Modeller, skuespillere interesserte og interessante folk av begge kjønn og alle fargeklatter mellom tjue og førti i Bergensområdet søkes til forskjellige typer ulønnet utradisjonelt film/modellarbeid. Vi er interessert i å samle en gjeng modeller/skuespillere til forskjellige typer vågal kunstnerisk virksomhet. Send ansikts og fullfigur bilde eller forespørsler/spørsmål til manofhood@yahoo.com eller kontakt HoodedMan på Twitter
Den første tiden blir det mest fotografering og kortfilmer, men vi satser på å utvide etterhvert. Vi har flere manus til rådighet. De første kortfilmene vi skal lage er 3minutes+ og A priest and his congregation.
All dialog i filmene blir på engelsk. 3minutes+ har dog ingen dialog.
Viser innlegg med etiketten film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten film. Vis alle innlegg
fredag, mai 20, 2016
søndag, mars 21, 2010
Kritikerstanden
«Nå smeller Kate Mosse enda en struttende pose med spenningskarameller i bordet, nok til at man kan sutte vellystig på dem over nesten 700 sider. De er velsmakende hele veien.»
Per Haddal, Aftenposten for et par år siden om Gravkammer av Kate Mosse
Jeg har lenge hatt «mistanke om» at kritikerne av film og bøker og musikk og kunst generelt sett er virkelighetsfjerne, ikke har bakkekontakt, ikke har helt skikkelig kontakt med det virkelige liv. Dette er enda en ting som bekrefter det.
Hvem er det som snakker slik eller skriver på den måten? Ikke noen som ønsker å gå i dybden av noe som helst i hvert fall. Det gir uttrykket «blomstrende språk» en helt ny mening. Serverer han virkelig dette helt uten selvironi? Når man leser hans korte, grunne anmeldelse blir svaret helt klart ja. Jeg har lenge hevdet det åpenbare: at kritikerne er kulturverdenens parasitter, at de ikke bidrar til noe som helst når gjelder folks forståelse av et gitt stykke kunst eller av noe som helst. Men det er nok atskillig verre enn som så.
Jeg kan dog ikke hevde at jeg aldri har hatt nytte av dem. Når de rakker ned på en gitt film for eksempel så går jeg sporenstreks og ser den, også når jeg på forhånd nærmest har avskrevet den, og nærmest uten unntak, gjennom 35 år med intens kinogåing har filmen vært kjempegod.
Bør kunstkritikere være en utdøende rase? Så absolutt!
Dette i all korthet.
En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation
søndag, juni 07, 2009
En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation
Jeg har nettopp sett Terminator Salvation, en film Dagbladets kritiker Vegard Larsen kaller «tidvis latterlig dårlig», et syn han deler med de fleste profesjonelle kritikere.
Filmen er et mesterverk fra første til siste bilde. I tillegg til å være utrolig godt laget og ha en fantastisk historie sier den, i likhet med alle Terminator-filmene utrolig mye om skjebne og hva det betyr å være menneske. Den er noe så sjelden som en dyp, intens actionfilm.
For hver oppfølger i denne serien har jeg gått til kinoen med små forventninger. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg har kanskje fryktet at det er ikke mulig å gjøre det like bra som før. Hver gang har jeg blitt enormt og positivt overrasket. Det er ett eller annet med selve temaet og historien som åpenbart bringer frem det aller beste i de vidt forskjellige filmteamene som har laget filmene. Man kan se og føle hvor gjennomarbeidet alt er.
Vi følger endelig John Connor, menneskenes leder i kampen mot maskinene i fremtiden. Vi vet en del om hva som skjer der, en del om hva som må skje, men spenningen er på topp likevel og til tross for det. John Connor er ikke lenger hundre prosent nødvendig for at kampen mot maskinene skal fortsette. Kyle Reese er det, men ikke John Connor. Og vi holdes på pinebenken til siste bilde. Historien er om menneskene mot Maskinen, i ytterste forstand. I en tid der menneskene blir stadig mer omgjort til organiske maskiner, til roboter, dukker som knapt gjør annet enn å danse etter tråder så er en film som dette enda mer verdifull. John Connor sier at mennesker ikke kan programmeres. Jeg vet ikke om jeg deler hans syn, men det er helt klart at ikke alle mennesker kan programmeres. Ilden som brenner inni hvert enkelt menneske kan ikke slukkes.
Jeg anbefaler filmen på det varmeste, ikke bare som et must, men essensiell, som noe man ikke må gå glipp av.
Kritikerne er som sagt kulturverdenens parasitter. De har ingen funksjon. De har ikke peiling på film, hva som er god film, eller rettere sagt: har ikke bedre peiling enn folk flest og langt dårligere enn andre blant oss som brenner for en god historie, for en opplevelse i og utenfor kinosalen. De fremmer sitt syn og presenterer det som en bibel på hva film eller kunst generelt bør være.
Jeg har alltid sørget for å få sett filmer som har blitt slaktet av kritikerne og de har vist seg å være, nærmest uten unntak utrolig bra filmer.
At disse folkene får betaling for å skrive pisset sitt er bare helt utrolig.
