Forandringens Tid

Jeg står naken på balkongen, og stirrer på det myke desemberregnet.

Hundre og femti års vinden, Skumringsstormen har startet.

Forandringens Tid er her. Jeg vet det. Det er som gjemmespill. Jorden skriker høyt og tydelig til menneskeheten: Nå kommer jeg.

Planeten Jorden begår ikke selvmord. Det er det vi som gjør. Jorden vil bestå, lenge etter at vi har blitt til søle. I hvert fall hvis vi ikke snart innser vår egenverdi og begynner å kjempe for våre meninger og for et meningsfylt liv.

Forandring er en konstant kraft i våre liv, uansett hvorvidt vi ønsker det eller ikke. Men noen ganger, når et samfunn og dets majoritet står så fast, så lukket inne i seg selv at de knapt vet hvordan de skal kle på seg om morgenen… må Forandring bli tvunget nedover hodene på dem.

Dette er et slikt øyeblikk. Menneskeheten står ved et slikt vegkryss akkurat nå.

Romerriket smuldret og kollapset på grunn av økende interne svakheter. Det samme gjorde utallige andre samfunn gjennom historien. Nå… skjer det over hele verden samtidig. Selve sivilisasjonen faller nærmest sammen av seg selv, råtner på rot.

Lykke på reisen.

Dette er ikke noe dommedagsprofeti, som vi kan lese om i religiøse tekster, men enkle observasjoner av våre omgivelser som viser oss en åpenbar, uavvendelig konklusjon.

Vi har Global Oppvarming, den økte menneskeskapte drivhuseffekten med dens mange fasetter, smeltingen av is på et globalt nivå, som vil føre til at havet stiger med rundt tre hundre meter, de stadig kraftigere stormene, ørkenspredningen og lignende virkninger som rett og slett suger fuktighet fra jordsmonnet.

Og den globale oppvarmingen gjør mer enn å påvirke været: Det øker presset på både økologiske og menneskeskapte systemer. Det gjør det enda hardere å brødfø verdens befolkning. Det gjør at sosialpolitiske relasjoner kommer enda nærmere sammenbruddet. Og den gjør det kommende verdensomspennende, ødeleggende pandemoniet enda mer sannsynlig.

I dagens situasjon, når en storm raserer et land eller landområde kommer andre land relativt hurtig til for å hjelpe, for å hjelpe til i den vanskelige og harde gjenoppbyggelsesprosessen. Men hva vil resultatet bli når dette skjer på et helt kontinent eller over hele verden samtidig, når det ikke finnes noen igjen til å hjelpe?

Vi er i ferd med å nå dette punktet.

Isen på Grønnland, i Arktis og i Antarktis smelter fortere, langt fortere enn noen forutså. Smelting av den sjøbaserte isen i Arktis vil ikke få havet til å stige. Smelting av isen på Grønnland og i Antarktis vil føre til at havet stiger dramatisk. Ifølge vitenskapsmenn sitert av Al Gore vil bare smeltingen av halve Grønnlandisen og smeltingen av halve Vestisen i Antarktis gjøre at havet stiger med rundt sytti meter. Smeltingen av den enorme innlandsisen på Sydpolen vil føre til at havet stiger fire til fem ganger det nivået. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten og de aller fleste av dem i byene. Dette er selvforklarende og det burde ikke være nødvendig å tegne et kart. Beklageligvis så er dette fortsatt høyst nødvendig. De fleste av oss trenger å bli fortalt hvilken vei vinden blåser.

Hundre og femti års vinden blåser… og den vil blåse så lenge fordi den oppvarmingen som allerede finnes i systemet vil forbli der så lenge, uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Hvis vi stoppet alle utslipp av drivhusgasser i morgen så ville hundre og femti års vinden fortsette og blåse. Og lenge før den stoppet å blåse, ville alle de store menneskeskapte bostedene være borte vekk.

Og siden vi ikke stopper utslippene av drivhusgasser, men tvert imot øker dem vil vinden blåse enda lenger og enda sterkere. Naturligvis.

Noen mennesker påstår at det vil være mulig å gjenoppbygge sivilisasjonen, selv etter en slik altomfattende hendelse, men jeg er ganske så sikker på at det ikke vil kunne la seg gjøre. Alle mineralene, alle veiene som ledet til sivilisasjonen vil være utilgjengelig, og en eventuell alternativ rute tilbake til et teknologisk samfunn vil måtte bli akkurat det.

Lykke på reisen.

Unabomberen har blitt nevnt i flere av angrepene på meg, og det har til og med blitt linket til hans manifest i et forsøk på å gjøre angrepet på meg en tanke mindre ynkverdig. Hvis de hadde kjent meg og kjent til meg bedre ville de ha visst at jeg forlengst har uttrykt offentlig at jeg er enig med Unabomberen, både med hans observasjoner og konklusjoner: Dersom sivilisasjonen skulle overleve ville det være den verst tenkelige tragedien.

Sivilisasjonen er en stadig verre form for kollektivt selvmord, en uhyrlig tilværelse som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve, og slik vil den forbli, et åndelig korrupt samfunn uten noe menneskelighet å snakke om, og fjernt fra vår naturlige, fabelaktige tilstand. Og før du sier det: Det finnes ingen nobel villmann, og intet perfekt samfunn, men mens sivilisasjonen oppmuntrer det verste i oss, så oppmuntrer livet til nomadiske stammesamfunn det aller beste i oss. Vi er, når alt kommer til alt naturlige nomader, født til å bli vill og fri, i et land uten grenser og gjerder og vegger, i et liv uten begrensninger. Neandertalerne forsvant fra Jorden da de sluttet å være nomader, og vi har etterlignet deres tabbe en ganske lang stund nå. Vi har eksistert (ikke levd) gjennom ti tusen år med elendighet, fornedrelse og åndelig død.

Et land uten nomader er et land uten frihet.

Vi er fanget, både i tanke og kropp. Det må bli en slutt på det, på den ene eller andre måten.

Det virker som om det finnes en form for selvkorrigerende mekanisme i naturen. Hvis en art øker i antall til et punkt langt forbi «bærekraftig», hvis den vokser seg for stor og for arrogant og når et punkt der den truer økosystemet så vil den mekanismen ta hånd om det, ta hånd om slike ubetydelige behagligheter som byer, fabrikker og overbefolkning. De utallige menneskeskapte giftige stoffene, den åndelige død, de ødeleggende sosialpolitiske forholdene, de bryter oss ned. Men den galopperende drivhuseffekten… så veldig nødvendig… er menneskehetens redning, redningen for alt liv på Jorden.

Jeg er optimist. Jeg tror det vil skje.