Giftpiller kommer og går ikke

Norskekysten og norske havner og norske skip, både under og over havflaten er fylt opp av gamle og nye miljøgifter. PCB, kvikksølv og bly er blant de utallige miljøgiftene som utgjør en stadig større fare for mennesker og alt liv. De påvirker arveanlegg, øker kreftfaren og generelt sett gjør folk sykere.

Disse alarmerende nyhetene kommer til overflaten med ujevne mellomrom, slevsagt, og blir uvilkårlig stadig mer alarmerende.

Fordi det kommer stadig nye gifter til, nye opphopninger av en giftmasse som aldri skulle ha vært der overhodet. Fordi gamle gifter blir liggende og nye kommer til. Hver gang det blir litt blest om dette lover folk i maktposisjoner at nå skal det ryddes. De sa det for ti år siden, for fem år siden, og vil si det om fem og ti år fra nå også.

Er det noen som lar seg lure av dette våset lenger?

Bedrifter engasjerer advokater for å slippe å rydde opp og myndighetene, uansett farge på regjeringen er fullstendig likegyldig.

Selve menneskehetens fremtid står på spill, og ikke nok med at ingenting blir gjort med eksisterende forurensning, men ørlite eller ingenting blir gjort for å hindre at det kommer mer.

Det som i dag blir kalt miljøvern er bare et spill for galleriet. Ingen i maktposisjoner mener noe som helst med det.

Ingen!

Romskrot

Det har skjedd allerede, bare rundt femti år etter den første oppskytningen. Å sveve rundt i øvre del av banen rundt Jorden har allerede blitt en risikabel affære. Det har blitt «fylt opp» av romskrot, små metallrester, rundt 17 000 større biter og millioner av mindre ifølge NASA, som farer rundt med en fart på opptil 10 km/s, og som går rett igjennom hva det enn treffer.

Folk advarte mot det helt i starten av romalderen, men advarslene ble ignorert, som vanlig.

Romfergen Atlantis har blitt skutt opp for å reparere Hubble-teleskopet. For første gang har de en annen romferge, Endeavour stående klar i tilfelle krise. Tidligere ble den internasjonale romstasjonen brukt, men det går ikke i dette tilfellet, fordi Hubble ligger i en høyere bane. Hvis Atlantis blir tilnærmet operasjonsudyktig vil Endeavour bli skutt opp i et forsøk på å redde mannskapet, og Atlantis vil bli styrtet i havet. Sjansen er, igjen i følge NASA rundt 229 mot 1 for en katastrofal kollisjon, hvilket er omtrent den samme som å få et spesifikt par på hånden i Texas Hold’em poker, altså en ganske så stor sjanse.

Menneskeheten som har forsøplet sin fødeplanet i tusener av år har nå tatt fatt på verdensrommet. Verdensrommet er litt større, men jeg er ikke i tvil om at vi klarer den oppgaven også.

Født i bur

I tenårene hadde jeg blandete følelser ovenfor dyrehager og lignende. På en side mente jeg det var galt å stille dem ut slik. På den andre synes jeg det var bra, på en bakvendt måte at folk fikk komme nær dem, nær naturen og det nærmeste man kunne komme ville dyr.

Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.

Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.

Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.

Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.

Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.

Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.

Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Døden i havet og på land

Ødeleggerne (III)

Flådd og ødelagt liv

Laksenæringen og andre næringer

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Døden i havet og på land - enda et nytt kapittel

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe mer om regjeringen på en stund, da jeg en stund nå har beskrevet i detalj dens hårreisende gale veivalg og mangel på visjoner og riktige prioriteringer, men alt dette bare fortsetter og blir mer og mer alvorlig for hver ny dag som går og hver ny himmelropende gal prioritering de gjør.

Som beskrevet tidligere så har fiskeriminister Helga Pedersen og andre jobbet aktivt i regjeringen for at havet ikke skal defineres som natur i den nye «naturmangfoldsloven». Det blir nå regjeringens offisielle politikk. Havnatur er ikke inkludert i forslaget til den nye loven som legges fram i morgen.

Når man ser de nye, enda mer alvorlige opplysningene som nettopp har steget til overflaten om døden i havet så fremstår regjeringens nye prioritering som… som…

Ja, hva skal man si? Hva skal man kalle det? Uhyggelig? Kriminell? Sinnssyk? Virkelighetsfjern? Dyptgripende fornektelse? Bortenfor dypt uansvarlig? Sett inn dine egne ord og termer her. Finn gjerne på noen nye.

Ønsker du høflig språkbruk, sa du? I så fall er mitt svar til deg at disse folkene fortjener ikke det. Ingen «ansvarlige» gjør det, og denne regjeringen begynner nå å sette rekord i uansvarlighet, og det skal litt til, i en verden der dyp, fundamental uansvarlighet er normen, og slett ikke unntaket.

