Feberhet jord - verden drukner

Newbury jernbanestasjon

Denne sommeren har utviklingen av det såkalte ekstremværet tatt en ny og dramatisk vending. Igjen: De mer effektfulle virkningene av den menneskeskapte Globale Oppvarmingen ekspertene spådde skulle komme femti år inn i fremtiden er for lengst her.

Vi kan observere forandringene fra år til år allerede. I Storbritannia, Kina og Australia og ganske så mange andre steder på kloden har det vært diverse tohundreårsflommer bare de siste månedene. Den nordre delen av Kina tørker bort, den søndre og østre drukner. I det sørøstlige Europa, I Romania og Hellas forbereder man seg nå på enda en hetebølge. 500 mennesker har allerede dødd i Ungarn.

I Storbritannia utfører nå den britiske hæren sin største operasjon i fredstid for å redde folk fra oversvømte hus, motorveier og marker. På en time kom det like mye regn som det vanligvis kommer i løpet av en måned. Regnet flommer ned, men folk har ikke drikkevann. Pumpesystemet som er installert for å takle slike situasjoner er fullstendig utilstrekkelig. Til og med Gordy, den nye statsministeren snakker om nødvendigheten av dramatiske (det ordet igjen) investeringer i ny infrastruktur og sikkerhetssystemer for å demme opp for det som er på vei i årene som kommer.

De britiske regjeringene er generelt sett helt på jordene og har oppført seg som noen skikkelige diktatorspirer de siste ti årene (enda mer enn før), men i denne saken har de helt klart skjønt atskilling mer enn de fleste andre regjeringer, inklusivt den norske.

Men de er mer lik enn ikke. Samtlige tiltak det er noe som helst tak i er reaksjoner. Det finnes intet som en gang ligner på sanne preventive tiltak, som en gang kan bremse det som skjer. De følger fortsatt ikke med i timen i den leksen som planeten og naturen gir oss. Alt og alle fortsetter i det samme, livsfjerne sporet. De innser ikke at ingen form for rensetiltak eller ny teknologi eller alternativ bruk av eksisterende teknologi kan hjelpe.

Det som kan hjelpe oss er en aksept av situasjonen, at vi forbereder oss på store og små måter på det som kommer, at vi forandrer levesettet vårt totalt, og forbereder oss på et enklere liv. Samtlige kystbyer vil ligge under havets overflate om ikke lenge. 84 prosent av verdens mennesker bor ved kysten, en tynn stripe nær havet. Når tiden kommer så finnes det ingen sjanse (i havet) for at disse vil kunne evakueres i løpet av den korte tiden som trengs.

All is på kloden vil smelte, og havet vil stige med minst 64 meter. Det kan skje i løpet av ti, tjue år eller det kan ta litt lenger tid, men nesten ingen steder menneskene bor vil være trygge. Sjøen vil ikke nå høyt til fjells, men der vil vindene blåse så kraftig at det knapt blir mye tryggere der.

De stedene havet ikke når vil drukne i regn, eller tørke ut. Der regnet ikke strømmer ned i strie strømmer vil fuktighet bli suget ut av jordsmonnet og ørkenstrøkene vil spre seg over hele planeten.

Det som trengs er intet mindre enn en styrt avvikling av sivilisasjonen. Og det må begynne med en gang, før utviklingen går for langt. De britiske og amerikanske samfunnene er blant de mest teknologisk avanserte i dag, men til tross for det har vi sett dem bli tvunget i kne flere ganger de siste årene. De har vært temmelig nedlatende da land i den tredje verden har blitt blåst i filler tidligere, men de ler ikke nå lenger.

Dette er ikke «dommedagsscenarioer» skapt av religiøse feberfantasier, men konklusjoner bygget på nøkterne observasjoner som til de grader bekrefter «ekspertenes» verste visjoner. De fleste av dem våger ikke å si det høyt av frykt for å miste den kredibiliteten de ser på som så viktig, men andre kan gjøre det, kan kalle en spade en spade.

Mange vil dø uansett. Mange dør i dag, fordi vi som siviliserte mennesker knapt aner hvordan vi skal overleve under ekstreme forhold, mens dyr og primitive stammer vet det veldig godt. Men for at færrest mulig skal dø når den store kollapsen kommer må vi forberede oss på den, forberede oss langt bortenfor hyggelige taler og hule fraser.