Sanne spørsmål, usanne svar

  Mine ord til utenriksminister Søreide i aulaen på Universitet i Bergen 19. februar:

  Du kalte NATO en forsvarsorganisasjon. Det er en god del av oss som faktisk ser på NATO som en angrepsorganisasjon. Er ikke NATO rent faktisk en stor del av problemet i dagens verden med den konstante aggresjonen mot andre regimer, som i Syria, Libya og Venezuela?

  Svaret hun ga er ikke verdt å dvele mye ved. Det er dog verdt å merke seg at hun påpekte at NATO brukte artikkel fem under invasjonen av Afghanistan og at det massive angrepet på Libya «var sanksjonert av FN». Måten hun sa det på ga helt klart et inntrykk av at det unnskyldte alt som ble gjort der.

  Hun kom også med helt utrolige bortforklaringer når hun skulle forsvare norsk våpeneksport etter et annet spørsmål.

  Søreide var helt klart kommet til Bergen for å hygge seg. De som arrangerte det hele gjorde alt for a bekrefte det inntrykket. Hennes tale var av den sedvanlige overfladiske sorten. Det er helt utrolig at det er mulig å snakke så lenge og knapt si noe som helst. Den ekstremt vennlige offisielle intervjueren var ikke i nærheten av å stille henne skikkelige spørsmål.

  Publikum fikk bare lov til å stille fire spørsmål og ingen oppfølgingsspørsmål, noe som vel sier alt om kvaliteten på arrangementet.

Kissinger og Nobelinstituttet

  Vi i Stopp NATO har snakket litt mer sammen om Henry Kissinger og det faktum at den norske nobelkomiteen har innbudt han til å snakke om… fred.

  En mann som har bidratt aktivt til krig gjennom et langt liv og til drap og tortur på mange millioner mennesker er altså innbudt til å tale i forbindelse med et arrangement som skal fremme freden av en komité som ifølge sine statutter skal fremme og oppmuntre til fredelig sameksistens.

  Vi snakket litt sammen om det og lurte egentlig mest på om de kunne finne noen verre enn denne mannen, en som har levd et helt liv i krigens tjeneste, og slet litt med å finne noen.

  I noe som etter hvert ble et veldig «lystig» og lattermildt styremøte kom vi dog frem til noen oppkomlinger som med fordel kan kalles Kissingers likemenn, eller som i hvert fall aspirerer til hans høye nivå som krigshisser og massemorder.

  George W. Bush ble foreslått som kandidat til neste års tale/innbydelse, og Tony Blair, Benjamin Netanyahu, David Cameron, François Hollande, Hilary Clinton og lignende er også utmerkete kandidater…

  Jens Stoltenberg er et godt lokalt navn. Han har i sterk grad bidratt til å øke NATOs innflytelse i Europa og verden for øvrig. Han var Norges statsminister under bombingen av Libya der norske bombefly var meget aktive. Krigspropagandaen mot Russland har tatt seg kraftig opp i hans tid som generalsekretær. Han støttet Donald Trumps tanker om at mindre medlemsland må bidra langt mer til NATO og alle disse fredsbevarende operasjonene vi hører så mye om.

  Kanskje de bør gi fredsprisen til Barack Obama igjen. Han har vært ekstremt aktiv i sitt fredsarbeid etter at han mottok prisen første gangen, aktiv i Libya, Pakistan, Syria og ganske mange andre steder. Dette kan bli en årlig tradisjon kalt bombe og kuppklubben eller noe.

  Husk, det er bedre med en bombe for mye eller en bombe for lite og en invasjon eller to i måneden holder krigsmaskinen velsmurt og klar for nye, spennende oppgaver.

  Henry Kissinger er helt klart en inspirasjon for mange av disse yngre maktgale jyplingene og vi må også konkludere med at han er populær i nobelkomiteen. Det siste burde definitivt vært en kilde til overraskelse, men sant og si så er det ikke det. Komiteen har en lang og vond historie når det gjelder å støtte USAs interesser.
  Det skal holdes en demonstrasjon i Oslo mot Kissinger og hans innbydelse søndag 11. desember.

  PS Denne bloggen har hatt 1400 besøk fra en usynlig kilde i USA den siste uken, et helt ekstremt og usannsynlig høyt tall på en blogg som vanligvis får det aller meste av sine besøk fra Norge.

Den evige krigen

  Jeg talte uten et manus som vanlig. Dette, etter hukommelsen er en noenlunde korrekt utgave av min tale under Stopp NATO møtet i Bergen 8. mai i år.

  En taushetens lov, en som nærmest automatisk utelater en masse saker fra den offentlige debatt er påtagelig i alle vestlige land. Kritikk mot NATO og diskusjonen om verdien av et gitt lands medlemskap der er så visst blant disse. Det er en styrt ovenfra og falsk enighet som dominerer dagens ensrettede samfunn, en der en massiv propagandamaskin starter opp hver gang noen prøver å fremme alternative synspunkter. De som prøver på det blir ignorert, latterliggjort og forfulgt. Etablert media og det ensrettede samfunnet etablert media tjener er ivrige deltagere i et høyt og lavt kor av konformitet og underkastelse. Etablert media har forlengst blitt den fjerde, støttende statsmakt, fjernt fra å være det korrektivet dets forsvarere skryter av at den er.

