Vokterne

  I det attende århundre foreslo Jeremy Bentham, in diskusjoner med den britiske regjeringen en innretning som har blitt kjent som en panopticon, fengsler og forskjellige andre steder der vaktene kan se folk uten at folk ser dem.

  Vaktene kan sitte i et tårn eller foran overvåkningsskjermer eller annet. De som de ser på kan ha en mistenke, til og med en sterk mistanke om at det skjer, men har ingen definitive bevis hvorvidt de blir overvåket eller ikke, og det er hele poenget, det sinnssykt geniale bak det hele. Formålet er ikke bare å holde folk fysisk, men også mentalt innestengt, praktisk talt å få dem til å vokte seg selv. Det er så sleipt.

  Bentham støttet flere vågale og gode saker, som kvinners, arbeideres og dyrs rettigheter, men i sitt hjerte var han helt klart en autoritær person, en mann i lovens og ordensmaktens og tyranniets tjeneste. Ironisk nok, i hvert fall offentlig så han på sin ide som noe som ville tjene offentligheten, en falsk, uærlig fremstilling som blir gjentatt av dagens forsvarere av tanken.

  I dag, hvor direkte og indirekte overvåkning har tatt av bortenfor enhver fornuftig tilnærming, blir ideens sanne form og praktiske innhold avslørt. Vi ser hva det endelige målet hos de som bestemmer er; å gjøre hele verden om til et eneste stort fengsel.

  Storbritannia og USA, med sine mange gamle og nye overvåkningslover og «antiterror» lovverk er pionerene og resten av verden dilter etter, og som alltid er et slikt massivt system av undertrykkelse solgt som en god ting som tjener offentligheten og folk flest, mens det egentlig er et gjennomgående ondsinnet system som sikter mot intet annet enn total kontroll av ethvert individ uansett hvor det enn måtte leve.

  Det er på høy tid å si NEI til dette, og til hyklerne og løgnerne og iscenesetterne som selger det til oss. Det er ikke engang i nærheten av å være en god ting.

  PS: Hvis du avviser dette som den typiske «konspirasjonsteori» eller trekker på skuldrene og sier at dette ikke har noe med deg å gjøre eller ikke ser eller ikke ønsker å se faren ved det, så synes jeg oppriktig synd på deg. Det vil bevise bortenfor all tvil at det ikke er håp for deg, at du ikke er det minste opptatt av din egen frihet eller velferd.

  PS: Dette ble opprinnelig skrevet før de siste, dramatiske NSA avsløringene, der enhver konspirasjonsteori om overvåkning og dens utbredelse ble bevist en gang for alle, da det ble bevist nok en gang at det er langt verre enn vi tror.

Overvåking og de som støtter overvåkerne

  Det spiller null og niks rolle om overvåking på bussen, på gaten eller noe som helst sted «virker» eller ikke, fordi «kuren», om man skulle mene at det er noe behov for det overhodet er langt verre enn «sykdommen».

  Man kan alltid finne et eller annet «godt» argument for å rettferdiggjøre enhver undertrykking. Det er så veldig viktig å frigjøre seg fra automattenkningen undertrykkerne prakker på oss. Hvis man er for overvåking, for eksempel så støtter man undertrykkerne, så enkelt er det.

  Overvåkingen, som så mange andre ting i dagens samfunn er ikke der for vår skyld, slik de hevder og lurer folk til å tro, men for deres.

  Bare lettlurte og kraftig ordensorienterte personer godtar overvåking.

En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation

Jeg har nettopp sett Terminator Salvation, en film Dagbladets kritiker Vegard Larsen kaller «tidvis latterlig dårlig», et syn han deler med de fleste profesjonelle kritikere.

Filmen er et mesterverk fra første til siste bilde. I tillegg til å være utrolig godt laget og ha en fantastisk historie sier den, i likhet med alle Terminator-filmene utrolig mye om skjebne og hva det betyr å være menneske. Den er noe så sjelden som en dyp, intens actionfilm.

For hver oppfølger i denne serien har jeg gått til kinoen med små forventninger. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg har kanskje fryktet at det er ikke mulig å gjøre det like bra som før. Hver gang har jeg blitt enormt og positivt overrasket. Det er ett eller annet med selve temaet og historien som åpenbart bringer frem det aller beste i de vidt forskjellige filmteamene som har laget filmene. Man kan se og føle hvor gjennomarbeidet alt er.