Vegard Larsen & co får terningkast 1
Du har nettopp lest en manns mening.
onsdag, mai 27, 2009
Musikk i natt og tåke, skygge og ild (III)
Jeg er sterkt begeistret for filmmusikk, og for selve stilen filmmusikk, som noe jeg liker å komponere og spille selv. Ikke alt av det er bra slevsagt, siden mye av det er kjedelig og uinspirerende, akkurat som popmusikk og rock generelt, men det jeg ser på som kremen av det. Da snakker jeg slevsagt om den instrumentale filmmusikken. De sangene som følger med mange hippe filmer er stort sett bare nitriste greier og like originale som pudler.
Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.
God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.
For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.
Noen perler:
Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)
Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.
Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.
Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.
Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.
Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.
Andre store scores:
Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).
Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.
Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.
Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.
Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.
Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.
God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.
For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.
Noen perler:
Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)
Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.
Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.
Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.
Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.
Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.
Andre store scores:
Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).
Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.
Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.
Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.
Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.
tirsdag, mai 26, 2009
Slevsagt
Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.
At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.
Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…
fredag, mai 22, 2009
Lords of Chaos
To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.
Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.
I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.
Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.
Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.
Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.
Relaterte poster på Uten Grenser osv:
Sort Messe
Den fjerde statsmakt
De ti bud
Avsky
Jesus har aldri eksistert
Kristne sprenger abortklinikker osv
Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere
Eksterne linker:
Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral
Oppmuntrende nytt fra gamlelandet
Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.
I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.
Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.
Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.
Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.
Relaterte poster på Uten Grenser osv:
Sort Messe
Den fjerde statsmakt
De ti bud
Avsky
Jesus har aldri eksistert
Kristne sprenger abortklinikker osv
Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere
Eksterne linker:
Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral
Oppmuntrende nytt fra gamlelandet
torsdag, mai 07, 2009
Der ingen før har vært
Mitt første møte med Star Trek var «The Motion Picure» på syttitallet, den første filmen bygget på TV-serien fra sekstitallet, og den som nok lå nærmest tematisk til serien, med dens utforskning av det ukjente. Jeg var, og er vilt begeistret for den. Den er, med sine langsomme, dvelende bilder og filmspråk fjernt fra en actionfilm. Bare tiden det tar romskipet Enterprise å dokke til romstasjonen i begynnelsen av filmen ville ha utgjort en tredjedel av en vanlig films lengde.
Jeg har sett samtlige filmer som kom senere, til tross for at de fleste av dem aldri har vært vist på norske kinoer og serien fra sekstitallet og Next Generation, pluss en del episoder av de andre, elendige spin-off seriene som Deep Space Nine og Voyager, så jeg har et ganske godt grunnlag for å uttale meg.
Alle filmene er gode. Noen av dem er knallgode, i hvert fall veldig godt laget og fortalt, selv om de aldri kom opp mot The Motion Picture. De er mer actionfilmer og bryter med det som egentlig er historiens grunntema: søken etter det ukjente.
TV-seriene, både den opprinnelige fra sekstitallet og Next Generation er generelt sett oppskrytt, og i ettertid er det vanskelig å se hva som gjorde dem så populære, selv om den første serien helt klart var nyskapende, men det skulle ikke mye til på den tiden. Nå er den bare umoderne, veldig umoderne. Next Generation var et eneste langt gjesp egentlig, med noen få våkne øyeblikk, veldig repeterende. Hver episode var generelt sett lik den forrige, med bortimot null variasjon. Den ble nådeløst avslørt når Babylon 5 kom bare noen år senere. Babylon 5 fortalte en sammenhengende og godt fortalt historie, i noe over hundre kapitler, en som utviklet seg og vokste hele tiden. Next Generation brukte flere hundre episoder på å fortelle nøyaktig den samme historien om og om igjen. Bare noen navn og scener ble forandret.
Dog må jeg gjenta at jeg liker Star Trek, at den i det minste fanger min interesse, men jeg blir aldri fra meg av begeistring.
En annen grunn til det, i tillegg til den generelt sett dårlige fortellerstilen er det faktum at Star Trek mangler mye på å være troverdig. Dens svært så optimistiske fremtidssyn er i beste fall direkte tåpelig. Mange «Trekkies», seriens legionærer av lidenskapelige (og fanatiske) tilhengere hevder i fullt alvor at det fremtidssamfunnet som blir beskrevet ikke bare er mulig, men også sannsynlig, og om menneskenes «fremtid» ligger i verdensrommet, så blir det fjernt fra Star Trek, fra dens kriminelt naive menneskesyn, langt mer dystopisk og tyrannisk.
Hvis Star Trek hadde måttet konkurrere med en rekke gode og varierte Science Fiction filmer og serier så ville jeg ha valgt den vekk med god samvittighet, og det samme ville garantert mange andre ha gjort.
Det som dog først og fremst er galt med den nye filmen er at den først og fremst kan oppsummeres med at «Star Trek goes Star Wars». Igjen: Jeg liker filmen, men blir ikke overbegeistret, og jeg burde egentlig ha blitt det, for grunntemaet bak seriene og filmene (eller det som burde ha vært det): søken etter det ukjente, det å søke fremmede strender har alltid appellert til meg. Men Star Trek, uansett hvilken nyvinning den virket som i sin tid har alltid vært om å hylle status quo, ikke bare det amerikanske marerittet, men også sivilisasjonens gjennomgripende og vedvarende mareritt.
