Kort møte

- Det stinker svette av deg, sa en dame til meg i køen på butikken i dag.

- Og så? kommenterte jeg veldig avslappet.

Hun ble svar skyldig, nærmest lamslått.

- Jeg synes bare ikke det passer seg, snøftet hun.

- Jeg for min del har mange fæle ting å si om renslighetshysteriet som hersker i dagens samfunn, sa jeg blidt. - Jeg har også en mengde kommentarer på lager om folk som stinker av parfyme og som forstyrrer folk i køen uten grunn.

Det kom ikke flere kommentarer fra damen, og jeg har også et visst håp om at hun ikke vil gjenta sin brøde hvis våre veier krysses igjen.

Selv om jeg ikke kan påstå at jeg ikke nøt våre lille samtale.

Eller noe i den dur.

Twitter

Jeg har hatt min beskjedne inntreden på Twitter. Så har jeg også sluttet meg til det som blir beskrevet som årets mest hurtigvoksende sosiale nettverk, og bygger sakte men sikkert min samling av gamle og nye venner. Jeg tror jeg aldri vil få tusenvis av følgesvenner, slik noen, blant annet Jens (hei, Jens) har, men det plager meg heller ikke…

Egentlig avskyr jeg mikrokommunikasjon, og 140 tegn er skikkelig lite, men hvis man ser det som en oppslagstavle eller noe blir det straks mer interessant. Tålbart, i det minste. I en verden der det fordummende har en dominerende plass er det helt klart en risiko for at dette vil bli enda mer av det, men det behøver ikke være slik hvis man tenker igjennom det man skriver. Det blir som med en sms for meg, og jeg er en hund etter å sende sms-meldinger. Jeg ser det som et supplement til det andre jeg gjør og til det er det utmerket. Det har også en mengde bruksområder, både personlige og som massekommunikasjon, hvis man begynner å tenke over det.

Jeg foretrekker definitivt og vil alltid foretrekke den tunge blåhvalen fremfor blåfuglen, men begge kan godt fly side om side.

Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter

Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.

Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.

Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.

I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.

En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.

Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).

Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.

Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.

Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.

Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.

Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.

Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.

Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.

Alle vil tro jeg spøker.

Skjermbilde

Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig offentliggjøre et skjermbilde av mine romanfiler. Dette er de romanene jeg jobber med for tiden. I tillegg kommer filmmanus og diktsamlinger, noveller, artikler osv.

Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)

Klikk for stort bilde

Birds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.

Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.

Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.

300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.

Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.

Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.

Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.

Dette er min verden eller en stor del av min verden.

Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.

Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.

Vi er født vill.

Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.

Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.

Mord på Facebook

En moderne Agatha Christie, gåte og spørrekonkurranse her på bloggen:

Trodde du at Facebook bare var en virtuell virkelighet og ikke fantes i virkelighetens verden? Trodde du at det som skjer der ikke har noen relevans for deg her ute hvor gresset er grønt og betongen er grå? Vel, da må du tro om igjen. Bare spør trettifireåringen Wayne Forrester for eksempel. Wayne har ikke hatt et godt år. Ikke hans kone heller. Hans kone har hatt et enda dårligere år (for å si det mildt).

Wayne og kona ble separert tidlig på året. Noen dager etter at mannen hadde flyttet ut forandret kona profil fra «gift» til «enslig» på Facebook, en handling Wayne tok svært ille opp. Han ble, i følge han selv «dypt nedtrykt», og 18. februar satte han seg i bilen, kjørte til sitt tidligere hjem i Croydon i søndre London, der han stakk henne med en kniv og hakket henne i hjel med en kjøttøks.

Etter at juryen og dommeren hadde hørt på alle de blodige detaljene dømte de han til livstid i fengsel.

Enda en eiesyk tulling som taklet virkelighetens verden dårlig har gått fullstendig fra konseptene.

Søte (og kåte) Emma

Vennligst avgi stemme på min elleville og utstyrtelig morsomme meningsmåling oppe til høyre. Jeg pleier jo vanligvis ikke gjøre sånt, men her ble fristelsen rett og slett uimotståelig...

Gi gjerne også begrunnelse i kommentarfeltet.

