Livsfarlig og livsfiendtlig veibyggingspropaganda tilbakevist

En ny rapport fra Transportøkonomisk Institutt slår fast det selvfølgelige, det alle vet stemmer innerst inne: Økt veibygging fører til økte CO2-utslipp. Alle vet også at det fører til økte naturødeleggelser.

En rapport SINTEF laget på oppdrag fra Opplysningsrådet for Veitrafikken!!! i 2007 prøvde utrolig nok å hevde det motsatte. Der var det helt klart sterke krefter fra et samlet maktapparat med i bildet.

I den nye rapporten får man servert en del helt elementære sannheter: Økt veibygging er skadelig, på mer enn en måte. Veibygging er generelt sett skadelig. Jo mer veibygging vi gjør jo flere biler vil komme og fylle dem opp. Dette har vært klart i flere tiår. Det er ganske så utrolig at rapporten fra SINTEF har fått stående tilnærmet uimotsagt så lenge. Det er enda mer utrolig at Liv Signe Navarsete brukte den i grunnlaget for diskusjonen om ny transportplan, en transportplan som med rette ble karakterisert som en vandrende katastrofe allerede fra den ble offentliggjort.

Det har blitt bygget altfor mange veier, både her i landet og i resten av verden. Det bør ikke bygges en eneste en i tillegg til de som finnes i dag. Tvert om, en bør la mange, selv på kort sikt gro igjen, og la naturen gjenerobre tapt land. Det er på tide at uviklingen begynner å gå i motsatt og riktig retning.

En mann for fremtiden?

Statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet mener at StatoilHydros fremtidige forurensning i Canada ikke er norges ansvar.

Han mener at norge ikke har noe ansvar for hva det kongelige statelige norske oljeselskap foretar seg utenfor norges grenser.

Det passer egentlig godt med det han ellers mener, når man ser på hva StatoilHydro har foretatt seg innenfor norges grenser, og hva Stoltenberg og andre både har tillatt dem å gjøre og oppmuntret dem til å gjøre.

Dette er bare enda en sak i en lang rekke der Arbeiderpartiet svikter. Er dette lederen eller en type ledere vi ønsker for fremtiden, i norge eller verden? Til og med det tannløse naturvernforbundet har utpekt AP som miljøsinke, og mener at en ren arbeiderpartiregjering etter valget vil være en katastrofe.

Det er å si det forsiktig.

Nå må det jo dog sies at alle partiene på det norske storting i dag er miljøsinker, men det er også klart at AP hører til de verste.

Som vanlig så er politikere generelt så veldig fjernt fra dagens virkelighet.

Men Stoltenbergs sin uttalelse viser at han er blant de aller verste, også i så måte. Det er ganske utrolig.

Jeg ville ikke kjøpt bruktbil av han og jeg stoler ikke på han på noe område. Hvor er visjonene om fremtiden? Hvor er tankene om de dramatiske og nødvendige forandringene som MÅ komme?

De er fullstendig fraværende, som de har vært både under og lenge før denne fireårsperioden og ikke bare det: Dette er menn og kvinner som tviholder på fortiden med nebb og klør. Jeg har lyst å legge til en rekke ting her, legge til skjellsord og det som verre er.

Men Jens har allerede sagt alt som er nødvendig å si. Det sier ganske mye om dagens samfunn og menneskene i det at en glattpolert svindler av en fullstendig ukritisk industrivennlig teknokrat har nådd den posisjonen han har nådd.

Idrettens ødeleggende kraft

Jeg skrev om overskridelsene på byggingen av den nye holmenkollbakken for nesten et år siden.

Dette er ikke overraskende. Det man blant annet bør lure på i denne sammenhengen er hvorfor og hvordan noen overhodet kan påstå å være overrasket.

Idrettsanlegg og idrett generelt har alltid vært en svøpe når det gjelder fokus og prioritet, ikke bare når det blir overskridelser. Det dreier seg heller ikke bare om penger, langt ifra, men om den før nevnte prioriteringen.