Vi følger endelig John Connor, menneskenes leder i kampen mot maskinene i fremtiden. Vi vet en del om hva som skjer der, en del om hva som må skje, men spenningen er på topp likevel og til tross for det. John Connor er ikke lenger hundre prosent nødvendig for at kampen mot maskinene skal fortsette. Kyle Reese er det, men ikke John Connor. Og vi holdes på pinebenken til siste bilde. Historien er om menneskene mot Maskinen, i ytterste forstand. I en tid der menneskene blir stadig mer omgjort til organiske maskiner, til roboter, dukker som knapt gjør annet enn å danse etter tråder så er en film som dette enda mer verdifull. John Connor sier at mennesker ikke kan programmeres. Jeg vet ikke om jeg deler hans syn, men det er helt klart at ikke alle mennesker kan programmeres. Ilden som brenner inni hvert enkelt menneske kan ikke slukkes.

Jeg anbefaler filmen på det varmeste, ikke bare som et must, men essensiell, som noe man ikke må gå glipp av.

Kritikerne er som sagt kulturverdenens parasitter. De har ingen funksjon. De har ikke peiling på film, hva som er god film, eller rettere sagt: har ikke bedre peiling enn folk flest og langt dårligere enn andre blant oss som brenner for en god historie, for en opplevelse i og utenfor kinosalen. De fremmer sitt syn og presenterer det som en bibel på hva film eller kunst generelt bør være.

Jeg har alltid sørget for å få sett filmer som har blitt slaktet av kritikerne og de har vist seg å være, nærmest uten unntak utrolig bra filmer.

At disse folkene får betaling for å skrive pisset sitt er bare helt utrolig.

Vegard Larsen & co får terningkast 1

Du har nettopp lest en manns mening.

Romskrot

Det har skjedd allerede, bare rundt femti år etter den første oppskytningen. Å sveve rundt i øvre del av banen rundt Jorden har allerede blitt en risikabel affære. Det har blitt «fylt opp» av romskrot, små metallrester, rundt 17 000 større biter og millioner av mindre ifølge NASA, som farer rundt med en fart på opptil 10 km/s, og som går rett igjennom hva det enn treffer.

Folk advarte mot det helt i starten av romalderen, men advarslene ble ignorert, som vanlig.

Romfergen Atlantis har blitt skutt opp for å reparere Hubble-teleskopet. For første gang har de en annen romferge, Endeavour stående klar i tilfelle krise. Tidligere ble den internasjonale romstasjonen brukt, men det går ikke i dette tilfellet, fordi Hubble ligger i en høyere bane. Hvis Atlantis blir tilnærmet operasjonsudyktig vil Endeavour bli skutt opp i et forsøk på å redde mannskapet, og Atlantis vil bli styrtet i havet. Sjansen er, igjen i følge NASA rundt 229 mot 1 for en katastrofal kollisjon, hvilket er omtrent den samme som å få et spesifikt par på hånden i Texas Hold’em poker, altså en ganske så stor sjanse.

Menneskeheten som har forsøplet sin fødeplanet i tusener av år har nå tatt fatt på verdensrommet. Verdensrommet er litt større, men jeg er ikke i tvil om at vi klarer den oppgaven også.

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Fengsel

Skotten Kenny Richey ble dømt for mord i USA og satt 21 år på dødscelle før han ble frikjent og sluppet ut.

Kenny har hatt problemer siden han ble sluppet ut og vendte tilbake til Skottland. De 21 årene bak murene har satt sine spor, som naturlig er. Ingen levende vesener hører hjemme i bur. I en bitter uttalelse sier han at han i mørke øyeblikk ønsker seg tilbake i fengsel, at han har fått posttraumatisk syndrom som hindrer han i gå videre med livet sitt. Han har prøvd å få hjelp lenge uten å få det.

Han sier at han hater seg selv innimellom og at han ikke søker trøbbel, men at trøbbel søker han.

Kenny Richey sitter fortsatt i fengsel.