Den gylne ku - skuddpremie

Ostepølse står der med sin gylne ku i bånd og et fåret utrykk i ansiktet. Det er slak vind fra venstre, en ørliten trekk alle de oppstilte skytterne må ta hensyn til. De står der og stiller inn siktene sine grundig og tålmodig. Det er fortsatt noen minutter igjen til konkurransen starter og alle deltagerne bruker tiden de har igjen godt.

Trompeten lyder. De blir kalt fram til den tydelige streken i sanden. Den siste sjekken av geværløp og sikte blir foretatt.

Tyfus tjuvstarter. Han fyrer av før signalet blir gitt. Han bommer på den gylne ku og treffer nesten Ostepølse i stedet. En sjokkert stillhet senker seg over stadion idet det begynner å stinke av krutt. Tyfus banner stygt og fyrer av igjen. På ny bommer han på den dumme kua og denne gangen treffer han Ostepølse i øreflippen og det skvetter litt blod (ganske så mye faktisk).

Kollegaer kaster seg over Tyfus og holder han nede til han har roet seg. Det annonseres en kort utsettelse. Geværløp og sikte blir sjekket enda en gang. En utålmodig stank sprer seg på stadion. Alle kan se kommentatoren og konferansieren tørke seg i pannen.

- Velkommen, roper han dramatisk ut, - til dagens konkurranse. Den er enkel nok: Den som kan gjennomhulle den dumme kua flest ganger vinner og mottar det forgylte oksepølseskinn. Måtte den mest blodtørstige vinne.

Flagget blir senket og rabalderet starter. Ostepølses dumme ku dør i et regn av bly og stank av krutt. Den blir kort og godt gjennomhullet og blod og innvoller spretter i alle retninger. Den utånder med et eneste langt raut og det blir dødstille på skytebanen.

Det viser seg (ved fintelling) at Lakserolje har truffet med alle sine femti skudd og han blir utropt som vinner. Klappsalvene runger. Han mottar jubelen fra et forelsket publikum og løfter pølseskinnet over hodet med begge armene. Fettet drypper ned i ansiktet hans og gliset blir til et skikkelig blodtørstig grin. Han hopper og danser resten av dagen og natten til ende.

- LENGE LEVE BLOGGING, skriker publikum. – BLOGGING LENGE LEVE

Blandete følelser

Jeg har blandete følelser for Tibet-kampanjen(e) bloggere har satt i gang, av flere grunner, og som vanlig henger grunnene sammen.

For det første (og egentlig andre også) mener jeg at borgere av et gitt land bør ta et kritisk, veldig kritisk blikk på det landet de bor i selv, før de begynner å kritisere andre land. Det burde ikke ha vært noen motsetning her, men det er det. Det burde være lett å kritisere forhold overalt, også i det landet man tilfeldigvis er født, og ikke bare i et land langt unna… men det er det åpenbart ikke. Folk flest har en tendens til å «glemme» det som skjer i eget land og som blir utført av landets myndigheter og samfunn og bloggere er slett ikke noe unntak. Er kinesernes fremferd i Tibet verre enn norge og NATOs i for eksempel Afghanistan? Det finnes mange andre eksempler.

De bloggerne (med noen unntak) som har skrevet om Tibet og spesielt initiativtakeren HvaHunSa har sannelig ikke overbevist med kritisk tenkning tidligere og det gjør hun ikke her heller. Det er egentlig mer av den samme bevisstløsheten og ukritiske verdenssynet jeg har kritisert hos bloggere flest ved mange tidligere anledninger.

For å gjøre det helt klart: Jeg har ikke noe problem med å slutte meg til kritikken av Kinas brutale fremferd i Tibet og i Kina for øvrig heller, for den saks skyld. Det er konteksten jeg kritiserer, og konteksten er som vanlig helt på jordet. Står reaksjonen i forhold til alt det andre som foregår i en sinnssyk verden? Ikke på langt nær. Som sagt, det burde ikke være noen motsetning her heller… men det ER det. En blogger bruker til og med Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» her, uten at vedkommende skjønner hva diktet dreier seg om. Helt utrolig.

Nordmenn er veldig flinke til å gå i tog når det gjelder å protestere mot brutale regimer i andre land eller mot regimer som norge ikke er allierte med, men når det gjelder forhold som går på tvers av deres såkalte patriotisme er det heller skralt. Det finnes unntak, men det gjelder bare en ørliten minoritet av befolkningen, eller av bloggerne.

