Internettstemning

  Jeg sitter her i en stol, foran en skjerm, og besøker verden. Jeg snakker med mennesker på andre kontinenter, besøker fjerne byer og land.

  Det er en dårlig erstatning for å reise i virkeligheten, men likevel fylt med stemning. Til tross for min erklærte mistro og avsky for avansert teknologi er det umulig å ikke bli grepet noe slikt. Man møter folk man aldri ville hatt mulighet til å treffe ellers, og for de av oss som har vår menneskelighet i behold, til tross for umenneskeliggjøringen som hersker i dagens samfunn er det ekstra stort. Vi blir oppmuntret til å Reise og møte i levende live de folkene vi har møtt i et ganske så kunstig miljø.

  Det blir ekte, eller kan bli ekte hvis vi gjøre det til det, hvis vi i sannhet gjør det til en del av den virkelige verden og ikke omvendt.

  Internett kan aldri og bør aldri bli det viktigste delen av vårt liv, men det kan komplettere det, øke den gleden vi opplever av å puste i virkelig luft, tråkke på ekte mark og være sammen med folk av ekte kjøtt og blod som føler hjertet hamre i brystet. Det ble noe spesielt på grunn av det ble et møtested for frihet og fri utveksling av tanker. De som bestemmer ønsket det ikke. Det vokste fram på tross av dem, på tross av alle deres ønsker.

  Så, ja, det ble noe verdifullt.

Piratpartiet - det grunnleggende

  Vi stiftet Bergenslaget av det norske Piratpartiet nylig og satte ut på en enda en ny og spennende vei i våre liv.

  Jeg har alltid sett på meg som en pirat, ombord på skip som angriper rike og fete skip fra skjulte viker.

  Dette er det grunnleggende om Piratpartiet slik jeg ser det:

  Vi forlanger total, ja total åpenhet i alle myndigheters organer, i alle foretninger og selskaper, til alle tidspunkter og uten unntak. Vi forlanger slutt på all hemmelighetskremmeri og hemmelige tjenester. Det finnes ingen ekte legitimitet for deres eksistens og all skaden de har påført mennesker og menneskeheten.

  Vi forlanger total respekt for individuell personvern, forlanger slutt på all overvåkning, forlanger at alt lytteutstyr, alle fotoapparater, videoopptakere og programmer som ser og lytter på individer og grupper skal fjernes. Alt forsvar for slik virksomhet er enten falsk eller gal.

  1984, Vidunderlige Nye Verden og andre dystopiske romaner har for lengst blitt virkelighet i vårt gjennomgående totalitære lokale, nasjonale og globale samfunn.

  Jeg ser ikke på piratpartiet som en politisk bevegelse, selv om det er det rent formelt i mange land (vi ble godkjent som det dagen før stiftelsen etter å ha samlet 5000 underskrifter). Grunnen til det er enkel: Piratpartiet presenterer ikke løsninger på alle redslene som hjemsøker dagens mennesker.

  Dets grunnleggende program, beskrevet ovenfor berører dog mange viktige områder utenfor kjernen.

  Mange land har lover som skal hindre at folk får viten om selskapers utslipp av forurensning og gifter, et enormt problem som total åpenhet så absolutt vil hjelpe til med å løse.

  Utenrikspolitikk, innenrikspolitikk, politikk i seg selv vil uvegerlig forandre seg til det bedre.

  Åpenhet er, i seg selv en god ting. Hvis folk slutter å tro på tullpratet vi konstant blir foret med gjennom etablerte offentlige og private kilder, så vil det utvilsomt føre til at vi oppnår en høyere livskvalitet.

  Troen på at en gjeng med religiøse islamske fanatikere er ute etter oss vil sannsynligvis bli avvist av langt flere mennesker. De vil kanskje til og med innse at selve ordet «terrorisme» er pur propaganda, at hvis ordet har noen gyldighet overhodet så er de sanne terroristene de som bruker det mest, blant annet USA og NATO og deres allierte, maktapparatet som sperrer inne og dreper folk på samlebånd over hele kloden i disse dager.

  Selve falskheten som styrer vår moderne eksistens vil bli mindre troverdig i folks øyne.

  Propaganda som et verktøy for tyranniet vil forhåpentligvis falme til ubetydelighet.

