Paul Rodgers

Jeg sitter her og hører på Paul Rodgers, blant annet fra Free og Bad Company, enda en jeg har gått glipp av i mange år. Han spiller piano, gitar og synger som en gud.

En utrolig personlig artist, når han vil være det. Mye er elendig møl, men når han er stor, når han spiller og synger sine ballader og skriker ut mot verden i glede og sorg med sin poesi så er han stor.

Utrolig inspirerende.

Livet er merkelig og rart og stort.

Jeg hørte først Wishing Well med Free, og derfra kom jeg over Rodgers og Bad Company, og enda litt mer av verden åpnet seg for meg.

Mine favorittsanger der Rodgers er involvert er:

Child
Wishing Well
Bad company
Fade Away
Seagull
Live in peace
I lost it all

Amos
Som nettopp har stått opp i kveld (klokken 23.00) og føler seg stor og full av ild og skygge

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

Grenseløs leser verdens beste bøker (I)

Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:

Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.

The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…

Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.

Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.

Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.

Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.

Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.

Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Solfesten

Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne

Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991

Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.

Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.

Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.

Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.

I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.

Skepsis til «Skeptikerne»

Jeg er generelt sett skeptisk, veldig skeptisk til mange som kaller seg skeptikere. De misrepresenterer seg veldig når de fremstiller seg som sanne søkere etter sannheten. Folk som kaller seg skeptikere er gjerne ikke skeptikere i det hele tatt, men bare forsvarere for sitt eget, snevre virkelighetssyn.

Vitenskapen har for lengst blitt en ny religion og som fanatiske forsvarere for sitt livssyn angriper de gjerne alternative betraktningsmåter med en iver som kan konkurrere med den verste svovelpredikant. Dette kommer til uttrykk over en lav sko, på mange forskjellige områder, men er veldig fremtredende når det gjelder hendelser som ikke enkelt lar seg reprodusere i et laboratorium, som det paranormale, dette til tross for at det forlengst har blitt bevist bortenfor all tvil. Det finnes ikke tvil om dets blotte, objektive eksistens i menneskenes tilværelse, punktum.

Det er flere beslektede forhold som spiller inn her.

Først bør jeg nok påpeke en del slevsagte ting:

Det er ingenting galt, snarere tvert om i å være en sann skeptiker. Jeg ser på meg selv som det, på alle områder. Når jeg adopterer et syn gjør jeg det etter en lang overveielse og grundig bevisst og ubevisst prosess. Jeg ser på hva jeg selv har opplevd, men også hva andre sier om det samme. Begge deler tillegges samme vekt.

Det er for eksempel liten tvil om at det er veldig mye ren svindel innenfor de mange områdene som dekker paranormale hendelser. Den åpenbare tilstedeværelsen av svindel er definitivt med på å ødelegge for alle de som har ekte paranormale opplevelser. Det er ofte vanskelig å skille mellom det som er falskt og det som er ekte. En god rettesnor her er, i følge mine erfaringer hvis en gitt person tar penger for sine tjenester eller ikke. Det er masse penger i svindel, på alle områder og generelt sett så er den såkalte New Age bevegelsen, som dog slett ikke er et enhetlig begrep dominert av tanken på suksess og vellykkethet.

Et annet tegn for meg er hvis en som kaller seg heks eller sjaman eller lignende presenterer en såkalt grand unified teori, en teori der alt passer inn, kort og godt hvis de har et religiøst syn på Universet, (må ikke forveksles med holisme eller helhetstenkning). Da blir de øyeblikkelig tvilsomme i mine øyne.

Hvis de hevder at de kommuniserer med romvesener fra planeten Asurius som ønsker å redde menneskeheten fra utslettelse så hjelper det heller ikke til å oppnå særlig troverdighet hos meg.

Og vitenskapen, som selger bruken av avansert teknologi som sin frelser er mye av det samme.

Det finnes de, selv om de er få, som kaller seg vitenskapsfolk som har en genuin interesse for det paranormale, som tilnærmer seg de forskjellige hendelsene med et åpent sinn. De er dog stort sett uglesett i etablerte vitenskapelige kretser. Hvis du for eksempel støtter tanken om at en Flygende Tallerken har landet i nabolaget betyr det utvilsomt slutten på din karriere. Det spiller ingen rolle at dette medfører riktighet. Du blir fortsatt uglesett og utstøtt, fordi vitenskapens oppgave er ikke å finne sannheten og avdekke virkeligheten, men å tilsløre den. Religion er opium for folket. Vitenskapen gjør, som alle religioner krav på absolutt sannhet. Virkeligheten er dog en ganske annen.

For å ta relativt kjente eksempler i bloggverdenen så er for eksempel Are Ethica og Glabladet like tvilsom, på hver sin måte sett fra mitt synspunkt. Begge er ganske så virkelighetsfjern, ut fra sitt ståsted. Selve deres grunnide om Universet blir snever. I korthet så setter de alt i den båsen som passer deres syn, snevrer inn tilværelsen istedenfor å omfavne dens endeløse variasjon.

Glabladet har, som sine kollegaer et fullstendig urealistisk syn (for å si det mildt) på verdien av positiv tankegang, og Are Ethica, som sine kollegaer et minst like urealistisk syn på verdien av å katalogisere alt, av å få alt til å passe. Begges «skrifter» fremstår som så hårreisende unaturlig at de bare får meg til å reise bust og riste på hodet i ulyst.

Tilværelsen er, i det hele tatt og heldigvis så enormt mye større enn vårt begrensede syn på den, og selv om vi ofte får demonstrert det faktum så tviholder vi alle på de små båsene vi kaller virkelighet.

Tilslutt noen udødelige ord:

«If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite. For man has closed himself up, till he sees all things through narrow chinks of his cavern.»

William Blake – The marriage between heaven and hell

Dette enkle faktum burde ha vært pensum på ethvert studium. Dessverre blir det ignorert, istedenfor omfavnet.


PS: Ikke alle som kaller seg skeptikere bør føle seg truffet av dette.

Men de fleste bør...

De er, generelt sett en gjeng religiøse fanatikere som, som sagt kan måle seg med den verste svovelpredikant, og de oppfører seg deretter, uansett hvor mye de pakker sin «argumentasjon» inn i «rasjonelle» vendinger.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (II)

En reise er en seier i seg selv, og en sann reisende er en som ikke egentlig har et mål, men lar seg dra dit reisen måtte føre en og vet at den aldri vil ende.

Loreena McKennitt er en Reisende, både kunstnerisk og fysisk. Hun ble født i Canada og er av skotsk og irsk avstamning, og musikken hennes vokste også ut av hennes keltiske bakgrunn.

Hun finansierte sin første plateutgivelse ved gateopptredener, uvillig til å gå runden med etablerte plateselskaper, og fortsatte å være uavhengig, både kunstnerisk og i livet ellers. Når hun starter forberedelsene til en ny plate reiser hun til det stedet og det miljøet platen skal handle om. Tekstene hennes og de temaene hun velger springer alltid ut fra de inntrykkene et gitt sted eller kultur gir henne. For en plate reiste hun til Irland, i det som var starten på hennes livslange Reise, blant annet for å spore sine keltiske røtter, som er helt tydelig på alle utgivelsene hennes. Det førte henne også til Spania og til Kaukasus og mange andre steder. For henne er helt klart kunsten og livet ett. Musikken, som først var prominent keltisk fikk etter hvert også arabiske og østlige innslag. Man kan følge livet og reisene hennes gjennom hennes musikk og tekster.