Sivilisasjonen er avslørt. Star Treks tid er omme. Den nye filmen bare understreker det.
Jeg har sett samtlige filmer som kom senere, til tross for at de fleste av dem aldri har vært vist på norske kinoer og serien fra sekstitallet og Next Generation, pluss en del episoder av de andre, elendige spin-off seriene som Deep Space Nine og Voyager, så jeg har et ganske godt grunnlag for å uttale meg.
Alle filmene er gode. Noen av dem er knallgode, i hvert fall veldig godt laget og fortalt, selv om de aldri kom opp mot The Motion Picture. De er mer actionfilmer og bryter med det som egentlig er historiens grunntema: søken etter det ukjente.
TV-seriene, både den opprinnelige fra sekstitallet og Next Generation er generelt sett oppskrytt, og i ettertid er det vanskelig å se hva som gjorde dem så populære, selv om den første serien helt klart var nyskapende, men det skulle ikke mye til på den tiden. Nå er den bare umoderne, veldig umoderne. Next Generation var et eneste langt gjesp egentlig, med noen få våkne øyeblikk, veldig repeterende. Hver episode var generelt sett lik den forrige, med bortimot null variasjon. Den ble nådeløst avslørt når Babylon 5 kom bare noen år senere. Babylon 5 fortalte en sammenhengende og godt fortalt historie, i noe over hundre kapitler, en som utviklet seg og vokste hele tiden. Next Generation brukte flere hundre episoder på å fortelle nøyaktig den samme historien om og om igjen. Bare noen navn og scener ble forandret.
Dog må jeg gjenta at jeg liker Star Trek, at den i det minste fanger min interesse, men jeg blir aldri fra meg av begeistring.
En annen grunn til det, i tillegg til den generelt sett dårlige fortellerstilen er det faktum at Star Trek mangler mye på å være troverdig. Dens svært så optimistiske fremtidssyn er i beste fall direkte tåpelig. Mange «Trekkies», seriens legionærer av lidenskapelige (og fanatiske) tilhengere hevder i fullt alvor at det fremtidssamfunnet som blir beskrevet ikke bare er mulig, men også sannsynlig, og om menneskenes «fremtid» ligger i verdensrommet, så blir det fjernt fra Star Trek, fra dens kriminelt naive menneskesyn, langt mer dystopisk og tyrannisk.
Hvis Star Trek hadde måttet konkurrere med en rekke gode og varierte Science Fiction filmer og serier så ville jeg ha valgt den vekk med god samvittighet, og det samme ville garantert mange andre ha gjort.
Det som dog først og fremst er galt med den nye filmen er at den først og fremst kan oppsummeres med at «Star Trek goes Star Wars». Igjen: Jeg liker filmen, men blir ikke overbegeistret, og jeg burde egentlig ha blitt det, for grunntemaet bak seriene og filmene (eller det som burde ha vært det): søken etter det ukjente, det å søke fremmede strender har alltid appellert til meg. Men Star Trek, uansett hvilken nyvinning den virket som i sin tid har alltid vært om å hylle status quo, ikke bare det amerikanske marerittet, men også sivilisasjonens gjennomgripende og vedvarende mareritt.
Sivilisasjonen er avslørt. Star Treks tid er omme. Den nye filmen bare understreker det.
onsdag, april 29, 2009
Plateselskapene og deres lakeier igjen
En typisk virkelighetsfjern plateselskap-propaganda fra «musikkglede og utbrudd» her:
Hvorpå han og andre setter i gang med en orgie av etablerte, totalt feilslåtte oppfatninger der de gjentar plateselskapenes propaganda og misforhold.
Nå var det korte svaret mitt litt enkelt, akkurat som hans innlegg var... enkelt. Utdypning finnes blant annet i mine innlegg Piracy saves music og Sann kunstnerisk frihet.
I tillegg er det dette jeg vil nevne: Hvis man vil ha glattpolert og gjennomkommersialisert produksjon, og hvis man vil selge seg selv til høystbydende går man til plateselskapene. Hvis ikke prøver man å få til ting selv. Og hvis man virkelig ønsker så klarer man det. Man får laget musikk, reklamert for den og spilt den live. Det blir ikke store, flashy produksjoner og store stadionkonserter, men bedre musikk, bedre liveopptredener og man markedsfører seg selv på en måte man er komfortabel med. Det er masse dyktighet i uavhengige miljøer, mye mer faktisk enn i etablerte miljøer. Men som sagt: ikke så flashy.
Jeg lurer på hvor lenge enkelte vil henge igjen i fortidens elendige løsninger, jeg.
Og for å gjenta til det kjedsommelige: Dette dreier seg ikke om opphavsrett, men hvorvidt gigantiske selskaper skal eie artister og deres arbeid eller ikke.
Eie, som i slaver, som de får til å hoppe gjennom ringen sin.
Og så dreier det seg også om storkapitalen og dens lojale støttespillere som ser på eiendomsretten som en hellig ku, uansett hvor store eiendommer og verdier et gitt konglemorat eller en gitt enkeltperson har.