  George Orwell talte vel og lenge om den evige krigen. Det er utrolig hvor mange av hans dystre «spådommer» som har vist seg å holde stikk. Den triste sannheten er at de som bestemmer har brukt og bruker hans fortelling 1984 som et veikart istedenfor en advarsel. Den evige krigen rettferdiggjør seg selv. Den trenger ingen argumenter utenom vedvarende og gjennomgående propaganda. En hel masse bortforklaringer blir presentert for folk, som «krigen mot terror», den siste oppfinnelsen de som bestemmer bruker for å holde nede en gitt befolkning. Slike direkte oppkonstruerte scenarioer er brukt for å innføre en mengde nye undertrykkende lover, mye mer overvåkning av offentlige og private rom og så videre. Videokameraer er overalt i det offentlige rom i dag. Overvåkning av Internett og telefonsamtaler blir stadig mer omfattende. NSA-avsløringene og lignende beviser at den ikke retter seg inn mot spesielle grupper, men mot oss alle.

  NATO er slett ingen godhetens organisasjon og har aldri vært det, men har blitt ti ganger verre etter at den mistet enhver berettigelse man kan hevde at den noen gang hadde etter Sovjetunionens fall.

  Etter Sovjetunionens fall og nedleggelsen av Warszawa-pakten opplevde vi en kort periode der de mest optimistiske av oss med berettiget håp kunne hevde at verden beveget seg i riktig retning. Forsvarsbudsjetter ble faktisk kuttet, til og med i USA. Det tok tid før undertrykkelsens krefter tilpasset seg den nye situasjonen. Plutselig fantes det ingen fiende å peke på lenger. De måtte finne en ny.

  Hendelsene den ellevte september 2001, som ved et trylleslag ga dem den fienden. Den herskende illusjonen om vestlig godhet og frihet kollapset som det korthuset det var. Nye kriger og nye, undertrykkende lover fulgte på samlebånd. Plutselig, som ut av intet ble fjerntliggende regimer som ikke truet oss på noen måte og Afghanske religiøse fjellfolk den nye Store Trusselen.

  Det har vokst derfra til noe som viser bortenfor all tvil at angrepsalliansen USA/NATO er vår sanne fiende. USA er den ledende kraften i denne aggresjonens allianse, men de andre er så visst ivrige medhjelpere. Når Libya ble bombet stod Norge, en gang blant de mer tilbakeholdende landene i alliansens aggresjon for det meste av bombingen. Storbritannias nasjonalforsamling stemte med stor iver for å bombe Syria. De fleste andre medlemmer er minst like ivrig. Det pleide å være massiv motstand mot NATO-medlemskap i de fleste medlemsland, men nå har det nærmest blitt en ikke-sak. En unison enighet om spørsmålet gjennomsyrer de fleste av nasjonalforsamlingene og deres små og store politiske partier. SV sin retrett og feige holdning her er spesielt skuffende.

  Verden har nærmest vært i krig siden 1938, om ikke enda lenger, mye lenger, en tilstand av vedvarende konflikt som har vokst seg enda verre de siste tjue årene. Militarisme dominerer menneskehetens tilværelse på alle fronter.

  Gjennomgripende propaganda hevder at land og grupper som ikke truer oss truer oss, og at vi angriper et gitt land og dreper en hel masse av dets innbyggere for å redde disse innbyggerne fra grusomme diktatorer…

  Det er virkelig utrolig at slike løgner, slikt vilt oppspinn og bedrag blir trodd og forsvart, men det blir de, av en mer eller mindre bortreist and uinteressert befolkning, og vi lider alle under det. Det må ta slutt… i går!

Klage til Telenor

Den sjette juli ble min internett-tilgang delvis begrenset. Saksnummer: xx-xxxxx

Det klager jeg nå på, både på avgjørelsen om begrensning og den påfølgende korrespondansen. Jeg ønsker en beklagelse og en forsikring om at det aldri vil skje igjen. Og at vedkommende som tok avgjørelsen om begrensning får sparken eller en alvorlig reprimande. Det går ikke an å behandle folk på en sånn måte. At hun eller han eller de gjennomgår et kurs i alminnelig folkeskikk vil også være en fordel.

Grunnen til at jeg har ventet så lenge er jeg ville roe meg ned først.

Det hele hadde fra første stund et preg av å være en slags Kafka-prosess. Jeg ble fortalt at min tilgang hadde blitt begrenset, men fikk bare en vag begrunnelse for det og ble heller ikke gitt klar beskjed om at det var midlertidig. Jeg kunne ha virus eller jeg ble beskyldt for å spamme eller begge deler. Logisk nok gikk jeg da ut fra at jeg hadde virus, siden jeg så nærmest helt bort fra spamming, noe som førte til at jeg i flere dager bekymret meg for at jeg hadde fått virus på maskinen, og jeg så for meg alt jeg kanskje måtte gjøre for å bli kvitt det.

