Koloniseringen som aldri stoppet

  Den nåværende uroen i Vest Afrika er helt klart den vanlige konflikten mellom de som koloniserer og de koloniserte, men tatt et skritt videre.

  26 juli 2023, etter kraftig press fra en rasende befolkning, gjorde de militære i Niger et kupp mot Mohamed Bazoum, nok en korrupt president som hadde beriket seg på å tjene kolonimaktene. De lyttet til de mange sinte folkene som hadde fått nok av tilstedeværelsen til de fremmede maktene som fortsatte å utarme landet. General Abdourahamane Tchiani, leder av den militære juntaen organiserte «Det Nasjonale Rådet for Beskyttelsen av Hjemlandet».

  Dette var enda et kupp i en serie av anti-kolonist kupp i Vest Afrika.

  Niger, et ganske så rikt land målt etter resurser, som de fleste Afrikanske land, har forblitt et av fattigste landene i verden på grunn av kolonimaktenes vedvarende utnyttelse av landet.

  Sannheten er at kolonitiden aldri sluttet. Den bare gled over i en tilsynelatende mer akseptabel form. Utnyttelsen fortsatte uten stopp.

  Niger hadde blitt tvunget til å selge uranet sitt til Frankrike til en brøkdel av markedsprisen. Det kunne heller ikke selge til andre uten tillatelse fra Frankrike.

  Frankrike og USA hadde et betydelig militært nærvær, både de sedvanlige rådgiverne og regulære militære tropper i landet.

 

  I dagene etter avsettelsen av presidenten mobiliserte Frankrike og USA og den sedvanlige gjengen av kolonimakter sine lokale ressurser. ECOWAS, den økonomiske foreningen av Vest Afrikanske stater, deres villige verktøy handlet på deres vegne. Den Nigerianske presidenten truet den trettiende juli Niger med invasjon hvis ikke den avsatte presidenten i landet var gjeninnsatt innen en uke. Uken gikk uten noen positive respons fra den nye regjeringen i Niger. ECOWAS aktiverte sine stående styrker. Burkina Faso og Mali, derimot annonserte at de kom til å stå på Nigers side i en eventuell krig, og gikk inn i en forsvarsallianse med Niger.

  Vestlige land, anført av USA og Frankrike aktiverte sine lokale muskler på bred front. ECOWAS innførte økonomiske og kommersielle sanksjoner på en bred front, inkludert en frysing av Nigers statlige forretninger og obligasjoner til en verdi av rundt 51 milliarder dollar.

  Prokupp demonstranter i Niger gikk til den franske ambassaden og ropte «Ned med Frankrike, lenge leve Putin» og andre antivestlige slagord, og satte så fyr på bygningen. Militære styrker lojal til den nye regjeringen stoppet demonstrasjonene fra å bli utvidet ytterligere.

  Tredje august annonserte den nye regjeringen slutten på det militære samarbeidet med Frankrike.

  Juntaen avsluttet portforbudet som hadde vært der siden kuppet dagen etter.

  Chad nektet å delta i en gitt invasjon.

  Det Nigerianske senatet stemte imot president Tinubi’s anmodning om en militær intervensjon.

  Victoria Nuland, den daværende midlertidige amerikanske viseutenriksminister, hold et møte med juntaen, men det ble resultatløst. Anthony Blinken gjentok sitt sedvanlige tullprat om vestlig demokrati og dets verdier. Den fastlåste situasjonen ble enda mer fastlåst etter hvert som flere land valgte side. Cape Verde erklærte sin nøytralitet. Andre land ønsket ikke en militær intervensjon, men forhandlinger. USA og EU var helt klart ikke i nærheten av å være nøytral. De ønsket at den avsatte presidenten skulle gjeninnsettes og kolonitidens gamle orden gjenopprettet.

  ECOWAS fortsatte å true med invasjon, men ingenting skjedde.

  Juntaen og de som støttet den satte i gang med et militært program som skulle styrke landets forsvar. Burkina Faso og Mali sendte krigsfly for å støtte juntaen.

  Juntaen erklærte den tjuetredje august sine intensjoner om å kaste ut franske og amerikanske styrker fra landet. Den franske presidenten holdt en tale som tatt ut av kolonitiden, der han påstod at Frankrikes militære operasjoner «var en positiv ting for regionen». Han ble mer eller mindre latterliggjort og ignorert.

  Den tjuetredje august forlangte projunta demonstranter at franske styrker trakk seg ut av landet.

  Burkina Faso, Niger og Mali formet enn sikkerhetspakt, alliansen av Sahel Stater den sekstende september. Ethvert angrep på en av dem ville aktivere pakten. Den tjuetredje september opplyste President macron at Frankrike ville trekke sine tropper ut av Niger «i løpet av året». De første troppene ankom Chad nittende oktober.

  Den tjuesjuende oktober skal en ukjent diplomat ha sagt at «ingen snakket om invasjon lenger».

  Situasjonen forblir amper, men relativt avslappet.