«Til alle TPB disiplene...
Vi får snu litt på dette, om plateselskapene må vekk, hvordan skal dagens artister få tatt opp musikken sin, hvordan skal de få promotert den og hvem skal arrangere og betale for turneene/konsertene?»
Og mitt svar til han:
Jeg kan spille inn musikk på min PC. Det kan nær sagt enhver som driver med musikk i dag, og hvis ikke kan de lære det. De kan og promotere musikken selv, på Nettet, og de får betalt for å spille på mindre steder, der det er langt koseligere å lytte til dem.
Igjen lurer jeg på om du mener dette alvorlig.
Hvorpå han og andre setter i gang med en orgie av etablerte, totalt feilslåtte oppfatninger der de gjentar plateselskapenes propaganda og misforhold.
Nå var det korte svaret mitt litt enkelt, akkurat som hans innlegg var... enkelt. Utdypning finnes blant annet i mine innlegg Piracy saves music og Sann kunstnerisk frihet.
I tillegg er det dette jeg vil nevne: Hvis man vil ha glattpolert og gjennomkommersialisert produksjon, og hvis man vil selge seg selv til høystbydende går man til plateselskapene. Hvis ikke prøver man å få til ting selv. Og hvis man virkelig ønsker så klarer man det. Man får laget musikk, reklamert for den og spilt den live. Det blir ikke store, flashy produksjoner og store stadionkonserter, men bedre musikk, bedre liveopptredener og man markedsfører seg selv på en måte man er komfortabel med. Det er masse dyktighet i uavhengige miljøer, mye mer faktisk enn i etablerte miljøer. Men som sagt: ikke så flashy.
Jeg lurer på hvor lenge enkelte vil henge igjen i fortidens elendige løsninger, jeg.
Og for å gjenta til det kjedsommelige: Dette dreier seg ikke om opphavsrett, men hvorvidt gigantiske selskaper skal eie artister og deres arbeid eller ikke.
Eie, som i slaver, som de får til å hoppe gjennom ringen sin.
Og så dreier det seg også om storkapitalen og dens lojale støttespillere som ser på eiendomsretten som en hellig ku, uansett hvor store eiendommer og verdier et gitt konglemorat eller en gitt enkeltperson har.
«Å toe sine hender i kampen
mellom de mektige og de maktesløse
er ikke å være nøytral,
men å stille seg på de mektiges side.»
Freire
mellom de mektige og de maktesløse
er ikke å være nøytral,
men å stille seg på de mektiges side.»
Freire
Noen andre innlegg om samme og lignende tema på Uten Grenser.
Kommersialisering
Apropos Warner...
På høy tid
Friheten angripes fra alle kanter
Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
onsdag, april 22, 2009
På høy tid
Det er på høy tid å stoppe å kjøpe musikk, filmer og bøker osv. De etablerte utgiverne må stoppes. Salget må ned, ganske enkelt. Etablerte utgivere må tape så mye penger at de ikke har råd til sine dyre advokater, enda dyrere pressgrupper og betydelige bestikkelser av politikere. Ikke kjøp flere filmer, ikke mer musikk eller bøker, eller gå på kino eller gjør noe som støtter bransjen.
Dette er en krig. Det har vært det lenge, men det har kanskje ikke vært like klart for alle før nylig, men nå, med de massive angrepene på fildelere, pirater og fri bevegelse på nettet og nær sagt overalt er det på høy tid å handle.
De etablerte utgiverne gir stort bare ut dritt uansett, slapp listepop som får folk til å falle i søvn enda mer. Noen ganger lurer de enkelte til å tro at de gir ut musikk, lager filmer, gir ut bøker osv, men det er bare enda et bedrag.
Nå er jo dette bare ett av mange områder i det moderne samfunnet der tyranniet råder, men det er slett ikke en uviktig arena, fordi det går så mye prestisje. så et eventuelt totalt og uomtvistelig nederlag for makthaverne, og det er det vi snakker om her, vil slett ikke gå upåaktet hen.
Man vet hvordan de ser på «kundene» sine, på musikk, bøker og film osv generelt. Det de gjør og det de ønsker er å bidra til en forflatning og fordumming av menneskeheten, slik at de kan herje enda mer med dumme forbrukere. dette gjelder jo åpenbar kommersiell virksomhet, men underholdningsbransjen er så arrogant at de prøver ikke engang å skjule sine nedlatende holdninger.
La dem dø.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Det kommer vel ikke noe særlig av den, men man vet aldri i disse dager. I disse dager skjer det mye.
Dette er en krig. Det har vært det lenge, men det har kanskje ikke vært like klart for alle før nylig, men nå, med de massive angrepene på fildelere, pirater og fri bevegelse på nettet og nær sagt overalt er det på høy tid å handle.
De etablerte utgiverne gir stort bare ut dritt uansett, slapp listepop som får folk til å falle i søvn enda mer. Noen ganger lurer de enkelte til å tro at de gir ut musikk, lager filmer, gir ut bøker osv, men det er bare enda et bedrag.
