Robin: Fortell oss om hvordan det er å leve i villmarken, Amos!Amos: Det er problematisk den første tiden, men etter en stund føler du det som om du våkner fra en vond drøm. Du snubler lett i røtter og slikt de første dagene, men så begynner føttene dine å huske, mer og mer hva din våkne bevissthet har glemt. Og alt blir sakte fullstendig naturlig. Evnen til å leve i villmarken finnes i hver og en av oss.
Robin: Og hvordan skaffet du deg mat og hvordan kokte du den?
Amos: Jeg kokte ikke mye. Ilden var mest for varme på kalde netter. Jeg ble aldri fullstendig selvforsynt, selv om det var målet, men jeg trengte heller ikke å gå og kjøpe sivilisasjonens mat altfor ofte, og gjennom sommeren og høsten behøvde jeg knapt å gjøre det overhodet. Jeg eksperimenterte en del og var heldig, antar jeg, som ikke ble sykere enn jeg ble innimellom. Jeg ble syk noen få dager her og nå fordi jeg spiste det som viste seg å være ufordøyelig. Jeg lærte stadig mer ettersom tiden gikk, selv om jeg er langt fra dyktig nok til å overleve i årevis på den måten. Du blir også rusten igjen nokså fort så snart du vender tilbake til sivilisasjonen.
Robin: Det må ha vært kaldt av og til. Hvordan holdt du varmen?
Amos: Jeg ble ikke mye våt, og når jeg trengte og ønsket ild tente jeg den ved å skrape av den våte, indre barken av piletrær. Det som er under der er tørt som ørkensand, and ganske så lett å tenne ild med. Og så tappet jeg kvae av eiketrær. Det inneholder terpentin. Jeg laget også helbredende te fra piletrærbarken. Det var en slags hule, et overheng hvor jeg kunne holde meg unna regnet. Men jeg vandret også mye, og brakte ikke mer med meg enn det jeg lett kunne bære. Det er hva alle nomader og potensielle nomader må lære. Vi må alle lære å ikke sanke mer enn vi kan bære. Det burde ha vært helt åpenbart for alle, men det er det dessverre ikke.
Og du blir tøffere etter hvert. Temperaturer som plager deg den første tiden vil ikke gjøre det etter en stund.
Jeg prøver også å lære mest mulig om naturmedisin og urter, og gjenkjenne de i naturen. Det er ikke lett heller. Du kan ikke lære om livet i bøker. De kan aldri bli noe annet enn et supplement i læreprosessen, til opplevelsen av livet hos hvert enkelt menneske.
Robin: Hva var det første du savnet fra sivilisasjonen?
Amos: Jeg savnet egentlig ingen verdens ting, og det føltes rart. Jeg tok med meg en bærbar pc det første året, og masse batterier fordi en tradisjonell notatbok av papir er ikke særlig brukbar når du har mye du ønsker å notere, og en av årsakene til at jeg ønsket å lære å overleve i naturen var fordi jeg skrev på en bok kalt Tordenveien, som handler om sivilisasjonens endelikt. Jeg skrev også en masse dikt. Enda en god ting ved å være en Forteller er at jeg kan gjøre det, være det, uansett omgivelser, også i en stamme, etter at sivilisasjonen er borte. Lett som fot i hose. Det vil alltid være et behov for en Forteller rundt leirbålet. Den orale tradisjonen er menneskehetens naturlige måte å fortelle historier på. En vill stamme oppmuntrer variasjon. Det må den gjøre, for å utvikle seg og vokse, for å bli bedre i stand til å overleve, både som gruppe og individer.
Det andre året tok jeg ikke med meg noen form for avansert teknologi overhodet, bortsett fra en kort tur til den fjerne norske fjellheimen, som jeg kjørte til. Jeg fortsatte å skrive i hodet, memorerte absolutt alt, og lærte bedre enn noensinne tidligere å holde på det i bevisstheten. Jeg kan ærlig si at jeg knapt glemte mer enn noen få ord den sommeren. Det føltes stort. Det også.
Den andre grunnen er en veldig enkel en: Sivilisasjonen vil forsvinne veldig snart, og vi bør dytte på i den prosessen, dytte så kraftig vi bare kan. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Jeg ønsket å lære og overleve for overlevelsens skyld. Jeg er totalt overbevist om at sivilisasjonen vil kollapse veldig snart, av utallige grunner, blant annet den menneskeskapte globale oppvarmingen, det kommende verdensomspennende pandemonium, og det sosialpolitiske sammenbruddet som vil slå til noenlunde samtidig. Hver og en av dem er en katastrofal hendelse i seg selv, men sammen, for et system som fornekter naturen og dens enorme makt, vil de bli absolutt ødeleggende. Og jeg ønsker å være klar for det, for så mye. Jeg er ikke der ennå, men jeg jobber med det.
Robin: Hvorfor vendte du tilbake (til sivilisasjonen)?