Nå, med starten på fotballens premier league i storbritannia og vm i friidrett blir det generelle idrettshysteriet enda mer påtrengende. Aviser og media er fylt opp med det.

Enda en god ting med den såkalte finanskrisen er at idrettsklubber sliter litt mer enn ellers. Hele forbund går konkurs og må nedlegges. Til og med mektige fotballklubber som Rosenborg sliter og må selge mer enn vanlig av sin eiendom av kjøtt og blod (spillerne).

De tusenvis av idrettsanlegg i norge og millioner av det samme over hele verden står der som talløse bautaer til vanviddet. Det bør ikke bygges et eneste nytt stadion eller anlegg, heller ikke Holmenkollen, slevsagt. Man bør også begynne å stille de spørsmål som for lengst burde ha vært stilt, om de folkene som vedtar byggingen av dem, og også de som betaler i dyre dommer for billetter, om de er riktig vel bevart.

Idrett er en uting, i beste fall. I verste fall er det gladiatorkamper, en villedning bort fra tema som virkelig betyr noe. Det verste er, slik det ofte er at veldig få stiller spørsmålstegn ved alle disse hårreisende prioriteringene.

Ned med idretten. Måtte dens direkte nedbrytende innflytelse på samfunnet opphøre så snart som overhodet mulig.

Et fenomenalt alternativ

Enda en

Når nok en oljetanker nå har forlist ved norskekysten og forurenset et enormt område enda mer enn det allerede er forurenset så er det ikke lett å finne mer å legge til i forhold til alt man har sagt om det tidligere.

Det sier så visst mye om norsk oljevirksomhet generelt. Det sier også uendelige mye om den likegyldigheten man finner både hos myndighetene, fordi de ikke gjør noe som helst for å stoppe det, og også om folk flest, fordi de finner seg i at det ikke blir gjort noe. Kort og godt sier det uendelig mye om hele det moderne samfunnet, om sivilisasjonen som helhet.

Jeg bruker ikke ordet «forbrytersk» på den måten samfunnet generelt bruker det, når det gjelder lovbrudd og slikt, fordi det er tyranniets språkbruk, men den vedvarende og massive ødeleggelsen av liv vi passivt bevitner i det moderne samfunnet er i sannhet forbrytersk, i den egentlige betydningen av ordet.

Fra luft, sjø og land blir planeten dynget ned med gift, og dette blir unnskyldt, dette blir kalt en nødvendig, selv en god ting.

Rike og mektige Ødeleggere blir enda rikere og mektigere ved å ødelegge livet på Jorden enda mer enn de allerede har gjort, og de forventer å bli godt behandlet. De blir jo det, men de burde ikke bli det, men bli tvunget til å spise all giften de sprer, både fysisk og åndelig. Da hadde det, rent logisk og faktisk blitt hurtig slutt på det.

Giftpiller kommer og går ikke

Norskekysten og norske havner og norske skip, både under og over havflaten er fylt opp av gamle og nye miljøgifter. PCB, kvikksølv og bly er blant de utallige miljøgiftene som utgjør en stadig større fare for mennesker og alt liv. De påvirker arveanlegg, øker kreftfaren og generelt sett gjør folk sykere.

Disse alarmerende nyhetene kommer til overflaten med ujevne mellomrom, slevsagt, og blir uvilkårlig stadig mer alarmerende.

Fordi det kommer stadig nye gifter til, nye opphopninger av en giftmasse som aldri skulle ha vært der overhodet. Fordi gamle gifter blir liggende og nye kommer til. Hver gang det blir litt blest om dette lover folk i maktposisjoner at nå skal det ryddes. De sa det for ti år siden, for fem år siden, og vil si det om fem og ti år fra nå også.

Er det noen som lar seg lure av dette våset lenger?

Bedrifter engasjerer advokater for å slippe å rydde opp og myndighetene, uansett farge på regjeringen er fullstendig likegyldig.

Selve menneskehetens fremtid står på spill, og ikke nok med at ingenting blir gjort med eksisterende forurensning, men ørlite eller ingenting blir gjort for å hindre at det kommer mer.