Nå er jo dette bare ett av mange områder i det moderne samfunnet der tyranniet råder, men det er slett ikke en uviktig arena, fordi det går så mye prestisje. så et eventuelt totalt og uomtvistelig nederlag for makthaverne, og det er det vi snakker om her, vil slett ikke gå upåaktet hen.
Man vet hvordan de ser på «kundene» sine, på musikk, bøker og film osv generelt. Det de gjør og det de ønsker er å bidra til en forflatning og fordumming av menneskeheten, slik at de kan herje enda mer med dumme forbrukere. dette gjelder jo åpenbar kommersiell virksomhet, men underholdningsbransjen er så arrogant at de prøver ikke engang å skjule sine nedlatende holdninger.
La dem dø.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Det kommer vel ikke noe særlig av den, men man vet aldri i disse dager. I disse dager skjer det mye.
lørdag, april 18, 2009
Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen
Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.
På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.
Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.
Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.
For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.
Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.
Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.
Jeg foretrekker det.
Mange flere får sjansen.
Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.
I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.
Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.
Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.
På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.
Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.
Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.
For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.
Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.
Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.
Jeg foretrekker det.
Mange flere får sjansen.
Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.
I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.
Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.
Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.
Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
tirsdag, april 14, 2009
Støtte
Ellers vil jeg uttrykke min støtte til kunstneren Bjarne Melgaard og hans kunst. Som jeg har påpekt tidligere så er det dette kunst bør dreie seg om, å utfordre etablerte og hellige sannheter og tabuer.
At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.
Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.
At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.
Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.
Historier og andre innlegg om temaet på Uten Grenser:
Provokasjon
Kåte damer til salgs
Størknet blod
Fortelleren - et grenseløst utrykk
Enda et justismord
Overgrepshysteriet slår til igjen
Enda en oppblåst ballong stukket hull på
En farlig mann
1984
lørdag, april 11, 2009
Å le seg fordervet
Jeg prøver å holde meg unna såkalt kjendisstoff og fikk dermed ikke sett det allerede famøse intervjuet med skuespilleren (og musikeren) Billy Bob Thornton før nå. Det er en opplevelse for guder og anbefales på det varmeste.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
onsdag, april 01, 2009
X-Men.Origins.Wolverine.
Den nye Wolverine filmen kan downloades på pirate bay NÅ, og det er ingen aprilspøk, til tross for at når noe er for godt til å være sant så er det som oftest det. Det er en såkalt «workprint», altså en ikke helt ferdig film. Det kan bety blant annet at ikke all cgi er ferdig og at man kan se tauene de henger i under stuntene, men i det store og det hele er det den ferdige filmen, kanskje til og med med mindre sensur enn det ferdige resultatet, en måned før premieren.
Moderne teknologi er en vidunderlig ting...
Jeg hopper og danser.
mandag, mars 30, 2009
Å lage en film (I)
I dag var en ganske så spennende dag. Den tiltenkte hovedrolleinnehaveren i min film Confessions of a midnight cannibal og jeg satte oss ned sammen, og han hadde sin første leseprøve for meg. Jeg visste at han hadde begrenset skuespillererfaring og at engelsken kunne bli et problem, men det gikk strålende, faktisk. Språket viste seg å ikke være noe problem og etter bare noen få korreksjoner fra min side så hadde han fått et brukbart tak på rollen. Etter en halv time bekreftet jeg at rollen fortsatt var hans, hvis han ville ha den, og det ville han. Faktisk så er han veldig ivrig etter å få laget filmen.
Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.
Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.
Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.
Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass
Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.
Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.
Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.
Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass
mandag, mars 23, 2009
Knowing
I fjor betalte jeg bare for å se en eneste film, The Day the Earth Stood Still, og det viste seg også at den faktisk var den suverent beste filmen i løpet av året.I år er det Knowing. «Hvis du bare skal se en film i år...» så er det den man bør få med seg. Den er, som få filmer og historier i dag er utenfor formelen, en historie man faktisk kan få noe ut av, som ikke bare fungerer som en tidtrøyte i kinoslaen eller i stuen, men som faktisk oppmuntrer folk til å tenke. Man forklarer dens relative popularitet med at folk har sans for eskapisme (virkelighetsflukt) nå under den såkalte finanskrisen, men jeg liker å tro at folk i dette tilfellet faktisk setter pris på en dose virkelighet. Virkeligheten ligger langt bortenfor det som i dag blir regnet som virkelighet.
Og denne historien tilnærmer seg det som faktisk skjer i dag på en utmerket måte. Katastrofen er i gang og den eskalerer, til et punkt der den blir verdensomspennende. Det bygger både på en metafysisk og faktisk erkjennelse. Tidligere tiders spåmenn var enig om at katastrofen ville komme. De var ikke enig om hvordan, men alle så inn i en fjern fremtid, tolket det de så og ga så sin ganske så feilbare vurdering. Nå bør alle være i stand til å se at de hadde rett, at tydelige, faktiske tegn i tiden, de rent faktiske, eskalerende hendelsene vi ser skje rundt oss gjør all overdreven skepsis til skamme.
Det ser også ut til å være en veldig god historie, og det er også noe sjeldent. Så får man håpe på, som man alltid gjør at den ikke har en Hollywood ending.
onsdag, mars 11, 2009
Et øyeblikk i evigheten
Jeg føler at alt er på plass, at alt er klart, liksom. Jeg har forberedt meg en stund og er nå forberedt på å ta fatt, på mange ting, på alt under månen og i den dype, dype Skyggen.
Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.
Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.
Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.
En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.
I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.
For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.
Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.
Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.
Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.
Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.
Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.
Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.
Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.
En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.
I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.
For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.
Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.
Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.
Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.
Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.
Fotografer som elsker gode bilder trenger mange megapiksler
Utrolig men sant: Litt fårbrukerstoff her på Uten Grenser. Du trodde vel aldri denne dagen skulle komme, gjorde du vel, kjære leser?
Olympus avlyser krigen om megapikslene, skriver VG, og jeg rynker øyeblikkelig på nesen, av utallige grunner, faktisk.
Det første som slår meg er at dette er en såkalt «plassert nyhet», av et slag som man i økende grad ser i alle media, en som enten bevisst eller ubevisst går ærendet til det kommersielle selskapet eller produktet som omtales.
Uansett, når VG prøver å overbevise oss om at antallet megapiksler er av mindre betydning er det en påstand med store modifikasjoner og en helt utrolig frekkhet egentlig.
Flere megapiksler fører til dårligere bilder i kompaktkameraer, påstår artikkelen.
He he.
Jeg burde vel ikke utvise slik morskap. Slike utrolige påstander er slett ikke uvanlig i reklame, og siden dette er reklame så er det ikke på noen måte overraskende.
Flere megapiksler fører ganske riktig til mer korn i dårlig lys, men det skyldes den dårlige kvaliteten på resten av utstyret, ikke egentlig kvaliteten på «megapikslene».
Så, på en bakvendt måte blir det riktig å ikke ensidig fokusere på dette…
Jeg bruker dog speilreflekskamera, som alle bør gjøre.
De som bare vil ha bildene sine i album (den suverent største fårbrukergruppen) kan bare slappe av, sies det. Det er bare disse rare profesjonelle fotografene som trenger bedre kvalitet.
Humre.
Jeg trenger gode og skarpe bilder blant annet til mine bokomslag, og bruker alltid maks størrelse på bildene. Selv med det blotte øyet ser man den store forskjellen. Nå er jo jeg da profesjonell fotograf, så da bør kanskje ikke de som bare limer inn bilder i album høre på meg?
De bør ikke la seg lure av en billig gimmick, sier jeg.
Kjøp ikke Olympus, sier jeg. De har sakket akterut i utviklingen av gode kameraer i forhold til sine konkurrenter og det bør få enhver person som skal kjøpe et kamera få med seg.
Fabrikkens motivasjon er helt åpenbar.
Enhver person bør slevsagt se an sine behov og ikke kjøpe et dyrere kamera enn de føler de trenger, men av den grunn finnes det ingen grunn til å la seg lure av slik snikreklame.
Jeg tror bransjen er livredd for å miste den siste rest av markedet og for at folk vil gjøre alt med bildene sine selv, uten å ta turen innom fotobutikken.
Fotobutikken er en dinosaur, en fortidslevning, som den teknologiske utvikling for lengst har lagt bak seg.
Kameraet bør alle kunne kjøpe direkte fra fabrikken, uten fordyrende mellomledd, uten det fordyrende mellomleddet vi har slitt med i alle år, med mange typer varer.
Man vil slevsagt før eller senere nå en grense der enda mer megapiksler blir betydningsløs, men man er fortsatt et godt stykke unna det punktet. Grensen der digitale bilder blir skarpere enn analoge går ved rundt 25 megapiksler, og selv over det finnes et betydelig forbedringspotensiale.
Olympus avlyser krigen om megapikslene, skriver VG, og jeg rynker øyeblikkelig på nesen, av utallige grunner, faktisk.
Det første som slår meg er at dette er en såkalt «plassert nyhet», av et slag som man i økende grad ser i alle media, en som enten bevisst eller ubevisst går ærendet til det kommersielle selskapet eller produktet som omtales.
Uansett, når VG prøver å overbevise oss om at antallet megapiksler er av mindre betydning er det en påstand med store modifikasjoner og en helt utrolig frekkhet egentlig.
Flere megapiksler fører til dårligere bilder i kompaktkameraer, påstår artikkelen.
He he.
Jeg burde vel ikke utvise slik morskap. Slike utrolige påstander er slett ikke uvanlig i reklame, og siden dette er reklame så er det ikke på noen måte overraskende.
Flere megapiksler fører ganske riktig til mer korn i dårlig lys, men det skyldes den dårlige kvaliteten på resten av utstyret, ikke egentlig kvaliteten på «megapikslene».
Så, på en bakvendt måte blir det riktig å ikke ensidig fokusere på dette…
Jeg bruker dog speilreflekskamera, som alle bør gjøre.
De som bare vil ha bildene sine i album (den suverent største fårbrukergruppen) kan bare slappe av, sies det. Det er bare disse rare profesjonelle fotografene som trenger bedre kvalitet.
Humre.
Jeg trenger gode og skarpe bilder blant annet til mine bokomslag, og bruker alltid maks størrelse på bildene. Selv med det blotte øyet ser man den store forskjellen. Nå er jo jeg da profesjonell fotograf, så da bør kanskje ikke de som bare limer inn bilder i album høre på meg?