I tilfelle du lurer: dette gjelder slett ikke «bare noen korallrev», men selve vår overlevelse. Det er enda en gal avgjørelse på vår vei mot et sakte, pinefullt kollektivt selvmord.

Det er i den konteksten alle dagens politiske avgjørelser må sees, og i hvert fall denne, og denne regjeringens stadig mer #¤%&#¤%& (sett inn sterkest mulig banneord her) handlinger.

Jeg blir så rasende, så fortvilet og føler meg så maktesløs. Mitt raseri og min fortvilelse retter seg også, i minst like stor grad mot alle de menneskene som ikke reagerer på denne og talløse andre tilsvarende handlinger.


EN LITEN STOR OPPDATERING: Etter å ha tilfeldigvis fått med meg NRK sitt propagandainnslag på Dassrevyen til fordel for den nye loven i kveld konstaterer jeg enda en gang at etablert media er den fjerde, støttende statsmakt. Maken til UKRITISK, LUNKENT VASKEVANNINNSLAG skal man faktisk lete godt etter, selv i dagens situasjon der ukritisk og maktvennlig journalistikk florerer.

Nyheter den første dag i april

I dag ble all oljevirksomhet lagt ned. På grunnlag av et initiativ tatt av den norske regjeringen for fem år siden har verdens regjeringer på en grundig og gjennomgående måte forberedt avviklingen av all oljeproduksjon, og i dag har endelig dagen kommet.

I dag ble alle industrielle giftutslipp stanset. Forurensere har blitt tungt bøtelagt og blitt tvunget til å betale erstatning til sine mange ofre i årevis.

I dag ble all rikdom avskaffet, i hele verden. Alle rike ble kastet ut av luksusboligene sine og alle bolighaier ble tvunget til å flytte inn i slummen der de har tjent seg rike på menneskers lidelse. Ingen har lenger lov til å tjene mer enn 500 000 kroner i året uten å få overskuddet konfiskert. Dette gjelder lønns- og kapitalinntekt og alt mulig under solen. Det blir meldt om hjerteskjærende scener da feite gamle gubber og damer måtte skille seg av med svømmebassenget og sine tesett til ti millioner.

I dag ble fryktens politikk avskaffet og alle fengsler åpnet. Alle guder ble erklært døde.

I dag ble rettferdighet innført, uten floskler og løgner og bedrag, og pyramidesamfunnet jevnet med jorden. I dag ble døren til sivilisasjonen låst og nøkkelen kastet på dypt hav.

I dag ble Jorden og alt liv der reddet. I dag renner ikke lenger kaldsvetten nedover ryggen på oss, og vi begår ikke lenger kollektivt selvmord. I dag, etter så veldig lang tid i kisten lever menneskeheten på ny.

Alt liv vil dø ut

Slik det ofte er så er det verre enn man tror.

Verdenshavene blir stadig surere og man pumper stadig ut mer forurensning, både CO2 og miljøgifter som gjør det enda surere og fylt opp med gift. Dette har man visst en stund, en god stund, men nå kommer det meldinger fra forskerne som de selv kaller dommedagsberetninger. Det er ikke snakk om at de roper ulv, men at de føler at de ikke kan rope høyt nok og kraftig nok fordi de føler at de da ikke blir trodd, ikke da heller. Forurensningen er «totalt ute av kontroll». Havet forsures ti ganger raskere enn man tidligere trodde, og i løpet av kort tid blir det så surt at mesteparten av livet der vil dø ut. Fra nederst til øverst i det økologiske systemet vil arter bli rammet. Noen vil bli rammet direkte, ved at det sure havet rett og slett vil stoppe deres muligheter til å eksistere der. Andre vil bli rammet indirekte, ved at maten deres ikke finnes lenger. Alle økologiske systemer er delikate, avhengig av en hårfin balanse for å kunne eksistere og trives, og nå har situasjonen gått fra galt til verre, fra truende til kritisk. Svart hav var et uttrykk som før ble brukt om deler av havet, en relativt isolert hendelse grunnet overfiske eller i hvert fall tilsynelatende midlertidige forhold. Nå er det en betegnelse som passer for hele Jorden. Det skjer først og blir verst i kalde områder, for så å spre seg sakte til de varme, inntil havet blir nærmest totalt livløst. Til og med oppdrettsfisk vil ikke kunne eksistere der.

Forhåpentligvis setter dette den endelige spikeren i likkisten for de som har ønsket å lagre CO2 i havdypet. Det var alltid et idiotisk, ubehjelpelig forslag. Nå blir det sinnssykt.

Alt dette er ikke en «bekymringsmelding», som diverse ledere både for nasjoner og private næringsliv elsker å kalle det, men et kamprop i en krig på liv og død, en krig som må kjempes mot hele den menneskelige sivilisasjon.

