Internettstemning

  Jeg sitter her i en stol, foran en skjerm, og besøker verden. Jeg snakker med mennesker på andre kontinenter, besøker fjerne byer og land.

  Det er en dårlig erstatning for å reise i virkeligheten, men likevel fylt med stemning. Til tross for min erklærte mistro og avsky for avansert teknologi er det umulig å ikke bli grepet noe slikt. Man møter folk man aldri ville hatt mulighet til å treffe ellers, og for de av oss som har vår menneskelighet i behold, til tross for umenneskeliggjøringen som hersker i dagens samfunn er det ekstra stort. Vi blir oppmuntret til å Reise og møte i levende live de folkene vi har møtt i et ganske så kunstig miljø.

  Det blir ekte, eller kan bli ekte hvis vi gjøre det til det, hvis vi i sannhet gjør det til en del av den virkelige verden og ikke omvendt.

  Internett kan aldri og bør aldri bli det viktigste delen av vårt liv, men det kan komplettere det, øke den gleden vi opplever av å puste i virkelig luft, tråkke på ekte mark og være sammen med folk av ekte kjøtt og blod som føler hjertet hamre i brystet. Det ble noe spesielt på grunn av det ble et møtested for frihet og fri utveksling av tanker. De som bestemmer ønsket det ikke. Det vokste fram på tross av dem, på tross av alle deres ønsker.

  Så, ja, det ble noe verdifullt.

Paul Rodgers

Jeg sitter her og hører på Paul Rodgers, blant annet fra Free og Bad Company, enda en jeg har gått glipp av i mange år. Han spiller piano, gitar og synger som en gud.

En utrolig personlig artist, når han vil være det. Mye er elendig møl, men når han er stor, når han spiller og synger sine ballader og skriker ut mot verden i glede og sorg med sin poesi så er han stor.

Utrolig inspirerende.

Livet er merkelig og rart og stort.

Jeg hørte først Wishing Well med Free, og derfra kom jeg over Rodgers og Bad Company, og enda litt mer av verden åpnet seg for meg.

Mine favorittsanger der Rodgers er involvert er:

Child
Wishing Well
Bad company
Fade Away
Seagull
Live in peace
I lost it all

Amos
Som nettopp har stått opp i kveld (klokken 23.00) og føler seg stor og full av ild og skygge

Et herlig syn

All ære til Sverre Wiggen

for å forevige de siste øyeblikkene før Våler kirke blir til en ruin.

Hvilken komposisjon, hvilken nytelse.

Les historien her

Lords of Chaos

To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.

Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.

I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.

Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.

Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.

Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.

Relaterte poster på Uten Grenser osv:

Sort Messe

Den fjerde statsmakt

De ti bud

Avsky

Jesus har aldri eksistert

Kristne sprenger abortklinikker osv

Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere

Eksterne linker:

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Oppmuntrende nytt fra gamlelandet

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.

På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.

Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.

Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.

For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.

Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.

Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.

Jeg foretrekker det.

Mange flere får sjansen.

Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.

I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.

Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.

Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Sensuren fikk et spark i ræven og det gjorde vondt

Twitteraksjonen mot sensur hos Amazon ble fabelaktig vellykket. De av oss som avskyr sensur i alle dens former fikk skikkelig grunn til å sveve noen timer i går.

Amazon satte et «adult»-stempel på alt de så på som kontroversielt, i dette tilfellet gjaldt det mest bøker om homoseksuelle, eller rettere sagt der homoseksuelle deltok i noen form, også barnebøker der foreldrene var av samme kjønn. Disse bøkene ble fjernet fra de allmenne søkerlistene og ble dermed mye vanskeligere å få tak i og til og med å finne. En aksjon på Twitter fikk ledelsen i Amazon til å krype til korset, til nærmest å snu i døren, med en dårlig unnskyldning om «teknisk feil».