De bør ikke la seg lure av en billig gimmick, sier jeg.
Kjøp ikke Olympus, sier jeg. De har sakket akterut i utviklingen av gode kameraer i forhold til sine konkurrenter og det bør få enhver person som skal kjøpe et kamera få med seg.
Fabrikkens motivasjon er helt åpenbar.
Enhver person bør slevsagt se an sine behov og ikke kjøpe et dyrere kamera enn de føler de trenger, men av den grunn finnes det ingen grunn til å la seg lure av slik snikreklame.
Jeg tror bransjen er livredd for å miste den siste rest av markedet og for at folk vil gjøre alt med bildene sine selv, uten å ta turen innom fotobutikken.
Fotobutikken er en dinosaur, en fortidslevning, som den teknologiske utvikling for lengst har lagt bak seg.
Kameraet bør alle kunne kjøpe direkte fra fabrikken, uten fordyrende mellomledd, uten det fordyrende mellomleddet vi har slitt med i alle år, med mange typer varer.
Man vil slevsagt før eller senere nå en grense der enda mer megapiksler blir betydningsløs, men man er fortsatt et godt stykke unna det punktet. Grensen der digitale bilder blir skarpere enn analoge går ved rundt 25 megapiksler, og selv over det finnes et betydelig forbedringspotensiale.
lørdag, februar 21, 2009
Superkonsumenter
Industrien og samfunnets mål i dag er å skape lydige superkonsumenter. Et delmål er å tjene mer penger, slevsagt, men det aller viktigste målet er å fordumme befolkningen, gjøre dem enda mer lydhør ovenfor autoriteter.
Det er ikke noe nytt. Gjennomkommersialiseringen av samfunnet har en lang historie, men i det siste har reklamen rettet mot barn og deres foreldre nærmest eksplodert.
Her i landet så vi dens første, spede start på åttitallet. Rema1000 laget handlervogner for barn. Disse vognene hadde ingen praktisk betydning. Det gikk ikke mye oppi disse vognene, men barna fikk gleden av å være en del av «handleopplevelsen», av å bli en god Rema1000-bruker.
Offentlige myndigheter, også her i landet sier offisielt at reklame ikke bør rettes direkte mot barn. Studer den setningen, dens åpenbare dobbeltbunn.
I sin dokumentar Consuming Kids - The Commerzialization of Childhood tar gruppen Media Education Foundation for seg område etter området der barn i dag blir opplært som superkonsumenter. Det er stort sett forholdene i USA som blir belyst, men dette gjelder i økende grad hele verden. Gjennom snedige metoder, både rettet mot foreldre og direkte mot barn blir barn lært opp til å ønske seg en masse ting de slett ikke trenger og foreldre lurt til å kjøpe det. Igjen: dette er ikke nytt, men den grundige og fundamentale tilnærmingsmåten representerer enda en forsterkning av presset til å kjøpe, kjøpe, kjøpe. Alt fra skadelig og farlig mat til like skadelige og farlige mobiltelefoner, alt under solen egentlig.
Vi ser det i enda større grad nå under den såkalte finanskrisen: Folk blir oppfordret til å kjøpe, bruke penger. En svikt i folks kjøpelyst og kraft blir presentert som et problem.
Og selv når kapitalismen tilsynelatende gikk på skinner var ikke kapitalkreftene fornøyd, som sagt. Foreldre blir fortalt at det er sunt at babyer ser på TV, at det øker deres evne til å ta til seg lærdom, mens fakta er nøyaktig det motsatte. Det eneste TV-titting gjør er å ødelegge barns kreativitet og læring og evne til selvstendig tenkning. Akkurat som industrien ønsker så sterkt. Barn får forbrukssamfunnets propaganda inn med morsmelken, bokstavelig talt. Tenåringer i dag blir allerede kalt Echo-boomers, fordi deres livssyn og holdninger er et ekko av foreldrene og samfunnet de vokser opp i, i enda større grad enn før. Tenåringer i dag hopper veldig ofte over den opprørske perioden og slutter seg totalt kritikkløst til samfunnsmaskineriet. Tidligere generasjoner stilte få kritiske spørsmål. I dag stiller de så som godt som ingen.
Programmeringen blir stadig mer effektiv. Fordummingen når stadig større høyder. Og det samfunnet det fører til trer stadig klarere fram.
Det er ikke noe nytt. Gjennomkommersialiseringen av samfunnet har en lang historie, men i det siste har reklamen rettet mot barn og deres foreldre nærmest eksplodert.
Her i landet så vi dens første, spede start på åttitallet. Rema1000 laget handlervogner for barn. Disse vognene hadde ingen praktisk betydning. Det gikk ikke mye oppi disse vognene, men barna fikk gleden av å være en del av «handleopplevelsen», av å bli en god Rema1000-bruker.
Offentlige myndigheter, også her i landet sier offisielt at reklame ikke bør rettes direkte mot barn. Studer den setningen, dens åpenbare dobbeltbunn.
