Anleggsarbeid

Støyen er utrolig. Lyden av boremaskinen skjærer gjennom marg og bein. Når boremaskinen og dynamitten har gjort forarbeidet så kommer gravemaskinen og bråker. Ødeleggelsen av enda et stykke villmark er allerede bortimot komplett.

Har du opplevd noe anleggsarbeid i ditt nærmiljø i det siste? Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det ser bare ut til å bli mer og mer av det. Det baller på seg. Prosessen akselerer ettersom årene går. Det som før kanskje dreiet seg om et enkelt eller intet prosjekt i et gitt nabolag øker nå dramatisk. Antall prosjekter øker og det gjør også størrelsen på inngrepene.

Det er fortsatt nesten umerkelig for folk flest. De legger ikke merke til det når de passerer igjennom eller besøker et område, fordi de ikke ser etter sånt. Jeg har dog vært en radikal miljøaktivist gjennom hele mitt voksne liv og jeg legger merke til det, slik alle burde gjøre. De fleste blir lurt, fordi de er opplært til å bli det, opplært til se en annen vei, til å ikke se det åpenbare, eller til å ikke reagere eller trekke på skuldrene når de ser det, til å vike tilbake når de ser noe ubehagelig.

Vi er vant til å se ubehagelige ting, og til å lukke øynene for det. Vi blir fortalt at det som blir gjort er nødvendig og til alles beste. Det er jo bare enda en av utallige løgner de forer oss, slevsagt, men vi tror på dem. Veldig få tenker på hvor det hele fører hen. En ting er et enkelt anleggsområde, den forferdelige ødeleggelsen det forårsaker. En annen og mye verre ting er hvor summen av dette fører oss.

Enda en av mine gamle skogstier har blitt borte den siste tiden. Det som gjennom hele mitt liv hadde vært en vill, smal sti har nå blitt omformet til et stygt arr, en bred vei av steiner og sand, så tømmerindustrien kan enda lettere hugge ned trær. Dette, alt dette, de forskjellige formene for det skjer praktisk talt overalt i disse dager, også i de norske fjellene, hvor det knapt går folk. Du besøker et uberørt villmarksområde et år, vandrer gjennom en dyp skog og når du kommer tilbake året etter har alt dette blitt erstattet av en stygg og enorm industripark. Hvordan de kan kalle noe slikt en park ligger utenfor min fatteevne.

Det skjer overalt og det er en del av en vedvarende prosess, en som med dagens dominerende tankegang er uavvendelig. Villmarken forsvinner litt etter litt, i stadig større jafs og de fleste lukker øynene for det, presser øynene hardt igjen.

Bulldoseren er et utmerket, allsidig verktøy, ett som er skapt for å ødelegge alt som er verdifullt i livet, og erstatte det med den tomheten vi konstant blir fortalt er en god ting, med et ødeland av asfalt og betong. Menneskeheten har forandret over femti prosent av Jordens overflate, en prosess som øker proporsjonalt ettersom årene går. Hvor lang tid vil gå, tror du, før alle skoger, hver eneste lille bit av villmarken vil være borte? Kikk rundt deg, menneske, og si meg hva du ser.

Urvisjon

Det Viltvoksende Kollektivet i Sverige skal holde en primitivistisk sommerleir, Urvisjon sydvest for Stockholm i slutten av juli. Et utmerket tiltak som det er altfor få av i dagens verden.

De vil feire selve livet, naturen og vår tilhørighet til den, uavhengig av sivilisasjonens snevre rammer.

Jeg har gjort det mange ganger selv og anbefaler det på det varmeste. Dagens samfunn er ødeleggende for alt liv og vi søker tilbake til de menneskene vi en gang var. Noen av oss gjør det bevisst, med en ild som brenner som en sol innvendig. Dagens verden er en illusjon, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning, en blek illusjon, slik alle dagens mennesker er, sammenlignet med den strålende månen vi alle en gang var.

Visjonen er en verden og et liv fri, fullstendig fri fra stengsler og ufrihet og den giften som preger hvert eneste sekund vi puster.

Verdenskvernen

Se for deg en gigantisk kjøttkvern som svever i verdensrommet mens den kverner, kverner, kverner. Planeten Jorden blir suget inn i dens sultne gap, og ut på motsatt side kommer ikke kjøtt, men metall, betong, plast og glass, en eneste gigantisk Megaby, stor som en planet, svart, grå og død.