  Mange lobbyister, som de store filmselskapene vil bli fullstendig latterliggjort, slik de fortjener.

  Med mer.

  Ja, det er så visst behov for en slik bevegelse, for mange slike bevegelser, som går løs på det moderne tyranniet i alle dets avskygninger.

Paul Rodgers

Jeg sitter her og hører på Paul Rodgers, blant annet fra Free og Bad Company, enda en jeg har gått glipp av i mange år. Han spiller piano, gitar og synger som en gud.

En utrolig personlig artist, når han vil være det. Mye er elendig møl, men når han er stor, når han spiller og synger sine ballader og skriker ut mot verden i glede og sorg med sin poesi så er han stor.

Utrolig inspirerende.

Livet er merkelig og rart og stort.

Jeg hørte først Wishing Well med Free, og derfra kom jeg over Rodgers og Bad Company, og enda litt mer av verden åpnet seg for meg.

Mine favorittsanger der Rodgers er involvert er:

Child
Wishing Well
Bad company
Fade Away
Seagull
Live in peace
I lost it all

Amos
Som nettopp har stått opp i kveld (klokken 23.00) og føler seg stor og full av ild og skygge

Bakvendt Hanne og hennes søstere og brødre

Jeg har lenge irritert meg over uttalelsene til Hanne Nabintu Herland uten å egentlig gjøre noe med det, men nå kjenner jeg omsider inspirasjonen flomme. Hvorfor den kommer akkurat nå vet jeg ikke, men slik er det med inspirasjon, og noen ganger inspirerer folk som Hanne, på en bakvendt måte, på tross av seg selv. Min vinkling er som vanlig litt annerledes enn andres.

Først tillater jeg meg å gjenta det andre har sagt, at hennes uttalelser er nedlatende ovenfor kvinner. Men min mening er at de faktisk er enda mer nedlatende ovenfor menn. Det hun sier, mer eller mindre rett ut er at noen stakkars menn ikke tåler og er redd for frigjorte, selvstendige og tenkende kvinner. Hun skryter også over at menn har henvendt seg til henne og takket henne fordi hun har sagt at menn ikke liker frigjorte, selvstendige kvinner som tenker selv.

For noen ynkelige, stakkarslige folk, sier jeg, både kvinner som Herland og de mennene som takker henne på sine knær.

Jeg for min del foretrekker faktisk kvinner som kan tenke selv, som er frigjort fra sin undertrykkende oppdragelse og som har vokst til å bli selvstendig, til å følge sin egen, indre stemme, uavhengig av hva samfunnet eller omgangskretsen eller slekten måtte mene. Jeg synes det er for få av dem, ikke for mange, akkurat som det er for få menn som har frigjort seg fra de dogmene de har blitt matet siden fødselen. Det de mennene og kvinnene som heier fram Herland gjør er å feire sin egen dyptgripende usikkerhet og frykt for å stå på egne ben.

Hanne sier at hun ikke ønsker at kvinner skal underkaste seg menn, og jeg tror faktisk hun mener det også. Men for meg er det åpenbart at det er det hun likevel mener. Hun sier ikke at de skal knele for «menn», men hun sier at de skal underordne seg deres ønsker, at de skal være «søte», skal være noen riktige kosedyr og tilpasse seg mannens urimelige ønsker.

Det er tragikomisk.

Kvinnekamp har aldri vært kvinnekamp for meg. Jeg mener at samfunnet er menneskeundertrykkende, ikke bare kvinneundertrykkende. Dette bekrefter det… på en bakvendt måte.

Jeg antar jeg har brent inne med dette en stund. Fy faen.

For å ta i bruk klassisk herskerteknikk til slutt: Jeg ville ikke ha tatt i Hanne med en ildtang. Jo mer hun gjorde seg til for meg jo sterkere ville min avsky bli og mer enn ti minutter i hennes selskap ville sannsynligvis fått meg til å spy.

Lenge leve avkristningen. Lenge leve frie og levende menn og kvinner. Lenge leve orgien, nakne kropper og tanker som svømmer og gløder i hverandres selskap og nærhet.

Noen få blant mange andre artikler om samme emne på Uten Grenser:

Avsky

De ti bud

Kristne sprenger abortklinikker osv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Midtsommernatt - slik den bør feires

Det multikulturelle - London

Mer om det vidunderlige, inspirerende multikulturelle samfunn.

Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.

Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.

London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.

Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.

Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.


PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.

Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.

Slevsagt

Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.

At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.

Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…

Den moralske pekefinger får nok en herlig knekk

Antisensurgruppen NSFW random-4chan har slått til igjen på nok en måte som setter søkelys på samfunnets gjennomført hykleriske syn på sex og nakenhet, på tabuer generelt sett. De har lagt inn knullescener på videoer på You Tube som reklamerer med å inneholde blant annet innslag med Hannah Montana, noe som betyr at en masse barn får se nakne mennesker i full utfoldelse, i vill knulling.

Dette er veldig bra og veldig frydefullt. Barn har ikke vondt av å se sex. Tvert om bør de se det i ung alder. Det moderne samfunnets tabuholdninger til dette er en viktig årsak blant mange som gjør at folk vokser opp med et helt forkvaklet syn på helt naturlige prosesser.

Noe som gjør dette dobbelt bra og morsomt er at NSFW random-4chan også gjør dette for å sette søkelyset på You Tubes kvalmende praksis med å slette piratvideoer. Googles sensurapparat må jobbe overtid for å fjerne alle de «ulovlige» videoene. NSFW random-4chan har vist tidligere at de kan overbelaste ethvert nett, hvis de velger å gjøre det.

Det er en veldig god ting at slike grupper finnes, og man kan bare håpe at flere starter opp med slike og lignende aktiviteter.

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

Jeg tok henne bakfra

- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk

Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill

I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett

Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg

Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav

Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om

I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.

Amos Keppler 2009-04-17

Skjebnens bok

Fra SKJEBNENS BOK:

I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.

Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?

En fremmed lyd i ditt øre

Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?

Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.

Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.

Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.

Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.

Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.

Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.

Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.

Det regner

Det er virkelig en god ting at det regner så mye nå, at jordsmonnet er gjennomvått, før våren og vårtørken kommer for alvor. Et godt voksent tre tilpasset et skandinavisk klima drikker vel rundt hundre liter for dagen i løpet av de kommende månedene, og samtlige andre planter som hører hjemme her nord er også nokså tørste på den årstiden. Naturen gjennomgår en total forandring, en transformasjon som generelt sett savner sidestykke lenger sør.

Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.

Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.

Hvorfor ikke kommentere?

Besøkstallene går oppover, og antall kommentarer med det. I hvert fall i mars ble det mange kommentarer. Men i april, hele april har det, av en eller annen grunn vært dårlig med kommentarer, og det uten at besøkstallet har gått ned, og jeg må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvorfor. Jeg har jo mine anelser slevsagt, og humrer godt på grunn av det, men jeg lurer likevel, som jeg alltid gjør, over alt mulig. Min nysgjerrighet er også grenseløs.

Før nyttår ga jeg faktisk mine mange lesere et slags nyttårsløfte, om at jeg skulle bli enda mer vågal i mine innlegg og i valg av tema, og det har jeg holdt, og det føles godt, men da blir jo slevsagt enda flere skremt fra å kommentere.

En annen grunn kan være at noen har problemer med bloggers kommentarbegrensninger, men de er lett å overkomme, hvis man virkelig ønsker, og det er slike kommentarer som jeg setter aller mest pris på, de som er gjennomtenkt, fra de som generelt sett er villig til å gå litt lenger. Å vise uenighet er helt greit faktisk, så lenge man holder seg til sak, og ikke tar frem maskingeværet.

Vel, ok, det er gøy å høre lyden av maskingeværet (og kanonen) også innimellom. De som tar det i bruk skyter så veldig ofte seg selv i foten, og til og med i hodet. Da behøver ikke jeg gjøre det.

For å oppsummere: folk bør ikke være engstelig for å kommentere. Jeg biter ikke, ikke særlig hardt, og bare mot de som avslører at de ikke har en eneste selvstendig tanke i hodet.

Hermed oppfordrer jeg folk til å kommentere alle innlegg i april som har få eller ingen kommentarer, eller hvilket som helst innlegg den enkelte måtte ønske å kommentere.

Dere skal til og med få en usynlig blomst som ikke kan berøres, hvis dere gjør det. Vel, I hvert fall min grenseløse takknemlighet.

