Rop fra villmarken (I)

I et evigvarende, tappert forsøk på å lure min slappfisk av min venn med meg på en tur ut i villmarken for en stund siden sa jeg til han at jeg var ganske så dårlig trent selv i disse dager, og at han lett nok ville være i stand til å holde følge med meg, hvilket er sant, til et visst punkt. Jeg har ikke egentlig trent mye de siste månedene, på grunn av en vedvarende skade.

Men etterpå, på min første tur in villmarken på ukevis begynte jeg å tenke. Tankeprosessen blir alltid forbedret her ute, lik et frisk pust, en innsprøytning av energi, i en nåtidens verden som ganske så klart mangler slik en essensiell del.

Jeg vandrer opp bakken, på den ujevne stien gjennom skogen, og tiltross for min ukarakteristiske ujevne pusting så er stegene raske og sikre. Jeg snubler ikke i røtter eller går ustøtt i ujevnt terreng. Kroppen min husker bedre enn hjernen hvordan jeg skal bevege meg, her, i naturen. Jeg behøver ikke å tenke bevisst på hvert steg, ikke nå lenger.

Det var ikke alltid slik. Når jeg vokste opp var jeg et ganske så typisk barn av sivilisasjonen. Jeg var dårlig trent så sent som sist i tenårene og tidlig i tjueårene, til jeg endelig begynte å trene med noe som engang lignet motivasjon, og som en tilleggsbonus begynte jeg å lære det vi alle har glemt. Jeg sluttet meg ikke til noe idrettslag eller noe som folk flest ville ha gjort. I stedet dro jeg og mine venner ut i skogen. Vi ble der i dager og netter, og fant noe uendelig mer verdifullt enn bare ren fysisk fostring.

Jeg begynte å lære. Det tok meg flere år. Jeg husker at jeg snublet konstant i røtter og falt på det ujevne og våte underlaget. Lærdom, forståelse kom sakte, smertefull, men vi lærte, vi fant en utvidet innsikt, den som hadde unngått oss så lenge. Vi var i stand til å vandre gjennom skogen ganske så enkelt i beksvart mørke, og det, i det minste når det gjaldt noen av oss, var bare begynnelsen.

Så ting tar tid. For en som aldri har, eller bare for sportens skyld vandret inn i villmarken, menneskeheten sanne hjem, føles det ekstremt klumsete og vanskelig den første tiden. Vanlig gange føles vanskelig nok der. Det tok meg omtrent to år, hvis jeg skal tallfeste det å lære det grunnleggende, til å bli komfortabel nok med min egen fysikk og meg selv til å begynne å lære villmarkens sanne vesen.

Og det er noe som aldri forsvinner igjen, nå. Det bare sov i meg, slik det gjør i alle mennesker. Pågåenhet og stahet og lengsel gjorde at det kom tilbake til meg, etter en lengre kamp, ikke med meg selv, men med de horrible omgivelsene som vi alle vokser opp i, med Verdenskvernens manipuleringer som forblinder oss alle, hindrer oss i se alle mulige alternativer. Og nå er det bygatene som er ukjent territorium for meg, slik de alltid var, slik de er for alle mennesker.

Det tar tid i dag, å lære, å lære på nytt… hvordan det er å være Menneske.