Den evige krigen

  Jeg talte uten et manus som vanlig. Dette, etter hukommelsen er en noenlunde korrekt utgave av min tale under Stopp NATO møtet i Bergen 8. mai i år.

  En taushetens lov, en som nærmest automatisk utelater en masse saker fra den offentlige debatt er påtagelig i alle vestlige land. Kritikk mot NATO og diskusjonen om verdien av et gitt lands medlemskap der er så visst blant disse. Det er en styrt ovenfra og falsk enighet som dominerer dagens ensrettede samfunn, en der en massiv propagandamaskin starter opp hver gang noen prøver å fremme alternative synspunkter. De som prøver på det blir ignorert, latterliggjort og forfulgt. Etablert media og det ensrettede samfunnet etablert media tjener er ivrige deltagere i et høyt og lavt kor av konformitet og underkastelse. Etablert media har forlengst blitt den fjerde, støttende statsmakt, fjernt fra å være det korrektivet dets forsvarere skryter av at den er.

  George Orwell talte vel og lenge om den evige krigen. Det er utrolig hvor mange av hans dystre «spådommer» som har vist seg å holde stikk. Den triste sannheten er at de som bestemmer har brukt og bruker hans fortelling 1984 som et veikart istedenfor en advarsel. Den evige krigen rettferdiggjør seg selv. Den trenger ingen argumenter utenom vedvarende og gjennomgående propaganda. En hel masse bortforklaringer blir presentert for folk, som «krigen mot terror», den siste oppfinnelsen de som bestemmer bruker for å holde nede en gitt befolkning. Slike direkte oppkonstruerte scenarioer er brukt for å innføre en mengde nye undertrykkende lover, mye mer overvåkning av offentlige og private rom og så videre. Videokameraer er overalt i det offentlige rom i dag. Overvåkning av Internett og telefonsamtaler blir stadig mer omfattende. NSA-avsløringene og lignende beviser at den ikke retter seg inn mot spesielle grupper, men mot oss alle.

  NATO er slett ingen godhetens organisasjon og har aldri vært det, men har blitt ti ganger verre etter at den mistet enhver berettigelse man kan hevde at den noen gang hadde etter Sovjetunionens fall.

  Etter Sovjetunionens fall og nedleggelsen av Warszawa-pakten opplevde vi en kort periode der de mest optimistiske av oss med berettiget håp kunne hevde at verden beveget seg i riktig retning. Forsvarsbudsjetter ble faktisk kuttet, til og med i USA. Det tok tid før undertrykkelsens krefter tilpasset seg den nye situasjonen. Plutselig fantes det ingen fiende å peke på lenger. De måtte finne en ny.

  Hendelsene den ellevte september 2001, som ved et trylleslag ga dem den fienden. Den herskende illusjonen om vestlig godhet og frihet kollapset som det korthuset det var. Nye kriger og nye, undertrykkende lover fulgte på samlebånd. Plutselig, som ut av intet ble fjerntliggende regimer som ikke truet oss på noen måte og Afghanske religiøse fjellfolk den nye Store Trusselen.

  Det har vokst derfra til noe som viser bortenfor all tvil at angrepsalliansen USA/NATO er vår sanne fiende. USA er den ledende kraften i denne aggresjonens allianse, men de andre er så visst ivrige medhjelpere. Når Libya ble bombet stod Norge, en gang blant de mer tilbakeholdende landene i alliansens aggresjon for det meste av bombingen. Storbritannias nasjonalforsamling stemte med stor iver for å bombe Syria. De fleste andre medlemmer er minst like ivrig. Det pleide å være massiv motstand mot NATO-medlemskap i de fleste medlemsland, men nå har det nærmest blitt en ikke-sak. En unison enighet om spørsmålet gjennomsyrer de fleste av nasjonalforsamlingene og deres små og store politiske partier. SV sin retrett og feige holdning her er spesielt skuffende.

  Verden har nærmest vært i krig siden 1938, om ikke enda lenger, mye lenger, en tilstand av vedvarende konflikt som har vokst seg enda verre de siste tjue årene. Militarisme dominerer menneskehetens tilværelse på alle fronter.

  Gjennomgripende propaganda hevder at land og grupper som ikke truer oss truer oss, og at vi angriper et gitt land og dreper en hel masse av dets innbyggere for å redde disse innbyggerne fra grusomme diktatorer…

  Det er virkelig utrolig at slike løgner, slikt vilt oppspinn og bedrag blir trodd og forsvart, men det blir de, av en mer eller mindre bortreist and uinteressert befolkning, og vi lider alle under det. Det må ta slutt… i går!

Vokterne

  I det attende århundre foreslo Jeremy Bentham, in diskusjoner med den britiske regjeringen en innretning som har blitt kjent som en panopticon, fengsler og forskjellige andre steder der vaktene kan se folk uten at folk ser dem.

  Vaktene kan sitte i et tårn eller foran overvåkningsskjermer eller annet. De som de ser på kan ha en mistenke, til og med en sterk mistanke om at det skjer, men har ingen definitive bevis hvorvidt de blir overvåket eller ikke, og det er hele poenget, det sinnssykt geniale bak det hele. Formålet er ikke bare å holde folk fysisk, men også mentalt innestengt, praktisk talt å få dem til å vokte seg selv. Det er så sleipt.

  Bentham støttet flere vågale og gode saker, som kvinners, arbeideres og dyrs rettigheter, men i sitt hjerte var han helt klart en autoritær person, en mann i lovens og ordensmaktens og tyranniets tjeneste. Ironisk nok, i hvert fall offentlig så han på sin ide som noe som ville tjene offentligheten, en falsk, uærlig fremstilling som blir gjentatt av dagens forsvarere av tanken.

  I dag, hvor direkte og indirekte overvåkning har tatt av bortenfor enhver fornuftig tilnærming, blir ideens sanne form og praktiske innhold avslørt. Vi ser hva det endelige målet hos de som bestemmer er; å gjøre hele verden om til et eneste stort fengsel.

  Storbritannia og USA, med sine mange gamle og nye overvåkningslover og «antiterror» lovverk er pionerene og resten av verden dilter etter, og som alltid er et slikt massivt system av undertrykkelse solgt som en god ting som tjener offentligheten og folk flest, mens det egentlig er et gjennomgående ondsinnet system som sikter mot intet annet enn total kontroll av ethvert individ uansett hvor det enn måtte leve.