Tilslutt, en gladmelding fra Grenseløs. Hvis noen ser på dette som et personangrep så har de ikke lest mine tidligere personangrep. For øvrig, som jeg har gjort klart ved mange tidligere anledninger: jeg synes faktisk personangrep er helt greit.

50 000 mennesker brent til døde

50 mennesker brente til de døde i et diskotek utenfor Ødelandet i går. Brannen startet da eieren og fire ansatte tømte fem store kanner med bensin utover dansegulvet og en brannmann tente på seg selv. Folkene på dansegulvet ble grillet praktisk talt på sekundet, og ilden spredte seg hurtig over hele bygningen. De aller fleste ble drept under grillfesten og restene av dem grillet over åpen ild, trampet til døde av sine dansekollegaer.

Etter en slik sjokkerende ulykke stiller vi alltid disse ubrukelige spørsmålene. Hvordan kunne dette skje? Hva kunne vært gjort for å hindre det? Hvordan kan vi forhindre at ulykker som dette vil skje igjen? Det finnes dessverre ingen enkle svar på disse og utallige andre spørsmål, og tusener av mennesker vil ganske sikkert bli grillet til døde i diskotekbranner de neste ti årene.

Eieren, en herr Hagen fra Søppelplassen, Drammen uttaler i sitt tv-intervju at han er like sjokkert som alle andre og at han vil gjøre alt som står i hans makt for å sikre at det skjer igjen.

- Det var en praktfull grillfest, uttaler han til vår tilstedværende reporter. – Vi må bygge større diskoteker for å gjøre dem enda bedre i årene som kommer. Som du vet, Josefine så er jeg forsikret, så det vil ikke bli noen problemer på det området heller. Det gleder meg at jeg hadde tegnet en riktig svær forsikring.

Politiet, i sin pressemelding sier at de har en masse ledetråder, fra et betydelig antall vitner som så en riktig svær gruppe anarkister utenfor diskoen fem år før brannen. Ordensmakten regner med at det blir foretatt en masse arrestasjoner i den nære fremtid.

I Norden?

Jeg må dessverre, etter en tids overveielse rapportere at iNorden prosjektet er nok et mislykket blogprosjekt. Radikale mennesker som meg selv var ikke helt uten forhåpninger denne gangen, fordi flere av de som var med på å starte INorden faktisk er til dels oppegående mennesker. Dog ble vi hurtig skuffet. Det finnes noen ytterst få gode og samfunnskritiske artikler på de sidene, men de drukner fullstendig i den massive likegyldigheten vi blir presentert for der.

Samfunnet og Internett trenger mer modig og radikal tankegang og handling, ikke mer av det samme ukritiske og ødeleggende og grunne tankegodset som dominerer dagens verden. Hvis dette er borgerjournalistikk så har det liten hensikt. Det er ikke noe alternativ eller engang supplement til den etablerte presse eller media. Jeg tror de har misforstått ordet gravende (journalistikk) med graverende…

Pussig, jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe mer positivt om dette enn det som ble resultatet. Slik går det når man våkner opp tidlig på morgenen med nesten 39 i feber, antar jeg.

Og så skyldtes det nok også det faktum at når jeg tok et siste overblikk på dagens tema, viste det seg, slik som det så ofte er tilfelle, at det var enda verre enn jeg trodde og fryktet.

Hun drakk vin og kysset

En statssekretær ved den svenske statsministerens kontor, Ulrica Schenstrøm ble avbildet mens hun drakk seg full og kysset en journalist. Å dømme etter oppstyret etterpå virker det som om hun har myrdet noen.

Å slippe seg løs i full åpenhet i dagens samfunn forblir en risikabel affære. Naturlig oppførsel fortsetter å være tabubelagt. Man skal ikke ha lyst og man skal så visst ikke vise at man har lyst. Igjen blir det fremstilt som uansvarlig og umoralsk at et menneske oppfører seg som… et menneske.

Dagens verden i et nøtteskall.

Kort og brutalt møte med en potensiell FrP-velger

Kvinnen er i førtiårene. Hun har et bittert drag om munnen og snakker høyt og larmende.