Da jeg endelig, etter betydelig brevveksling frem og tilbake endelig fikk detaljert beskjed om årsaken ble jeg nesten målløs. En slik bagatell, og et enkeltstående tilfelle, uten at advarsel blir gitt først??? Det er nesten helt utrolig at det er mulig.

Som beskrevet tidlig av meg: Definisjonen dere opererer med som spamming må være den snevreste på markedet. Det er ikke, slett ikke spam når en idiot trykker en gang på spam-knappen på yahoo mail og en gjeng idioter hos Telenor får en anledning til å terrorisere en nærmest sakløs kunde. Hvis det hadde skjedd et titalls ganger over flere dager eller uker, så kan det karakteriseres som spam. Definisjonen på spam er masseutsendelse av mail til folk som ikke har bedt om det. Denne personen har jeg utvekslet mail med i årevis, før hun plutselig og uten varsel bestemte seg for å trykke på den før nevnte spam-knappen. Oversettelse: jeg handlet i god tro.

Med andre ord: både reaksjonen og prosessen i etterkant er fullstendig bak mål, bortenfor all sunn fornuft og som sagt en terrorisering av en nærmest sakløs og lamslått kunde.

Nei, jeg har absolutt ingen forståelse for en slik oppførsel og det bør ikke dere ha heller. Feilen ligger utelukkende på deres side og ikke på min. Jeg anser det som et tindrende klart kontraktbrudd fra deres side. Det får meg ikke til å si opp som kunde umiddelbart, men hver gang slike og lignende ting skjer får man stadig mindre lyst til å være Telenor kunde.

Jeg har ikke særlig store forhåpninger om at dere vil rette på dette graverende forholdet, men jeg ville bare fortelle dere akkurat hva jeg synes. Dere bør så visst ta min klage til følge og til ettertanke.

Dere bør også vite at hvis dere NOK EN GANG refererer til kundebetingelsene i svaret på denne høyst berettigede klagen så vil det ikke imponere meg. Det står ingenting i kundebetingelsene som forsvarer begrensningen eller den generelt dårlige behandlingen jeg har fått, ikke i nærheten en gang.

NB: hvis dere synes denne mailen er krast skrevet, så skulle dere ha sett hva jeg skrev først.

Amos Keppler
Dypt misfornøyd Telenor kunde

Statsdrevet korrupsjon slår til igjen

Generalsekretær Inge Andersen i Norges idrettsforbund går i kjent stil ut mot Petter Northug fordi han spiller poker offentlig.

Igjen får vi et eksempel på heksejakten norske pokerspillere er utsatt for.

Som Andersen selv innrømmer: han går ut mot Northug fordi Idrettsforbundet får store deler av inntekten sin fra Norsk Tipping.

Her får vi igjen demonstrert på en glimrende måte den statsdrevne korrupsjonen i norge, en som foregår i full offentlighet, med støtte fra lovverket og embetsverket og rettsapparatet.

Den norske stat har lenge ved hjelp av sine bøller i politiet og Lotteritilsynet ført en krig mot norske pokerspillere. Unnskyldningen, påskuddet er at de vil beskytte pokerspillerne mot de store stygge internasjonale spillselskapene. Dette er slevsagt bare sludder. De vil beskytte sin melkeku Norsk Tipping, et elendig spillselskap, som har et langt dårligere tilbud til alle spillere enn de fantastisk dyktige internasjonale selskapene.

Den norske stat vil ikke beskytte pokerspillerne. Den vil utrydde dem, skremme dem fra å gjøre noe de brenner for.

Fra 1. juni, så vidt jeg forstår blir det ulovlig for norske banker å overføre penger til utenlandske spillesteder. Formyndersamfunnet og den nevnte råttenskapen slår ut i full blomst.

Dette er en av de største skandalene i norge i moderne tid. Et gjennomkorrupt statsapparat begår grove overgrep mot rundt 200 000 mennesker og får holde på bortimot uten betydelig motstand.

Den fjerde, støttende statsmakt i norge bedriver slevsagt ingen kritisk journalistikk i denne sammenheng heller.

Jeg føler avsky.

Her kan du lese alt om den stadig mer horrible utviklingen mot den komplette statsdrevne korrupsjonen og mobbingen:

Overgrep

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (V)

En gledens dag (II)

Hvis du ikke spiller så vinner du ikke

Gjenbrukt antipoker propaganda

Det norske pokerforbudet (II)

En moderne heksejakt

Det norske pokerforbudet (I)

Grisen

Kritikerstanden

«Nå smeller Kate Mosse enda en struttende pose med spenningskarameller i bordet, nok til at man kan sutte vellystig på dem over nesten 700 sider. De er velsmakende hele veien.»

Per Haddal, Aftenposten for et par år siden om Gravkammer av Kate Mosse

Jeg har lenge hatt «mistanke om» at kritikerne av film og bøker og musikk og kunst generelt sett er virkelighetsfjerne, ikke har bakkekontakt, ikke har helt skikkelig kontakt med det virkelige liv. Dette er enda en ting som bekrefter det.