  Det er ingen beviser for at den russiske Wagner Gruppen noensinne har vært involvert i hendelsene.

  Juntaen og dens handlinger nyter stor støtte i landet. Veldig lite motsier det.

   Jeg har alltid ment at vi bør stoppe uhjelpen fra sør til nord. Det er på høy tid.

 Sanksjonene har ført til omfattende lidelse, som vanlig.

 

  Som sagt, dette er et typisk tilfelle av nykolonialisme, med alle typiske tegn. Niger, Mali and Burkina Faso fortsetter å stå imot fremmed og vestlig innblanding. De kjemper fortsatt for å oppnå full kontroll av sine mineraler og ressurser, men er godt i gang. Invasjonen ledet av ECOWAS ser ut til å være lagt død.

  Alliansen av Sahel stater forblir sanksjonert av både fiendtlige afrikanske og vestlige stater.

  Som sagt så er ikke Afrika fattig på grunn av mangel på ressurser, men på grunn av vedvarende vestlig utbytting.

  Dette i all korthet.

  Jeg skrev mesteparten av dette niende november.

 

Flere strøtanker om valget

En tanke som også gjentar seg etter at man har kikket på valgkampen og den fjerde, støttende statsmakts dekning av den er hvor totalt livsfjernt alt er. Det hele har liten eller ingen relevans til det virkelige liv, ikke til samfunnet som det er eller verden slik den bør være.

Mitt parti, Sofademokratene ble nest størst, med rundt 24.6 prosent av stemmene, det høyeste ved Småtingsvalg på åtti år. Nå blir man aldri helt fornøyd før man har flertall, men dette var bra saker. Ap slo oss på målstreken denne gangen. Ved forrige kommunevalg og fylkestingsvalg for to år siden vant vi klart, men interessen er generelt sett enda lavere ved lokalvalg. Vi fikk rundt 900 000 stemmer av 3.54 millioner stemmeberettigede i år. Det er jo slevsagt altfor lite når man vurderer det i forhold til alt skvalderet og svadaen beskrevet over, men som sagt: utviklingen går i riktig retning.

«Valgforskerne» kommer med bortforklaringer som vanlig. De sier at folk holdt seg unna stemmeurnene fordi det ikke eksisterte klare regjeringsalternativer, men det gjelder jo uansett bare en knøttliten del av de 900 000.

Vi 900 000 i Sofademokratene kan gjøre veldig mye for å forandre samfunnet i dramatisk retning til det bedre. La oss være litt moderat og si at bare 50 000 av oss er noenlunde enig om hvilken retning samfunnet bør ta og at det må drastiske forandringer til. Det er en potensielt sett mektig kraft, hvis jeg noensinne har sett en. Veldig mange av Sofademokratenes velgere er blant de mest politisk aktive og radikale mennesker som finnes.

At folk melder seg inn i Venstre etter valget viser hvor mye de har misforstått alt sammen. Det er så på trynet at jeg finner nesten ikke ord.

Karin Andersen, som er den eneste på Småtinget som har tatt fattigdomsproblematikken på alvor og som burde ha vært klappet inn på grunn av det ser ut til å ha kommet inn på et utjevningsmandat, men er fortsatt usikker. Mens talløse drittsekker kom inn lett hadde hun problemer. Dette er slevsagt enda en faktor blant mange som avslører hvordan dette fungerer.

De andre bloggerne er ikke stort bedre enn partiene og etablert media når det gjelder å sette fokus på det som virkelig er galt i verden. Jeg har tidligere nevnt flere ganger hvor galt det er at de skriver for etablert media, som Dassbladet, og finner enda mer grunn til å gjenta det nå. Bloggere, generelt sett fortjener like liten ære som folk flest.

Finnes det noen ære i å delta i bevisst svindel, i et vedvarende bedrag som skal lulle befolkningen ytterligere i søvn?

Det var et retorisk spørsmål.

Twitter VS Facebook

Forskjellen er åpenbar og skrikende egentlig. Facebook ønsker å eie deg. Alt du legger ut tilhører Facebook, og selv etter at du eventuelt sletter kontoen din (eller prøver å gjøre det) fortsetter de å eie deg, og de ønsker til og med å innføre enda mer drakoniske regler, som de prøvde på i februar, var det vel, men måtte trekke midletidig tilbake på grunn av store protester fra brukerne. I det «virkelige» liv så godtar man ikke, etter at man har besøkt en restaurant eller en kino eller et hvilket som helst sted at stedet overtar eiendomsretten over klærne dine eller brillene eller hva som helst egentlig, også ting du ikke har med deg når du for eksempel er ute og spiser eller går på kino osv? Jeg håper virkelig ikke det…

Og på Facebook skjer dette helt automatisk, i det øyeblikket du oppretter kontoen og aksepterer de drakoniske forutsetningene.

Twitter går tvert om aktivt ut og reklamerer med at de ikke ønsker å ha eiendomsretten verken over deg eller noe du legger ut. De ønsker simpelthen å være det de er, et bindeledd mellom folk på Nettet.