Det er vanskelig å plukke ut enkelte melodier hos henne, fordi platene hennes i så stor grad er en helhet, er temaplater, noe som dessverre alltid har vært en sjeldenhet, og som blir stadig sjeldnere. Vi får i langt større grad ta del i en Reise på slike utgivelser og Loreena McKennitt suger oss inn i sine, mykt og fast. Natten kommer ofte midt på lyse dagen for meg, og gjør det i enda større grad når jeg lytter til hennes mystiske klanger og ord, hennes poesi, lyriske uttrykksmåte. Det er så lett å bli svulstig når man skal beskrive slike ting, men Loreena er ekte. Hos henne finnes få eller ingen kompromisser, verken i livet eller kunsten. Kanskje hun kunne ha fortalt om slike mindre hyggelige øyeblikk selv, men jeg, som ser på henne utenfra ser ingenting av det, av det som er så altfor vanlig i dag, både blant folk flest og artister.

I sitt program fra Alhambra i Spania hyller hun Arabisk innflytelse i europeisk kultur og arkitektur, noe som i dag nærmest er uhørt, som det knapt snakkes høyt om i dagens undertrykkende miljø. Hun hyller også gjerne det multikulturelle. Vi finner henne i krysningen mellom utallige retninger og kulturer.

Hun har tolket en del tradisjonelle sanger, men selv om jeg liker mange av dem også foretrekker jeg hennes egne komposisjoner, som blant annet The Mystic’s Dream og Prologue. Det er to «verk» (svulstig) som virkelig får meg til å oppleve hennes verden. Hun gir oss eldgammel historie, som nærmest er tapt i nåtidens grunne virkelighet. The Mystic’s Dream fra The Mask and Mirror (1994) er keltisk, urtiden i ethvert menneske, og kontakten, lidenskapen som forbinder oss, heksen som søker beslektede sjeler, og den virker på mange plan. Jeg får stadig noe nytt ut av den, for hver ny gjennomspilling. Den er et dikt, er poesi, både dens tekst og melodi, og dens helhet. All verdens glede og sorg og dets vell av følelser brenner i meg når jeg lytter til mystikerens drøm, og jeg lærer mer om meg selv og hva jeg er.

Prologue er utelukkende instrumental og fra The Book of Secrets (1997), fra hennes reise i Tyrkia, Kaukasus og Østen. Jeg har reist der, og når jeg hører melodien så gjenopplever jeg Bosporos-stredet, Istanbuls bakgater og togene som snegler seg av sted i fremmede fjell. Det er ganske utrolig.

Hvis alle artister og kunstnere, uansett kunstform hadde tilnærmet seg stoffet på en måte som engang ligner Loreenas besettende metode ville etablerte produksjonsselskaper ha brutt sammen, og musikken, filmen, boken blitt reddet fra grådighet og forflatning lenge før den moderne, herlige piratvirksomheten startet opp.

Hun er langt mindre kommersiell enn den mest gryntende og hylende Black Metal musiker. Jeg liker Black Metal og jeg liker også kontroversielle uttrykk og nivåer av oppførsel, og transgresjon i både kunsten og livet ellers, men i en verden der man ofte kan få følelsen av at alt har blitt gjort tidligere, og at det ikke er mulig å sjokkere noen lenger… så er Loreena McKennitt uforfalsket og original til fingerspissene. Det er mulig å Leve i en verden av likegyldighet og livløshet, til tross for alt det, ikke på grunn av det. Hun minner meg på det enkle faktum, på det, blant et uendelig antall andre inntrykk og følelser og variasjoner av livets dybde man ofte tror og frykter man har mistet.

«I looked back and forth through the window of 15th century Spain, through the hues of Judaism, Islam, and Christianity, and was drawn into a fascinating world: history, religion, cross-cultural fertilization... For some medieval minds the mirror "was the door through which the soul frees itself by passing"... for others the pursuit of personal refinement was likened to "polishing the mirror of the soul." From the more familiar turf of the west coast of Ireland, through the troubadours of France, crossing over the Pyrenees and then to the west through Galicia, down through Andalusia and past Gibraltar to Morocco... The Crusades, the pilgrimage to Santiago, Cathars, the Knights Templar, the Sufis from Egypt, One Thousand and One Nights in Arabia, the Celtic imagery of trees, the Gnostic Gospels... who was God? and what is religion, what spirituality? What was revealed and what was concealed... and what was the mask and what the mirror?»

- Loreena McKennitt i forordet til The Mask and Mirror

The Mystic's Dream :

A clouded dream on an earthly night
Hangs upon the crescent moon
A voiceless song in an ageless light
Sings at the coming dawn
Birds in flight are calling there
Where the heart moves the stones
It's there that my heart is calling
All for the love of you

A painting hangs on an ivy
Nestled in the emerald moss
The eyes declare a truce of trust
And then it draws me far away
Where deep in the desert twilight
Sand melts in pools of the sky
When darkness lays her crimson cloak
Your lamps will call me home

And so it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
And now I feel you move
Every breath is full
So it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
Even the distance feels so near
All for the love of you.

Hvorfor blogge?

Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg liker å skrive, har alltid likt det og jeg bruker, som jeg alltid har gjort de media som er tilgjengelig for meg. Blogging er bare enda en måte jeg kan uttrykke meg på.

Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.

Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.

All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.

Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.

Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.

Det er ofte slik.

Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.

Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.

Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.

Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.

Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.

Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»

- George Bernard Shaw


«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».

- Albert Einstein


«I have never let my schooling interfere with my education.»

- Mark Twain


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

En by fylt med spøkelser

Det er noe med byen Pluckley, sørøst for London i Storbritannia som skiller den ut fra andre større og mindre byer og steder:

Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.

Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.

Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se verden og virkeligheten slik den er.

Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.

Veien opp mot Maltman's Hill en mørk natt
En av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt

Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.

Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.

Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.

Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.

Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

Det paranormale

Det paranormale, som i betydningen «bortenfor det normale», ikke det overnaturlige, som i betydningen «over eller bortenfor naturen». Ingenting som eksisterer i naturen kan være over eller bortenfor den.


Faktum er at det som nå for tiden er klassifisert som paranormalt er like vanlig som gress. Det skjer hvert eneste sekund på dagen og natten, med alle typer personer, over hele planeten (og utenfor den).

På en side har vi altså det offisielle sprøytet, som påstår at tilstedeværelsen av spøkelser, ånder, paranormale krefter, romvesener og lignende er overtro og/eller innbilning.

Så har vi fakta, den overveldende samlingen av bevis for at det virkelig eksisterer. Mange, deriblant jeg ser på det som så vanlig at man nærmest tar det for gitt. Det burde ha blitt kalt noe slikt som: «bortenfor nåtidens bevisste og anerkjente opplevelser» eller noe…

For århundrer siden, i det som teknologiens tilbedere elsker å kalle den primitive tidsalder ble en heks, en sjaman med sterke paranormale evner oppdaget hurtig og grunnlaget for hans eller hennes utvikling ble lagt tidlig i livet. Han eller hun, som alle andre ble gitt alle muligheter til å lære så mye som mulig, om seg selv, om sitt potensial, så de lettere kunne takle den vidunderlige ilden som finnes i oss alle.

I dag finnes det svært liten sann oppmuntring til å lære, og til å lære seg selv og naturen, virkeligheten å kjenne, og vi lider voldsomt på grunn av det. Hvis vi ikke passer inn i pene, små esker blir vi plaget, bøllet med og forfulgt. Minner fra tidligere liv, for eksempel, som er så viktig for vår nåværende tilværelse blir hevdet å være et resultat av en overaktiv fantasi. Hvis vi insisterer på at slikt tull er virkelig, hvis vi fortetter å påstå det gjennom tenårene risikerer vi å bli sperret inne på «sykehus» og det som verre er.

Fra vuggen, gjennom tenårene og til vi er gammel og grå blir vi kjørt gjennom kjøttkvernen, kjørt gjennom den utallige ganger. Samfunnets intoleranse og trangsynthet blir banket inn i oss, intoleransens regiment forsterket ved enhver anledning, i en prosess veldig lik hjernevask. Det er et vedvarende mirakel at selv en eneste en av oss når voksen alder med den minste rest av kreativitet og uavhengighet tilbake.