Hvem er det som snakker slik eller skriver på den måten? Ikke noen som ønsker å gå i dybden av noe som helst i hvert fall. Det gir uttrykket «blomstrende språk» en helt ny mening. Serverer han virkelig dette helt uten selvironi? Når man leser hans korte, grunne anmeldelse blir svaret helt klart ja. Jeg har lenge hevdet det åpenbare: at kritikerne er kulturverdenens parasitter, at de ikke bidrar til noe som helst når gjelder folks forståelse av et gitt stykke kunst eller av noe som helst. Men det er nok atskillig verre enn som så.

Jeg kan dog ikke hevde at jeg aldri har hatt nytte av dem. Når de rakker ned på en gitt film for eksempel så går jeg sporenstreks og ser den, også når jeg på forhånd nærmest har avskrevet den, og nærmest uten unntak, gjennom 35 år med intens kinogåing har filmen vært kjempegod.

Bør kunstkritikere være en utdøende rase? Så absolutt!

Dette i all korthet.


En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation

Livsfarlig og livsfiendtlig veibyggingspropaganda tilbakevist

En ny rapport fra Transportøkonomisk Institutt slår fast det selvfølgelige, det alle vet stemmer innerst inne: Økt veibygging fører til økte CO2-utslipp. Alle vet også at det fører til økte naturødeleggelser.

En rapport SINTEF laget på oppdrag fra Opplysningsrådet for Veitrafikken!!! i 2007 prøvde utrolig nok å hevde det motsatte. Der var det helt klart sterke krefter fra et samlet maktapparat med i bildet.

I den nye rapporten får man servert en del helt elementære sannheter: Økt veibygging er skadelig, på mer enn en måte. Veibygging er generelt sett skadelig. Jo mer veibygging vi gjør jo flere biler vil komme og fylle dem opp. Dette har vært klart i flere tiår. Det er ganske så utrolig at rapporten fra SINTEF har fått stående tilnærmet uimotsagt så lenge. Det er enda mer utrolig at Liv Signe Navarsete brukte den i grunnlaget for diskusjonen om ny transportplan, en transportplan som med rette ble karakterisert som en vandrende katastrofe allerede fra den ble offentliggjort.

Det har blitt bygget altfor mange veier, både her i landet og i resten av verden. Det bør ikke bygges en eneste en i tillegg til de som finnes i dag. Tvert om, en bør la mange, selv på kort sikt gro igjen, og la naturen gjenerobre tapt land. Det er på tide at uviklingen begynner å gå i motsatt og riktig retning.

Kort møte

- Det stinker svette av deg, sa en dame til meg i køen på butikken i dag.

- Og så? kommenterte jeg veldig avslappet.

Hun ble svar skyldig, nærmest lamslått.

- Jeg synes bare ikke det passer seg, snøftet hun.

- Jeg for min del har mange fæle ting å si om renslighetshysteriet som hersker i dagens samfunn, sa jeg blidt. - Jeg har også en mengde kommentarer på lager om folk som stinker av parfyme og som forstyrrer folk i køen uten grunn.

Det kom ikke flere kommentarer fra damen, og jeg har også et visst håp om at hun ikke vil gjenta sin brøde hvis våre veier krysses igjen.

Selv om jeg ikke kan påstå at jeg ikke nøt våre lille samtale.

Eller noe i den dur.

Bondepartiet

De som nå kaller seg Senterpartiet er fortsatt Bondepartiet. Et navneskifte og noen få, kosmetiske endringer endrer ikke det. Senterpartiet vil utrydde ulven, utrydde naturen, villmarken, det er deres mål.

I en verden der mange politikere og politiske partier og andre later som om de er opptatt av sant miljøvern ligger SP høyt på listen over naturødeleggerne, over de som vil ødelegge livet på Jorden enda mer enn det allerede er ødelagt. Bonden skryter over sin tilhørighet til naturen og det gjør SP også, men de og bonden vil fjerne alt som ikke passer inn i deres versjon av naturen. Dette er veldig kjente og avholdte toner blant de som hevder, i ord og handling at menneskene står over naturen, og er den aller viktigste grunnen til at menneskene har satt seg selv i en posisjon som utmerket godt kan beskrives som å være på selvmordets rand.

Ulven og andre rovdyr og menneskene har levd side ved side i tusener av år. Bondepartiet vil bare beskytte sauen, og de insisterer på at det er en konflikt mellom den og ulven, men hvis den eksisterer så er jeg ikke i tvil om at det er ulven som bør ha rangen. Sauer ikke ålreite dyr. Jeg har også store problemer med bønder, i hvert fall SPs versjon av dyret.

SPs politikk ellers er heller ikke særlig mye å skrive hjem om. Det aller meste er negativt, noe som ikke er så vanskelig å forstå, siden partiets grunnsyn er så overordentlig negativt, så veldig, veldig galt. De favoriserer ikke bare sauen (og bonden), men også industrien og livsødeleggere generelt. Det er ingenting positivt som peker seg ut egentlig.

