Slevsagt

Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.

At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.

Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)

Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.

Rose Court

Damen i Rose Court og hennes munk

Safter er røde, som blod.

Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.

Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.

Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.

Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.

Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.

Jeg tok henne bakfra

- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk

Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill

I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett

Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg

Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav

Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om

I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.

Amos Keppler 2009-04-17

Skjebnens bok

Fra SKJEBNENS BOK:

I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.

Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?

En Guiness kveld

Da har man hatt seg en ny Guiness kveld.

En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.

Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.

Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.

Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.

Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.

Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.

Et variert og godt liv

Tidligere trodde forskere at det ikke dannet seg nye hjerneceller etter at menneskene hadde passert et visst punkt i livet. Nå har de funnet ut at det var feil, fullstendig feil. Det blir dannet nye hjerneceller og nervebaner hele livet.

Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.

Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.

Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.

Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.

Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.

Hva venter vi på?

Tenn en ild du ikke kan slukke

Gjenta gjerne bedriften. Gjør det mange ganger.

Den er der, som en herlig tilstedeværelse i menneskenes liv. Mange ville ha foretrukket at den ikke fantes, men det gjør den, kompromissløs, herlig. Ilden innvendig driver oss, selv på kalde og våte dager.

Jeg danser på grisens grav i natt, på alle tobente grisers graver, og søker dypt inn i villmarken og ødelandet, fjernt fra sivilisasjonen og dens hykleri. Det føles riktig, det føles godt. Jeg spytter på slappe, umenneskelige tanker om moral og etikk, og gjennomsnittsmenneskets vanvittige mangel på et liv.

Når demonstranter er opprørt over en gitt hendelse, engasjert i engasjerende saker, så skal de være opprørt, skal de være engasjert og vise det, ikke stå der som høflige, veloppdragne barn som venter på at deres «foresatte», deres «kloke» autoritetsfigur skal gi dem tillatelse til å røre på seg.

Å anerkjenne ilden er å vedkjenne seg sin egen verdi som menneske. Den flammen som brenner i oss er den flammen som driver oss, som gjør oss til mennesker, som gjør at alt blir verdt det.

Man må helle bensin på ilden som brenner i en, og i andre, og fortsette å gjøre det så lenge det er pust i en. Tenn en ild som aldri kan slukkes.

Husk alltid på det gledelige i at en liten gnist kan bli et inferno, at forandringens vinder vil blåse vilt.

Idol ødelegger musikken

Jeg er helt enig med Nina Persson i Cardigans. Tåpelige TV-sendinger som Idol, X-Factor og andre ødelegger musikken. Nå har jo musikken vært ødelagt lenge, selv uten slike konkurranser, men med dem har alt, både musikk, TV og samfunnet som helhet tatt enda et skritt nedover forbi bunnen.

Plateselskaper, filmproduksjonsselskaper, bokforlag og resten har lenge satset på det gjennomsnittlige, trygge og tvers igjennom kjedelige, og når folk ikke har likt det de har gitt ut har de tvunget igjennom lovgivning for å tvinge folk til å like det. Folk som jobber med det de gjør, som prøver å utvide folks horisont blir gjerne ignorert.

Folk flokker seg rundt møkk som Idol og det blir normen, blir det alle strever etter å etterligne. De som deltar blir idolene til millioner av mennesker, og man blir knapt negativt overrasket lenger engang. At dette er enda et tegn på verdens økende sinnssykdom er hevet over tvil.

God musikk, gode filmer, gode bøker og interessante, bemerkelsesverdige og viktige hendelser generelt blir ikke til på en scene blendet av lyskastere, men i mørke rom, i dype skoger og i svarte natten.

Tidligere artikler på Uten Grenser om dette og beslektede tema:

Sann kunstnerisk frihet

Piracy saves music

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (II)

Kort om idol og melodi grand prix

Grenseløs leser verdens beste bøker (I)

Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:

Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.

The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…

Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.

Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.

Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.

Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.

Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.

Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.

Den mystiske Forteller

Edgar Allan Poe, Henri le Rennet, Edgar S. Perry med flere… hvem var den egentlige personen og hvem var speilbildet? Var det, når alt kommer til alt et vesen uten navn, som aldri så dagens lys?

