Mobbing begynner stort sett på barneskolen, selv om det kan starte tidligere. For den som blir utsatt for det er det både en langsom og brutal oppvåkning. Man er et barn og relativt uskyldig, fjernt fra den relative kynismen som uvilkårlig sniker seg inn i voksen alder. Først skjønner man ikke hva som foregår. Man tror noen har begått en feil og er nokså uforstående til det hele. Man regner med at det vil gi seg snart. Så kommer den sakte, brutale oppvåkningen. Man blir hundset med dag ut og dag inn, fra det øyeblikket man kommer inn skoleporten. Alles fiendtlige blikk og oppmerksomhet blir kastet mot en som et regn av skarpe kniver og du blør, blør voldsomt, men du dør ikke, bare lider. Noen ganger får den nådeløse hundsingen fysiske utslag, andre ganger er det bare den nådeløse ertingen. Men alt sammen er til stede i din bevissthet, til enhver tid. Man lurer på hvorfor ingen gjør noe, hvorfor ingen stopper det som skjer, nærmest åpenlyst. Man skriker det ut i sin taushet.
Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.
Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.
To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.
Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.
Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.
Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.
Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.
Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.
Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.
PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...
