søndag, juni 29, 2008

En gledens dag (IV) - begynnelsen på slutten på alt slaveri

Etter å ha feiret nedleggelsen av forsvarsdepartementet og overføringen av dets betydelig budsjett til miljøverndepartementet erklærte fornyings og administrasjonsminister Amos Keppler at borgerlønn vil bli innført fra den første i neste måned.

En borgerlønn som ikke er behovsprøvd og som skal gi samtlige borgere i landet en sikker inntekt, en som garanterer at de ikke må jobbe en dag mer i hele sitt liv. Samtidig blir den etter hvert meget upopulære kontantstøtten fullstendig avviklet.

- Kontantstøtten har gjort en bra ting, sa Keppler i en kommentar. – Den viste at borgerlønnen var fullt gjennomførbart, og har, på en bakvendt måte vært med på å bane vei for den. Borgerlønnen erstatter alle statlige støtteordninger. Det blir rom for folk til å skape, til å leve og tenke, uavhengig av hva en gitt gruppe makthavere eller rik pressgruppe måtte mene. Ingen skal lenger være tvunget til å stå opp om morgenen, til å slave under åket. Det er dog fritt fram for de som ønsker å gjøre det, og de idiotene er også sikret en anstendig lønn, fordi nå må arbeidsgiverne betale en betydelig sum for å få folk til å jobbe for seg, og da blir det mindre igjen til dem, noe som er en veldig bra ting…

De nye reglene slår også fast at ingen skal kunne tjene mer enn fem hundretusen i året, verken på arbeid eller kapital. Storkapitalens lønnsnedgang fra å være milliardærer til vanlige borgere skal skje over en femårs periode. En ny æra har i sannhet blitt innledet i dag.

EU vil også innføre lignende regler fra neste år, og det er forventet en harmonisering av praksis over store deler av verden i løpet av det neste tiåret.

Hvor mye er et liv verdt?

Vel, omtrent to millioner kroner. I hvert fall er det hva Ian Usher, en brite som er bosatt i Australia fikk for «sitt komplette liv» på Ebay. Han ønsket en frisk, ny start på livet etter å ha blitt skilt fra sin kone, og la jobben, huset, bilen OG vennene ut på auksjon.

Han uttaler i sakens anledning at selv om han synes tilslaget var litt lavt, så angrer han ikke et sekund.


Mens jeg godt kan forstå ønsket om å fornye seg, og å forandre sitt liv og bryte over tvert, så er jeg nok litt tvilende til metoden her. Dette er tydeligvis, som man ser i mange sammenhenger hva verden er i dag. Alt er til salgs, for den rette prisen. Mennesker er til salgs i dag, ikke bare gjenstander lenger. Et liv er ikke verdt mye, det er sikkert. Et liv er billig, svært billig, og da, for den uopplyste snakker jeg ikke om pris i betydningen penger.

lørdag, juni 28, 2008

Damer som skjegger seg og andre uhyrligheter


Damer fjerner hårene på legger, lår og armer, og ikke nok med det: De skjegger seg også i ansiktet med en mindre utgave av den hårfjerneren de bruker på kroppen. Øyebryn blir pyntet på, og alt hår blir fjernet i ansiktet. Det får dem ettersigende til å se penere og yngre ut.

Reklamen skryter over hvor naturlig det er, hvor naturlig det er å fjerne hår, hvor glatt og fin huden blir, og igjen, i et skjønnhetsfiksert samfunn, i et samfunn der skjønnhet er noe veldig begrenset og stygt kjøper man de kommersielle kreftenes løgner med, ja, bokstavelig talt hud og hår.

Mer nøkterne og fornuftige synsvinkler taler om hvordan det å fjerne håret på kroppen reduserer hudens følsomhet og til og med gjør folk mer sårbar ovenfor sykdom, og hvordan alle kremene og dritten man pøser på med gjør at en eldes før tiden, altså en virkning som er stikk motsatt av det reklamens makt hevder. Bilder av fosser og vakker natur ledsager gjerne bildet av hudkremen. Det blir skrytt av hvor naturlig det som er på flasken er, uansett hvor mange gifter den er tilsatt.

Jeg skriver stadig om at verden vil bedras, hvordan den ønsker å bli bedratt, men det er nok bare forbokstavene.

Jentene snakker om hvordan kilovis med sminke gjør dem vakrere, og mange gutter sier seg ivrig enig i det, utrolig nok.

Jeg synes faktisk folk ser best ut når deres naturlige særtrekk ikke er begravd under en maske, en stivnet maske uten distinkte ansiktsdrag. Alle ser nær ved helt like ut. Still en gjeng ungmøer som har farget håret lyst på en lang rekke og prøv å se forskjell på dem. Jeg tror du vil få store vanskeligheter med å gjøre det.

Det er til og med de som ikke er fornøyd med masken og tyr til plastiske operasjoner i tillegg, fordi de ikke passer inn dagens forkvaklede ideal av skjønnhet, på maskens skjønnhet. Ja, at verden er sinnssyk er faktisk bare forbokstaven. Slik det ofte er blir dette bare enda en illustrasjon på alt som er galt i dagens verden. Å være skinnmager er for eksempel et bilde på sunnhet. Akkurat dette siste momentet blir det stilt tildels alvorlige spørsmålstegn ved, men heller ikke her går man i dybden.. Man ser ikke på mer enn noen få, overfladiske bakenforliggende årsaker. Man slår ikke fast, slik man burde gjøre at menneskeheten i Maskinens tidsalder blir oppmuntret til å konfirmere seg på alle bauger og kanter. Det gjelder, for ordens skyld begge kjønn, slevsagt. Hvor man enn snur seg blir man konfrontert med kravet om å være som alle andre, noe som i dag, ironisk nok faktisk har ført til at ingen eller veldig få ligner seg selv eller engang oppfører seg som seg selv. Idealet er etterligningen, er Masken, er bedraget, inkludert selvbedraget.

Ensrettingen er dagens valuta og det er ikke pent å se på overhodet.

onsdag, juni 25, 2008

En gledens dag (III)

På sin første dag som samferdselsminister erklærte Amos Keppler at det ville aldri mer bli bygget en eneste vei i norge, at bilkjøring i og ved alle byer ville bli forbudt, og at fra nå av ville alle samferdselsresursene gå til aggressiv utbygging og drift av kollektiv transport som buss, jernbane og hurtigbåter.

- Alle etablerte partier har poster i partiprogrammet om satsing på kollektivtrafikken, sa Keppler i en for han usedvanlig lang tale. – Dette har til nå vært noe av det aller feiteste valgflesket, men det er det slutt på fra nå av. Fra nå av skal handling følge ord. Privatbiler vil fra nå av bare bli brukt de få stedene de virkelig trengs. Bensinen vil bli billigst i distriktene og rådyr i sentrale strøk. Dette er bare ett av mange initiativ regjeringen vil ta på dette området i denne regjeringsperioden. I hundre år har bilen og bilveiene ødelagt naturen. Bilen har vært en hellig ku og dens eiere har vært gitt enorme fordeler. Det er på tide at det tar slutt.

Keppler kommer fra posten som landbruksminister, der han sørget for forbud mot alt pelsdyroppdrett, og industrielt landbruk, og at det ble langt vanskeligere for blodtørstige bønder å skyte ulv og bjørn, og langt hardere straffer for det. Både ulvestammen og bjørnestammen har tatt seg kraftig opp etter det, og en sann norsk ulvestamme har satt seg, med mange nye kull hvert år.

Et nytt ordtak har spredd seg som løpeild i det politiske miljøet i det siste: Keppler er hard mot de harde.

Erna og Siv kan høres i stortingets korridorer der de synger lavt i kor: Flere veier, bedre veier, bredere veier. Flere biler. Større biler. Raskere biler.

mandag, juni 23, 2008

Smakløst

Det blir stadig vanskeligere å finne mat i disse dager.

Du hørte meg. Ikke god mat, ikke sunn mat. Mat!

Når man spiser tomater, jordbær og nær sagt alle typer kjøtt i dag, for å ta noen eksempler, så er det praktisk talt som å spise vann. Det smaker knapt noe annet. I min jakt på gode jordbær prøvde jeg kurven til 37 kroner. Den er bedre, men det er ikke jordbær slik jordbær skal være, men slik de er, i dag, i smakløshetens tidsalder. Vi blir daglig konfrontert med resultatene av et intensivt jordbruk. Og for sikkerhets skyld: Det gjelder også norsk mat. Den er ikke noe bedre enn utenlandsk. På noen områder er den verre.

Ikke rart bruken av krydder stiger til værs.

Og i tilfelle du tror og mener at dette bare dreier seg om jordbær, tomater og noen kjøttstykker så er du helt på jordet, som vanlig. Dette har betydelig større ramifikasjoner.

Når jeg bruker ordet smakløst, så gjør jeg ikke det, i dette tilfellet, i betydningen avskyelig, selv om det også er på sin plass. Maten blir lik samfunnet, et samfunn som generelt sett er like fargerikt som en sky eller en stein. Mat blir foretninger, som alt annet i det moderne menneskets tilværelse. Jo mer penger produsentene tjener, jo mindre mat (MAT) blir det. Jeg er gammel nok til å huske når man faktisk kunne spise mat. Det er ikke så altfor lenge siden. Og på den gården jeg vokste opp brukte man ingen sprøytemidler, til tross for at mange hadde tatt det i bruk allerede. Da visste man mindre om det og brukte det fullstendig ukritisk. I dag vet man veldig mye om slikt og man bruker det fortsatt fullstendig ukritisk. Mange «matprodusenter» vil fortelle deg at ett av to ting: Enten at de ikke bruker så mye eller at det ikke farlig, ikke er skadelig. Det er absolutt tullprat.

Genmanipulert mat ble nylig godkjent for salg på våre breddegrader, enda mer ikke-mat til vår ustyrtelige glede. Forsøk viser at dyr som spiser slik mat, spiser like stort volum som kontrollgruppen blir avmagret. Det samme har skjedd i områder der mennesker, spesielt barn har begynt å spise denne frankenstein-maten. Det er et veldig godt uttrykk og er helt på sin plass. Man får simpelthen i seg langt mindre næringsstoffer enn når man spiser skikkelig mat. En av de største proponentene av slik frankenfood er det multinasjonale selskapet Monsanto, og de har vært beryktet i tiår, på mange områder. De har sagt at de skal fø verden, men det eneste de før er sin egen allerede velfylte lommebok, uansett konsekvenser. Og de er bare ett enkelt selskap blant mange.

Og det er mange andre aspekter av dette som vil kreve mange tusen ord å beskrive, som det uhyggelig faktum at generell forurensing og menneskeskapte kjemikalier i økende grad er å finne overalt, også i mat, i morsmelk og i dusjen, i drikkevannet. I det hele tatt moderne matproduksjon er mer fordeling av dritt og lort (veldig populært som dyrefor), og gift, bokstavelig talt enn noe som ligner mat.

Overalt.