Det som i dag blir kalt miljøvern er bare et spill for galleriet. Ingen i maktposisjoner mener noe som helst med det.

Ingen!

Bakvendt Hanne og hennes søstere og brødre

Jeg har lenge irritert meg over uttalelsene til Hanne Nabintu Herland uten å egentlig gjøre noe med det, men nå kjenner jeg omsider inspirasjonen flomme. Hvorfor den kommer akkurat nå vet jeg ikke, men slik er det med inspirasjon, og noen ganger inspirerer folk som Hanne, på en bakvendt måte, på tross av seg selv. Min vinkling er som vanlig litt annerledes enn andres.

Først tillater jeg meg å gjenta det andre har sagt, at hennes uttalelser er nedlatende ovenfor kvinner. Men min mening er at de faktisk er enda mer nedlatende ovenfor menn. Det hun sier, mer eller mindre rett ut er at noen stakkars menn ikke tåler og er redd for frigjorte, selvstendige og tenkende kvinner. Hun skryter også over at menn har henvendt seg til henne og takket henne fordi hun har sagt at menn ikke liker frigjorte, selvstendige kvinner som tenker selv.

For noen ynkelige, stakkarslige folk, sier jeg, både kvinner som Herland og de mennene som takker henne på sine knær.

Jeg for min del foretrekker faktisk kvinner som kan tenke selv, som er frigjort fra sin undertrykkende oppdragelse og som har vokst til å bli selvstendig, til å følge sin egen, indre stemme, uavhengig av hva samfunnet eller omgangskretsen eller slekten måtte mene. Jeg synes det er for få av dem, ikke for mange, akkurat som det er for få menn som har frigjort seg fra de dogmene de har blitt matet siden fødselen. Det de mennene og kvinnene som heier fram Herland gjør er å feire sin egen dyptgripende usikkerhet og frykt for å stå på egne ben.

Hanne sier at hun ikke ønsker at kvinner skal underkaste seg menn, og jeg tror faktisk hun mener det også. Men for meg er det åpenbart at det er det hun likevel mener. Hun sier ikke at de skal knele for «menn», men hun sier at de skal underordne seg deres ønsker, at de skal være «søte», skal være noen riktige kosedyr og tilpasse seg mannens urimelige ønsker.

Det er tragikomisk.

Kvinnekamp har aldri vært kvinnekamp for meg. Jeg mener at samfunnet er menneskeundertrykkende, ikke bare kvinneundertrykkende. Dette bekrefter det… på en bakvendt måte.

Jeg antar jeg har brent inne med dette en stund. Fy faen.

For å ta i bruk klassisk herskerteknikk til slutt: Jeg ville ikke ha tatt i Hanne med en ildtang. Jo mer hun gjorde seg til for meg jo sterkere ville min avsky bli og mer enn ti minutter i hennes selskap ville sannsynligvis fått meg til å spy.

Lenge leve avkristningen. Lenge leve frie og levende menn og kvinner. Lenge leve orgien, nakne kropper og tanker som svømmer og gløder i hverandres selskap og nærhet.

Noen få blant mange andre artikler om samme emne på Uten Grenser:

Avsky

De ti bud

Kristne sprenger abortklinikker osv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Midtsommernatt - slik den bør feires

Dokument nr. 15 (1995-96)

Rapport til Stortinget om overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten).

Etter lang tid med for makten pinlige avsløringer om sjokkerende forhold som for lengst var velkjent blant folk ble Stortinget nærmest presset til å sette ned en kommisjon som skulle granske forholdene, til og med en som var noenlunde uhildet. Blant annet skrev Ronald Bye om den omfattende avlyttingen i Folkets Hus i Oslo.