Dette er sivilisasjonen i et nøtteskall, selve dens essens: ødeleggelse, utryddelse av alt liv. For dette er ikke, for de som tror det et enkeltstående tilfelle, men det uunngåelige resultatet av sivilisasjonens eksistens. Det verste er slevsagt at vi allerede vet alt dette, at vi har visst det veldig lenge. Det har ikke manglet på advarsler. De er simpelthen bare enda klarere nå, og man kan lure på hvor mye klarere de kan bli før alle innser den uhyggelige sannheten: at alt liv på Jorden er truet, inkludert menneskene og drastiske, bortenfor drastiske tiltak blir igangsatt.

Et lite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Blandete følelser

Ødeleggerne (III)

De verst tenkelige scenarioene

Oljeindustrien

En logisk konskevens

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Kjemisk krigføring - vår stjålne fremtid

Kystbyer og dagens kyster en saga blott

Teknologiforherligelsen

Verdenskvernen

Kreftsvulst

Ikke egnet til å opprettholde liv

Femti prosent av Jorden omskapt av menneskene

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.

En logisk konsekvens

Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.

Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.

Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.

Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.

En livslang vandring

Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.

Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.

De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.

Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.

Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…

Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.

Men det gjør jeg.

Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.

Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.

Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.

I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.

Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.


Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?

Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Så riktig

Primitivisme

Leve i villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Naturlig fødsel

Kjemisk krigføring

Mennesker forbudt

Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

Mennesker forbudt

Jeg må bare beklage at skiltet er noe slitt. Det er et gammelt skilt. Det er ikke i bruk i disse dager. Det er ikke behov for det lenger, siden det ikke er noen mennesker igjen…


Det ligner på de gamle forbudene som kirken og nyere, undertrykkende myndigheter vedtok og håndhevet. De som ble lyst i bann skal ikke bli hørt, sett, eller snakket om, selv ikke hvisket om. Og de som taler deres sak skal lide samme skjebne. Hvaler, ulver og ærlige, ville mennesker, alt er det samme.

Skiltene blir hengt opp overalt. På gatehjørner, i hjem og på offentlig steder generelt, overalt hvor diskusjoner foregår. Det er en gammel beskjed, men i de siste årene har den blitt så tydelig at den kan ikke egentlig bli misforstått:

I et nåtidssamfunn der det tilsynelatende kryr av mennesker kan det være vanskelig å forstå hvorfor menneskearten er utrydningstruet, men det er den. Og trusselen kommer fra menneskene selv. Vi har skapt et globalt samfunn som ødelegger alt som gjør Livet verdt å leve. Vi har skapt Sivilisasjonen, et sted hvor følelser er kvalt i fødselen, siden fødselen, hvor man rynker på nesen av naturlig oppførsel og man til og med blir forfulgt hvis man oppfører seg naturlig, en verden der vi drukner i vår egen skitt. Et verdenssamfunn der vi oppfører oss mer som maskiner enn som mennesker, enn som Liv. Sivilisasjonen er en maskin, den store, endelige Maskinen, som skaper mindre tannhjul innenfor det store tannhjulet, og som gjenskaper menneskene i sitt eget bilde.

En blek, nedbrutt figur som vakler inn i skumringen.

Klokken slår.
Er dens time omme?
Eller vår?

Høste stormen

Det jeg reagerer mest på etter den siste skytingen i Finnland, som etter alle slike hendelser er ikke selve skytingen eller dødsfallene i seg selv, men det gjennomførte hykleriet vi opplever i etterkant. Når tjuetoåringen uttrykker sin forakt for menneskene og menneskeheten, slik de og den oppleves i dag kan jeg ikke, ikke med min beste vilje si meg uenig med han. Jeg deler ikke hans livssyn, slik det har kommet fram i media, men en ting bør være helt klart, bortenfor all tvil: når man vokser opp i et tvers igjennom menneskefiendtlig samfunn, lokalt, nasjonalt eller globalt så er det veldig lett for å bli menneskefiendtlig. Misantropi, menneskefiendtlighet blir i dag spydd ut av verdens ledere og dominerende miljøer. Er det da rart at tenåringer plukker det opp og ønsker å bidra?

De største misantropene dreper ikke folk selv. De lar andre gjøre det for seg, eller de dreper og ødelegger indirekte, gjennom veletablerte og aksepterte kanaler og gjøremål.

Dette har ingenting med tilgjengeligheten av våpen å gjøre. Det går atskillig dypere enn som så. Dødsfallene er ikke noen tragedie i seg selv. Folk dør hele tiden, også av grunner som er enda verre enn dette. 50 000 barn dør av sult hver dag, på sivilisasjonens alter, for å nevne bare ett av tusenvis av hårreisende, i sannhet sjokkerende og tragiske fakta så tydelige og så fremelsket i dag. Fy faen så forbannet man har grunn til å være.

