Ellers bør Eivind Reiten og Jan Reinås, konsernsjef og styreleder i Hydro sparkes så langt og hardt at de ikke kan sitte på flere år. Det de har gjort er ikke bare moralsk forkastelig, men direkte kvalmende. At deres type dominerer i næringslivet gjør det verre.
Regjeringen visste om utbetalingene på 220 millioner lang tid i forveien, så der nytter det ikke å pipe. Næringsminister Dag Terje Andersen sier også at han har «full tillit til styret». Slevsagt. Høyre piper også, men de bør ikke gjøre det engang. Alle vet at de ønsker at det skal være enorme økonomiske forskjeller på folk.
De som mottok pengene burde slevsagt fått dem konfiskert på stedet.
I det hele tatt, samfunnet er et dypt urettferdig sted, og slikt som dette gjør det enda verre.
tirsdag, juli 31, 2007
Verdens beste slankemiddel? - Hvordan bli et bevegelig menneske (I) - grunnkurs.
Hvis du ønsker å vite hva det er så er det veldig enkelt (og fullstendig gratis). Det er bare å komme seg ut i skog og mark og svette, svette kraftig.
Jeg snakker ikke om en søndagstur, selv ikke hver søndag. Det må mer til enn som så. Man må holde på minst tre ganger i uken gjennom myr og kupert terreng, med bratte oppoverbakker og nedoverbakker. I starten på en intens treningsperiode kan man ta av fem kilo i løpet av en to timers tur. Det slår ethvert kunstig slankemiddel ned i støvlene. Det blir mindre for hver tur, naturlig nok, siden man har mindre å ta av etterhvert, men jeg går ut fra at man ser ikke det som et problem.
Hvis man aldri har trent før eller beveget seg noe særlig tidligere i livet gjelder det dog å være tålmodig, veldig tålmodig. Jeg kjenner godt, veldig godt til det. De første nærmere tjue årene av mitt liv satt jeg stille, bortimot bom stille. Kroppen min var simpelthen ikke vant til å bevege seg, og jeg måtte lære meg fra grunnen av det ethvert menneske bør kjenne til fra tidlig alder. Det gjorde vondt, veldig lett vondt, noe jeg dog innså senere at det skal det gjøre. Det tok tid, veldig lang tid. Først så gikk jeg bare, spaserte, tok «søndagsturer» eller tilsvarende. Det tok nesten to år før jeg så smått begynte å løpe. Dog vet jeg nå at det er fullt mulig å klare det på kortere tid. Men både kroppen min og jeg, hele kadaveret, mentalt og fysisk måtte dras opp fra den sumpen jeg befant meg i. På en annen side var ikke det helt uten positive sider. Jeg kan nå nevne omtrent hver eneste unnskyldning og bortforklaring en latsabb kan ta i bruk for å ikke trene en gitt dag eller en periode av dager, både ovenfor meg selv og kamerater som kom for å dra meg med på tur. Jeg har alltid vært en veldig kreativ person og også i den sammenheng tok jeg de evnene maksimalt i bruk…
Jeg fikk sakte men sikkert slagget ut av kroppen og sinnet, siden min oppvåkning ikke bare var fysisk. Jeg oppdaget at ordtaket «en dag uten trening er en dag uten mening» er sant, også på grunn av at man blir treningsnarkoman etter en tid, uunngåelig, bokstavelig talt. Når man kommer over et visst nivå begynner kroppen å frigi endorfin, «kroppens (naturlige) narkotika» og man blir nedfor, hvis man ikke trener, i hvert fall hvis det går mer enn to dager mellom hver gang. Og alt går lettere. Man merker hvis man tar det for rolig, da man gjerne blir kald og utilpass, og øker da farten, rett og slett for å føle seg bedre. Etter hvert går faktisk det meste av seg selv.
Nå har jeg aldri hatt noe (stort) problem med fedme, men jeg gikk fra å være nokså kvapsete til å være slank og kraftig på samme tid, og jeg beveget meg aldri (med vilje) over til konkurransenivået. Til en person som har prøvd hundrevis med idiotiske og nytteløse og dyre diettprogrammer kan jeg dog si dette: Hvis du trener ganske så måtelig kan du spise bortimot hva det skal være, også av «skadelig fett» uten å bli feit. At maten vi stort sett spiser i dagens samfunn er skadelig på andre måter er en annen og mye viktigere sak.
Men jeg tok altså, generelt sett av fem kilo på en to timers tur (med tilnærmet full hastighet og uten pauser). En som begynner «høyere» (tyngre) vil sannsynligvis ta av mye mer den første tiden. Man må også sørge for å trene før man spiser. Man trenger å bli tilført næring (kjøtt, definitivt kjøtt) like etter en markert anstrengelse, fordi man ellers vil tære på musklene, ikke på fettet. De fleste misforstår dette.
Til slutt: dette fungerte og fungerer for meg. Hver enkelt person bør kjøre sitt eget opplegg, bør tilpasse det til hva som føles riktig for dem. Prøving og feiling er en god metode. Jeg er ingen ernæringsekspert, slett ikke, heldigvis ikke. Dette er ting jeg har lært, på egen hånd gjennom mange år.
Jeg snakker ikke om en søndagstur, selv ikke hver søndag. Det må mer til enn som så. Man må holde på minst tre ganger i uken gjennom myr og kupert terreng, med bratte oppoverbakker og nedoverbakker. I starten på en intens treningsperiode kan man ta av fem kilo i løpet av en to timers tur. Det slår ethvert kunstig slankemiddel ned i støvlene. Det blir mindre for hver tur, naturlig nok, siden man har mindre å ta av etterhvert, men jeg går ut fra at man ser ikke det som et problem.
Hvis man aldri har trent før eller beveget seg noe særlig tidligere i livet gjelder det dog å være tålmodig, veldig tålmodig. Jeg kjenner godt, veldig godt til det. De første nærmere tjue årene av mitt liv satt jeg stille, bortimot bom stille. Kroppen min var simpelthen ikke vant til å bevege seg, og jeg måtte lære meg fra grunnen av det ethvert menneske bør kjenne til fra tidlig alder. Det gjorde vondt, veldig lett vondt, noe jeg dog innså senere at det skal det gjøre. Det tok tid, veldig lang tid. Først så gikk jeg bare, spaserte, tok «søndagsturer» eller tilsvarende. Det tok nesten to år før jeg så smått begynte å løpe. Dog vet jeg nå at det er fullt mulig å klare det på kortere tid. Men både kroppen min og jeg, hele kadaveret, mentalt og fysisk måtte dras opp fra den sumpen jeg befant meg i. På en annen side var ikke det helt uten positive sider. Jeg kan nå nevne omtrent hver eneste unnskyldning og bortforklaring en latsabb kan ta i bruk for å ikke trene en gitt dag eller en periode av dager, både ovenfor meg selv og kamerater som kom for å dra meg med på tur. Jeg har alltid vært en veldig kreativ person og også i den sammenheng tok jeg de evnene maksimalt i bruk…
Jeg fikk sakte men sikkert slagget ut av kroppen og sinnet, siden min oppvåkning ikke bare var fysisk. Jeg oppdaget at ordtaket «en dag uten trening er en dag uten mening» er sant, også på grunn av at man blir treningsnarkoman etter en tid, uunngåelig, bokstavelig talt. Når man kommer over et visst nivå begynner kroppen å frigi endorfin, «kroppens (naturlige) narkotika» og man blir nedfor, hvis man ikke trener, i hvert fall hvis det går mer enn to dager mellom hver gang. Og alt går lettere. Man merker hvis man tar det for rolig, da man gjerne blir kald og utilpass, og øker da farten, rett og slett for å føle seg bedre. Etter hvert går faktisk det meste av seg selv.
Nå har jeg aldri hatt noe (stort) problem med fedme, men jeg gikk fra å være nokså kvapsete til å være slank og kraftig på samme tid, og jeg beveget meg aldri (med vilje) over til konkurransenivået. Til en person som har prøvd hundrevis med idiotiske og nytteløse og dyre diettprogrammer kan jeg dog si dette: Hvis du trener ganske så måtelig kan du spise bortimot hva det skal være, også av «skadelig fett» uten å bli feit. At maten vi stort sett spiser i dagens samfunn er skadelig på andre måter er en annen og mye viktigere sak.
Men jeg tok altså, generelt sett av fem kilo på en to timers tur (med tilnærmet full hastighet og uten pauser). En som begynner «høyere» (tyngre) vil sannsynligvis ta av mye mer den første tiden. Man må også sørge for å trene før man spiser. Man trenger å bli tilført næring (kjøtt, definitivt kjøtt) like etter en markert anstrengelse, fordi man ellers vil tære på musklene, ikke på fettet. De fleste misforstår dette.
Til slutt: dette fungerte og fungerer for meg. Hver enkelt person bør kjøre sitt eget opplegg, bør tilpasse det til hva som føles riktig for dem. Prøving og feiling er en god metode. Jeg er ingen ernæringsekspert, slett ikke, heldigvis ikke. Dette er ting jeg har lært, på egen hånd gjennom mange år.
Pot Limit Omaha Poker
Pot Limit Omaha Poker på seksmannsbord er skikkelig intenst. For dem som bare har spilt vanlig No Limit Hold’em før blir det litt av en overgang. Folk har en tendens til å se floppen ofte, også på timannsbord i Omaha, og når det bare sitter seks stykker rundt bordet er det slett ikke uvanlig at alle blir med til floppen.
No Limit Holde’em har blitt kalt actionspillet framfor noen, men det er egentlig ingenting sammenlignet med Omaha. På No Limit Hold’em kommer slagene sjeldnere. Man kan tillate seg å «slappe av» innimellom. Når man spiller Omaha må man delta langt oftere. Et kvarter med Omaha gjør en like kortpustet som en time med den mest populære Hold’em varianten. Minst.
Og det er gøy å se de som bare har spilt No Limit Hold’em spille. De tror de fortsatt spiller det og innser ikke at det er et helt annet spill, med helt andre odds, prosenter osv.
Selv kjempegode spillere der det er bare to kort på hånden blir frustrert når de spiller med fire. Merkelig, men sant.
No Limit Holde’em har blitt kalt actionspillet framfor noen, men det er egentlig ingenting sammenlignet med Omaha. På No Limit Hold’em kommer slagene sjeldnere. Man kan tillate seg å «slappe av» innimellom. Når man spiller Omaha må man delta langt oftere. Et kvarter med Omaha gjør en like kortpustet som en time med den mest populære Hold’em varianten. Minst.
Og det er gøy å se de som bare har spilt No Limit Hold’em spille. De tror de fortsatt spiller det og innser ikke at det er et helt annet spill, med helt andre odds, prosenter osv.
Selv kjempegode spillere der det er bare to kort på hånden blir frustrert når de spiller med fire. Merkelig, men sant.
Gnist –> Inferno
Vi ser i dag alle sider av den menneskeskapte Global Oppvarmingen. Mens halvparten drukner i vann svis den andre halvparten av. Det skjer enten relativt langsomt, ved den dramatiske ørkenspredningen, eller det skjer ved enorme branner.
I søndre California, Australia, Hellas eller på Kanariøyene raser det eller har det rast fullstendig ukontrollerte branner. En gnist er nok, og litt vind er enda bedre, og enorme områder flammer opp.
Noen steder skjer begge deler. Ett år kan det være knusktørt i et gitt område, det neste søkkende vått. Det ekstreme hjemsøker oss, fordi vi så lenge har avvist dets eksistens. Vi var vant til å lese om sånt fra sydligere breddegrader, men nå skjer det overalt.
Det skjer også på en annen, minst like viktig del av menneskehetens tilværelse, nemlig i menneskehetens moderne samfunn, en heksegryte av enorme proporsjoner der trykket bare øker dag for dag, minutt for minutt.
Det er tre hovedområder som vil føre til den kommende kollapsen av sivilisasjonen: Det ene er den menneskeskapte Globale Oppvarming. Det andre er det kommende, uunngåelige pandemoniet som vil utradere store deler av verdens populasjon. Det tredje er de stadig forverrete sosialpolitiske forholdene, der urettferdigheten og undertrykkelsen eksploderer. Det finnes en grense for mye et menneske kan tåle. Selv den mest lydige sau blir til en brølende løve hvis forholdene blir ille nok.
Og ingenting blir gjort for å bøte på noe av dette. Tvert om så blir forholdene bare verre og verre og verre, uansett hvor mange ganger propagandaen og festtalene blir gjentatt.
Alt som skal til for å starte et Inferno… er en liten gnist.
I søndre California, Australia, Hellas eller på Kanariøyene raser det eller har det rast fullstendig ukontrollerte branner. En gnist er nok, og litt vind er enda bedre, og enorme områder flammer opp.
Noen steder skjer begge deler. Ett år kan det være knusktørt i et gitt område, det neste søkkende vått. Det ekstreme hjemsøker oss, fordi vi så lenge har avvist dets eksistens. Vi var vant til å lese om sånt fra sydligere breddegrader, men nå skjer det overalt.
Det skjer også på en annen, minst like viktig del av menneskehetens tilværelse, nemlig i menneskehetens moderne samfunn, en heksegryte av enorme proporsjoner der trykket bare øker dag for dag, minutt for minutt.
Det er tre hovedområder som vil føre til den kommende kollapsen av sivilisasjonen: Det ene er den menneskeskapte Globale Oppvarming. Det andre er det kommende, uunngåelige pandemoniet som vil utradere store deler av verdens populasjon. Det tredje er de stadig forverrete sosialpolitiske forholdene, der urettferdigheten og undertrykkelsen eksploderer. Det finnes en grense for mye et menneske kan tåle. Selv den mest lydige sau blir til en brølende løve hvis forholdene blir ille nok.
Og ingenting blir gjort for å bøte på noe av dette. Tvert om så blir forholdene bare verre og verre og verre, uansett hvor mange ganger propagandaen og festtalene blir gjentatt.
Alt som skal til for å starte et Inferno… er en liten gnist.
mandag, juli 30, 2007
Nådeløs ærlighet
Jeg har fått mye pepper og falsk indignasjon opp igjennom årene på grunn av det folk kaller min «nådeløse ærlighet». Av en eller annen grunn er det kontroversielt å si sannheten i dagens verden. Jeg ville ha trodd at det er veldig bra at noen sier det de mener i et samfunn gjennomsyret av hykleri, jeg, men det er vel ikke mange som er enig i det da.
Jeg er slett ikke enig med dem som sier at folk som taler den hele og uforfalskede sannhet mangler finfølelse, men tvert om at slikt trengs mer enn noensinne i en verden der folk blir sjokkert når katten driter innendørs. Det er prippenhet, ikke finfølelse.
De lærer oss dobbeltmoral og trippelmoral fra fødselen av. Alt er bare luft og myke puter. Den virkelige verden blir noe fjernt og utydelig. Ikke rart hykleri er så gjennomført og så utbredt. Den Judea Kristne tradisjon, ganske så viktig i denne konteksten blir dessverre bare en del av problemet her. Det gjennomførte hykleri gjennomsyrer alle samfunnslag og miljøer.
I en verden der sannheten blir underminert ved hver minste korsvei blir det å si sannheten en herlig, revolusjonær og kompromissløs handling.
Jeg er slett ikke enig med dem som sier at folk som taler den hele og uforfalskede sannhet mangler finfølelse, men tvert om at slikt trengs mer enn noensinne i en verden der folk blir sjokkert når katten driter innendørs. Det er prippenhet, ikke finfølelse.
De lærer oss dobbeltmoral og trippelmoral fra fødselen av. Alt er bare luft og myke puter. Den virkelige verden blir noe fjernt og utydelig. Ikke rart hykleri er så gjennomført og så utbredt. Den Judea Kristne tradisjon, ganske så viktig i denne konteksten blir dessverre bare en del av problemet her. Det gjennomførte hykleri gjennomsyrer alle samfunnslag og miljøer.
I en verden der sannheten blir underminert ved hver minste korsvei blir det å si sannheten en herlig, revolusjonær og kompromissløs handling.
Legende
Den såkalte filmlegenden Ingmar Bergman har endelig krepert og man får servert en masse sprøyt om hans storhet som kunstner og menneske, en masse hykleri, slik det gjerne skjer når profilerte personer dør. Det at han var bortimot umulig å samarbeide med og at mange sluttet fordi de ikke holdt ut lenger blir forbigått bortimot i stillhet.
Jeg likte ikke filmene hans, ikke en eneste en. Han var først og fremst kritikernes mann, og kritikerne har som kjent ikke greie på film. Om mannen har jeg egentlig ikke så mye å si, siden jeg ikke kjente fyren. Det jeg vet om han fikk jeg stort sett vite gjennom filmene hans, og de synes jeg var riktig så elendig, som de til Woody Allan og en rekke kvasiintellektuelle filmskapere.
Oppskrytt, er vel et mer enn riktig ord her.
Jeg likte ikke filmene hans, ikke en eneste en. Han var først og fremst kritikernes mann, og kritikerne har som kjent ikke greie på film. Om mannen har jeg egentlig ikke så mye å si, siden jeg ikke kjente fyren. Det jeg vet om han fikk jeg stort sett vite gjennom filmene hans, og de synes jeg var riktig så elendig, som de til Woody Allan og en rekke kvasiintellektuelle filmskapere.
Oppskrytt, er vel et mer enn riktig ord her.
søndag, juli 29, 2007
VM i Online Poker PLO
Jeg kvalifiserte meg nettopp til verdensmesterskapet i online poker, til Pot Limit Omaha øvelsen den femtende september. Det gikk veldig greit faktisk. Jeg kvallet til $215 dollar turneringen med bare $8.
Det er hele tjuetre VM-øvelser på Poker Stars i andre halvdel av september med millioner i premier, helt soleklart årets høydare på nettet.
Dette var den første kvalifiseringen jeg spilte. Det gikk lett. Selve mesterskapet blir nok atskillig vanskeligere.
Det er hele tjuetre VM-øvelser på Poker Stars i andre halvdel av september med millioner i premier, helt soleklart årets høydare på nettet.
Dette var den første kvalifiseringen jeg spilte. Det gikk lett. Selve mesterskapet blir nok atskillig vanskeligere.
Terror i mente
USA vil øke den militære støtten til Israel til 180 milliarder kroner de neste ti årene, en økning på tjuefem prosent.
Dette vil bety at Israel kan fortsette og til med øke sitt terrorvelde i Palestina og Midt Østen generelt. Folkene som godkjenner noe slikt og som lar være å fjerne hver minste krone i støtte er medskyldig i alle de små barna Israelerne vil drepe på Vestbredden, i Gaza, Libanon og andre steder i de kommende årene.
Staten Israel ville for lengst ha opphørt å eksistere uten denne støtten, noe som ville ha vært en stor ting. Hvis det noen gang fantes et forsvar for å la denne totalt unaturlige statsdannelsen ha livets rett, så finnes ingen slik grunn lenger. Majoriteten av Israelerne, med det terrorvelde de har valgt til å styre seg har for lengst sørget for det.
Dette vil bety at Israel kan fortsette og til med øke sitt terrorvelde i Palestina og Midt Østen generelt. Folkene som godkjenner noe slikt og som lar være å fjerne hver minste krone i støtte er medskyldig i alle de små barna Israelerne vil drepe på Vestbredden, i Gaza, Libanon og andre steder i de kommende årene.
Staten Israel ville for lengst ha opphørt å eksistere uten denne støtten, noe som ville ha vært en stor ting. Hvis det noen gang fantes et forsvar for å la denne totalt unaturlige statsdannelsen ha livets rett, så finnes ingen slik grunn lenger. Majoriteten av Israelerne, med det terrorvelde de har valgt til å styre seg har for lengst sørget for det.
Planet Terror
Planet Terror, skrevet og regissert av Robert Rodriguez handler i sannhet om akkurat det, en planet fylt med terror. Det starter nær sagt med første bilde og jobber seg opp derfra. Vi får se en ekstremt blodig og voldelig film, og det er veldig bra. I en tid der folk blir sjokkert hvis katten driter innendørs er det godt å oppleve noe som river skikkelig i en.
Nå er den dog dessverre til de grader over the top, over grensen til det parodiske, men det forandrer ikke det vesentlige: Terroren er i hvert eneste bilde, selv i de bildene der den ikke er synlig.
Av de to Grindhouse filmene foretrekker jeg Death Proof, men denne ligger ikke langt etter.
Vi får se Rose McGowan bli knullet vetteløst, hvorpå handlingen hopper til et brennende hus, noe som så absolutt er på sin plass. Vi får se henne danse Go Go, en Go Go til å ende all Go Go.
Zoombiene har hjerne denne gangen, i hvert fall nok til å fyre av maskingeværer, en masse maskingeværer. Dette er en zoombiefilm til gjøre ende på alle zoombiefilmer.