Facebook is a big no no og bør skys som pesten. Jeg finner det helt utrolig hvor mange som har falt passivt inn i deres klør. Twitter er nok et brukbart verktøy for å kommunisere på Nettet og kan i det store og hele anbefales ganske brukbart varmt.

Kommersialisering

Å høre og se på at en rekke klassiske rockelåter har blitt brukt som musikk på en reklameserie for en kjent klesbutikkjede i det siste har krystallisert en del tanker hos meg, tanker som slett ikke er nye, men som nok en gang kommer til overflaten. Selve opplevelsen gjør meg dårlig.

Kommersialisering forvandler det som i utgangspunktet er eller kan være noe stort og verdifullt til noe billig og lite. Jeg har tidligere skrevet om det å selge seg, prostituere seg. Kommersialisering er en del av det og nært forbundet. Å selge seg er i kunsten, som i livet ellers å gå på akkord med sine verdier for å oppnå fordeler, enten økonomiske eller andre. De fleste av de gamle «heltene» gjorde det, til tross for at de ofte begynte med musikk med en svært kritisk holdning til både musikkselskapene og reklameindustrien. Når de hadde solgt noen millioner plater ble plutselig ikke deres opprinnelige kritiske verdier så viktig lenger. Vi ser resultatet av det i dag. De gamle melodiene er for lengst solgt til bruk i reklamebransjen. Den før ikke-nevnte butikkjeden trenger bare kontakte reklamefirmaet som sitter på reklamerettighetene, ikke den opprinnelige komponisten. Disse låtene har forlengst blitt gjennomkommersialisert og er i bruk på utallige reklamevideoer.

Men det oppleves like fælt hver gang man ser dem bli forbundet med alskens dritt.


Den andre tankerekken jeg gjør meg om temaet kommer til meg nesten hele tiden. Det gjelder de kommersielle bloggerne. De er om mulig enda verre… siden det de gjør ikke har noen verdi i utgangspunktet engang, men tvert om har bidratt til den allmenne forflatningen og fordummingen av samfunnet fra første stund.

De er vandrende reklameskilter. Det er det jeg ser når jeg leser bloggene deres eller til og meg bare ved å lese utdrag fra det de skriver. Jeg ser ikke mennesker i det hele tatt.

Reklame er en generell uting og finner stadig nye måter å dra oss inn i deres verden på. Det er ikke det at reklamen vil lure oss til å kjøpe noe vi slett ikke trenger som er aller verst, selv om det også er svært ille.

Det aller verste er livssynet reklamen formidler. Det snakker til sauen i oss alle, den lille stemmen i oss som ønsker å passe inn for enhver pris, som ønsker å være vellykket i samfunnets øyne, til flokkmentaliteten som hvisker til oss at vi bør være lik alle andre, den delen som ønsker å bli likt uansett hva vi må gjøre for å oppnå det.

Hvilket direkte menneskefiendtlig opplegg.

Dette har omgitt oss lenge, men de gamle måtene å lure folk opp i stry på gjennom reklame fungerer ikke like godt som før på Web 3.0, på Bleed, om du vil. I en verden der Internett blir en stadig større del av folks hverdag og eksistens er det den personlige reklame, reklameplakaten av kjøtt og blod (til forveksling) som funker best.

Fy søren for en verden vi lever i.

Noen relaterte artikler på Uten Grenser:

Superkonsumenter

Prostitusjon

Alt koster noe

Nøkkelen til sjelen

Sann kunstnerisk frihet

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Papiravisenes død - det beste som kan skje

Flere bekymrer seg over papiravisenes kommende død. Jeg deler ikke den bekymringen, slett ikke.

For meg blir debatten mellom papirnyheter og nettnyheter ganske så kunstig. Slik jeg ser det er den egentlig kampen, krigen, om du vil mellom etablert presse som støtter det etablerte samfunn nærmest blindt og den nye langt mer uavhengige nyhetsformidlingen på nettet. De som savner papiravisenes monopol på nyhetsformidling kommer med de vanlige flosklene. Blant annet journalister som jobber i etablert media generelt er veldig sår over at de ikke lenger kan lyve så effektivt for folk lenger.

Jeg har faktisk aldri sett på de retusjerte beskrivelsene av begivenheter vi har sett, hørt og lest på tv, i radio og aviser som nyheter. Det vi opplever daglig i etablert media er slett ikke det, men rendyrket propaganda for et undertrykkende samfunn.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt og det er en stor ting når deres meningsmonopol nå blir brutt i stumper og stykker.

Tidligere har jeg og andre skrevet om hvor lettvint og lemfeldig etablerte journalister og redaksjoner behandler nyheter, til et punkt der de ikke engang gidder å rette åpenbare skrivefeil som blir pekt ut for dem, og som ikke deres svært så oppskrytte såkalte «kvalitetskontroll» fant på forhånd. Det at etablert media har en aktiv sensurinstans (redaktører, rike eiere osv) og med vilje innskrenker tale- og trykkefriheten blir til og med fremstilt som noe positivt.