Altså, mitt spørsmål her er: hva får dere til å kommentere et gitt innlegg. Hvis to innlegg er helt identisk spiller det da noen rolle hvor dere leser det? Spiller det noen rolle om dere kan være anonyme eller har dere ikke noe problem med å avsløre deres egentlige identitet, med å stå fram? Å skjule seg bak anonymitet er lett på nettet, men bør man egentlig gjøre det? Bør man ikke selv ha interesse av å stå fram med fullt navn og identitet? Tillegger ikke det ens meninger automatisk større tyngde?

Slike ting, i tillegg til det innleggene handler om, slevsagt.

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Det er hovedsakelig to momenter jeg tar hensyn til når jeg skriver fortellinger, og de er tett forbundet med hverandre. Det ene er den gode historien, som kommer foran alt egentlig. Hvis ikke det er en god historie så legger jeg historien til side, i håp om at det kan bli en god historie siden. Det andre er det å utfordre og sprenge grenser.

Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.

Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.

Noe som de har behov for nærmest konstant.

Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.

Størknet blod

Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.

Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.

Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.

Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.

Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.

Pentagrammet

Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.

Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.

Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.

Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.

Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.

Å lage en film (I)

I dag var en ganske så spennende dag. Den tiltenkte hovedrolleinnehaveren i min film Confessions of a midnight cannibal og jeg satte oss ned sammen, og han hadde sin første leseprøve for meg. Jeg visste at han hadde begrenset skuespillererfaring og at engelsken kunne bli et problem, men det gikk strålende, faktisk. Språket viste seg å ikke være noe problem og etter bare noen få korreksjoner fra min side så hadde han fått et brukbart tak på rollen. Etter en halv time bekreftet jeg at rollen fortsatt var hans, hvis han ville ha den, og det ville han. Faktisk så er han veldig ivrig etter å få laget filmen.

Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.

Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.

Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.

Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass

Egenverdi

Mange mennesker i dag kjenner ikke sin egenverdi, det vil si det de er eller kan bli i kraft av seg selv, mer eller mindre uavhengig av andre mennesker.

Uten den tryggheten, den indre harmonien og troen på egne krefter blir man naturlig nok usikker og lettere utsatt for andres ofte ødeleggende innflytelse. Det kan gi seg mange utslag, men først og fremst gjør det folk engstelig for å bli fordømt, enten av samfunnet familien eller venner. De våger ikke ta sjanser, av frykt for å bli utstøtt av det gode selskap. Jeg har god kjennskap til det, da flere jeg kjenner har det problemet, og det er heller ikke vanskelig å observere i samfunnet som helhet.

I dagens samfunn blir den indre tryggheten slitt i stykker fra ung alder. Hele prosessen fra vugge til grav dreier seg om å få folk til å innordne seg, til å ikke gjøre ting som kan føre skuten på utrygg grunn. De som ikke vil innordne seg blir hundset og forfulgt både av enkeltindivider og grupper. Det kan være ganske så vanskelig å få øye på for de som aldri gjør noe vågalt, sosialt sett, men heksejakten starter nokså hurtig for de som trår utenfor, enten med vilje eller tilfeldig.

Så, det viktige også i denne sammenhengen blir å bry seg minst mulig om hva andre mener om en, om å gjøre det en selv mener er best, og å ikke underordne seg andres undertrykkende regime. Man kan og bør slevsagt høre på råd som folk en stoler på kommer med, men til syvende og sist må man ta avgjørelsene alene. Mange har problemer med det. De trenger en hel komité for å ta en avgjørelse, selv om den bare angår dem, og ikke alle de som holder dem tilbake i gjennomsnittsmenneskets fengsel.

Så, når noen forteller deg at «slikt gjør man ikke», «folk vil ikke like det», «det er ikke hva som er forventet av deg» eller for eksempel «det vil bli masse bråk av dette» så smiler du og ler og sier: «Det gir jeg blaffen i. Jeg liker det, jeg har lyst til å gjøre det og ønsker ikke å være som alle andre, men tvert om leve mitt liv som et originalt, tenkende og ekte menneske. Man kan sove når man er død».

«Jeg gikk ut i skogen for å leve bevisst, for å leve dypt og suge margen ut av livet. For å drive ut alt som ikke er liv, slik at jeg ikke i dødstimen våkner opp og opplever at jeg aldri har levd».

Henry David Thoreau