Men det gjør vi og vi ser gjennom illusjonen som veves foran øynene våre, og vi ser verden som den virkelig er.

Og den er så uendelig mye større og mer interessant enn det vi blir fortalt at den er, og når vi innser det så gleder vi oss vilt i våre ikke lenger kalde hjerter.

En gledens dag (V)

Justisminister Amos Keppler erklærte i dag at i løpet av en femårs periode vil alle fanger slippe ut av fengsel og alle politifolk bli sparket. I løpet av samme tidsrom vil alle lover og mekanismer skapt for å holde folk og dyr i bur bli fjernet.

- Vi la ned kirkedepartementet og kastet kristne ut av kirkene, og tok bygningene i bruk til helt andre ting, sier Keppler i en ekstatisk kommentar. – Uten sammenligning for øvrig gjør vi nå det riktige også når det gjelder fengslene. Verken dyr eller mennesker hører hjemme i bur, og endelig er det noen som tar et oppgjør med det som så lenge har vært den herskende, avskyelige praksisen. Politiet og militærfolk har alltid vært maktens bøller og denne regjeringen tar hånd om det også, i enda flere av en lang, lang rekke tiltak som skal transformere vårt samfunn.

Kirkene og fengslene, bygningene som tidligere ble brukt til å undertrykke og ødelegge menneskers tanker, følelser og kropper vil heretter bli brukt til alt fra filmstudio til teater og konserthaller (og til masssssive syreparties og hedenske seremonier og orgier).

Tidligere liv

I slutten av tenårene fikk jeg kraftige, bortenfor intense og uhyggelige mareritt. De var åpenbart det, selv om jeg ikke husket noe av det da jeg våknet, da jeg våknet skrikende og i full panikk. Den første gangen det skjedde var jeg hes i en uke etterpå. Det var et stort hull i meg der minnet skulle ha vært. Alle drømmer og mareritt falmer i sekundene og minuttene etter at en har våknet, men her var det ingenting, uansett hvor mye jeg anstrengte meg for å huske. Jeg hadde revet ned bokhyllene over sengen og bøker var strødd over hele rommet.

Det skjedde ikke ofte, toppen to ganger i året og ofte med års mellomrom, ettersom jeg ble eldre, så det var egentlig ikke noe problem. Det plaget meg faktisk aldri, selv om det, for å si det mildt slett ikke var behagelig hver gang det skjedde. Det plaget meg ikke, bortsett fra et enkelt faktum: at jeg aldri husket noe, og at det føltes så utrolig, utrolig viktig å huske.

Noen påstod at det var det at bøkene hadde falt ned på meg som hadde utløst panikken, men de hadde ikke gjort det de to første gangene, og heller ikke andre steder, som på hotellrom og andre steder. Alle forklaringene jeg fikk føltes veldig utilfredsstillende. Jeg gikk aldri til psykolog, da jeg allerede da hadde sluttet å tro på det tullpratet de preker, men jeg hadde en uformell samtale med en på en fest en gang, en skikkelig morsom opplevelse. Samtalen endte med at han ble redd og utilpass og trakk seg vekk fra meg, som om han ønsket å si «vik fra meg, Satan».

Da, plutselig en natt, nesten ti år etter første gang våknet jeg opp badet i kaldsvette og med hamrende hjerte… og jeg husket alt, hver eneste lille detalj fra det jeg hadde gjennomlevd i drømme. Jeg hadde blitt brent som heks flere århundrer tidligere, og husket livet mitt da, prosessen fram mot «avsløringen» og brenningen i pinefull og gledelig detalj. Jeg ble fylt med en enorm glede, spenning og visste at selv om jeg hadde blitt rystet til mitt innerste, så visste jeg, i mitt innerste vesen at dette var sannheten, at dette hadde jeg virkelig opplevd.

Det hadde vært andre ting også, små ting og hint som jeg i ettertid lett kunne gjenkjenne, som at jeg gjenkjente steder jeg aldri hadde vært, beskrivelser av hendelser som jeg aldri kunne ha kjent til osv. Drømmene, visjonene kom som en flodbølge etter det. Liv etter liv etter liv åpenbarte seg for meg. Jeg hadde blitt brent som heks flere ganger, og jeg hadde sett venner av meg bli brent. En biskop brente min elskede, og jeg drepte han, gjennomboret han med mitt sverd, uten tanke for min egen sikkerhet. Vaktene hans stakk meg med sine sverd, sine lanser og jeg og biskopen døde der, utåndet der i regnet og stanken fra brennende kjøtt, side om side. Alle disse visjonene bar fram en eneste, uunngåelig konklusjon:

Jeg har levd tidligere, ikke bare ett liv, men mange, som perler på en snor gjennom menneskehetens historie.

Det er ikke lenger skremmende å ha disse drømmene, ofte i våken tilstand. De er skremmende minner, men føles også som å se en film, en opplysende og forklarende film. Jeg bør også påpeke at det ikke er noe religiøst med dem. Jeg får ingen følelse av noen Gud eller guder eller følelsen av ekstase som preger de østlige religionene, ikke noe løfte om noe fremtidig Nirvana eller himmel i slutten av tunnelen. Vi er evige, uten begynnelse eller slutt eller noen tilstand av fred eller endestopp.

Jeg har gått gjennom tunnelen utallige ganger, og hver gang man går fra en kropp til en annen er en like intens opplevelse. Man husker alt man noensinne har glemt. Det finnes et Skyggeland, ved siden av den fysiske verden, som man også drar til når man drømmer og/eller Søker. Denne verdenen er egentlig ikke utenfor den fysiske (tåpelig uttrykk), men er en integral del av den eller så er det motsatt. Det finnes ingen Annen Verden, men bare en, en udelelig, uendelig og mektig.

Jeg opplever hendelsene, alle mine inkarnasjoner som minner, akkurat som tidligere i dette livet, fjerne, men ikke mindre sanne.

Så hvorfor husker jeg, når så mange ikke gjør det? Det er lett å svare på. Fordi jeg, selv om jeg fornektet det lenge, i flere år etter at minnene begynte å presse på, så begynte jeg å gå i meg selv, å søke stadig dypere ettersom min hunger for sann viten åpenbarte seg, og da, etter hvert som hemninger og fornektelser svant hen i den intetheten de hører hjemme så ble jeg klar for å lytte til meg selv, til mitt indre, til både det indre og ytre «Kosmos» (eller Kaos).

Den vitenskapelige og religiøse forklaringsmodellen, som egentlig er den samme, blir bare mer og mer utilstrekkelig ettersom årene går, bare mer og mer den løgnen og bedraget de er, for å holde folk i trelldom, fra å hindre dem i å gjøre sin sanne vilje.

Jeg lever, jeg Amos Keppler, som selv om han bare er en ørliten del av det udødelig åndevesenet som Reiser igjennom Tid og Rom og bortenfor, er like stor som Universet selv. Tid og Rom er bare knagger som man henger klærne sine på. Man henger ikke seg selv på dem, ikke uten at knaggene kutter skinnet og det gjør vondt, og vondt gjør det, når vi alle eksisterer i et fengsel vi selv har skapt.

Vår tilværelse, en dynamisk vekselvirkning mellom kroppen og uendeligheten er en utrolig mektig kombinasjon og begge deler er like viktig. Vitenskapen sier at bare det som kan måles med perfekte konstruksjoner, maskiner er virkelig. Religionen sier at det egentlige livet ikke er på Jorden, men et sted langt unna, som vi må være tobente sauer for å komme til. Det er derfor jeg avviser dem begge.