En bondegård er ikke natur, men kultivert (ødelagt) natur. Et kulturlandskap er ikke verdt å bevare og det er heller ikke Senterpartiet.

Til venstre for regnbuen

Venstre hevder å representere «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Det er jo enda en selvmotsigelse fra deres side, slevsagt, da kapitalismen åpenbart og selvforklarende er en av de mest destruktive ideologier som menneskene noen gang har fostret. De snakker om miljøvern, men er industrivennlig som bare pokker. Det er ingen konsekvens i det de gjør, bortsett fra at de er inkonsekvent…

De er liberale, tror på markedets kraft, dets ødeleggende kraft, og de omfavner det. Det er virkelig helt utrolig at de påstår å være humanister, fordi det er så visst ikke noe humant med deres ord og gjerninger. De støtter helhjertet opp under et system som er pillråttent og nådeløst, både mot enkeltmennesker og grupper, i norge og resten av verden.

Det er syltynt det hele.

De har aktivt, i regjering gitt støtte til økt overvåkning av enkeltmennesker og grupper, og utvidelse av politiets fullmakter, blant annet til avlyttning. Blant annet tidligere justisminister Odd Einar Dørum var svært så aktiv der. At de nå påstår å ha sett lyset i opposisjon bør ikke tillegges noen vekt.

Venstre er minst like flinke som sine kollegaer til å fremstå som noe de ikke er, og som sine kollegaer er heller ikke det de later som om de er noe særlig å skrive hjem om. De er den gyldne middelvei personifisert, systemets forsvarer fremfor noen, og ærlig talt bare å riste på hodet av.

Deres fremste samarbeidspartnere, Høire og Krf levner dem veldig liten ære. Igjen kommer vi inn på konsekvens. De hevder å kjempe mot intoleranse, men samarbeider med KrF ved ethvert veiskille. De hevder å representere kapitalisme med et menneskelig ansikt (hva nå det enn er), men har hatt et nærmest seksuelt samkvem med høyre i alle år.

Sannheten er at de er ikke bedre, rett og slett. Tomme tønner ramler og skrangler. Det finnes ingen eller liten substans bak retorikken og de fine ordene. De gjør ikke stort og det de gjør er ikke særlig bra i det hele tatt.

De er slett ikke noe alternativ til det røde eller det blå, men er bare mer av den sammen suppen.

En mann for fremtiden?

Statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet mener at StatoilHydros fremtidige forurensning i Canada ikke er norges ansvar.

Han mener at norge ikke har noe ansvar for hva det kongelige statelige norske oljeselskap foretar seg utenfor norges grenser.

Det passer egentlig godt med det han ellers mener, når man ser på hva StatoilHydro har foretatt seg innenfor norges grenser, og hva Stoltenberg og andre både har tillatt dem å gjøre og oppmuntret dem til å gjøre.

Dette er bare enda en sak i en lang rekke der Arbeiderpartiet svikter. Er dette lederen eller en type ledere vi ønsker for fremtiden, i norge eller verden? Til og med det tannløse naturvernforbundet har utpekt AP som miljøsinke, og mener at en ren arbeiderpartiregjering etter valget vil være en katastrofe.

Det er å si det forsiktig.

Nå må det jo dog sies at alle partiene på det norske storting i dag er miljøsinker, men det er også klart at AP hører til de verste.

Som vanlig så er politikere generelt så veldig fjernt fra dagens virkelighet.

Men Stoltenbergs sin uttalelse viser at han er blant de aller verste, også i så måte. Det er ganske utrolig.

Jeg ville ikke kjøpt bruktbil av han og jeg stoler ikke på han på noe område. Hvor er visjonene om fremtiden? Hvor er tankene om de dramatiske og nødvendige forandringene som MÅ komme?

De er fullstendig fraværende, som de har vært både under og lenge før denne fireårsperioden og ikke bare det: Dette er menn og kvinner som tviholder på fortiden med nebb og klør. Jeg har lyst å legge til en rekke ting her, legge til skjellsord og det som verre er.

Men Jens har allerede sagt alt som er nødvendig å si. Det sier ganske mye om dagens samfunn og menneskene i det at en glattpolert svindler av en fullstendig ukritisk industrivennlig teknokrat har nådd den posisjonen han har nådd.

Livsfjerne og ekstra sleipe politikere: Erna Solberg og høyre

Høyre har, sin vane tro kommet med en rekke forslag som vil gjøre fattige enda fattigere. Jeg skal her i detalj beskrive hva Ernas siste uttalelse om høyres intensjoner, hvis de blir gjennomført vil føre til. De tar opp igjen et gammelt forslag om at fastlegene bør ha mindre makt når det gjelder sykemelding, og at de bare bør få anledning til å sykemelde folk i seks måneder, ikke tolv som nå.

Jeg kan si veldig mye om det, siden jeg har gått igjennom og går igjennom prosessen.

Det kan se ut som et veldig uskyldig på overflaten, for den som ikke vet hva det innebærer, men det er i virkeligheten veldig sleipt og innrettet mot å gjøre livet enda verre mot de som har det fælt fra før. Ha ingen illusjoner: dette er høyre i et nøtteskall. De er et parti for de vellykkede.