Oljeindustrien

Oljeindustrien er bare mer av det samme, mer av det man ser i all industri, all «foredling» og utvikling: å dra en masse gift ut av bakken og utsette livet på jorden for den giften, de giftene, utallige gifter som ingen har orket å lage en fullstendig liste over. Olje er i seg selv skadelig, i seg nærmest dødelig for levende vesener, unntatt for en del bakterier som vokser og formerer seg i slike substanser. I tillegg til selve oljen og alt som utvinnes av den så bringer man masse annet, for eksempel kvikksølv til overflaten. Et gitt boreområde flyter gjerne over av kvikksølv. Menneskene skades og forgiftes like mye av denne aktiviteten. Slevsagt. I mange år har vi gjerne bare hørt om de mer indirekte virkningene av oljeboring og en oljebasert økonomi generelt. Men man trenger ikke dykke særlig dypt i materien for å finne ut at det, som vanlig er atskillig verre enn man tror. Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er bare en av de mindre skadevirkningene av denne aktiviteten.

Norsk oljeboringsaktivitet er slevsagt ikke noe bedre enn oljeboringsaktivitet andre steder. Hvis man leser igjennom norsk utvinningshistorie så er det slett ikke førti år med ære og nytte, men enda mer av vår vanære og vår vanmakt. Man trenger ikke mer enn skrape like under overflaten før all verdens dritt trer fram, bokstavelig talt.

Historien om norsk oljeutvinning er en historie om naturødeleggelse, sykdom, død og lidelse, og maktmisbruk, der alle de som har blitt skadet av aktivitetene både på og av norsk sokkel har blitt nektet erstatning, og ikke bare det, men til og med nektet erkjennelse av hva som har foregått, fordi det ville skrelle av det tynne skallet av den illusjonen som gjennomborer også denne delen av moderne samfunnsliv.

At NHH-professor Rögnvaldur Hannesson sier at det er absurd å verne Vesterålen på grunn av fisken er bare ytterligere en sinnssyk detalj i dette bildet. Han, som mange andre mener tydeligvis at det er fullt mulig å drikke olje og spise penger for å overleve.

Den siste nyheten i en lang rekke av ukjente nyheter som alle kjenner til er at det flyter over av kvikksølv på plattformene. Kvikksølvet kommer som sagt med oljen til overflaten og norske plattformer flyter generelt sett over av kvikksølv. Dette stoffet er en ekstremt farlig gift. Det er ikke bare noe som hjelper oss å måle temperaturer. Skadevirkningene inkluderer, men er ikke isolert til skader på nervesystem, reproduksjonsevne og nyrer. Og det siste «funnet» ble heller ikke rapportert til myndighetene. Man kan jo forstå det, forstå hvorfor ikke. Det er ikke noe poeng i det, liksom… siden myndighetene, alle private og offentlige etater og kontrollorganer er fullt på det rene med hva som foregår.

Oljeindustrien er en typisk industri.

Det er sjokkerende lesning. Les alt sammen om oljemarerittet, og alt det tilstøtende materialet om andre industrier, og se om ikke ditt syn på dagens samfunn som det best tenkelige samfunn, ikke får en ørliten ripe i lakken, i det minste. Det betimelige spørsmålet som igjen bør stilles er om vi overhodet bør leve i et slikt samfunn.

Dagens nyhet

I dag skal jeg ikke blogge om den nyheten. Jeg skal heller ikke skrive om den nyheten. Og jeg skal så visst ikke blogge om dagens nyhet, om dagens likegyldige nytt. Det er simpelthen null og niks å blogge om i dag. Jeg tar meg en tur i villmarken i stedet.

Seriøst, folkens, når man ser listen over det folk flest ser ut til å være opptatt av så må man simpelthen humre godt, selv om humringen også, uvilkårlig setter seg fast i halsen på en.

Jeg gir blanke i hvem som vant det siste skirennet, om han som likte sjefens pupper så godt at han fikk sparken, om sjiraffen som fikk et halsonde eller diverse andre sinnssyke viderverdigheter.

En siste nyhet til slutt: Menneskeheten er ferd med å gå i hundene og ingen skriver om det.

Og det å gå i hundene er en skikkelig ublid skjebne.

Superkonsumenter

Industrien og samfunnets mål i dag er å skape lydige superkonsumenter. Et delmål er å tjene mer penger, slevsagt, men det aller viktigste målet er å fordumme befolkningen, gjøre dem enda mer lydhør ovenfor autoriteter.

Det er ikke noe nytt. Gjennomkommersialiseringen av samfunnet har en lang historie, men i det siste har reklamen rettet mot barn og deres foreldre nærmest eksplodert.