Midtsommernatt - slik den bør feires og leves

Da jeg fylte tjue sverget jeg dypt og hellig at jeg skulle forandre livet mitt. Jeg innså at jeg stort sett prøvde å leve opp til andres forventninger av meg, at jeg som en båndopptaker bare gjentok andres ord og gjerninger.

Det tok tid, tok år, slik jeg visste det ville gjøre. Jeg forvandlet meg selv stein for stein, bit for bit. Det var en nesten umerkelig prosess den første tiden, men jeg som tjueåring ville knapt ha gjenkjent meg selv bare noen få år senere. Prosessen fra en ganske så undertrykket person til et fritt menneske hadde startet, på utallige synlige og mindre synlige måter.

Da, 21. juni, Midtsommernatt 1988 forandret livet mitt seg på en drastisk og ugjenkallelig måte.

Jeg hadde vært i London, Byenes By noen dager. Som alltid var det en enorm opplevelse, en kaskade av opplevelser og inntrykk. Mine tidligere opphold i byen hadde vært av kortere varighet, men denne gangen hadde jeg mer penger og hadde bestemt meg for å bruke av midler jeg hadde hatt i banken en tre års tid, og hadde planlagt å bli der en stund, og jeg hadde bedre tid til å utforske og gå i dybden, gjøre ting der jeg ikke hadde tatt meg tid og anledning til tidligere.

Min første Londontur sommeren 1983, min aller første tur utenfor Skandinavia bidro i betydelig grad til min utvikling. Jeg innså at livet i sannhet var totalt forskjellig fra det jeg hadde blitt fortalt at det var.

Men det var ingenting mot det som skjedde denne gangen.

Man kan undres, virkelig undres mange ganger, over tilfeldigheter og skjebne. Hva får en til å gå til høyre eller venstre eller rett fram i et gitt veikryss? Hva skyldtes at man en dag eller natt går til et sted man har vurdert å gå til mange ganger før, men ikke handlet ut fra den stadig økende trangen en har til å søke, til å finne det ukjente og skjulte? Aleister Crowley, en av de aller mest beryktede trollmenn i det tjuende århundre skriver i sin selvbiografi, Magick in Theory and Practice at man kan gå et sted en natt, passere en dør på en øde vei eller gate, og hvis man ikke går inn den døren, den natten og angrer seg og dagen etter kommer tilbake så er den ikke lenger der, og det stemmer så visst i mitt tilfelle. En unik mulighet åpenbarte seg, en som kanskje aldri ville ha kommet igjen, og den hadde enorme konsekvenser for mitt videre liv. Kanskje ville jeg ha funnet en lignende mulighet på et senere tidspunkt eller kanskje ikke, og jeg ville så visst ha gått glipp av alt som fulgte i dens umiddelbare kjølevann.

Jeg hadde hørt rykter om at en heksefest skulle arrangeres et sted i byen. Bare tanken frembrakte alt fra spenning til frykt og lattermildhet i meg. Jeg hadde jo lest om hekser, også moderne hekser, men aldri møtt noen. Betegnelsen paganisme var, for eksempel praktisk talt ukjent for meg. Men et ord som nysgjerrighet vil alltid være håpløst utilstrekkelig når det gjelder å beskrive det jeg føler i slike tilfeller. Det var den driven, den ilden som jeg ville lære å gjenkjenne så lett i alle de fantastiske årene som fulgte. Min lidenskapelige nysgjerrighet (også utilstrekkelig til å beskrive det ubeskrivelige) ble vekket og jeg begynte, allerede flere dager tidligere å gå rundt på de stedene jeg kjente til som man snakket om slike ting, om radikale konsepter og handlinger. Men selv på slike steder ble det vanskelig å finne ut noe konkret, fakta som ikke var spøkelser og skygger. Men jeg fulgte spøkelsene og skyggene og på den tredje eller fjerde dagen snakket jeg med og drakk skummende Guinness med to skummelt kledde personer.

- Det er i Hyde Park den 21. sa damen.

- Men det sies at det bare er hundre meter fra politistasjonen der inne, sa mannen.

Det var bare to dager til.

Jeg fikk inntrykk av at de ikke kom til å dukke opp og på tidspunktet følte jeg meg ikke noe særlig ivrig selv heller. Det føltes rett og slett for tullete og vilt. To dager senere, da jeg i skumringstimen spaserte inn i Hyde Park, like før parken ble stengt for natten red fortsatt usikkerheten og nervøsiteten meg som en mare, og jeg hadde heller labre forventninger. Jeg husker at jeg bestemte meg for å gå, for å bare gjøre det, for å bare ha gjort det. Dette var London, et sted som alltid hadde hatt positive vibber for meg, et sted der all min lengsel, all min indre styrke ble forsterket tusenfold.

Hyde Park er stor. Hvis man står midt inne i den er det langt til byen utenfor, på alle sider. Det er sletter, vann og samlinger av trær som til nød kan gå for å være en liten skog.

Stedet var ikke vanskelig å finne. Folk hadde samlet seg ved bredden av The Serpentine. De stod der som små grupper og som enkeltmennesker. Jeg gjenkjente lett usikkerheten og engstelsen og den iboende fandenivoldskheten i alles øyne. Vi kikket stjålent og usikkert på hverandre, ikke trygg på hverandre, på oss selv. Jeg husker det ennå, hvordan det føltes, ikke bare da, men i årene før og i tenårene generelt. Tidligere på dagen hadde jeg sett en tigger ved en søppelkasse, og en ung gutt som skrek i fortvilelse og bunnløs desperasjon. En annen ung gutt som sparket tiggeren, både han og tiggeren og menneskeheten som helhet redusert til en blek, nedbrutt figur på vei inn i skumringen, fratatt alt, alt som gjør livet verdifullt. Vannet, dypt og mørkt er forlagt over alle verden. Vi hadde alle, alle det dype vannet og mørkets mennesker søkt hit, på jakt etter det vi savnet så uendelig sterkt.

Hva som så fulgte er umulig å beskrive med ord, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. Det blir aldri, aldri helt riktig.

Natten… falt på. Vi som så etter kunne fortsatt se en strime av grått lys i horisonten. Natten falt på og vi kjente forventningens stemme kalle. Jeg hørte en tromme et sted fra, men ikke tale om at jeg kunne se noen slå på den. Andre snakket om lyden også, og uttrykte engstelse over at samfunnets uniformerte bøller skulle høre den og komme etter oss. En mann og en kvinne kom gående, i spissen for en større gruppe. Jeg husker fortsatt hvordan de virket på meg, på oss alle, så selvsikre og avslappet og intense. Kvinnen ønsket oss velkommen. Hun roste oss for vårt mot, for vår evne til å søke, til å komme til dette stedet, bortenfor alle odds. Dette er Midtsommernatt, sa hun, den ekte, opprinnelige, slik den ble feiret i eldgamle tider. Vi kikket rundt oss og plutselig virket det som om trærne som omringet oss hadde blitt… flere, hadde økt antall, som om vi befant oss i en skog, ved et vann i midten av en skog. Den verden vi hadde kjent til, som vi hadde kommet fra for slik en kort tid siden virket plutselig uendelig langt unna. Kvinnen stod der med en fakkel i hånden, og dets lys blafret og badet oss alle, og alt utenfor det blafrende lyset virket som en mørk vegg, og vi innbilte oss at det ikke var noe der, var noe der overhodet, at dette var hele verden. Velkommen, hilste hun. Velkommen til den foreheksede skogen, til Sherwoodskogen, som ikke er noe sted men en sinnstilstand, et fristed for alle som søker sann og utilslørt Frihet. Kjenn ilden innvendig, ta på den og dra den ut i det åpne. Føl deg selv, uavhengig av verden. Føl deg selv i verden. Den er i deg. Den er deg, ikke noe separat og fremmed. Menneskeheten er en del av naturen, den gavmilde og nådeløse naturen, en del både liten og uendelig stor, ikke mer, ikke mindre enn noen andre skapninger. Føl storheten. Ta på den, Aksepter den, aksepter deg selv, bortenfor all den usikkerhet og utrygghet som har blitt banket inn i deg fra tidlig alder.