Maksimum sykemeldingsperiode er i dag et år. Det er da man får 100 prosent støtte, altså like mye man får som når man er i arbeid. Eller rettere sagt: det er slik det burde ha vært, men det fungerer ikke slik egentlig. Man får nemlig like mye som man har tjent i de siste seks månedene man var i arbeid. Men veldig ofte har man hatt redusert arbeidstid i tiden før man blir formelt sykmeldt og får derfor i praksis mindre enn full lønn. Og hvis man da har hatt dårlig lønn i utgangspunktet kommer de økonomiske problemene raskt. Jeg fikk de relativt raskt, til tross for at jeg lever nøysomt og ikke har lån. De som har lån får det fort enda verre.

La oss så spole et år fremover, til slutten av det første året. Da går man over på noe som kalles rehabiliteringspenger og får bare 66 prosent av lønnen man hadde da man var i arbeid. Det er her høyres genialitet og sleiphet kommer til fullt uttrykk. Det høyre egentlig ønsker er ikke først og fremst å mistenkeliggjøre fastleger, selv om de ønsker det også, men å redusere perioden med full utbetaling til seks måneder.

La meg også legge til at maksimum periode med noen form for sykelønn er maksimum to år og alle bør da få en viss ide om at syke slett ikke har gunstige forhold her i landet, at man bør få betydelige HØYERE og gunstigere støtte, ikke enda mindre enn nå.

Smak på den dere idioter med dårlig økonomi som vil gå fra galt til verre med høyre og FRP. Disse to partiene ønsker å øke forskjellene i et allerede dypt urettferdig samfunn og hvert eneste forslag de kommer med beviser det. Dette siste er bare ett blant mange i en lang rekke. Det passer godt inn med de andre, der det sies at «man skal arbeide for trygden» og lignende. Man skal jobbe, uansett hvor syk man er, for det må man, hvis man vil ha mat på bordet i et samfunn som allerede er til for de rike og vellykkete og friske.

La Erna og hennes like leve et år på min nåværende inntekt, og da, først etter at hun har gjort det kan vi snakkes. Før det spyr jeg bare ved tanken på den feite reva.

Hvis noen mener at jeg bør være høflig her, så er jeg slevsagt dypt uenig. Erna og gjengen er sant avskum og bør behandles deretter. De vil ødelegge fullstendig muligheten for at jeg og mange andre kan få noe som engang ligner et brukbart liv fra nå av. Som sagt så er økonomien for syke og fattige ille fra før, men de brenner etter å gjøre det enda verre.

Høire ønsker ikke at «enkeltmennesket skal ha frihet til å velge». De vil innsnevre valgene enda mer, ta fra oss de få valgene vi har.

Ny blogg

Jeg har begynt på en ny partipolitisk blogg, først og fremst i forbindelse med valgkampen 2009. Det er en måte å fokusere mine meninger på. Jeg synes som kjent ikke at partipolitikk eller valgkamp er særlig viktig, at det snaerere bidrar til å tilsløre og avsløre tilsløringen (for dem som ser det åpenbare) enn å bidra til et bedre samfunn, at demokrati er det snedigste tyranni i historien fordi det gir folk en illusjon av medbestemmelse, men denne valgkampbloggen vil brukes til å illustrere dette ytterligere, noe jeg mener det er et enormt behov for.

Folk bør engasjere seg langt mer i politikk enn det de gjør, men ikke i partipolitikk og «valgkamp».

Strandsex med barn

Enda en gang ser man hvor hysterisk trangsynt folk er når det gjelder sex og nakenhet i norge.

Folk i Tønsberg-området reagerer på at folk har sex på stranden, «fullstendig nakne», og reagerer også på at barn ser på.

Reaksjonene deres får meg til å riste på hodet. Det de får seg til å si til avisene gjør meg enda sintere.

Det er slevsagt bare sunt at barn får se sex i full utfoldelse. Folk bør også få ha sex hvor de måtte ønske, spesielt ute i fri og vill natur.

- Det var helt forferdelig. Det spilte tydeligvis ingen rolle hvor de gjorde det, hvordan, eller hvem som så på, sier en lettere sjokkert Kjell Arne Myhre.

Han sier en masse annet sprøyt og sjokkerende vås også. Jeg finner hans og andres uttalelser i denne saken ekstremt støtende.

Jeg synes synd på barna hans.

En fremmed lyd i ditt øre

Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?

Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.

Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.

Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.

Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.

Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.

Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.

Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.

Strålende

Jeg synes det er flott, at det er strålende at tamilene først prøvde og så lykkes i å ta seg inn på Sri Lankas ambassade i norge. Det er lenge siden jeg begynte å irritere meg over at representanter for et tyranni har et fristed i andre land. Hele ideen er misforstått. Tyranniet og dets representanter bør tvert om forfølges hvor de enn drar. I stedet blir de oppvartet på statsmiddager og diverse andre arrangementer.

Dette skal visstnok forestille diplomati.

Sri Lankas maktapparat oppfyller så visst kravet til å bli kalt et tyranni. Det er også blant de verre tyranniene i dagens verden, spesielt med tanke på hvordan de behandler minoritetsgrupper.