Vi opplever en lege som egentlig er verre før han blir til en zoombie. En kokk som ikke vil røpe sin hemmelige oppskrift, no matter what, og en Go Go danserinne med en fot, med mer. Hva mer kan man ønske seg???
Rodriguez regisserer, skriver musikken, fotograferer og gjør omtrent alt mulig. Musikken står for seg selv på en måte og er like strålende som filmen.
Helt klart en multikunstner av de sjeldne.
En fotnote: Vi fikk ikke se mer enn en av «forfilmene» (Machete) i Norge. De andre, som «Werewolf Women of the SS» må ha vært virkelig ille for å ikke bli inkludert…
Nå er den dog dessverre til de grader over the top, over grensen til det parodiske, men det forandrer ikke det vesentlige: Terroren er i hvert eneste bilde, selv i de bildene der den ikke er synlig.
Av de to Grindhouse filmene foretrekker jeg Death Proof, men denne ligger ikke langt etter.
Vi får se Rose McGowan bli knullet vetteløst, hvorpå handlingen hopper til et brennende hus, noe som så absolutt er på sin plass. Vi får se henne danse Go Go, en Go Go til å ende all Go Go.
Zoombiene har hjerne denne gangen, i hvert fall nok til å fyre av maskingeværer, en masse maskingeværer. Dette er en zoombiefilm til gjøre ende på alle zoombiefilmer.
Vi opplever en lege som egentlig er verre før han blir til en zoombie. En kokk som ikke vil røpe sin hemmelige oppskrift, no matter what, og en Go Go danserinne med en fot, med mer. Hva mer kan man ønske seg???
Rodriguez regisserer, skriver musikken, fotograferer og gjør omtrent alt mulig. Musikken står for seg selv på en måte og er like strålende som filmen.
Helt klart en multikunstner av de sjeldne.
En fotnote: Vi fikk ikke se mer enn en av «forfilmene» (Machete) i Norge. De andre, som «Werewolf Women of the SS» må ha vært virkelig ille for å ikke bli inkludert…
Ansikt i tåke og ild
Man ser mer i tåken
I den dansende ilden
De som ser etter
Ser det andre ikke ser
sekstitallsmusikk
Jeg har lyttet på Jefferson Airplane i hele dag, ett av de mest fremtredende bandene på sekstitallet og syttitallet. For en forskjell fra det som dominerer dagens scene. Det er rent og ekte, lidenskapelig og ærlig. Til forskjell fra dagens smørje kan man kan høre hvert enkelt instrument tydelig og klart. Musikken er eksperimentell, men samtidig tilgjengelig, stor.
Å se deres scenopptredener sammenlignet med dagens koreograferte dritt er en åpenbaring, og burde ha vært det for langt flere.
Jeg har hatt den glede å oppleve dem live, dog relativt sent i deres karriere, rundt 1990, men de var minst like gode da. Man bare stod og undret seg, måpet og gledet seg vilt over hvor utrolig de var.
Og tekstene er både poetiske og betydningsfulle. Musikk og tekst er en helhet som skriker og hvisker til deg på samme tid. Man blir glad og sint samtidig, mens dagens dominerende «musikk» bare vekker avsky.
Kampanjen for å knekke de store, etablerte plateselskapene blir mer og mer fornuftig.
Å se deres scenopptredener sammenlignet med dagens koreograferte dritt er en åpenbaring, og burde ha vært det for langt flere.
Jeg har hatt den glede å oppleve dem live, dog relativt sent i deres karriere, rundt 1990, men de var minst like gode da. Man bare stod og undret seg, måpet og gledet seg vilt over hvor utrolig de var.
Og tekstene er både poetiske og betydningsfulle. Musikk og tekst er en helhet som skriker og hvisker til deg på samme tid. Man blir glad og sint samtidig, mens dagens dominerende «musikk» bare vekker avsky.
Kampanjen for å knekke de store, etablerte plateselskapene blir mer og mer fornuftig.
En god måte å behandle besøkende
Norge får langt færre turister enn Sverige og Danmark i disse dager. Mens turisme er en såkalt vekstnæring i våre naboland går det nedover her.
Noe som i hvert fall delvis og langt på vei kan forklare hvorfor blir rapportert av Bergens Tidende i dag. Den gamle tradisjonen med å ta vel imot reisende er tydeligvis en saga blott i det moderne Norge.
Opp til hundre reisende blir stående igjen på kaien i Flåm fordi Fjord1 har til de grader overbooket fergen, og i følge anonyme ansatte er dette en helt bevisst politikk. Det er temmelig kyniske forhold som avdekkes, som vanlig.
Den offisielle forklaringen på hvorfor Norge sakker akterut fra Turistforeningen er at «vi satser for lite på turisme». Men kanskje, kanskje er det fordi Norge har omfavnet turbokapitalismen og dets overkjørsel av mennesker og våre naboland ikke riktig har gjort det. Kanskje liker besøkende seg rett og slett bedre i Sverige og Danmark? Kanskje har de også gode grunner til det.
Noe som i hvert fall delvis og langt på vei kan forklare hvorfor blir rapportert av Bergens Tidende i dag. Den gamle tradisjonen med å ta vel imot reisende er tydeligvis en saga blott i det moderne Norge.
Opp til hundre reisende blir stående igjen på kaien i Flåm fordi Fjord1 har til de grader overbooket fergen, og i følge anonyme ansatte er dette en helt bevisst politikk. Det er temmelig kyniske forhold som avdekkes, som vanlig.
Den offisielle forklaringen på hvorfor Norge sakker akterut fra Turistforeningen er at «vi satser for lite på turisme». Men kanskje, kanskje er det fordi Norge har omfavnet turbokapitalismen og dets overkjørsel av mennesker og våre naboland ikke riktig har gjort det. Kanskje liker besøkende seg rett og slett bedre i Sverige og Danmark? Kanskje har de også gode grunner til det.
Den dype kløften
Debatten går så fillene fyker etter at Hillary Clinton viste en ørliten kløft av brystene da hun talte i Senatet. Man kan bare riste på hodet igjen. Dette er ikke bare et amerikansk fenomen. Man kjenner igjen de helt uvesentlige diskusjonene i Norge, og hvor som helst egentlig. Vi ler av at sultanen av Dubai som freste da søstrene hans måtte sitte ved siden av fremmede menn, men «vi» er sannelig ikke stort bedre.
Nå har Clinton mektige fiender og vil få kritikk nærmest hva hun enn foretar seg, men tross det, er dette et nytt lavmål.
I en verden som skriker etter drastiske løsninger og dype diskusjoner får vi dette.
Nå har Clinton mektige fiender og vil få kritikk nærmest hva hun enn foretar seg, men tross det, er dette et nytt lavmål.
I en verden som skriker etter drastiske løsninger og dype diskusjoner får vi dette.
Nyhetsjegere skjøt seg selv
To nyhetshelikoptre som filmet en biljakt på en motorvei i Arizona, USA kolliderte og styrtet. Fire mennesker omkom. Disse biljaktene har blitt en skikkelig folkeforlystelse og det ligger skikkelig med penger i å filme dem. Metoden slo skikkelig (det ordet igjen) igjennom på nittitallet da de fulgte OJ Simpson rett vest (eller rett hjem). Politifolk slår bombastisk fast at de har de raskeste bilene og at «ingen forbrytere slipper unna», selv om mange gjør det, til tross for at politiet også har mange helikoptre i luften. Mye prestisje har blitt investert i opplegget. Det har blitt en slags form for moderne blod og sirkus, der alt kan skje og ofte gjør det.
Jeg antar at blodtørsten ble for mye for førerne av de to helikoptrene (eller for sjefene som skrek i ørene deres).
Jeg antar at blodtørsten ble for mye for førerne av de to helikoptrene (eller for sjefene som skrek i ørene deres).
lørdag, juli 28, 2007
Hvor har all den gode musikken blitt av?
Jeg trodde musikken på åttitallet var dårlig, men det var før jeg opplevde nittiårene og nullårene det. Alt er jo ikke helsvart, men bortsett fra noe Black Metal og en del retromusikk er det ganske skralt. Jeg hører ikke til dem som snur meg både til høyre og venstre og hevder at alt var bedre før. Det var det nemlig ikke, men når det gjelder musikk så stemmer det utsagnet definitivt. I dag fremstår tregrepslåtene til Status Quo og AcDc fra åttitallet (jeg liker dem fortsatt ikke) som mesterverk i forhold til det meste som er tilgjengelig.
Den beste musikken i historien ble generelt sett laget på seksti og syttitallet, med en variasjon som savner sidestykke. De fleste som hører på musikk i dag har knapt hørt om bandene som slo igjennom den gang. Beatles er fortsatt ganske godt kjent, antar jeg, og også Rolling Stones (aldri mine favoritter), men ellers er de fleste borte fra det offentlige rom. Har folk flest i dag engang hørt om Bob Dylan, Manfred Mann’s Earth Band, Fleetwood Mac, David Bowie, The Doors, Deep Purple, Jefferson Airplane og alle de andre? I dag ville de færreste av dem fått platekontrakt overhodet. De er ikke tiltalende nok, ikke glatte nok, i et samfunn der det overfladiske teller foran alt annet, der det overfladiske har blitt det viktige.
Alt var slevsagt ikke fryd og gammen den gang heller. Jeg ble født en generasjon for sent til å oppleve sekstiårene personlig, men den omfattende litteraturen og materialet tilgjengelig fra den tiden gir oss et ganske godt bilde av hva som skjedde: Det var en revolusjon, men en revolusjon som feilet. Men den tiden lunten brant var en eksplosiv tid der alt var mulig.
Kreativiteten ble sluppet løs på slutten av sekstitallet og begynnelsen på syttitallet. Nær sagt alle som kunne spille fikk anledning til å utgi plate, og det er åpenbart en god ting. Musikken betydde noe i de dager. Både musikerne og de som lyttet til dem brukte hodet til å tenke med, og rettet et kritisk, veldig kritisk blikk mot samfunnet. De kunne lage den musikken de ønsket, ikke den produsenten ønsket, uten at plateselskapene kunne gjøre annet enn å skjære tenner. Men pengemakten hadde i realiteten for lengst overtatt. I det øyeblikket musikken ble til musikkindustri var det hele over.
Grace Slick fikk beskjed, tidlig på åttitallet om at hvis hun (og Jefferson Starship) ønsket å lage en vanskeligere tilgjengelig plate (ikke rett i øret pop) så måtte hun gjøre det for egne penger.
Så åttitallet var skralt (med unntak), nittitallet var fælt, og nullårene er helt null. Du vil sikkert peke på nye band du liker i dag, og det kan jeg også. Jeg følger fortsatt med, til tross for alt, på alt nytt som kommer. Jeg snakker om helhetsinntrykket, det som presenteres for oss i det offentlige rom.
Det er dog visse tegn på at pendelen kan svinge igjen. I dag er plateindustrien på gyngende grunn. På grunn av piratomsetningen av musikk og filmer er produksjonsselskapene på vei ut eller i hvert fall er forhåpentligvis deres dominerende innflytelse en saga blott. Og alle kan lage sin egen musikk i stuen eller i kjelleren, og gi den ut uten å gå veien om de som ønsker å forflate og ruinere selvstendige musikere eller kunstnere generelt, og Internett har skapt mange alternative kanaler for utgivelse. Men det er en langsom prosess. Mye av det skyldtes de potensielle lytterne slevsagt. De fleste vil fortsatt ha den hjernedøde musikken eller filmen fordi det er den typen opplegg de foretrekker av alt mulig som de omgir seg med. Og de etablerte selskapene har fortsatt et enormt reklamebudsjett og en enorm innflytelse, og det vil henge igjen en lang stund, helt til folk på nytt begynner å verdsette det sanne verdifulle utrykk, uansett uttrykksmetode.
Rockekonserter er ikke begivenheter lenger. Det er bare et sted folk går for å ha en kveld med «moro», som å gå på kino eller fotballkamp. Det er lite lidenskap tilbake, og i hvert fall ikke lidenskap med tanke bak, det som en gang var en selvfølge. Rocken er død. I hvert fall sover den eller ligger i koma. Det trengs et skikkelig kraftig smell for å vekke den opp igjen, for å vekke oss alle.
Og det er håp. Lunten har begynt å brenne på ny. Jeg kan lukte røyken.
Den beste musikken i historien ble generelt sett laget på seksti og syttitallet, med en variasjon som savner sidestykke. De fleste som hører på musikk i dag har knapt hørt om bandene som slo igjennom den gang. Beatles er fortsatt ganske godt kjent, antar jeg, og også Rolling Stones (aldri mine favoritter), men ellers er de fleste borte fra det offentlige rom. Har folk flest i dag engang hørt om Bob Dylan, Manfred Mann’s Earth Band, Fleetwood Mac, David Bowie, The Doors, Deep Purple, Jefferson Airplane og alle de andre? I dag ville de færreste av dem fått platekontrakt overhodet. De er ikke tiltalende nok, ikke glatte nok, i et samfunn der det overfladiske teller foran alt annet, der det overfladiske har blitt det viktige.
Alt var slevsagt ikke fryd og gammen den gang heller. Jeg ble født en generasjon for sent til å oppleve sekstiårene personlig, men den omfattende litteraturen og materialet tilgjengelig fra den tiden gir oss et ganske godt bilde av hva som skjedde: Det var en revolusjon, men en revolusjon som feilet. Men den tiden lunten brant var en eksplosiv tid der alt var mulig.
Kreativiteten ble sluppet løs på slutten av sekstitallet og begynnelsen på syttitallet. Nær sagt alle som kunne spille fikk anledning til å utgi plate, og det er åpenbart en god ting. Musikken betydde noe i de dager. Både musikerne og de som lyttet til dem brukte hodet til å tenke med, og rettet et kritisk, veldig kritisk blikk mot samfunnet. De kunne lage den musikken de ønsket, ikke den produsenten ønsket, uten at plateselskapene kunne gjøre annet enn å skjære tenner. Men pengemakten hadde i realiteten for lengst overtatt. I det øyeblikket musikken ble til musikkindustri var det hele over.
Grace Slick fikk beskjed, tidlig på åttitallet om at hvis hun (og Jefferson Starship) ønsket å lage en vanskeligere tilgjengelig plate (ikke rett i øret pop) så måtte hun gjøre det for egne penger.
Så åttitallet var skralt (med unntak), nittitallet var fælt, og nullårene er helt null. Du vil sikkert peke på nye band du liker i dag, og det kan jeg også. Jeg følger fortsatt med, til tross for alt, på alt nytt som kommer. Jeg snakker om helhetsinntrykket, det som presenteres for oss i det offentlige rom.
Det er dog visse tegn på at pendelen kan svinge igjen. I dag er plateindustrien på gyngende grunn. På grunn av piratomsetningen av musikk og filmer er produksjonsselskapene på vei ut eller i hvert fall er forhåpentligvis deres dominerende innflytelse en saga blott. Og alle kan lage sin egen musikk i stuen eller i kjelleren, og gi den ut uten å gå veien om de som ønsker å forflate og ruinere selvstendige musikere eller kunstnere generelt, og Internett har skapt mange alternative kanaler for utgivelse. Men det er en langsom prosess. Mye av det skyldtes de potensielle lytterne slevsagt. De fleste vil fortsatt ha den hjernedøde musikken eller filmen fordi det er den typen opplegg de foretrekker av alt mulig som de omgir seg med. Og de etablerte selskapene har fortsatt et enormt reklamebudsjett og en enorm innflytelse, og det vil henge igjen en lang stund, helt til folk på nytt begynner å verdsette det sanne verdifulle utrykk, uansett uttrykksmetode.
Rockekonserter er ikke begivenheter lenger. Det er bare et sted folk går for å ha en kveld med «moro», som å gå på kino eller fotballkamp. Det er lite lidenskap tilbake, og i hvert fall ikke lidenskap med tanke bak, det som en gang var en selvfølge. Rocken er død. I hvert fall sover den eller ligger i koma. Det trengs et skikkelig kraftig smell for å vekke den opp igjen, for å vekke oss alle.
Og det er håp. Lunten har begynt å brenne på ny. Jeg kan lukte røyken.
Jeg løper i regnet
Det er friskt og en like stor opplevelse hver gang. Man føler seg våt en stund, men etter å ha løpt en rundt femten minutter merker man ikke regnet som noe annet enn en herlig nedkjølende dusj mens kroppen koker av anstrengelsen. Turen blir også helt klart hardere. Man kjemper seg gjennom våte myrer og gleder seg over å kunne bruke kroppen til fulle. Så lenge man holder seg i bevegelse blir man ikke kald, bare mindre varm. Å løpe i regnet denne sommeren har vært spesielt stort. Temperaturen har vært akkurat passe. Jeg trenger heller ikke noen særlig høy temperatur for å bade eller svømme, for å boltre meg i vannet. Å svømme i regn, å ligge midt ute på vannet og flyte ved midnatt er utrolig stemningsfullt.
Jeg liker regn, også fordi naboen ikke får hele den gigantiske familien sin på sommerbesøk så lenge det regner. I det hele tatt, regn er store greier.
Det er så stemningsfullt, både utendørs når man strekker ut armene og bader i vannet fra himmelen, og også når man sitter innendørs og skriver og blir inspirert i tåken og stillheten skapt av regndråpene som hamrer mot bakken. Før var regnet kaldt om sommeren, men det er det ikke nå lenger. Nå er det nærmest for en varm dusj å regne. Det er også stort å gå naken i regnet, å kjenne den naturlige strømmen av vann omslutte kroppen, og etterpå, når en sitter ved leirbålet, å kjenne en hete sterkere enn noen sol tørke en, å danse rundt ilden i den evige, fabelaktige natten.
Jeg løper i regnet og jeg elsker det.
Jeg liker regn, også fordi naboen ikke får hele den gigantiske familien sin på sommerbesøk så lenge det regner. I det hele tatt, regn er store greier.
Det er så stemningsfullt, både utendørs når man strekker ut armene og bader i vannet fra himmelen, og også når man sitter innendørs og skriver og blir inspirert i tåken og stillheten skapt av regndråpene som hamrer mot bakken. Før var regnet kaldt om sommeren, men det er det ikke nå lenger. Nå er det nærmest for en varm dusj å regne. Det er også stort å gå naken i regnet, å kjenne den naturlige strømmen av vann omslutte kroppen, og etterpå, når en sitter ved leirbålet, å kjenne en hete sterkere enn noen sol tørke en, å danse rundt ilden i den evige, fabelaktige natten.
Jeg løper i regnet og jeg elsker det.
Death Proof
Jeg har sett Death Proof av Quentin Tarantino, den klart beste filmen han har laget. Den er så gjennomført på så mange måter, fra dialogen til billedbruken og den brutale sannheten den viser. Det er langt fra å være den beste filmen jeg har sett, men jeg likte den og koste meg.
Death Proof er en Grindhouse film, brutale filmer vist på bakgatekinoer i USA på syttitallet som vi aldri har fått sett i Norge på grunn av sensuren. De ble laget med et knøttlite budsjett og ofte med et ganske så slett resultat, men de som var gode av dem var skikkelig gode. Som så mange andre filmer laget utenfor etablerte kanaler våget de ofte så mye, mye mer. Noen av dem var kort og kort langt mer realistiske enn aksepterte filmer, slik såkalte b-filmer gjerne er.
Tarantino vokste opp med dem og elsket dem, og han og kameraten Robert Rodriques har nå laget sine egne Grindhouse filmer.
Den første halvparten er en nytelse, laget med en helt annen grundighet enn hans noe oppskrytte tidligere filmer. Lerretet er også fylt med kvinnelige skuespillere, noe som skjer altfor sjeldent. Og de er kvinner av kjøtt og blod, istedenfor de karikaturene vi vanligvis opplever på film.
En filmfreak som meg har det også veldig moro med å identifisere alle henvisningene til andre filmer.
En gjeng unge jenter skal på hyttetur. Det dukker opp en del distraksjoner i form av kåte, veldig kåte mannfolk etter hvert, men det forhindrer dem ikke i å fortsette på sin skjebnetunge reise. De drikker, røyker, danser (veldig erotisk dans) og har heldigvis ganske så få helgenaktige trekk. De har det gøy og alt ser bra ut, men terroren sniker seg sakte inn. De siste få minuttene av første del er ganske så annerledes enn den første halvtimen.
Jentene i første del er ganske så uskyldige, til tross for sin åpenbare seksuelle erfaring. De i den andre delen blir nærmest fremstilt som livsfarlige dødsmaskiner i forhold. Kurt Russell er dødelig i første del og tilnærmet roadkill i andre. Merkelig, men ganske så effektivt.
Annen del er mer actionpreget, men fortsatt er det bra saker. Helheten er stor. Det er en veldig annerledes film, noe helt annet den ordinære billige underholdningen eller dødskjedelige «kunsten» vi vanligvis blir presentert for på Bergen Kino. Den er herlig støtende.