Vi sitter der, en gjeng av fremmede og snakker sammen på et relativt stille utested.

- Jeg jobber som sykepleier, jamrer hun. – Jeg har stemt AP hele livet, men nå har jeg tenkt å stemme FrP.

Erklæringen blir møtt med generell likegyldighet og skuldertrekk.

- Hvorfor? Spør en fyr endelig.

- Hva har AP gjort for sykepleierne og sykehusene i det siste? Spør dama aggressivt. – Vi sliter dagen lang og får bare dritt tilbake.

- Men hvorfor da stemme FrP? Spør jeg. – De vil da bare gjør alt verre. Jeg er enig i det du sier om AP, men alt du misliker med Aps politikk vil simpelthen bli forsterket ti ganger med FrP ved roret.

Det ser ut som om noe demrer for henne.

- OK, da, sier hun oppgitt. – Men hva skal vi da gjøre?

Ingen svarer henne. Jeg får endelig ølet jeg har ventet på en halvtime og begynner å slafse (Guiness).

- Jeg tror jeg kommer til å stemme SV, sier dama endelig.

- Men SV har da også vist seg helt hjelpeløse i regjeringen, innvender en annen.

Det blir stille en stund.

- Jeg tror nok jeg kommer til å stemme AP, som i alle år, snerrer dama endelig.

Og der ender diskusjonen.

Bergen by Night

Noe utrolig har skjedd for bergenserne og for oss som sokner til Bergen de siste årene: Bergen har faktisk fått et uteliv. En mengde nye utesteder, skjenkesteder har åpnet. Der man før måtte lete med forstørrelsesglass for å finne et interessant sted «kryr» det nå av dem.

Det skyldtes justeringen av skjenkepolitikken, slevsagt. Til tross for at det fortsatt føres en altfor restriktiv politikk når det gjelder alkohol så har det blitt synlig bedre de siste ti årene. Kristelig folkeparti med støttespilleres klamme hånd er nesten, nesten umerkelig i disse dager, i hvert fall i alkoholtåkens skjønne blikk.

Det er sommer. Man kan høre fremmede språk, se eksotiske (og steinvakre damer) og masse naken hud og man kan gå ut og drikke og spise. Man føler seg nesten hensatt til sydligere strøk, og vi ser et nærmest kontinentalt drikkemønster åpenbare seg.

Røykeloven har også hjulpet. Jeg og mange andre kunne før ikke gå ut noe sted uten å sitte og hoste hele kvelden. Nå er det problemet som blåst bort. Jeg er prinsipielt sett en sterk motstander av lover, regler og forordninger, men denne loven er en av de få som har noe fornuftig over seg. Hvis en dag mot formodning skulle komme da vi ikke lenger er omringet av påbud og forbud bør denne loven være blant de siste som fjernes.

Så, vi kan gå ut, le masse og kose oss, med bare noen få tilfeller av uheldige unntak (men det takler man). Vokternes klamme hånd finnes enda, slevsagt, men de er litt mer tilbaketrukket, nok til å gjøre livet levelig akkurat den kvelden.

I alkoholtåkens skjønne blikk.

Det norske pokerforbudet mm (I)

«Jeg synes det er rart at det skal være lov å slippe bomber i hodet på folk, men at det skal være forbudt å ta seg et slag kort.»

Egil «Drillo» Olsen om det norske pokerforbudet og den norske deltagelsen i okkupasjonene av Irak og Afghanistan.

Jeg er helt enig, slevsagt. Det er saken i et nøtteskall. Det er ingenting å legge til her.

Jeg er ikke interessert i politikk

sier noen. Men det er jo bare tull slevsagt, med mindre man ikke bryr seg om man lever eller dør, og selv det er et politisk standpunkt. Dødens eller kirkegårdens politikk er svært så politisk og svært så aktuell i dag. Bare det å gå på gaten og velge om man skal ta et skritt fram eller tilbake, eller til høyre eller venstre er politikk, for å sette ting på spissen.

Hvis man sier man ikke er interessert i partipolitikk står man sterkere, rent rasjonelt sett, for det som foregår i hvert enkelt parti behøver slett ikke nødvendigvis ha noen relevans til samfunnet eller livet for øvrig, men politikk har det, og det er ikke ordkløveri heller, men dyptgripende realiteter man snakker om her.

