Helt normal galskap

Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske ment at såkalte mentale sykdommer, lidelser ikke er sykdommer i det hele tatt, men tvert om kulturelt betinget og/eller en kulturelt betinget reaksjon på abnormal/unormal oppførsel eller sagt på en annen, bedre måte: utenfor det som et gitt samfunn definerer som normal oppførsel. Hvis man oppfører seg utenfor parametrene for akseptabel oppførsel blir man gjerne stemplet som syk. Med andre ord psykologien er i selve sitt fundament noe skikkelig sludder, og enda verre: skikkelig farlig sludder.

Dette fant jeg ut nokså tidlig, som jeg fant ut mange ting nokså tidlig og som med mange andre ting fant jeg ut at det faktisk var en god del folk som var enig med meg. Jeg satt der og nikket gjenkjennende når jeg leste andres konklusjoner, både «fagmenn» og «legmenn», og fant ut at de hadde kommet fram til samme konklusjon som meg.

Antipsykologien og antipsykiatrien har en lang historie, nesten en like lang historie som psykologi og psykiatri selv. Både psykologi og psykiatri, som man gjerne kan blande sammen, slik jeg ser det har helt siden starten blitt brukt av det etablerte samfunn for å angripe og hjernevaske dissidenter og alle som de med makt ønsket skulle bli tatt hånd om.

Gifte kvinner som ikke oppførte seg slik ektemannen ønsket ble gjerne gitt medisinske diagnoser og sperret inne på galehusene. Slaver som enten ikke ville arbeide eller til stadighet rømte ble gitt diagnoser for å forklare deres ulogiske oppførsel. Statens og samfunnets fiender, de man ikke klarte å smelle en kriminalanklage (en kriminell anklage) på både i Sovjetunionen, USA og i Norge for den saks skyld ble sperret inne på asylet. Psykiatrien uvikler seg stadig. Atferdskontroll blir et stadig viktigere våpen i maktens tjeneste. Slik som det gjerne er på de aller fleste områder er det også på dette: Alt blir verre, ikke bedre.

Også fordi produksjon og utvikling og salg av medisin er en ekstremt innbringende megaindustri som de med stadig tykkere lommebøker ønsker skal bli enda mer innbringende. Makten, i alle dens variasjoner ønsker sløve og nedsløvede konsumenter.

Folk som Thomas Szasz, Michel Foucault og andre som blir regnet som «grunnleggerne» av antipsykiatrien på 1960-tallet, men som bygget på flere århundrer med motstand mot det påpekte det slevsagte. Kriteriene, definisjonene for hundrevis av såkalte mentale lidelser er bevisst vage og tilfeldige, slik at nær sagt hva som helst og hvilken som helst oppførsel kan brukes i en gitt diagnose, og at «behandling» ødelegger et menneske og alt som er unikt og verdifullt ved det, som gjør en person til den han eller hun er. Som Szasz sa det:

«Det finnes ingen sann sinnssykdom, bare oppførsel som er så annerledes, at den blir stemplet som avvikende og sinnssyk».

Med andre ord, det er ikke slik at psykologien og psykiatrien bare blir brukt på gal måte, men at den som nevnt er rystende gal i sine grunnvoller, og at millioner av liv blir enda en gang, på enda et område ødelagt på medisinens alter.

En gitt psykologs mål med enhver pasient er å få vedkommende til å akseptere en normal, ordinær tilværelse. Hans eller hennes oppgave er å få folk til å passe inn, til å innordne seg, til å gå i takt, å konfirmere seg. Hvis man ikke har et ordnet åtte til fire liv blir man oppmuntret til å søke det, fordi det er der lykke og sunnhet ligger. Utallige opprørere og avvikere har blitt overtalt til å vende om og å bli gode samfunnsborgere. Og hvis ikke det hjelper står psykiatrien klar til å ta over, med tvangsinnleggelse, tvangsremmer, sløvende medisiner, elektrosjokk og både fysisk og kjemisk lobotomi.

Schizofreni, forfølgelsesvanvidd, bipolaritet, personlighetsspaltning, ADHD, depresjoner og som sagt hundrevis av andre «mentale lidelser» er enten rent oppspinn av forskjellig opphav eller tolket på en helt sinnssyk måte, en som passer inn i samfunnets mønster. Der lidelsene kan sies å være reelle er de som nevnt skapt av kulturelt press og ikke som et resultat av noen sykdom. Sivilisasjonens umenneskelige behandling av mennesker skaper dype, uhyggelige konflikter mellom det vi virkelig er og det samfunnet forlanger at vi skal være.

Og hvis vi ikke vil så skal vi.


Szasz blir gjerne koblet sammen med Scientologikirken, uansett hvor mange ganger han benekter at det finnes noen kobling. Propaganda er også et svært viktig verktøy for Makten.

«Det er ikke galt å være sprø i en sinnssyk verden».

«Galskap er en sunn reaksjon på en sinnssyk verden».

Noen få av mange relevante bøker:

Thomas Szasz: The Myth of Mental Illness (1960) ISBN-13: 978-0060911515 ISBN-10: 0060911514 og The manufacture of madness (1970) ISBN-10: 071007221X ISBN-13: 978-0710072214

Michel Faucault: Madness and civilization (1961)