Fra vugge til grav blir man plukket og slitt i stykker, i store og små biter, inntil det er lite eller ingen menneskelighet tilbake. Sivilisasjonen dreper og ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

Et frydefullt faktum kan man dog dra fra dette: Det finnes ingen måte for selv det mektigste og uhorvelige tyranni å beskytte seg mot et menneske eller en gruppe av mennesker som har kastet all forsiktighet, all sans for trygghet over bord. Tjuetoåringen hadde planlagt dette møysommelig og målbevisst i seks år. Det finnes ingen grenser for hva et menneske kan gjøre, uansett hva det måtte være, hvis man er målbevisst nok. Hvis ikke et gitt våpen eller verktøy, i bredeste definisjon av ordet er tilgjengelig så skaffer man seg det. Den menneskelige vilje, både dens aske og ild kjenner ingen grenser.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (IV): En vedvarende trussel

Jeg valgte med vilje å vente med å kommentere CERN-«eksperimentet» her på siden til etter at det har startet i et sannsynligvis forgjeves håp om at det skal være lettere for folk å forstå min bastante motstand mot det.

I følge forskerne selv er det «et forsøk på å gjenskape tiden like etter The Big Bang».

Med andre ord: man leker med Universets fundamentale krefter og innrømmer det, utbasunerer det fylt til randen av stolthet og selvtilfredshet.

Det er så mye galt, så mye fundamentalt galt med dette og hele tankegangen bak det at jeg kunne ha skrevet en bok om det. Her følger noen av de viktigste momentene i sinnssykdommen:


Dette er ikke noe nytt. Slett ikke. Det er en fortsettelse av all den tuklingen med naturen og naturens krefter menneskene har drevet med lenge nå. Naturen er ikke bra nok i seg selv. Den skal tukles med, «forbedres» og uten tanke for konsekvensene. Et faktum står nemlig overordentlig klart for de av oss som ser på den teknologiske utvikling med et kritisk blikk: jo mer «avansert» den blir jo farligere blir den, jo høyere blir oddsen for at noe skal gå skikkelig galt. Dagens teknologiske nivå er ikke bare en trussel mot vår helse, men også mot selve vår eksistens.

Madame Curie oppdaget radioaktivitet i Bekblende. Hun fant Døden i en haug med støv. Det er ikke noe beundringsverdig ved det. Hun døde, men de da uoverskuelige konsekvensene av hennes uoverlagte handlinger for hennes ettertid ble langt mer dramatiske. Hun er en av mange vitenskapsmenn man bør holde direkte og indirekte ansvarlig for alle dødsfallene som fulgte, for bombene som til dags dato holder verden som gisler, for den livsfarlige og generelt skadelige kjernekraftteknologien.

Før den første atombomben ble sprengt i New Mexico, USA mente flere at dens ild aldri ville slukke, at den ville tenne på atmosfæren i en ild som ville omspenne hele planeten. Det skjedde ikke, men det har skjedd mye annet som så visst er mer enn ille nok. Menneskehetens utslettelse, suksessen for vår kollektive selvmordstrang ble utsatt, ikke stoppet.

I dag er det mange selvpåførte trusler som truer oss. CERN er så visst en av dem. Testingen har bare så vidt startet. Jeg fryktet, men trodde egentlig aldri, kanskje fordi jeg også er dum eller helst vil tro det beste på at noe ville skje med en gang. Men testene fortsetter og blir stadig mer avanserte. Hvordan vil de arte seg et år, ti, femti år fra nå?

Man gjenkjenner lett «argumentene» vitenskapen og dens forsvarere kommer med. Kosmisk stråling bombarderer Jorden hele tiden og kolliderer hele tiden. Hvorfor skaper ikke de for eksempel farlige sorte hull? Som vanlig oser deres argumentasjon av arroganse, av hybris. De klarer aldri å gjenskape naturlige prosesser, bare etterligne dem, og veldig ofte med katastrofalt og/eller tvers igjennom skadelig resultat som på sikt blir vel så katastrofalt. En katastrofe kommer ikke nødvendigvis hurtig, men er som CERN en vedvarende trussel, en vandrende katastrofe, en som venter på oss, et sted i fremtiden. Det er ikke en usikker spådom, men en uavvendelig garanti. Så lenge CERN og dens like eksisterer vil den være en uhyggelig trussel mot alt som lever.

Så kommer jeg igjen tilbake til det med prioriteringer. De ENORME ressursene som brukes til dette er slevsagt et argument til å ikke gjøre det. Det burde vært en selvfølge at man burde ha prioritert helt annerledes. Men det pøses generelt sett inn enorme summer i å tukle med naturen i dag, og på å ødelegge den. Det man bruker på å bevare livet på Jorden, på å forsvare det og dets integritet er bare småmynt i forhold. Menneskene har allerede så godt som gjennomført Den Sjette Store Utryddelsen. En kuriositet her er at SEKSTEN arter har blitt utryddet i norge bare siden dagens regjering ble dannet. Det naturen og Universet trenger millioner av år på oppnår menneskeheten på noen få år. Der Universet bruker en komet eller en kosmisk katastrofe klarer menneskene ved hjelp av sine små maskiner og sin utholdenhet og talent for ødeleggelse.

