tirsdag, oktober 07, 2008

Det multikulturelle

Det slo meg plutselig at jeg hadde ikke skrevet dette innlegget før, i hvert fall ikke akkurat slik. Det er så altfor mye som forblir usagt, fordi det er så slevsagt, men kanskje bør man si det likevel. Slik dagens verden og også norge er bør man åpenbart gjøre det.

Jeg har reist en del i mitt liv, veldig mye faktisk. De stedene jeg har likt best formelig flommer over av kulturell variasjon. London er ett slikt sted. Byen har betydelige innslag fra hele den vide verden, både fastboende og tilreisende og Reisende. En million mennesker som ikke er fastboende er til enhver tid innom byen, besøker den for kortere eller lenger tid. Man har aldri riktig opplevd det multikulturelle før man har opplevd London om våren. Alt blomstrer og plantene er bare en ørliten del av blomstringen. Man hører utallige språk og bevitner et nærmest uendelig antall forskjellige typer oppførsel. Jeg besøker byen ofte, og har også bodd der borte i mange år. Det er en like stor opplevelse hver eneste gang. Selv det tvers igjennom hverdagslige blir stort der borte.

New Orleans er en annen slik by. Den har både spanske, engelske, amerikanske, franske og indianske røtter og har i århundrer vært en gedigen smeltedigel av kulturer. Man merker det når man vandrer i gatene der borte, den fantastiske stemningen som nærmest overfaller en og gleder en. New Orleans er en fattig by pengemessig og var det også før orkanen Katrina, men ellers føles den ikke fattig på noen måte.

Dette er to eksempler. Det finnes mange flere, over hele kloden.

Den åpenbare sannheten, som vi ytrer altfor sjelden er at det er i slike heksegryter, slike smeltedigler at sann kreativitet og menneskelig utfoldelse foregår. For et sant søkende menneske og spesielt for kunstnere er slike steder en fantastisk inspirasjon, men opp igjennom historien er det i slike samlingspunkter at folk og samfunn har vokst, at de har beveget seg videre fra en mulig stagnasjon, og at det er nettopp steder der ett enkelt folkeslag har levd isolert og full av seg selv som har havnet på historiens gravplass.

Jeg har aldri forstått rasister og fremmedfiendtlige (de som i dagens høflige språkbruk gjerne kalles «innvandringsmotstandere») og kommer heller aldri til å forstå dem. De er jo redde og ynkelige mennesker, det er lett å forstå, men hva som ellers rører seg i hodene deres er jo umulig å vite. De stenger seg inne og ønsker også å stenge alle andre inne. De gir meg frysninger.

Men i heksegryter, smeltedigler som London, New Orleans og alle de andre glemmer man slikt, delegerer man det og selve minnet om de veldig innskrenkende menneskene nærmest automatisk til en lite brukt del av bevisstheten og så husker man, bortenfor alt minne… hva det betyr å være Menneske.

13 kommentarer:

  1. Flott tekst, Amos! Jeg elsker også London. Og så er jeg veldig enig i det du sier om fremmedfiendtlige vs kreative.

    SvarSlett
  2. Takk. Byer som London er i det hele tatt veldig viktig for å avsløre hvilket rendyrket sprøyt de fremmedfiendtlige, ALLE som er skeptisk til innvandring bedriver.

    SvarSlett
  3. Klar tale! Og helt riktig. Det er stagnasjon og ensretting som er et samfunns verste fiende!

    SvarSlett
  4. Der det ikke finnes variasjon, skaperevne og livets krydder kan man like godt være død.

    I dag er mange også nokså døde. De som omfavner Fryktens Politikk er i hvert fall det.

    SvarSlett
  5. Vakkert, Amos! Kanskje spesielt siden jeg skal til London til våren og begynte og glede meg enda litt mer.

    Jeg leste en intressant artikkel (ikke på nett) som sammenlignet dagens innvandring med tidligere tiders folkevandring. Det er ikke sånn at nasjonaliteter er fastsatte, evige ting. Mennesker flytter på seg og smelter sammen.

    SvarSlett
  6. Takk, Ida.

    Ja, vandringer og sammensmelting har alltid vært, er og vil alltid være regelen, ikke unntaket.

    HELDIGVIS :):):)

    Ah, London om våren. Det er noe å se fram til.

    SvarSlett
  7. Den som ikke har fått med seg London har gått glipp av noe; man bør se London før man dør.

    SvarSlett
  8. Nok en god tekst med gyldige poenger..

    SvarSlett
  9. Enig, jeg digger London. Også enig i det du sier om at rasister er redde og ynkelige! Aldri vært i New Orleans, men fik lyst til å dra dit etter det du skrev.

    SvarSlett
  10. Kristin3:50 p.m.

    Hvor gar grensen da mener du? Hva er rasisme for deg? Har du opplevd det selv? Vet du hva det vil si og virkelig kunne onske at alle nazizter var exkludert fra jordens flate...?

    SvarSlett
  11. Vel, jeg har vel sagt hvor grensen går: I det øyeblikket en strøtanke blir noe mer. Vi blir alle kulturelt hjernevasket til å være rasister (uten at det unnskylder det). Men det øyeblikket den strøtanken blir til noe varig som fester seg i en gitt eprsons filosofi og handling så er man rasist.

    Nei, jeg ha rikke opplevd det, men lignende ting, som ikke går på hudfarge, som er mer enn nok.

    Ja, jeg ønsker rasistene samme skjebne som de ønsker ofrene for deres rasistiske fokus. De vil ha dem vekk fra sitt åsyn. Jeg vil ha rasistene vekk fra mitt.

    SvarSlett
  12. Kristin9:02 p.m.

    Interessant....

    Tviler sterkt paa at "Vi blir alle kulturelt hjernevasket til å være rasister (uten at det unnskylder det)." som du sa men heller at
    nordmenn lerer seg a elske Norge, og det er det intet galt i. Jeg er halvt norsk og halvt indisk, og har bade bunad, og grot paa lordager.

    Jeg tror at man maa fa ha skepsis mot andre ogsa, for det er jo innebygd i oss alle. Det er naar man begynner a diskriminere, og plassere andre mennesker i baaser at det blir skummelt. Med en gang den nasjonalistiske stolthetsfoelsen du har faar deg til a tro du er suveren,overlegen over andre menneskeslag. Og ikke mist naar man ikke ser skjonnheten i det andre kulturer har aa gi.


    Alt handler om a bygge broer....
    Saa ikke glaskap skal fa komem til handling igjen.. som sa ofte foer.

    [Jeg studerer i Australia, derav mangelen paa vaare tre unike bokstaver :D ]

    SvarSlett
  13. Jeg mener at nasjonalisme, all form for det, å «elske» det landet man er født i mer enn andre land skaper rasisme. Derfor mener jeg også at rasisme er kulturell, kontra medfødt.

    SvarSlett