Her i landet så vi dens første, spede start på åttitallet. Rema1000 laget handlervogner for barn. Disse vognene hadde ingen praktisk betydning. Det gikk ikke mye oppi disse vognene, men barna fikk gleden av å være en del av «handleopplevelsen», av å bli en god Rema1000-bruker.

Offentlige myndigheter, også her i landet sier offisielt at reklame ikke bør rettes direkte mot barn. Studer den setningen, dens åpenbare dobbeltbunn.

I sin dokumentar Consuming Kids - The Commerzialization of Childhood tar gruppen Media Education Foundation for seg område etter området der barn i dag blir opplært som superkonsumenter. Det er stort sett forholdene i USA som blir belyst, men dette gjelder i økende grad hele verden. Gjennom snedige metoder, både rettet mot foreldre og direkte mot barn blir barn lært opp til å ønske seg en masse ting de slett ikke trenger og foreldre lurt til å kjøpe det. Igjen: dette er ikke nytt, men den grundige og fundamentale tilnærmingsmåten representerer enda en forsterkning av presset til å kjøpe, kjøpe, kjøpe. Alt fra skadelig og farlig mat til like skadelige og farlige mobiltelefoner, alt under solen egentlig.

Vi ser det i enda større grad nå under den såkalte finanskrisen: Folk blir oppfordret til å kjøpe, bruke penger. En svikt i folks kjøpelyst og kraft blir presentert som et problem.

Og selv når kapitalismen tilsynelatende gikk på skinner var ikke kapitalkreftene fornøyd, som sagt. Foreldre blir fortalt at det er sunt at babyer ser på TV, at det øker deres evne til å ta til seg lærdom, mens fakta er nøyaktig det motsatte. Det eneste TV-titting gjør er å ødelegge barns kreativitet og læring og evne til selvstendig tenkning. Akkurat som industrien ønsker så sterkt. Barn får forbrukssamfunnets propaganda inn med morsmelken, bokstavelig talt. Tenåringer i dag blir allerede kalt Echo-boomers, fordi deres livssyn og holdninger er et ekko av foreldrene og samfunnet de vokser opp i, i enda større grad enn før. Tenåringer i dag hopper veldig ofte over den opprørske perioden og slutter seg totalt kritikkløst til samfunnsmaskineriet. Tidligere generasjoner stilte få kritiske spørsmål. I dag stiller de så som godt som ingen.

Programmeringen blir stadig mer effektiv. Fordummingen når stadig større høyder. Og det samfunnet det fører til trer stadig klarere fram.

Samfunnet stjeler år fra fattige

Mens samfunnet som vanlig fokuserer på helt betydningsløse saker som hijab-hysteriet så skjer en utvikling fra galt til verre som er langt mer alvorlig. Den gjennomsnittlige levealderen er ti år lenger på oslo vestkant sammenlignet med østkanten, og i følge FAFO har forskjellene økt ytterligere de siste årene.

Det er en ganske så enkel ligning. De gedigne økonomiske forskjellene i verden og også mellom forskjellige områder i et enkelt land fører også, som den selvfølgeligste ting i verden til økte forkjeller i levealder. Den siste FAFO-rapporten bekrefter tidligere rapporter fra resten av verden. Fattige lever et mer usunt liv, fordi de ikke har noe valg. Sunn mat er dyrt. Et sunt liv generelt koster penger. Verdens fattige, også i norge dømmes til dårligere livskvalitet, dømmes til en tidlig død, bare på grunnlag av hvor man er født, hvem foreldrene er osv. Skolen og samfunnet generelt retter ikke opp disse forskjellene, men tvert om forsterker dem. Her får man demonstrert hva kapitalismen og tanken om «fordelene» ved ulikhetssamfunnet dreier seg om i praksis, hva det fører til, at faktum er at verden i sannhet blir styrt av mordere. Det er sant som Victor Hugo sa:

«De rikes paradis er skapt av de fattiges helvete».

Myten er at alle får det bedre når noen får det veldig bra, når en elite kan velte seg i luksus.

Samfunnet er smekk full av sånne sleipe illusjoner.