Disse folkene har alltid hatt frekkhetens nådegave.

Nei, etablert media har lite å være stolt over og mye å skamme seg over. Slevsagt (min bevisste, velbrukte trykkleif i tilfelle du lurer) legger de seg i skyttergravene, fordi de mister den uinnskrenkete makten de har hatt over folks bevissthet og oppmerksomhet.

Maktapparatets tjenere er til stede på nettet også, selvsagt, men akkurat som med musikkindustrien, filmindustrien, bokforlagene osv blir deres makt svekket der, fordi det finnes en vrimmel av både individer og grupperinger som med sin blotte eksistens og langt høyere respekt for sannheten og mindre respekt for det etablerte generelt forringer deres makt.

Krigen er over og fri nyhetsformidling har vunnet, ikke engang for alle siden frihet alltid må kjempes for, men akkurat nå. Og det kvelende teppet som har hersket i alle år fordamper mer og mer som dugg for solen.

Et stort slag er vunnet. Krigen fortsetter.

Sjeldne grenseløse blogganbefalinger (I)

Gråfelder og Glødende Glo har skrevet om feilstaving og generelt dårlige gjennomarbeidete artikler i Dassbladet og tar for seg en som ennå ikke har blitt rettet. Dette, som ett eksempel blant mange er viktig på flere måter, fordi dette sier ganske mye om hvor mye journalister og folk der jobber med artiklene. Jeg kan lett slutte meg til det de skriver om det, og bruker gjerne sterkere ord selv.

Lise skriver om de nye, stadig sleipere metodene som brukes til å lure hennes aldersgruppe i reklamefellen. Det er godt å se hver gang noen skjønner det, selv om det er bare en og en person om gangen. Som jeg har beskrevet ganske så mange ganger etter hvert så er det moderne forbrukersamfunnet skikkelig på trynet. Jeg kan underskrive på bortimot alt hun sier i sitt innlegg også.

Mangelen på oppegående mennesker i dagens samfunn blir bare mer og mer alarmerende. Det er knapt mulig å utrykke seg sterkt nok i disse og talløse andre saker.

2300

Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.

Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.

Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.

Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.

Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.

Hvorfor ikke kommentere?

Besøkstallene går oppover, og antall kommentarer med det. I hvert fall i mars ble det mange kommentarer. Men i april, hele april har det, av en eller annen grunn vært dårlig med kommentarer, og det uten at besøkstallet har gått ned, og jeg må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvorfor. Jeg har jo mine anelser slevsagt, og humrer godt på grunn av det, men jeg lurer likevel, som jeg alltid gjør, over alt mulig. Min nysgjerrighet er også grenseløs.

Før nyttår ga jeg faktisk mine mange lesere et slags nyttårsløfte, om at jeg skulle bli enda mer vågal i mine innlegg og i valg av tema, og det har jeg holdt, og det føles godt, men da blir jo slevsagt enda flere skremt fra å kommentere.

En annen grunn kan være at noen har problemer med bloggers kommentarbegrensninger, men de er lett å overkomme, hvis man virkelig ønsker, og det er slike kommentarer som jeg setter aller mest pris på, de som er gjennomtenkt, fra de som generelt sett er villig til å gå litt lenger. Å vise uenighet er helt greit faktisk, så lenge man holder seg til sak, og ikke tar frem maskingeværet.

Vel, ok, det er gøy å høre lyden av maskingeværet (og kanonen) også innimellom. De som tar det i bruk skyter så veldig ofte seg selv i foten, og til og med i hodet. Da behøver ikke jeg gjøre det.

For å oppsummere: folk bør ikke være engstelig for å kommentere. Jeg biter ikke, ikke særlig hardt, og bare mot de som avslører at de ikke har en eneste selvstendig tanke i hodet.

Hermed oppfordrer jeg folk til å kommentere alle innlegg i april som har få eller ingen kommentarer, eller hvilket som helst innlegg den enkelte måtte ønske å kommentere.

Dere skal til og med få en usynlig blomst som ikke kan berøres, hvis dere gjør det. Vel, I hvert fall min grenseløse takknemlighet.

Altså, mitt spørsmål her er: hva får dere til å kommentere et gitt innlegg. Hvis to innlegg er helt identisk spiller det da noen rolle hvor dere leser det? Spiller det noen rolle om dere kan være anonyme eller har dere ikke noe problem med å avsløre deres egentlige identitet, med å stå fram? Å skjule seg bak anonymitet er lett på nettet, men bør man egentlig gjøre det? Bør man ikke selv ha interesse av å stå fram med fullt navn og identitet? Tillegger ikke det ens meninger automatisk større tyngde?

Slike ting, i tillegg til det innleggene handler om, slevsagt.