Ja, det er så visst sinnssykdom satt i system. Det er slett ikke det som nedlatende kalles «dommedagsscenarioer», men uomtvistelige fakta.

Vitenskapen har for lengst blitt den nye, ufeilbare religionen og dens yppersteprester jobber konstant og utrettelig med menneskenes utslettelse som uunngåelig mål. Bill Joy, en av IT-pionerene skrev for en del år siden en kritisk artikkel om utviklingen av genteknologi, nanoteknologi og robotteknologi (GNR), om deres altomfattende farer, både hver for seg og sammen. Hans og andres marerittversjon har ikke blitt noe mindre sannsynlig siden det. Hans og andres advarsler har knapt nok blitt realitetsbehandlet overhodet.

Som vanlig!

Målet til fremtredende forskere som Hans Moravec og kumpaner er blant annet å downloade menneskenes bevissthet til robothjerner.

Alle som trekker på skuldrene og/eller er begeistret (ja, de finnes, og de skåler og brøler) for CERN og alt det andre som foregår bør virkelig begynne å skru hodet fast på kroppen.

Så riktig

Jeg tok meg en skikkelig steinhard treningstur i skogen og på fjellet i dag, to timer og tjue minutter bestående av løping og rask gange uten pause. Man kan ikke ta pause eller til og med sakke ned noe særlig uten at man blir kald i gjennomvåte klær. Det er varmt og tørt i bergensområdet i disse dager, så man har ikke fornøyelsen av å vasse i våte myrer og lignende. Men det blir en slik fornøyelse å bevege seg at man øker farten tilsvarende for å kompensere for den relative lettheten og blir dermed like utkjørt. Jeg husker fortsatt den fjerne tiden i mitt liv da jeg ikke likte å svette, men det er vanskelig å tenke seg hva jeg tenkte på da. Det brenner, skal brenne i musklene når man nærmer seg slutten på turen, men selv om jeg omtrent ramler gjennom døren totalt utslitt så tar det ikke lang tid før jeg tar meg inn igjen, og dagen etter kjenner jeg liten eller ingen stivhet i musklene. Ved harde treningsturer drar jeg slik at jeg kan beregne å avslutte turen i skumringen. Ved det som er mer turer overnatter jeg gjerne og avslutter turen i grålysningen neste morgen.

Det er like fantastisk der ute hver gang, like vanskelig å sette ord på det jeg føler. Alt føles så riktig Når man er ute av trening så snubler man seg frem over de mange røttene, men etter kort tid kan man gå i stummende mørke uten å snuble. Logisk sett, eller med sivilisasjonens logikk føles det nokså utrolig, men det er det egentlig ikke. Vi mennesker vet hvordan vi skal bevege oss i skogen og mørket. Det er bare i sivilisasjonens grimme og grå lys dette virker vanskelig.

Alt blir galt i sivilisasjonen. Vi er ikke laget for å gå på asfalt og vedvarende hardt og jevnt underlag, og får relativt hurtig såre føtter og oppsvulmede ankler. Som jeg har skrevet tidligere kan jeg gå i dagevis, ukevis i villmarken uten skader, men etter å ha gått vedvarende i en by i bare noen dager blir jeg og andre hurtig offer for belastninger kroppen ikke er laget for å tåle.

Etter å ha hatt en vanlig jobb noen år kommer ofte belastningsskadene. Noen år på kontor og man utvikler dårlig nakke eller rygg, og belastningsskader i hender og lemmer. Fysisk hardt betalt arbeid er heller ikke noen garanti mot skader, fordi det er gjerne svært så ensformig. Dette i tillegg til at man risikerer å bli ansatt et sted der det kryr av giftstoffer, svevestøv og annet/lignende. Dette i tillegg til den mentale utmattelsen man føler i et samfunn som mangler veldig mye av skaperkraft og glede og variasjon og vitalitet. Man må bare vekk av og til, helst så ofte og langvarig så mulig, og som påpekt: det må skje i langt større grad enn ved det som gjerne kalles rekreasjon, men som simpelthen bare er en kort pause fra sinnssykdommen vi alle møter daglig, hvis vi ikke aktivt gjør noe for å komme oss vekk fra den.

Villmarken er vårt hjem. Alt annet er bare billige og skadelige erstatninger, et Dødens Samfunn uten livets rett.


Noen artikler om trening og villmarken og sivilisasjonen på Uten Grenser:

Hvordan bli et bevegelig menneske (I)

Hvordan bli et bevegelig menenske (III)

Hvordan bli et bevegelig menneske: Dødens Bakke


Prititivisme

Leve I villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

The Day the Earth Stood Still (2008)

Det er mange kommende filmer som blir omtalt, både i det vide og det brede, i mange forskjellige fora, den ene mer likegyldig og tullete enn den andre. Den potensielt beste og aller, aller viktigste av dem blir bare i liten grad nevnt.