En fotnote til slutt: Pål Balangsen, NRKs udødelige (dessverre) filmmedarbeider, en av de verste blant de verste kritikerne som finnes har uttalt at han føler seg tvunget til å se Grindhousefilmene og Tarantinos filmer: «jeg liker han ikke, men jeg må jo følge med i tiden».
Ustyrtelig morsomt.
Death Proof er en Grindhouse film, brutale filmer vist på bakgatekinoer i USA på syttitallet som vi aldri har fått sett i Norge på grunn av sensuren. De ble laget med et knøttlite budsjett og ofte med et ganske så slett resultat, men de som var gode av dem var skikkelig gode. Som så mange andre filmer laget utenfor etablerte kanaler våget de ofte så mye, mye mer. Noen av dem var kort og kort langt mer realistiske enn aksepterte filmer, slik såkalte b-filmer gjerne er.
Tarantino vokste opp med dem og elsket dem, og han og kameraten Robert Rodriques har nå laget sine egne Grindhouse filmer.
Den første halvparten er en nytelse, laget med en helt annen grundighet enn hans noe oppskrytte tidligere filmer. Lerretet er også fylt med kvinnelige skuespillere, noe som skjer altfor sjeldent. Og de er kvinner av kjøtt og blod, istedenfor de karikaturene vi vanligvis opplever på film.
En filmfreak som meg har det også veldig moro med å identifisere alle henvisningene til andre filmer.
En gjeng unge jenter skal på hyttetur. Det dukker opp en del distraksjoner i form av kåte, veldig kåte mannfolk etter hvert, men det forhindrer dem ikke i å fortsette på sin skjebnetunge reise. De drikker, røyker, danser (veldig erotisk dans) og har heldigvis ganske så få helgenaktige trekk. De har det gøy og alt ser bra ut, men terroren sniker seg sakte inn. De siste få minuttene av første del er ganske så annerledes enn den første halvtimen.
Jentene i første del er ganske så uskyldige, til tross for sin åpenbare seksuelle erfaring. De i den andre delen blir nærmest fremstilt som livsfarlige dødsmaskiner i forhold. Kurt Russell er dødelig i første del og tilnærmet roadkill i andre. Merkelig, men ganske så effektivt.
Annen del er mer actionpreget, men fortsatt er det bra saker. Helheten er stor. Det er en veldig annerledes film, noe helt annet den ordinære billige underholdningen eller dødskjedelige «kunsten» vi vanligvis blir presentert for på Bergen Kino. Den er herlig støtende.
En fotnote til slutt: Pål Balangsen, NRKs udødelige (dessverre) filmmedarbeider, en av de verste blant de verste kritikerne som finnes har uttalt at han føler seg tvunget til å se Grindhousefilmene og Tarantinos filmer: «jeg liker han ikke, men jeg må jo følge med i tiden».
Ustyrtelig morsomt.
Lettkledd eller naken dame på et hett bilpanser
Da jeg var liten skjønte jeg ikke hva disse damene gjorde der. Nesten alle fotografier av biler jeg så i avisene eller blader hadde en smilende jente på panseret, eller hun stod ved siden av og smilte søtt og inviterende til fotografen.
Jeg lurte veldig på hva vitsen var. Fikk hun bilen til å gå fortere? Brukte motoren mindre bensin når hun satt der? Jeg lurte på hvordan sjåføren kunne styre når hun satt der og blokkerte utsikten for han. Han kunne ikke se veien foran seg, det er helt sikkert. Men de eldre guttene kikket aller lengst på bildene med damene og bare i forbifarten på de andre, mer nøkterne fotografiene av biler. De snakket veldig mye om hvordan de skulle skaffe seg bil når de ble stor, store, dyre og raske sportsbiler.
Noen få år senere, etter at jeg hadde fått hår på kroppen gikk det et lys opp for meg. Jeg skjønte endelig vitsen med det hele. Damene er ikke der for å få bilen til å gå fortere, eller fordi hun har noen annen funksjon bortsett fra den som bilprodusentene og reklamebyrået som står bak har tiltenkt:
Det er for å få trengende gutter til å kjøpe bilen…
Jeg lurte veldig på hva vitsen var. Fikk hun bilen til å gå fortere? Brukte motoren mindre bensin når hun satt der? Jeg lurte på hvordan sjåføren kunne styre når hun satt der og blokkerte utsikten for han. Han kunne ikke se veien foran seg, det er helt sikkert. Men de eldre guttene kikket aller lengst på bildene med damene og bare i forbifarten på de andre, mer nøkterne fotografiene av biler. De snakket veldig mye om hvordan de skulle skaffe seg bil når de ble stor, store, dyre og raske sportsbiler.
Noen få år senere, etter at jeg hadde fått hår på kroppen gikk det et lys opp for meg. Jeg skjønte endelig vitsen med det hele. Damene er ikke der for å få bilen til å gå fortere, eller fordi hun har noen annen funksjon bortsett fra den som bilprodusentene og reklamebyrået som står bak har tiltenkt:
Det er for å få trengende gutter til å kjøpe bilen…
En okse til besvær
Shambo, den tuberkulosesyke oksen som hinduer i Wales ser på som hellig har endelig blitt tatt av dage. Private og offentlige myndigheter gjør ikke mye bra, men dette var bra gjort. Hinduer er nøyaktig like idiotiske og dogmatiske som andre religioner. De og Buddhistene har fått et ufortjent godt rykte bare fordi noen rockestjerner har erklært seg tilhengere av dem, men det gjør det bare verre i mine øyne.
Jeg må påpeke som jeg alltid gjør, at folk bør få lov til å tro på det de vil. Problemet er at religionenes gjennomførte idiotiske og dogmatiske virkelighetsforståelse dominerer dagens verden og ødelegger den, ødelegger menneskene og alt liv på planeten. Vi har alle sett redselsbildene av lidende og døende kyr i Indias gater. Ingenting blir gjort med dem, fordi de blir sett på som hellige dyr.
Dalai Lama og munkeordenen i Tibet har lenge blitt sett på som et eksempel til etterfølgelse, av gud vet hvilken grunn. Det er ikke noe spesielt med dem. De er bare enda et hierarki, et system for undertrykkelse, som kastesystemet i India og blant mange på kloden.
At noen legger så mye energi i å redde en enkelt dødssyk okse når tallæse dyr blir torturert til døde av leger og kosmetikkindustrien i laboratorier er enda et element i dette.
Farvel, Shambo, lykke på reisen.
Jeg må påpeke som jeg alltid gjør, at folk bør få lov til å tro på det de vil. Problemet er at religionenes gjennomførte idiotiske og dogmatiske virkelighetsforståelse dominerer dagens verden og ødelegger den, ødelegger menneskene og alt liv på planeten. Vi har alle sett redselsbildene av lidende og døende kyr i Indias gater. Ingenting blir gjort med dem, fordi de blir sett på som hellige dyr.
Dalai Lama og munkeordenen i Tibet har lenge blitt sett på som et eksempel til etterfølgelse, av gud vet hvilken grunn. Det er ikke noe spesielt med dem. De er bare enda et hierarki, et system for undertrykkelse, som kastesystemet i India og blant mange på kloden.
At noen legger så mye energi i å redde en enkelt dødssyk okse når tallæse dyr blir torturert til døde av leger og kosmetikkindustrien i laboratorier er enda et element i dette.
Farvel, Shambo, lykke på reisen.
Hai på besøk i fremmede farvann
En stor hvithai har blitt sett og filmet utenfor Cornwall-kysten i England.
Kystvakten, typisk nok (uten å ha sett filmen) avviser det hele som en «skremselsmelding». De sier at «det har aldri vært hvithai i sjøen og det siste turistindustrien trenger er flere nedturer». Haieksperten Richard Peirce (som HAR sett filmen) sier at det utmerket godt kan være en hvithai, selv om han ikke kan si det med hundre prosent sikkerhet. Det stemmer også godt med det faktum at det har vært utallige vitner på at dyr og fisker og planter som hører hjemme i sydligere farvann har blitt sett mye lenger nord enn det som er eller var deres naturlige områder. Havet blir varmere, mye varmere. De menneskeskapte klimaendringene fører med seg en mengde enorme forandringer. Dette er bare en av dem.
Kystvakten, typisk nok (uten å ha sett filmen) avviser det hele som en «skremselsmelding». De sier at «det har aldri vært hvithai i sjøen og det siste turistindustrien trenger er flere nedturer». Haieksperten Richard Peirce (som HAR sett filmen) sier at det utmerket godt kan være en hvithai, selv om han ikke kan si det med hundre prosent sikkerhet. Det stemmer også godt med det faktum at det har vært utallige vitner på at dyr og fisker og planter som hører hjemme i sydligere farvann har blitt sett mye lenger nord enn det som er eller var deres naturlige områder. Havet blir varmere, mye varmere. De menneskeskapte klimaendringene fører med seg en mengde enorme forandringer. Dette er bare en av dem.
Å kaste ut folk
En småbonde i Hedmark skjøt namsmannen når namsmannen og en politimann kom for å kaste han ut fra gård og grunn på grunn av ubetalt gjeld. Jeg kan ikke annet enn godte meg her.
Nå bør jeg påpeke et par ting: Jeg er generelt sett ikke særlig glad i bønder fra Hedmark på grunn av deres brennende trang til å skyte ulver. Jeg er generelt sett heller ikke for prinsippet om privat (og/eller offentlig) eiendomsrett. Ingen kan eller bør eie jorden, ikke privatpersoner, ikke selskaper, ikke stater.
Men når det er sagt så synes jeg det er flott at offentlige tjenestemenn blir minnet på at det kan ha konsekvenser når de kødder med folks liv, slik de veldig ofte gjør. Banker, finansinstitusjoner og myndigheter generelt er like ille på den måten, og de har alle Makten på sin side, og blant maktens lydige tjenere finner vi nettopp namsmenn og politifolk. Skattefuter og banker har en lang tradisjon med å samarbeide om slike ting.
Så, det er en god ting, som sagt når de blir minnet på at det finnes mennesker som ikke finner seg i å bli hundset med og tråkket på.
Nå bør jeg påpeke et par ting: Jeg er generelt sett ikke særlig glad i bønder fra Hedmark på grunn av deres brennende trang til å skyte ulver. Jeg er generelt sett heller ikke for prinsippet om privat (og/eller offentlig) eiendomsrett. Ingen kan eller bør eie jorden, ikke privatpersoner, ikke selskaper, ikke stater.
Men når det er sagt så synes jeg det er flott at offentlige tjenestemenn blir minnet på at det kan ha konsekvenser når de kødder med folks liv, slik de veldig ofte gjør. Banker, finansinstitusjoner og myndigheter generelt er like ille på den måten, og de har alle Makten på sin side, og blant maktens lydige tjenere finner vi nettopp namsmenn og politifolk. Skattefuter og banker har en lang tradisjon med å samarbeide om slike ting.
Så, det er en god ting, som sagt når de blir minnet på at det finnes mennesker som ikke finner seg i å bli hundset med og tråkket på.
fredag, juli 27, 2007
Ravnens sirkel (I)
Jeg hadde følt det hele dagen, en flimring i ytterkanten av synet, noe som viste fram seg selv. Først var det uro, så Hunger, og tilslutt overbevisning.
I riktig gamle dager og netter fantes det makter som raste i verden. De er her fortsatt. Menneskene var de maktene. De er det fortsatt. Menneskene er kilden til all Magi, ikke steder, verktøy, bygninger eller objekter overhodet.
Det finnes en vedvarende gammel legende, en hvisken i vinden om Den Andre. Vi har alle en. I riktig gamle dager ble det å møte en sett på som mektig Magi, som noe uendelig verdifullt. I våre dager blir det sett som et dårlig omen, et varsel om sorg. Den andre har mange navn. Jeg kaller den Skyggen. Det er den delen av oss som består, bortenfor døden. Den er alt vi er, fortid, nåtid og kanskje til og med fremtid. Den er alle våre tidligere liv, et uendelig mektig eldgammelt åndevesen. Dette er den vi er.
Når vi møter vår Skygge møter vi oss selv. Dens navn er vårt sanne navn. For å utøve Magi må du komme ansikt til ansikt med deg selv, og for mange år siden så gjorde jeg det. Jeg aksepterte det som en del av meg, jeg som en del av det. Jeg, Amos Keppler er bare en veldig liten del av det, men på samme tid er jeg også alt det er. Menneskets sjel kombinert med kroppen er den mektigste kraften som eksisterer. Vi er ildsprutende drager som vandrer mellom stjernene, giganter som ryster Jorden.
Jeg så det i et speil, bare et glimt denne gangen, men tilstrekkelig, et lynglimt som viser meg tusen år.
Siden jeg Våknet for femten år siden har jeg møtt mennesker jeg har møtt før. Amos hadde aldri møtt dem før, men jeg hadde, jeg Den Andre, Skyggen, Verdeners Skaper. Vi har holdt kontakten, slevsagt, og vi møtes når vi føler at noe viktig kommer til å skje. Vi har gjort det lenger enn jeg kan huske. Da ravnene skrek, for lenge, lenge siden møttes vi i sirkelen før første gang, og vi har møtt hverandre mange ganger siden den gang. Vi er Ravnens Sirkel.
Det finnes andre, og individene i hver sirkel kan forandre seg noen ganger, ettersom vi Reiser over landet, over landet nå kalt Europa, men som også har hatt mange navn. Det har ikke vært bare ett univers, men mange, og vi har vandret fram og tilbake flere ganger enn vi noensinne kan huske. Så mye har skjedd. Så mye skjer. Og jeg synes i sannhet synd på mesteparten av dagens mennesker som går glipp av så mye av det. De ser, opplever bare en enkel bølge. En enkelt bølge i et hav, i et utall universer av hav.
Den gamle kirken har heldigvis ikke blitt brukt som en kirke på lenge, på svært lenge. Det finnes knapt rester tilbake av korrupsjonen religionen skaper der lenger. I natt føler vi noe som er uendelig mye eldre enn noen religion mellom disse veggene. Noen ganger blir biter av Magi etterlatt på enkelte steder. Men det merkelige og interessante i denne sammenheng er at det vi føler her i natt, ikke var her i går. Så, det er rimelig å anta at vi, en av oss eller flere har brakt det med oss hit. Vi føler det, som brent kjøtt, en duft av blod, glør fra et døende leirbål.
Ravnens sirkel (II)
torsdag, juli 26, 2007
Tre måneder i juli
Ja, nå har jeg nådd målet, som jeg aldri i fullt alvor trodde at jeg skulle klare, og egentlig aldri forsøkte særlig hardt å klare heller, om å poste en artikkel i gjennomsnitt om dagen i juli på Uten Grenser, og det er fortsatt fem netter igjen. Og jeg har skrevet på masse andre ting også. Mye av det er tanker jeg har hatt i hodet i årevis, som av en eller annen grunn har utkrystallisert seg akkurat nå. Det er slik jeg jobber, samler informasjon og lagrer i hodet. Jeg skriver hele tiden, i hodet, når jeg ikke, rent faktisk skriver ned noe. Informasjonen blir ikke funnet like før jeg skriver det ned, men har ligget «klar til bruk» i lang, lang tid.
Juli føles som tre måneder, på grunn av alt jeg har skrevet og opplevd disse ukene. Alt føles tidløst, som det ofte gjør for meg. Når man lever på grensen eller bortenfor grensen av det etablerte samfunnet lever man sterkere, mye sterkere enn folk flest. De fleste har dessverre glemt å leve, og nøyer seg med å bare eksistere. Det er et trist, enda et trist faktum ved den verden som dagens mennesker har skapt og skaper daglig. Det er ikke mye der som føles inspirerende eller interessant, med mindre man leter etter det, leter med all den lidenskap man bærer på, uansett hvor mye vi er opplært til å ignorere den.
Fem netter igjen, før seks måneder i august. Livet har bare så vidt startet. Fortiden er prologen.
Juli føles som tre måneder, på grunn av alt jeg har skrevet og opplevd disse ukene. Alt føles tidløst, som det ofte gjør for meg. Når man lever på grensen eller bortenfor grensen av det etablerte samfunnet lever man sterkere, mye sterkere enn folk flest. De fleste har dessverre glemt å leve, og nøyer seg med å bare eksistere. Det er et trist, enda et trist faktum ved den verden som dagens mennesker har skapt og skaper daglig. Det er ikke mye der som føles inspirerende eller interessant, med mindre man leter etter det, leter med all den lidenskap man bærer på, uansett hvor mye vi er opplært til å ignorere den.
Fem netter igjen, før seks måneder i august. Livet har bare så vidt startet. Fortiden er prologen.
Multitannbørsten (eller tusen måter å bruke en tannbørste på)
Det er plent umulig å få tak i en skikkelig tannbørste nå for tiden.
Den eneste typen som er i salg i disse forvirrende dager er Multitannbørsten. Den kan brukes til nær sagt hva som helst… bare ikke til å pusse tennene med.
Nå er jeg ganske positivt innstilt til multiverktøy og personer, siden jeg aldri har vært særlig begeistret for spesialiseringen og profesjonshysteriet som råder i dagens samfunn, men jeg har slett ingen interesse av å tørke meg i reva med en tannbørste, og det er en av talløse nye funksjoner en tannbørste har i vår vidunderlige nye verden.
Hvis du skjønner hvor jeg vil hen.
Dagens tannbørster kommer i alle former og smaker og farger. Du kan bøye dem 45, 60, 90 og 360 grader uten å knekke dem. Selve børsten er som et månelandskap av steiner og ujevn overflate. Hvis man skal tro reklamen så kan man putte en moderne børste i munnen og vaske sine indre organer med den.
Den er så fleksibel.
Slik jeg ser det finnes det ingen grenser for bruksområdene til en moderne tannbørste.
Hvis du makter å ta tak i den og holde fast på den, og ikke miste den i driteren da.
Innpakningen er et kapittel for seg. Det finnes ettersigende ingen grenser for hvor langt designerne har gått for å få oss til å kjøpe dette trendy og smakfulle produktet. Jeg kan bekrefte at man føler en ubendig trang til å pakke opp og sluke noe som godt kunne ha vært den deiligste sjokolade… så vær forsiktig, ok?
Jeg likte spesielt godt innpakningen på 360 graders børsten. Alt kan bøyes og strekkes til et punkt hvor alt blir en vakker, fleksibel… labyrint. Hvis du ikke kan finne plass i ditt hjerte for dette vidunderlige produktet og ønsker å kjøpe det, er jeg sikker på at du vil sette pris på alle de forskjellige metodene man blir tvunget til å ta i bruk for å få åpnet alt sammen.
Man må virkelig vri hjernen, og tro ikke at jeg ikke setter pris på det.
Fleksibiliteten, kreativiteten og variasjonen i moderne industriproduksjon overgår i sannhet alle mulige forventninger. Synes ikke du også det? Det får i hvert fall meg til å skjelve av lykke.
Men, hvis sannheten skal fram (og det skal den jo) ønsker jeg meg bare en tannbørste som virker, og det blir stadig vanskeligere å oppdrive i våre moderne tider.
Kanskje er jeg for kravstor her og for gammeldags, men hør på hva jeg har å si. La meg få et skarve øyeblikk av din dyrebare tid: Jeg ønsker meg en tannbørste som man faktisk kan pusse tennene med. Den fleksible børsten oppfyller ikke det kriteriet. Den kan gjøre tonnevis av andre ting (i hvert fall har jeg funnet en rekke alternative bruksområder for den).
Men…
Den kan ikke gjøre det de sier den kan gjøre. Den kan ikke børste tennene dine på de stedene det er vanskeligst å komme til, til venstre og høyre for huggtennene (de blodige huggtennene), under rotkanalene, under tungen, mellom to (eller tre) tenner og den kan så visst ikke… (her kommer poenget seilende) brukes til å pusse tennene på alle de stedene det er enkelt å komme til, steder som små babyer i vuggen lett kan komme til.
Noe min gamle (veldig gamle) kjedelige tannbørste klarte på en aldeles utmerket måte.
Den eneste typen som er i salg i disse forvirrende dager er Multitannbørsten. Den kan brukes til nær sagt hva som helst… bare ikke til å pusse tennene med.
Nå er jeg ganske positivt innstilt til multiverktøy og personer, siden jeg aldri har vært særlig begeistret for spesialiseringen og profesjonshysteriet som råder i dagens samfunn, men jeg har slett ingen interesse av å tørke meg i reva med en tannbørste, og det er en av talløse nye funksjoner en tannbørste har i vår vidunderlige nye verden.
Hvis du skjønner hvor jeg vil hen.
Dagens tannbørster kommer i alle former og smaker og farger. Du kan bøye dem 45, 60, 90 og 360 grader uten å knekke dem. Selve børsten er som et månelandskap av steiner og ujevn overflate. Hvis man skal tro reklamen så kan man putte en moderne børste i munnen og vaske sine indre organer med den.