Som sagt: hele ideen om å behandle slike folk med respekt er misforstått. Enten det er representanter for israel som undertrykker og massakrerer palestinerne, for marokko som har undertrykket Vest Sahara i førti år omtrent uten at noen har skreket opp eller mange av de andre åpenbart brutale regimene på kloden så bør de behandles som dritt under skoene hvor de enn drar.

Folk i norge og andre land, der ambassader blir stormet av folk som har måttet flykte fra slike land bør støtte disse demonstrantene, ikke demonisere dem eller se på dem med uro i blikket eller ønske å få dem ut av det landet de nå bor i. Man bør tvert om være stolt av folk som reiser seg og kjemper mot tyranniet. Det er ellers fint lite, altfor lite av det i norge og tilsvarende land generelt. Nordmenn. svensker osv bør engasjere seg langt mer mot tyranniet, også det som finnes mer enn nok av i eget land.

Nå er tamilene også nasjonalister, akkurat som for eksempel IRA og baskerne er det, som av for meg generelt sett uforståelige grunner ønsker sin egen stat, noe jeg egentlig ikke støtter, men når man gjennomlever den typen undertrykkelsene de og tilsvarende har gjort blir det ofte den eneste brukbare løsningen.

Offentlig sex

Offentlig sak er en helt annen ting, en samling frimerker som ble brukt på offentlige brev i forrige århundre, faktisk.

Det er i dag førti år siden det første programmet om sex og samliv ble sendt på NRK. Bråket i den anledning startet allerede før programmet ble sendt, med diskusjon i Stortinget og offentlig fordømmelse. Stortinget diskuterte jo også om man skulle innføre fargefjernsyn i norge, uten sammenligning for øvrig.

Programlederen, Mette Janson ble på folkemunne kalt «rikshoren på Marienlyst» og måtte få hemmelig telefonnummer. Nøktern folkeopplysning ble den gang, i enda større grad enn i dag sett på som dristig og kontroversielt. Dette er enda en sak som viser at de såkalte gode gamle dager slett ikke var det.

Jeg husker alt sammen ganske godt faktisk, selv om jeg bare var åtte år gammel, og opplevde det hele som totalt latterlig. Mine foreldre og jeg lo godt av hele oppstyret, og jeg må si at jeg er takknemlig fordi jeg hadde foreldre som, til tross for sine feil innimellom kunne le godt av slikt tull. En gang en nabo var på besøk og ønsket at de skulle skrive under på et opprop mot programmet måtte de høflig si fra om at de likte sendingene, og etter at hun fnysende forlot huset holdt de på å krepere i krampelatter.

Bare tanken får et stort smil til å bryte fram i ansiktet mitt.

Dagens nyhet

I dag skal jeg ikke blogge om den nyheten. Jeg skal heller ikke skrive om den nyheten. Og jeg skal så visst ikke blogge om dagens nyhet, om dagens likegyldige nytt. Det er simpelthen null og niks å blogge om i dag. Jeg tar meg en tur i villmarken i stedet.

Seriøst, folkens, når man ser listen over det folk flest ser ut til å være opptatt av så må man simpelthen humre godt, selv om humringen også, uvilkårlig setter seg fast i halsen på en.

Jeg gir blanke i hvem som vant det siste skirennet, om han som likte sjefens pupper så godt at han fikk sparken, om sjiraffen som fikk et halsonde eller diverse andre sinnssyke viderverdigheter.

En siste nyhet til slutt: Menneskeheten er ferd med å gå i hundene og ingen skriver om det.

Og det å gå i hundene er en skikkelig ublid skjebne.

Ingen fred uten rettferdighet

Det er et gammelt ordtak, men mer aktuelt enn noensinne. Oslos gater eksploderte i ufred i kveld, og man fikk det vanlige sludderet om voldelige demonstrasjoner osv. TV2 hadde til og med sin «krimekspert» Johnny Brenna på plass, en mann med bakgrunn i det voldelige norske politiet. Mer fordomsfull reportasje enn TV2 sendte i kveld skal man lete lenge etter. Det ble stadig snakket om at man hadde ikke opplevd maken siden «de voldelige opptøyene på åttitallet, utført av de der Blitz-folka». Det at politiet brukte pepperspray mot demonstrantene som demonstrerte mot israel ble ikke nevnt med et ord. Det blir aldri nevnt.

Såkalte israelvenner holdt en demonstrasjon til støtte for sine venner barnemorderne og folkemorderne i kveld, og motdemonstranter, som endelig fikk nok av å lytte til løgnene som får kvalmen til å stige langt opp i halsen på en, begynte å reagere mot de som støtter barnemordere og folkemordere. Maktens bøller svarte som de alltid gjør, med køller og brutalitet og tåregass og pepperspray.