  Det er på høy tid å si NEI til dette, og til hyklerne og løgnerne og iscenesetterne som selger det til oss. Det er ikke engang i nærheten av å være en god ting.

  PS: Hvis du avviser dette som den typiske «konspirasjonsteori» eller trekker på skuldrene og sier at dette ikke har noe med deg å gjøre eller ikke ser eller ikke ønsker å se faren ved det, så synes jeg oppriktig synd på deg. Det vil bevise bortenfor all tvil at det ikke er håp for deg, at du ikke er det minste opptatt av din egen frihet eller velferd.

  PS: Dette ble opprinnelig skrevet før de siste, dramatiske NSA avsløringene, der enhver konspirasjonsteori om overvåkning og dens utbredelse ble bevist en gang for alle, da det ble bevist nok en gang at det er langt verre enn vi tror.

Overvåking og de som støtter overvåkerne

  Det spiller null og niks rolle om overvåking på bussen, på gaten eller noe som helst sted «virker» eller ikke, fordi «kuren», om man skulle mene at det er noe behov for det overhodet er langt verre enn «sykdommen».

  Man kan alltid finne et eller annet «godt» argument for å rettferdiggjøre enhver undertrykking. Det er så veldig viktig å frigjøre seg fra automattenkningen undertrykkerne prakker på oss. Hvis man er for overvåking, for eksempel så støtter man undertrykkerne, så enkelt er det.

  Overvåkingen, som så mange andre ting i dagens samfunn er ikke der for vår skyld, slik de hevder og lurer folk til å tro, men for deres.

  Bare lettlurte og kraftig ordensorienterte personer godtar overvåking.

Grunnlovsfeiringen

  Kjære bedritne, selvtilfredse og lettlurte landsmenn...
  Det blir holdt en rekke taler i disse dager. Jeg hørte på flere av dem i byparken for ikke så lenge siden. Dette er min:

Hvorfor skole?

SV ønsker å fjerne leksene i skolen.

Endelig, etter mange år med fjas kommer et godt forslag, et godt første skritt i «skolepolitikken».

Det er ille nok å måtte bruke en så stor del av livet sitt på skolen, om man ikke skal måtte bruke det som måtte være av fritiden også. Sannheten er at skolen ødelegger barna, at selve eksistensen av skolen ødelegger dem, tilpasser dem til et voksent liv uten selvstendighet og frihet.

For min egen del kan jeg si at ved å avvise skolen og alt dens vesen lærte jeg å bli et selvstendig og oppegående menneske. Som George Bernard Shaw sa det:

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt».

Elevene skal liksom tilegne seg ferdigheter der, men hvilke ferdigheter snakker vi om her? For alle som vil være ærlig når det gjelder dette åpenbare faktum, så dreier disse ferdighetene seg først og fremst om å tekkes læreren, å tekkes han eller henne, å pisse vedkommende mest mulig oppover ryggen. Det er de lydige og oppmerksomme som lykkes, Intelligens og kreativitet og selvstendig tankegang og oppførsel tillegges liten vekt, og fremstilles helst som et problem. Man lærer en masse unyttig og også en masse direkte ødeleggende informasjon.

Man lærer den falske historien, seierherrens historie, om hvor viktig og riktig religionen er, om hvor essensielt det er å adlyde autoriteter, om Orden Muss Sein, kort og godt. Man lærer å bli en God Borger, et nyttig tannhjul i det store tannhjulet.

Man blir tvangsforet samfunnet kunstige syn på naturen, som noe som skal brukes og kastes. Det direkte ukritiske synet på vitenskapen og den avanserte teknologien som noe godt og riktig gjør den oppvoksende generasjon enda verre enn dem før den når det gjelder likegyldighet til naturødeleggelse.

I det hele tatt: jeg kan ikke finne noe som er riktig med skolen…

Når det gjelder lekser så var det bare ryggpisserne som gjorde dem. Vi andre prioriterte å leve istedenfor. Det er ille nok å tilbringe store deler av dagen på skolen om ikke fritiden skal ødelegges også.

Det man burde ha gjort med barn, med de som vokser opp er å lære dem å tenke selv. Ethvert samfunn med en berettiget grunn til å være stolt av seg selv bør ikke bare godta annerledes tankegang og vill skapertrang, men oppmuntre det.

Og dette burde slevsagt vært en selvfølge!

Robert Lindner, som skrev «Rebel without a cause» sa at skolen er et utmerket sted for å produsere roboter. Etter min mening er det en veldig forsiktig måte å si det på.

Uprovosert

Når TV2 hadde et innslag der de ikke klarte å oversette et enkelt engelsk ord riktig engang så er det et typisk eksempel på at etterretteligheten til norsk etablert media ikke er noe bedre enn hos deres utenlandske kollegaer.

Når de skulle oversette teksten fra websiden til gruppen Never Trust a Cop oversatte de «pawn» med reker. Pawn betyr brikke (i spillet), en bonde i sjakk. Prawn betyr reker.

Dette er teksten som TV2 oversatte:

Don’t get turned into a pawn

We have made our decision already. We will not act as pawns to be sacrificed, as a disgusted, but stranded demonstration, only for a few can chief negotiators, pointing to 50.000 bored demonstrators, could present half a percentage point more of carbon reduction. We want to get active ourselves.

Feilen er fortsatt ikke rettet på TV2s Websider, men jeg tok et skjermbilde for sikkerhets skyld (bildet nedenfor).

Denne ene feilen alene er jo ikke det aller verste. Det er det all propagandaen formidlet av TV2, VG, Dassbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Aftenposten og NRK osv som er.


Et ord er ofte gjentatt blant de modige demonstrantene i København i disse dager: Uprovosert. Etablert medias «rapportering» fra Københavns gater og politiets uttalelser om politiets brutale aksjoner mot demonstrantene er avslørt som de sedvanlige løgnene og bedraget det er.