Internett må igjen gis æren for at motaksjonen mot sensuren var så effektiv. Slikt kunne ta måneder og år før. Internett må også gis mye av æren for at sensur generelt er så lite effektiv i disse dager. Det finnes fortsatt mye upløyd mark, mye sensur som gjenstår. Et gitt samfunn har alltid gitt kunsten, i alle dens former skylden når noe går galt i et gitt samfunn, og de trenger å gjøre det ofte, nærmest konstant. De mest utrolige forklaringer og unnskyldninger blir gitt, men den offisielle forklaringen er aldri den riktig eller ærlig. For eksempel så har kampen mot utnyttelse av barn blitt brukt for å innføre og holde fast ved mye av den sensuren som i dag finnes på Nettet. Den unnskyldningen er ikke bedre enn alle de andre.

Tyranniets propaganda prøver konstant å ta oppmerksomheten bort fra hva en sak egentlig dreier seg om, fordi tyranniet ikke ønsker at sannheten skal komme fram, at den skal lyse i alles øyne, slik den ville ha gjort i ethvert fritt samfunn eller i ethvert samfunn som engang nærmer seg fritt.

Det er masse å ta tak i når det gjelder sensur. I dagens undertrykkende samfunn har den frie tanke og handling dårlige kår. Bare unntaksvis, som med #amazonfall opplever folk som avskyr sensur en glimmer av glede. «Uanstendige» bøker og filmer og musikk osv burde ha blitt feiret og opphøyet. I stedet blir de henvist til mørke bakgater og søkende sinn. Heldigvis er det forbudte farlig. Heldigvis er det tiltrekkende. Det viser den verden tyranniet ikke ønsker.

Derfor finnes sensur, og derfor må alle sterke og uavhengige mennesker kjempe imot enhver form for sensur med alt de er.

2300

Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.

Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.

Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.

Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.

Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.

Hvorfor ikke kommentere?

Besøkstallene går oppover, og antall kommentarer med det. I hvert fall i mars ble det mange kommentarer. Men i april, hele april har det, av en eller annen grunn vært dårlig med kommentarer, og det uten at besøkstallet har gått ned, og jeg må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvorfor. Jeg har jo mine anelser slevsagt, og humrer godt på grunn av det, men jeg lurer likevel, som jeg alltid gjør, over alt mulig. Min nysgjerrighet er også grenseløs.

Før nyttår ga jeg faktisk mine mange lesere et slags nyttårsløfte, om at jeg skulle bli enda mer vågal i mine innlegg og i valg av tema, og det har jeg holdt, og det føles godt, men da blir jo slevsagt enda flere skremt fra å kommentere.

En annen grunn kan være at noen har problemer med bloggers kommentarbegrensninger, men de er lett å overkomme, hvis man virkelig ønsker, og det er slike kommentarer som jeg setter aller mest pris på, de som er gjennomtenkt, fra de som generelt sett er villig til å gå litt lenger. Å vise uenighet er helt greit faktisk, så lenge man holder seg til sak, og ikke tar frem maskingeværet.

Vel, ok, det er gøy å høre lyden av maskingeværet (og kanonen) også innimellom. De som tar det i bruk skyter så veldig ofte seg selv i foten, og til og med i hodet. Da behøver ikke jeg gjøre det.

For å oppsummere: folk bør ikke være engstelig for å kommentere. Jeg biter ikke, ikke særlig hardt, og bare mot de som avslører at de ikke har en eneste selvstendig tanke i hodet.

Hermed oppfordrer jeg folk til å kommentere alle innlegg i april som har få eller ingen kommentarer, eller hvilket som helst innlegg den enkelte måtte ønske å kommentere.

Dere skal til og med få en usynlig blomst som ikke kan berøres, hvis dere gjør det. Vel, I hvert fall min grenseløse takknemlighet.

Altså, mitt spørsmål her er: hva får dere til å kommentere et gitt innlegg. Hvis to innlegg er helt identisk spiller det da noen rolle hvor dere leser det? Spiller det noen rolle om dere kan være anonyme eller har dere ikke noe problem med å avsløre deres egentlige identitet, med å stå fram? Å skjule seg bak anonymitet er lett på nettet, men bør man egentlig gjøre det? Bør man ikke selv ha interesse av å stå fram med fullt navn og identitet? Tillegger ikke det ens meninger automatisk større tyngde?