Lund & co bekreftet i sin enstemmige rapport, til tross for sin altfor forsiktige språkbruk, at norske borgere hadde vært offer for massiv ulovlig overvåkning i tiden etter den andre verdenskrig og til dags dato. Man fikk nå bekreftet at klikkingen på telefonlinjen, avspilling av forgående samtale, reportasjene om de ekstra klypene på telefonsentralene, de fremmede bilene på tunet og en lang rekke relaterte saker faktisk hadde funnet sted, akkurat som ofrenes sanser rent faktisk hadde fortalt dem. Man fikk også bekreftet sine mistanker om hvorfor man ikke hadde fått den jobben eller hvorfor man hadde mistet den jobben, og hvorfor man følte seg uthengt på jobben og i lokalsamfunnet og mye, mye mer, blant annet at politiets overvåkningstjeneste hadde «registrert» barn helt ned i tolvårsalderen på AKP ml sine sommerleire.

Håkon Lie, Konrad Nordahl og en rekke andre, mer eller mindre fremtredende Arbeiderpartimedlemmer ble implisert. De går igjen nærmest i hele det sekshundresiders dokumentet, og til og med de forsiktige folkene i kommisjonen levner dem liten ære og liten tvil om at de faktisk var både pådrivere og deltakere i det enorme apparatet som ble utviklet. Kommisjonen sier også rett ut at deres undersøkelser var ufullstendige, at de ikke fikk dekket på langt nær alle forholdene, spesielt på lokalnivå.

Folk begikk selvmord og fikk sine liv ødelagt i kjølvannet av den brutale trakasseringen.

Jeg kjøpte hele rapporten på Beyer bokhandel i 1996 for 123 kroner (og 50 øre), og har lest igjennom den ved ujevne mellomrom siden. Nå finnes den dog på nettet. God «fornøyelse». Dette er Håkon Lie & cos sanne arv. Det blir sagt at disse folkene bygget landet etter en ødeleggende krig, men det de gjorde var å bygge et land, en nasjon, der annerledes tenkende ble trakassert og forfulgt og tvunget i en tidlig grav, der deres paranoia fortsetter å sette sitt preg på både innenriks og utenrikspolitikk. Arne Treholt var et av ofrene deres. Det finnes talløse andre, anonyme, som aldri vil få noen form for oppreisning eller rettferdighet. Lie og de andre som levde lenge etter at forbrytelsene deres ble avslørt har aldri blitt siktet for noe. Det er ganske så sikkert at de heller aldri vil bli det.

Dette er det moderne «rettssamfunnet» i et nøtteskall.

Den nåværende partisekretæren i AP, Raymond Johansen sier at dagens politikere har noe å lære av Håkon Lie. Hva det kan være, utenom det som har blitt gjennomgått her er vanskelig å skjønne. Dagens politikere har kanskje ikke det kvelende halsgrepet Lie hadde på folk. Det er klart Johansen savner det.

Håkon Lie og de andre etterlot seg lite annet enn aske, og burde aldri fått hvile i fred, men blitt spyttet på og tvunget til å vri seg i graven til evig tid.


Andre artikler både på Uten Grenser og andre steder:

Bukken og havresekken i mentes mente

Maktens Vei

1984

USAs dødskvadroner

Fire år etter Lund-rapporten

De farlige forfatterne

Minnet om overgrepene lever videre

CIAs mann

Jeg har ikke klart å lokalisere hjemmesiden til Organisasjonen mot politisk overvåkning siden start.no fjernet den.

Mobbing

Mobbing begynner stort sett på barneskolen, selv om det kan starte tidligere. For den som blir utsatt for det er det både en langsom og brutal oppvåkning. Man er et barn og relativt uskyldig, fjernt fra den relative kynismen som uvilkårlig sniker seg inn i voksen alder. Først skjønner man ikke hva som foregår. Man tror noen har begått en feil og er nokså uforstående til det hele. Man regner med at det vil gi seg snart. Så kommer den sakte, brutale oppvåkningen. Man blir hundset med dag ut og dag inn, fra det øyeblikket man kommer inn skoleporten. Alles fiendtlige blikk og oppmerksomhet blir kastet mot en som et regn av skarpe kniver og du blør, blør voldsomt, men du dør ikke, bare lider. Noen ganger får den nådeløse hundsingen fysiske utslag, andre ganger er det bare den nådeløse ertingen. Men alt sammen er til stede i din bevissthet, til enhver tid. Man lurer på hvorfor ingen gjør noe, hvorfor ingen stopper det som skjer, nærmest åpenlyst. Man skriker det ut i sin taushet.

Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.

Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.

To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.

Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.


Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.

Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.

Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.

Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.

Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.


PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...

Romskrot

Det har skjedd allerede, bare rundt femti år etter den første oppskytningen. Å sveve rundt i øvre del av banen rundt Jorden har allerede blitt en risikabel affære. Det har blitt «fylt opp» av romskrot, små metallrester, rundt 17 000 større biter og millioner av mindre ifølge NASA, som farer rundt med en fart på opptil 10 km/s, og som går rett igjennom hva det enn treffer.

Folk advarte mot det helt i starten av romalderen, men advarslene ble ignorert, som vanlig.

Romfergen Atlantis har blitt skutt opp for å reparere Hubble-teleskopet. For første gang har de en annen romferge, Endeavour stående klar i tilfelle krise. Tidligere ble den internasjonale romstasjonen brukt, men det går ikke i dette tilfellet, fordi Hubble ligger i en høyere bane. Hvis Atlantis blir tilnærmet operasjonsudyktig vil Endeavour bli skutt opp i et forsøk på å redde mannskapet, og Atlantis vil bli styrtet i havet. Sjansen er, igjen i følge NASA rundt 229 mot 1 for en katastrofal kollisjon, hvilket er omtrent den samme som å få et spesifikt par på hånden i Texas Hold’em poker, altså en ganske så stor sjanse.

Menneskeheten som har forsøplet sin fødeplanet i tusener av år har nå tatt fatt på verdensrommet. Verdensrommet er litt større, men jeg er ikke i tvil om at vi klarer den oppgaven også.

Født i bur

I tenårene hadde jeg blandete følelser ovenfor dyrehager og lignende. På en side mente jeg det var galt å stille dem ut slik. På den andre synes jeg det var bra, på en bakvendt måte at folk fikk komme nær dem, nær naturen og det nærmeste man kunne komme ville dyr.

Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.

Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.

Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.

Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.

Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.

Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.

Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Døden i havet og på land

Ødeleggerne (III)

Flådd og ødelagt liv

Laksenæringen og andre næringer

Den kjemiske løsning (III)

Pillebruken og medisinbruken i norge øker stadig. Den er høy, skyhøy fra før og når stadig nye høyder.

I følge ferske tall fra Norsk reseptregister bruker 915 000 nordmenn tre reseptbelagte medisiner daglig. 415 000 bruker fem. I tillegg kommer også den stadig større bruken av ikke-reseptbelagte medisiner.

Avdelingsoverlege Steinar Madsen ved Legemiddelverket har ikke sett denne informasjonen om norske pasienter før, noe som i seg selv gir grunn til bekymring. Han frykter feildosering, og at virkningene av det ene legemiddelet slår det ene i hjel og at de forskjellige etatene som skriver ut de forskjellige medisinene ikke utveksler tilstrekkelig informasjon.

- Risikoen for at det skjer noe galt med medisineringen er veldig høy, sier han.

Statssekretær Ellen Pedersen i Helsedepartementet er også bekymret.

Ingen av dem eller noen andre i relevante offentlige stillinger sier noe om det man bør bekymre seg aller mest om: nemlig den generelt høye medisinbruken og at folk ofte tar medisin fullstendig unødvendig, at bruken av medisin i det moderne samfunnet ofte er en større trussel enn sykdommene.

Og de gjør såvisst ikke noe med det. Tvert om lar de legemiddelfirmaene nærmest operere fritt og opprettholde myten om at man kan holde seg frisk ved pillebruk.

Legg til at slankepiller nå kan kjøpes reseptfritt i norge så blir bildet enda dystrere og mer dramatisk. Istedenfor å trene så gomler folk piller. En pille eller fem om dagen gjør en frisk og rask, selv om en ikke er syk, og hvis en er syk så bruker man ofte altfor mye medisin, istedenfor å la naturen gå sin gang, at den skal gjøre en frisk av seg selv.