I sin dokumentar Consuming Kids - The Commerzialization of Childhood tar gruppen Media Education Foundation for seg område etter området der barn i dag blir opplært som superkonsumenter. Det er stort sett forholdene i USA som blir belyst, men dette gjelder i økende grad hele verden. Gjennom snedige metoder, både rettet mot foreldre og direkte mot barn blir barn lært opp til å ønske seg en masse ting de slett ikke trenger og foreldre lurt til å kjøpe det. Igjen: dette er ikke nytt, men den grundige og fundamentale tilnærmingsmåten representerer enda en forsterkning av presset til å kjøpe, kjøpe, kjøpe. Alt fra skadelig og farlig mat til like skadelige og farlige mobiltelefoner, alt under solen egentlig.
Vi ser det i enda større grad nå under den såkalte finanskrisen: Folk blir oppfordret til å kjøpe, bruke penger. En svikt i folks kjøpelyst og kraft blir presentert som et problem.
Og selv når kapitalismen tilsynelatende gikk på skinner var ikke kapitalkreftene fornøyd, som sagt. Foreldre blir fortalt at det er sunt at babyer ser på TV, at det øker deres evne til å ta til seg lærdom, mens fakta er nøyaktig det motsatte. Det eneste TV-titting gjør er å ødelegge barns kreativitet og læring og evne til selvstendig tenkning. Akkurat som industrien ønsker så sterkt. Barn får forbrukssamfunnets propaganda inn med morsmelken, bokstavelig talt. Tenåringer i dag blir allerede kalt Echo-boomers, fordi deres livssyn og holdninger er et ekko av foreldrene og samfunnet de vokser opp i, i enda større grad enn før. Tenåringer i dag hopper veldig ofte over den opprørske perioden og slutter seg totalt kritikkløst til samfunnsmaskineriet. Tidligere generasjoner stilte få kritiske spørsmål. I dag stiller de så som godt som ingen.
Programmeringen blir stadig mer effektiv. Fordummingen når stadig større høyder. Og det samfunnet det fører til trer stadig klarere fram.
mandag, februar 16, 2009
Makt og avmakt
Platebransjen, filmbransjen og bokbransjen har rævkjørt oss i alle år, med å ta for høye priser, levere dårlige «produkter» og i det hele tatt køddet med oss, sine kunder på alle måter de var i stand til å finne på. Nå, de siste ti årene, når vi har funnet måter å kødde med de på, med deres gigantoverskudd og grenseløse griskhet har de blitt skikkelig sur.
Det siste nye er at norsk film- og platebransje har fremsatt et ultimatum til Telenor om å blokkere Pirate Bay fra sine tjenester. Samtidig med at rettssaken foregår i Sverige så kjører bransjen sitt råkjør i et siste desperat forsøk på å gjenvinne den kjære (og ekstremt innbringende) posisjonen de har mistet.
Som jeg har påpekt før så er bransjen forbryterne her. De har alltid vært det, uansett hvor mange lover de som en mektig pressgruppe har maktet å få politikerne til å vedta. Det er de som skulle stå for retten, de som skulle blitt stengt ute fra nettet og alle andre steder. De er bare noen griske kvalminger, hvis tid er omme og som sagt tviholder på sin sanne forbryterske posisjon.
Skål for deres stadig nedatgående inntekter i 2009 og alle årene etter det.
Det siste nye er at norsk film- og platebransje har fremsatt et ultimatum til Telenor om å blokkere Pirate Bay fra sine tjenester. Samtidig med at rettssaken foregår i Sverige så kjører bransjen sitt råkjør i et siste desperat forsøk på å gjenvinne den kjære (og ekstremt innbringende) posisjonen de har mistet.
Som jeg har påpekt før så er bransjen forbryterne her. De har alltid vært det, uansett hvor mange lover de som en mektig pressgruppe har maktet å få politikerne til å vedta. Det er de som skulle stå for retten, de som skulle blitt stengt ute fra nettet og alle andre steder. De er bare noen griske kvalminger, hvis tid er omme og som sagt tviholder på sin sanne forbryterske posisjon.
Skål for deres stadig nedatgående inntekter i 2009 og alle årene etter det.
onsdag, februar 11, 2009
En angrende synder
Eksdirektør i plateselskapet EMI, Per Eirik Johansen angrer nå, i etterpåklokskapens navn på at han angrep fildeling og «piratkopiering» på Internett og sier nå at det er fremtiden. Han sier at han i egenskapå av EMI-direktør følte seg tvunget til å angripe «piratene». Velkommen etter, Per Eirik.
Han sier også mye fornuftig om de nye bruksområder og ekkoer mine egne tanker om hvordan de store, etablerte produksjonsselskapenes tid svinner hen, og hvordan mindre, mer uavhengige enheter vil overta.
Dog prøver han nå som profesjonell manager å kapre den rollen som bør være musikernes, kunstnernes egen. Du har enda et stykke igjen å gå, Per Eirik…
Han sier også mye fornuftig om de nye bruksområder og ekkoer mine egne tanker om hvordan de store, etablerte produksjonsselskapenes tid svinner hen, og hvordan mindre, mer uavhengige enheter vil overta.
Dog prøver han nå som profesjonell manager å kapre den rollen som bør være musikernes, kunstnernes egen. Du har enda et stykke igjen å gå, Per Eirik…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