Filmen er en nyinnspilling av Dagen Da Jorden Stod Stille fra 1951, men den er så radikalt forskjellig fra originalen at den fortjener å bli vurdert ut fra egne kriterier. Alternativt kan man si at endelig kommer en god nyinnspilling. Den stiller det aller viktigste spørsmålet i dag: hva vår hubris gjør med planeten, oss selv og alt liv på Jorden.

Klaatu kommer til Jorden for a redde den fra menneskene, fra menneskehetens rovdrift og ødeleggelser og han har tilgang til en totalt overlegen teknologi, en som gjør han i stand til å ødelegge all avansert jordisk teknologi. Han kommer som gjest, men finner fort ut hvordan vi behandler gjester, og undergangen starter. Byggverk, motorveier, biler, alt formet av menneskehender blir til støv i samme øyeblikk som det kommer i kontakt med de fremmedes overlegne verktøy.

Det er lenge siden Keanu Reeves, som spiller Klaatu har hatt gode roller, men her ser det ut til at han endelig er tilbake. Filmen er åpenbart godt laget. Hele traileren oser av kvalitet, av god historiefortelling og godt skuespill. Alt jeg har fått vite om filmen så langt gjør det. Handlingen blir bygget opp sakte, men sikkert, uten det hastverket som preger de fleste filmer. Jeg har store forventninger. Filmen blir kanskje ikke noen kassasuksess, siden gode filmer med et «negativt» budskap sjelden blir det, men dette er utvilsomt slike historier som bør bli filmet langt oftere.

Regissøren Scott Derrickson skriver for tiden på The Birds, en kommende nyinnspilling av Alfred Hitchcocks klassiker, på enda en sterkt forbedret dommedagsvision…

Klaatu til Helen, (om menneskeheten):

«If the Earth dies, you die.
If you die, the Earth survives».

Ugress

Man får en skikkelig god følelse innvendig når man ser grønne vekster trenge opp gjennom tjukk asfalt. Representanter for sivilisasjonen legger tykke lag som dekker jorden og sprøyter veksten som kommer opp gjennom alle de tykke lagene av asfalt og betong som skal kvele jorden, hindre den i å puste, men det nytter ikke. Livet er mektig og trenger ikke mye næring for å spire.

Jeg hater betong og asfalt, og velpleide hager, og det gjør virkelig godt å se livet spire der, se ugress gi ødeleggerne grå hår, se kaos vokse fra det kunstige kosmos av betong, asfalt, plastikk og glass (og store, trimmete plener) vi ser så altfor mye av i dag. Kort gress får ikke lov til å vokse seg langt og stort. Domestiserte blomster vokser bare i bed. Veldig pent, veldig… ordnet.

Man har såkalte grønne lunger, parker i byene, grønt i alt det grå, men ikke egentlig. Det er bare rekreasjon, et ørlite glimt av villmarken som fortsatt finnes utenfor kreftcellenes grå intethet. Men livet spirer fortsatt, midt i alt det grå og dødelige og ødeleggende, fra sprekker i betong og asfalten. En forlatt by blir dekket av vekster på bare noen tiår. Hundre år etter sivilisasjonens ende vil den knapt være synlig som annet enn bleke ruiner, falleferdige bygninger og falmende mareritt for de menneskene, nomadene som passerer dem på sin vei gjennom den evige villmarken.

En ruin er et fabelaktig syn.

Sivilisasjonen kveler, ødelegger og dreper alt liv på kloden. Talløse arter har forsvunnet, blitt utryddet på dens alter. Men den kraver konstant overvåkning og vedlikehold. Entropi får bygninger til å forfalle. Alt konstruert bryter sammen før det er bygget. Gartnere må slå plener, luke ugresset og arbeidere må plukke og dusje med gift det livet som spirer i alt det grå. Man utvikler stadig kraftigere gifter. Mennesket forgifter seg selv, i forsøket på å vedlikeholde den Døden vi kaller vårt hjem. Steinørkenen, dødscellen er ikke og vil aldri være vårt hjem. Vårt hjem er den grønne planten som spirer, langt der ute der lite fortsatt er endret, der «ugresset» vokser fritt og uhemmet.

Ugresset, enhver gartners mareritt er selve livet, og det er selve livet menneskeheten og dens verktøy fører krig mot. I all korthet så fører vi krig mot oss selv. Hvis ordet schizofreni har noen gyldighet overhodet så er det blant de beste beskrivelsene av den moderne tilstand som noensinne har blitt brukt.

Livets rytmer

Jeg vandrer ut i villmarken igjen i disse dager, og blir der dag etter dag, natt etter natt etter natt. Det er som alltid en veldig positiv og tilfredsstillende opplevelse. Jeg gjenoppdager en større del av mitt indre liv, meg selv og selve… livets rytmer.

Det er slikt man definitivt trenger mer enn en søndagstur for å gjøre. Man drar ut i villmarken, i det noen idioter kaller ødemarken og blir der. Det kommer snikende på deg, det som ligger sovende inni deg, det som i enda større grad enn ellers avslører det sinnssyke ved sivilisasjonen og det store, det ubeskrivelige ved tilværelsen, slik den bør være.