Demonstrantene er brutalisert og umenneskeliggjort på alle tenkelig og utenkelige måter, tvunget som de er til å sitte på asfalten eller brosteinen eller fortauet i timevis, forhindret fra å pisse og drite, og til slutt pisse og drite på seg selv, fengslet i tolv timer i bur, hvor selv de syke ikke ble hjulpet og mer til, og så er det demonstrantene som blir fremholdt som voldelige.

Det er det samme mønsteret som vi pleier å se når folk samles for å protestere mot urettferdighet og makt. Du blir fortalt gang på gang at det er en pris å betale hvis du ønsker å ta i bruk den retten (sarkasme) du har til å protestere. Du blir fortalt at hvis du er ulydig mot herrefolket på toppen av pyramiden vil du bli slått gul og blå. De vil denge løs på deg med klubber, brekke ribbeina dine and få deg til å angre på at du noen gang ble født. Alt dette mens en fullstendig bortreist befolkning kjøper løgnen og bedraget de er tvangsforet gjennom etablert media og offisielle kanaler uten å engang prøve å utøve selvstendig tankegang og handling.

"I'm outraged at this treatment of legitimate protesters & the media's distorted reporting of it." Maude Barlow protester Copenhagen

"Suddenly, an unprovoked and very military-style police action took place." - Maude Barlow protester in Copenhagen

"Why just criminalise protesters, when you can dehumanise them too?” Helga Matthiassen - protester Copenhagen

Andre, også nøytrale observatører og selv «prominente borgere» rapporterer at de måtte søke ly i restauranter og praktisk talt overalt fra politibetjenter «som angrep alle».

Jeg har lest uavhengige nyhetsrapporter i enda større grad enn jeg vanligvis gjør de siste dagene, og også snakket med folk som er tilstede i den kokende kjelen kalt København. Alle sammen formidler et totalt forskjellig bilde fra det vi er foret gjennom offisielle, forræderske kanaler og deres løgnaktige, bedritne medarbeidere.

Danmark har nylig, som så mange andre nasjoner utvidet politiets rett til å bryte opp protester, til å rent faktisk gjøre nøyaktig som det måtte passe dem. Situasjonen for folk som ønsker å tenke og handle selvstendig har gått fra galt til verre.

Politiet har ikke drept noen ennå, som de har gjort så mange ganger før, men de har, med vitende og vilje traumatisert talløse mennesker, og forsikret seg om at mange aldri mer vil ønske å dra ut i gatene for å protestere.

Heldigvis så finnes det fortsatt folk som kan takle selv slik en umenneskelig behandling og gå ut der og be om mer. Det er en trøst i dette bleke, undertrykkende samfunnet.

Er politifolk mennesker? Ja, den mest skremmende tanken av alle er at de er det, og fortsatt er i stand til å oppføre seg slik de gjør.

Til sist, men ikke minst er det viktig å huske på at dette handler ikke om og bør ikke handle om politiet, om Gestapo. Man bør alltid ha på minnet at de «bare» er de ivrige tjenerne til pyramidene og folk på toppen der, til et samfunn for lengst berøvet rasjonell tankegang og grunnleggende menneskelighet.

Andre artikler om samme og lignende tema på Uten Grenser:

Sinnssykt

Tenneskjærende innrømmelser (Genova 2001)

Slaget om Gøteborg

Ingen fred uten rettferdighet

Voldelig politi herjer i Oslo sentrum

Vold

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

1984

Den fjerde statsmakt

Vaktbikkjer

Utfordret

Mennesker forbudt

Justismord og feil siktelse en masse

Egenverdi

Til venstre for regnbuen

Venstre hevder å representere «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Det er jo enda en selvmotsigelse fra deres side, slevsagt, da kapitalismen åpenbart og selvforklarende er en av de mest destruktive ideologier som menneskene noen gang har fostret. De snakker om miljøvern, men er industrivennlig som bare pokker. Det er ingen konsekvens i det de gjør, bortsett fra at de er inkonsekvent…

De er liberale, tror på markedets kraft, dets ødeleggende kraft, og de omfavner det. Det er virkelig helt utrolig at de påstår å være humanister, fordi det er så visst ikke noe humant med deres ord og gjerninger. De støtter helhjertet opp under et system som er pillråttent og nådeløst, både mot enkeltmennesker og grupper, i norge og resten av verden.

Det er syltynt det hele.

De har aktivt, i regjering gitt støtte til økt overvåkning av enkeltmennesker og grupper, og utvidelse av politiets fullmakter, blant annet til avlyttning. Blant annet tidligere justisminister Odd Einar Dørum var svært så aktiv der. At de nå påstår å ha sett lyset i opposisjon bør ikke tillegges noen vekt.

Venstre er minst like flinke som sine kollegaer til å fremstå som noe de ikke er, og som sine kollegaer er heller ikke det de later som om de er noe særlig å skrive hjem om. De er den gyldne middelvei personifisert, systemets forsvarer fremfor noen, og ærlig talt bare å riste på hodet av.

Deres fremste samarbeidspartnere, Høire og Krf levner dem veldig liten ære. Igjen kommer vi inn på konsekvens. De hevder å kjempe mot intoleranse, men samarbeider med KrF ved ethvert veiskille. De hevder å representere kapitalisme med et menneskelig ansikt (hva nå det enn er), men har hatt et nærmest seksuelt samkvem med høyre i alle år.

Sannheten er at de er ikke bedre, rett og slett. Tomme tønner ramler og skrangler. Det finnes ingen eller liten substans bak retorikken og de fine ordene. De gjør ikke stort og det de gjør er ikke særlig bra i det hele tatt.

De er slett ikke noe alternativ til det røde eller det blå, men er bare mer av den sammen suppen.

De som sviktet

I min serie av artikler som tar for seg de politiske partiene har jeg i dag kommet til Det Norske Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er kort beskrevet egentlig: De er partiet, bevegelsen som sviktet.

De er representanter for det som i utgangspunktet var en opprørbevegelse, men som i det øyeblikket de fikk makt raskt fjernet seg fra sine opprinnelige idealer. I flere tiår hadde de mer enn nok parlamentarisk makt, i hele det nordvestlige Europa til å ta et oppgjør med pengemakt og tyranniske krefter generelt, men det gjorde de aldri, ikke med det fundamentale i kreftene som styrer dagens samfunn. I stedet sluttet de seg til dem. De ble veldig hurtig, på område etter område og helhetlig en integrert del av det systemet de opprinnelig kjempet imot.