Den er så fleksibel.
Slik jeg ser det finnes det ingen grenser for bruksområdene til en moderne tannbørste.
Hvis du makter å ta tak i den og holde fast på den, og ikke miste den i driteren da.
Innpakningen er et kapittel for seg. Det finnes ettersigende ingen grenser for hvor langt designerne har gått for å få oss til å kjøpe dette trendy og smakfulle produktet. Jeg kan bekrefte at man føler en ubendig trang til å pakke opp og sluke noe som godt kunne ha vært den deiligste sjokolade… så vær forsiktig, ok?
Jeg likte spesielt godt innpakningen på 360 graders børsten. Alt kan bøyes og strekkes til et punkt hvor alt blir en vakker, fleksibel… labyrint. Hvis du ikke kan finne plass i ditt hjerte for dette vidunderlige produktet og ønsker å kjøpe det, er jeg sikker på at du vil sette pris på alle de forskjellige metodene man blir tvunget til å ta i bruk for å få åpnet alt sammen.
Man må virkelig vri hjernen, og tro ikke at jeg ikke setter pris på det.
Fleksibiliteten, kreativiteten og variasjonen i moderne industriproduksjon overgår i sannhet alle mulige forventninger. Synes ikke du også det? Det får i hvert fall meg til å skjelve av lykke.
Men, hvis sannheten skal fram (og det skal den jo) ønsker jeg meg bare en tannbørste som virker, og det blir stadig vanskeligere å oppdrive i våre moderne tider.
Kanskje er jeg for kravstor her og for gammeldags, men hør på hva jeg har å si. La meg få et skarve øyeblikk av din dyrebare tid: Jeg ønsker meg en tannbørste som man faktisk kan pusse tennene med. Den fleksible børsten oppfyller ikke det kriteriet. Den kan gjøre tonnevis av andre ting (i hvert fall har jeg funnet en rekke alternative bruksområder for den).
Men…
Den kan ikke gjøre det de sier den kan gjøre. Den kan ikke børste tennene dine på de stedene det er vanskeligst å komme til, til venstre og høyre for huggtennene (de blodige huggtennene), under rotkanalene, under tungen, mellom to (eller tre) tenner og den kan så visst ikke… (her kommer poenget seilende) brukes til å pusse tennene på alle de stedene det er enkelt å komme til, steder som små babyer i vuggen lett kan komme til.
Noe min gamle (veldig gamle) kjedelige tannbørste klarte på en aldeles utmerket måte.
Hver kvinne? en vaskehjelp
Helge Samuelsen med sine Kompromissløse Meninger har også skrevet om denne saken. Han har egentlig sagt det meste, men jeg føler en sterk trang til å også uttale meg om den…
Høyres ordførerkandidat i Bergen, Trude Drevland sier at «det er bare rett og rimelig at flere får lov til å ta del i velstandsøkningen» ved å ha sin egen vaskehjelp og få skattefritak for det. Helge beskriver henne som «teit som en potteplante», og det er vel nokså snilt i dette tilfellet. Trude prøver å benekte at hun er en snobb og at hun har et snobbete uttrykk, men hun klarer vel egentlig bare å bekrefte det i stedet. Makan til tullete (og hårreisende) utspill skal man lete en stund etter, og det sier en del i disse dager, der lignende utspill kommer på samlebånd. Vendela Kirsebom kom med en lignende betraktning i februar i år (i samme avis) om kontrasten mellom skandinaviske og Filippinske hushjelper, medlemmer av tjenerskapet (egentlig au pair: «på like fot»).
Jeg undres virkelig på den positive vinklingen denne artikkelen har i Dagbladet. Eller kanskje ikke. Det er, når man tenker seg om et sekund eller to slett ikke overraskende at de vil støtte eliten og kultureliten. De påpeker til og med hennes slektskap ganske så grundig.
Dagbladet lar til og med være, i kjent bevisstløs stil å stille det åpenbare spørsmålet: Hvem skal vaske hos vaskekonen?
Trude Drevland og andre ønsker å segmentere et samfunn der klasseskillene blir stadig tydeligere. De vil ha støtte for at andre skal vaske den enorme gulvflaten deres.
Vel i takt med rikinger generelt. Røkke & co, skipsredere, fabrikkeiere, aksjespekulanter osv har jo levd på sosialhjelp i alle år... bortsett fra at beløpene de mottar er astronomiske i forhold til det folk flest får utbetalt.
Høyres ordførerkandidat i Bergen, Trude Drevland sier at «det er bare rett og rimelig at flere får lov til å ta del i velstandsøkningen» ved å ha sin egen vaskehjelp og få skattefritak for det. Helge beskriver henne som «teit som en potteplante», og det er vel nokså snilt i dette tilfellet. Trude prøver å benekte at hun er en snobb og at hun har et snobbete uttrykk, men hun klarer vel egentlig bare å bekrefte det i stedet. Makan til tullete (og hårreisende) utspill skal man lete en stund etter, og det sier en del i disse dager, der lignende utspill kommer på samlebånd. Vendela Kirsebom kom med en lignende betraktning i februar i år (i samme avis) om kontrasten mellom skandinaviske og Filippinske hushjelper, medlemmer av tjenerskapet (egentlig au pair: «på like fot»).
Jeg undres virkelig på den positive vinklingen denne artikkelen har i Dagbladet. Eller kanskje ikke. Det er, når man tenker seg om et sekund eller to slett ikke overraskende at de vil støtte eliten og kultureliten. De påpeker til og med hennes slektskap ganske så grundig.
Dagbladet lar til og med være, i kjent bevisstløs stil å stille det åpenbare spørsmålet: Hvem skal vaske hos vaskekonen?
Trude Drevland og andre ønsker å segmentere et samfunn der klasseskillene blir stadig tydeligere. De vil ha støtte for at andre skal vaske den enorme gulvflaten deres.
Vel i takt med rikinger generelt. Røkke & co, skipsredere, fabrikkeiere, aksjespekulanter osv har jo levd på sosialhjelp i alle år... bortsett fra at beløpene de mottar er astronomiske i forhold til det folk flest får utbetalt.
«Hun er bare helt fantastisk. I begynnelsen hadde vi svensk praktikant, men det var så slitsomt. Det var som å ha en gjest i huset. De filippinske jentene er så diskret og så behagelige å ha med å gjøre».
Vendela Kirsedom om sin henholdsvis svenske og filippinske au pair «på like fot»
onsdag, juli 25, 2007
Kunstig, kunstig og skadelig, skadelig (søt gift)
Det er nå rundt tjuefem år siden det kunstige søtningsmiddelet Nutrasweet eller Aspartam kom på markedet. Det blir brukt i Coca Cola og en mengde andre produkter. Tidligere President Ronald Reagan sørget for at det ble godkjent for kommersielt bruk. Det som skjedde var at han sørget for å sparke mannen i FDA (Food and Drug Administration) som nektet å godkjenne det, og innsette en mann med sterke bånd til produsenten Monsanto, et firma som er blant de verste av de verste og er «verd» en hel bok. Middelet ble godkjent bare noen måneder senere.
Coca Cola og andre store produsenter tok giften i bruk tidlig, omfavnet den rett og slett, og har blitt Monsantos lojale støttespillere i kampen mot forbrukere og kritiske røster.
Aspartame forårsaker hodeverk, cellulære og genetiske forandringer, og en rekke store og små plager som er gjennomgående dokumentert. Det burde aldri ha blitt godkjent. Det burde vært forbudt for mange år siden da senere tester bekreftet de opprinnelige resultatene, men det er makten og kapitalkreftene som rår, og sjelden får man det så godt illustrert som i denne saken. Listen over skader er simpelthen bare helt utrolig, og kan få en til å enda en gang stille spørsmål ved folks mentale helse.
Flere jeg kjenner, også miljøvernere drikker diettcola med et stort glis rundt kjeften, spytter på de som driver opplysningsvirksomhet. Vel, latteren (og spyttet) er på deres bekostning. De kjenner godt til bivirkningene, og opplever dem til og med, og fortsetter tross det å konsumere dritten. De har kastet sin kritiske sans fullstendig på båten.
Kunstige søtningsmidler er generelt sett langt mer skadelige enn sukker. Sukker er ikke skadelig overhodet i riktige mengder, mens en slurk med aspartamtilsatt drikke vrenger deg ut og inn i flere dager etterpå, hvis du er heldig. Det har langt verre langtidsvirkninger.
Så min oppfordring er: slutt og kjøp, spis og drikk produkter tilsatt Aspartam. Veldig mange diettprodukter inneholder Aspartam eller tilsvarende i dag. Se etter navnet Aspartam når du kjøper noe. La det bli værende i hyllene i din lokale butikk. Spør alltid etter produkter som bruker ekte sukker. Slankemanien har til de grader ført til mange uhyggelige bivirkninger. Dette er bare en av dem.
En av de virkelige uhyggelige utslagene i denne sammenheng er at Monsanto har fått støtte hos noen diabetikere, noe som er enda et kvalmende utslag på en lang liste i denne saken.
Det vanlige er at industrien betaler vanlige folk for å skrive leserbrev og debattere for dem, blant annet på Internett. Det skjer garantert også her. Hvis jeg hadde vært religiøs (noe jeg slett ikke er) ville jeg ha kalt Monsanto & co en Satan i form av et multinasjonalt selskap.
Coca Cola og andre store produsenter tok giften i bruk tidlig, omfavnet den rett og slett, og har blitt Monsantos lojale støttespillere i kampen mot forbrukere og kritiske røster.
Aspartame forårsaker hodeverk, cellulære og genetiske forandringer, og en rekke store og små plager som er gjennomgående dokumentert. Det burde aldri ha blitt godkjent. Det burde vært forbudt for mange år siden da senere tester bekreftet de opprinnelige resultatene, men det er makten og kapitalkreftene som rår, og sjelden får man det så godt illustrert som i denne saken. Listen over skader er simpelthen bare helt utrolig, og kan få en til å enda en gang stille spørsmål ved folks mentale helse.
Flere jeg kjenner, også miljøvernere drikker diettcola med et stort glis rundt kjeften, spytter på de som driver opplysningsvirksomhet. Vel, latteren (og spyttet) er på deres bekostning. De kjenner godt til bivirkningene, og opplever dem til og med, og fortsetter tross det å konsumere dritten. De har kastet sin kritiske sans fullstendig på båten.
Kunstige søtningsmidler er generelt sett langt mer skadelige enn sukker. Sukker er ikke skadelig overhodet i riktige mengder, mens en slurk med aspartamtilsatt drikke vrenger deg ut og inn i flere dager etterpå, hvis du er heldig. Det har langt verre langtidsvirkninger.
Så min oppfordring er: slutt og kjøp, spis og drikk produkter tilsatt Aspartam. Veldig mange diettprodukter inneholder Aspartam eller tilsvarende i dag. Se etter navnet Aspartam når du kjøper noe. La det bli værende i hyllene i din lokale butikk. Spør alltid etter produkter som bruker ekte sukker. Slankemanien har til de grader ført til mange uhyggelige bivirkninger. Dette er bare en av dem.
En av de virkelige uhyggelige utslagene i denne sammenheng er at Monsanto har fått støtte hos noen diabetikere, noe som er enda et kvalmende utslag på en lang liste i denne saken.
Det vanlige er at industrien betaler vanlige folk for å skrive leserbrev og debattere for dem, blant annet på Internett. Det skjer garantert også her. Hvis jeg hadde vært religiøs (noe jeg slett ikke er) ville jeg ha kalt Monsanto & co en Satan i form av et multinasjonalt selskap.
Søk på «aspartame side effects» (og/eller på Monsanto) på nettet, og du finner tonnevis av materiale. Kanskje det går et lys opp for deg da. Det bør det gjøre. Hvis du fortsetter å drikke eller spise den søte giften etter det kan ingen hjelpe deg. Du er et håpløst tilfelle.
Feberhet jord - verden drukner (II)
Illustrasjonen over viser Storbritannia når all is på planeten har smeltet og med en havstigning på 84 meter. Så vidt jeg vet finnes intet tilsvarende kart over Norge, men det er ganske så lett å beskrive.
Kystbyene vil forsvinne først, snart. Alle de store byene vil forsvinne ganske så fort. Selv ikke de høyeste bygningene der vil stikke opp av den nye havoverflaten. Hamar og Lillehammer ligger på rundt 125 meter, så de vil ikke bli oversvømt av havet, med mindre det stiger enda mer enn hva som er den gjengse oppfatning blant «ekspertene» i dag. Det høyeste anslaget jeg har sett er 300 meter, og disse anslagene blir stadig oppjustert, som også alle de andre dramatiske virkningene av den menneskeskapte oppvarmingen blir. Tenke seg til, for ti år siden snakket man fortsatt om en stigning på 70 centimeter…
Og selv med «bare» 70 meter pluss/minus noe vil det uansett bli mange gode strandtomter like nedenfor Mjøsa.
Og som vi har fått demonstrert denne sommeren: regnet kan og vil strømme ned i ukjente mengder her i nord, og skylle vekk byer like lett som havet kan drukne dem.
Hvis du ønsker å se et bilde på fremtiden, så er det dette du bør se.
PS. Le av rør bloggerne som Esquill fortsetter å bagatellisere dette med sitt vanlige sprøyt. Hvorfor blir jeg ikke overasket?
tirsdag, juli 24, 2007
Klassiske prioriteringer i et moderne samfunn
Bergen Kommune har renovert byen ganske grundig de siste årene. De har brukt mesteparten av pengene, millioner av kroner, betydelige ressurser og tid på å gjøre fortauene bredere, mye bredere i sentrumsgatene.
Det må jo innrømmes at det ser penere ut og at det er lettere å gå, at det virker litt mindre fullt, men det er ikke akkurat det viktigste som finnes i verden. Faktisk ligger det nokså langt nede, bortimot på bunnen, noe selv de forstokkede menneskene i Bergen Bystyre og administrasjon burde ha fått med seg. I en verden som skriker etter alternativ tankegang og handling er disse folkene solid forankret i fortiden.
Det er slett ikke overraskende at en igjen blir negativt overrasket. Ressursbruken i et moderne samfunn går stort sett til kosmetiske forandringer. Det dreier seg om at alt skal se bra ut. Det er det vesentlige i dagens «fellesskap», i et samfunn der det viktige er å ignorere det viktige.
Det må jo innrømmes at det ser penere ut og at det er lettere å gå, at det virker litt mindre fullt, men det er ikke akkurat det viktigste som finnes i verden. Faktisk ligger det nokså langt nede, bortimot på bunnen, noe selv de forstokkede menneskene i Bergen Bystyre og administrasjon burde ha fått med seg. I en verden som skriker etter alternativ tankegang og handling er disse folkene solid forankret i fortiden.
Det er slett ikke overraskende at en igjen blir negativt overrasket. Ressursbruken i et moderne samfunn går stort sett til kosmetiske forandringer. Det dreier seg om at alt skal se bra ut. Det er det vesentlige i dagens «fellesskap», i et samfunn der det viktige er å ignorere det viktige.
mandag, juli 23, 2007
Feberhet jord - verden drukner
Newbury jernbanestasjonDenne sommeren har utviklingen av det såkalte ekstremværet tatt en ny og dramatisk vending. Igjen: De mer effektfulle virkningene av den menneskeskapte Globale Oppvarmingen ekspertene spådde skulle komme femti år inn i fremtiden er for lengst her.
Vi kan observere forandringene fra år til år allerede. I Storbritannia, Kina og Australia og ganske så mange andre steder på kloden har det vært diverse tohundreårsflommer bare de siste månedene. Den nordre delen av Kina tørker bort, den søndre og østre drukner. I det sørøstlige Europa, I Romania og Hellas forbereder man seg nå på enda en hetebølge. 500 mennesker har allerede dødd i Ungarn.
I Storbritannia utfører nå den britiske hæren sin største operasjon i fredstid for å redde folk fra oversvømte hus, motorveier og marker. På en time kom det like mye regn som det vanligvis kommer i løpet av en måned. Regnet flommer ned, men folk har ikke drikkevann. Pumpesystemet som er installert for å takle slike situasjoner er fullstendig utilstrekkelig. Til og med Gordy, den nye statsministeren snakker om nødvendigheten av dramatiske (det ordet igjen) investeringer i ny infrastruktur og sikkerhetssystemer for å demme opp for det som er på vei i årene som kommer.
De britiske regjeringene er generelt sett helt på jordene og har oppført seg som noen skikkelige diktatorspirer de siste ti årene (enda mer enn før), men i denne saken har de helt klart skjønt atskilling mer enn de fleste andre regjeringer, inklusivt den norske.
Men de er mer lik enn ikke. Samtlige tiltak det er noe som helst tak i er reaksjoner. Det finnes intet som en gang ligner på sanne preventive tiltak, som en gang kan bremse det som skjer. De følger fortsatt ikke med i timen i den leksen som planeten og naturen gir oss. Alt og alle fortsetter i det samme, livsfjerne sporet. De innser ikke at ingen form for rensetiltak eller ny teknologi eller alternativ bruk av eksisterende teknologi kan hjelpe.
Det som kan hjelpe oss er en aksept av situasjonen, at vi forbereder oss på store og små måter på det som kommer, at vi forandrer levesettet vårt totalt, og forbereder oss på et enklere liv. Samtlige kystbyer vil ligge under havets overflate om ikke lenge. 84 prosent av verdens mennesker bor ved kysten, en tynn stripe nær havet. Når tiden kommer så finnes det ingen sjanse (i havet) for at disse vil kunne evakueres i løpet av den korte tiden som trengs.
All is på kloden vil smelte, og havet vil stige med minst 64 meter. Det kan skje i løpet av ti, tjue år eller det kan ta litt lenger tid, men nesten ingen steder menneskene bor vil være trygge. Sjøen vil ikke nå høyt til fjells, men der vil vindene blåse så kraftig at det knapt blir mye tryggere der.
De stedene havet ikke når vil drukne i regn, eller tørke ut. Der regnet ikke strømmer ned i strie strømmer vil fuktighet bli suget ut av jordsmonnet og ørkenstrøkene vil spre seg over hele planeten.
Det som trengs er intet mindre enn en styrt avvikling av sivilisasjonen. Og det må begynne med en gang, før utviklingen går for langt. De britiske og amerikanske samfunnene er blant de mest teknologisk avanserte i dag, men til tross for det har vi sett dem bli tvunget i kne flere ganger de siste årene. De har vært temmelig nedlatende da land i den tredje verden har blitt blåst i filler tidligere, men de ler ikke nå lenger.
Dette er ikke «dommedagsscenarioer» skapt av religiøse feberfantasier, men konklusjoner bygget på nøkterne observasjoner som til de grader bekrefter «ekspertenes» verste visjoner. De fleste av dem våger ikke å si det høyt av frykt for å miste den kredibiliteten de ser på som så viktig, men andre kan gjøre det, kan kalle en spade en spade.
Mange vil dø uansett. Mange dør i dag, fordi vi som siviliserte mennesker knapt aner hvordan vi skal overleve under ekstreme forhold, mens dyr og primitive stammer vet det veldig godt. Men for at færrest mulig skal dø når den store kollapsen kommer må vi forberede oss på den, forberede oss langt bortenfor hyggelige taler og hule fraser.
Støtende
Mange mennesker i dagens verden blir støtt av de merkeligste ting.
Religiøse mennesker blir generelt sett veldig fort fornærmet. Det skjer hvis noen fornærmer guden deres, profeten eller «æren» deres. Ordet blasfemi eller tilsvarende blir brukt i mange lovverk, for eksempel. Religiøse mennesker har stor innflytelse. De definerer hva som er galt, og bestemmer så suverent at alle andre skal mene det samme. Man bør slutte å lytte til slike galninger, slutte helt å lytte til dem, og i hvert fall å ta hensyn til dem. Kontroversielle kunstverk og handlinger bør oppmuntres, ikke forfølges.
Fotografier eller filmer av nakne damer eller menn blir også sett på som støtende. En erigert penis, ja, noe så naturlig som en erigert penis er utrolig nok et stort, stort nei, nei.
Dette har stort sett med sensur å gjøre. En viss type mennesker ønsker å sensurere alt de personlig ikke liker. Og de bruker også sensur som et våpen i et forsøk på å kontrollere befolkningen. Det er lettere å fjerne og forby kontroversiell skrift og tale hvis folk flest ser på det som støtende.
Kontroversielle meninger har vært angrepet ganske så lenge. Det blir pisket opp en motstand i opinionen mot dem, og så følger lovregler etter så sikkert som dagen følger natten.