Så de som sier at de ikke er interessert i politikk er i beste fall dårlig orientert og har ikke tenkt så veldig nøye igjennom tingenes tilstand, noe som slett ikke er overraskende når man ser hvilke valg folk tar og hvilke holdninger folk flest velger (eller lar være å velge) i dag.

Lettkledd eller naken dame på et hett bilpanser

Da jeg var liten skjønte jeg ikke hva disse damene gjorde der. Nesten alle fotografier av biler jeg så i avisene eller blader hadde en smilende jente på panseret, eller hun stod ved siden av og smilte søtt og inviterende til fotografen.

Jeg lurte veldig på hva vitsen var. Fikk hun bilen til å gå fortere? Brukte motoren mindre bensin når hun satt der? Jeg lurte på hvordan sjåføren kunne styre når hun satt der og blokkerte utsikten for han. Han kunne ikke se veien foran seg, det er helt sikkert. Men de eldre guttene kikket aller lengst på bildene med damene og bare i forbifarten på de andre, mer nøkterne fotografiene av biler. De snakket veldig mye om hvordan de skulle skaffe seg bil når de ble stor, store, dyre og raske sportsbiler.

Noen få år senere, etter at jeg hadde fått hår på kroppen gikk det et lys opp for meg. Jeg skjønte endelig vitsen med det hele. Damene er ikke der for å få bilen til å gå fortere, eller fordi hun har noen annen funksjon bortsett fra den som bilprodusentene og reklamebyrået som står bak har tiltenkt:

Det er for å få trengende gutter til å kjøpe bilen…

Multitannbørsten (eller tusen måter å bruke en tannbørste på)

Det er plent umulig å få tak i en skikkelig tannbørste nå for tiden.

Den eneste typen som er i salg i disse forvirrende dager er Multitannbørsten. Den kan brukes til nær sagt hva som helst… bare ikke til å pusse tennene med.

Nå er jeg ganske positivt innstilt til multiverktøy og personer, siden jeg aldri har vært særlig begeistret for spesialiseringen og profesjonshysteriet som råder i dagens samfunn, men jeg har slett ingen interesse av å tørke meg i reva med en tannbørste, og det er en av talløse nye funksjoner en tannbørste har i vår vidunderlige nye verden.

Hvis du skjønner hvor jeg vil hen.

Dagens tannbørster kommer i alle former og smaker og farger. Du kan bøye dem 45, 60, 90 og 360 grader uten å knekke dem. Selve børsten er som et månelandskap av steiner og ujevn overflate. Hvis man skal tro reklamen så kan man putte en moderne børste i munnen og vaske sine indre organer med den.

Den er så fleksibel.

Slik jeg ser det finnes det ingen grenser for bruksområdene til en moderne tannbørste.

Hvis du makter å ta tak i den og holde fast på den, og ikke miste den i driteren da.

Innpakningen er et kapittel for seg. Det finnes ettersigende ingen grenser for hvor langt designerne har gått for å få oss til å kjøpe dette trendy og smakfulle produktet. Jeg kan bekrefte at man føler en ubendig trang til å pakke opp og sluke noe som godt kunne ha vært den deiligste sjokolade… så vær forsiktig, ok?

Jeg likte spesielt godt innpakningen på 360 graders børsten. Alt kan bøyes og strekkes til et punkt hvor alt blir en vakker, fleksibel… labyrint. Hvis du ikke kan finne plass i ditt hjerte for dette vidunderlige produktet og ønsker å kjøpe det, er jeg sikker på at du vil sette pris på alle de forskjellige metodene man blir tvunget til å ta i bruk for å få åpnet alt sammen.

Man må virkelig vri hjernen, og tro ikke at jeg ikke setter pris på det.

Fleksibiliteten, kreativiteten og variasjonen i moderne industriproduksjon overgår i sannhet alle mulige forventninger. Synes ikke du også det? Det får i hvert fall meg til å skjelve av lykke.

Men, hvis sannheten skal fram (og det skal den jo) ønsker jeg meg bare en tannbørste som virker, og det blir stadig vanskeligere å oppdrive i våre moderne tider.