I dag er det 200 år siden Edgar Allan Poe ble født. Det er utrolig hvor fort tiden flyr. Poe skrev historier og dikt som trollbandt og hjemsøkte både han selv og mange andre, and det viktigste av alt: livet hans var minst like merkelig og mystisk og dramatisk som de historiene han skrev.

Hans liv og kunst var banebrytende på mang en måte. Han var blant de første som skrev det som senere skulle bli kjent som mystiske historier, inkludert krim og de først forsøkene på science fiction. 200 år senere er det klart at han har hatt en enorm innflytelse på både skriving og kunst generelt, og inspirerte, inspirerer talløse mennesker til å søke en uvanlig livsbane. Han er veldig til stede i dagens samfunn og dets kunst. Romaner ville ha vært helt annerledes i dag uten hans innflytelse. Selve skriveprosessen i seg selv ville ha vært annerledes.

Han var den første noenlunde kjente forfatteren som prøvde å leve av å skrive, noe som helt klart medvirket til at han døde ganske ung og at han var fattig mesteparten av livet. Utgivere lot gjerne være å gi han betaling for det han gjorde eller de gjorde det altfor sent, og selv om han oppnådde en berømmelse for sine dikt og historier så måtte han slite til sin dødsdag, også fordi han som antydet og av forståelige grunner ikke var på godfot med utgivere generelt og ønsket å publisere på egenhånd så mye som han hans mangel på penger tillot.

Jeg har alltid vært interessert i Poe, av mer enn en grunn, der den viktigste grunnen er den jeg nevnte: at hans liv og død var like interessant som de historiene han skrev, og enhver kunstner bør kjempe for å komme opp mot den kunsten de skaper. Han levde et variert liv, levde mange forskjellige liv, og slo seg aldri til ro noe sted eller med noen form for kreativitet, alltid søkende, alltid jaget.

Til tross for at livet hans er tilsynelatende godt dokumentert så er både hans liv og død hyllet inn i mystikk, uansett hvor mange som er ivrig etter å avmystifisere det. Folk hadde sterke, ofte selvmotsigende meninger om han, mens han levde og etterpå, og det er like sant i dag som det var da.

En fyr ved navn Rufus Griswold hadde en feide gående med han, om litteratur og annet. Etter Poes død klarte Griswold på mustisk vis å bli eksekutør av hans litterære testamente, og brukte den sjansen for alt den var verdt til å sverte Poe mest mulig. Han tok fatt på oppgaven med en misunnelsesverdig dedikasjon og fremstilte sin fiende som en spillegal dranker og vandrer. I prosessen fant han opp en masse ting som senere ble avslørt som åpenbare og ondskapsfulle løgner, men det ble likevel stående i ettertidens bevissthet. Det har aldri blitt lagt fram noen skikkelig forklaring på hvorfor han startet sitt langvarige korstog mot Poe. Mange teorier har blitt lagt fram, men ingen tilfredsstillende.

Poe forsvant flere ganger i løpet av de siste årene av sitt liv, uten engang å gjøre noe forsøk på å forklare sitt fravær. En del av hans arbeid blir sagt å være selvbiografisk eller nær nok til å ikke kunne bli kalt fiksjon. Tragedie fulgte han gjennom livet. Faren hans forsvant og hans mor døde tidlig i hans barndom, og han kom egentlig aldri overens med paret som tok han til seg (de adopterte han aldri). Han giftet seg med sin trettenår gamle kusine Victoria Clemm, og ettersigende sa han at de var sjelefrender, at hun var hans evige elskede, enda ett av hans mange utrolige uttalelser. Hun døde etter å være syk i lang tid elleve år etter.

Fire dager før han døde ble han funnet i forkommen tilstand i Baltimore, i klær som ikke passet, som åpenbart ikke tilhørte han. Han hadde reist fra Richmond, Virginia på vei til sitt hjem i New York seks dager tidligere, men nådde aldri fram. Mange har påstått at de visste hvor han befant seg i løpet av dette tidsrommet, men ingen av dem har lagt fram fnugg av bevis. Folk han møtte etter at han ble funnet, som doktorene Snodgress og Poes lege Joseph John Moran ble senere avslørt som løgnere når det gjelder hva som skjedde i løpet av Poes siste dager. Poe ropte på en mann ved navn Reynolds, en ingen kjente eller ante hvem var, og som aldri ble oppsporet, selv om det ikke manglet på forsøk. Liket ble fjernet fra det opprinnelige gravstedet og begravd på ny. Folk påstod at det ikke var hans lik og at selv ikke det første liket hadde vært Poe. Hadde han dødd der de sa han hadde dødd? Hadde han dødd på den måten det ble påstått? Hadde han dødd overhodet? Enda en gang ser vi at det er alvorlig tvil når det gjelder den offisielle forklaringen.