Dette er veldig vanlig når kritikere av et gitt system slutter seg til det og prøver å forandre det innenfra, men det må gå an å si at sosialdemokratene nærmest omfavnet sin egen korrumpering på en mer enn entusiastisk måte.

De sluttet seg til den aggressive angrepsalliansen NATO. De lot de rike og mektige fortsette å herje i verden. Deres mikroskopiske inngrep i systemet hindret ikke dette, men ga bare illusjonen av å hindre det. De tok aldri et oppgjør med brune og rasistiske strømninger i egne rekker, noe som er en årsak til at Rasistpartiet har så gode vekstvilkår i dag. De overvåket og terroriserte samfunnskritiske partier og miljøer og enkeltmennesker uten at noen noensinne har stått til ansvar for det. Korrupsjonen og egeninteressene regjerte. Blant annet så ble alle nyvalgte bystyrerepresentanter i Oslo på slutten av femtitallet som IKKE tok imot bestikkelser og fordeler nærmest utstøtt. Naturødeleggelsene og forgiftningen av mennesker (også arbeidsfolk) og dyr eksploderte under deres styre.

På punkt etter punkt sviktet de. Rettferdighet og håpet om en bedre og rettferdig verden forble tomme ord og luftbobler.

Vi ser det i dag også, slevsagt. Deres retorikk sier en ting, deres handlinger noe ganske annet. Nær sagt uansett hvem og fra hvilken side kritikken av Det Norske Arbeiderpartiet kommer fra må den sies å være mer enn berettiget. Å kritisere dem er en ekstremt takknemlig oppgave. På punkt etter punkt, område etter område…

svikter de.

De er ikke fremtiden, men veldig sterkt forankret i en fortid de selv skapte.

Livsfjerne og ekstra sleipe politikere: Erna Solberg og høyre

Høyre har, sin vane tro kommet med en rekke forslag som vil gjøre fattige enda fattigere. Jeg skal her i detalj beskrive hva Ernas siste uttalelse om høyres intensjoner, hvis de blir gjennomført vil føre til. De tar opp igjen et gammelt forslag om at fastlegene bør ha mindre makt når det gjelder sykemelding, og at de bare bør få anledning til å sykemelde folk i seks måneder, ikke tolv som nå.

Jeg kan si veldig mye om det, siden jeg har gått igjennom og går igjennom prosessen.

Det kan se ut som et veldig uskyldig på overflaten, for den som ikke vet hva det innebærer, men det er i virkeligheten veldig sleipt og innrettet mot å gjøre livet enda verre mot de som har det fælt fra før. Ha ingen illusjoner: dette er høyre i et nøtteskall. De er et parti for de vellykkede.

Maksimum sykemeldingsperiode er i dag et år. Det er da man får 100 prosent støtte, altså like mye man får som når man er i arbeid. Eller rettere sagt: det er slik det burde ha vært, men det fungerer ikke slik egentlig. Man får nemlig like mye som man har tjent i de siste seks månedene man var i arbeid. Men veldig ofte har man hatt redusert arbeidstid i tiden før man blir formelt sykmeldt og får derfor i praksis mindre enn full lønn. Og hvis man da har hatt dårlig lønn i utgangspunktet kommer de økonomiske problemene raskt. Jeg fikk de relativt raskt, til tross for at jeg lever nøysomt og ikke har lån. De som har lån får det fort enda verre.

La oss så spole et år fremover, til slutten av det første året. Da går man over på noe som kalles rehabiliteringspenger og får bare 66 prosent av lønnen man hadde da man var i arbeid. Det er her høyres genialitet og sleiphet kommer til fullt uttrykk. Det høyre egentlig ønsker er ikke først og fremst å mistenkeliggjøre fastleger, selv om de ønsker det også, men å redusere perioden med full utbetaling til seks måneder.

La meg også legge til at maksimum periode med noen form for sykelønn er maksimum to år og alle bør da få en viss ide om at syke slett ikke har gunstige forhold her i landet, at man bør få betydelige HØYERE og gunstigere støtte, ikke enda mindre enn nå.

Smak på den dere idioter med dårlig økonomi som vil gå fra galt til verre med høyre og FRP. Disse to partiene ønsker å øke forskjellene i et allerede dypt urettferdig samfunn og hvert eneste forslag de kommer med beviser det. Dette siste er bare ett blant mange i en lang rekke. Det passer godt inn med de andre, der det sies at «man skal arbeide for trygden» og lignende. Man skal jobbe, uansett hvor syk man er, for det må man, hvis man vil ha mat på bordet i et samfunn som allerede er til for de rike og vellykkete og friske.

La Erna og hennes like leve et år på min nåværende inntekt, og da, først etter at hun har gjort det kan vi snakkes. Før det spyr jeg bare ved tanken på den feite reva.

Hvis noen mener at jeg bør være høflig her, så er jeg slevsagt dypt uenig. Erna og gjengen er sant avskum og bør behandles deretter. De vil ødelegge fullstendig muligheten for at jeg og mange andre kan få noe som engang ligner et brukbart liv fra nå av. Som sagt så er økonomien for syke og fattige ille fra før, men de brenner etter å gjøre det enda verre.

Høire ønsker ikke at «enkeltmennesket skal ha frihet til å velge». De vil innsnevre valgene enda mer, ta fra oss de få valgene vi har.

En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation

Jeg har nettopp sett Terminator Salvation, en film Dagbladets kritiker Vegard Larsen kaller «tidvis latterlig dårlig», et syn han deler med de fleste profesjonelle kritikere.

Filmen er et mesterverk fra første til siste bilde. I tillegg til å være utrolig godt laget og ha en fantastisk historie sier den, i likhet med alle Terminator-filmene utrolig mye om skjebne og hva det betyr å være menneske. Den er noe så sjelden som en dyp, intens actionfilm.

For hver oppfølger i denne serien har jeg gått til kinoen med små forventninger. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg har kanskje fryktet at det er ikke mulig å gjøre det like bra som før. Hver gang har jeg blitt enormt og positivt overrasket. Det er ett eller annet med selve temaet og historien som åpenbart bringer frem det aller beste i de vidt forskjellige filmteamene som har laget filmene. Man kan se og føle hvor gjennomarbeidet alt er.