Det verste er dog at uansett hvor mange ganger de blir avslørt så er det ingen som gjør noe, ingen som protesterer, ingen som kommer sammen og sier at nok er nok. Når man hører liberalistenes kvekking om at markedet bør styre alt, en holdning som er enda verre enn den som styrer i norge i dag, som sier at markedet og pengemakten skal styre det meste… så blir man skikkelig kvalm. Det er mange ting å bli kvalm over i dagens verden, tusenvis av ting, men tesen om at økonomiske ulikheter må godtas for alles beste er en av de verste og mest grunnleggende.

Når en kvinne i gamle oslo er tilfreds med at hun har nådd pensjonsalderen og ikke forlanger mer av livet enn at det skal leves og ende i fattigdom og lidelse så viser det hvor knust folk flest er, illustrerer det på en glimrende måte hvor effektivt Maskinen ødelegger folks livslyst og selvstendighet.

Sosial urettferdighet dreper folk i stor skala. Store deler av dagens mennesker blir frastjålet livet. Det er den stygge sannheten.

Bør man være høflig i en sånn verden, når man beskriver den? Bør man stå med luen i hånden og følge lover og regler, og være en god sau, og takke og bukke for de slantene man blir utdelt?

Noen tidligere artikler på Uten Grenser om samme tema:

Urettferdighet torturerer og dreper

Fattige og rike

Folk i norge sulter

Ikke rart i det hele tatt

Selvmordstallene øker dramatisk blant amerikanske soldater. Siden 2004 har flere tatt livet av seg enn de som har blitt drept i strid.

Jeg synes ikke det er rart i det hele tatt. Militarismen er, i sitt fundament dypt umenneskelig, og å være soldat er helt klart noe av det mest nedbrytende som finnes for et menneske. Helt fra rekruttskolen eller verneplikten blir man umenneskeliggjort, blir plukket i stykker av et system som er enda litt verre enn samfunnet utenfor.

Og det har blitt verre i moderne tider. Under den amerikanske borgerkrigen og også under de to verdenskrigene skjøt mange av soldatene bevisst over hverandre, fordi de ikke ønsket å drepe motstanderne. Mange tester viser at et menneske generelt sett ikke ønsker å drepe et annet. For at det skal skje må man overskride en terskel, og den terskelen hadde hærførerne i tidligere kriger problemer med å få soldatene til å krysse.

For en gitt krigsherre er dette et stort problem, slevsagt. Derfor ble rekruttopplæringen endret drastisk i forrående retning før og under Vietnam-krigen, og det virket. Soldatene begynte å plaffe løs på sine motstykker, plaffe løs på alt som rørte seg faktisk, både av barn og ikke-stridende generelt. De som hadde utviklet de nye programmene gratulerte hverandre og slo seg selv på brystet. Det at stadig flere soldater ikke maktet overgangen til et sivilt liv ble slett ikke tillagt vekt.

De siste fire årene har Krigen helt klart blitt enda råere og mer nådeløs. Å kalle soldatene kanonføde stemmer stadig bedre, og å kalle dem kaldblodige mordere stemmer også stadig bedre.

Nei, det amerikanske forsvarsdepartementet er slett ikke bekymret. De er flink til å late som om de er det, men så lenge ikke antallet selvmord går ut over effektiviteten vil de alltid være fornøyd.

Fordelen med å være en flerspråklig forfatter

Mange mener det er en ufordel å kunne flere språk, da man kan bli språkforvirret, men jeg har aldri sett det slik, i hvert fall ikke siden jeg for alvor ble flerspråklig forfatter. Når man oversetter, enten i hodet eller på papiret blir man tvunget, oppmuntret til å tenke gjennom vendinger og ordstillinger på en helt annen måte. Man får kort og godt en dypere forståelser av språket og også av innholdet, av det man skriver.

Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.

Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…

Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.

Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.

Det er en fantastisk opplevelse.

Tidenes fiaskopakke

Eller rettere sagt, enda en fiaskopakke i en uendelig lang rekke fiaskopakker, fra en lang rekke forskjellige regjeringer. Verden skriker på forandring, og de presenterer et lappeteppe, en sandpåstrøing av allerede eksisterende prosjekter. Mangelen på nytenkning er, som alltid skrikende.

Dette går inn i historien som enda en tapt mulighet fra den såkalte rødgrønne regjeringen. At andre regjeringer før dem ikke har vært noe bedre endrer ikke på det. Selve regjeringen er i seg selv en eneste gigantisk tapt mulighet.