Og noe som om mulig er enda verre: Etter hvert som forholdene blir verre og verre og verre blir protestene svakere, ikke kraftigere. Som et tenkende, følsomt menneske undres man til lamslåtthet over dette, hvordan selv de mest uverdige forhold bare blir en del av bakgrunnsstøyen, av den daglige sløvheten, og når man skriker opp om det så skriker man for døve ører, for ufølsomme hjerner. En god illustrasjon på ufølsomheten og fornektelsen som hersker så vi da en kritisk film om norsk kyllingproduksjon (ja, den beryktede kyllingfilmen) ble vist for folk som gikk gjennom tunnelen på Bergen Bystasjon for noen år siden. Det ble slike sterke reaksjoner at senterledelsen måtte slutte å vise filmen. Og reagerte folk på hvordan kyllinger ble behandlet på norske farmer? Å neida, de reagerte på at filmen ble vist, på at den sjokkerte deres dyrebare sensibilitet.

En mann ved navn David Dellinger, en av de såkalte Chicago 8 ble arrestert da han protesterte utenfor et kjernekraftverk som åttitreåring, og det er den rette innstillingen til dette og alt annet som er så hårreisende galt i dagens hårreisende og bortenfor sinnssyke samfunn.

Slik det så ofte er i dagens samfunn skal man «forbedre» naturen, når det gjelder mat, når det gjelder tanker og når det gjelder selve mennesket. Resultatet blir deretter. Makthaverne, Maskinens tjenere ønsker smakløshet, ønsker døde, ønsker sløve, vandrende døde, dukker i tråder, roboter av kjøtt, av metall som ikke tenker og knapt gjør annet enn å reagere på ytre stimuli fra en sentral enhet, i et samfunn der høyst nødvendig opprør i økende grad blir sett ned på og som en umenneskelig handling. I et samfunn bygget på umenneskelighet er dette helt klart et av de aller største bedrag.

En scene fra boken/filmen 1984 er som vanlig veldig talende. Arbeidsgjengen sitter rundt et bord og spiser middag, snakker om løst og fast, ganske så ubekymret, en skikkelig gjeng vaskete glade lakser. Så sier en munter fyr: Jeg tror ikke disse kjøttbollene har den minste lille bit kjøtt i seg.

Han tar en bit og får et lykkesalig uttrykk i ansiktet.

Double plus good.

Et siste ord til slutt:

Soylent Green is people.

En gledens dag (II)

I sin veldig travle hverdag har kulturminister Amos Keppler i dag lagt ned Norsk Tipping. Han har også lagt ned Lotteritilsynet og samtidig opprettet et nytt, uavhengig tilsyn for gambling og spillrelatert virksomhet. Loven som gjør poker fullt lovlig i Norge gikk som kjent igjennom Stortinget i forrige uke og utløste ville gledesscener i gatene i flere norske byer.

- Dette er i sannhet en gledens dag, sa Keppler i en av sine alltid korte taler. – I altfor lang tid nå har det vært en heksejakt på landets pokerspillere. De har vært hundset og forfulgt med totalt urimelige midler og hinsides all fornuft. Denne snuoperasjonen fører bare simpelthen vårt land litt nærmere et fornuftens regime.

På en ekstra travel dag, selv for kulturministeren deltok han på åpningen av et nytt privat gigantkasino i Bergen, ett av mange som er ment å bli bygget langs hele den langstrakte norskekysten, og tiltrekke seg turister og velkjente pokerspillere fra hele den store verden, og bringe sårt tiltrengt valuta til den bunnskrapte norske statskassen.

Han skal også slevsagt delta i historiens første, offisielle Norwegian Poker Tour turnering.

søndag, juni 22, 2008

Tidligere liv


I slutten av tenårene fikk jeg kraftige, bortenfor intense og uhyggelige mareritt. De var åpenbart det, selv om jeg ikke husket noe av det da jeg våknet, da jeg våknet skrikende og i full panikk. Den første gangen det skjedde var jeg hes i en uke etterpå. Det var et stort hull i meg der minnet skulle ha vært. Alle drømmer og mareritt falmer i sekundene og minuttene etter at en har våknet, men her var det ingenting, uansett hvor mye jeg anstrengte meg for å huske. Jeg hadde revet ned bokhyllene over sengen og bøker var strødd over hele rommet.

Det skjedde ikke ofte, toppen to ganger i året og ofte med års mellomrom, ettersom jeg ble eldre, så det var egentlig ikke noe problem. Det plaget meg faktisk aldri, selv om det, for å si det mildt slett ikke var behagelig hver gang det skjedde. Det plaget meg ikke, bortsett fra et enkelt faktum: at jeg aldri husket noe, og at det føltes så utrolig, utrolig viktig å huske.

Noen påstod at det var det at bøkene hadde falt ned på meg som hadde utløst panikken, men de hadde ikke gjort det de to første gangene, og heller ikke andre steder, som på hotellrom og andre steder. Alle forklaringene jeg fikk føltes veldig utilfredsstillende. Jeg gikk aldri til psykolog, da jeg allerede da hadde sluttet å tro på det tullpratet de preker, men jeg hadde en uformell samtale med en på en fest en gang, en skikkelig morsom opplevelse. Samtalen endte med at han ble redd og utilpass og trakk seg vekk fra meg, som om han ønsket å si «vik fra meg, Satan».

Da, plutselig en natt, nesten ti år etter første gang våknet jeg opp badet i kaldsvette og med hamrende hjerte… og jeg husket alt, hver eneste lille detalj fra det jeg hadde gjennomlevd i drømme. Jeg hadde blitt brent som heks flere århundrer tidligere, og husket livet mitt da, prosessen fram mot «avsløringen» og brenningen i pinefull og gledelig detalj. Jeg ble fylt med en enorm glede, spenning og visste at selv om jeg hadde blitt rystet til mitt innerste, så visste jeg, i mitt innerste vesen at dette var sannheten, at dette hadde jeg virkelig opplevd.

Det hadde vært andre ting også, små ting og hint som jeg i ettertid lett kunne gjenkjenne, som at jeg gjenkjente steder jeg aldri hadde vært, beskrivelser av hendelser som jeg aldri kunne ha kjent til osv. Drømmene, visjonene kom som en flodbølge etter det. Liv etter liv etter liv åpenbarte seg for meg. Jeg hadde blitt brent som heks flere ganger, og jeg hadde sett venner av meg bli brent. En biskop brente min elskede, og jeg drepte han, gjennomboret han med mitt sverd, uten tanke for min egen sikkerhet. Vaktene hans stakk meg med sine sverd, sine lanser og jeg og biskopen døde der, utåndet der i regnet og stanken fra brennende kjøtt, side om side. Alle disse visjonene bar fram en eneste, uunngåelig konklusjon:

Jeg har levd tidligere, ikke bare ett liv, men mange, som perler på en snor gjennom menneskehetens historie.

Det er ikke lenger skremmende å ha disse drømmene, ofte i våken tilstand. De er skremmende minner, men føles også som å se en film, en opplysende og forklarende film. Jeg bør også påpeke at det ikke er noe religiøst med dem. Jeg får ingen følelse av noen Gud eller guder eller følelsen av ekstase som preger de østlige religionene, ikke noe løfte om noe fremtidig Nirvana eller himmel i slutten av tunnelen. Vi er evige, uten begynnelse eller slutt eller noen tilstand av fred eller endestopp.

Jeg har gått gjennom tunnelen utallige ganger, og hver gang man går fra en kropp til en annen er en like intens opplevelse. Man husker alt man noensinne har glemt. Det finnes et Skyggeland, ved siden av den fysiske verden, som man også drar til når man drømmer og/eller Søker. Denne verdenen er egentlig ikke utenfor den fysiske (tåpelig uttrykk), men er en integral del av den eller så er det motsatt. Det finnes ingen Annen Verden, men bare en, en udelelig, uendelig og mektig.

Jeg opplever hendelsene, alle mine inkarnasjoner som minner, akkurat som tidligere i dette livet, fjerne, men ikke mindre sanne.

Så hvorfor husker jeg, når så mange ikke gjør det? Det er lett å svare på. Fordi jeg, selv om jeg fornektet det lenge, i flere år etter at minnene begynte å presse på, så begynte jeg å gå i meg selv, å søke stadig dypere ettersom min hunger for sann viten åpenbarte seg, og da, etter hvert som hemninger og fornektelser svant hen i den intetheten de hører hjemme så ble jeg klar for å lytte til meg selv, til mitt indre, til både det indre og ytre «Kosmos» (eller Kaos).

Den vitenskapelige og religiøse forklaringsmodellen, som egentlig er den samme, blir bare mer og mer utilstrekkelig ettersom årene går, bare mer og mer den løgnen og bedraget de er, for å holde folk i trelldom, fra å hindre dem i å gjøre sin sanne vilje.

Jeg lever, jeg Amos Keppler, som selv om han bare er en ørliten del av det udødelig åndevesenet som Reiser igjennom Tid og Rom og bortenfor, er like stor som Universet selv. Tid og Rom er bare knagger som man henger klærne sine på. Man henger ikke seg selv på dem, ikke uten at knaggene kutter skinnet og det gjør vondt, og vondt gjør det, når vi alle eksisterer i et fengsel vi selv har skapt.

Vår tilværelse, en dynamisk vekselvirkning mellom kroppen og uendeligheten er en utrolig mektig kombinasjon og begge deler er like viktig. Vitenskapen sier at bare det som kan måles med perfekte konstruksjoner, maskiner er virkelig. Religionen sier at det egentlige livet ikke er på Jorden, men et sted langt unna, som vi må være tobente sauer for å komme til. Det er derfor jeg avviser dem begge.

En gledens dag (I)

Kulturminister Amos Keppler har i dag fullført enda flere av løftene han ga når han tiltrådte for snart tre år siden. Han stod på orkesterplass da den nye operaen i Bjørvika ble revet til grunnen. Ved tiltredelsen etterlyste Keppler alternativer til riving «som ikke inkluderer snobbekultur og sløsing med fellesskapets få og dyrebare resurser», men til dags dato så har ingen kommet inn. I de siste tre årene har det vært en hard kamp mot noen titalls musikere og millionærer, som har drevet punktdemonstrasjoner utenfor bygget, og har publisert pamfletter i avisene de eier, men i dag kan altså Keppler endelig høste fruktene av sin kamp.

- Dette stygge bygget har vært enda en hyllest i en lang rekke til selve ufornuften og sløsingens vesen, uttalte Keppler i en kort tale. – Det er en enorm glede for meg å endelig erklære bygget for revet. Halleluja!

Kulturministeren har i de tre årene han har vært i jobben gitt hele den såkalte kulturstøtten til små, uavhengige og kontroversielle kunst- og kulturklubber helt uten forhåndsbetingelser (og når han ofte besøker disse tåke- og skyggefylte stedene så betaler han billetten sin av egen lomme).

mandag, juni 16, 2008

Midtsommernatt - slik den bør feires og leves


Da jeg fylte tjue sverget jeg dypt og hellig at jeg skulle forandre livet mitt. Jeg innså at jeg stort sett prøvde å leve opp til andres forventninger av meg, at jeg som en båndopptaker bare gjentok andres ord og gjerninger.

