Stamme

Duften av vår ligger i luften. Stammen er rastløs. Vi har sovet gjennom den lange vinteren. Nå varmer ilden nok en gang knoklene og rører i blodet.

Snart starter Reisen til vårt kommende Sommerland. Vi vil samle sammen våre våpen, våre få eiendeler og forlate dette stedet. Det er et flott sted som vi har hatt mye nytte og glede av, men nå er tiden inne til å dra videre. Vi vil jakte i noen hektiske dager for å fylle magene og lade opp til den lange reisen, og så vil vi dra av gårde til vårt nye, midlertidige hjem.

Barna løper omkring, deres glade smil speiler de voksnes forventningsfulle smil. Det er en ny tid, en som vil ta oss steder vi aldri tidligere har vandret.

Det finnes en naturlig sti bortenfor fjellene hvor solen går ned. Noen av oss utforsket en del av området i fjor sommer. Det er et storslått sted, fullt av vilt og naturens sjenerøsitet. Vi vil dra dit, vandre gjennom ukjent land, inntil vi finner et sted å slå oss ned for en tid. Det vil bli vårt hjem for et kort tidsrom, men ikke mer enn selve Jorden vi vandrer på.

Vi er jegere og samlere, Nomader, og ikke minst Søkere, både åndelig og fysisk, av livet og ilden, og Skyggen i verden og bortenfor verden, i den uendelige veven som virkeligheten er. Vi søker alltid, søker alltid noe, og det kommer vi alltid til å gjøre, bortenfor livet, bortenfor døden.

Det er ikke noe lett liv, men vi har lært å sette pris på det, sette pris på naturens rå skjønnhet, innvendig og utvendig. Det er langt, langt bedre og mer lystbetont sammenlignet med det helveteslignende livet vi opplevde i Maskinalderen for bare en generasjon siden. Eksistensen vi led oss gjennom i sivilisasjonen virker som en fjern drøm eller rettere sagt et mareritt nå, ikke mer ekte enn en luftspeiling, og det, antar jeg, var alt den noensinne var. Å leve ute i naturen føles til og med bedre enn de korte glimtene vi fikk av det i sivilisasjonens bleke eksistens. Dette er livet menneskene er født til å leve. Vi føler det, bortenfor tvil, i hver eneste lille del av vår kropp og mørkeste del av vårt intellekt og vår tanke.

Dette føles fortsatt som en drøm, på en måte, fordi det er så vidunderlig, så fullt av gleder. Vi kan ikke og ønsker ikke å holde tilbake vår forventing lenger, and vi behøver heller ikke gjøre det. Dette er frihet, bortenfor alle forsøk på å beskrive den, vill og umulig å holde tilbake eller sperre inne.