Kanskje er jeg for kravstor her og for gammeldags, men hør på hva jeg har å si. La meg få et skarve øyeblikk av din dyrebare tid: Jeg ønsker meg en tannbørste som man faktisk kan pusse tennene med. Den fleksible børsten oppfyller ikke det kriteriet. Den kan gjøre tonnevis av andre ting (i hvert fall har jeg funnet en rekke alternative bruksområder for den).

Men…

Den kan ikke gjøre det de sier den kan gjøre. Den kan ikke børste tennene dine på de stedene det er vanskeligst å komme til, til venstre og høyre for huggtennene (de blodige huggtennene), under rotkanalene, under tungen, mellom to (eller tre) tenner og den kan så visst ikke… (her kommer poenget seilende) brukes til å pusse tennene på alle de stedene det er enkelt å komme til, steder som små babyer i vuggen lett kan komme til.

Noe min gamle (veldig gamle) kjedelige tannbørste klarte på en aldeles utmerket måte.

Nei

Det ser ut til å bli stadig vanskeligere for folk å si nei, for dem til kort og godt sette foten ned og tegne en strek i sanden.

I dag er det «positive» tanker som teller. Man skal tenke positivt, sies det. «Negativisme» er skydd som pesten. Hvis en tenker negativt er en på gal vei i livet. Man blir sensurert i skrift og tale. Ja, man blir omtrent sett på som en fare for sine medmennesker, så utrolig det enn kan høres.

Alt godt kommer fra det å tenke positivt. Man lever lenger. Man blir mer fornøyd og blir mindre syk. Man får høyere lønn. Man får sin lønn i himmelen osv. Et vedvarende smil er en omvandrende vidunderkur. Hvis alle sitter i en sirkel og holder hender, og synger i hjertens glede og tenker gode tanker blir det fred på jord og himmelsk fryd. Alt blir så hyggelig, så veldig hyggelig.

Kan noen si blår i øynene?

Det pussige og litt morsomme er at et «ja» ikke lenger betyr ja, men kanskje til og med nei. Folk i dagens verden har begynt å etterape japanerne. I Japan kan så absolutt et ja bety et nei, avhengig av på hvilken måte det blir sagt. Dette har med århundrer lange kulturelle årsaker å gjøre. Men i dagens Norge er det ikke akkurat på den måten. Her kan man si JA med absolutt overbevisning og tilsynelatende ærlighet, for så noen timer senere si at det var ikke akkurat slik man hadde ment det. Og som sagt, for veldig mange virker det som om det er plent umulig å si nei. Man våger åpenbart ikke å ta belastningen med en nektelse, så hvis man ikke har mot til å regelrett lyve sier man kanskje, men mener nei…

Alt dette har vidtrekkende konsekvenser, og får en rekke merkelige og ofte helt forskrudde utslag.

Man skal ikke bli sint, for eksempel. Hvis du diskuterer med et menneske og misliker han eller henne intenst (og viser det) så er det noe galt med deg. «Moralen» om at man skal elske sin fiende som seg selv, for eksempel har for lengst gått over alle støvelskaft. Det går også igjen i en del nyere religioner, som Wicca, som har tatt opp i seg elementer fra kristendommen. Å bli rasende har definitivt blitt umoderne. Å være intolerant ovenfor de intolerante likeså. Man skal forstå dem. Man skal komme sammen og finne fram til et felles ståsted og bli enig om alt mulig.

Dette tjener mest av alt status quo i et samfunn slevsagt. At alle sterke følelser omtrent er bannlyst er et viktig våpen i undertrykkernes hender. Vi skal ikke reagere mot urettferdighet og intoleranse. Vi skal ikke uttrykke vår forakt for et samfunn bygget på følelsesløshet, der selve cluet er at alle skal føle seg maktesløse og ute av stand til å forandre alt som er galt.

Selve følelseslivet vårt blir sensurert.

Jeg setter foten ned. Etter min mening er det altfor lite sann uenighet i verden i dag, ikke for mye som myten fastholder. Da kommer du kanskje trekkende med det faktum at det er kriger i dagens verden? I så tilfelle har du misforstått på en svært så vanlig måte. To krigsherrer, for eksempel er slett ikke uenige. De er tvert om veldig enig om det aller meste. De slåss heller ikke, men lurer alle andre til å gjøre det.