Mer om dette og lignende tema på Uten Grenser

Samrøre

Den kjemiske løsning (I)

Den kjemiske løsning (II)

En ørliten seier i jungelen av tap

For en syk gjeng (II)

For en syk, unaturlig gjeng…

Jeg trodde republikanernes nominasjonsmøte i fjor var et absolutt lavmål når det gjaldt et større parti, og det er det vel fortsatt, men KrF gjør en skikkelig god jobb de også i den forstand denne helgen.

«Den nye loven er en hån og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning», sa Per Lebesby fra Østfold, i en strøm av homofobe uttalelser.

Ekteskapsloven er unaturlig, sa andre, og mer, mye mer.

Nå eksisterer jo ikke gud, så da blir jo det hele bare enda mer oppkonstruert og ubetydelig, men Lebesby og gjengen eksisterer, og det ubehagelige faktum bør man faktisk ta alvorlig, og deres holdninger kan ikke kalles marginalisert heller. De eksisterer langt utenfor KrFs rekker. Rasistpartiet har mange slike typer.

Dette er to partier som til sammen utgjør en tredjedel av velgerne i norge, og begge er fremtredende kandidater til regjeringsposter, og de ønsker å reversere ekteskapsloven. Språkbruken er skjerpet, både muntlig og i partiprogrammet. Her finnes lite håp om at disse guds menn og kvinner skal se lyset...

Nå har jeg jo gitt uttrykk for tidligere at jeg slett ikke tror at resten av gjengen på Stortinget utgjør «kremen» av dagens menneskehet, men i forhold til de i KrF og Rasistpartiet blir resten rene Einstein alle som en.

Kristendommen (og religion) kort oppsummert

Det startet med noen egyptiske og indiske osv skapelsesmyter, som igjen var et oppkok av enda eldre tidlige «hedenske» fortellinger. Dette ble så plukket opp av perserne og jødene, og spredte seg derfra til kristendommen og islam.

De kristne fikset litt på det her og der. Blant annet kirkefedrene i Nikea pusset opp ryktet til en fyr ved navn jesus, enda en oppdiktet figur uten noen rot i virkeligheten, men med plenty av låneord og «inspirasjon» fra de før nevnte hedenske mytene.

Kristendommen startet sitt korstog med en gang de fikk den minste makt i Romerriket og skapte troende av alle de ikke slaktet på det grusomste, også i norge. Olav Den Grusomme kuttet av hodene på alle de som ikke ville la seg døpe og satte dem på påler til skrekk og advarsel. Det funket over all forventning. Den suksessfylte kampanjen var avsluttet i løpet av noen tiår. Noen nordmenn klarte å flykte til Island, men de ble også omvendt til slutt.

De kristne og muslimene kranglet godt i århundrene som fulgte, selv om de faktisk var og er nokså enig. I den mørke middelalder tok de hånd om heksene, den siste rest av den gamle naturtroen, og torturerte dets tilhengere på det grusomste før de brente dem på bålet.

Dette i all korthet.

Slik slutter en typisk noenlunde fornuftig beretning om religion.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad har rett

Når Irans president Mahmoud Ahmadinejad kaller den israelske regjeringen «en rasistisk regjering» i sin tale på rasismekonferansen har han utvilsomt rett. Mye av det han også sier burde ha vært sagt av de som marsjerte ut, sagt for lenge siden. Situasjonen i Palestina forbedres ikke, men forverres og vil forverres dag for dag så lenge vestlige ledere kysser israels ræv, istedenfor å behandle landet og dets skiftende regjeringer som de krigsforbryterne, folkemorderne og forbryterne de er.

At israel er et rasistisk land bør definitivt med i slutterklæringen og det er helt idiotisk og uhyrlig at land boikotter konferansen på grunn av at de ikke ønsker å støtte det.

Nå må det sies at president Mahmoud Ahmadinejad og Iran's maktaaparat ikke er mors beste barn selv, men de blekner i forhold til israel og israels maktapparat.