Det tok tid, tok år, slik jeg visste det ville gjøre. Jeg forvandlet meg selv stein for stein, bit for bit. Det var en nesten umerkelig prosess den første tiden, men jeg som tjueåring ville knapt ha gjenkjent meg selv bare noen få år senere. Prosessen fra en ganske så undertrykket person til et fritt menneske hadde startet, på utallige synlige og mindre synlige måter.

Da, 21. juni, Midtsommernatt 1988 forandret livet mitt seg på en drastisk og ugjenkallelig måte.

Jeg hadde vært i London, Byenes By noen dager. Som alltid var det en enorm opplevelse, en kaskade av opplevelser og inntrykk. Mine tidligere opphold i byen hadde vært av kortere varighet, men denne gangen hadde jeg mer penger og hadde bestemt meg for å bruke av midler jeg hadde hatt i banken en tre års tid, og hadde planlagt å bli der en stund, og jeg hadde bedre tid til å utforske og gå i dybden, gjøre ting der jeg ikke hadde tatt meg tid og anledning til tidligere.

Min første Londontur sommeren 1983, min aller første tur utenfor Skandinavia bidro i betydelig grad til min utvikling. Jeg innså at livet i sannhet var totalt forskjellig fra det jeg hadde blitt fortalt at det var.

Men det var ingenting mot det som skjedde denne gangen.

Man kan undres, virkelig undres mange ganger, over tilfeldigheter og skjebne. Hva får en til å gå til høyre eller venstre eller rett fram i et gitt veikryss? Hva skyldtes at man en dag eller natt går til et sted man har vurdert å gå til mange ganger før, men ikke handlet ut fra den stadig økende trangen en har til å søke, til å finne det ukjente og skjulte? Aleister Crowley, en av de aller mest beryktede trollmenn i det tjuende århundre skriver i sin selvbiografi, Magick in Theory and Practice at man kan gå et sted en natt, passere en dør på en øde vei eller gate, og hvis man ikke går inn den døren, den natten og angrer seg og dagen etter kommer tilbake så er den ikke lenger der, og det stemmer så visst i mitt tilfelle. En unik mulighet åpenbarte seg, en som kanskje aldri ville ha kommet igjen, og den hadde enorme konsekvenser for mitt videre liv. Kanskje ville jeg ha funnet en lignende mulighet på et senere tidspunkt eller kanskje ikke, og jeg ville så visst ha gått glipp av alt som fulgte i dens umiddelbare kjølevann.

Jeg hadde hørt rykter om at en heksefest skulle arrangeres et sted i byen. Bare tanken frembrakte alt fra spenning til frykt og lattermildhet i meg. Jeg hadde jo lest om hekser, også moderne hekser, men aldri møtt noen. Betegnelsen paganisme var, for eksempel praktisk talt ukjent for meg. Men et ord som nysgjerrighet vil alltid være håpløst utilstrekkelig når det gjelder å beskrive det jeg føler i slike tilfeller. Det var den driven, den ilden som jeg ville lære å gjenkjenne så lett i alle de fantastiske årene som fulgte. Min lidenskapelige nysgjerrighet (også utilstrekkelig til å beskrive det ubeskrivelige) ble vekket og jeg begynte, allerede flere dager tidligere å gå rundt på de stedene jeg kjente til som man snakket om slike ting, om radikale konsepter og handlinger. Men selv på slike steder ble det vanskelig å finne ut noe konkret, fakta som ikke var spøkelser og skygger. Men jeg fulgte spøkelsene og skyggene og på den tredje eller fjerde dagen snakket jeg med og drakk skummende Guinness med to skummelt kledde personer.

- Det er i Hyde Park den 21. sa damen.

- Men det sies at det bare er hundre meter fra politistasjonen der inne, sa mannen.

Det var bare to dager til.

Jeg fikk inntrykk av at de ikke kom til å dukke opp og på tidspunktet følte jeg meg ikke noe særlig ivrig selv heller. Det føltes rett og slett for tullete og vilt. To dager senere, da jeg i skumringstimen spaserte inn i Hyde Park, like før parken ble stengt for natten red fortsatt usikkerheten og nervøsiteten meg som en mare, og jeg hadde heller labre forventninger. Jeg husker at jeg bestemte meg for å gå, for å bare gjøre det, for å bare ha gjort det. Dette var London, et sted som alltid hadde hatt positive vibber for meg, et sted der all min lengsel, all min indre styrke ble forsterket tusenfold.

Hyde Park er stor. Hvis man står midt inne i den er det langt til byen utenfor, på alle sider. Det er sletter, vann og samlinger av trær som til nød kan gå for å være en liten skog.

Stedet var ikke vanskelig å finne. Folk hadde samlet seg ved bredden av The Serpentine. De stod der som små grupper og som enkeltmennesker. Jeg gjenkjente lett usikkerheten og engstelsen og den iboende fandenivoldskheten i alles øyne. Vi kikket stjålent og usikkert på hverandre, ikke trygg på hverandre, på oss selv. Jeg husker det ennå, hvordan det føltes, ikke bare da, men i årene før og i tenårene generelt. Tidligere på dagen hadde jeg sett en tigger ved en søppelkasse, og en ung gutt som skrek i fortvilelse og bunnløs desperasjon. En annen ung gutt som sparket tiggeren, både han og tiggeren og menneskeheten som helhet redusert til en blek, nedbrutt figur på vei inn i skumringen, fratatt alt, alt som gjør livet verdifullt. Vannet, dypt og mørkt er forlagt over alle verden. Vi hadde alle, alle det dype vannet og mørkets mennesker søkt hit, på jakt etter det vi savnet så uendelig sterkt.

Hva som så fulgte er umulig å beskrive med ord, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. Det blir aldri, aldri helt riktig.

Natten… falt på. Vi som så etter kunne fortsatt se en strime av grått lys i horisonten. Natten falt på og vi kjente forventningens stemme kalle. Jeg hørte en tromme et sted fra, men ikke tale om at jeg kunne se noen slå på den. Andre snakket om lyden også, og uttrykte engstelse over at samfunnets uniformerte bøller skulle høre den og komme etter oss. En mann og en kvinne kom gående, i spissen for en større gruppe. Jeg husker fortsatt hvordan de virket på meg, på oss alle, så selvsikre og avslappet og intense. Kvinnen ønsket oss velkommen. Hun roste oss for vårt mot, for vår evne til å søke, til å komme til dette stedet, bortenfor alle odds. Dette er Midtsommernatt, sa hun, den ekte, opprinnelige, slik den ble feiret i eldgamle tider. Vi kikket rundt oss og plutselig virket det som om trærne som omringet oss hadde blitt… flere, hadde økt antall, som om vi befant oss i en skog, ved et vann i midten av en skog. Den verden vi hadde kjent til, som vi hadde kommet fra for slik en kort tid siden virket plutselig uendelig langt unna. Kvinnen stod der med en fakkel i hånden, og dets lys blafret og badet oss alle, og alt utenfor det blafrende lyset virket som en mørk vegg, og vi innbilte oss at det ikke var noe der, var noe der overhodet, at dette var hele verden. Velkommen, hilste hun. Velkommen til den foreheksede skogen, til Sherwoodskogen, som ikke er noe sted men en sinnstilstand, et fristed for alle som søker sann og utilslørt Frihet. Kjenn ilden innvendig, ta på den og dra den ut i det åpne. Føl deg selv, uavhengig av verden. Føl deg selv i verden. Den er i deg. Den er deg, ikke noe separat og fremmed. Menneskeheten er en del av naturen, den gavmilde og nådeløse naturen, en del både liten og uendelig stor, ikke mer, ikke mindre enn noen andre skapninger. Føl storheten. Ta på den, Aksepter den, aksepter deg selv, bortenfor all den usikkerhet og utrygghet som har blitt banket inn i deg fra tidlig alder.

Vi tok ingenting, ble ikke servert noe, ingenting som kunne ha ledet oss til å tro at noe var der som ikke var der, og det føles fortsatt utrolig på meg. Vi var oss selv og det var nok. Vi så oss selv og verden, slik vi og verden virkelig var.

De sist ankomne begynte å danse og vi også. Vi svaiet og badet i lyden av trommene. Jeg vet at trommer kan være eggende, kan føre en inn i en transelignende tilstand, men dette var noe mer, så mye mer.

Søk hverandre, kalte mannen. Søk verden. Føl jorden åpne seg under deg. Føl dens grenseløse omfavnelse, dens dirrende hete.

Så sa han et ord, Hulheten eller Hollow. La deg synke ned, la deg falle. Kom med oss til Den Andre Verden, omfavn verden og alt i den.

Og vi befant oss i skogen ved vannet og vannet brant, og vi badet i det og svømmingen startet. Noen spilte en fløyte, en eller annen ingen kunne se i det flakkende lyset, i den dansende skyggen. Jeg så en jente rekke ut en hånd til en gutt og trekke han ned på bakken. En mann omfavnet en kvinne bakfra og hun sukket i velbehag, i vill, avslappet forventning. Klær svant som dugg for solen (det var ingen sol), lik hemningene til alle de tilstedværende som omfavnet hverandre, som kjærtegnet hverandre vilt, i den skyggefylte skogen, i det brennende vannet.

Se deres Skygge, kalte sjamanen, kalte heksen. Møt deres sjel. Aksepter den og dra styrke fra den.

Vi så den, den dansende skyggen foran oss, rundt oss alle, og jeg så mitt eget ansikt i den Skyggen, så inn i meg selv og visste at jeg så visst så på mitt eget speilbilde og møtte mitt eget blikk, og det rommet så uendelig mye mer enn jeg hadde trodd at det gjorde.

Noen skrek høyt og løp derfra, vekk fra seg selv i panikk, men det føltes så uviktig, så veldig, veldig galt, og vi ristet på hodet av deres uvitenhet og visste at det kunne ha vært oss, bare noen få timer, minutter tidligere.

Jeg aksepterer deg, sa jeg, sa vi samstemt, alle vi som ble igjen, ved Ildsjøen. Du er en del av meg. Jeg er en del av deg. Vi er ett.

Noen trekker ned buksene mine og jeg føler den grenseløse friheten rase gjennom meg. Presset mot buksen, som hadde smertet noe så aldeles jævlig forsvant og alt ble så godt, så uendelig godt. Jeg ser rundt meg og vi er alle nakne. Jeg kysser noen og blir kysset av noen. Vi svømmer i en sjø av omfavnelser, fra en person til den neste og det føles så godt, så ubeskrivelig godt, i den livets sjø vi har blitt. Jeg tømmer meg en gang, mange ganger og har for lengst mistet all begrep om tall og tid og sted.