For de som ikke har hatt den glede av å bli gasset med tåregass og dusjet med pepperspray og blitt slått og sparket av politiet så kan jeg opplyse om det slett ikke er noen hyggelig opplevelse (tung sarkasme her). Det virker som om folk flest tror det er som å ta seg en tur i parken, virker som om folk flest er helt sløve. De tror det de vil tro, de løgnene de får servert på TV og i etablert media generelt, de mest utrolig løgner og bedrag. Fem svære politifolk banker opp en spinkel jente. Det blir filmet i all sin gru. Mange som står rundt er vitne til udåden, også tilfeldig forbispaserende og andre nøytrale. Ikke noe problem. Jenten var en voldelig blitzer. Hun fortjente det (tung ironi her).

Men Oslo sentrum var som et vepsebol i kveld, og folk som var forbannet på forhånd, både på israel og den slappe norske reaksjonen på israels handlinger fant seg for en gangs skyld ikke i å bli brukt som punchingballer og tok igjen, og dermed brøt «de voldelige demonstrasjonene» løs. Ufred hersket og den såkalte fredsdemonstrasjonen etterpå fikk et enda mer latterlig preg. Den minnet ettersigende alle ofrene for krigen. Morsomt. Man må omtrent lete med mikroskop for å finne israelske ofre. Tre av de israelske soldatene som ble drept ble til og med drept av andre israelske styrker, ofre for såkalt «feilbombing» (hva er rett bombing?).

I det siste har de av oss som kjemper for en rettferdig verden kalt for en verdensomspennende «Intifada», en generell oppstand mot hele det gjennomkorrupte og dypt urettferdige og umenneskelige systemet som dominerer dagens menneskehet. Det er på høy tid. Altfor lenge har Makten og dens bøller fått lov til å ødelegge verden og menneskeheten nærmest uhindret. Det som skjer i Palestina er bare enda et symptom på et hinsides sykt samfunn, men et veldig godt eksempel på det, fordi det får lov til å fortsette med verdenssamfunnet og norges stilltiende godkjennelse. Hva skal til for at folk blir rykket brutalt ut av sløvheten som dominerer hele deres tilværelse?

Er det ønsket om fred for enhver pris? Er man så hjernevasket i løpet av dagens gjennomregulerte oppvekst at man godtar nærmest enhver umenneskelig handling, ethvert åpenbart bedrag uten vesentlig opposisjon? Stikker man hodet i sanden selv om det står en fyr med motorsag der klar til å kappe det av?

Svaret må bli et rungende ja.

Vel, de kan glemme fred. Det vil aldri bli fred uten rettferdighet, uten grunnleggende, udiskutabel, rungende rettferdighet. Vi er i krig alle sammen, noe som ligner en evig krig, fordi alt i dag er fullstendig skakkjørt og det blir ikke bedre, men verre og verre og verre. Uten rettferdighet er det bare en ting som for alltid vil dominere menneskenes tilværelse:

Krig.

Og da snakker jeg ikke om de helgeturene, de jaktlagene som verdens ledere arrangerer i fellesskap nå og da, der de lurer en mengde uniformerte idioter til å drepe hverandre og sprenge hverandre i filler, og enda flere ikke-stridende blør, lider og dør, og ingenting forandres, men noe langt dypere, fundamentalt.

Krigsguden Mars eksisterte ikke før sivilisasjonens begynnelse. Han vil ikke forsvinne før ved dens ende.

Enda en norsk møkkafilm hypet av pressen

Max Manus, enda en middelmådig, overhypet norsk film får premiere på fredag og etablert presse står klar med terningkast 6 og tilsvarende.

Jeg ser gjerne ikke norske filmer og kommer nok ikke til å lide meg gjennom denne heller. Det er ikke fordi jeg misliker norsk film i utgangspunktet, men simpelthen fordi jeg bruker de samme standardene til å vurdere norsk film som all annen film. Jeg ser på handlingen, om historien er interessant eller ikke, hvordan filmen ser ut til å være laget osv, og min opplevelse av norske filmer, med svært få unntak er at mine fordommer mot dem er vel fundert i virkeligheten. Den nye «norske bølgen» de siste årene, der kritikerskrytet har kommet på samlebånd er en nokså slapp krusning, slik jeg ser det.

Når man ser på hva som får produksjonsstøtte tenker man uvilkårlig sine tanker: Det er lett å gjøre det bedre.

Det jeg har sett av Max Manus er nokså skralt. Dialogen er forferdelig. Handlingen drives unaturlig fremover osv.

I tillegg kommer selve temaet og måten det blir behandlet på. En norsk Helt skal krones, enda en gang. Alle folks fordommer til fordel for norsk motstandskamp under krigen skal bekreftes igjen. Mye er fortsatt skjult og skjønnmalt om det som foregikk, men det som er kjent tegner et bilde nokså fjernt fra den skjønnmalte versjonen vi får enda en versjon av på fredag og utover.

Det er slevsagt mulig å lage en god film om norge og verden under Krigen, lage et kritisk blikk på det som foregikk, men det blir generelt sett ikke gjort.

Vi får seierherrens versjon. Vi trenger ikke enda mer av det, enda mer støtte til nasjonal stolthet.

Det går an å lage god film i norge. Man har sett det, en sjelden gang. Det blir bare, som en regel ikke gjort.