Vi følger endelig John Connor, menneskenes leder i kampen mot maskinene i fremtiden. Vi vet en del om hva som skjer der, en del om hva som må skje, men spenningen er på topp likevel og til tross for det. John Connor er ikke lenger hundre prosent nødvendig for at kampen mot maskinene skal fortsette. Kyle Reese er det, men ikke John Connor. Og vi holdes på pinebenken til siste bilde. Historien er om menneskene mot Maskinen, i ytterste forstand. I en tid der menneskene blir stadig mer omgjort til organiske maskiner, til roboter, dukker som knapt gjør annet enn å danse etter tråder så er en film som dette enda mer verdifull. John Connor sier at mennesker ikke kan programmeres. Jeg vet ikke om jeg deler hans syn, men det er helt klart at ikke alle mennesker kan programmeres. Ilden som brenner inni hvert enkelt menneske kan ikke slukkes.

Jeg anbefaler filmen på det varmeste, ikke bare som et must, men essensiell, som noe man ikke må gå glipp av.

Kritikerne er som sagt kulturverdenens parasitter. De har ingen funksjon. De har ikke peiling på film, hva som er god film, eller rettere sagt: har ikke bedre peiling enn folk flest og langt dårligere enn andre blant oss som brenner for en god historie, for en opplevelse i og utenfor kinosalen. De fremmer sitt syn og presenterer det som en bibel på hva film eller kunst generelt bør være.

Jeg har alltid sørget for å få sett filmer som har blitt slaktet av kritikerne og de har vist seg å være, nærmest uten unntak utrolig bra filmer.

At disse folkene får betaling for å skrive pisset sitt er bare helt utrolig.

Vegard Larsen & co får terningkast 1

Du har nettopp lest en manns mening.

Utfordret

Ett av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge. Man ser i det i all debatt, diskusjon, både offentlig og privat, spesielt om kontroversielle emner, men det går igjen over hele linjen. Folk flest har et stivnet syn på tilværelsen. Alt og alle som utfordrer deres gjennomsnittlige og fasttømrete syn på tilværelsen blir fordømt og avvist, allerede i utgangspunktet. Det skjer ingen eller liten realitetsbehandling i folks bevissthet. Avvisningen og fordømmelsen er automatisk.

Det er unødvendig å komme med eksempler her. Alt som trår utenfor folks oppfatning av virkeligheten kommer innunder nevnte kategori.

Måten å bøte på dette er i første omgang å ikke ta hensyn til folks pysete holdninger, men tvert om skjære i dem mest mulig, på flest mulige områder. På lengre sikt må man skape et samfunn som ikke bare vil godta annerledes tenkende, godta variasjon og uhemmet skaperevne, men fremelske det. Barn må helt fra tidlig barndom få en innføring i alle sider av livet, og ikke bli holdt utenfor, som de blir i dag. I dag blir barn behandlet som porselen. Når du ser et barn i refleksvesten så er ikke det bare et symptom på at man blir overbeskyttet fysisk, men også at man blir det mentalt. Man skal «snakke» med barna når det skjer noe fælt, som om de ikke skjønner at livet kan ha sine uheldige sider. Jeg har en nyhet til folk flest: Barn og folk flest er faktisk langt mer robust enn mange ser ut til å tro.

Maktapparatet som sivilisasjonen har blitt bygget opp rundt har slevsagt en hensikt med å holde viktige deler av virkeligheten skjult for folk flest, med å holde dem i uvitenheten: De blir lettere å styre på den måten, og det er maktapparatets hensikt ved alt den gjør. De ønsker kontroll for enhver pris.

Slik blir menneskeheten temmet og brutt ned, stykke for stykke.

Så tenk deg om neste gang du får en impuls til å fordømme det og de som er annerledes, neste gang du opplever noe som ikke passer inn i ditt snevre bilde av tilværelsen. Kanskje din første innskytelse er gal? Kanskje den ikke er din en gang, men har blitt tatt på grunnlag av holdninger som har blitt spilt inn på bløtdisken din siden fødselen, uten at du engang har prøvd å utvikle dine egne meninger? De fleste mennesker fungerer i dag knapt bedre enn lydbåndopptakere. De gjengir bare passivt andres ord og handlinger og har få eller ingen egne tanker og holdninger.

Et annet ord for slike vesener er dukker eller roboter. Det er hva mennesker i det store og det hele har blitt i den moderne verden. Trykk på en knapp, rykk i et tau, og du kan få dem til å gjøre hva som helst. Hvis du spiller på de før nevnte inngrodde reaksjoner er suksess praktisk talt garantert.

Så neste gang du blir sjokkert eller «moralsk forarget» eller føler trang til å angripe en fremmed eller en som ikke passer inn i ditt mønster, tenk deg om, en, to og tre ganger, og kanskje, kanskje vil du innse at du ikke lever det livet du egentlig ønsker, at det deg det er noe i veien med, ikke den du fordømmer og kaster stein på. Etter at denne prosessen har stått på en stund vil du kanskje også merke andre forandringer, at du forandrer deg, til det bedre. Kanskje vil du da til og med like den personen, det frie mennesket du etter hvert vil bli.

Utdypning på Uten Grenser:

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Slevsagt

Et variert og godt liv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter

Provokasjon

Vaktbikkjer

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

Pseudojournalistikken (I)

Det beste man kan si om norsk etablert presse er at den er helt fabelaktig til å slå seg selv på brystet. Dette skjer gang på gang og konstant, og helt uten at det er noen grunn for det. Dette gjelder jo alle etablerte miljøer og yrker, men man må nok sette pressen høyt på listen over de aller mest selvrettferdige i så måte. Jeg får stadig et pussig bilde i tankene av Tarzan, Jungelens Konge som står og slår seg triumferende på brystet etter å ha nedlagt nok et lett bytte.