Det er ikke slik at det er dårlig nytenkning eller at pakken ikke er dominert av nytenkning, men at selve tanken, selve ideen på det er fullstendig fraværende. Og det stemmer for hele regjeringstiden, ikke bare denne ene pakken. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget nærmere valget, men plutselig orker jeg simpelthen ikke vente lenger. Noe av det denne regjeringen har gjort er bedre, og noe er verre enn det den forrige gjorde, men det er den egentlige saken egentlig helt uvedkommende. Den såkalte opposisjonens reaksjon på «krisepakken» avslører dem like mye som den gjør regjeringen. Samtlige av dem vandrer på nedslitte stier.

Barack Obama, i sin retorikk snakker mye om forandring, om det skrikende behovet for det, og selv om verken han eller noen andre som er en del av det etablerte maktapparatet er i nærheten av å gå langt nok, så har han og noen få andre i det minste skjønt det fundamentale i ordet, hva det innebærer. Han snakker om å bygge samfunnet på nytt, fra grunnen og opp, og han har allerede tatt de første små skrittene, etter sju dager ved makten. I den rødgrønne regjeringen, eller for den saks skyld i det norske stortinget overhodet er det helt tydelig at de er ute av stand til å engang tenke tanken. I pakken var det en ørliten bevilgning til jernbane og noe småpenger til forskning på alternativ energi. Nå kunne jeg vært snill og sagt at det var et ørlite tegn på forandring, men det er det jo ikke. Jernbanen og enhver antydning til å legge noe som helst til rette for et fremtidig, alternativt samfunn får alltid små bevilgninger. Intet nytt under solen. Det er det samme gamle tankegodset og farlige sludderet. Både evnen og viljen til å frigjøre seg fra fortiden mangler.

Det er ganske så utrolig.

PS: Alle som kjenner meg vet at jeg har ikke noen partipolitisk tanke bak dette, at jeg er like mye imot enhver koalisjon eller parti. Jeg har ingen partipolitisk agenda. Dette er simpelthen min reaksjon som et tenkende menneske. Både jeg og ganske mange andre kunne ha fortalt dem et betydelig antall enkle sannheter. Jeg er sikker på at mange har gjort det, uten at de lytter.

En logisk konsekvens

Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.

Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.

Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.

Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.

Ødeleggerne (I)

Her presenteres, til glede for alle sannhetssøkende lesere en mengde av verdens fremste grupper av ødeleggere, av industriselskap.

Først ut er mektige Union Carbide og deres enda mektigere eiere, Dow Chemicals.

23 år etter giftskandalen i Bhopal, India nekter fortsatt selskapet Union Carbide å gjøre opp for seg, å betale for opprydningen etter de enorme giftutslippene tredje desember 1984 fra en fabrikk som produserte plantevernmidler rett ved et større slumområde i sentrum av byen. En gul sky la seg over byen og 10 000 mennesker døde umiddelbart. Mellom 20 000 og 30 000 omkom i tiden etter ulykken. Nærmere en million har pådratt seg kreftsykdommer, skader på sentralnervesystemet, leveren og andre organer. Alle disse skadene og sykdommene har økt dramatisk i hyppighet i Bhopal siden 1984.

Den katastrofalt dårlige sikkerheten var et tema før ulykken og har så visst vært et tema siden. Indiske myndigheter går nå rettens vei for å få Dow Chemicals, eieren av Union Carbide til å betale for opprydningen, bare etter opprydningen etter «ulykken». Dow nekter, med begrunnelse i at de ikke lenger har et juridisk ansvar for fabrikkanlegget. Dow kjøpte Union Carbide i 2001. Union Carbide solgte sitt indiske datterselskap til indiske Everready Industries India Limited i 1994…

Blant annet med slike begrunnelser vrir industrien seg unna sitt åpenbare ansvar igjen.

170 tonn giftig avfall ligger fortsatt igjen på selve anlegget, i tillegg til alt som har blitt sluppet ut i området, i vannet, jorden og luften. 57 av 120 undersøkte barn i området lider av alvorlige hjernesykdommer. Gjennomsnittlig levealder er betydelig lavere enn i tilsvarende områder i India.