Den norske utenriksministerens «bidrag» er bare patetisk, som vanlig.

Palestina 1945

Et utvalg av tidligere innlegg på Uten Grenser om folkemordet i Palestina:

Hitling

En tvers igjennom riktig beskrivelse

Definisjonen på folkemord

En gledens dag (VI)

Ingen fred uten rettferdighet

Medløpere

500 fakler lyste opp Bergen

Israels sanne ansikt på ny og på ny

En ekstremt bløt spiss

Har staten israel noen eksistensberettigelse?

Støre slår til igjen

Terror i mente

Medskyldig

Israel ønsker å bombe norge

NATOs sanne ansikt

Blodige hender

Mordechai Vanunu uønsket i norge

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.

På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.

Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.

Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.

For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.

Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.

Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.

Jeg foretrekker det.

Mange flere får sjansen.

Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.

I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.

Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.

Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Kåte damer til salgs

Mannen står utenfor byfogdens kontor med en plakat i hendene. På plakaten står det med svære, svarte bokstaver:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.

- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.

Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.

Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.

Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.

Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.


Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.

Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.

Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.

En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.

- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!

De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.

- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.

Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.

- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.

Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.

Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.

- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.

De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.

- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.

Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.

Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.


Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.

Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.

Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.

Borte med vinden

Den menneskeskapte Globale oppvarmingen går fortere og fortere. Utviklingen skyter fart på en måte som svært få forutså for bare få år siden.

Enda en liten detalj, enda en faktor i det enorme dramaet som utspiller seg, som menneskeheten gjennomlever har nettopp skjedd i Antarktis.

En isbro som forbandt isflaket Wilkins med fastlandet vest i Antarktis har brukket i to. Dette er enda en urovekkende utvikling i et område som blir beskrevet som et sted der «temperaturen stiger hurtigere enn noe annet sted på Jorden».

Et isflak på størrelse med Jamaica bryter seg løs fra sitt bur, og innlandsisen i Antarktis blir enda mer sårbar for den varme vinden. Isflaket flyter på havet og vil ikke føre til havstigning idet det nå smelter. Men Vestisen har alltid beskyttet de enorme ismassene på land mot de stadig varmere vindene.

Innlandsisen ser uberørt ut, men synet bedrar. Enorme sjøer skjuler seg dypt under overflaten og viser at alt smelter uendelig fortere enn det de fleste trodde. Kunnskapen om dynamikken når is smelter er generelt sett dårlig, og er ett av områdene der forskerne ved blant annet IPCC har grovt undervurdert hastigheten i nedsmeltingen. Det ble for eksempel ikke inkludert når de fremla sin siste rapport om fremtidig havstigning.

Det er fortsatt mye man ikke er sikker på. Det man vet er at havstigningen vil gå langt fortere enn det man trodde og enn det de fleste i høyere posisjoner er villig til å innrømme.

Forbryterske avgjørelser

Maktapparatet slipper stort sett unna med det meste, uansett om de er offentlige tjenestemenn eller forskjellige typer privat næringsliv.

Den eneste straffen for politikere er stort sett at de ikke blir gjenvalgt, men så blir de gjenvalgt neste gang igjen, så det teller ikke.

For å ta noen eksempler, den svenske regjeringens betingelsesløse støtte til underholdningsindustrien og den nye overvåkningsloven de innførte for en tid tilbake, den norske regjeringens som velger å fortsette den aktive naturødeleggelsen i norges områder og den forrige amerikanske administrasjonens mer enn vanlig aggressive krigføring er alle noen få av altfor mange eksempler på hvor ille det er, og hvor lite de blir stilt til ansvar for sine forbryterske og/eller forbryterske uansvarlige handlinger.