Det finnes en rekke måter for den etablerte (pseudo)journalist å utmerke seg i et miljø der åpenhet og sann nytenkning er bortimot totalt mangelvare. Utdelingen av SKUP for gravende (graverende) journalistikk er en like stor vits hvert år. Som alle priser er dens egentlige formål å holde alle kontroversielle saker og skriverier (og sann journalistikk) godt utenfor etablert media. Sneverhet er målet og middelet.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik den elsker å fremstille seg selv. For den som selv samler inn nyheter daglig fra hele verden blir dette så åpenlyst at man knapt rører på øyenbrynet hver gang pressen lyver eller lyver ved å fortelle sannheten eller utelater store deler av sannheten, som vel er den mest populære metode.

Torstein Viddal uttaler i forbindelse med at den feirede redaktøren i Bergensavisen Olav Terje Bergo søker om støtte fra STUP, studiepermisjonsordningen at Norge ville ha vært et bedre og mer demokratisk land om alle dagens redaktører og journosauer fikk studere skyformasjonene rundt Beerenberg til de gikk av med AFP… et utsagn det ikke er vanskelig å være enig med.

STUP og SKUP er begge utmerkede ordninger når det gjelder å oppmuntre pressefolk til å bli enda flinkere til å skjule sannheten for folk. Etablert medias oppgave er å lulle folk enda mer i søvn, og den oppgaven klarer de utmerket. Den andre, mindre kjente oppgaven deres, som stort sett bare blir nevnt i festtaler, å oppmuntre til fri debatt og meningsutveksling og sannhetssøken er de mindre «heldig» med. Noe som ikke er så rart, slevsagt, siden den ikke har noen relevans bortenfor de nevnte festtalene.

Uten Grenser kommer, som alltid tilbake til dette tema med ujevne mellomrom.

Mobbing

Mobbing begynner stort sett på barneskolen, selv om det kan starte tidligere. For den som blir utsatt for det er det både en langsom og brutal oppvåkning. Man er et barn og relativt uskyldig, fjernt fra den relative kynismen som uvilkårlig sniker seg inn i voksen alder. Først skjønner man ikke hva som foregår. Man tror noen har begått en feil og er nokså uforstående til det hele. Man regner med at det vil gi seg snart. Så kommer den sakte, brutale oppvåkningen. Man blir hundset med dag ut og dag inn, fra det øyeblikket man kommer inn skoleporten. Alles fiendtlige blikk og oppmerksomhet blir kastet mot en som et regn av skarpe kniver og du blør, blør voldsomt, men du dør ikke, bare lider. Noen ganger får den nådeløse hundsingen fysiske utslag, andre ganger er det bare den nådeløse ertingen. Men alt sammen er til stede i din bevissthet, til enhver tid. Man lurer på hvorfor ingen gjør noe, hvorfor ingen stopper det som skjer, nærmest åpenlyst. Man skriker det ut i sin taushet.

Den uunngåelige tanken, om at det er deg det er noe galt med melder seg. Det må da være en grunn til at dette skjer, en grunn til at hele verden er imot en? Skyldfølelsen melder seg for fullt og man utvikler en stadig sterkere følelse av at man fortjener dette, at det er bare som det skal være. Det forfølger en, selv i hjemmets relativt trygge buk, når man ikke er der, i hønsegården, utsatt for hakkekylingenes vanvittige vrede og forakt, og jo mer usikker en blir, jo sterkere blir forfølgelsen. Fordi mobberne er følsomme, på et vis, på en bakvendt måte. De kan føle når deres hundsing er vellykket, slevsagt, både forbi andre slutter seg til deres kampanje og fordi offeret oppfører seg som et offer.

Offeret innser ikke det selvfølgelige før lang, lang tid har gått, innser ikke at hakkekyllingene leter etter folk som skiller seg ut, på den ene eller andre måten. Det tar mange år før man innser det, men med en gang sannheten demrer for en, at det går et lys opp for deg så skjønner du at det er ikke deg det er noe i veien med, men de som angriper deg. Du innser at de går etter strupen din, at de angriper det som er unikt ved deg, det som gjør deg til noe spesielt. Man blir angrepet når man skiller seg ut i dagens samfunn. Det innser man når man blir voksen og tenksom.

To (eller tre) mekanismer virker her: den ene er misunnelse. De kan føle at du har noe de mangler og de blir veldig, veldig trist og sint og trangen til å slå ned den som har styrke (eller ikke) til å være annerledes blir overveldende. Den andre er den generelle hønsegårdmentaliteten. Man velger seg den som blir sett på som den svakeste kyllingen og hakker på den i flokk, gjerne til den ligger der og blir liggende. Den tredje grunnen er at det ikke behøver å være noen grunn. At mobbingen rammer en enkelt person kan starte som en tilfeldighet, men med en gang den har startet er det veldig vanskelig å få slutt på den. Ofte hjelper det ikke å flytte til en ny skole, fordi man etter å ha vært offer en tid begynner man å se på seg selv som ett, og man kan like gjerne ha et skilt om halsen der det står STIKK HER.

Det er den brutale sannheten, og grunnen til at samtlige kampanjer mot mobbing feiler, er nærmest totalt meningsløse. Barn er grusomme. De har en grusomhet i seg, i hvert fall i dagens verden som nærmest blir oppmuntret og må få utløp. De blir opplært av foreldrene og av samfunnet for øvrig at man ikke skal stikke seg ut, at man ikke skal skille seg ut, ikke stikke hodet frem. Hvis man gjør det fortjener man å få det kappet av.


Det tar lang, lang tid før en person som blir utsatt for slikt innser sin egenverdi. Noen gjør det aldri og blir helt ødelagt. Det tok meg veldig lang tid, og selv etter det, etter at man blir noenlunde hardhudet fortsetter plagingen, nærmest av gammel vane. Man blir tykkhudet etter hvert, og det kan jo faktisk være en fordel i dagens verden, så lenge man klarer å holde fast ved det verdifulle som brenner i en. Jeg klarte det, fordi jeg aldri ga opp. Familiestaheten kom til sin rett igjen. Jeg skiftet aldri skole, ga aldri etter for det nådeløse, umenneskelige presset. Selv om jeg gruet meg for å gå på skolen gikk jeg, og fikk etter hvert venner som respekterte meg for det jeg var, et selvstendig og oppegående menneske. Jeg bare kikket foraktelig på mine plageånder, og selv om det fikk dem til å bli enda mer pågående i en periode så fikk de omsider nok. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer sluttet jeg også å være det.