Vi tok ingenting, ble ikke servert noe, ingenting som kunne ha ledet oss til å tro at noe var der som ikke var der, og det føles fortsatt utrolig på meg. Vi var oss selv og det var nok. Vi så oss selv og verden, slik vi og verden virkelig var.

De sist ankomne begynte å danse og vi også. Vi svaiet og badet i lyden av trommene. Jeg vet at trommer kan være eggende, kan føre en inn i en transelignende tilstand, men dette var noe mer, så mye mer.

Søk hverandre, kalte mannen. Søk verden. Føl jorden åpne seg under deg. Føl dens grenseløse omfavnelse, dens dirrende hete.

Så sa han et ord, Hulheten eller Hollow. La deg synke ned, la deg falle. Kom med oss til Den Andre Verden, omfavn verden og alt i den.

Og vi befant oss i skogen ved vannet og vannet brant, og vi badet i det og svømmingen startet. Noen spilte en fløyte, en eller annen ingen kunne se i det flakkende lyset, i den dansende skyggen. Jeg så en jente rekke ut en hånd til en gutt og trekke han ned på bakken. En mann omfavnet en kvinne bakfra og hun sukket i velbehag, i vill, avslappet forventning. Klær svant som dugg for solen (det var ingen sol), lik hemningene til alle de tilstedværende som omfavnet hverandre, som kjærtegnet hverandre vilt, i den skyggefylte skogen, i det brennende vannet.

Se deres Skygge, kalte sjamanen, kalte heksen. Møt deres sjel. Aksepter den og dra styrke fra den.

Vi så den, den dansende skyggen foran oss, rundt oss alle, og jeg så mitt eget ansikt i den Skyggen, så inn i meg selv og visste at jeg så visst så på mitt eget speilbilde og møtte mitt eget blikk, og det rommet så uendelig mye mer enn jeg hadde trodd at det gjorde.

Noen skrek høyt og løp derfra, vekk fra seg selv i panikk, men det føltes så uviktig, så veldig, veldig galt, og vi ristet på hodet av deres uvitenhet og visste at det kunne ha vært oss, bare noen få timer, minutter tidligere.

Jeg aksepterer deg, sa jeg, sa vi samstemt, alle vi som ble igjen, ved Ildsjøen. Du er en del av meg. Jeg er en del av deg. Vi er ett.

Noen trekker ned buksene mine og jeg føler den grenseløse friheten rase gjennom meg. Presset mot buksen, som hadde smertet noe så aldeles jævlig forsvant og alt ble så godt, så uendelig godt. Jeg ser rundt meg og vi er alle nakne. Jeg kysser noen og blir kysset av noen. Vi svømmer i en sjø av omfavnelser, fra en person til den neste og det føles så godt, så ubeskrivelig godt, i den livets sjø vi har blitt. Jeg tømmer meg en gang, mange ganger og har for lengst mistet all begrep om tall og tid og sted.

Vi er innendørs, i en røykfylt hytte ett eller annet «sted», og vi er nok en gang mennesker, nok en gang de vesener vi er født til å være, uten skam og tilbakeholdenhet. Jeg kikker over vannet, mot skogen og det er ingenting der lenger, utenom skogen. De fjerne, høye bygningene er forsvunnet, inn i den marerittaktige tilstanden de hører hjemme i. Jeg ser ravner, ser dem lette fra tretoppene, ser Ravnen, hører den skrike. Og så…

Og så, da vi alle ligger der og gisper og stønner og lever, og svømmer i Ildsjøen, svømmer i evige omfavnelser… ser vi opp. Og i det fjerne månelyset, i gløden fra mange bål ser vi en kvinne sveve i det gylne og sølvaktige lyset. Vi ser henne, gjennom tåke, gjennom ild. En kvinne med klør og lange huggtenner som smiler til oss og som bader i skyggene og ilden som omringer henne. Synet av henne brenner seg inn i oss. Selv lenge etter at hun er borte er hun fortsatt der, uten at hun blir sett, uten at hun blir hørt, blant oss, i hver eneste lyd vi gir fra oss, hvert eneste inntrykk av smerte og glede som stiger opp i oss alle.

Det føles så godt å ligge der etterpå, og bare nyte nærheten av de andre, på alle sider av en, så fredfylt, så fullt av liv og ild.

Så ofte, både før og etter har morgengryet kommet som et antiklimaks, men ikke denne gangen. Denne gangen ble ilden og skyggene og natten med oss inn i den bleke dagen. Vi finner klærne våre, i hvert fall noen av klærne våre eller andres klær, finner nok av dem til at vi ikke blir helt nakne, og vi drar av gårde til et hus ikke langt unna. Vi må gå gjennom noen gater, krysse noen veier, men det er lyst tidlig nå, og vi møter bare noen få mennesker, og selv om vi skremmer dem, så skremmer ikke de oss. Den lille leiligheten blir fort fylt opp. Vi bare slenger oss ned på gulvet eller hvor enn det er plass og vi sovner, og sover til langt ut på dagen, til natten og ilden nok en gang bare er en armlengde unna og begge deler er der, så stort og så flott når vi strekker ut hånden.


Tjue år og det føles som om det var i går.


Vi oppdaget at vi hadde blitt sett, hadde blitt observert, og at politiet posterte ut en tung vaktstyrke kvelden etter, og også sverget å gjøre det samme den påfølgende Midtsommernatten (noe de gjorde), uten at det spilte noen som helst rolle. Vi svevde og de ble igjen, der deres type alltid vil være, i dritten og giften av det moderne, tyranniske samfunnet. De innrømmet heller aldri offentlig at en «hedensk orgie» hadde blitt feiret i deres bakgård. Ordensmaktens tvetydighet slutter aldri å forbause meg.

Avbrutt av noen norgesturer og norgesopphold her og der, og også noen Reiser i Europa forøvrig så bodde jeg i Byenes By nærmest sammenhengende de neste fem årene. Midtsommernatten ble på nytt feiret i Hyde Park tre år senere, da politiet ikke lenger holdt vakt der, og jeg møtte enda flere venner og likesinnede.

Noe uendelig stort ble startet den natten, og det har vært en integrert del av vårt liv hele tiden siden. Vi har gjort visse forsøk på å eksportere det, noe som har vært både vellykket og «mislykket».

Bare forsøkene har gitt oss mange flotte stunder, mange eksplosive netter.

Livet er i sannhet en fantastisk Reise, og ikke en eneste del av dagens omfattende bedritne samfunn kan endre på det, fordi dette samfunnet, i sitt fundament bare er en blek skygge av Livet, slik det virkelig er.

En magikers livlige liv og levnet

ALEISTER CROWLEYS LIV OG MAGI

«I am the great beast that rise from the sea»

Hva skal man si om Aleister Crowley som ikke allerede er sagt? Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Mange gjør sitt beste for å analysere personer og hendelser til døde. Det er både ufruktbart og dumt. Og det forteller også veldig lite om personen og hendelsen man hevder å vite så veldig mye om. Faktisk forteller det ofte mye mer om skribenten. Om hvor tørr og kjedelig vedkommende er. Vel, Crowley er en person som stiller utenfor enhver analyse, enhver fornuftig forståelse, og kanskje nettopp derfor fortsetter hans liv og magi å være omstridt. Mange har forsøkt å analysere Aleister Crowley. Noen har geniforklart han. De aller fleste har fordømt mannen, mennesket. Dette er ingen av delene. Det er simpelthen min personlige oppfatning av han, over seksti år etter hans død, og 133 år etter hans fødsel. Det er også en beskrivelse av samfunnet han vokste opp og det «moderne» samfunnet han fortsetter å leve i.