Vi er innendørs, i en røykfylt hytte ett eller annet «sted», og vi er nok en gang mennesker, nok en gang de vesener vi er født til å være, uten skam og tilbakeholdenhet. Jeg kikker over vannet, mot skogen og det er ingenting der lenger, utenom skogen. De fjerne, høye bygningene er forsvunnet, inn i den marerittaktige tilstanden de hører hjemme i. Jeg ser ravner, ser dem lette fra tretoppene, ser Ravnen, hører den skrike. Og så…

Og så, da vi alle ligger der og gisper og stønner og lever, og svømmer i Ildsjøen, svømmer i evige omfavnelser… ser vi opp. Og i det fjerne månelyset, i gløden fra mange bål ser vi en kvinne sveve i det gylne og sølvaktige lyset. Vi ser henne, gjennom tåke, gjennom ild. En kvinne med klør og lange huggtenner som smiler til oss og som bader i skyggene og ilden som omringer henne. Synet av henne brenner seg inn i oss. Selv lenge etter at hun er borte er hun fortsatt der, uten at hun blir sett, uten at hun blir hørt, blant oss, i hver eneste lyd vi gir fra oss, hvert eneste inntrykk av smerte og glede som stiger opp i oss alle.

Det føles så godt å ligge der etterpå, og bare nyte nærheten av de andre, på alle sider av en, så fredfylt, så fullt av liv og ild.

Så ofte, både før og etter har morgengryet kommet som et antiklimaks, men ikke denne gangen. Denne gangen ble ilden og skyggene og natten med oss inn i den bleke dagen. Vi finner klærne våre, i hvert fall noen av klærne våre eller andres klær, finner nok av dem til at vi ikke blir helt nakne, og vi drar av gårde til et hus ikke langt unna. Vi må gå gjennom noen gater, krysse noen veier, men det er lyst tidlig nå, og vi møter bare noen få mennesker, og selv om vi skremmer dem, så skremmer ikke de oss. Den lille leiligheten blir fort fylt opp. Vi bare slenger oss ned på gulvet eller hvor enn det er plass og vi sovner, og sover til langt ut på dagen, til natten og ilden nok en gang bare er en armlengde unna og begge deler er der, så stort og så flott når vi strekker ut hånden.


Tjue år og det føles som om det var i går.


Vi oppdaget at vi hadde blitt sett, hadde blitt observert, og at politiet posterte ut en tung vaktstyrke kvelden etter, og også sverget å gjøre det samme den påfølgende Midtsommernatten (noe de gjorde), uten at det spilte noen som helst rolle. Vi svevde og de ble igjen, der deres type alltid vil være, i dritten og giften av det moderne, tyranniske samfunnet. De innrømmet heller aldri offentlig at en «hedensk orgie» hadde blitt feiret i deres bakgård. Ordensmaktens tvetydighet slutter aldri å forbause meg.

Avbrutt av noen norgesturer og norgesopphold her og der, og også noen Reiser i Europa forøvrig så bodde jeg i Byenes By nærmest sammenhengende de neste fem årene. Midtsommernatten ble på nytt feiret i Hyde Park tre år senere, da politiet ikke lenger holdt vakt der, og jeg møtte enda flere venner og likesinnede.

Noe uendelig stort ble startet den natten, og det har vært en integrert del av vårt liv hele tiden siden. Vi har gjort visse forsøk på å eksportere det, noe som har vært både vellykket og «mislykket».

Bare forsøkene har gitt oss mange flotte stunder, mange eksplosive netter.

Livet er i sannhet en fantastisk Reise, og ikke en eneste del av dagens omfattende bedritne samfunn kan endre på det, fordi dette samfunnet, i sitt fundament bare er en blek skygge av Livet, slik det virkelig er.

søndag, juni 15, 2008

En magikers livlige liv og levnet


ALEISTER CROWLEYS LIV OG MAGI

«I am the great beast that rise from the sea»

Hva skal man si om Aleister Crowley som ikke allerede er sagt? Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Mange gjør sitt beste for å analysere personer og hendelser til døde. Det er både ufruktbart og dumt. Og det forteller også veldig lite om personen og hendelsen man hevder å vite så veldig mye om. Faktisk forteller det ofte mye mer om skribenten. Om hvor tørr og kjedelig vedkommende er. Vel, Crowley er en person som stiller utenfor enhver analyse, enhver fornuftig forståelse, og kanskje nettopp derfor fortsetter hans liv og magi å være omstridt. Mange har forsøkt å analysere Aleister Crowley. Noen har geniforklart han. De aller fleste har fordømt mannen, mennesket. Dette er ingen av delene. Det er simpelthen min personlige oppfatning av han, over seksti år etter hans død, og 133 år etter hans fødsel. Det er også en beskrivelse av samfunnet han vokste opp og det «moderne» samfunnet han fortsetter å leve i.

Hva skal man for eksempel si om hans livsmotto «Do what thou wilt shall be the whole of the law»? Man kan tilstrebe å tolke det fordervet, slik mange har gjort i sin fortvilelse. Mente han det ironisk? (Han var dyktig i ironiens kunst). Gjorde han det for å provosere? (Han kunne provosere en stein). Men hvorfor skal vi på død og liv gå omveier hele tiden? Kanskje mente han rett og slett det han sa? Som han selv skal ha sagt. Ethvert menneske bør følge sin sanne vilje uansett omgivelser og betingelser. I et fritt samfunn er ikke dette noe problem. I det tjueførste århundres sneverhet og ufrihet blir det viktigere enn noensinne. Og til helvete med konsekvensene. Det var nemlig ett av Crowleys mest utpregede (og sympatiske) trekk: Han ga fullstendig blaffen i hva andre mente om han. I hele sitt liv, helt fra guttedagene, fulgte han denne lederstjerne.

Det har vært noen feiringer av Crowleys fødselsdager siden han døde. Dette er svært vanlig når betydningsfulle personer har vært død en stund, vanligvis når det er en null bak nummeret. Statsmenn og ledere står fram på rekke og rad og forteller verden hvilket prektig menneske jubilanten var. Hvor «positivt» han eller hun påvirket sine omgivelser. Det tjener til Crowleys ære at dette ikke kommer til å skje i hans tilfelle... For det er lett (heldigvis) å slå fast en (eller to) ting om «The Great Beast». Han var verken prektig eller en som blir hyllet med store ord i festtaler.

Siden jeg først skrev og publiserte dette og diktsamlingen om hans liv og «virke», også på Internett har jeg innimellom blitt kontaktet av folk fra Thelema-religionen, folk som gjør sitt beste for å redigere hans liv og skrifter, og som generelt sett nedvurderer begge deler, og prøver å fremstille han som noe han ikke var, og som prøver å forandre hans lære til noe ganske annet enn det han ønsket. Ett eksempel er en kvinne som skjelte meg ut fordi jeg viste et bilde fra innsiden av Lovens Bok i full offentlighet. Så jeg antar at Aleister, den redigerte versjonen fortsatt kan bli beskrevet som en massenes frelser i en gitt fremtid.

Her følger en kort, ufullstendig biografi. En uten en agenda eller glorifisering/fordømmelse. Ja, det virker som en god ide. En biografi som ikke er forutinntatt er alltid en god ide.

BARNDOM

Edward Alexander Crowley ble født 12. oktober 1875 (etter vestlig, kristelig tidsregning). Den velstående familien tilhørte den pietistiske bevegelsen «the plymouth brethren». Samtidig tjente faren store penger på ølbryggerier og ølutsalg. Uten å ty til idiotisk psykologi er det meget sannsynlig at dette bidro til Edwards sterke avsky for alt som smakte av hykleri og utenomsnakk. Og hykleri og utenomsnakk har alltid gått godt i spann med religion. På samme måte som hans praktfullt katastrofale skolegang forsterket en naturlig og allerede godt utviklet forakt for autoriteter.

Han så faren død i et syn elleve år gammel. Senere samme år døde faren. Edward og moren flyttet til London, til hans onkel Tom. I følge Crowley selv var moren og Tom begge to «hjernedøde rasister». I hjemmet fikk han ingen fred for diktatoren Tom. På skolen drevet av the plymouth brethren, ble han hurtig «sent to Coventry», en beskrivelse av en type straff der den uheldige ble en ikke-person i form av at vedkommende ikke skulle bli snakket til hverken av lærere eller elever over en viss periode. I et miljø som oppmuntret til sladring fortalte en medelev at Crowley hadde ligget full på gulvet hjemme. I en og enhalv termin ble gutten dømt til ensomhet. Skolen bød ellers på pisking og andre delikatesser for de som brøt de gudegitte reglene. Men i motsetning til de aller fleste andre kuede sauer, fant ikke Edward seg i det. Ved hjelp av skolen og Onkel Toms faste hånd utviklet han seg de siste skritt mot en fullblods opprører.

Han ble så nedkjørt av den økende terroriseringen at det ble nødvendig å ta han ut av skolen for å redde livet hans. Løsningen, foreslått av en lege, var en masse frisk luft og en mengde private lærere som han hurtig slet ut og som ble skiftet ut i stadig raskere intervaller. En løsning som ble en blandet suksess sett fra onkel Toms synspunkt. Han lærte fjellklatring på noen av disse turene. En Reverend Fothergill prøvde å drukne han etter at Crowley hadde hevet han ut av en båt. Den natten, som ung tenåring, fullførte han sin første akt av sex og magi, de to driftene han skulle forene som sin store besettelse senere i livet. Han ventet ikke lenge med å gjenta suksessen.

Archibald Douglas, en bibelselger, en av privatlærerne utpekt av Onkel Tom, førte Edward fra de skrå bredder til godt ute på dypt vann. Douglas oppførte seg som et ganske normalt sunt menneske. Han introduserte Crowley skikkelig for sterke drikker, gambling og kvinner. Crowley skriver:

«The nightmare world of Christianity vanished at the dawn. I fell in with a girl of the theatre in the first ten days at Torquay, and at that touch of human love the detestable mysteries of sex were transformed into joy and beauty. The obsession of sin fell from my shoulders... I found that the world was, after all, full of delightful damned souls...»

Så snart ryktet nådde Onkel Tom kvittet han seg med den fyrige bibelselgeren. Men det var for sent. Den unge Edward hadde fått en smak på himmelen og helvete, en tørst som aldri skulle bli slukket, en hunger som aldri skulle bli stillet...

Now we’re cooking... Og det er ikke suppe på spiker heller.

På Malvern Public School begynner han å skrive dikt. Et av dem til forsvar for Florence Maybrick, som ble dømt til døden for å ha forgiftet sin mann.

På dette tidspunkt er han forlengst blitt en alvorlig belastning for familien. Alle forsøk på å holde han i tømme mislykkes. Da han fylte tjueen mottok han sin del av familieformuen. Uavhengigheten og friheten ventet på han.

Ingen og ingenting kunne lenger holde han tilbake.