Slike ting, i tillegg til det innleggene handler om, slevsagt.

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Det er hovedsakelig to momenter jeg tar hensyn til når jeg skriver fortellinger, og de er tett forbundet med hverandre. Det ene er den gode historien, som kommer foran alt egentlig. Hvis ikke det er en god historie så legger jeg historien til side, i håp om at det kan bli en god historie siden. Det andre er det å utfordre og sprenge grenser.

Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.

Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.

Noe som de har behov for nærmest konstant.

Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.

Pentagrammet

Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.

Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.

Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.

Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.

Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.

Å lage en film (I)

I dag var en ganske så spennende dag. Den tiltenkte hovedrolleinnehaveren i min film Confessions of a midnight cannibal og jeg satte oss ned sammen, og han hadde sin første leseprøve for meg. Jeg visste at han hadde begrenset skuespillererfaring og at engelsken kunne bli et problem, men det gikk strålende, faktisk. Språket viste seg å ikke være noe problem og etter bare noen få korreksjoner fra min side så hadde han fått et brukbart tak på rollen. Etter en halv time bekreftet jeg at rollen fortsatt var hans, hvis han ville ha den, og det ville han. Faktisk så er han veldig ivrig etter å få laget filmen.

Første versjon av filmens manus ble ferdig allerede for to år siden, men det ble vanskelig å finne hovedrollen, enda vanskeligere enn forventet. I hvert fall på en måte. Fyren måtte være en spesiell type. Både stemmen og mannen måtte være veldig egenartet, veldig lik den personen jeg hadde sett for meg da jeg skrev manuset. Og han måtte være ganske så vågal, noe man lett vil forstå når man ser på handlingen. Tittelen er ganske så korrekt når man skal beskrive filmen. Den er kontroversiell til fingerspissene, på så mange nivåer.

Så han måtte være riktig type, ha en tilnærmet riktig forståelse av hovedrollen og være en modig, fandenivoldsk mann… og det er han. Helt åpenbart.

Det morsomme er at jeg hadde kjent han en stund, og vi hadde til og med diskutert filmen. Vi satt der og diskuterte den en kveld og han virket oppriktig interessert og til og med ivrig, og han var den rette typen. Så jeg sa, litt spøkefullt at han faktisk passet som hovedrolleinnehaver. Han stirret på meg. Vi snakket sammen litt lenger og så spurte jeg han rett ut om han var interessert i å ha rollen. Han sa ja øyeblikkelig. Jeg spurte han igjen, lett skeptisk og forsiktig, om han var sikker på dette, om han hadde tenkt igjennom det, hva det faktisk innebar. Det hadde han. Han likte historien, likte dens kontroversielle innhold og så fram til å spille i filmen, så lenge jeg mente at han kunne gjøre det. Jeg ga han manuset og vi ble enig om å ta en lesetest etter noen uker, og det gjorde vi altså.

Ting tar tid, og det vil nok ganske sikkert ta enda lenger tid før filmingen starter, men jeg føler nå at prosessen endelig er i gang, utenfor mitt hode. Teamet begynner sakte å formes. Det er oss to, pluss to til så langt. Vi fire kan langt på vei lage filmen uten ytterligere hjelp, men vi foretrekker at teamet totalt sett blir på rundt ti stykker. Vi vet ikke når eller hvor, men vi vet at vi er i gang. Ting kan skje veldig fort eller det kan gå litt lenger tid, men grunnlaget er på plass

Egenverdi

Mange mennesker i dag kjenner ikke sin egenverdi, det vil si det de er eller kan bli i kraft av seg selv, mer eller mindre uavhengig av andre mennesker.