Hva skal man for eksempel si om hans livsmotto «Do what thou wilt shall be the whole of the law»? Man kan tilstrebe å tolke det fordervet, slik mange har gjort i sin fortvilelse. Mente han det ironisk? (Han var dyktig i ironiens kunst). Gjorde han det for å provosere? (Han kunne provosere en stein). Men hvorfor skal vi på død og liv gå omveier hele tiden? Kanskje mente han rett og slett det han sa? Som han selv skal ha sagt. Ethvert menneske bør følge sin sanne vilje uansett omgivelser og betingelser. I et fritt samfunn er ikke dette noe problem. I det tjueførste århundres sneverhet og ufrihet blir det viktigere enn noensinne. Og til helvete med konsekvensene. Det var nemlig ett av Crowleys mest utpregede (og sympatiske) trekk: Han ga fullstendig blaffen i hva andre mente om han. I hele sitt liv, helt fra guttedagene, fulgte han denne lederstjerne.

Det har vært noen feiringer av Crowleys fødselsdager siden han døde. Dette er svært vanlig når betydningsfulle personer har vært død en stund, vanligvis når det er en null bak nummeret. Statsmenn og ledere står fram på rekke og rad og forteller verden hvilket prektig menneske jubilanten var. Hvor «positivt» han eller hun påvirket sine omgivelser. Det tjener til Crowleys ære at dette ikke kommer til å skje i hans tilfelle... For det er lett (heldigvis) å slå fast en (eller to) ting om «The Great Beast». Han var verken prektig eller en som blir hyllet med store ord i festtaler.

Siden jeg først skrev og publiserte dette og diktsamlingen om hans liv og «virke», også på Internett har jeg innimellom blitt kontaktet av folk fra Thelema-religionen, folk som gjør sitt beste for å redigere hans liv og skrifter, og som generelt sett nedvurderer begge deler, og prøver å fremstille han som noe han ikke var, og som prøver å forandre hans lære til noe ganske annet enn det han ønsket. Ett eksempel er en kvinne som skjelte meg ut fordi jeg viste et bilde fra innsiden av Lovens Bok i full offentlighet. Så jeg antar at Aleister, den redigerte versjonen fortsatt kan bli beskrevet som en massenes frelser i en gitt fremtid.

Her følger en kort, ufullstendig biografi. En uten en agenda eller glorifisering/fordømmelse. Ja, det virker som en god ide. En biografi som ikke er forutinntatt er alltid en god ide.

BARNDOM

Edward Alexander Crowley ble født 12. oktober 1875 (etter vestlig, kristelig tidsregning). Den velstående familien tilhørte den pietistiske bevegelsen «the plymouth brethren». Samtidig tjente faren store penger på ølbryggerier og ølutsalg. Uten å ty til idiotisk psykologi er det meget sannsynlig at dette bidro til Edwards sterke avsky for alt som smakte av hykleri og utenomsnakk. Og hykleri og utenomsnakk har alltid gått godt i spann med religion. På samme måte som hans praktfullt katastrofale skolegang forsterket en naturlig og allerede godt utviklet forakt for autoriteter.

Han så faren død i et syn elleve år gammel. Senere samme år døde faren. Edward og moren flyttet til London, til hans onkel Tom. I følge Crowley selv var moren og Tom begge to «hjernedøde rasister». I hjemmet fikk han ingen fred for diktatoren Tom. På skolen drevet av the plymouth brethren, ble han hurtig «sent to Coventry», en beskrivelse av en type straff der den uheldige ble en ikke-person i form av at vedkommende ikke skulle bli snakket til hverken av lærere eller elever over en viss periode. I et miljø som oppmuntret til sladring fortalte en medelev at Crowley hadde ligget full på gulvet hjemme. I en og enhalv termin ble gutten dømt til ensomhet. Skolen bød ellers på pisking og andre delikatesser for de som brøt de gudegitte reglene. Men i motsetning til de aller fleste andre kuede sauer, fant ikke Edward seg i det. Ved hjelp av skolen og Onkel Toms faste hånd utviklet han seg de siste skritt mot en fullblods opprører.

Han ble så nedkjørt av den økende terroriseringen at det ble nødvendig å ta han ut av skolen for å redde livet hans. Løsningen, foreslått av en lege, var en masse frisk luft og en mengde private lærere som han hurtig slet ut og som ble skiftet ut i stadig raskere intervaller. En løsning som ble en blandet suksess sett fra onkel Toms synspunkt. Han lærte fjellklatring på noen av disse turene. En Reverend Fothergill prøvde å drukne han etter at Crowley hadde hevet han ut av en båt. Den natten, som ung tenåring, fullførte han sin første akt av sex og magi, de to driftene han skulle forene som sin store besettelse senere i livet. Han ventet ikke lenge med å gjenta suksessen.

Archibald Douglas, en bibelselger, en av privatlærerne utpekt av Onkel Tom, førte Edward fra de skrå bredder til godt ute på dypt vann. Douglas oppførte seg som et ganske normalt sunt menneske. Han introduserte Crowley skikkelig for sterke drikker, gambling og kvinner. Crowley skriver:

«The nightmare world of Christianity vanished at the dawn. I fell in with a girl of the theatre in the first ten days at Torquay, and at that touch of human love the detestable mysteries of sex were transformed into joy and beauty. The obsession of sin fell from my shoulders... I found that the world was, after all, full of delightful damned souls...»

Så snart ryktet nådde Onkel Tom kvittet han seg med den fyrige bibelselgeren. Men det var for sent. Den unge Edward hadde fått en smak på himmelen og helvete, en tørst som aldri skulle bli slukket, en hunger som aldri skulle bli stillet...

Now we’re cooking... Og det er ikke suppe på spiker heller.

På Malvern Public School begynner han å skrive dikt. Et av dem til forsvar for Florence Maybrick, som ble dømt til døden for å ha forgiftet sin mann.

På dette tidspunkt er han forlengst blitt en alvorlig belastning for familien. Alle forsøk på å holde han i tømme mislykkes. Da han fylte tjueen mottok han sin del av familieformuen. Uavhengigheten og friheten ventet på han.

Ingen og ingenting kunne lenger holde han tilbake.

NO GOLDEN DAWN

Aleister Crowley, som han nå kalte seg, ble tatt opp i The Hermetic Order of The Golden Dawn 18. november 1898. Han ble gitt det magiske navnet Perdurabo (I will endure). Det representerte ytterligere et skritt videre for han. Han fikk en videre innføring i Kabbala (det jødiske magiske systemet som da ble sett på som en hjørnestein i vestlig okkultisme) og andre teknikker. Men det ble på flere måter like frustrerende for han som hans siste skoleår ved universitetet i Cambridge. Medlemmene var enten rike fra gamle, trøtte familier eller kjedelige diktere og kunstnere(Blant annet var William Butler Yeats medlem). Eller kanskje skyldtes det at ritualene for en stor del krevde at en innviet måtte forberede seg til ritualene i totalt sølibat. Det skapte en konflikt i han dette; å måtte fjerne seg fra livet istedenfor å omfavne det.