NO GOLDEN DAWN

Aleister Crowley, som han nå kalte seg, ble tatt opp i The Hermetic Order of The Golden Dawn 18. november 1898. Han ble gitt det magiske navnet Perdurabo (I will endure). Det representerte ytterligere et skritt videre for han. Han fikk en videre innføring i Kabbala (det jødiske magiske systemet som da ble sett på som en hjørnestein i vestlig okkultisme) og andre teknikker. Men det ble på flere måter like frustrerende for han som hans siste skoleår ved universitetet i Cambridge. Medlemmene var enten rike fra gamle, trøtte familier eller kjedelige diktere og kunstnere(Blant annet var William Butler Yeats medlem). Eller kanskje skyldtes det at ritualene for en stor del krevde at en innviet måtte forberede seg til ritualene i totalt sølibat. Det skapte en konflikt i han dette; å måtte fjerne seg fra livet istedenfor å omfavne det.

Året etter kjøpte han Boleskine House på den sydlige stranden av Loch Ness. Han tok tittelen Laird of Boleskine og Abertarff og begynte øyeblikkelig forberedelsene til ritualet til trollmannen Abra-Melin, som han hadde lært av Samuel Liddel Mathers, lederen av Golden Dawn. Og kaos og voldsomme hendelse brøt løs nesten øyeblikkelig. Det er utallige vitner og vitnebeskrivelser av det som skjedde. Skygger fylte huset og gjorde at en måtte bruke sterke lykter ved høylys dag. En venn forlot huset i panikk. Crowleys kusk ble ganske snart en alkoholiker. Hushjelpen forsvant i løse luften, for aldri noensinne å bli sett igjen. En arbeider ble splitter pine gal og prøvde å drepe Crowley. Vind raste mellom husets fire vegger, mens demonene og deres tjenere herjet eiendommen og landsbyen i nærheten. (Jeg tar ikke sjansen på å nevne demonenes navn, jeg er dristig, men ikke dumdristig). Crowley misfornøyd med kjøttet han fikk levert, skrev to demonnavn på regningen. Slakteren kuttet en arterie kort tid etterpå og døde på stedet. Lorden (Crowley) fortsatte uforstyrret med sine påkallinger og hadde ettersigende visjoner av ildengler, jordånder og andre elementærånder.

Bråket fortsatte da Crowley gikk lei av konstant faste, bønn, meditasjon og avholdenhet. Han lykkes i å bli innviet til ordenens andre grad, men London-losjen nektet å utlevere papirene han mente han hadde krav på. De som helt siden innvielsen hadde sett på Frater Perdurabo som en ubehøvlet oppkomling fikk nå sjansen til å dukke han. Gnisninger slo ut i åpen uenighet og krangel. Blant annet prøvde den gode Lord Boleskine å storme ordenens lokaler iført kilt og svart maske og med sverd i hånd. En politimann overtalte han med uvanlig spakhet til å oppgi angrepet. Det ble til slutt rettssak av det, som Crowley tapte. Men hans motstandere oppførte seg så rart og forvirret etterpå at kampen fikk et preg av Remis, snarere enn seier for noen av partene.

Senere ville han gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre Abra-Melins rituale, men avgjorde at han ikke var klar for seks måneder med renselse og bønn. Han ombestemte seg og dro istedet på sin første reise verden rundt. I Mexico leide en indiansk pike som hushjelp og til annet bruk. Etter noen bortimot resultatløse «seanser» med en Don, klatret han opp fjellet Popacatapetl med sin venn Eckenstein, «in a stride». Etter en mislykket tur på det nordamerikanske kontinent og en mindre mislykket tur på Hawaii (han møtte en gift kvinne og hadde et forhold til henne og han skrev flere dikt), dro han til Hong Kong. I India møtte han Eckenstein igjen og de gjorde et mislykket forsøk på å klatre opp K2 (Chogo-Ri).

Hvis en nå har fått inntrykk av at Crowleys liv minner om en berg og dalbanetur, så er nok det en mer enn korrekt observasjon. Med den forskjell at det gikk nedoverbakke mesteparten av turen.

Det virket som ting skulle roe seg ned litt da han ankom Paris om vinteren, men det tok ikke lang tid før han gjorde seg til uvenn med sin gamle venn fra Golden Dawn, Samuel Mathers. Det hjalp ikke. Han sank ned i hva han selv kalte «total boredom». Han reiste til sitt sted Boleskine i Skottland og oppdaget at det hadde fått et dårlig rykte i hans fravær. Folk nektet å gå nær huset i mørket og gikk store omveier for å unngå det. Til og med dette feilet i å få han i godt humør.

Da møtte han sin første kone og «Scarlet Woman», Rose Kelly. Etter en natt der han vurderte selvmord, giftet de seg og reiste på bryllupsreise til Egypt, magiens land. Der kalte han seg for første gang Chioi Khan, hebraisk for The Beast. Og han skrev The Book of The Law. En tekst som mer enn noen annen i det tjuende århundre forandret hvordan man så på Magi.

De neste årene blir ikke mindre hektisk for han.

22. august 1905 deltar han i en ekspedisjon som har til hensikt å bestige Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. Litt over en uke senere bryter det hele sammen i fullstendig kaos og uenighet.

I 1906, etter en lengre Reise i Asia dør datteren Nuit av tyfoidfeber i Rangoon.

I tiden etter det er det at han bryter med The Golden Dawn. Om han bryter av egen vilje eller blir sparket ut er forsåvidt uinteressant. Sannsynligvis er det som det nesten alltid er tilfelle, også i denne saken, en blanding av begge deler. Siden han noen år tidligere hadde utkjempet sin magiske krig med Samuel Mathers, sin siste allierte i ordenen, tok han nok ikke det endelige bruddet så tungt.

Ikke lenge etter starter han sin egen orden, Argentum Astrum, Sølvstjernen.

Under et demonisk rituale innså han til fulle det som skal dominere resten av livet hans; at sex gjør det enklere å fokusere «magisk energi». Alt han hadde lært til da slo fast det motsatte. Da han i 1912 møtte Theodore Reuss, lederen av OTO - Ordo Templi Orientis - Order of The Temple of The East, som hadde samme oppfatning, løsnet opplagt noe i han. Crowleys to besettelser, sex og magi, smeltet sammen til en. Livet så plutselig lyst ut.

SEX OG MAGI

Årelange frustrasjoner ble nå redusert til mindre irritasjonsmomenter. Selv ikke hans minkende formue syntes å ha noen innvirkning på pågangsmotet og livslysten hans. Snarere virket det som om det bare ansporet han ytterligere. Under en orgie i Paris(som varte i ukevis)åpenbarte guder og ånder og demoner seg i skjønn (eller uskjønn) forening. Master Therion og hans disipler hadde en vill tid. En av dem, Victor Neuburg, påstod at han var besatt av guden Merkur. En av gudens kommandoer var at de skulle voldta og myrde en ung pike og kutte henne opp i ni forskjellige ofringer til de gamle greske gudene. Dette ble for mye selv for Crowley og han nektet plent. Gamle Merkur ble fornærmet og forlot selskapet. Crowley fortsatte ufortrødent på sin Reise. Han lot seg ikke pille på nesen hverken av guder eller mennesker.

Fra 1914 til 1919 levde han i USA og skrev for det tysk-amerikanske The Fatherland, der han fordømte britenes krigføring. Han hadde sexmagi med talløse kvinner.

Sommeren 1918 trakk han seg tilbake til Oesopus Island på Hudson River for å kunne praktisere sin magi i fred og ro. Venner ga han penger til turen, men da de skulle se han vel avgårde oppdaget de at han hadde brukt alle pengene på rødmaling og koster og tau. Han forkynte at han lik Elijah skulle bli foret av ravner. I løpet av sommeren brukte han det innkjøpte til å male likelydende budskap, som ingen kunne unngå å legge merke til, på klipper på begge sider av elven:


EVERY MAN AND WOMAN IS A STAR

OG

DO WHAT THOU WILT SHALL BE
THE WHOLE OF THE LAW


Han vendte pengelens tilbake til London i desember 1919. Men lot seg selvsagt ikke stoppe av slike bagateller. En arv fra en tante og andre mer utradisjonelle måter å skaffe penger på, gjorde at han snart var ovenpå igjen. Etter flere visjoner og andre spesielle hendelser, begynte han å søke etter sitt Thelemas tempel. Han fant det på Sicilia, utenfor byen Cefalu, tidlig i 1920. Like i nærheten befant Cefalus karakteristiske mektige klippe seg. Der besøkte han templer dedikert til Jupiter og Diana og bestemte seg for at huset med de to nøttetrærne, var hans hjem. Han flyttet inn sammen med sine to koner og tre barn. Det skulle ikke gå lang tid før de fikk godt med selskap.

Master Therion tilkalte Pan og bød han å vokte den midtre, store hallen. Innvielsen bestod ellers i å henge opp de mest provokative, «pornografiske» malerier. Han forklarte det muntert for sin åndeløse menighet. Bildene var alle vakre og stilfulle, men som alltid var det hans mål at de - og verden for øvrig - simpelthen skulle begynne å se på sex slik det var... En selvfølgelig ting. Som skulle nytes, uten den minste skam. Skammen var (og er) hvordan dagens samfunn tabubelegger noe så naturlig og også kriger mot den gavmilde naturen. I tre herlige, skamløse år levde Chioi Khan og hans disipler i sitt paradis ved Cefalu.

Når det gjelder ryktene om alle de usømmelige og uanstendige handlingene som skal ha blitt utført der... Slik jeg ser det er sannsynligvis 99 % av dem sanne. I tillegg skjedde det ganske sikkert mye som aldri har kommet offentligheten for øret. Det finnes utallige beretninger selvsagt, og åstedsskildringer. De er like herlig usammenhengende og selvmotsigende som resten av Crowleys liv. Her kommer vi også innom noe interessant som jeg skal komme tilbake til senere. «Nøytrale» biografiskribenter trang til å bagatellisere alt det opprørende, sjokkerende, skjendige... Det er nesten komisk når for eksempel Colin Wilson beskriver Crowley som en mann som ønsket å bli akseptert av sin samtid. Crowley selv brydde seg sannelig ikke om å skjule noe.

En utrangert, nedslitt amerikansk skuespillerinne, Jane Wolfe, ble plassert i et telt og holdt der mer eller mindre, mot sin vilje. Ettersigende på grunn av at hennes «høye moral» forstyrret ulikevekten i klosteret og «fordi hun var en livstrett hurpe». Han fortalte henne på sitt mest elskverdige at «Hun hadde solen, stjernene, månen, himmelen, sjøen og universet å leke seg med».

Hun strålte av styrke og mot da hun trådte ut av teltet nitten dager senere. Hun hadde blitt tvunget til å søke innover i meditasjon og tanke og gjenfunnet sine tapte instinkter. De hastverket og stresset i et moderne samfunn får oss alle til å glemme.