Twitter

Jeg har hatt min beskjedne inntreden på Twitter. Så har jeg også sluttet meg til det som blir beskrevet som årets mest hurtigvoksende sosiale nettverk, og bygger sakte men sikkert min samling av gamle og nye venner. Jeg tror jeg aldri vil få tusenvis av følgesvenner, slik noen, blant annet Jens (hei, Jens) har, men det plager meg heller ikke…

Egentlig avskyr jeg mikrokommunikasjon, og 140 tegn er skikkelig lite, men hvis man ser det som en oppslagstavle eller noe blir det straks mer interessant. Tålbart, i det minste. I en verden der det fordummende har en dominerende plass er det helt klart en risiko for at dette vil bli enda mer av det, men det behøver ikke være slik hvis man tenker igjennom det man skriver. Det blir som med en sms for meg, og jeg er en hund etter å sende sms-meldinger. Jeg ser det som et supplement til det andre jeg gjør og til det er det utmerket. Det har også en mengde bruksområder, både personlige og som massekommunikasjon, hvis man begynner å tenke over det.

Jeg foretrekker definitivt og vil alltid foretrekke den tunge blåhvalen fremfor blåfuglen, men begge kan godt fly side om side.

Ytringsfrihet

Jeg liker ikke slike kampanjedager og lignende, men uttaler meg på generelt grunnlag.

Ytringsfriheten bør være total, uten forbehold og begrensninger, både på Nettet og utenfor. Man kan bruke et hvilket som helst vikarierende argument mot det og det bør avvises. Det betyr ikke at man bør finne seg i å få bloggen sin fylt med span og lignende, men det er da heller ikke ytringer, så det er ikke noe problem.

Jeg har vært opptatt av dette helt fra barndommen, da jeg så hvordan kontroversielle ytringer som filmer og bøker ble forbudt i norge. Statens Filmsensur, som nå endelig er bortimot nedlagt var en kilde til både morskap og grenseløs irritasjon. Det var bare så latterlig og nedverdigende, en direkte fornærmelse mot ethvert tenkende og følsomt menneske.

Dagens verden er fullt av slikt. Kunsten er grei å ha å skylde på, grei å bruke som avledning når ting går galt eller ikke går helt bra for makthaverne

I det siste har jeg reagert kraftig på at Rasist- og Fryktpartiet og meningsfeller har kapret posisjonen som «ytringsfrihetens forsvarere». Folk som Tankekorset, Siv Jensen og Hans Rustad er slevsagt ikke opptatt av å forsvare ytringsfriheten, men å misbruke den til å angripe muslimer og alle som i deres øyne ikke hører hjemme i det norske samfunn. Eller i noe samfunn. Angrep på de fremmede og det de forsvarer blir slevsagt forsøkt sensurert, som da Fører Jensen reagerte på at de norske legene i Gaza fikk beskrive virkeligheten rundt seg.

Dette er en side av debatten som definitivt bør fokuseres mer på. Det betyr ikke, slett ikke at jeg vil at de skal hindres i å uttale seg. Snarere tvert om, jeg liker at de avslører seg som de gjør, at de stiller sin rasisme og menneskefiendtlige syn i relieff. Men simpelthen at de bør imøtegås langt mer og i sterkere ordlag enn de blir i dag.

Amnesty er for øvrig et kapittel for seg. De er ikke særlig imponerende i mine øyne, da de på langt nær gjør nok. Det var en periode de var en skikkelig torn i øyet på amerikanske myndigheter, men den tiden er for lengst forbi. De jobber vel innenfor dagens undertrykkende samfunn og skulle vært langt mer uredd og aggressiv i sitt virke.

Eli Hagen og Dagfinn Høybråten har vært såkalt støttespillere for Amnesty nylig. ELI HAGEN OG DAGFINN HØYBRÅTEN!!!

Jeg støtter ikke Amnesty fordi de legger vekt på helt gale ting, fordi de fokuserer på de som blir sett på som vestens fiender og mer eller mindre ignorerer vesten og vestens venner, fordi de aktivt deltar i den vedvarende tåkeleggingen og terror som vestens makthavere bedriver, også mot egne lands innbyggere.

Amnesty er maktens horunger.

Som sagt, ytringsfriheten bør være absolutt. Enten har man ytringsfrihet, eller så har man det ikke. I dag er man ikke i nærheten av å ha det, noen steder. Alle de som hevder å ha det, som man gjør i norge er bare flere representanter for tyranniet.

Dagens nyhet

I dag skal jeg ikke blogge om den nyheten. Jeg skal heller ikke skrive om den nyheten. Og jeg skal så visst ikke blogge om dagens nyhet, om dagens likegyldige nytt. Det er simpelthen null og niks å blogge om i dag. Jeg tar meg en tur i villmarken i stedet.

Seriøst, folkens, når man ser listen over det folk flest ser ut til å være opptatt av så må man simpelthen humre godt, selv om humringen også, uvilkårlig setter seg fast i halsen på en.

Jeg gir blanke i hvem som vant det siste skirennet, om han som likte sjefens pupper så godt at han fikk sparken, om sjiraffen som fikk et halsonde eller diverse andre sinnssyke viderverdigheter.

En siste nyhet til slutt: Menneskeheten er ferd med å gå i hundene og ingen skriver om det.

Og det å gå i hundene er en skikkelig ublid skjebne.