Filmregissøren David Chronenberg sier at ethvert samfunn vil anstrenge seg for å følge gjennomsnittets moral, eller det som blir sett på som gjennomsnittets moral, og at det er enhver filmskapers eller kunstners eller tenkende menneskes plikt å ikke bare utfordre, men også sprenge disse snevre rammene. Jeg sier meg helt enig. Chronenberg og hans filmer har vært forfulgt siden starten på hans karriere. De var forbudt i Norge i tiår. Selv etter at han ble mer spiselig i offentlighetens øyne nektet for eksempel kinosjefen i Oslo og sette opp Crash, under påskudd av at filmen var for dårlig. Slike påskudd blir ofte brukt. Alle hans filmer har en tendens til å være... uappetittlige for mange, enda et moment som bør gjøre dem enda mer interessant for de oppegående og søkende.
Det er en kunstform kalt Transgression jeg alltid har hatt sans for. Veldig oppegående folk tar den i bruk, og besteborgere får morgenkaffen i vrangstrupen hver gang de blir konfrontert med den. Store ting.
Internett har blitt sett på som en trussel mot God Moral siden starten, nettopp fordi det er såpass ukontrollerbart, så vanskelig å håndheve hva som finnes der. Stort. Den har blitt den foreløpig siste store kamparena mellom de som vil være tankepoliti, og de som vil utradere tankepolitiet fra jordens overflate.
Og nei, det er ingenting, absolutt ingenting noen steder som bør sensureres. Om det er ulovlig eller ikke spiller absolutt ingen som helst rolle, slevsagt ikke. Det at et gitt samfunn definerer noe som ulovlig gjør at et frihetselskende menneske bør ha sterkere grunner for å utrykke det, ikke svakere.
Det at folk flest ikke liker å se det de mener er en avskyelig handling blir faktisk brukt som en grunn for å forby det. Utrolig, men sant. Dette er slevsagt også helt uakseptabelt. Hvis folk ikke tåler å bli konfrontert med virkeligheten er det deres problem. De bør ikke gjøre det til alle andres.
Det er vanskelig å vite hva som rører seg i hodene på disse kontrollfreakene, hva som gjør dem så hissig på å få alle til å underlegge seg deres syn på hvordan verden bør være. Jeg finner for eksempel naturødeleggelser støtende, men jeg prøver ikke å hindre at folk skriver om det…
Jeg tror det er usikkerhet. En dypfølt usikkerhet er bakgrunnen for eksistensen av alle tyranner, også de som i mindre målestokk leker tyranner.
Og jeg finner faktisk det faktum at folk finner en masse ting støtende… støtende. Jeg vil ha det inn i lovverket, men av en eller annen grunn er det ingen som hører på meg.
Religiøse mennesker blir generelt sett veldig fort fornærmet. Det skjer hvis noen fornærmer guden deres, profeten eller «æren» deres. Ordet blasfemi eller tilsvarende blir brukt i mange lovverk, for eksempel. Religiøse mennesker har stor innflytelse. De definerer hva som er galt, og bestemmer så suverent at alle andre skal mene det samme. Man bør slutte å lytte til slike galninger, slutte helt å lytte til dem, og i hvert fall å ta hensyn til dem. Kontroversielle kunstverk og handlinger bør oppmuntres, ikke forfølges.
Fotografier eller filmer av nakne damer eller menn blir også sett på som støtende. En erigert penis, ja, noe så naturlig som en erigert penis er utrolig nok et stort, stort nei, nei.
Dette har stort sett med sensur å gjøre. En viss type mennesker ønsker å sensurere alt de personlig ikke liker. Og de bruker også sensur som et våpen i et forsøk på å kontrollere befolkningen. Det er lettere å fjerne og forby kontroversiell skrift og tale hvis folk flest ser på det som støtende.
Kontroversielle meninger har vært angrepet ganske så lenge. Det blir pisket opp en motstand i opinionen mot dem, og så følger lovregler etter så sikkert som dagen følger natten.
Filmregissøren David Chronenberg sier at ethvert samfunn vil anstrenge seg for å følge gjennomsnittets moral, eller det som blir sett på som gjennomsnittets moral, og at det er enhver filmskapers eller kunstners eller tenkende menneskes plikt å ikke bare utfordre, men også sprenge disse snevre rammene. Jeg sier meg helt enig. Chronenberg og hans filmer har vært forfulgt siden starten på hans karriere. De var forbudt i Norge i tiår. Selv etter at han ble mer spiselig i offentlighetens øyne nektet for eksempel kinosjefen i Oslo og sette opp Crash, under påskudd av at filmen var for dårlig. Slike påskudd blir ofte brukt. Alle hans filmer har en tendens til å være... uappetittlige for mange, enda et moment som bør gjøre dem enda mer interessant for de oppegående og søkende.
Det er en kunstform kalt Transgression jeg alltid har hatt sans for. Veldig oppegående folk tar den i bruk, og besteborgere får morgenkaffen i vrangstrupen hver gang de blir konfrontert med den. Store ting.
Internett har blitt sett på som en trussel mot God Moral siden starten, nettopp fordi det er såpass ukontrollerbart, så vanskelig å håndheve hva som finnes der. Stort. Den har blitt den foreløpig siste store kamparena mellom de som vil være tankepoliti, og de som vil utradere tankepolitiet fra jordens overflate.
Og nei, det er ingenting, absolutt ingenting noen steder som bør sensureres. Om det er ulovlig eller ikke spiller absolutt ingen som helst rolle, slevsagt ikke. Det at et gitt samfunn definerer noe som ulovlig gjør at et frihetselskende menneske bør ha sterkere grunner for å utrykke det, ikke svakere.
Det at folk flest ikke liker å se det de mener er en avskyelig handling blir faktisk brukt som en grunn for å forby det. Utrolig, men sant. Dette er slevsagt også helt uakseptabelt. Hvis folk ikke tåler å bli konfrontert med virkeligheten er det deres problem. De bør ikke gjøre det til alle andres.
Det er vanskelig å vite hva som rører seg i hodene på disse kontrollfreakene, hva som gjør dem så hissig på å få alle til å underlegge seg deres syn på hvordan verden bør være. Jeg finner for eksempel naturødeleggelser støtende, men jeg prøver ikke å hindre at folk skriver om det…
Jeg tror det er usikkerhet. En dypfølt usikkerhet er bakgrunnen for eksistensen av alle tyranner, også de som i mindre målestokk leker tyranner.
Og jeg finner faktisk det faktum at folk finner en masse ting støtende… støtende. Jeg vil ha det inn i lovverket, men av en eller annen grunn er det ingen som hører på meg.
Renslighetshysteriet
Alt skal lukte godt i dag. Med «lukte godt» menes definisjonen som parfymeindustrien og tilsvarende har av det. Man kan stinke av parfyme og «godlukt», og det er en god ting, men hvis en lukter av litt naturlig svette så er det veldig, veldig fælt.
Enkelte bloggere har gitt uttrykk for at de ikke ønsker at folk skal komme på besøk til dem hvis de ikke er «renslige». En slik holdning sier vel mer om dem enn om dem som kommer på besøk. Jeg ønsker i hvert fall ikke å besøke slike folk.
Jeg overhørte at en mannlig røyker klaget til damen sin om at det luktet svette av henne. Han fikk heldigvis svar på tiltale. Hun sa at uansett hvor mye hun stinket ville det være minimalt i forhold til den skorsteinslukten som kom fra han. Jeg moret meg litt der.
Hvis folk skal på tur, spesielt på en avslappende søndagstur dusjer de gjerne og dusjer seg med deodorant før turen, slik at andre ikke skal lukte svetten deres. Tragikomisk. Etter min mening har de misforstått mer enn en smule her.
Folk blir lært opp til å være ordensmennesker, til å være ordensorientert, mens verden, Universet i virkeligheten er herlig, herlig Kaos, som det også bør være. Dagens samfunn og dets vakthunder vil stenge alt inne. Istedenfor å åpne seg mot verden stenger folk flest seg inne, i sin hysteriske renslighet.
Enkelte bloggere har gitt uttrykk for at de ikke ønsker at folk skal komme på besøk til dem hvis de ikke er «renslige». En slik holdning sier vel mer om dem enn om dem som kommer på besøk. Jeg ønsker i hvert fall ikke å besøke slike folk.
Jeg overhørte at en mannlig røyker klaget til damen sin om at det luktet svette av henne. Han fikk heldigvis svar på tiltale. Hun sa at uansett hvor mye hun stinket ville det være minimalt i forhold til den skorsteinslukten som kom fra han. Jeg moret meg litt der.
Hvis folk skal på tur, spesielt på en avslappende søndagstur dusjer de gjerne og dusjer seg med deodorant før turen, slik at andre ikke skal lukte svetten deres. Tragikomisk. Etter min mening har de misforstått mer enn en smule her.
Folk blir lært opp til å være ordensmennesker, til å være ordensorientert, mens verden, Universet i virkeligheten er herlig, herlig Kaos, som det også bør være. Dagens samfunn og dets vakthunder vil stenge alt inne. Istedenfor å åpne seg mot verden stenger folk flest seg inne, i sin hysteriske renslighet.
Norsk soldat i invasjonshæren drept i Afghanistan
En norsk løytnant, «en erfaren offiser» i NATOs invasjonsstyrker i Afghanistan har blitt drept i en skuddveksling. Jeg kan ikke si annet enn at dette er helt greit. Jeg vil ikke hevde at han fortjente å dø, siden ingen egentlig gjør det. Men de som drepte han forsvarte seg mot en invasjonshær og er i sin fulle rett til å drepe inntrengere, også i følge internasjonal lov, den som ellers blir så høyt priset av vestlige regjeringer og samfunn.
Jeg må bare si meg helt enig med representanten for den Danske Enhedslisten, Asmaa Abdol-Hamid som sier til Berlingste Tidende at hun støtter Irakernes væpnede kamp mot danske og utenlandske styrker. Hun sier at irakerne kjemper en motstandskamp mot en invasjonshær og bør slevsagt forsvare seg mot den.
Nå må det jo også sies at min holdning er at NATO og de rådende motkrefter i Afghanistan og Irak fortjener hverandre, siden det er vanskelig å si hvem av dem som er verst, men det er en annen diskusjon.
Hvis Norge eller Danmark hadde blitt invadert ville folk ha jublet hvis et medlem av invasjonshæren hadde blitt drept, og det gjør de i Afghanistan og Irak også.
Jeg må bare si meg helt enig med representanten for den Danske Enhedslisten, Asmaa Abdol-Hamid som sier til Berlingste Tidende at hun støtter Irakernes væpnede kamp mot danske og utenlandske styrker. Hun sier at irakerne kjemper en motstandskamp mot en invasjonshær og bør slevsagt forsvare seg mot den.
Nå må det jo også sies at min holdning er at NATO og de rådende motkrefter i Afghanistan og Irak fortjener hverandre, siden det er vanskelig å si hvem av dem som er verst, men det er en annen diskusjon.
Hvis Norge eller Danmark hadde blitt invadert ville folk ha jublet hvis et medlem av invasjonshæren hadde blitt drept, og det gjør de i Afghanistan og Irak også.
Den kjemiske løsning
Antall resepter for depresjoner gitt til barn under seksten i Storbritannia har blitt firedoblet på ti år, en utvikling ganske mye på linje med den i andre vestlige land, også Norge.
Det er to hovedforhold man bør legge seg på minne her:
Det er et faktum at leveforhold blir stadig verre, nær sagt i alle typer miljøer i dagens verden. Presset øker, langt over grensen til umenneskelige forhold. Presset begynner tidlig på barn i dag, både på skolen og i samfunnet for øvrig. Vi lever i et sinnssykt samfunn, så det er ikke rart at dets innbyggere også blir sinnssyke (selv om dette ordet er en medisinsk betegnelse jeg ikke kjøper overhodet).
Det andre er at legemiddelindustrien og krefter innenfor samfunnet pusher (bruk av dette ordet er slett ikke tilfeldig) på for at folk i alle aldre skal bruke mer medisiner. Legemiddelindustrien ønsker å tjene enda mer penger enn det de allerede soper inn, mens krefter innenfor det etablerte samfunn ønsker å dope folk ned, rett og slett, gjøre dem lettere å ha med å gjøre. Primitivisten John Zerzan sier at vi er i ferd med å bli et samfunn av dopmisbrukere (lovlig dop), og det er en mer enn korrekt beskrivelse.
Så vi skaper et samfunn folk ikke ønsker å leve i, og for å bøte på det, for å holde ut hverdagen pøser vi på med stadig større mengder av både beroligende og stimulerende midler. Barn blir avhengig i tidlig alder, og de blir aldri opplært til å takle emosjonelle problemer, til å utfordre seg selv, til å vokse. Og dermed har vi et samfunn av evige barn, nøyaktig slik det etablerte samfunn ønsker.
Det er to hovedforhold man bør legge seg på minne her:
Det er et faktum at leveforhold blir stadig verre, nær sagt i alle typer miljøer i dagens verden. Presset øker, langt over grensen til umenneskelige forhold. Presset begynner tidlig på barn i dag, både på skolen og i samfunnet for øvrig. Vi lever i et sinnssykt samfunn, så det er ikke rart at dets innbyggere også blir sinnssyke (selv om dette ordet er en medisinsk betegnelse jeg ikke kjøper overhodet).
Det andre er at legemiddelindustrien og krefter innenfor samfunnet pusher (bruk av dette ordet er slett ikke tilfeldig) på for at folk i alle aldre skal bruke mer medisiner. Legemiddelindustrien ønsker å tjene enda mer penger enn det de allerede soper inn, mens krefter innenfor det etablerte samfunn ønsker å dope folk ned, rett og slett, gjøre dem lettere å ha med å gjøre. Primitivisten John Zerzan sier at vi er i ferd med å bli et samfunn av dopmisbrukere (lovlig dop), og det er en mer enn korrekt beskrivelse.
Så vi skaper et samfunn folk ikke ønsker å leve i, og for å bøte på det, for å holde ut hverdagen pøser vi på med stadig større mengder av både beroligende og stimulerende midler. Barn blir avhengig i tidlig alder, og de blir aldri opplært til å takle emosjonelle problemer, til å utfordre seg selv, til å vokse. Og dermed har vi et samfunn av evige barn, nøyaktig slik det etablerte samfunn ønsker.
lørdag, juli 21, 2007
Nattmenneske
«Montgomery fortalte meg at Loven…
på en merkelig måte syntes å bli svekket når natten senket seg;
når dyret var på sitt sterkeste;
eventyrlysten sprang fram i dem ved solnedgang;
de våget ting de aldri ville drømme om i dagslys».
H. G. Wells - Doktor Moreaus Øy
på en merkelig måte syntes å bli svekket når natten senket seg;
når dyret var på sitt sterkeste;
eventyrlysten sprang fram i dem ved solnedgang;
de våget ting de aldri ville drømme om i dagslys».
H. G. Wells - Doktor Moreaus Øy
Det er noe særegent ved å gå utendørs om natten. Man merker det nesten uansett hvor man er, spesielt i relativt stille områder. I hvert fall merker jeg det, ekstremt godt. Selv når man går langs bilveien, på asfalten merker man det. Når bilen kommer, med dens støy og giften den spyr ut falmer følelsen et øyeblikk, men i samme øyeblikk som bilen forsvinner rundt svingen stiger det som blinket ut et øyeblikk fram på ny.
Jeg sitter her og skriver om natten mens den friske natteluften fortsatt finnes i lungene mine. Inntrykkene er ferske og ordene kommer lett. Den døren som også er åpen for meg om dagen er vidåpen i nattemørket som omslutter meg.
Det er som om den ødeleggende sivilisasjonen er langt borte om natten, som om den ikke påvirker oss på samme måte som den ellers gjør. Den gjør slevsagt det, fysisk, men den klarer ikke å påvirke våre tanker i samme grad. Vi blir mer kritiske til dens falske stemme og lytter mindre til dens bedragerske ord.
Sivilisasjonen, med dens undertrykkelse og virkelighetsfjerne tilnærning til livet er et tynt skall, som sprekker lett. Folk snakker om, nevner dette skallet, denne metaforen med skrekkblandet fryd, men for meg har denne sannheten alltid vært en udelt gledelig en, selv lenge før jeg skjønte hvilke strømninger som flommet gjennom meg, lenge før jeg var det bevisst og var i stand til å uttrykke det i ord og gjerninger.
Jeg er Vill, også om dagen, og det er en veldig god ting. Om natten stilner denne villskapen og snakker til meg med både lav og høy stemme, og det er enda bedre. Jeg lytter og støyen fra maskinen som passerer meg blir betydningsløs, fordi det natten bringer fram i meg er dypere enn noen fysisk lyd. Det siviliserte umenneske er en ferniss som bare så vidt skjuler det enorme dypet under seg, og om natten trenger vi knapt å anstrenge oss for å dykke ned i mørket, ned i den sydende ilden som gjemmer seg i oss alle.
Hvis du ikke vil så skal du
Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell er en av flere i det siste, fra flere partier og miljøer som har kommet med forlag om å «snu på» systemet med organdonasjon. I dag er systemet at man må registrere seg for å bli donor. Han med flere ønsker at alle automatisk skal være det, hvis man ikke reserverer seg. Andre går lenger. De ønsker at det skal være påbudt, at man ikke skal kunne reservere seg. Eller det er mellomstadier her.
Dette, uansett form er enda et hårreisende forslag.
Jeg synes personlig hele teknologien med organdonasjon er galt i utgangspunktet. Det er helt åpenbart unaturlig å sette et fremmedlegeme inn i kroppen. Og kroppen reagerer på den nye nyren eller hjertet eller hva det nå enn som transplanteres på en veldig bestemt måte. Den avviser det, støter det ut. For å hindre at det skal skje må kroppens immunsystem lammes. Man sprøyter inn tonnevis av antiimmunmedisiner og organismen blir sårbar for alle mulig invasjoner og infeksjoner. Dette holder de på meg i månedsvis og gjerne årevis etterpå, men likevel hender det at kroppen endelig klarer å kvitte seg med transplantasjonen, hvilket skulle tilsi hvor galt det hele er. Tross det forskes det intenst på å utvikle stadig «bedre» metoder når det gjelder å lamme kroppens immunsystem. Hva er GALT med dette bildet???
I et samfunn som åpenbart har som oppgave å fjerne menneskeheten stadig mer fra vårt naturlige miljø blir man dog ikke overrasket over at sånne holdninger blir fremelsket og utviklet. Kjemoterapi og strålebehandling mot kreft er andre uhyrlig medisinske eksempler. Man ødelegger organismen i et ynkelig forsøk på å redde den. Fokuset i dagens verden er som vanlig helt på jordet.
Så er det de som ikke ønsker en slik behandling, men ønsker å satse på alternative behandlingsformer. De blir utsatt for et kjør som savner sidestykke av etablert medisinsk propaganda. På et tidspunkt der de naturlig nok er i dyp krise blir deres personlige overbevisninger totalt overkjørt. De som bedriver alternativ medisin, som alt annet alternativt blir mistenkeliggjort og forfulgt. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om dette. Mange har gjort det.
Og, slevsagt hvis man ikke vil så skal man. Man skal donere eller gjøre andre ting som også blir tungt reklamert for fra det etablertes side. At noen ikke frivillig vil slutte seg til galskapen som hersker i dagens samfunn faller tydeligvis mange tungt for brystet. Dette går ikke bare igjen på det «medisinske» området, men på alle områder.
Livet blir nok en gang ofret på teknologiens alter.
Vær sikker på at jeg skal reservere meg. Men mange som er imot det vil ikke gjøre det. Enten fordi de ikke kjenner til «ordningen», eller fordi de ikke finner det bryet verdt. Døden er en fjern ting i vårt samfunn, akkurat som livet er det. Så når døden kommer så vil mange som ikke ønsker å bli det bli «donorer». Et menneskes vilje og frihet og medbestemmelse over egen kropp eller på noen områder overhodet respekteres ikke i livet, så hvorfor skal det i døden?
Dette, uansett form er enda et hårreisende forslag.
Jeg synes personlig hele teknologien med organdonasjon er galt i utgangspunktet. Det er helt åpenbart unaturlig å sette et fremmedlegeme inn i kroppen. Og kroppen reagerer på den nye nyren eller hjertet eller hva det nå enn som transplanteres på en veldig bestemt måte. Den avviser det, støter det ut. For å hindre at det skal skje må kroppens immunsystem lammes. Man sprøyter inn tonnevis av antiimmunmedisiner og organismen blir sårbar for alle mulig invasjoner og infeksjoner. Dette holder de på meg i månedsvis og gjerne årevis etterpå, men likevel hender det at kroppen endelig klarer å kvitte seg med transplantasjonen, hvilket skulle tilsi hvor galt det hele er. Tross det forskes det intenst på å utvikle stadig «bedre» metoder når det gjelder å lamme kroppens immunsystem. Hva er GALT med dette bildet???