Så slik er det. Du blir lurt på alle bauger og kanter, men ser det ikke, men fortsetter å smile ditt dumme smil i ren uforstand.

Jeg sier nei og til og med et rungende NEI! Å være positiv i dagens verden er ikke bare fullkomment idiotisk, det er også farlig, fører i sannhet galt avsted. Verden trenger ikke flere sauer. Den trenger rovdyr med skarpe klør og spisse tenner.

Nei, du er ikke hyggelig, du er en drittsekk. Du er en jævel. Nei, jeg kommer aldri til å bli kjent med jesus. Jeg tror ikke på svinet og tror ikke han tror på meg heller. Faktisk så eksisterer fyren ikke. Han har aldri eksistert, verken som gud eller menneske. Du er bare en villfaren drittsekk som ønsker å spre din villfarelse til andre, og som ønsker å kontrollere andre mennesker for dine egne, bent fram egotistiske hensyn.

Nei, statsministeren eller fabrikkeieren eller millionæren eller politimannen eller læreren generelt sett ønsker ikke det beste for sine medmennesker. Han eller hun er bare ute etter å mæle sin egen kake og er veldig flink til å pakke det inn i et positivt budskap. Du kan ta smilet ditt og stikke det opp i ræva, sier jeg.

I tilfelle du lurer: bukking og skraping og påtatt høflighet og et falskt smil er ikke et uttrykk for respekt, men for det totalt motsatte.

Vi lever i et samfunn der dobbeltmoral er vel og lenge integrert. Hvis man ikke har minst to sett er man ille ute. Tre eller fire er vel å foretrekke.

Det var bedre før. Da var man i det minste ærlig i sin uærlighet…

Smilet er faktisk tatt med i lovverket. Hvis du ikke smiler på et gitt tidspunkt kan det faktisk føre helt galt av sted. Hvis du smiler på galt tidspunkt kan det faktisk også føre helt galt av sted, men det er (delvis) en annen historie.

Den største og viktigste konsekvensen av alt dette er at folk blir livredd for å si noe galt, for å «tråkke feil», hvilket fører til at folk stort sett ikke får gjort noe av det de egentlig ønsker, og det er jo slevsagt også poenget. Fuglen som følger gauken har blitt målet og middelet og alt som godt og fint i dagens samfunn. Vi lever i en verden der bukking og skraping har blitt normen. Akkurat det er ikke av ny dato, men måten de får oss til å bukke og skrape på er ny… og mye sleipere enn den gamle, mer velprøvde metoden.

NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI


Dette til etterretning…

Kristenblogg slår til igjen

Kristenblogg melder at oase-bevegelsen (hva nå enn det er) går imot forslaget til ny, felles ekteskapslov. Denne meldingen er så uinteressant som det går an å bli. Who cares? Det er bare mer intolerant svada slik vi har blitt så vant til fra den kanten. Intet nytt under solen (eller fra vestfronten). Zip, nada. Hvis de hadde gått inn for forslaget ville det muligens vært verdt å nevne med noen få ord.

Dette er bare mer av den giften vi har sett fra kristne og fra religion generelt hele livet. Heldigvis er disse folkene kraftig marginalisert i disse dager, men det er enda et stykke igjen før de og deres innflytelse er helt eller bortimot helt borte. Og jeg er redd for at vi fortsatt må slite med ettervirkningene i århundrer etterpå.

Og Martin? Når det gjelder dine ord om dissing. Ja, dere er alle ganske så like. De ørsmå variasjonene i deres "holdninger" er ikke verd å nevne heller. Kristenblogg.no er i sannhet et pesthull. Og du er blant de verste, Martin.

Kristenblogg bør disses. Slevsagt.

Språkkurs for østlendinger

Det har kommet en rekke forslag om språkkurs, for tvunget norskopplæring for innvandrere og utlendinger bosatt i Norge i en del år nå. Min holdning til det er vel at det er greit forslag, men at forutsetningene de ivrigste proponentene for det legger til grunn er ganske så forkvaklet.