Folk går på kino eller på et sportsarrangement eller lignende for å bli underholdt, for å føle et øyeblikk at livet har et formål, for å føle at blodet bruser i årene, for å føle at de lever. En sjelden følelse, i et samfunn som dreper alt som gjør livet verd å leve. Dette er en viktig forskjell på Crowley og folk flest. Med unntak av sin deprimerende ungdom hadde han ikke behov for noe surrogat for sanne opplevelser og livsutfoldelse. Bare ved å besøke en pub så omskapte han kvelden til en opplevelse for alle som var tilstede. Ingenting holdt han tilbake. Han tillot ikke noe å gjøre det. Han fant seg ikke i å bli holdt nede.

Paradiset, «The Convent of Rabelais», ble som en kunne vente snart beleiret av slimete, tobente slanger. Hvis det eksisterer et sted i verden der Frihet og Glede hersker, vet vi hekser og mutanter at verden gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Etter en mengde «skandaler» og rykende avisartikler beordret Italias diktator Benito Mussolini Crowley til å forlate landet.

En problemfylt periode (overraskelse) fulgte etter det, men Master Therion lyktes i å bli utpekt som den nye lederen av OTO. Noe som førte til at ordenen ble splittet i tre. Ingen kan hevde at den gode Aleister styrte unna kontroverser. Nok en gang landet Menneskedyret på bena.

En ting bør nevnes fra denne perioden, ett åpenlyst eksempel på at mannen overdrev minst en gang i sitt liv. Han fullførte det som mange ser på hans hovedverk, Magick in Theory and Practice. Det ble utgitt i Paris. Ingen engelske utgivere våget å røre manuskriptet. En av de mest utpregede anbefalingene i boken var at et hannbarn burde ofres for å oppnå best mulig resultat og så påstår trollmannen at han selv hadde gjort dette omtrent hundreogfemti ganger i året mellom 1912 og 1928. Kanskje ikke så underlig at dette og lignende morsomheter førte til overskifter som dette:


NEW SINISTER REVELATIONS OF ALEISTER CROWLEY


Forøvrig ble hans tredje kone Maria, i likhet med de to forrige, alkoholikere og deretter innlagt på sinnssykehus. De taklet tydeligvis ikke oppstyret så godt som ektemannen.

Alle i hans omgangskrets var selvfølgelig også ekstra utsatt for represalier og forfølgelser fra offentlige og private myndigheter.

Alt forgjeves. Han forble vill og opprørsk til det siste. Selv i sine siste år der alderen tvang han til å holde en noe lavere profil. En kan forstå det. Han døde 1. desember 1947, syttito år gammel. At han ble så gammel må betraktes som et mirakel i seg selv.

MANNEN - MYTEN

Har du hørt noe lignende før? Jeg kan forsikre om at dette stykket, vilt og utrolig som det framstår, bare er en liten smakebit av livet til The Great Beast. For å dekke en større del av mangfoldet og omfanget av hans magi trenges mange tykke bøker.

Han var mange ting for mange mennesker, også for seg selv. Han innså tidlig at hver person er potensielt mange og gjorde sitt aller beste for å leve ut samtlige av dem. En barndom i lenker var for lenge. Han lot seg aldri mer begrense til bare ett liv, en synsvinkel.

Noen har hevdet at han trengte en pressetalsmann, at han på den måten ville blitt bedre «forstått» av de som reagerte med hysteri på hans ugudelige oppførsel. Jeg er ikke enig. Noe som bør være åpenbart for alle som har studert han nærmere, er det faktum at han slett ikke brydde seg om slike uvesentlige detaljer som offentlighetens rettferdige harme. De fleste av de mange som har prøvd seg på en biografi om hans liv og magi (som Colin Wilson og John Symonds) lider av den oppfatningen at måten han levde på var gal og umoralsk. De innser ikke at han med vitende og vilje frigjorde seg fra slike snevre begreper. De av oss som bare har fått et glimt inn på Frihetens Vei har forlengst forstått at ingenting er galt, umoralsk, galt eller riktig. Alt kommer an på synsvinkel. Disse skribentene gjør samme tabben som det teknologisk/religiøse samfunnet som helhet og setter begrensninger på livsutfoldelse og skaperkraft. Andre prøver å skille mannen og filosofien. Det er selvfølgelig også noe tull. Mannen er filosofien. Mennesket og kunstneren er ett.

Crowleys livslange filosofi, hans budskap, om du vil, er sentral i alt han foretok seg. Han mente at hvert eneste menneske er fri og at idet en innser dette, slutter man å være en middelmådighet. Men også at man må handle ut fra denne erkjennelsen, ellers blir friheten noe hult og meningsløst. Viljen til å bryte ut av en verden fylt av illusjoner og utstillingsvinduer er menneskenes mest verdifulle egenskap.

Hva så med alle de utrolige, usedvanlige hendelsene han og andre har beskrevet? Hva med Magi? Hans og andres - og den som finnes overalt i verden? Min påstand er at det er noe i det. Det eksisterer varulver, vampyrer, åndevesener og en skjult verden, like utenfor vår umiddelbare rekkevidde. Hva magien består av? Frigjør deg fra den blinde lydigheten du har fått innpodet fra fødselen av og finn det ut selv.

Aleister Crowley var et menneske, full av «feil» og «mangler» og livsmot. Om livet hans var en hyllest til noe, utenom livet, så må det være ufullkommenheten. På den måten var han ikke noe annerledes enn andre. Han var et menneske. Alt annet er bare røyk og speil.

Dette er fjernt fra å være hans fulle og hele historie. For å ha fått med seg det hele (det aller meste) må man ha levd den.

Alternativt: For å få med seg det hele (det aller meste) må man leve den.


«Magic is able to fathom and experience things that cannot be grasped by the human reason. Because magic is a large secret wisdom - like reason is a large, common folly»

Paracelsus 1493 - 1541

Dette er en delvis redigert versjon av en artikkel som ble først trykket i kulturmagasinet Nemesis i 1995.

søndag, juni 08, 2008

En heksegryte, gudenes blod og to hekser



Vi satt på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst.

Jeg har kjent Ruby lenge. Vi møttes i London for en evighet siden. Hun har bodd i Thailand noen år. Vi besøkte henne der i 2003 og det ble absolutt ville og uforglemmelige tilstander på en eller annen forlatt, navnløs strand der nede. Nå reiser hun verden rundt for å treffe gamle kjente. I disse lyse sommernettene er hun her, med meg.

Vi laget middag sammen, gjorde alt sammen. En heksegryte kan være hva som helst egentlig, alt fra relativt vanlig, sterk mat som brenner i magen, til det gjennomført eksotiske. De beste er dog veldig krydret og Ruby hadde tatt med seg sitt eget krydder, både til å ha i maten og til å servere ved siden av. Jeg fikk inspirasjon lenge før vi faktisk spiste maten og all tilsetningen. Det bare blomstret, slik jeg visste det ville gjøre, slik det ville gjøre enda mer etter hvert som alt sammen spredte seg fra den brennende magen til det brusende blodet som fosset gjennom årene våre.

Det er veldig spesiell følelse og lage mat sammen, og en enda mer spesiell å forberede en heksenatt sammen. Det kan egentlig ikke beskrives og beskrivelsen vil alltid bli en blek skygge av virkeligheten. Vi står der på kjøkkenet og vår Reise har allerede begynt, før vi har tatt et skritt. Hun kysser meg og ler ertende. Hun liker og erte. Vi bærer alt opp trappen til loftet. Det vi ser når vi kikker på bordet ikke lenge etter på er det vi så før vi startet, noe kjent og familiært, men samtidig like nytt og spennende hver gang. Bordet er svart. Veggene er svarte. De hvite tallerkene og bestikket i ibenholt glimter i Skygge. Vi sitter på loftet, inni pentagrammet vi har tegnet på gulvet. Heksegryten damper i kjelen. Duften av rødvin river i nesen da jeg heller i glassene. Bare stearinlys kaster skygge i det mørklagte rommet. Alle elektriske lys er slukket over hele huset. Urtiden er her med oss, i oss.

Vi setter oss ned på de lave stolene tvers over hverandre. Blikk møter blikk og vi nikker.

- Blodet er Livet, sier hun med hes og sløret stemme. – Livet er Blodet.

Jeg gjentar det, og vi sier det samtidig, og det er et ekko i det plutselig så store Rommet som omgir oss. Hun plukker opp barberbladet på bordet og kutter seg i den kjøttfulle delen av hånden. Blodet drypper ned i vinglasset, sprer seg der som løpeild. Jeg plukker opp mitt blad og kutter meg, og blodet renner fra min hånd og ned i glasset. Det gjør vondt, på en fjern og kjent og kjær måte, og jeg glemmer praktisk talt smerten i det øyeblikket den oppstår. Vi putter plaster på hverandres sår. Det er en ekstremt intim handling.

- GUDENES BLOD, roper vi i kor og løfter glasset og skåler.

Vi fører det kalde glasset mot leppene og drikker, og vinen og blodet brenner på leppene. Måltidet starter. Heten og krydderet svir i munnen, og alt sammen eksploderer i magen. Ilden brenner med lav flamme på bordet, men inni oss flammer den opp. En gnist blir til et inferno. Vi samtaler om fortiden. Den blir levende i flammen som danser mellom sammenfiltrete blikk. Fremtiden kommer til oss, som et utall potensielle muligheter. Jeg rabler, hun rabler noe ned på papir på bordet foran oss. Vi kan ikke se bokstavene, men det spiller ingen rolle. Vi vet hva vi skriver.

Jeg merker det og jeg merker at hun merker det, føler det når livets krydder når den delen av hjernen som var målet for dets reise. Våre visjoner har startet lenge før det. Den kjemiske påvirkningen blir, som alltid bare en forlengelse av det som allerede er der. Skyggene og ilden danser i tospann i rommet, i luften, på de fjerne veggene, det høye taket og det ikke-eksisterende gulvet. Vi er der ved bordet og ingenting annet. Alt som er danser bak lukkede åpne øyne. Den fjerne stranden blir levende igjen, der vi og våre venner feirer livet i alle dets avskygninger. Den fjerne stranden, den store parken i hjertet av storbyen, langt ute i villmarken. Vi stiger opp i universets senter, og hele tilværelsen er der ved våre utstrakte fingertupper.

Det er flere timer senere eller kanskje bare noen minutter eller sekunder senere, det er vanskelig å si sikkert. Dager og uker flyr som korte øyeblikk i vår bevissthet.

- Dette er min nummer åtte, sier jeg.

- Din nummer åtte i en evig rekke, roper hun ut over juvet, avgrunnen foran oss.

Åttende gang jeg gjør LSD eller en cocktail av det og andre ting.