Presset mot den indiske regjeringen for å droppe søksmålet er sterkt, både fra USA OG fra India. Ratan Tata, en lokal kakse med sterke amerikanske forbindelser sier at han vil betale deler av opprydningen, hvis søksmålet blir droppet. Ingen tror han, fordi han er beryktet for å samarbeide med mektige utenlandske interesser, men det er med på å øke presset, akkurat som de som holder i lenken hans ønsker. Dette er også en propagandakamp, slik så mye er i dag. Den kjemiske industrien har lange tradisjoner for slikt. De har mange jern i ilden og mange tilsvarende saker der deres pr-apparat jobber på spreng for å fordreie virkeligheten i deres favør.

Som industrien forøvrig tar de seg stort sett til rette overalt, men de har det litt tøffere i den såkalte industrialiserte verden, både når det gjelder reguleringer og priser. Derfor har de bygget og bygger slike fabrikker som den i Bhopal, over store deler av den såkalte underutviklede verden, hvor de knapt trenger å ta sikkerhetshensyn overhodet. I motsetning til i vesten der de må ta noen få og lite effektive hensyn.

Dow Chemicals bestrider slevsagt også, for sikkerhets skyld og som vanlig de åpenbare skadevirkningene utslippet har hatt og har på Bhopals innbyggere. Dette gjør de, selv om de med sedvanlig uthalingstaktikk og juridiske fiksfakserier ikke behøver å gjøre det i dette tilfelle, siden dette søksmålet ikke dreier seg om erstatning. Dow Chemicals har som sagt mange andre jern i ilden og driver sin krig på mange fronter. Summene de har lagt ut etter ulykken i det de kaller hjelpearbeid kan knapt kalles annet enn almisser. Det er knapt promiller av det som var og er nødvendig, og sammenlignet med det de tjente på fabrikken, blant annet ved den elendige sikkerheten, og de konstante utslippene lenge før «ulykken». De er en typisk industribedrift og enda mer et typisk multinasjonalt selskap.


Wikipedia har, slik den står i dag, i dette tilfelle en utmerket artikkel om saken. Union Carbide har slevsagt sin forklaring på toppen av google sitt søk om saken. De har også retten til bhopaldotcom adressen, der de gir sin sedvanlige sterkt forvrengte versjon av virkeligheten.

Slevsagt.

På dødsleiet

Min tolv år gamle TV ligger på dødsleiet. Den bryter sakte, men sikkert sammen, litt mer for hver dag som går. Man ser stadig flere tegn dukke opp på det kommende sammenbruddet. Det er et mirakel at den fortsatt puster.

Det bekymrer meg ikke noe særlig, eller rettere sagt bekymrer meg ikke overhodet. Når den trekker sitt siste sukk kommer jeg ikke til å skaffe ny. Når man ser på programmet i dag så er det faktisk ikke noe som tiltrekker meg lenger. Det har aldri vært mye, men i disse dager går det fra å være lite til ingenting. Det domineres av «amerikansk komedie» (sitcoms) eller «norsk komedie», (eneste lange gjesp der folk med oslodialekt anstrenger seg for å ikke sovne på skjermen). Så er det også en rekke elendige tv-serier, underholdningsprogrammer, nyhetsprogrammer og diskusjonsprogrammer som utelukkende bekrefter folks fordommer og luller dem enda lenger inn i søvnen enn der de for øyeblikket befinner seg. Og all sporten, som er i en klasse for seg selv og utelukkende er laget for folk med fritidsproblemer og få hjerneceller, eller med få hjerneceller i bruk.

Det lille på TV som måtte ha noen verdi kan man se via nettet i disse dager. Man behøver heller ikke vente flere år før man kan se de få utenlandske seriene man faktisk har lyst til å se lenger.

Guden er død. Lenge døde guden!

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.

I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.

Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.


Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?

Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Så riktig

Primitivisme

Leve i villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Naturlig fødsel

Kjemisk krigføring

Mennesker forbudt

Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

John Lennon har stått opp fra de døde

John Lennon har blitt brukt i en reklamesnutt for en påstått veldelig organisasjon kalt the One Laptop Per Child initiative. Han sier ikke ordene som blir sagt, har aldri sagt dem akkurat slik de kommer til uttrykk i reklamen, men har blitt digitalt vekket til live.