I et samfunn som åpenbart har som oppgave å fjerne menneskeheten stadig mer fra vårt naturlige miljø blir man dog ikke overrasket over at sånne holdninger blir fremelsket og utviklet. Kjemoterapi og strålebehandling mot kreft er andre uhyrlig medisinske eksempler. Man ødelegger organismen i et ynkelig forsøk på å redde den. Fokuset i dagens verden er som vanlig helt på jordet.
Så er det de som ikke ønsker en slik behandling, men ønsker å satse på alternative behandlingsformer. De blir utsatt for et kjør som savner sidestykke av etablert medisinsk propaganda. På et tidspunkt der de naturlig nok er i dyp krise blir deres personlige overbevisninger totalt overkjørt. De som bedriver alternativ medisin, som alt annet alternativt blir mistenkeliggjort og forfulgt. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om dette. Mange har gjort det.
Og, slevsagt hvis man ikke vil så skal man. Man skal donere eller gjøre andre ting som også blir tungt reklamert for fra det etablertes side. At noen ikke frivillig vil slutte seg til galskapen som hersker i dagens samfunn faller tydeligvis mange tungt for brystet. Dette går ikke bare igjen på det «medisinske» området, men på alle områder.
Livet blir nok en gang ofret på teknologiens alter.
Vær sikker på at jeg skal reservere meg. Men mange som er imot det vil ikke gjøre det. Enten fordi de ikke kjenner til «ordningen», eller fordi de ikke finner det bryet verdt. Døden er en fjern ting i vårt samfunn, akkurat som livet er det. Så når døden kommer så vil mange som ikke ønsker å bli det bli «donorer». Et menneskes vilje og frihet og medbestemmelse over egen kropp eller på noen områder overhodet respekteres ikke i livet, så hvorfor skal det i døden?
fredag, juli 20, 2007
Nei
Det ser ut til å bli stadig vanskeligere for folk å si nei, for dem til kort og godt sette foten ned og tegne en strek i sanden.
I dag er det «positive» tanker som teller. Man skal tenke positivt, sies det. «Negativisme» er skydd som pesten. Hvis en tenker negativt er en på gal vei i livet. Man blir sensurert i skrift og tale. Ja, man blir omtrent sett på som en fare for sine medmennesker, så utrolig det enn kan høres.
Alt godt kommer fra det å tenke positivt. Man lever lenger. Man blir mer fornøyd og blir mindre syk. Man får høyere lønn. Man får sin lønn i himmelen osv. Et vedvarende smil er en omvandrende vidunderkur. Hvis alle sitter i en sirkel og holder hender, og synger i hjertens glede og tenker gode tanker blir det fred på jord og himmelsk fryd. Alt blir så hyggelig, så veldig hyggelig.
Kan noen si blår i øynene?
Det pussige og litt morsomme er at et «ja» ikke lenger betyr ja, men kanskje til og med nei. Folk i dagens verden har begynt å etterape japanerne. I Japan kan så absolutt et ja bety et nei, avhengig av på hvilken måte det blir sagt. Dette har med århundrer lange kulturelle årsaker å gjøre. Men i dagens Norge er det ikke akkurat på den måten. Her kan man si JA med absolutt overbevisning og tilsynelatende ærlighet, for så noen timer senere si at det var ikke akkurat slik man hadde ment det. Og som sagt, for veldig mange virker det som om det er plent umulig å si nei. Man våger åpenbart ikke å ta belastningen med en nektelse, så hvis man ikke har mot til å regelrett lyve sier man kanskje, men mener nei…
Alt dette har vidtrekkende konsekvenser, og får en rekke merkelige og ofte helt forskrudde utslag.
Man skal ikke bli sint, for eksempel. Hvis du diskuterer med et menneske og misliker han eller henne intenst (og viser det) så er det noe galt med deg. «Moralen» om at man skal elske sin fiende som seg selv, for eksempel har for lengst gått over alle støvelskaft. Det går også igjen i en del nyere religioner, som Wicca, som har tatt opp i seg elementer fra kristendommen. Å bli rasende har definitivt blitt umoderne. Å være intolerant ovenfor de intolerante likeså. Man skal forstå dem. Man skal komme sammen og finne fram til et felles ståsted og bli enig om alt mulig.
Dette tjener mest av alt status quo i et samfunn slevsagt. At alle sterke følelser omtrent er bannlyst er et viktig våpen i undertrykkernes hender. Vi skal ikke reagere mot urettferdighet og intoleranse. Vi skal ikke uttrykke vår forakt for et samfunn bygget på følelsesløshet, der selve cluet er at alle skal føle seg maktesløse og ute av stand til å forandre alt som er galt.
Selve følelseslivet vårt blir sensurert.
Jeg setter foten ned. Etter min mening er det altfor lite sann uenighet i verden i dag, ikke for mye som myten fastholder. Da kommer du kanskje trekkende med det faktum at det er kriger i dagens verden? I så tilfelle har du misforstått på en svært så vanlig måte. To krigsherrer, for eksempel er slett ikke uenige. De er tvert om veldig enig om det aller meste. De slåss heller ikke, men lurer alle andre til å gjøre det.
Så slik er det. Du blir lurt på alle bauger og kanter, men ser det ikke, men fortsetter å smile ditt dumme smil i ren uforstand.
Jeg sier nei og til og med et rungende NEI! Å være positiv i dagens verden er ikke bare fullkomment idiotisk, det er også farlig, fører i sannhet galt avsted. Verden trenger ikke flere sauer. Den trenger rovdyr med skarpe klør og spisse tenner.
Nei, du er ikke hyggelig, du er en drittsekk. Du er en jævel. Nei, jeg kommer aldri til å bli kjent med jesus. Jeg tror ikke på svinet og tror ikke han tror på meg heller. Faktisk så eksisterer fyren ikke. Han har aldri eksistert, verken som gud eller menneske. Du er bare en villfaren drittsekk som ønsker å spre din villfarelse til andre, og som ønsker å kontrollere andre mennesker for dine egne, bent fram egotistiske hensyn.
Nei, statsministeren eller fabrikkeieren eller millionæren eller politimannen eller læreren generelt sett ønsker ikke det beste for sine medmennesker. Han eller hun er bare ute etter å mæle sin egen kake og er veldig flink til å pakke det inn i et positivt budskap. Du kan ta smilet ditt og stikke det opp i ræva, sier jeg.
I tilfelle du lurer: bukking og skraping og påtatt høflighet og et falskt smil er ikke et uttrykk for respekt, men for det totalt motsatte.
Vi lever i et samfunn der dobbeltmoral er vel og lenge integrert. Hvis man ikke har minst to sett er man ille ute. Tre eller fire er vel å foretrekke.
Det var bedre før. Da var man i det minste ærlig i sin uærlighet…
Smilet er faktisk tatt med i lovverket. Hvis du ikke smiler på et gitt tidspunkt kan det faktisk føre helt galt av sted. Hvis du smiler på galt tidspunkt kan det faktisk også føre helt galt av sted, men det er (delvis) en annen historie.
Den største og viktigste konsekvensen av alt dette er at folk blir livredd for å si noe galt, for å «tråkke feil», hvilket fører til at folk stort sett ikke får gjort noe av det de egentlig ønsker, og det er jo slevsagt også poenget. Fuglen som følger gauken har blitt målet og middelet og alt som godt og fint i dagens samfunn. Vi lever i en verden der bukking og skraping har blitt normen. Akkurat det er ikke av ny dato, men måten de får oss til å bukke og skrape på er ny… og mye sleipere enn den gamle, mer velprøvde metoden.
NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI
Dette til etterretning…
I dag er det «positive» tanker som teller. Man skal tenke positivt, sies det. «Negativisme» er skydd som pesten. Hvis en tenker negativt er en på gal vei i livet. Man blir sensurert i skrift og tale. Ja, man blir omtrent sett på som en fare for sine medmennesker, så utrolig det enn kan høres.
Alt godt kommer fra det å tenke positivt. Man lever lenger. Man blir mer fornøyd og blir mindre syk. Man får høyere lønn. Man får sin lønn i himmelen osv. Et vedvarende smil er en omvandrende vidunderkur. Hvis alle sitter i en sirkel og holder hender, og synger i hjertens glede og tenker gode tanker blir det fred på jord og himmelsk fryd. Alt blir så hyggelig, så veldig hyggelig.
Kan noen si blår i øynene?
Det pussige og litt morsomme er at et «ja» ikke lenger betyr ja, men kanskje til og med nei. Folk i dagens verden har begynt å etterape japanerne. I Japan kan så absolutt et ja bety et nei, avhengig av på hvilken måte det blir sagt. Dette har med århundrer lange kulturelle årsaker å gjøre. Men i dagens Norge er det ikke akkurat på den måten. Her kan man si JA med absolutt overbevisning og tilsynelatende ærlighet, for så noen timer senere si at det var ikke akkurat slik man hadde ment det. Og som sagt, for veldig mange virker det som om det er plent umulig å si nei. Man våger åpenbart ikke å ta belastningen med en nektelse, så hvis man ikke har mot til å regelrett lyve sier man kanskje, men mener nei…
Alt dette har vidtrekkende konsekvenser, og får en rekke merkelige og ofte helt forskrudde utslag.
Man skal ikke bli sint, for eksempel. Hvis du diskuterer med et menneske og misliker han eller henne intenst (og viser det) så er det noe galt med deg. «Moralen» om at man skal elske sin fiende som seg selv, for eksempel har for lengst gått over alle støvelskaft. Det går også igjen i en del nyere religioner, som Wicca, som har tatt opp i seg elementer fra kristendommen. Å bli rasende har definitivt blitt umoderne. Å være intolerant ovenfor de intolerante likeså. Man skal forstå dem. Man skal komme sammen og finne fram til et felles ståsted og bli enig om alt mulig.
Dette tjener mest av alt status quo i et samfunn slevsagt. At alle sterke følelser omtrent er bannlyst er et viktig våpen i undertrykkernes hender. Vi skal ikke reagere mot urettferdighet og intoleranse. Vi skal ikke uttrykke vår forakt for et samfunn bygget på følelsesløshet, der selve cluet er at alle skal føle seg maktesløse og ute av stand til å forandre alt som er galt.
Selve følelseslivet vårt blir sensurert.
Jeg setter foten ned. Etter min mening er det altfor lite sann uenighet i verden i dag, ikke for mye som myten fastholder. Da kommer du kanskje trekkende med det faktum at det er kriger i dagens verden? I så tilfelle har du misforstått på en svært så vanlig måte. To krigsherrer, for eksempel er slett ikke uenige. De er tvert om veldig enig om det aller meste. De slåss heller ikke, men lurer alle andre til å gjøre det.
Så slik er det. Du blir lurt på alle bauger og kanter, men ser det ikke, men fortsetter å smile ditt dumme smil i ren uforstand.
Jeg sier nei og til og med et rungende NEI! Å være positiv i dagens verden er ikke bare fullkomment idiotisk, det er også farlig, fører i sannhet galt avsted. Verden trenger ikke flere sauer. Den trenger rovdyr med skarpe klør og spisse tenner.
Nei, du er ikke hyggelig, du er en drittsekk. Du er en jævel. Nei, jeg kommer aldri til å bli kjent med jesus. Jeg tror ikke på svinet og tror ikke han tror på meg heller. Faktisk så eksisterer fyren ikke. Han har aldri eksistert, verken som gud eller menneske. Du er bare en villfaren drittsekk som ønsker å spre din villfarelse til andre, og som ønsker å kontrollere andre mennesker for dine egne, bent fram egotistiske hensyn.
Nei, statsministeren eller fabrikkeieren eller millionæren eller politimannen eller læreren generelt sett ønsker ikke det beste for sine medmennesker. Han eller hun er bare ute etter å mæle sin egen kake og er veldig flink til å pakke det inn i et positivt budskap. Du kan ta smilet ditt og stikke det opp i ræva, sier jeg.
I tilfelle du lurer: bukking og skraping og påtatt høflighet og et falskt smil er ikke et uttrykk for respekt, men for det totalt motsatte.
Vi lever i et samfunn der dobbeltmoral er vel og lenge integrert. Hvis man ikke har minst to sett er man ille ute. Tre eller fire er vel å foretrekke.
Det var bedre før. Da var man i det minste ærlig i sin uærlighet…
Smilet er faktisk tatt med i lovverket. Hvis du ikke smiler på et gitt tidspunkt kan det faktisk føre helt galt av sted. Hvis du smiler på galt tidspunkt kan det faktisk også føre helt galt av sted, men det er (delvis) en annen historie.
Den største og viktigste konsekvensen av alt dette er at folk blir livredd for å si noe galt, for å «tråkke feil», hvilket fører til at folk stort sett ikke får gjort noe av det de egentlig ønsker, og det er jo slevsagt også poenget. Fuglen som følger gauken har blitt målet og middelet og alt som godt og fint i dagens samfunn. Vi lever i en verden der bukking og skraping har blitt normen. Akkurat det er ikke av ny dato, men måten de får oss til å bukke og skrape på er ny… og mye sleipere enn den gamle, mer velprøvde metoden.
NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI
Dette til etterretning…
Medskyldig
Det norske oljefondet doblet sine investeringer i Israel i fjor. Det ble investert over en halv milliard kroner i Israelske statsobligasjoner i løpet av 2006.
I denne saken går det helt greit å sitere lederen i AUF Martin Henriksen:
- Det betyr at Israel kan bygge bosetninger og fortsette okkupasjonspolitikken sin, og det er uakseptabelt.
Statssekretær i Finansdepartementet, Bjørn Arild Gram sier derimot at Norge må påvirke Israel på andre måter, og at det kongelige norske Finansdepartement ikke har noen planer om å trekke investeringene ut av Israel.
Påvirke på hvilken måte? Ved å fortsatt godta at Israel bryter menneskerettighetene og internasjonal lov på samlebånd uten å gi dem annet et lite smil og noen få kritiske ord i ny og ne? Dette gjør den norske stat medansvarlig for hvert eneste lite palestinsk barn representanter for den israelske regjeringen har myrdet og fortsetter å myrde på den okkuperte Vestbredden og Gazastripen.
Oljefondet trakk seg ut av Walmart i fjor, en veldig god avgjørelse, men det gjenstår fortsatt en lang liste av foretak og steder det bør trekke seg fra.
Israel er så visst en av de.
Det er noen mennesker i Norge som støtter Israel uansett hvilke uhyrlige handlinger Israel foretar seg, og de har så visst blodige hender. Det samme kan man si om de som forvalter Oljefondet. Hvor er det såkalte etiske rådet som ettersigende skal gi råd om fondets pengeplasseringer i denne saken?
I denne saken går det helt greit å sitere lederen i AUF Martin Henriksen:
- Det betyr at Israel kan bygge bosetninger og fortsette okkupasjonspolitikken sin, og det er uakseptabelt.
Statssekretær i Finansdepartementet, Bjørn Arild Gram sier derimot at Norge må påvirke Israel på andre måter, og at det kongelige norske Finansdepartement ikke har noen planer om å trekke investeringene ut av Israel.
Påvirke på hvilken måte? Ved å fortsatt godta at Israel bryter menneskerettighetene og internasjonal lov på samlebånd uten å gi dem annet et lite smil og noen få kritiske ord i ny og ne? Dette gjør den norske stat medansvarlig for hvert eneste lite palestinsk barn representanter for den israelske regjeringen har myrdet og fortsetter å myrde på den okkuperte Vestbredden og Gazastripen.
Oljefondet trakk seg ut av Walmart i fjor, en veldig god avgjørelse, men det gjenstår fortsatt en lang liste av foretak og steder det bør trekke seg fra.
Israel er så visst en av de.
Det er noen mennesker i Norge som støtter Israel uansett hvilke uhyrlige handlinger Israel foretar seg, og de har så visst blodige hender. Det samme kan man si om de som forvalter Oljefondet. Hvor er det såkalte etiske rådet som ettersigende skal gi råd om fondets pengeplasseringer i denne saken?
torsdag, juli 19, 2007
Fengslet for å klø seg på ballene
En Tromsø-mann ble kastet på glattcelle av politiet «fordi han klødde seg på ballene og gliste» i byens storgate. Mannen var fullt påkledd, men det nyttet ikke. Politiet gjorde kort prosess og ila mannen 5000 kroner i bot.
Jeg lurer på om dette er lovlig, av politiet altså. Nå tar jo politiet og polititjenestemenn seg friheter hele tiden, uavhengig av hva som står i det feite draget av en bok, men dette er enda mer latterlig og uhyggelig enn de fleste tildragelsene fra politiets side. Sannheten er vel at politifolk kan gjøre hva som helst mot hvem som helst (som ikke er høyt på strå), hvis de bestemmer seg for det.
- Man må vel ha rett til å klø seg hvor man måtte ønske, klager den uheldige mannen i en kommentar.
Å, nei du, du skal ikke tro du har rett til noe i dagens verden. De fleste har vel absolutt ingen anelse om at slike naturlige handlinger kan føre til så drastiske konsekvenser, men det du ikke vet kan skade deg, og alt som ikke er ettertrykkelig tillatt er forbudt.
Hvor går grensen tro? Hvis en stakkar for eksempel klør seg på øreflippen og gliser hånlig til en politimann, vil det da være grunnlag for «å taue han inn», grunnlag for å tyrannisere han og attpåtil gi han bot for det? Jeg for min del synes at det er politimennene som utførte udåden som burde vært fengslet, sparket og bøtelagt.
Jeg lurer på om dette er lovlig, av politiet altså. Nå tar jo politiet og polititjenestemenn seg friheter hele tiden, uavhengig av hva som står i det feite draget av en bok, men dette er enda mer latterlig og uhyggelig enn de fleste tildragelsene fra politiets side. Sannheten er vel at politifolk kan gjøre hva som helst mot hvem som helst (som ikke er høyt på strå), hvis de bestemmer seg for det.
- Man må vel ha rett til å klø seg hvor man måtte ønske, klager den uheldige mannen i en kommentar.
Å, nei du, du skal ikke tro du har rett til noe i dagens verden. De fleste har vel absolutt ingen anelse om at slike naturlige handlinger kan føre til så drastiske konsekvenser, men det du ikke vet kan skade deg, og alt som ikke er ettertrykkelig tillatt er forbudt.
Hvor går grensen tro? Hvis en stakkar for eksempel klør seg på øreflippen og gliser hånlig til en politimann, vil det da være grunnlag for «å taue han inn», grunnlag for å tyrannisere han og attpåtil gi han bot for det? Jeg for min del synes at det er politimennene som utførte udåden som burde vært fengslet, sparket og bøtelagt.
Anleggsarbeid
Støyen er utrolig. Lyden av boremaskinen skjærer gjennom marg og bein. Når boremaskinen og dynamitten har gjort forarbeidet så kommer gravemaskinen og bråker. Ødeleggelsen av enda et stykke villmark er allerede bortimot komplett.
Har du opplevd noe anleggsarbeid i ditt nærmiljø i det siste? Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det ser bare ut til å bli mer og mer av det. Det baller på seg. Prosessen akselerer ettersom årene går. Det som før kanskje dreiet seg om et enkelt eller intet prosjekt i et gitt nabolag øker nå dramatisk. Antall prosjekter øker og det gjør også størrelsen på inngrepene.
Det er fortsatt nesten umerkelig for folk flest. De legger ikke merke til det når de passerer igjennom eller besøker et område, fordi de ikke ser etter sånt. Jeg har dog vært en radikal miljøaktivist gjennom hele mitt voksne liv og jeg legger merke til det, slik alle burde gjøre. De fleste blir lurt, fordi de er opplært til å bli det, opplært til se en annen vei, til å ikke se det åpenbare, eller til å ikke reagere eller trekke på skuldrene når de ser det, til å vike tilbake når de ser noe ubehagelig.
Vi er vant til å se ubehagelige ting, og til å lukke øynene for det. Vi blir fortalt at det som blir gjort er nødvendig og til alles beste. Det er jo bare enda en av utallige løgner de forer oss, slevsagt, men vi tror på dem. Veldig få tenker på hvor det hele fører hen. En ting er et enkelt anleggsområde, den forferdelige ødeleggelsen det forårsaker. En annen og mye verre ting er hvor summen av dette fører oss.
Enda en av mine gamle skogstier har blitt borte den siste tiden. Det som gjennom hele mitt liv hadde vært en vill, smal sti har nå blitt omformet til et stygt arr, en bred vei av steiner og sand, så tømmerindustrien kan enda lettere hugge ned trær. Dette, alt dette, de forskjellige formene for det skjer praktisk talt overalt i disse dager, også i de norske fjellene, hvor det knapt går folk. Du besøker et uberørt villmarksområde et år, vandrer gjennom en dyp skog og når du kommer tilbake året etter har alt dette blitt erstattet av en stygg og enorm industripark. Hvordan de kan kalle noe slikt en park ligger utenfor min fatteevne.
Det skjer overalt og det er en del av en vedvarende prosess, en som med dagens dominerende tankegang er uavvendelig. Villmarken forsvinner litt etter litt, i stadig større jafs og de fleste lukker øynene for det, presser øynene hardt igjen.