Uten den tryggheten, den indre harmonien og troen på egne krefter blir man naturlig nok usikker og lettere utsatt for andres ofte ødeleggende innflytelse. Det kan gi seg mange utslag, men først og fremst gjør det folk engstelig for å bli fordømt, enten av samfunnet familien eller venner. De våger ikke ta sjanser, av frykt for å bli utstøtt av det gode selskap. Jeg har god kjennskap til det, da flere jeg kjenner har det problemet, og det er heller ikke vanskelig å observere i samfunnet som helhet.

I dagens samfunn blir den indre tryggheten slitt i stykker fra ung alder. Hele prosessen fra vugge til grav dreier seg om å få folk til å innordne seg, til å ikke gjøre ting som kan føre skuten på utrygg grunn. De som ikke vil innordne seg blir hundset og forfulgt både av enkeltindivider og grupper. Det kan være ganske så vanskelig å få øye på for de som aldri gjør noe vågalt, sosialt sett, men heksejakten starter nokså hurtig for de som trår utenfor, enten med vilje eller tilfeldig.

Så, det viktige også i denne sammenhengen blir å bry seg minst mulig om hva andre mener om en, om å gjøre det en selv mener er best, og å ikke underordne seg andres undertrykkende regime. Man kan og bør slevsagt høre på råd som folk en stoler på kommer med, men til syvende og sist må man ta avgjørelsene alene. Mange har problemer med det. De trenger en hel komité for å ta en avgjørelse, selv om den bare angår dem, og ikke alle de som holder dem tilbake i gjennomsnittsmenneskets fengsel.

Så, når noen forteller deg at «slikt gjør man ikke», «folk vil ikke like det», «det er ikke hva som er forventet av deg» eller for eksempel «det vil bli masse bråk av dette» så smiler du og ler og sier: «Det gir jeg blaffen i. Jeg liker det, jeg har lyst til å gjøre det og ønsker ikke å være som alle andre, men tvert om leve mitt liv som et originalt, tenkende og ekte menneske. Man kan sove når man er død».

«Jeg gikk ut i skogen for å leve bevisst, for å leve dypt og suge margen ut av livet. For å drive ut alt som ikke er liv, slik at jeg ikke i dødstimen våkner opp og opplever at jeg aldri har levd».

Henry David Thoreau

Et variert og godt liv

Tidligere trodde forskere at det ikke dannet seg nye hjerneceller etter at menneskene hadde passert et visst punkt i livet. Nå har de funnet ut at det var feil, fullstendig feil. Det blir dannet nye hjerneceller og nervebaner hele livet.

Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.

Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.

Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.

Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.

Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.

Hva venter vi på?

En fornuftig politiker?

I hvert fall i denne ene saken er Torbjørn Jagland det. Han tar et fabelaktig oppgjør med det brune og skitne i sitt eget parti. AP har lenge nå vært ettergivende ovenfor Rasistpartiets rasisme, i et desperat forsøk på å stoppe dets fremgang og dets «stjeling» av «arbeidernes» stemmer. Helt siden Carl Ivar hagen begynte å etterligne Adolf Hitler tidlig i sin karriere og vant stemmer på det i et rasistisk norge har AP vært ettergivende og svak. Kanskje var det fordi de innerst inne var enig med han, jeg vet ikke helt, men noe som er helt klart er at rasismen i norge strekker seg langt utenfor Rasistpartiets rekker.

Så nå, når Jagland, en av de få tenkende toppolitikerne i AP og i politiske partier generelt endelig setter skapet på plass så er det på høy tid. Han sier ganske riktig at islam ikke er et problem i norge, at det ikke finnes noen trussel, at hagen, Jensen, Rustad, Kolberg & co utelukkende koker suppe på fryktens spiker, og går imot strømmen på en fabelaktig måte. Jeg tviler på at dette vil føre til slutten på den offentlige rasismen i norge, eller selv begynnelsen på dens slutt, men det er alltid forfriskende når et enkelt menneske står fram.

Jagland ser virkeligheten, der mange av hans kollegaer, i alle partier ikke ser den, eller ikke ønsker å se den.