«Teflon Tony», Tony Blair, tidligere statsminister i Storbritannia slapp unna lett, men de er alle Teflon Tony. Det er veldig få som engang behøver å frykte å bli stilt til ansvar for noe som helst. Alle de nye undertrykkende lovene innført det siste tiåret, som helt klart er enda mer undertrykkende enn de som var fra før, er ett grelt eksempel på direkte overgrep mot folk, mot friheten, mot selve livet, og de slipper unna. De skjuler seg bak den demokratiske prosessen og gliser godt i skjegget. Den norske regjeringen har nå i en rekke vedtak støttet den utryddelse av livet på jorden som har tatt nye, alvorlige skritt mot fullbyrdelse i det siste, og veldig få gidder engang å lette på øyenbrynet.

Hele situasjonen er jo bare helt, fullstendig galemattias. Det finnes ingen krav til verken folkevalgte eller bedriftsledere i næringslivet om at de skal handle grunnleggende ansvarlig. Så lenge de ikke bryter sine egne, undertrykkende lover, eller rettere sagt ikke bryter dem altfor åpenlyst eller blir tatt på fersken så slipper de unna, og den «onde» sirkelen blir bare ondere. Hadde det bare vært ondskap, da hadde det enda vært noe, men det er en blanding av maktsyke og uansvarlighet og dumhet som ingen andre «menige» ville ha sluppet unna med, uten å ha fått tusen års fengselstraff, med dødsstraff, eller noe i den dur.

Hva skjer når lovgiverne vedtar kriminelle lover eller når makten bak makten, som for eksempel underholdningsindustrien, oljeindustrien, fiskeriinteresser og industrien generelt sett sørger for at kriminelle lover blir vedtatt?

Ingenting. Ingen verdens ting.

Døden i havet og på land - enda et nytt kapittel

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe mer om regjeringen på en stund, da jeg en stund nå har beskrevet i detalj dens hårreisende gale veivalg og mangel på visjoner og riktige prioriteringer, men alt dette bare fortsetter og blir mer og mer alvorlig for hver ny dag som går og hver ny himmelropende gal prioritering de gjør.

Som beskrevet tidligere så har fiskeriminister Helga Pedersen og andre jobbet aktivt i regjeringen for at havet ikke skal defineres som natur i den nye «naturmangfoldsloven». Det blir nå regjeringens offisielle politikk. Havnatur er ikke inkludert i forslaget til den nye loven som legges fram i morgen.

Når man ser de nye, enda mer alvorlige opplysningene som nettopp har steget til overflaten om døden i havet så fremstår regjeringens nye prioritering som… som…

Ja, hva skal man si? Hva skal man kalle det? Uhyggelig? Kriminell? Sinnssyk? Virkelighetsfjern? Dyptgripende fornektelse? Bortenfor dypt uansvarlig? Sett inn dine egne ord og termer her. Finn gjerne på noen nye.

Ønsker du høflig språkbruk, sa du? I så fall er mitt svar til deg at disse folkene fortjener ikke det. Ingen «ansvarlige» gjør det, og denne regjeringen begynner nå å sette rekord i uansvarlighet, og det skal litt til, i en verden der dyp, fundamental uansvarlighet er normen, og slett ikke unntaket.

I tilfelle du lurer: dette gjelder slett ikke «bare noen korallrev», men selve vår overlevelse. Det er enda en gal avgjørelse på vår vei mot et sakte, pinefullt kollektivt selvmord.

Det er i den konteksten alle dagens politiske avgjørelser må sees, og i hvert fall denne, og denne regjeringens stadig mer #¤%&#¤%& (sett inn sterkest mulig banneord her) handlinger.

Jeg blir så rasende, så fortvilet og føler meg så maktesløs. Mitt raseri og min fortvilelse retter seg også, i minst like stor grad mot alle de menneskene som ikke reagerer på denne og talløse andre tilsvarende handlinger.


EN LITEN STOR OPPDATERING: Etter å ha tilfeldigvis fått med meg NRK sitt propagandainnslag på Dassrevyen til fordel for den nye loven i kveld konstaterer jeg enda en gang at etablert media er den fjerde, støttende statsmakt. Maken til UKRITISK, LUNKENT VASKEVANNINNSLAG skal man faktisk lete godt etter, selv i dagens situasjon der ukritisk og maktvennlig journalistikk florerer.