Dette er helt klart en del av den vidunderlige nye digitale verden der man kan få folk til å tro at folk har sagt hva som helst, hvor som helst. Det høres veldig naturlig ut, spesielt hvis man ikke vet at det har blitt manipulert. Ville Lennon ha godtatt at han ble brukt i en slik reklame, hvis han hadde fått anledning til å uttale seg? Kanskje, kanskje ikke. Min mening er at han ikke ville ha sagt ja, uansett hvor mye hans tidligere kone har gitt tillatelse til dette. Han hadde liten tålmodigheten for sånt tullprat, faktisk.

Men poenget her er at han blir brukt, og kan, som alle andre i utgangspunktet bli brukt til hva som helst lenge etter sin død. Nå er jo ikke dette noe helt nytt. Historiske personer har ingen «rettigheter» og har blitt brukt i mange sammenhenger, også før den digitale tidsalder, men dette er likevel et skritt videre i denne sammenheng. Snart kan vi se den gode John lese værmeldingen. Han kan være en general som beordrer styrkene sine til kamp osv. Du skjønner. Lenge etter at man har råtnet kan man i, og ikke lenger bare i teorien bli brukt til hva som helst, i hvilken som sammenheng, på en stadig mer overbevisende måte. Man tar opptak av en person, med stadig mer forbedret utstyr og lenge etter kan man få den personen til å si hva som helst. Man kan til og med få den personens oppførsel til å ligne seg selv. Dette blir garantert fremtidens drømmeredskap for autoriserte historikere. De er og har lenge vært flinke til å pynte på historien, til å gi seierherrens versjon av gitte hendelser, men her blir det stadig vanskeligere for sannhetssøkende personer å skille fleip fra fakta.

Og man behøver som nevnt ikke begrense det til døde personer, men også bruke det i utstrakt grad mot de levende, spesielt de som ikke så lett kan forsvare seg.

Kombiner dette med andre vitenskapelige «fremkritt» og vi får en verden som er enda mer undertrykkende enn i dag.

Helsetjenestens antiservice

Jeg møtte opp i god tid på røntgenavdelingen til Hospitalet Betanien i Fyllingsdalen en dag, bevæpnet med henvisning fra lege. Det fantes ikke kø, ikke engang antydning til det engang. Faktisk var det nokså tomt for folk. Jeg går fram til luken, der de sitter og drikker kaffe, og jeg leverer fra meg henvisningen til den rødhårede damen.

- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.

- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.

- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.

- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…

Jeg smiler bredt til henne.

- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.

- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…

- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.

- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.

- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.

- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.

- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.

- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.

- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.

- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.

- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.

- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.

- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.

For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…

- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.

Hun ble blek, veldig blek.

For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.

Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.

I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.

Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.

Mennesker forbudt

Jeg må bare beklage at skiltet er noe slitt. Det er et gammelt skilt. Det er ikke i bruk i disse dager. Det er ikke behov for det lenger, siden det ikke er noen mennesker igjen…


Det ligner på de gamle forbudene som kirken og nyere, undertrykkende myndigheter vedtok og håndhevet. De som ble lyst i bann skal ikke bli hørt, sett, eller snakket om, selv ikke hvisket om. Og de som taler deres sak skal lide samme skjebne. Hvaler, ulver og ærlige, ville mennesker, alt er det samme.

Skiltene blir hengt opp overalt. På gatehjørner, i hjem og på offentlig steder generelt, overalt hvor diskusjoner foregår. Det er en gammel beskjed, men i de siste årene har den blitt så tydelig at den kan ikke egentlig bli misforstått:

I et nåtidssamfunn der det tilsynelatende kryr av mennesker kan det være vanskelig å forstå hvorfor menneskearten er utrydningstruet, men det er den. Og trusselen kommer fra menneskene selv. Vi har skapt et globalt samfunn som ødelegger alt som gjør Livet verdt å leve. Vi har skapt Sivilisasjonen, et sted hvor følelser er kvalt i fødselen, siden fødselen, hvor man rynker på nesen av naturlig oppførsel og man til og med blir forfulgt hvis man oppfører seg naturlig, en verden der vi drukner i vår egen skitt. Et verdenssamfunn der vi oppfører oss mer som maskiner enn som mennesker, enn som Liv. Sivilisasjonen er en maskin, den store, endelige Maskinen, som skaper mindre tannhjul innenfor det store tannhjulet, og som gjenskaper menneskene i sitt eget bilde.

En blek, nedbrutt figur som vakler inn i skumringen.

Klokken slår.
Er dens time omme?
Eller vår?