Nok om det. Jeg har et nytt forslag, ett som er mye viktigere. Alle østlendinger, spesielt de rundt oslogryta, hvis sant skal sies (og det skal det jo), bør definitivt ta et muntlig norskkurs. Mange av dem forstår ikke oss sanne nordmenn, vi som virkelig snakker norsk. «Hva er det du sier? Jeg forstår ikke hva du sier». Og så kommer det: «Erru utlending eller noe?» Kan man høre på telefonen eller på gaten når en som snakker vulgærnorsk prøver å forstå en som snakker vestlandsdialekt eller trøndersk eller finnmarking eller andre gode norske dialekter. De som har levd en stund på Oslo Vestkant er vel de aller verste i så måte, men de er langt fra alene. Dette er en stadig sterkere tendens jeg og andre har merket oss i det siste. Men andre ord, det blir verre. Man kunne kanskje ha forstått vulgærnordmennenes mangler bedre hvis det hadde vært for hundre år siden, men det er det jo ikke.

Jeg sier at jeg forstår dem, at jeg ikke har noen problemer med å skjønne deres dialekt, men denne velvilligheten blir bare møtt med et standardsvar og et skuldertrekk. «Selvsagt forstår du meg. Jeg snakker norsk jeg».

De sier faktisk det, så utrolig det enn kan høres.

Jeg mener at disse falske nordmenn bør få reiseforbud og kommunikasjonsforbud i vårt langstrakte land, inntil de har lært seg godt norsk.

Bloggarkivet

Dette burde ikke ha vært nødvendig å påpeke, men det er det: De som pinger på Bloggarkivet ofte får strøket sin tidligere post. Jeg kan for så vidt skjønne at dette kan bli sett på som en effektiv måte å unngå spam på, men det burde blitt brukt bedre metoder. Jeg trodde først jeg ble sensurert, men det ser ikke ut til å være tilfelle her. Det er ikke for mange pingstjenester for norske bloggere så det er synd at dette skal skje. Jeg har ikke sett at andre har reagert på det, noe som er merkelig. Kanskje de ikke bryr seg, men jeg finner det veldig irriterende.

Er grensen tjuefire timer? Den er mer enn tolv. Jeg trodde først at man ikke kunne pinge to etter hverandre, men det er verre enn som så. Selv på to forskjellige sider av midnatt blir den forgående posten strøket hvis det ikke har gått lang nok tid. Ja, jeg har lest Faq og vet at tidligere poster er eller skal være tilgjengelige utenom på hovedsiden, men det gjør det ikke stort bedre.

«Ingen» leser arkivet, og da blir slevsagt en bloggers grunn til å pinge Bloggarkivet stadig mindre. Jeg vil heller ha min forrige post, 800 (postet for en time siden) på hovedsiden, da den er langt viktigere, noe som fører til at jeg IKKE vil pinge dette innlegget på Bloggarkivet, hvilket er en merkelig, men uunngåelig konsekvens av det jeg har beskrevet her.

Å pinge på engelsk er også umulig. I hvert fall for meg. Kanskje jeg blir sensurert her. Det er i så fall ikke overraskende eller første gangen, og gjør det hele enda verre. Sensur er ille. Sensur burde vært bannlyst. Sensur er mordgrunn. Som sagt, man vet ikke. Den gode Andreas kommer med en ironisk kommentar her som egentlig er helt uakseptabel: Den som er sensurert må selv finne ut om han eller hun er sensurert. Skikkelig Kafkask.

Det gjør at jeg får enda mindre lyst til å kontakte Andreas før jeg skriver og offentliggjør denne posten…

Bloggrevyen er kommersiell og har også bestemmelsen om at man ettersigende fjerner «støtende» innlegg, noe som gjør nærværet av en uavhengig, ikke-kommersiell pingtjeneste enda viktigere. Det at en bloggpost er støtende bør være en grunn for å beholde den, og fremheve den, slett ikke fjerne den. Som vanlig er verden snudd på hodet.

Mitt spørsmål er: hvorfor kan man ikke bare lage en side som pinger alt, utenom spam, og la det bli med det? Hvorfor er sensur en akseptert del av dagens samfunn? Ja, trusselen om sensur er også sensur.

Svaret er enkelt. Fordi samfunnet er undertrykkende og alle som støtter sensur støtter tyranniet. De kan komme med de «beste» og grundigste forklaringer uten at det unnskylder deres kvalmende oppførsel.

Ingenting unnskylder det.