Året etter kjøpte han Boleskine House på den sydlige stranden av Loch Ness. Han tok tittelen Laird of Boleskine og Abertarff og begynte øyeblikkelig forberedelsene til ritualet til trollmannen Abra-Melin, som han hadde lært av Samuel Liddel Mathers, lederen av Golden Dawn. Og kaos og voldsomme hendelse brøt løs nesten øyeblikkelig. Det er utallige vitner og vitnebeskrivelser av det som skjedde. Skygger fylte huset og gjorde at en måtte bruke sterke lykter ved høylys dag. En venn forlot huset i panikk. Crowleys kusk ble ganske snart en alkoholiker. Hushjelpen forsvant i løse luften, for aldri noensinne å bli sett igjen. En arbeider ble splitter pine gal og prøvde å drepe Crowley. Vind raste mellom husets fire vegger, mens demonene og deres tjenere herjet eiendommen og landsbyen i nærheten. (Jeg tar ikke sjansen på å nevne demonenes navn, jeg er dristig, men ikke dumdristig). Crowley misfornøyd med kjøttet han fikk levert, skrev to demonnavn på regningen. Slakteren kuttet en arterie kort tid etterpå og døde på stedet. Lorden (Crowley) fortsatte uforstyrret med sine påkallinger og hadde ettersigende visjoner av ildengler, jordånder og andre elementærånder.

Bråket fortsatte da Crowley gikk lei av konstant faste, bønn, meditasjon og avholdenhet. Han lykkes i å bli innviet til ordenens andre grad, men London-losjen nektet å utlevere papirene han mente han hadde krav på. De som helt siden innvielsen hadde sett på Frater Perdurabo som en ubehøvlet oppkomling fikk nå sjansen til å dukke han. Gnisninger slo ut i åpen uenighet og krangel. Blant annet prøvde den gode Lord Boleskine å storme ordenens lokaler iført kilt og svart maske og med sverd i hånd. En politimann overtalte han med uvanlig spakhet til å oppgi angrepet. Det ble til slutt rettssak av det, som Crowley tapte. Men hans motstandere oppførte seg så rart og forvirret etterpå at kampen fikk et preg av Remis, snarere enn seier for noen av partene.

Senere ville han gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre Abra-Melins rituale, men avgjorde at han ikke var klar for seks måneder med renselse og bønn. Han ombestemte seg og dro istedet på sin første reise verden rundt. I Mexico leide en indiansk pike som hushjelp og til annet bruk. Etter noen bortimot resultatløse «seanser» med en Don, klatret han opp fjellet Popacatapetl med sin venn Eckenstein, «in a stride». Etter en mislykket tur på det nordamerikanske kontinent og en mindre mislykket tur på Hawaii (han møtte en gift kvinne og hadde et forhold til henne og han skrev flere dikt), dro han til Hong Kong. I India møtte han Eckenstein igjen og de gjorde et mislykket forsøk på å klatre opp K2 (Chogo-Ri).

Hvis en nå har fått inntrykk av at Crowleys liv minner om en berg og dalbanetur, så er nok det en mer enn korrekt observasjon. Med den forskjell at det gikk nedoverbakke mesteparten av turen.

Det virket som ting skulle roe seg ned litt da han ankom Paris om vinteren, men det tok ikke lang tid før han gjorde seg til uvenn med sin gamle venn fra Golden Dawn, Samuel Mathers. Det hjalp ikke. Han sank ned i hva han selv kalte «total boredom». Han reiste til sitt sted Boleskine i Skottland og oppdaget at det hadde fått et dårlig rykte i hans fravær. Folk nektet å gå nær huset i mørket og gikk store omveier for å unngå det. Til og med dette feilet i å få han i godt humør.

Da møtte han sin første kone og «Scarlet Woman», Rose Kelly. Etter en natt der han vurderte selvmord, giftet de seg og reiste på bryllupsreise til Egypt, magiens land. Der kalte han seg for første gang Chioi Khan, hebraisk for The Beast. Og han skrev The Book of The Law. En tekst som mer enn noen annen i det tjuende århundre forandret hvordan man så på Magi.

De neste årene blir ikke mindre hektisk for han.

22. august 1905 deltar han i en ekspedisjon som har til hensikt å bestige Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. Litt over en uke senere bryter det hele sammen i fullstendig kaos og uenighet.

I 1906, etter en lengre Reise i Asia dør datteren Nuit av tyfoidfeber i Rangoon.

I tiden etter det er det at han bryter med The Golden Dawn. Om han bryter av egen vilje eller blir sparket ut er forsåvidt uinteressant. Sannsynligvis er det som det nesten alltid er tilfelle, også i denne saken, en blanding av begge deler. Siden han noen år tidligere hadde utkjempet sin magiske krig med Samuel Mathers, sin siste allierte i ordenen, tok han nok ikke det endelige bruddet så tungt.

Ikke lenge etter starter han sin egen orden, Argentum Astrum, Sølvstjernen.

Under et demonisk rituale innså han til fulle det som skal dominere resten av livet hans; at sex gjør det enklere å fokusere «magisk energi». Alt han hadde lært til da slo fast det motsatte. Da han i 1912 møtte Theodore Reuss, lederen av OTO - Ordo Templi Orientis - Order of The Temple of The East, som hadde samme oppfatning, løsnet opplagt noe i han. Crowleys to besettelser, sex og magi, smeltet sammen til en. Livet så plutselig lyst ut.

SEX OG MAGI

Årelange frustrasjoner ble nå redusert til mindre irritasjonsmomenter. Selv ikke hans minkende formue syntes å ha noen innvirkning på pågangsmotet og livslysten hans. Snarere virket det som om det bare ansporet han ytterligere. Under en orgie i Paris(som varte i ukevis)åpenbarte guder og ånder og demoner seg i skjønn (eller uskjønn) forening. Master Therion og hans disipler hadde en vill tid. En av dem, Victor Neuburg, påstod at han var besatt av guden Merkur. En av gudens kommandoer var at de skulle voldta og myrde en ung pike og kutte henne opp i ni forskjellige ofringer til de gamle greske gudene. Dette ble for mye selv for Crowley og han nektet plent. Gamle Merkur ble fornærmet og forlot selskapet. Crowley fortsatte ufortrødent på sin Reise. Han lot seg ikke pille på nesen hverken av guder eller mennesker.

Fra 1914 til 1919 levde han i USA og skrev for det tysk-amerikanske The Fatherland, der han fordømte britenes krigføring. Han hadde sexmagi med talløse kvinner.

Sommeren 1918 trakk han seg tilbake til Oesopus Island på Hudson River for å kunne praktisere sin magi i fred og ro. Venner ga han penger til turen, men da de skulle se han vel avgårde oppdaget de at han hadde brukt alle pengene på rødmaling og koster og tau. Han forkynte at han lik Elijah skulle bli foret av ravner. I løpet av sommeren brukte han det innkjøpte til å male likelydende budskap, som ingen kunne unngå å legge merke til, på klipper på begge sider av elven:

EVERY MAN AND WOMAN IS A STAR

OG

DO WHAT THOU WILT SHALL BE

THE WHOLE OF THE LAW

Han vendte pengelens tilbake til London i desember 1919. Men lot seg selvsagt ikke stoppe av slike bagateller. En arv fra en tante og andre mer utradisjonelle måter å skaffe penger på, gjorde at han snart var ovenpå igjen. Etter flere visjoner og andre spesielle hendelser, begynte han å søke etter sitt Thelemas tempel. Han fant det på Sicilia, utenfor byen Cefalu, tidlig i 1920. Like i nærheten befant Cefalus karakteristiske mektige klippe seg. Der besøkte han templer dedikert til Jupiter og Diana og bestemte seg for at huset med de to nøttetrærne, var hans hjem. Han flyttet inn sammen med sine to koner og tre barn. Det skulle ikke gå lang tid før de fikk godt med selskap.

Master Therion tilkalte Pan og bød han å vokte den midtre, store hallen. Innvielsen bestod ellers i å henge opp de mest provokative, «pornografiske» malerier. Han forklarte det muntert for sin åndeløse menighet. Bildene var alle vakre og stilfulle, men som alltid var det hans mål at de - og verden for øvrig - simpelthen skulle begynne å se på sex slik det var... En selvfølgelig ting. Som skulle nytes, uten den minste skam. Skammen var (og er) hvordan dagens samfunn tabubelegger noe så naturlig og også kriger mot den gavmilde naturen. I tre herlige, skamløse år levde Chioi Khan og hans disipler i sitt paradis ved Cefalu.