Vi går opp på fjellet, inn i skogen. Nøkternt sett vil jeg si det tar rundt en halvtime, men jeg bryr meg ikke. Verken tid eller rom bryr meg, som noe annet enn knagger hvor vi henger fra oss alt det uvesentlige i tilværelsen. Villmarken blir levende, blir ekte for oss. Skogens lyder når oss på et nesten plagsomt påtrengende vis, noen få sekunder, før det på ny blir stille, noe helt naturlig, som å puste, som å elske. Vi tegner et pentagram på den flate, tørre bakken, på den lille åpningen i skogbrynet. Det er enkelt, da vi har gjort det tusenvis av ganger tidligere, en million ganger i lyset av en døende stjerne. Vi kler av oss og setter oss ned i senteret av pentagrammet, jeg vendt mot spissen og hun mot setet. Jorden trykker mot huden, der vi sitter og føler hverandre, hud mot hud, øyne mot øyne, tanke vevd i tanke. Vi sitter på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst, lepper mot lepper og hud glinser i skumringssommerens lys.

- La Jorden åpne seg, roper jeg ut.

- La den sluke oss og omfavne oss fortsetter hun.

Noe er kjent, mens noe er nytt, tilfeldig. Vi kjenner Magien stige enda kraftigere opp i oss, velte fram som en flodbølge. Det er ingen ild her, unntatt den som danser i øynene, den som alltid brenner med lav flamme innvendig. Kjente og ukjente ord blir spyttet ut mellom hovne, sammenfiltrete lepper. Magi kan være ord, kan være «logos», men er intet uten energien, lidenskapen som driver oss fra vi trekker pusten for aller første gang og kanskje til og med før det, på mørke sletter, en stjerneløs himmel før tiden er.

Alt er berøring, en total overgivelse til sansing. Hun er overalt på meg, jeg er overalt på henne, også der ingen finger eller tå noensinne kan nå. Hun skriker eller jeg skriker, stille i natten. Jeg ser pentagrammet bli tent, ser det ovenfra, ser nattens skygger og ild omringe de to svettevåte skikkelsene. Det finnes ingen tanke. Tanken eksploderer i feberhete hjerner. Ideer og en bunnløs inspirasjon reiser seg fra avgrunnen og smerten og gleden innvendig. Alt blir meningsløst og mer verdifullt enn noensinne. Jeg faller ned på henne og tett omslynget blir vi liggende på bakken og puste mens svetten som dekker våt hud sakte blir kald og den tørre og innbydende bakken sluker oss hel, og Jorden tar oss i sin favn og hvisker små, uendelig viktige og uviktige hemmeligheter i våre bortenfor følsomme ører.


Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

fredag, juni 06, 2008

Nøkkelen til sjelen - kjent stil (II)

Private øyeklinikker fører en aggressiv markedsføring for å få folk til å betale dem 30 000 kroner for en laseroperasjon. Det til tross for at det er en reell sjanse for at de som blir operert får dårligere syn og også at det ofte oppstår en lang rekke komplikasjoner i tillegg til det.

Førstelektor og optiker Magne Helland (blant annet) har gått ut og advart mot risikoene ved laseroperasjon og kirurgiske inngrep. Rundt fem prosent av de opererte blir skadelidende etterpå. Det kan dreie seg om alt fra blindhet, via dårligere syn til tørre øyne og redusert nattesyn. Generelt sett er øyet langt mer sårbart enn andre kroppsdeler og med en betydelig redusert sjanse til helbredelse hvis noe går galt.

Dansk statistikk overført til Norge tilsier at rundt en prosent får redusert syn, i større eller mindre grad. Med femten tusen operasjoner hvert år blir det 150 personer bare i det tidsrommet. 150 stykker som betaler en dobbel blodig pris, bokstavelig talt for at de viser griske mennesker tillit.

Det eneste Jan Guldahl, leder ved Trondheim Øyelegesenter har å si til sitt forsvar er å hevde at «optikerne er sure på oss». Guldahl har tidligere blitt advart av Helsetilsynet for diverse uforsvarlige operasjoner de siste ti årene.

På nettsiden «brillefri» blir det hevdet at nittini prosent av de som blir operert blir brillefri.


VIL DU BLI KVITT BRILLER OG KONTAKTLINSER?

BLI BRILLEFRI HURTIG - SMERTEFRITT - HØY KVALITET


At ikke Forbrukerombudet har tatt tak i den er ganske så utrolig.

Men ombudet får stadig vekk redusert sine bevilgninger i disse dager.

De forskjellige kirurgene får de som har hatt vellykkede operasjoner til å stå fram på klinikkenes vegne. Dette er en velkjent og velbrukt markedsføringstaktikk, den notoriske, som totalt ignorerer baksiden av medaljen. Målet er å tjene penger, for enhver pris. Folks helse er totalt underordnet det målet, den fanatiske driven. Alt er forretninger, bare forretninger og alt kan rettferdiggjøres på det sinnssyke grunnlaget.

Dette er en typisk sak som illustrerer hvorfor privat helsevesen er enda verre enn offentlig. Jeg er enig med Kristin Halvorsen her. Helsevesenet er ikke det samme som å selge pølser. At noen skal tjene penger på folks sykdom og sårbarhet og forventninger og lettlurthet og drømmer og lengsler blir slevsagt helt galt.


Jeg har vurdert laseroperasjoner selv, i svake øyeblikk, men forkastet det. Oddsene er rett og slett for dårlig, og jeg vet en del om odds, og jeg har sett altfor mye av menneskenes grådighet. Jeg har aldri skammet meg over å måtte gå med briller, så for meg var det en rent praktisk vurdering. I tillegg kommer mitt grunnsyn, som sier at mennesket bør gripe inn i det naturlige på minst mulig vis. Mitt dårlige syn er meg og om jeg ikke akkurat trives med det, så har jeg avfunnet meg med situasjonen. Det hadde ikke spilt noen rolle uansett hvor mye penger jeg hadde hatt. Jan Guldahl og hans like ville fortsatt ikke fått en øre av meg.

Slik jeg ser det faller dette innunder plastiske operasjoner generelt, som så kvalmende spiller på folks sårbarhet, for hvordan de framtrer for andre mennesker, men det er lenge siden jeg sluttet å ha det problemet, lenge siden jeg har brydd meg om hva folk mener om meg. Forhåpentligvis vil langt flere begynne å tenke seg godt om, før de slutter seg til disse rovfuglenes ofre.

Og med ofre mener jeg også de som har hatt en «vellykket» operasjon, bedre syn, større bryster, mindre bryster, større lepper, ansiktsløftning osv.

Jeg sidestiller ikke øyeoperasjoner som dette fullstendig med rene kosmetiske operasjoner, men det er nært beslektet.

Og på Guldahls klinikk må kundene betale på forskudd…


PS: Dessverre kan jeg ikke utelukke at jeg på denne måten faktisk driver reklame for Guldahl & co, som også Magne Helland kanskje gjør. Som jeg ofte, veldig ofte sier og har grunn til å si: Verden vil bedras. Gi et menneske håp og det vil gi deg nøkkelen til sin sjel.

onsdag, juni 04, 2008

Kjent stil

I kjent stil blir Helse Sørøst favorisert i forhold til de andre tre regionene, slik Osloregionen blir hele tiden i forhold til resten av landet, på alle områder. I følge Magnussen-rapporten får Helse Sørøst 781 millioner kroner for mye og de tre andre tilsvarende for lite. Det som gjør det enda verre er at dette har vært kjent lenge, og ingen politikere fra Oslo-området våger eller vil gjøre noe med det, og de har makten. Det ser vi i sak etter sak. Når de blir forsøkt intervjuet ser man hvordan de trekker seg bakover så fort som vinden. Det virker nesten som om de løper, i hvert fall som om de har veldig lyst til å gjøre det. De har så visst ikke noe ønske om å rette opp den åpenbare uretten. Å gjøre det blir betegnet som «en politisk umulighet».

Det som tar en dag på Helse Sørøsts avdelinger tar mange dager andre steder i landet. Mens sykehusene i øst og sørøst har det relativt komfortabelt har de andre allerede skjært inn til beinet og får beskjed om å skjære ytterligere ned. Folk i øst blir som vanlig behandlet som en overklasse og alle oss andre tilsvarende dårlig. Dette er helt uavhengig, generelt sett av hvilken regjering landet for tiden har, men det er enda en negativ hake i margen for den såkalte rødgrønne regjeringen. Enda en tragikomisk sak som understreker hvor handlingslammet, bevisst eller ubevisst de er.

TV2 har i denne saken for en gangs skyld gjort en skikkelig god jobb. Og grunnen til det er helt sikkert at de har hovedsete i Bergen, på Vestlandet, langt fra hovedstadens dominans. Hvis NRK hadde hatt monopol fortsatt ville garantert denne saken ikke ha blitt nevnt i media overhodet.

«Hvis du ikke spiller så vinner du ikke»

Det over er ett eksempel blant mange på Norsk Tippings ekstremt aggressive markedsføring, en rekke metoder som overgår nærmest samtlige erkekapitalistiske reklamer jeg har sett. Vi kan se dem nærmest overalt, dyre, mange og lange. Her er det ikke spart på noe, verken penger eller ressurser eller kvalmende appeller til folks drømmer og lengsler.

Lotteritilsynet, Norsk Tippings tamme hund og forlengede arm går i dag ut mot nettspill og spesielt nettpoker, og de internasjonale spillselskapenes reklame på de nye, riksdekkende fjernsynskanalene. De sier blant annet: «Aggressiv tv-reklame for ulovlige pengespill på internett har blitt et så stort problem i Norge at myndighetene må gripe inn». Og: «Nå må lovverket endres slik at reklamen kan stoppes». Mens de ikke sier noe om det Norsk Tipping bedriver i full offentlighet og med offentlig støtte.

De sier også at stadig flere blir avhengig av nettpoker, noe som er ren løgn, og som ikke blir sannere samme hvor mange ganger det gjentas. Poker fører til langt mindre avhengighet enn andre spill.

Sannheten er at Lotteritilsynet er en sann stalinistisk organisasjon som i årevis har drevet en heksejakt på pokerspillere. De har blandet kortene, så å si, og også stengt klubber som slett ikke har drevet ulovlig, fordi det ikke er ulovlig å spille poker i Norge, bare å arrangere det. De snakker om ulovlige pengespill på nettet, men det er ikke ulovlig å spille pengespill på nettet, fordi det norske lovverket ikke gjelder der, og aldri kan gjelde der (he he). Men det er helt i tråd med slik de generelt sett oppfører seg hele tiden. Hos dem går løgn og terror hånd i hånd.

På sidene til de alle fleste internasjonale spillselskapene finner man et notat, en link til ansvarlig gambling. Noe sånt finnes ikke på Norsk Tippings sider. I stedet står det en stolt markering om rekordresultat. Kommersielle selskaper ønsker ikke at folk skal blakke seg fordi det gir negativ publisitet, men slikt gir Norsk Tipping blaffen i. De behøver ikke bry seg, fordi de har full støtte fra landets maktapparat, uansett hva de måtte gjøre, og hvor mange folk som må gå fra gård og grunn på grunn av deres sleipe metoder. Bare det blir bygget enda flere fotballbaner så er det helt greit. NT er en gigantisk melkeku for staten, og staten bruker rene mafiametoder for å forsvare sin posisjon.

Jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne: Det er både et hykleri og hysteri i n’te potens, og helt uakseptabelt.

Dette er faktisk en uhyre viktig sak, av mange grunner. Det er dypt urettferdig ovenfor norges trehundretusen pokerspillere. Det er viktig fordi det er en uhyrlig inngripen i folks liv. Og så dreier det seg ikke minst om barnehagementalitet mot voksne mennesker som er fullstendig hinsides all fornuft. En god begynnelse for en som skal fornye og foreta en høyst nødvendig slanking av et gitt lovverk er å fjerne alle de lovene som ettersigende skal beskytte oss mot oss selv.

Og Lotteritilsynet er et glimrende eksempel på en barnehagetante som har fått altfor vidtrekkende fullmakter.


Andre artikler om spill og offentlig maktmisbruk på Uten Grenser:

Gjenbrukt antipoker propaganda

Det norske pokerforbudet (II)

En moderne heksejakt

Det norske pokerforbudet (I)

Her finner du også videre linker til sjokkerende hendelser i sakens anledning, om folk som har blitt arrestert etter å ha spilt om småpenger, politiraid i private hjem osv.

tirsdag, juni 03, 2008

Rett kandidat vant

Og den samme kandidaten vil også være rett mann i november. I en verden der ethvert avvik fra gjennomsnittet blir sett på med frykt og skepsis blant folk flest, blant en stadig mer undertrykt befolkning er Barack Obama det beste, den mest «radikale» vi kan håpe på i dagens underkuende system.

Jeg likte talen hans i natt, nå nettopp, da han erklærte seg som Demokratenes presidentkandidat. Det var elementer av den som helt klart øker risikoen for at han vil bli skutt enten før eller etter han blir president. Storkapitalen og spesielt oljeselskapene fikk på pukkelen. De har tjent enorme beløp under dagens president og har nok vent seg til en viss livsstil. Han vil også snakke mer med andre lands ledere, istedenfor å skyte dem, noe som helt klart er en trussel mot det militære/industrielle kompleks, den grupperingen som stod bak attentatene på blant annet Kennedy-brødrene.

Han snakket om sin motstander, McCain, krigshisseren, om at USA hadde et valg, mellom fortiden og fremtiden, og det stemmer. Hele verden og alle menneskene i dag har det valget, på så mange områder, i så mange saker. Bare så synd at han ikke vil være den som viser oss den fremtiden som han snakker så mye om.

Som jeg har påpekt før: i nøden spiser fanden fluer. Han vil ikke kunne redde dagens samfunn fra total ødeleggelse, fordi han ikke vil eller ikke kan endre det nok til det, men han kan muligens skape et klima av større frihet, der det vil bli lettere for andre å redde menneskeheten fra det sakte selvmordet vi for tiden er så ivrig etter å begå.

Han er den første svarte presidentkandidaten, selv om han, ironisk nok har like mye av «hvite» (kaukasoide) gener. Det at han er svart er ikke uten betydning. Verden har, uvegerlig forandret seg til det bedre, tatt et ørlite skritt i riktig retning.

Hans retorikk er utvilsomt ganske så typisk amerikansk, så amerikansk som den må være for at en person skal kunne bli nominert og bli valgt. I en verden av dårlige valg er han det minst dårlige vi har sett på veldig lang tid.

Kristne sprenger abortklinikker og andre historier fra virkelighetens verden

Skivebom (målmannen) og andre kristne slår til igjen, benytter ivrig sjansen igjen når det gjelder sprengingen av den danske ambassaden i Pakistan. Han angriper Konrad fordi Konrad angriper målmannen fordi målmannen angriper alle muslimer for noen få individers handlinger.

Jeg tror det ble riktig…

Implisitt i skiveboms argumenter er at alle muslimer er en trussel for det vestlige samfunnet (les kristendommen), og at kristne er de fremste representanter for det samme vestlige samfunnet.

Halleluja!

Jeg for min har påpekt mange ganger at kristne og muslimer er like ille, like mye av samme ulla, enten det dreier seg om ytterliggående kristne og muslimer eller «moderate» muslimer eller kristne.

Ja, jeg er veldig omstendelig i min argumentasjon her, men jeg føler dog at det trengs når det gjelder skivebom & co.

Argumentene deres går stort sett ut på at mens ytterliggående muslimer går rundt og sprenger folk og skyter folk så gjør ikke ytterliggående kristne det samme. Altså er kristne moralsk overlegne sammenlignet med de barbariske muslimene.

Som så mye argumentasjon som kommer fra den gjengen er den FEIL FEIL FEIL FEIL

Og vaskeekte forbigåelse av sannheten, slevsagt, siden fakta er kjent for alle som gidder å rote litt i det kristne grumset.

Problemet, slik det ofte er, i dagens verden så blir ambassadebombingen slått enormt opp i alle aviser og over internett, mens man må virkelig lete for å kunne finne kristne som bomber abortklinikker i USA og kristne hærer som dreper folk for fote og kristne misjonærer som tyranniserer potensielle omvendte og og og og og og og. Dette skyldes IKKE at det er mindre av det, men at det blir sjelden rapportert og lagt vekt på av vestlige medier. Når muslimske individer sprenger og dreper så er de representanter for islam. Når kristne individer gjør det samme så er de villfarne troende.

Var det noen som sa superkvalmende hykleri???


KRISTEN STRIDSMANN SPRENGTE ENDA EN ABORTKLINIKK I DAG

HERRENS MOTSTANDSHÆR MASSAKRERER ENDA EN LANDSBY

KRISTNE MISJONÆRER ØDELEGGER ENDA EN FOLKEGRUPPE

Dette er bare et lite utvalg. En sannhetssøkende person kan lett finne mer, både overskrifter og omfattende detaljer.


Det vil ikke nytte når det gjelder å påvirke skivebom & co, slevsagt, fordi de er blinde fanatikere som aldri ser bjelken i sine og kristendommens øyne, men la oss se på det som et mindre bidrag blant mange når det gjelder å avsløre dem og religionen deres ytterligere.

Norge har vært okkupert av kristne i tusen år. Det er på høy tid vi hiver dem ut med hodet først.

Det var en fleip. De bør få lov til å forlate landet for egen maskin...

Og ta sitt umenneskelige syn på annerledes tenkende med seg.

mandag, juni 02, 2008

En positiv vending

Australias nye statsminister Kevin Rudd trakk i dag de aller fleste av landets soldater ut av Irak, slik han lovet i valgkampen. Han sa at han skulle trekke soldatene fra kamphandlinger innen utgangen av første halvår 2008 og det har han nå gjort.

Den forrige statsministeren John Howard var en av USAs fremste støttespillere i den falske kampen mot «terror». Australia var et av de landene som sendte soldater først til landet etter invasjonen, og dette var bare en av mange avskyelige handlinger Howard gjorde som landets vaktmester.

Dessverre vil Australia ha rundt tusen «sivile» soldater igjen i Irak, som ettersigende skal fungere som en slags «ikke-stridende» støttespillere til de krigende soldatene, i følge CNN, men uansett så er dette helt klart nok et prestisjenederlag for USA, uansett hva begge land hevder ved sitt diplomatiske språkbruk, noe som er en veldig god ting. I nøden spiser fanden fluer, en masse fluer, og de i dag synes jeg til og med de smaker ganske så godt.

Den falske krigen mot terror, ført av Vestens etablerte maktapparat etter ellevte september 2001 har ført verden enda et skritt videre på den sinnssyke veien den har vært på så veldig lenge nå. USA og deres nærmeste allierte trengte en ny Fiende etter at den såkalte kalde krigen sluttet, og derfor arrangerte de en rekke dødelige aksjoner mot sivile i USA, Storbritannia, Spania og andre steder for å kunne føre verden ut i den type evig krigstilstand som tilgodeser ethvert tyranni.

En rekke nye, tyranniske lover ble og blir innført.

USA og NATO fikk en unnskyldning til å utvide sin innflytelsessfære kraftig. De blodige invasjonene av Afghanistan og Irak ville helt klart vært langt vanskeligere å rettferdiggjøre uten de omfattende falske flagg operasjonene.

Vestlige etterretningsorganisasjoner, anført av CIA har torturert og torturerer fanger i det skjulte over hele verden.

De integrerer folk i fangeleirer som Guantanamo nærmest i full åpenhet.

Verdens ledere, tyranner har hatt en stor tid de siste sju årene. De har kunnet gjort alt de har gjort mer eller mindre i skjul tidligere, i full åpenhet, kastet terningen så å si, og møtt veldig liten motstand blant lydige og hjernedøde undersåtter. Derfor er de relativt små tilbakeslagene de har hatt slett ikke uviktige. Ethvert lille tegn på at noe går dem imot blir viktig… i mangel av de enorme tilbakeslagene som de burde ha fått i trynet, men som de ikke får.

Rudd er en av dem, slevsagt, tross alt. Han er bare ikke i den innerste sirkelen, i hvert fall ikke ennå, sannsynligvis ikke, selv om man aldri vet det sikkert.

Man kan aldri vite sikkert hva som foregår bak de lukkete dørene, det dødelige spillet verden har blitt.

De såkalte familieverdiene

Mange uttrykker i dag bekymring for «den økende mangelen» på såkalte tradisjonelle familieverdier. Jeg hører definitivt ikke til dem.

Tvert om, jeg hører til dem som ønsker tradisjonelle familieverdier dit pepperen gror (hvor nå enn det er).

Folk bør få lov til å leve sammen på hvilken som helst måte de måtte ønske. Menn bør kunne leve sammen. Kvinner bør kunne leve sammen. Tre kvinner bør kunne leve sammen med elleve menn eller motsatt og alle mulige kombinasjoner av dette. Polygami (og seriemonogami) bør bli like åpent som monogami osv.

Og alt sammen bør ha samme aksept i samfunnet. Ingen skikk bør favoriseres foran noen annen. Og ingen av de utallige og mulige samlivsformene bør ha behov for et papir for å uttrykke følelser.

Et av de mest kvalmende «argumentene» (blant mange) forsvarerne av den etablerte ordningen fremhever er hensynet til barna. Disse folkene er flinke, veldig flinke til å skyve barna foran seg i mange saker. Den største faren, etter de dogmatiskes mening er nok at barn som vokser opp i et fritt eller friere samfunn faktisk kan vokse opp til å bli frie mennesker. Et slikt scenario får virkelig frosten til å løpe nedover ryggen på dem.

Man snakker så mye om utroskap i disse dager, men det er bare i konteksten av dagens livsfiendtlige samfunn. «Troskap» mot en person blir sett på som idealet, noe det slett ikke er. Det er, tvert om en tvangstrøye tvunget nedover hodene våre av religionens klamme hånd.

Så på en bakvendt måte kan man si at jeg også er imot den nye ekteskapsloven…

Det var en fleip. Den nye loven er en forbedring (på en bakvendt måte), men bare som et første skritt av tusen.