Jeg var «heldig». Mange kommer aldri opp av hønsegårdens sump. De forblir usikre vrak resten av livet. Jeg var heldig og kom meg igjennom det uten varige skader. Dog vet jeg godt at noe blir værende, uvilkårlig. Selv nå, mange år senere er det der, det åpne såret og det er fortsatt ikke lett å sitte her og skrive om det.

Men det bør det vel også være. Spesielt med tanke på at det faktum at voksensamfunnet slett ikke er noe bedre, at alle som er annerledes blir angrepet og forfulgt, både med brutale og mer indirekte midler. Vi lever i et tyranni og tyranniet må ha mekanismer som forsvarer seg mot de som ikke kjøper det det selger. Jeg har beskrevet det i detaljer både her på bloggen og andre steder.

Med andre ord: mobbing er en integrert del av samfunnet, fordi det er slik samfunnet fungerer. Folk skal dras mest mulig ned i skitten, skal fratas sin menneskelighet og ligger å krype i rennesteinen. De skal ikke tro de er noe.

Derfor finnes mobbing, og derfor er alle kampanjer mot mobbing meningsløse, meningsløse bedrag.


PS På midten her burde det ha vært et bilde/tegning av en blodig og bandasjert, men stolt hane...

Født i bur

I tenårene hadde jeg blandete følelser ovenfor dyrehager og lignende. På en side mente jeg det var galt å stille dem ut slik. På den andre synes jeg det var bra, på en bakvendt måte at folk fikk komme nær dem, nær naturen og det nærmeste man kunne komme ville dyr.

Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.

Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.

Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.

Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.

Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.

Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.

Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Døden i havet og på land

Ødeleggerne (III)

Flådd og ødelagt liv

Laksenæringen og andre næringer

Friheten angripes fra alle kanter

Jeg har lenge vært bevisst det de fleste ser ut til å fortrenge eller lyve om: Friheten angripes fra alle kanter. Den angripes via offentlige lover, regler og forordninger, og også, i minst like stor grad fra kapitalismens og liberalismens våpendragere. Motivet er stort sett det samme; å få størst mulig kontroll over menneskenes liv og levnet.

Dagens verdensomspennende system må sees på som en helhet, der alle delene arbeider sammen for å undertrykke menneskene og menneskeligheten mest mulig.

Verdens maktsentra går som vanlig sammen for å hindre den relative friheten og herlige kaoset som hersker på Internett.

Friheten angripes på samtlige områder i dagens verden, i en altomfattende, total krig, men det er på Internett man merker det mest, fordi motstanden mot undertrykkelsen av en eller annen grunn er størst der, kanskje på grunn av at det er bortimot det eneste stedet man kan utfolde seg bortenfor et gitt punkt. På Internett er det vanskeligere å fange en, å fange forbryteren, opprøreren, mennesket.

Kanskje.

På Internet har man tilnærmet fri flyt av informasjon eller så nær fri flyt man kan komme i et undertrykkende samfunn, og bak det hele er det det makthaverne angriper.

Informasjon er makt.

Nye lover og forberedelsene til innføring av nye lover, av næringsvennlige tiltak mot den relative friheten på Internett står formelig i kø, i kø overalt.

Lovgiverne har alltid vært hengivne ovenfor industrien og storkapitalen. Dette er slett ikke noe nytt. Det nye er at det er en smule større oppmerksomhet om det i disse dager.

Det er en herlig suppe, med vilje, antar jeg som ikke er lett å få oversikt over. Kampen har blitt ført fram og tilbake i EU-systemet i ganske lang tid nå, og EU og USA er vel de to eneste virkelig viktige statlige aktørene. President Clinton prøvde på nittitallet å få sparket i gang det såkalte Internett 2, som i bunn og grunn var et nytt system, der USA skulle få større oversikt og makt, og han mislyktes fullstendig. Kampen i EU nå går mellom det frie Nettet, såkalt Nettnøytralitet, slik det mer eller mindre er i dag, eller ett der tilgangen kan begrenses av en gitt nettleverandør, der bare et fåtall sider kan finnes og leses av en kunde. De nye reglene kan for eksempel brukes til å stenge ute de som laster ned «ulovlig materiale».

I kveld stemte et stort flertall i EU-parlamentets industrikomite for det såkalte «tilleggsforslag 46», som gjør det ulovlig å stenge en person ute fra nettet uten en rettslig prosess, altså et fornuftig forslag som tilhengerne har kjempet hardt for å få inkludert i den såkalte Telekompakken (som underholdningsindustrien ganske så sannsynlig står bak). Hele styret rundt Telekompakken eller selve dens eksistens er en farse, da det slett ikke er nødvendig med lover på dette området, ikke på dette området heller.

Angrepet på Internett, på den frie ytring går fra høyre til venstre i det politiske system. Forskjellene går mellom individer, ikke partigrenser, slik det ofte er tilfelle. Venstresiden ønsker kontroll for sine grunner. Høyresiden har sine grunner. Resultatet blir det sedvanlige. Makthaverne i offentlig og privat forvaltning går sammen om å utvikle det moderne tyranniet ytterligere.

John Perry Barlow, republikaneren Barlow… grunnleggeren av Electronic Frontier Foundation på nittitallet mener som sant er at nettet i økende grad blir dominert av politikere og næringsinteresser, av begge i like stort monn. Han argumenterer med at folks hverdag har blitt digital og at inngrep der er et like stort inngrep på folks personlige frihet som å for eksempel sette dem fysisk i fengsel, og det er åpenbart riktig.

Han er svært lite på bølgelengde med sine kollegaer blant konservative og liberalister.

Til slutt: lovgivere og næringslivsfolk kommer som sagt med en rekke vikarierende argumenter for de nye lovene. Alt er fundamentalt sett bullshit. Det er bare mer lureri, og bør forkastes av alle som er opptatt av sann frihet og rettferdighet.