Planeten Jorden er en pustende, levende organisme, ikke nødvendigvis tenkende, men oppmuntrer såvisst til den dypeste tanke i sine barn. Når jeg drar ut der kan jeg føle naturen puste, føle den omfavne meg, trenge inn i meg, vekke til live det som er sovende, det som allerede er der, i mangel av et bedre ord… min menneskelighet.

Ja, i sivilisasjonen blir vi umenneskelige, blir vi umennesker. Vi skriker ut mot verden i vår fortvilelse om at det ikke må være slik og vårt skrik ekkoer i døde øreganger. Jeg skriker ut nå, i dette øyeblikk fra villmarken, er der ute nå, uansett hvor mye jeg sitter i stolen foran skjermen. Det vi finner der ute i naturen, i oss selv når vi drar ut dit blir værende, fordi det aldri blir borte. Sivilisasjonens giftige skitt blir vasket bort, for en stakket stund. Rekonvalens kaller noen det. Jeg kaller det å leve.

Jeg fisker i havgapet, i strømmen som drar ut om morgenen og vender tilbake om kvelden. Det føltes alltid kjedelig for meg å fiske før, før jeg oppdaget det jeg allerede visste, det jeg alltid har visst. Jeg får fisk også, nok til å holde meg i live en dag eller to til, uten å måtte dra tilbake til dødens samfunn. Men det er faktisk ikke det viktigste, ikke akkurat nå. Jeg føler strømmen, føler dens puls, dens hjerteslag. Fisken er giftig, alt er giftig i dag. Jeg vet det, selv når jeg fortærer den, når jeg steker den over bålet, det bålet som er ulovlig å lage, men det spiller ingen rolle, ikke i dette øyeblikket. Jeg glemmer ikke. Tvert om så husker jeg, husker alt som er verdt å huske. Giften, fysisk og åndelig som graver i min menneskelighet og sakte fortærer den er liten nå, er uvesentlig nå. Når jeg sitter her ute, under stjernene, når jeg hører jordens hjerte slå så fylles jeg med stjerner, med en ild som ikke fortærer, men som gir liv, et liv som aldri kan slukkes, og mitt hjerte banker, hardt nok til å legge alle bygninger, alle sivilisasjonens gravsteiner i grus. Det er uforglemmelig, og det vil ta uker, kanskje måneder før denne følelsen blekner, falmer i det moderne samfunnets gift. Fisken er død, men jeg kjenner likevel dens hjerte slå, hardt i mitt eget bryst. Maten er ikke bare mat lenger, ikke bare noe dødt man plukker opp på et kjøpesenter, men Liv.

Dette er hva sivilisasjonen ødelegger, hva den ønsker å ødelegge, alt… som gjør livet verdt å leve.

Smakløst

Det blir stadig vanskeligere å finne mat i disse dager.

Du hørte meg. Ikke god mat, ikke sunn mat. Mat!

Når man spiser tomater, jordbær og nær sagt alle typer kjøtt i dag, for å ta noen eksempler, så er det praktisk talt som å spise vann. Det smaker knapt noe annet. I min jakt på gode jordbær prøvde jeg kurven til 37 kroner. Den er bedre, men det er ikke jordbær slik jordbær skal være, men slik de er, i dag, i smakløshetens tidsalder. Vi blir daglig konfrontert med resultatene av et intensivt jordbruk. Og for sikkerhets skyld: Det gjelder også norsk mat. Den er ikke noe bedre enn utenlandsk. På noen områder er den verre.

Ikke rart bruken av krydder stiger til værs.

Og i tilfelle du tror og mener at dette bare dreier seg om jordbær, tomater og noen kjøttstykker så er du helt på jordet, som vanlig. Dette har betydelig større ramifikasjoner.

Når jeg bruker ordet smakløst, så gjør jeg ikke det, i dette tilfellet, i betydningen avskyelig, selv om det også er på sin plass. Maten blir lik samfunnet, et samfunn som generelt sett er like fargerikt som en sky eller en stein. Mat blir foretninger, som alt annet i det moderne menneskets tilværelse. Jo mer penger produsentene tjener, jo mindre mat (MAT) blir det. Jeg er gammel nok til å huske når man faktisk kunne spise mat. Det er ikke så altfor lenge siden. Og på den gården jeg vokste opp brukte man ingen sprøytemidler, til tross for at mange hadde tatt det i bruk allerede. Da visste man mindre om det og brukte det fullstendig ukritisk. I dag vet man veldig mye om slikt og man bruker det fortsatt fullstendig ukritisk. Mange «matprodusenter» vil fortelle deg at ett av to ting: Enten at de ikke bruker så mye eller at det ikke farlig, ikke er skadelig. Det er absolutt tullprat.