Vi kjenner svært så godt denne Maskinen. Vi er meget intime med den. Det er, når alt kommer til alt en større versjon av den kjøttkvernen vi møter daglig, kvernen som fortærer oss og spytter oss ut gang på gang under oppveksten, ettersom vi blir gamle og ubetydelige i denne verden.

Dette er sivilisasjonen, dens uunngåelige resultat.

Dette er enda en konsekvens av vår nåværende livsstil som folk flest ikke har skjenket en tanke. Hva tenker de på? Tenker de? Menneskeheten har allerede omformet femti prosent av Jorden, omformet den fra uberørt natur, vill, fri og fylt med liv, til noe ugjenkjennelig, dødt, fullstendig ute av stand til å opprettholde liv. Kan en by opprettholde liv? Kan noen spise betong? Spise plast, glass eller metall? Jordens økologiske system og systemer brytes ned fortere og fortere, ettersom mer og mer av Jorden blir forvandlet til en kirkegård, et sted som skapt for de døde, ikke for de levende.

Kanskje øde områder som Mount Everest (dets nedre deler er allerede fylt opp av søppel), Antarktis og de fjerneste delene av ørkenene vil forbli uberørt litt lenger, forbli «naturlige reservoarer», knøttsmå parker i Megabyen. Kanskje vil det være igjen små dammer av sjøvann i det som nå er Stillehavet?

Kanskje ikke. Før eller senere vil alt bli borte. Dette er den retningen menneskeheten, planeten går i, og bare totale idioter lar være å se sannheten i øynene.

Så, hva vil skje når dyrene og plantene er borte? Hva vil vi spise? Hvor vil vi leve? Noen sier Verdensrommet. Det finnes mer enn nok planeter for Verdenskvernen å fortære… ikke sant? Noen hevder vi ikke lenger vil ha behov for å spise, at vi vil kunne laste ned våre tanker til robothjerner. Og det er andre scenarioer, den ene enda mer uhyggelig enn den andre. Vitenskap og teknologi har skapt denne verdenen, denne uhyggen. Og Løsningen som betydningsfulle tenkere og herskere preker er mer av det samme, mer av det samme tankegodset og de samme handlingene som har ført oss der vi er i dag, til dette punktet, dette Ødelandet de kaller sivilisasjonen, en kreftsvulst som etterligner liv, men som i virkeligheten fortærer det.

Jeg spør deg, er ikke det sinnssykt? Er det ikke egentlig langt forbi sinnssykdom, til et punkt der selve ordet blir direkte meningløst?

Så…

Har vi mistet all innflytelse over våre egne liv, all selvstendighet og uavhengighet?

Jeg mener, jeg vet at kontroll er en illusjon, vet hva Jordens nåværende selverklærte Herskere ikke vil innrømme, selv for seg selv.

Men har vi mistet selv den aller minste form for kontroll? Er vi intet annet enn dukker som danser i tråder, til sivilisasjonen og dens ivrige profeters sinnssyke tone? Er vi helt ute av stand til å ta tak i våre liv og skrike fra takene… at nok er nok? Er vi ute av stand til å gjøre det, selv ansikt til ansikt med den verste uhygge?

Hva er vi mennesker?

En gammel mann jeg møtte som gutt pleide alltid å stille det spørsmålet, hver gang han var dritings (og han var dritings ofte), uten egentlig å tenke noe særlig over det, og det har alltid ligget i min bevissthet, hvilt der, til jeg endelig begynte å tenke seriøst over det.

Jeg vet hva vi ikke er. Jeg har visst det lenge. Vi er ikke dukker som danser i tråder. Vi er ikke mat for Kjøttkvernen, for Sjelekvernen dagens verden har blitt. Vi er ikke døde sjeler som later som vi er mennesker.

Jeg vet hva vi er. Jeg har visst det en stund nå. Vi er frie vesener som brenner i skapelse og liv, inkarnasjonen av verdens, tilværelsens ild.

Jeg vet at vi kaster vrak på det hver eneste sekund på dagen. Jeg vet hvor dette bedritne faktum vil lede oss, hvor og hvordan vi vil ende opp, hvis vi ikke vekker til live vår stolthet, vår menneskelighet, hvis vi ikke snart begynner å oppføre oss som den skapelsens ild vi er, og totalt og bortenfor all tvil avviser illusjonen, Verdenskvernens falske og gjennområtne håp.