Bloggerne gjorde det

Vampus tar feil (som vanlig). Bloggerne ikke bare stoppet den ikke lenger kommende blasfemiloven, men smadret den. Mens den gamle og morkne pressen reagerte med det skuldertrekket de alltid gjør så fløt bloggverdenen over av irritasjonen og berettiget indignasjon og tilnærmet avsky, helt til den gamle og morkne pressen følte seg tvunget til å skrive om det.

Likevel klarer jeg ikke å juble uhemmet. Det at Hans Rustad og document.no står igjen som de fremste seierherrene etterlater en kvalm smak i munnen min. Jeg fikk rett da jeg sa at de ville kunne utnytte dette for alt det var verdt til å spre sine brune og rasistiske holdninger. Etter min mening bør alle de som så lett lot seg lure til å delta på listen document.no tok initiativ til virkelig gå i seg selv.

Men norge har blitt forandret. Bloggerne har forandret norge, forandret seg selv og lagt grunnlaget for den endelige begravelsen av etablert media. Så får de som så lett lot seg lure bruke det til å virkelig gå i strupen på Hans Rustad & co.

Det er på høy tid.

Tyfus og the Big Bang

Tyfus nistirrer på spyfluen oppe i rommets øvre høyre hjørne. Den har sittet der og stirret på Tyfus noen måneder, med sine tusen fasetter. Tyfus har gjort sitt beste for å stirre tilbake, men han må sove i blant, så det har ikke gått så bra. Han ser bort et øyeblikk, for å teste fluens utholdenhet. Når han kikker tilbake så er fluen fortsatt der.

Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.

Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.

Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:


1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.

2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.

Obskura Mascara er Tyfus religion.

3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.


Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…

Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.

Eller etter neste Big Bang.

Tyfus leser torsdagslogikk - Knut Johannesen

Jeg glir på de tusen skøyteskjær,
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt

Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står

Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra


Tyfus 2009-01-23

Kloroform

Jeg går og snuser i reva di hele kvelden. Det er slik en smittende duft. Du drar meg i storetåen, men drar litt for hardt og den knekker med en kvalmende lyd. Jeg har ikke spist middag i dag og skrubbsulten som jeg er slikker jeg deg i reva til alt er rent og pent der. Vi vet begge at du ikke er særlig flink til å vaske gulvet.

Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.

Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.

I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.

Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.

Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.

Uspiselig

Jeg har blitt erklært uspiselig, uønsket, bannet, persona non grata av enda noen flere norske diskusjonssider i det siste, og selv om det er lenge siden slikt kom uventet og jeg uvilkårlig trekker på skuldrene, så kommer jeg aldri til å godta det uten å bli sint. Aldri til å godta det, punktum. ABC-nyheter er den siste som har sensurert meg. Det morsomme er at jeg aldri har skrevet et ord der og heller ikke kommentert noe der. Dermed blir det klart at de har tatt mitt navn og IP-adresse og mobilnummer fra andre steder med de samme eierne. Det er veldig interessant og en svært så farlig utvikling, enda en farlig utvikling i et samfunn som er full av dem. Jeg har oppdaget at jeg nå heller ikke kan kommentere på vgbloggene. Det er relativt nytt også, selv om jeg har vært erklært uønsket på VGs ordinære diskusjonssider i årevis. Egentlig betyr det ikke så mye. Jeg boikottet VGbloggen og Dagbladets bloggtjenester lenge før de boikottet meg og kanskje de ikke likte det. At de er smålige er heller ikke overraskende.

Dette er bare to eksempler på steder jeg ikke er ønsket. Det finnes mange flere. Jeg har alltid vært imot sensur, enhver form for det. Derfor holder jeg meg stort sett unna andre steder med sensur innbakt i reglene også, som INorden og lignende. Jeg avskyr både sidene og folkene som driver på med slikt, og har ingen interesse av å søke deres godkjennelse.

Så, jeg og andre med friske, ærlige innlegg blir bannet, mens brune meninger blir gjengitt i stor stil. Man skal si veldig mye fælt om folk med en annen hudfarge eller kultur før man blir slettet. Men sin hjertens mening om i sannhet kritiske forhold i samfunnet kan man ikke si, ikke offentlig.

Dette er i tråd med en lang etablert praksis, blant annet i avisenes leserbrevspalter. Det er slett ikke nytt, men altfor, altfor gammelt. Det får kvalmefornemmelsen til å stige langt opp i halsen på meg, og de folkene som forvalter denne praksisen burde ha møtt en ublid skjebne for lenge siden. De kommer med en hel haug med unnskyldninger og bortforklaringer, men hva det er, når man skreller vekk all svadaen er et knefall for diktaturet, for alle de tyranniske krefter som måtte finnes. Det som generelt sett skjuler seg under betegnelser som Ansvarlig Redaktør er et ynkelig, fryktsomt menneske. Jeg skulle ønske at disse folkene, disse administratorene av tyranniet ikke sov godt om natten, men det gjør de helt sikkert. De tenker ikke over konsekvensene av sine handlinger i det hele tatt. De burde gjøre det. De burde vært tvunget til å svelge dem hele, i en syk og smertefull orgie, der de fikk alt det de har forårsaket av kvalmt oppkast slengt tilbake i sitt eget tryne.