Genmanipulert mat ble nylig godkjent for salg på våre breddegrader, enda mer ikke-mat til vår ustyrtelige glede. Forsøk viser at dyr som spiser slik mat, spiser like stort volum som kontrollgruppen blir avmagret. Det samme har skjedd i områder der mennesker, spesielt barn har begynt å spise denne frankenstein-maten. Det er et veldig godt uttrykk og er helt på sin plass. Man får simpelthen i seg langt mindre næringsstoffer enn når man spiser skikkelig mat. En av de største proponentene av slik frankenfood er det multinasjonale selskapet Monsanto, og de har vært beryktet i tiår, på mange områder. De har sagt at de skal fø verden, men det eneste de før er sin egen allerede velfylte lommebok, uansett konsekvenser. Og de er bare ett enkelt selskap blant mange.

Og det er mange andre aspekter av dette som vil kreve mange tusen ord å beskrive, som det uhyggelig faktum at generell forurensing og menneskeskapte kjemikalier i økende grad er å finne overalt, også i mat, i morsmelk og i dusjen, i drikkevannet. I det hele tatt moderne matproduksjon er mer fordeling av dritt og lort (veldig populært som dyrefor), og gift, bokstavelig talt enn noe som ligner mat.

Overalt.

Og noe som om mulig er enda verre: Etter hvert som forholdene blir verre og verre og verre blir protestene svakere, ikke kraftigere. Som et tenkende, følsomt menneske undres man til lamslåtthet over dette, hvordan selv de mest uverdige forhold bare blir en del av bakgrunnsstøyen, av den daglige sløvheten, og når man skriker opp om det så skriker man for døve ører, for ufølsomme hjerner. En god illustrasjon på ufølsomheten og fornektelsen som hersker så vi da en kritisk film om norsk kyllingproduksjon (ja, den beryktede kyllingfilmen) ble vist for folk som gikk gjennom tunnelen på Bergen Bystasjon for noen år siden. Det ble slike sterke reaksjoner at senterledelsen måtte slutte å vise filmen. Og reagerte folk på hvordan kyllinger ble behandlet på norske farmer? Å neida, de reagerte på at filmen ble vist, på at den sjokkerte deres dyrebare sensibilitet.

En mann ved navn David Dellinger, en av de såkalte Chicago 8 ble arrestert da han protesterte utenfor et kjernekraftverk som åttitreåring, og det er den rette innstillingen til dette og alt annet som er så hårreisende galt i dagens hårreisende og bortenfor sinnssyke samfunn.

Slik det så ofte er i dagens samfunn skal man «forbedre» naturen, når det gjelder mat, når det gjelder tanker og når det gjelder selve mennesket. Resultatet blir deretter. Makthaverne, Maskinens tjenere ønsker smakløshet, ønsker døde, ønsker sløve, vandrende døde, dukker i tråder, roboter av kjøtt, av metall som ikke tenker og knapt gjør annet enn å reagere på ytre stimuli fra en sentral enhet, i et samfunn der høyst nødvendig opprør i økende grad blir sett ned på og som en umenneskelig handling. I et samfunn bygget på umenneskelighet er dette helt klart et av de aller største bedrag.

En scene fra boken/filmen 1984 er som vanlig veldig talende. Arbeidsgjengen sitter rundt et bord og spiser middag, snakker om løst og fast, ganske så ubekymret, en skikkelig gjeng vaskete glade lakser. Så sier en munter fyr: Jeg tror ikke disse kjøttbollene har den minste lille bit kjøtt i seg.

Han tar en bit og får et lykkesalig uttrykk i ansiktet.

Double plus good.

Et siste ord til slutt:

Soylent Green is people.

Tolv år

Jeg har blogget i godt over tre år nå og vært på internett med Midnight Fire Arena i tolv år. I løpet av den tiden har jeg publisert dikt, noveller, flere tusen artikler og mange flere innlegg hos andre og på andre websider og diskusjonsfora. Det som følger er bare et ørlite utsnitt av det, slevsagt, selv om det ble veldig mye likevel.

Linkene er stort sett til Uten Grenser, min norske blogg, fordi en del her er oversatt fra engelsk, fra MFA og fra de engelskspråklige bloggene, så alle tolv årene er representert.

Tiden flyr som vinden og vi med den. Det er ganske så utrolig…

A record speaking for itself

Avsky

Teknologiforherligelsen

Sort Messe

Maktens Vei

Folk i norge sulter

Vaktbikkjer

Flyter

Forandringens Tid

Verdenskvernen

Illegale substanser

De Ti Bud

Den Fjerde Statsmakt

Kreftsvulst

1984

Ravnens Sirkel

Verdens beste slankemiddel - hvordan bli et bevegelig menneske

Det blodrøde regnet

Sann artistisk frihet

Den største sannhet

Nattevandrerens historie

Vandrerens bok

Spøk

Biter i et grenseløst puslespill uten ende

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Heksenatt

Kriminell

Stamme

Historien så langt...