Amos: Vinteren, antar jeg, og latskap og vaner, og alle tråder og dritt av spindelvevet og lenkene som drar oss tilbake til fengselet. Du kan ikke flykte fra sivilisasjonen, ikke egentlig, ikke så lenge den eksisterer, så lenge den eksisterer overhodet. Den vil finnes inni oss, inntil vi kaster vrak på den, kvitter oss med den, som vi gjør med råtten mat.
Forresten, jeg var ikke syk en dag der ute, men den første dagen jeg flyttet innendørs igjen ble jeg forkjølet…
Robin: Vil du vende tilbake dit?
Amos: Jeg vender tilbake hele tiden. Jeg har ikke tilbrakt månedsvis utendørs på et par år, men jeg fortsetter å søke det ville, det øde, å gjenlære, både mental og fysisk menneskenes sanne liv. Det er forresten den sterkeste og mest varige innsikten du får der ute: Vi hører til der. Det er vårt hjem. Byene, vår nåværende levende døde eksistens er ikke det. Slett ikke.
Robin: Tusen takk. Kanskje vil vi støte på hverandre en dag der ute i villmarken.
Amos: Stier som møtes vil alltid møtes igjen.
Interessant, veldig. Og nyttig, til ettertanke. Og hvordan lever du i dag?
SvarSlettEt interessant innlegg. Jeg kjenner meg selv igjen på mange måter, fordi jeg har tilbrakt månedsvis i den norske fjellheimen selv. Ikke under de samme forutsetninger som du, men som du sier, det er et liv der som ligger latent i oss alle.
SvarSlettJeg har ingen tro på at sivilisasjonen noengang vil forsvinne, den vil bare bli annerledes, men uheldigvis fremdeles styrt av samme menneskegruppe som styrer ting idag. Og alle feilene vil bli bortforklart, slik dagens regjering forsøker å la det se ut som om det er de som er de fornuftige.
Jeg bor innendørs akkurat nå, men som sagt, jeg gjør mitt beste for å tøye grensene. Og den varme «vinteren» i disse dager er utmerket i så måte.
SvarSlettJeg skjønner ikke hvordan du kan tro at sivilisajonen aldri vil forsvinne, Helge. Den er jo bare titusen år gammel. Er den en slags evig sannhet i dine øyne?
Dette innlegget syntes jeg var kjempe interessant, og jeg likte det. Jeg elsker naturen, og min drøm er lære å overleve på naturens vilkår. Sivilisasjonen derimot, som blir snakket om med en nedlatende tone, har jeg helt andre meninger om. Det blir nevnt bestemte holdninger og meninger om at sivilisasjonen vil ”forsvinne”. Selv for en videregåendeelev som meg, så skal det ikke mye ettertanke til for å kunne motbevise denne påstanden med en basis evolusjonsteori i bakhodet.
SvarSlettVår sivilisasjon vil aldri "forsvinne" så lenge menneskeheten eksisterer, for det ville vært stridende mot evolusjonens prinsipper. Vi har en mye større overlevelsessjanse dersom vi lever i grupper, og det er det som har gitt oss muligheten til å omplante oss til milliarder, og utvikle ett så høyt teknologisk og filosofisk samfunn.
Det er naturlig at du opplever at alt med sivilisasjon er ”bedriten” og at du ønsker å leve i en verden uten en slik sivilisasjon istedenfor. Du er tross alt laget for å leve i ett annet miljø. Når vår hjerne utviklet seg, så levde vi i naturen. Sivilisasjonen har tross alt bare eksitert i ca. 8000 år.
Hjernens utvikling går flere millioner år tilbake, og den raskeste og mest kritiske delen har skjedd siden hundretusenårsskifte. Da levde vi i regnskog i Afrika, og regnskogen var på vei til å tørke inn, som førte til at menneskene var nødt til å ferde over større avstander for å overleve. Dette førte som sagt til at vi levde i forskjellige klimaer og miljøer. Istedenfor å gjøre som alle dyr hadde gjort fram til det punktet, utviklet vi vår evne til å tilpasse oss, istedenfor å utvikle oss til å passe inn i ett bestemt miljø.
Charles Robert Darwin, skaperen av den såkalte evolusjonsteorien, sa at mennesker deler (omtrent) de samme genene. Han sa også at miljøet er veldig avgjørende for hvilke gener som blir aktivert. Dette, og vår evne til å tilpasse oss, er det som gjør oss i stand til å leve i dagens samfunn. Våre barn vil derfor ha mye bedre forutsetninger, og vil være mye bedre forberedt til å takle fremtidens samfunn enn det vi vil være; for når vår hjerne vokste fra vi var spedbarn, så levde vi i ett annet samfunn. (I hvert fall med den hastigheten samfunnet forandrer seg i dag.)
Flott at du likte innlegget, men du har nok misforstått det med sivilisasjon. Det har ingenting med evolusjon eller grupper å gjøre, men dreier seg bare om man lever i eller ved et bysamfunn. Ordet betyr direkte oversatt "byboer".
SvarSlettJeg ser på hele dritten som et kvalmt og farlig og ødeleggende sidesprang. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
Menneskehjernen har knapt nok forandret seg på de titusen årene kreftsvulsten har ødelagt planeten og livet her, så det er fortsatt ikke forsent.