Når det gjelder ryktene om alle de usømmelige og uanstendige handlingene som skal ha blitt utført der... Slik jeg ser det er sannsynligvis 99 % av dem sanne. I tillegg skjedde det ganske sikkert mye som aldri har kommet offentligheten for øret. Det finnes utallige beretninger selvsagt, og åstedsskildringer. De er like herlig usammenhengende og selvmotsigende som resten av Crowleys liv. Her kommer vi også innom noe interessant som jeg skal komme tilbake til senere. «Nøytrale» biografiskribenter trang til å bagatellisere alt det opprørende, sjokkerende, skjendige... Det er nesten komisk når for eksempel Colin Wilson beskriver Crowley som en mann som ønsket å bli akseptert av sin samtid. Crowley selv brydde seg sannelig ikke om å skjule noe.

En utrangert, nedslitt amerikansk skuespillerinne, Jane Wolfe, ble plassert i et telt og holdt der mer eller mindre, mot sin vilje. Ettersigende på grunn av at hennes «høye moral» forstyrret ulikevekten i klosteret og «fordi hun var en livstrett hurpe». Han fortalte henne på sitt mest elskverdige at «Hun hadde solen, stjernene, månen, himmelen, sjøen og universet å leke seg med».

Hun strålte av styrke og mot da hun trådte ut av teltet nitten dager senere. Hun hadde blitt tvunget til å søke innover i meditasjon og tanke og gjenfunnet sine tapte instinkter. De hastverket og stresset i et moderne samfunn får oss alle til å glemme.

Folk går på kino eller på et sportsarrangement eller lignende for å bli underholdt, for å føle et øyeblikk at livet har et formål, for å føle at blodet bruser i årene, for å føle at de lever. En sjelden følelse, i et samfunn som dreper alt som gjør livet verd å leve. Dette er en viktig forskjell på Crowley og folk flest. Med unntak av sin deprimerende ungdom hadde han ikke behov for noe surrogat for sanne opplevelser og livsutfoldelse. Bare ved å besøke en pub så omskapte han kvelden til en opplevelse for alle som var tilstede. Ingenting holdt han tilbake. Han tillot ikke noe å gjøre det. Han fant seg ikke i å bli holdt nede.

Paradiset, «The Convent of Rabelais», ble som en kunne vente snart beleiret av slimete, tobente slanger. Hvis det eksisterer et sted i verden der Frihet og Glede hersker, vet vi hekser og mutanter at verden gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Etter en mengde «skandaler» og rykende avisartikler beordret Italias diktator Benito Mussolini Crowley til å forlate landet.

En problemfylt periode (overraskelse) fulgte etter det, men Master Therion lyktes i å bli utpekt som den nye lederen av OTO. Noe som førte til at ordenen ble splittet i tre. Ingen kan hevde at den gode Aleister styrte unna kontroverser. Nok en gang landet Menneskedyret på bena.

En ting bør nevnes fra denne perioden, ett åpenlyst eksempel på at mannen overdrev minst en gang i sitt liv. Han fullførte det som mange ser på hans hovedverk, Magick in Theory and Practice. Det ble utgitt i Paris. Ingen engelske utgivere våget å røre manuskriptet. En av de mest utpregede anbefalingene i boken var at et hannbarn burde ofres for å oppnå best mulig resultat og så påstår trollmannen at han selv hadde gjort dette omtrent hundreogfemti ganger i året mellom 1912 og 1928. Kanskje ikke så underlig at dette og lignende morsomheter førte til overskifter som dette:

NEW SINISTER REVELATIONS OF ALEISTER CROWLEY

Forøvrig ble hans tredje kone Maria, i likhet med de to forrige, alkoholikere og deretter innlagt på sinnssykehus. De taklet tydeligvis ikke oppstyret så godt som ektemannen.

Alle i hans omgangskrets var selvfølgelig også ekstra utsatt for represalier og forfølgelser fra offentlige og private myndigheter.

Alt forgjeves. Han forble vill og opprørsk til det siste. Selv i sine siste år der alderen tvang han til å holde en noe lavere profil. En kan forstå det. Han døde 1. desember 1947, syttito år gammel. At han ble så gammel må betraktes som et mirakel i seg selv.

MANNEN - MYTEN

Har du hørt noe lignende før? Jeg kan forsikre om at dette stykket, vilt og utrolig som det framstår, bare er en liten smakebit av livet til The Great Beast. For å dekke en større del av mangfoldet og omfanget av hans magi trenges mange tykke bøker.

Han var mange ting for mange mennesker, også for seg selv. Han innså tidlig at hver person er potensielt mange og gjorde sitt aller beste for å leve ut samtlige av dem. En barndom i lenker var for lenge. Han lot seg aldri mer begrense til bare ett liv, en synsvinkel.

Noen har hevdet at han trengte en pressetalsmann, at han på den måten ville blitt bedre «forstått» av de som reagerte med hysteri på hans ugudelige oppførsel. Jeg er ikke enig. Noe som bør være åpenbart for alle som har studert han nærmere, er det faktum at han slett ikke brydde seg om slike uvesentlige detaljer som offentlighetens rettferdige harme. De fleste av de mange som har prøvd seg på en biografi om hans liv og magi (som Colin Wilson og John Symonds) lider av den oppfatningen at måten han levde på var gal og umoralsk. De innser ikke at han med vitende og vilje frigjorde seg fra slike snevre begreper. De av oss som bare har fått et glimt inn på Frihetens Vei har forlengst forstått at ingenting er galt, umoralsk, galt eller riktig. Alt kommer an på synsvinkel. Disse skribentene gjør samme tabben som det teknologisk/religiøse samfunnet som helhet og setter begrensninger på livsutfoldelse og skaperkraft. Andre prøver å skille mannen og filosofien. Det er selvfølgelig også noe tull. Mannen er filosofien. Mennesket og kunstneren er ett.

Crowleys livslange filosofi, hans budskap, om du vil, er sentral i alt han foretok seg. Han mente at hvert eneste menneske er fri og at idet en innser dette, slutter man å være en middelmådighet. Men også at man må handle ut fra denne erkjennelsen, ellers blir friheten noe hult og meningsløst. Viljen til å bryte ut av en verden fylt av illusjoner og utstillingsvinduer er menneskenes mest verdifulle egenskap.

Hva så med alle de utrolige, usedvanlige hendelsene han og andre har beskrevet? Hva med Magi? Hans og andres - og den som finnes overalt i verden? Min påstand er at det er noe i det. Det eksisterer varulver, vampyrer, åndevesener og en skjult verden, like utenfor vår umiddelbare rekkevidde. Hva magien består av? Frigjør deg fra den blinde lydigheten du har fått innpodet fra fødselen av og finn det ut selv.

Aleister Crowley var et menneske, full av «feil» og «mangler» og livsmot. Om livet hans var en hyllest til noe, utenom livet, så må det være ufullkommenheten. På den måten var han ikke noe annerledes enn andre. Han var et menneske. Alt annet er bare røyk og speil.

Dette er fjernt fra å være hans fulle og hele historie. For å ha fått med seg det hele (det aller meste) må man ha levd den.

Alternativt: For å få med seg det hele (det aller meste) må man leve den.

«Magic is able to fathom and experience things that cannot be grasped by the human reason. Because magic is a large secret wisdom - like reason is a large, common folly»

Paracelsus 1493 - 1541

Dette er en delvis redigert versjon av en artikkel som ble først trykket i kulturmagasinet Nemesis i 1995.