Det feiler dem mye, veldig mye.

Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter

Da er et nytt år startet (21. des) og jeg filosoferer en tanke over ting og tang. Det har vært et stort år. Mange har besøkt Uten Grenser og fått kraftige doser av alternative virkeligheter, alternativer til dagens bedritne verden. De fleste reagerer med sjokk, forferdelse og sinne, og er omtrent like oppegående som en kleshenger, men det finnes de som faktisk blir glad for å finne et sted og en hjerne der fri og selvstendig tankegang trives og vokser.

Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.

Jeg har gjentatt en del ganger nå at verden trenger langt mer sann uenighet, ikke mindre. Den overbevisningen fester seg stadig sterkere ettersom tiden går. Den trenger også langt mer ærlighet, til og med brutal ærlighet. Noen tåler rett og slett ikke det heller. De vil heller lulles i søvn av et stadig mer effektivt maktapparat og foretrekker å sove selv i våken tilstand, fremfor å tenke selvstendig, fremfor å måtte ta skikkelig stilling til verdens ubehagelige sannheter.

Vel, de finner ikke noe søvndyssende her, finner ikke komfortable løgner og bedrag. Følgende avsnitt har gitt meg veldig mye gratis etter at jeg plasserte det på siden. Folk vet nå at de får sitt pass påskrevet her, hvis de prøver seg på den sedvanlige late maktpropagandaen og bedraget og lydbåndopptakene som er så fremtredende overalt i dag. Jeg kommer de typiske tanketomme støttespillere til maktapparatet i forkjøpet. De vet at de vil få sitt pass påskrevet hvis de gjengir det etablertes propaganda. Vær trygg på at jeg vil fortsette å gi dem inn som fortjent.

«Misforstå meg ikke, jeg ønsker kommentarer, men gjennomtenkte sådan. Jeg respekterer din mening, under forutsetning av at du HAR en mening, og ikke er en av samfunnets talløse lydbåndopptakere, som bare passivt, og hele tiden gjentar andres ord og gjerninger. Slike folk slipper stort sett lett unna i dagens verden, men her vil du ikke få mye respekt hvis du gjengir det etablertes propaganda, men tvert om bli konfrontert med og bli fortalt hvilken ynkelig slave og medløper du er».

Jeg føler nå at tiden er inne til å ta det hele til et nytt nivå.

Min nyttårshilsen (dyp ironi her) går først og fremst til to vidt forskjellige typer vesener:

Til alle selvstendige og frie mennesker: jeg hilser dere! Måtte dere søke og finne tusener av nye og interessante sider ved livet det kommende året og enda flere i den evigheten dere har foran dere.

Til dere som sier jeg er rar, konfronterende, aggressiv og fiendtlig: dere har ikke sett noe ennå.

«Vi er krefter av Kaos og Anarki. Vi er alt det de sier vi er og vi er veldig stolt av oss selv».

Jefferson Airplane - We can be together

Orgasme

Orgasme, Virrvarr, Vampus, kuk, fitte, kjendis, Ida Wulff, BlondinBella, sex, nakenhet, knulling, NRKbeta, Ulrikke Lund, blogging, penger, dollar, Kjell Inge Røkke, Le av Rør, fake orgasme, puling, massepuling, masse puling, orgier, jeg tok henne så spruten stod, Linsey Lohan, Paris Hilton, Ida Wulff does Dagbladet, sexkjøp, horer, innvandrere, muslimer, drap, voldtekt, knulling, tungekyss, driting på åpen gate, blotting, sjuke, pedofile, kristne puler, kristne driter og pisser, finanskrisen, Michael Jackson, Hollywood, filmstjerner, orgasme, et vått knull, paven, rasisme, homofile, homoerotisk, nakne barn, nakne gutter, nakne jenter, nakne pensjonister, ståpikk, svulmende fitte, bli rik i en fei, bli rik på ti dager, massemord, selvmord, trojansk hest, hestekuk, hengebryster, svulmende bryster, brystblogging, kukblogging, leppeblogging, fitteblogging, Amy Winehouse, fotografert på stranden, fotografert naken, prinsesse mette marit, Kong Olav, Majestuten, majesteten, Jens Stoltenberg, Siv Jensen, giftmorder, massemorder, orgasme, steinhardt, oksepenis, penis, baller, dritt, satan, støtende, piss, problogging, harryblogging, euro, suge pikk, svelge gørr, svelge dritt, svelge sæd, tjene penger på blogging, julen, julekvelden, jesus knuller, jesushore, elskov, Brittney Spears, Max Manus, nazisme, kvalm, bedritne patrioter, snørr, badekar, kreativ bruk av dusj, å trykke dusjhodet mot fitten, å stikke kuken inn i støvsugeren, SM, BDSM, pisking, lenker og halsbånd, kompisknulling, Amy Winehouse drikker vin i huset, komme, utroskap, dumme bloggere, griske bloggere, griske Giske, etterlatenskaper, stivnet sæd, helvete, bomber, terrorisme, tordenbloggen, lynbloggen, masseslagsmål, innvandrere raner bank, innvandrere voldtar og røver, drosjesjåfører, siv jensen suger pikk, store ting, eggehvite, kristen bymisjon, John Arne Rise, ny landslagssjef i fotball, åge hareide, norske kroner, gul og blå, elskovsnatt, dirty dancing, tungekyss, Dronning Sonja, å løpe nakne gjennom skogen, hud, brennhet hud, sprutende pikk, velsmakende kalkuner, velsmakende fitte, serieorgasme, varm sprut, så blodspruten stod, nyttårsløfte, velsmakende kuk, krydder, morgenknull, ettermiddagsknull, nattknull, kveldsknull, driteknull, pisseknull, babybilder, nettsensur, sensur, ekkelt, danse i måneskinn, månelyst, hoppe stokken, sleike fitte, en dag i morges, linux, windows, wordpress, nissen, prostitusjon, onanering, suging, støvsuger, ulykke, bilkrasj, fotball, håndballjentene, Liverpool, rævkjøring, gulljentene, nakne, fandens oldemor, Petter Solberg, Britt Carin Jonassen, Tom André Tveitan, Tone Damli Aaberge, bloggelite, bloggrevyen, sonitus, kudos, twinglyhore, sykle uten truse, sykle uten bukse (og fryse i hjel), dødens pølse