Bulldoseren er et utmerket, allsidig verktøy, ett som er skapt for å ødelegge alt som er verdifullt i livet, og erstatte det med den tomheten vi konstant blir fortalt er en god ting, med et ødeland av asfalt og betong. Menneskeheten har forandret over femti prosent av Jordens overflate, en prosess som øker proporsjonalt ettersom årene går. Hvor lang tid vil gå, tror du, før alle skoger, hver eneste lille bit av villmarken vil være borte? Kikk rundt deg, menneske, og si meg hva du ser.
Har du opplevd noe anleggsarbeid i ditt nærmiljø i det siste? Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det ser bare ut til å bli mer og mer av det. Det baller på seg. Prosessen akselerer ettersom årene går. Det som før kanskje dreiet seg om et enkelt eller intet prosjekt i et gitt nabolag øker nå dramatisk. Antall prosjekter øker og det gjør også størrelsen på inngrepene.
Det er fortsatt nesten umerkelig for folk flest. De legger ikke merke til det når de passerer igjennom eller besøker et område, fordi de ikke ser etter sånt. Jeg har dog vært en radikal miljøaktivist gjennom hele mitt voksne liv og jeg legger merke til det, slik alle burde gjøre. De fleste blir lurt, fordi de er opplært til å bli det, opplært til se en annen vei, til å ikke se det åpenbare, eller til å ikke reagere eller trekke på skuldrene når de ser det, til å vike tilbake når de ser noe ubehagelig.
Vi er vant til å se ubehagelige ting, og til å lukke øynene for det. Vi blir fortalt at det som blir gjort er nødvendig og til alles beste. Det er jo bare enda en av utallige løgner de forer oss, slevsagt, men vi tror på dem. Veldig få tenker på hvor det hele fører hen. En ting er et enkelt anleggsområde, den forferdelige ødeleggelsen det forårsaker. En annen og mye verre ting er hvor summen av dette fører oss.
Enda en av mine gamle skogstier har blitt borte den siste tiden. Det som gjennom hele mitt liv hadde vært en vill, smal sti har nå blitt omformet til et stygt arr, en bred vei av steiner og sand, så tømmerindustrien kan enda lettere hugge ned trær. Dette, alt dette, de forskjellige formene for det skjer praktisk talt overalt i disse dager, også i de norske fjellene, hvor det knapt går folk. Du besøker et uberørt villmarksområde et år, vandrer gjennom en dyp skog og når du kommer tilbake året etter har alt dette blitt erstattet av en stygg og enorm industripark. Hvordan de kan kalle noe slikt en park ligger utenfor min fatteevne.
Det skjer overalt og det er en del av en vedvarende prosess, en som med dagens dominerende tankegang er uavvendelig. Villmarken forsvinner litt etter litt, i stadig større jafs og de fleste lukker øynene for det, presser øynene hardt igjen.
Bulldoseren er et utmerket, allsidig verktøy, ett som er skapt for å ødelegge alt som er verdifullt i livet, og erstatte det med den tomheten vi konstant blir fortalt er en god ting, med et ødeland av asfalt og betong. Menneskeheten har forandret over femti prosent av Jordens overflate, en prosess som øker proporsjonalt ettersom årene går. Hvor lang tid vil gå, tror du, før alle skoger, hver eneste lille bit av villmarken vil være borte? Kikk rundt deg, menneske, og si meg hva du ser.
onsdag, juli 18, 2007
1984
En mann ved navn George Orwell skrev i 1948 en bok kalt 1984. En ekstremt viktig bok, om kommende tider, om en verden der bortimot all personlig frihet hadde forsvunnet, hvor det er umulig å unnslippe Storebror (eller Storesøster), og alt er snudd opp/ned. Hvitt er svart, opp er ned, og stadig verre handlinger blir hyllet som meritterte handlinger i menneskehetens tjeneste.
Newcastle Overvåkningssenter
Da det faktiske året 1984 opprant hadde tegnene Orwell hadde sett i sin egen samtid allerede manifestert seg og utviklet seg langt forbi hans «forventinger».
Siden den gang har samfunnet utviklet seg videre i en retning som har gjort hans varsler mer enn korrekte. Vi ser det samme over hele verden… løkken strammes.
Newcastle var den første byen i Europa som satte opp videoovervåkning over hele det indre byområdet. Siden da, siden tidlig på nittitallet har talløse byer, i Storbritannia, Europa og resten av verden fulgt etter. Newcastle var en test, det første skrittet for å måle folks reaksjoner på den nye teknologien og bruken av den. Og tyrannene fikk sitt etterlengtede svar svært så hurtig. Det resulterte i få eller ingen protester. Superintendanten i Newcastlepolitiet gjorde det til og med til en svært så offentlig sak og forsikret seg om, i enda en geniforklart avgjørelse at alle fikk vite om det. Det ble en stor suksess, en som ble gjentatt over hele verden i årene og tiåret som fulgte. Overvåkningen er godt kjent, men den blir ikke snakket mye om lenger.
Politimenn sitter der, foran skjermene sine og følger hver eneste bevegelse folk i gatene og forretningene gjør. De kan zoome inn på kjente «kriminelle» (i den grad ordet kriminell har noen gyldighet overhodet, så er det de kriminelle som styrer) eller simpelthen enhver de måtte ønske, følge dem fra kamera til kamera gjennom hele byen, gjennom enhver by. En person forlater en gate og entrer en annen. Et skifte av vinkel, skjermens perspektiv er alt som skal til. Purken med den store magen er vel på høyde med situasjonen. Uansett om du plukker deg i nesen, eller klør deg i ræven så ser de deg. Og de kniser høyt bak sine tykke vegger.
- Jeg kjenner den fyren, sier operatøren med dårlig skjult skadefryd. – Han er en gammel kjenning.
Når du forlater bygningen eller ofte også leiligheten der du bor har de deg i siktet. Og de tar opp alt.
En ny krig er her, en fortsettelse av den som har herjet en god stund nå. Overvåkningen, de talløse kameraene er her for vår egen sikkerhet, sies det. Vi blir fortalt at det er for vårt eget beste alt sammen, at bare de «skyldige» har noe å frykte. Det er propagandaen. De sier at vi vil føle oss trygg, at vi vil være trygg. Herrefolket bruker de sedvanlige vikarierende argumentene, den samme villedende taktikken som folk flest kjøper så lett. Folk flest skjønner ikke at det ikke er de som vil bli tryggere, men herrefolket i sine høye tårn, bak sine tykke vegger. Vi? Vi der nede på gaten, vi vil simpelthen bare bli lettere å styre, å kontrollere…
Forsøket på kontroll starter tidlig, veldig tidlig, praktisk talt i vuggen, men det som våre amatørkontrollører av foreldre setter i sving er småtterier mot hva som følger siden, i barnehagen og på skolen og gjennom tenårene og i voksen alder. Gjennom en type propaganda, som ville ha gjort Joseph Goebbels grønn av misunnelse og veiledning (villedning) fra tålmodige «lærere» blir vi utsatt for alle mulige sleipe hjernevaskteknikker. Gjennom kjepp- og gulrotscenarioet blir vi oppmuntret til å bli, og forbli dannete og produktive borgere.
Dagens valuta er konformitet. Konform til hva som enn er tidens gjennomsnitt og populære trend, og du vil bli lykkelig og leve lenge i landet. Noen av oss vet at dette er regelrett tullprat, slevsagt. Vi vet i selve ryggmargen at dette samfunnet ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Dette gjør oss enda mer til målskiver enn folk flest. Vi blir hele tiden minnet på hvor feil vi tar, hvor feil alle tar som er gal nok til å gjøre opprør mot alt som er Godt og Riktig i verden. Storebror eller Storesøster ser oss, og deres øyne blir stadig skarpere. Opprør er ufarliggjort, tanker er undertrykt, og slavene blir beordret til å være på utkikk etter potensielle opprørske elementer. Og slavene adlyder villig, er til de grader ivrig etter å adlyde og glede sine Herrer.
Vi er lært opp til å adlyde og til å fornekte ethvert forsøk på uavhengig tankegang og handling fra vi er ganske små. Og nå, med utvikling av bedre overvåkningsmuligheter og kontrollteknologi blir undertrykkelsen åpenbar, og fortsatt ser vi ingen sterke protester blant allmuen. Vi har falt i søvn, de fleste av oss, og tyrannene, som aldri vil bli fornøyd, aldri noensinne, jakter nå også på våre drømmer. Storebror eller Storesøster nøyer seg ikke med å se på lenger. De er i våre tanker, i våre hjerter, i selve vårt innerste vesen. Dobbeltale trives og vokser. Vi blir fortalt at det som er skadelig for oss egentlig er bra, at sannheten er en løgn, og at opp er ned og ned er opp. Og vi tror på det, fordi vi ikke lenger er Mennesker, men maur som tar ordrer fra en sentral et sted. Vi ønsker å tro. Det er det riktige å gjøre for oss og det er helsebringende og godt. Vi får til og med lov, i hvert fall til en viss grad å ha vår egen lille verden i fred, så lenge vi ikke forlater samlebåndet, så lenge vi adlyder og oppfører oss. Vi blir opplært til å støtte ødeleggelsen av vårt eget liv, vår menneskelighet. Vesener uten drømmer, eller med styrte drømmer er lettere å styre.
Sakte, sakte blir folks evne til å motstå det nåværende og kommende tyranniet tatt fra dem, og innvielsen av den Vidunderlige Nye Verden blir bare en formalitet.
Siden denne artikkelen først ble skrevet for noe over ti år siden har utviklingen bare blitt forverret. Stadig flere videokameraer har blitt tatt i bruk, over hele verden. Så langt er det ett kamera for hver fjortende innbygger i Storbritannia og de er som før påpekt idealet som alle nasjoner følger i disse dager. Løkken rundt halsen blir strammet overalt. Kritiske røster rettet mot private eller offentlige myndigheter blir møtt med stadig hardere mottiltak, både med myk og hard boksehanske.
Ta enhver by, ethvert land, spill på folks frykt, bygg det opp til et punkt der enda en mirakelmedisin behøves. Bygg enda et stykke videre derfra.
Stadig flere unnskyldninger og påskudd blir oppfunnet for å gjøre folk stadig mer påvirkelige, for at de skal godta stadig sterkere bruk av gamle og nye tekniske løsninger i utøvelsen av tyranniet. Frykten er nøkkelen. Hold Fryktens Nøkkel i din hånd og alt er mulig.
Og til slutt, i tilfelle du tror noe som helst av betydning har forandret seg etter hendelsene referert til som 9/11 2001 og 7/7 2005 og senere så tar du skammelig feil (som vanlig). Det etablerte, folk høyt på strå brukte simpelthen disse hendelsene som enda et påskudd, som de egentlig ikke trenger til å innføre et enda mer åpenlyst tyranni tidligere enn planen var. Prosessen som var i gang lenge før Orwell levde, og som har blitt kraftig forsterket siden Newcastle tidlig på nittitallet forsetter med uforminsket styrke.
Newcastle Jernbanestasjon - Baggasje undersøkt av politiet (1995)
KRIG ER FRED
FRIHET ER SLAVERI
UVITENHET ER MAKT
Den tidsalderen har forlengst kommet.
Newcastle OvervåkningssenterDa det faktiske året 1984 opprant hadde tegnene Orwell hadde sett i sin egen samtid allerede manifestert seg og utviklet seg langt forbi hans «forventinger».
Siden den gang har samfunnet utviklet seg videre i en retning som har gjort hans varsler mer enn korrekte. Vi ser det samme over hele verden… løkken strammes.
Newcastle var den første byen i Europa som satte opp videoovervåkning over hele det indre byområdet. Siden da, siden tidlig på nittitallet har talløse byer, i Storbritannia, Europa og resten av verden fulgt etter. Newcastle var en test, det første skrittet for å måle folks reaksjoner på den nye teknologien og bruken av den. Og tyrannene fikk sitt etterlengtede svar svært så hurtig. Det resulterte i få eller ingen protester. Superintendanten i Newcastlepolitiet gjorde det til og med til en svært så offentlig sak og forsikret seg om, i enda en geniforklart avgjørelse at alle fikk vite om det. Det ble en stor suksess, en som ble gjentatt over hele verden i årene og tiåret som fulgte. Overvåkningen er godt kjent, men den blir ikke snakket mye om lenger.
Politimenn sitter der, foran skjermene sine og følger hver eneste bevegelse folk i gatene og forretningene gjør. De kan zoome inn på kjente «kriminelle» (i den grad ordet kriminell har noen gyldighet overhodet, så er det de kriminelle som styrer) eller simpelthen enhver de måtte ønske, følge dem fra kamera til kamera gjennom hele byen, gjennom enhver by. En person forlater en gate og entrer en annen. Et skifte av vinkel, skjermens perspektiv er alt som skal til. Purken med den store magen er vel på høyde med situasjonen. Uansett om du plukker deg i nesen, eller klør deg i ræven så ser de deg. Og de kniser høyt bak sine tykke vegger.
- Jeg kjenner den fyren, sier operatøren med dårlig skjult skadefryd. – Han er en gammel kjenning.
Når du forlater bygningen eller ofte også leiligheten der du bor har de deg i siktet. Og de tar opp alt.
En ny krig er her, en fortsettelse av den som har herjet en god stund nå. Overvåkningen, de talløse kameraene er her for vår egen sikkerhet, sies det. Vi blir fortalt at det er for vårt eget beste alt sammen, at bare de «skyldige» har noe å frykte. Det er propagandaen. De sier at vi vil føle oss trygg, at vi vil være trygg. Herrefolket bruker de sedvanlige vikarierende argumentene, den samme villedende taktikken som folk flest kjøper så lett. Folk flest skjønner ikke at det ikke er de som vil bli tryggere, men herrefolket i sine høye tårn, bak sine tykke vegger. Vi? Vi der nede på gaten, vi vil simpelthen bare bli lettere å styre, å kontrollere…
Forsøket på kontroll starter tidlig, veldig tidlig, praktisk talt i vuggen, men det som våre amatørkontrollører av foreldre setter i sving er småtterier mot hva som følger siden, i barnehagen og på skolen og gjennom tenårene og i voksen alder. Gjennom en type propaganda, som ville ha gjort Joseph Goebbels grønn av misunnelse og veiledning (villedning) fra tålmodige «lærere» blir vi utsatt for alle mulige sleipe hjernevaskteknikker. Gjennom kjepp- og gulrotscenarioet blir vi oppmuntret til å bli, og forbli dannete og produktive borgere.
Dagens valuta er konformitet. Konform til hva som enn er tidens gjennomsnitt og populære trend, og du vil bli lykkelig og leve lenge i landet. Noen av oss vet at dette er regelrett tullprat, slevsagt. Vi vet i selve ryggmargen at dette samfunnet ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Dette gjør oss enda mer til målskiver enn folk flest. Vi blir hele tiden minnet på hvor feil vi tar, hvor feil alle tar som er gal nok til å gjøre opprør mot alt som er Godt og Riktig i verden. Storebror eller Storesøster ser oss, og deres øyne blir stadig skarpere. Opprør er ufarliggjort, tanker er undertrykt, og slavene blir beordret til å være på utkikk etter potensielle opprørske elementer. Og slavene adlyder villig, er til de grader ivrig etter å adlyde og glede sine Herrer.
Vi er lært opp til å adlyde og til å fornekte ethvert forsøk på uavhengig tankegang og handling fra vi er ganske små. Og nå, med utvikling av bedre overvåkningsmuligheter og kontrollteknologi blir undertrykkelsen åpenbar, og fortsatt ser vi ingen sterke protester blant allmuen. Vi har falt i søvn, de fleste av oss, og tyrannene, som aldri vil bli fornøyd, aldri noensinne, jakter nå også på våre drømmer. Storebror eller Storesøster nøyer seg ikke med å se på lenger. De er i våre tanker, i våre hjerter, i selve vårt innerste vesen. Dobbeltale trives og vokser. Vi blir fortalt at det som er skadelig for oss egentlig er bra, at sannheten er en løgn, og at opp er ned og ned er opp. Og vi tror på det, fordi vi ikke lenger er Mennesker, men maur som tar ordrer fra en sentral et sted. Vi ønsker å tro. Det er det riktige å gjøre for oss og det er helsebringende og godt. Vi får til og med lov, i hvert fall til en viss grad å ha vår egen lille verden i fred, så lenge vi ikke forlater samlebåndet, så lenge vi adlyder og oppfører oss. Vi blir opplært til å støtte ødeleggelsen av vårt eget liv, vår menneskelighet. Vesener uten drømmer, eller med styrte drømmer er lettere å styre.
Sakte, sakte blir folks evne til å motstå det nåværende og kommende tyranniet tatt fra dem, og innvielsen av den Vidunderlige Nye Verden blir bare en formalitet.
Siden denne artikkelen først ble skrevet for noe over ti år siden har utviklingen bare blitt forverret. Stadig flere videokameraer har blitt tatt i bruk, over hele verden. Så langt er det ett kamera for hver fjortende innbygger i Storbritannia og de er som før påpekt idealet som alle nasjoner følger i disse dager. Løkken rundt halsen blir strammet overalt. Kritiske røster rettet mot private eller offentlige myndigheter blir møtt med stadig hardere mottiltak, både med myk og hard boksehanske.
Ta enhver by, ethvert land, spill på folks frykt, bygg det opp til et punkt der enda en mirakelmedisin behøves. Bygg enda et stykke videre derfra.
Stadig flere unnskyldninger og påskudd blir oppfunnet for å gjøre folk stadig mer påvirkelige, for at de skal godta stadig sterkere bruk av gamle og nye tekniske løsninger i utøvelsen av tyranniet. Frykten er nøkkelen. Hold Fryktens Nøkkel i din hånd og alt er mulig.
Og til slutt, i tilfelle du tror noe som helst av betydning har forandret seg etter hendelsene referert til som 9/11 2001 og 7/7 2005 og senere så tar du skammelig feil (som vanlig). Det etablerte, folk høyt på strå brukte simpelthen disse hendelsene som enda et påskudd, som de egentlig ikke trenger til å innføre et enda mer åpenlyst tyranni tidligere enn planen var. Prosessen som var i gang lenge før Orwell levde, og som har blitt kraftig forsterket siden Newcastle tidlig på nittitallet forsetter med uforminsket styrke.
Newcastle Jernbanestasjon - Baggasje undersøkt av politiet (1995)KRIG ER FRED
FRIHET ER SLAVERI
UVITENHET ER MAKT
«Hvis du ønsker å se for deg fremtiden så se for deg en støvel som tråkker på et ansikt… for all fremtid».
Kristenblogg slår til igjen
Kristenblogg melder at oase-bevegelsen (hva nå enn det er) går imot forslaget til ny, felles ekteskapslov. Denne meldingen er så uinteressant som det går an å bli. Who cares? Det er bare mer intolerant svada slik vi har blitt så vant til fra den kanten. Intet nytt under solen (eller fra vestfronten). Zip, nada. Hvis de hadde gått inn for forslaget ville det muligens vært verdt å nevne med noen få ord.
Dette er bare mer av den giften vi har sett fra kristne og fra religion generelt hele livet. Heldigvis er disse folkene kraftig marginalisert i disse dager, men det er enda et stykke igjen før de og deres innflytelse er helt eller bortimot helt borte. Og jeg er redd for at vi fortsatt må slite med ettervirkningene i århundrer etterpå.
Og Martin? Når det gjelder dine ord om dissing. Ja, dere er alle ganske så like. De ørsmå variasjonene i deres "holdninger" er ikke verd å nevne heller. Kristenblogg.no er i sannhet et pesthull. Og du er blant de verste, Martin.
Kristenblogg bør disses. Slevsagt.
Dette er bare mer av den giften vi har sett fra kristne og fra religion generelt hele livet. Heldigvis er disse folkene kraftig marginalisert i disse dager, men det er enda et stykke igjen før de og deres innflytelse er helt eller bortimot helt borte. Og jeg er redd for at vi fortsatt må slite med ettervirkningene i århundrer etterpå.
Og Martin? Når det gjelder dine ord om dissing. Ja, dere er alle ganske så like. De ørsmå variasjonene i deres "holdninger" er ikke verd å nevne heller. Kristenblogg.no er i sannhet et pesthull. Og du er blant de verste, Martin.
Kristenblogg bør disses. Slevsagt.
lørdag, juli 14, 2007
Dårlig nytt
Genese mener at bloggere og media generelt fokuserer altfor mye på dårlige nyheter. Det er for å si det mildt og rett ut (som vanlig) det reneste sludder, slevsagt. Andelen av dårlige nyheter i media er altfor lav sett i forhold til hva som faktisk skjer. Det blir generelt sett presentert et forskjønnet bilde av virkeligheten til folk som sitter på sin feite ræv i sofaen og ser på «nyhetene» eller leser blogger, og det bidrar slevsagt til at intet eller lite blir gjort for å bedre på den aldeles forferdelige situasjonen som dominerer i dagens verden.