Noen påstår at en hel vitenskap har blitt skapt for å forklare Edgar Allan Poes liv og død. Hvis man sammenligner med alt annet som har blitt sagt om han så kan man trygt fastslå at det slett ikke er noen stor overdrivelse.

A dream within a dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Solfesten

Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne

Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991

Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.

Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.

Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.

Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.

I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.

Samtaler i Natten og mørket - innledning

Det er bemerkelsesverdig hvor klarttenkende man blir i nattemørket. Tankene vokser seg så uendelig skarpere enn i dagens grå lys. Dette gjelder hvis er ute og går. Ofte flommer inspirasjonen etter bare noen sekunder, noen få ånderett etter at ytterdøren er lukket, og etter noen minutters gange er den for rene fossen å regne. Og det gjelder også hvis man oppholder seg innendørs. Man føler mørket, uansett hvor mye lys man slår på, eller ved høylys dag, uansett hvor mye solen skinner.

Natten er også og vil alltid være en utfordring. I tillegg til at natten er natten, så er den også en metafor, om du vil for menneskenes dypere vesen.

I tenårene pleide jeg og gjengen å gå ned i kjelleren, til det lune kjellerrommet. Vi slo av lyset og satt der i stummende mørket, og vi samtalet om alt som måtte falle oss inn. Jeg gjorde det med flere forskjellige personer og grupper, og samtalene forandret seg etter hvem som var til stede og også med humøret vårt og utallige andre faktorer. Vi kunne snakke om politikk, om filosofi eller om helt ordinære ting, men det ble alltid til, i hvert fall på de mest vellykkede nettene, at vi snakket om de dypeste delene av tilværelsen, om menneskene og Universet. Det var veldig spontant det hele. Vi lot tankene føre oss dit tankene førte oss. I en periode på flere år kom vi sammen ganske så ofte og satt fra skumring til daggry. Skolen hindret oss litt i vår utfoldelse, slevsagt, slik skolen gjerne gjør, men selv om dette begrenset oss litt til helger og ferier så lot vi det ikke stoppe oss hvis vi følte for det en gitt natt. Vi uteble simpelthen fra skolen neste dag og det føltes godt, også fordi vi hadde lært langt mer den ene natten enn alle de årene vi gikk på skolen.

Samtalene var som oftest samtaler, selv om det hendte at vi kranglet også. Begge deler skjerpet oss, fikk oss til å yte vårt beste. Mest av alt var det kameratskap, en tid ingen av oss glemmer. Det var samtale og også handling, mange ting, alt mulig vi følte passet inn og vi følte for der og da. Vi utførte seanser, åndemaning, esoteriske seremonier og dykket dypt ned i det okkulte, og etter et riktig vellykket eksperiment der vi lett motbeviste fundamentet for vitenskapen kunne vi holde oss våkne flere døgn i strekk.

Vi utviklet oss enormt i den tiden. Veldig mye av det vi gjorde senere kom som et direkte og indirekte resultat av det vi snakket om og det som skjedde disse nettene. Mest av alt var det forandring i holdning, i selve vår bevissthet. Vi berørte emner som få andre tenåringer og enda færre voksne vil ta i med en ildtang. Det var et første og viktig skritt på den Lange Vandringen gjennom den Evighetens Labyrint vi alle vandrer, og det var stort bortenfor all beskrivelse.

«Montgomery fortalte meg at Loven…
på en underlig måte ble svekket ved mørkets frembrudd;
at dyret da var på sitt sterkeste;
eventyrlysten brøt fram i dem i skumringen;
de våget ting de aldri så ut til å drømme om om dagens».

Dr. Moreaus Øy - H. G. Wells