og alt det der.

Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.

Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.

Diagnose

En avslappet kommentar til Sissels hverdagslige syn.

Hun skrev dette om meg i et ganske langt innlegg:

«Aropos outsidere. Min mest forhatte leser, Uten Grenser har fått min stemme hver gang jeg kommer over en avstemning. Vi er uenige om alt og krangler nesten hver gang våre veier krysses, men jeg er glad han finnes. Han er ikke veldig likanes i mine øyne, jeg syns han er rar og i inni meg har jeg gitt han en diagnose. Men jeg syns han har en viktig stemme og jeg leser han. Innimellom så kommer han med en post som, etter mitt syn forener det lyserøde (hvilken farge har anarkister?) og det blå - det er verd å ta vare på det øyeblikket når det skjer :) I tillegg har han en avstand til et over-kameratslig bloggsamfunn som har mistet fokus på hva som har viktig, hvorfor inholdet i blogging er så viktig.»

Skrivefeil er ikke rettet i sitatet.

Jeg liker faktisk innlegget hennes, der hun fokuserer negativt på bloggkåringer og på at en blogg må ha innhold, men innholdet hennes avslører henne også nokså kraftig, og kan egentlig summeres opp i det hun sier om meg. Sissel har et overordentlig enkelt syn på tingene. Alt som er utenfor standarden er rart og har en diagnose osv. Det meste som er innenfor er i utgangspunktet positivt. Nå må jeg si at hun strekker seg langt her, ut fra sine begrensede forutsetninger, men hun har fortsatt et langt stykke å gå, til hun har oppnådd en noenlunde grunnleggende forståelse for selv de enkleste prosessene som styrer dagens samfunn. Hun vet ikke engang at svart er anarkistenes farge, selv om akkurat det er langt fra det viktigste her. Det bare understreker det jeg sier. Hun skjønner ikke at jeg verken er rød eller blå, eller svart for den saks skyld, men regnbuen. Hun skjønner veldig lite av regnbuen.

Å gi diagnoser til radikale stemmer er ikke noe nytt. Det er faktisk veldig vanlig. Diagnoser har blitt brukt av Makten og maktglade i århundrer for å kvele sanne kritiske røster og det er noe både Sissel og mange andre bør begynne å tenke veldig nøye over.

Jeg går ikke inn for å bli likt og derfor er jeg ikke «likandes». Å si rett ut hva en mener uten begrensninger og filter blir rett og slett ikke satt pris på i dag. Som jeg har påpekt før så er det nesten et kompliment hver gang en viss type mennesker ikke liker meg. Jeg gir rett og slett blaffen i hva folk mener om meg. Sissel får med seg verdien av det et stykke på vei, men igjen: ikke på langt nær nok.

Mine venner og folk jeg respekterer liker meg og respekterer meg, og setter pris på min til dels brutale ærlighet, og det holder for meg i bøtter og spann. De kan være veldig uenig med meg, men de synes jeg er en likandes kar. Jeg er en glad laks, blir det sagt, en som setter pris på livet i alle dets avskygninger. Alt dette kommer også fram på bloggen. Slik jeg ser det er det veldig vanskelig å unngå å legge merke til det. Man må jobbe veldig hardt, når man leser det jeg skriver for å unngå å legge merke til nyansene i mine uttalelser.


PS jeg ble faktisk nummer 67 (tror jeg det var) på Twingys uvesentlige liste over norges beste blogger, noe som beviser at det faktisk skjer mirakler, også i dagens verden...