Gode nyheter, i den grad de finnes, og sann glede (motarbeidet overalt) oppleves på det personlige plan, blant de få som makter å motstå den massive hjernevasken som foregår. Nyhetene og media generelt er retusjert for å lulle folk i søvn, og det fungerer.
Nå må det jo sies at alle krigsreportasjene og «terroristtrusselen» (blant andre ting) blir brukt til å skremme folk, så akkurat på det området fungerer «dårlige nyheter» som enda en metode til å holde folk på plass. Tyranniet trenger, i klassisk stil en evig krig og/eller myten om den evige krig for å holde på makten.
Men stort sett blir vi presentert for et samfunn som stort sett fungerer, der det er noen få ting som må rettes opp, men stort sett så er ting på stell. Dette, denne gjennomførte løgnen blir hamret inn i oss fra alle kanter. Et fullstendig skakkjørt system, ett som ikke er liv laga lærer folk opp til å bli roboter, til å tro på julenissen, og folk flest lar seg villig lure.
Så, nei, det fokuseres ikke for mye på dårlige nyheter, men altfor lite.
Tid og tanke kaller forøvrig vestens invasjon og brutale okkupasjon av Irak for et demokratiseringsprosjekt så jeg antar at den kritiske sansen der i gården ikke er så stor at det gjør noe.
Gode nyheter, i den grad de finnes, og sann glede (motarbeidet overalt) oppleves på det personlige plan, blant de få som makter å motstå den massive hjernevasken som foregår. Nyhetene og media generelt er retusjert for å lulle folk i søvn, og det fungerer.
Nå må det jo sies at alle krigsreportasjene og «terroristtrusselen» (blant andre ting) blir brukt til å skremme folk, så akkurat på det området fungerer «dårlige nyheter» som enda en metode til å holde folk på plass. Tyranniet trenger, i klassisk stil en evig krig og/eller myten om den evige krig for å holde på makten.
Men stort sett blir vi presentert for et samfunn som stort sett fungerer, der det er noen få ting som må rettes opp, men stort sett så er ting på stell. Dette, denne gjennomførte løgnen blir hamret inn i oss fra alle kanter. Et fullstendig skakkjørt system, ett som ikke er liv laga lærer folk opp til å bli roboter, til å tro på julenissen, og folk flest lar seg villig lure.
Så, nei, det fokuseres ikke for mye på dårlige nyheter, men altfor lite.
Tid og tanke kaller forøvrig vestens invasjon og brutale okkupasjon av Irak for et demokratiseringsprosjekt så jeg antar at den kritiske sansen der i gården ikke er så stor at det gjør noe.
fredag, juli 13, 2007
Kreftsvulst
Kreftsvulsten, sivilisasjonen gjør oss ikke bare fysisk syke, men den ødelegger oss også mentalt, ødelegger ilden innvendig, det som gjør oss til mennesker.
For ti tusen år siden (pluss/minus noen år) bestemte en idiot eller en gruppe av idioter seg for å gå til krig mot planeten. Denne totalt uakseptable tilstanden har fortsatt til dags dato, til dagens grimme virkelighet.
Vi mennesker var jegere og nomader for ti tusen år siden. Vi flyttet leiren og bostedet vårt ofte, og søkte nye jaktmarker. Det var en nødvendighet for å overleve, men det ga oss også sann variasjon og krydder i tilværelsen. Folk ble oppmuntret til å Reise. Variasjon var selve tilværelsen den gang. Da… skjedde det noe, kanskje over natten, eller over et visst tidsrom. Hvem kan si for sikkert? Det permanente(?) resultatet var at vi ble fastboende, at vi ble sittende fast i sumpen på et sted.
Det var omtrent fem millioner mennesker den gang. Det er for mye. Det fantes ikke nok bytte for menneskedyret lenger. «Løsningen» på det virket fornuftig der og da, når de ikke kunne skue, som vi kan i dag de forferdelige konsekvensene.
Jeg vet ikke hvor den første byen var. Ingen vet det. En av de aller første, en av kandidatene til å være den første er helt klart Çatal Hüyük på Konya-slettene i det som nå er Tyrkia. Den ble dannet flere tusen år før samfunnene ved Eufrat og Tigris i Mesopotamia. Den var i sannhet sivilisasjonens vugge.
Det er uviktig. Det viktige er resultatet, det vi fortsatt sliter med i dag.
Det har vært en del arkeologiske utgravninger i og omkring Çatal Hüyük. Det viktigste med dem er den utviklingen vi ser i gravene der. I arkeologi er graver veldig viktig når det gjelder å komme fram til hvordan folk levde. I de eldste gravene finnes det ingen avgjørende forskjeller på hvordan de forskjellige døde er begravd. Men etter fem hundre år eller så kan man se en betydelig endring. Noen få mennesker er begravd med tydelige tegn på at de var mer innflytelsesrike når de levde. Flere våpen, finere klær, flere kvinner osv. Man ser en markant forskjell mellom høvdinger og andre stammemedlemmer.
Sykdommen startet med noen få, spredte bygder. Vi mistet Friheten. Vi mistet vår forstand, og våre sjeler, det som betyr aller mest for oss. Ikke med bruken av det første gjerdet, men med den første veggen. Det finnes mennesker i dag som hevder at jordbruket er i stand til å fø mer mennesker med mindre bruk av energi. Flere og flere sier seg heldigvis uenig med dem. Hva som blir stadig tydeligere er at mens de fleste i dag trenger minst seks timers arbeid gjennomsnittlig for å overleve så trenger ikke et gitt medlem av et jeger/samler samfunn mer enn to. «Rene» jordbrukssamfunn trenger noe i mellom det. Dermed blir enda en løgn av sivilisasjonen avslørt.
Men til tross for dette så er det de, de mange tjenere av sivilisasjonen som mener at dette har fordeler, at løgnen ikke spiller noen rolle, men jeg som ethvert fornuftig menneske bør gjøre avviser slik en tåpelig holdning. Vi må se på Helheten, noe man aldri gjør i dag. Og vi kan ikke se på livet gjennom det tjuende århundrets snevre perspektiv. Jeg nekter å gjøre det. Jordbruket låste oss fast, gjorde oss i stand til å bo fast på ett sted. Og når vi ble i stand til det bygget vi byer. Og for å forbli i stand til å bo fast på ett sted måtte vi utvide jordbruket. Og for å bli i stand til å utvide jordbruket måtte vi utvide byene…
Vi ble avhengig av våre omgivelser i stedet for å være en integrert del av dem. Yrker, spesialisering vokste fram, og som et resultat av det, hierarkiet. Fra toppen, guder, prester, aristokrater, funksjonærer, arbeidere, treller og slaver. Folk begynte å slave under gudenes pisk. De bønnfalt dem om mer regn, mindre regn, mer grøde osv. De bønnfalt om alt mulig. Og de begynte å frykte den sjenerøse og nådeløse naturen. Og den ble mer og mer fjern i våre øyne, ettersom århundrene gikk. Prestene tolket i stigende grad gudenes vilje.
I denne første tiden av Byens eksistens hadde innbyggerne der klare «strategiske fordeler» ovenfor jegerne og samlerne i de omliggende områdene, og når det dreiet seg om overlevelse, og ikke minst når det gjaldt forplantning, befolkningsøkning. Flere barn ble født og vokste opp. Mer og mer verktøy ble konstruert. Byene vokste seg stadig større og mektigere.
Til den vokste seg for stor. Og alt kornet, all maten de nære åkrene kunne gi ikke var nok. Familier og grupper begynte å forlate byen. De uten stor formue, de laveste på rangstigen reiste. Eller en høytstående tjenestemann ble sendt ut for å rydde nytt land. Çatal Hüyüks innflytelse spredte seg utover Jorden. Den første byen eller byene har muligens skapt ti kopier av seg selv i løpet av denne første, kritiske fasen. Eller bare to eller tre. Uansett, det var mer enn tilstrekkelig. Den opprinnelige hersket over utvekstene. En stund, men ikke lenge, før rivaliseringen startet for alvor. Krangler om land, innflytelse, om Makt… De forvokste stammene startet sine første, ødeleggende kriger. Bedre våpen ble konstruert. Den konstellasjonen som besatte våpen i stand til å drepe flest fiender på den mest effektive måten vant krigen, og dens innflytelse vokste. Over land og mennesker. Taperne, hvis de overlevde ble gjort til slaver eller de flyktet langt av gårde og bygget sine egne byer, sine egne kongedømmer, veldig oppsatt på at de en gang i fremtiden skulle bli større, dødeligere og mektigere enn sine fiender. Nytt land ble ryddet, og enda mindre uberørt land gjenstod.
Jakten på nytt land har fortsatt til denne dag, da det knapt finnes mer land å rydde.
En kreftsvulst vil alltid forsøke å gjenskape seg selv. Det representerer et system forskjellig fra den naturlige organismen, og vil alltid prøve å underminere den. Men den er ikke noen livsform i egentlig forstand. Den konkurrerer ikke med andre arter om å overleve i et gitt miljø. I stedet reduserer den og tilslutt ødelegger sitt naturlige miljø, det den trenger for å overleve. Når den har etablert seg i et gitt miljø sprer den seg som en ildebrann og ødelegger alt i sin vei. Men denne sammenligningen halter fordi en brann kan bli sett på som naturens måte å rydde nytt land, for å rydde plass til nytt liv. Kreft etterlater bare ufruktbar aske. Den bryter ned, ødelegger vertsorganismen, og ved denne handlingen også sin egen sjanse for overlevelse. Den vet sannsynligvis ikke hvorfor. Det bare skjer. Og den utånder i en nedslående, uforstående dødsjamring. Grunnen til at den oppfører seg som den gjør, som slik en komplett og total idiot ligger skjult i dens fjerne og glemte fortid. Den kan ikke stanse sin katastrofale reise mot undergangen. Den aner ikke hvordan.
Vi kan alle se det, så veldig lett. Lettest fra luften. Kreftsvulstene kveler landskapet, lik en grå, giftig masse. Mellom hver svulst kan vi enkelt nok se trådene som knytter dem sammen. Tråder av steinørkenen som strekker seg i hver eneste mulige retning, og de bevegelige kistene på fire hjul som transporterer korrumpert materiale mellom de sultne pesthullene.
Kall våre samfunn maurtuer. Det er dessverre en ganske treffende beskrivelse. Vi adlyder kommandoer fra en rekke sentraler. Vi adlyder ivrig og med en slags forvrengt oppfinnsomhet. Sentralenes formål er vårt eget. Og det formålet er en total og gjennomgående sinnssykdom. Vi vet det, innvendig, og vi vet det veldig godt, men vi gjør ingenting for å stoppe det. Ingenting som teller mye eller er målrettet i noen betydning av ordet. Det er slevsagt intet galt med ekte maurtuer eller med ekte maur heller… men vi er ikke maur. Hvis det sitter en falsk, sentral ledermaur, en eller flere et sted, som skjuler seg i full åpenhet, så er den personen åpenbart sprø som et brød, fullstendig bortreist, sinnssyk. Og vi følger dens ordrer, inntil døden og ødeleggelsen, alle våre dager.
Ja, det stemmer folkens, vi har sannelig lagt det vel til rette for oss selv.
Det er på høy tid, nå, at vi begynner å oppføre oss som den sofistikerte, intelligente arten vi hevder vi er. Vi vet hva vi ikke er. Vi er ikke sauer som uten en eneste uavhengig tanke lar oss bli drevet utfor kanten på et stup. I midnattsildens hete vi vet hva vi er. Vi er, ganske enkelt mennesker. Og det er på høy tid at vi på ny begynner å oppføre som mennesker. Hvis ikke vil det meget snart ikke gjenstå noe annet enn en maurtue. En maurtue…
Eller en kreftsvulst.
For ti tusen år siden (pluss/minus noen år) bestemte en idiot eller en gruppe av idioter seg for å gå til krig mot planeten. Denne totalt uakseptable tilstanden har fortsatt til dags dato, til dagens grimme virkelighet.
Vi mennesker var jegere og nomader for ti tusen år siden. Vi flyttet leiren og bostedet vårt ofte, og søkte nye jaktmarker. Det var en nødvendighet for å overleve, men det ga oss også sann variasjon og krydder i tilværelsen. Folk ble oppmuntret til å Reise. Variasjon var selve tilværelsen den gang. Da… skjedde det noe, kanskje over natten, eller over et visst tidsrom. Hvem kan si for sikkert? Det permanente(?) resultatet var at vi ble fastboende, at vi ble sittende fast i sumpen på et sted.
Det var omtrent fem millioner mennesker den gang. Det er for mye. Det fantes ikke nok bytte for menneskedyret lenger. «Løsningen» på det virket fornuftig der og da, når de ikke kunne skue, som vi kan i dag de forferdelige konsekvensene.
Jeg vet ikke hvor den første byen var. Ingen vet det. En av de aller første, en av kandidatene til å være den første er helt klart Çatal Hüyük på Konya-slettene i det som nå er Tyrkia. Den ble dannet flere tusen år før samfunnene ved Eufrat og Tigris i Mesopotamia. Den var i sannhet sivilisasjonens vugge.
Det er uviktig. Det viktige er resultatet, det vi fortsatt sliter med i dag.
Det har vært en del arkeologiske utgravninger i og omkring Çatal Hüyük. Det viktigste med dem er den utviklingen vi ser i gravene der. I arkeologi er graver veldig viktig når det gjelder å komme fram til hvordan folk levde. I de eldste gravene finnes det ingen avgjørende forskjeller på hvordan de forskjellige døde er begravd. Men etter fem hundre år eller så kan man se en betydelig endring. Noen få mennesker er begravd med tydelige tegn på at de var mer innflytelsesrike når de levde. Flere våpen, finere klær, flere kvinner osv. Man ser en markant forskjell mellom høvdinger og andre stammemedlemmer.
Sykdommen startet med noen få, spredte bygder. Vi mistet Friheten. Vi mistet vår forstand, og våre sjeler, det som betyr aller mest for oss. Ikke med bruken av det første gjerdet, men med den første veggen. Det finnes mennesker i dag som hevder at jordbruket er i stand til å fø mer mennesker med mindre bruk av energi. Flere og flere sier seg heldigvis uenig med dem. Hva som blir stadig tydeligere er at mens de fleste i dag trenger minst seks timers arbeid gjennomsnittlig for å overleve så trenger ikke et gitt medlem av et jeger/samler samfunn mer enn to. «Rene» jordbrukssamfunn trenger noe i mellom det. Dermed blir enda en løgn av sivilisasjonen avslørt.
Men til tross for dette så er det de, de mange tjenere av sivilisasjonen som mener at dette har fordeler, at løgnen ikke spiller noen rolle, men jeg som ethvert fornuftig menneske bør gjøre avviser slik en tåpelig holdning. Vi må se på Helheten, noe man aldri gjør i dag. Og vi kan ikke se på livet gjennom det tjuende århundrets snevre perspektiv. Jeg nekter å gjøre det. Jordbruket låste oss fast, gjorde oss i stand til å bo fast på ett sted. Og når vi ble i stand til det bygget vi byer. Og for å forbli i stand til å bo fast på ett sted måtte vi utvide jordbruket. Og for å bli i stand til å utvide jordbruket måtte vi utvide byene…
Vi ble avhengig av våre omgivelser i stedet for å være en integrert del av dem. Yrker, spesialisering vokste fram, og som et resultat av det, hierarkiet. Fra toppen, guder, prester, aristokrater, funksjonærer, arbeidere, treller og slaver. Folk begynte å slave under gudenes pisk. De bønnfalt dem om mer regn, mindre regn, mer grøde osv. De bønnfalt om alt mulig. Og de begynte å frykte den sjenerøse og nådeløse naturen. Og den ble mer og mer fjern i våre øyne, ettersom århundrene gikk. Prestene tolket i stigende grad gudenes vilje.
«I begynnelsen skapte frykten gudene»
(Mosebok 6:6.6)
(Mosebok 6:6.6)
I denne første tiden av Byens eksistens hadde innbyggerne der klare «strategiske fordeler» ovenfor jegerne og samlerne i de omliggende områdene, og når det dreiet seg om overlevelse, og ikke minst når det gjaldt forplantning, befolkningsøkning. Flere barn ble født og vokste opp. Mer og mer verktøy ble konstruert. Byene vokste seg stadig større og mektigere.
Til den vokste seg for stor. Og alt kornet, all maten de nære åkrene kunne gi ikke var nok. Familier og grupper begynte å forlate byen. De uten stor formue, de laveste på rangstigen reiste. Eller en høytstående tjenestemann ble sendt ut for å rydde nytt land. Çatal Hüyüks innflytelse spredte seg utover Jorden. Den første byen eller byene har muligens skapt ti kopier av seg selv i løpet av denne første, kritiske fasen. Eller bare to eller tre. Uansett, det var mer enn tilstrekkelig. Den opprinnelige hersket over utvekstene. En stund, men ikke lenge, før rivaliseringen startet for alvor. Krangler om land, innflytelse, om Makt… De forvokste stammene startet sine første, ødeleggende kriger. Bedre våpen ble konstruert. Den konstellasjonen som besatte våpen i stand til å drepe flest fiender på den mest effektive måten vant krigen, og dens innflytelse vokste. Over land og mennesker. Taperne, hvis de overlevde ble gjort til slaver eller de flyktet langt av gårde og bygget sine egne byer, sine egne kongedømmer, veldig oppsatt på at de en gang i fremtiden skulle bli større, dødeligere og mektigere enn sine fiender. Nytt land ble ryddet, og enda mindre uberørt land gjenstod.
Jakten på nytt land har fortsatt til denne dag, da det knapt finnes mer land å rydde.
En kreftsvulst vil alltid forsøke å gjenskape seg selv. Det representerer et system forskjellig fra den naturlige organismen, og vil alltid prøve å underminere den. Men den er ikke noen livsform i egentlig forstand. Den konkurrerer ikke med andre arter om å overleve i et gitt miljø. I stedet reduserer den og tilslutt ødelegger sitt naturlige miljø, det den trenger for å overleve. Når den har etablert seg i et gitt miljø sprer den seg som en ildebrann og ødelegger alt i sin vei. Men denne sammenligningen halter fordi en brann kan bli sett på som naturens måte å rydde nytt land, for å rydde plass til nytt liv. Kreft etterlater bare ufruktbar aske. Den bryter ned, ødelegger vertsorganismen, og ved denne handlingen også sin egen sjanse for overlevelse. Den vet sannsynligvis ikke hvorfor. Det bare skjer. Og den utånder i en nedslående, uforstående dødsjamring. Grunnen til at den oppfører seg som den gjør, som slik en komplett og total idiot ligger skjult i dens fjerne og glemte fortid. Den kan ikke stanse sin katastrofale reise mot undergangen. Den aner ikke hvordan.
Vi kan alle se det, så veldig lett. Lettest fra luften. Kreftsvulstene kveler landskapet, lik en grå, giftig masse. Mellom hver svulst kan vi enkelt nok se trådene som knytter dem sammen. Tråder av steinørkenen som strekker seg i hver eneste mulige retning, og de bevegelige kistene på fire hjul som transporterer korrumpert materiale mellom de sultne pesthullene.
Kall våre samfunn maurtuer. Det er dessverre en ganske treffende beskrivelse. Vi adlyder kommandoer fra en rekke sentraler. Vi adlyder ivrig og med en slags forvrengt oppfinnsomhet. Sentralenes formål er vårt eget. Og det formålet er en total og gjennomgående sinnssykdom. Vi vet det, innvendig, og vi vet det veldig godt, men vi gjør ingenting for å stoppe det. Ingenting som teller mye eller er målrettet i noen betydning av ordet. Det er slevsagt intet galt med ekte maurtuer eller med ekte maur heller… men vi er ikke maur. Hvis det sitter en falsk, sentral ledermaur, en eller flere et sted, som skjuler seg i full åpenhet, så er den personen åpenbart sprø som et brød, fullstendig bortreist, sinnssyk. Og vi følger dens ordrer, inntil døden og ødeleggelsen, alle våre dager.
Ja, det stemmer folkens, vi har sannelig lagt det vel til rette for oss selv.
Det er på høy tid, nå, at vi begynner å oppføre oss som den sofistikerte, intelligente arten vi hevder vi er. Vi vet hva vi ikke er. Vi er ikke sauer som uten en eneste uavhengig tanke lar oss bli drevet utfor kanten på et stup. I midnattsildens hete vi vet hva vi er. Vi er, ganske enkelt mennesker. Og det er på høy tid at vi på ny begynner å oppføre som mennesker. Hvis ikke vil det meget snart ikke gjenstå noe annet enn en maurtue. En maurtue…
Eller en kreftsvulst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