Og man bør protestere på alle mulige og umulige måter mot hele suppen. Å komme seg på Internett bør være like lett som å åpne døren til soverommet om morgenen. Det bør ikke være noen begrensninger, ikke mot fildeling, ikke mot noen form for kontroversielt materiale. All slik begrensning er en forbrytelse mot menneskeheten og menneskeligheten. Det er politikerne og pengemakten som innfører og ønsker å innføre de nye lovene som bør straffes, ikke de som politikerne og pengemakten ønsker å ramme.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Eksterne artikler og ressurser:

Blackout Europe

Electronic Frontier Foundation


Internett kan bli «kabel-TV» i Europa

Hvem skal forsvare det frie nettet?

EU-avstemning om Nettets fremtid

Internetanvändarens guide till EU:s telekompaket

Hård slutstrid om internets framtid

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.

På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.

Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.

Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.

For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.

Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.

Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.

Jeg foretrekker det.

Mange flere får sjansen.

Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.

I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.

Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.

Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Støtte

Ellers vil jeg uttrykke min støtte til kunstneren Bjarne Melgaard og hans kunst. Som jeg har påpekt tidligere så er det dette kunst bør dreie seg om, å utfordre etablerte og hellige sannheter og tabuer.

At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.

Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.

Historier og andre innlegg om temaet på Uten Grenser:

Provokasjon

Kåte damer til salgs

Størknet blod

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Enda et justismord

Overgrepshysteriet slår til igjen

Enda en oppblåst ballong stukket hull på

En farlig mann

1984

Sensuren fikk et spark i ræven og det gjorde vondt

Twitteraksjonen mot sensur hos Amazon ble fabelaktig vellykket. De av oss som avskyr sensur i alle dens former fikk skikkelig grunn til å sveve noen timer i går.

Amazon satte et «adult»-stempel på alt de så på som kontroversielt, i dette tilfellet gjaldt det mest bøker om homoseksuelle, eller rettere sagt der homoseksuelle deltok i noen form, også barnebøker der foreldrene var av samme kjønn. Disse bøkene ble fjernet fra de allmenne søkerlistene og ble dermed mye vanskeligere å få tak i og til og med å finne. En aksjon på Twitter fikk ledelsen i Amazon til å krype til korset, til nærmest å snu i døren, med en dårlig unnskyldning om «teknisk feil».

Internett må igjen gis æren for at motaksjonen mot sensuren var så effektiv. Slikt kunne ta måneder og år før. Internett må også gis mye av æren for at sensur generelt er så lite effektiv i disse dager. Det finnes fortsatt mye upløyd mark, mye sensur som gjenstår. Et gitt samfunn har alltid gitt kunsten, i alle dens former skylden når noe går galt i et gitt samfunn, og de trenger å gjøre det ofte, nærmest konstant. De mest utrolige forklaringer og unnskyldninger blir gitt, men den offisielle forklaringen er aldri den riktig eller ærlig. For eksempel så har kampen mot utnyttelse av barn blitt brukt for å innføre og holde fast ved mye av den sensuren som i dag finnes på Nettet. Den unnskyldningen er ikke bedre enn alle de andre.

Tyranniets propaganda prøver konstant å ta oppmerksomheten bort fra hva en sak egentlig dreier seg om, fordi tyranniet ikke ønsker at sannheten skal komme fram, at den skal lyse i alles øyne, slik den ville ha gjort i ethvert fritt samfunn eller i ethvert samfunn som engang nærmer seg fritt.

Det er masse å ta tak i når det gjelder sensur. I dagens undertrykkende samfunn har den frie tanke og handling dårlige kår. Bare unntaksvis, som med #amazonfall opplever folk som avskyr sensur en glimmer av glede. «Uanstendige» bøker og filmer og musikk osv burde ha blitt feiret og opphøyet. I stedet blir de henvist til mørke bakgater og søkende sinn. Heldigvis er det forbudte farlig. Heldigvis er det tiltrekkende. Det viser den verden tyranniet ikke ønsker.

Derfor finnes sensur, og derfor må alle sterke og uavhengige mennesker kjempe imot enhver form for sensur med alt de er.

Papiravisenes død - det beste som kan skje

Flere bekymrer seg over papiravisenes kommende død. Jeg deler ikke den bekymringen, slett ikke.

For meg blir debatten mellom papirnyheter og nettnyheter ganske så kunstig. Slik jeg ser det er den egentlig kampen, krigen, om du vil mellom etablert presse som støtter det etablerte samfunn nærmest blindt og den nye langt mer uavhengige nyhetsformidlingen på nettet. De som savner papiravisenes monopol på nyhetsformidling kommer med de vanlige flosklene. Blant annet journalister som jobber i etablert media generelt er veldig sår over at de ikke lenger kan lyve så effektivt for folk lenger.

Jeg har faktisk aldri sett på de retusjerte beskrivelsene av begivenheter vi har sett, hørt og lest på tv, i radio og aviser som nyheter. Det vi opplever daglig i etablert media er slett ikke det, men rendyrket propaganda for et undertrykkende samfunn.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt og det er en stor ting når deres meningsmonopol nå blir brutt i stumper og stykker.

Tidligere har jeg og andre skrevet om hvor lettvint og lemfeldig etablerte journalister og redaksjoner behandler nyheter, til et punkt der de ikke engang gidder å rette åpenbare skrivefeil som blir pekt ut for dem, og som ikke deres svært så oppskrytte såkalte «kvalitetskontroll» fant på forhånd. Det at etablert media har en aktiv sensurinstans (redaktører, rike eiere osv) og med vilje innskrenker tale- og trykkefriheten blir til og med fremstilt som noe positivt.

Disse folkene har alltid hatt frekkhetens nådegave.

Nei, etablert media har lite å være stolt over og mye å skamme seg over. Slevsagt (min bevisste, velbrukte trykkleif i tilfelle du lurer) legger de seg i skyttergravene, fordi de mister den uinnskrenkete makten de har hatt over folks bevissthet og oppmerksomhet.

Maktapparatets tjenere er til stede på nettet også, selvsagt, men akkurat som med musikkindustrien, filmindustrien, bokforlagene osv blir deres makt svekket der, fordi det finnes en vrimmel av både individer og grupperinger som med sin blotte eksistens og langt høyere respekt for sannheten og mindre respekt for det etablerte generelt forringer deres makt.

Krigen er over og fri nyhetsformidling har vunnet, ikke engang for alle siden frihet alltid må kjempes for, men akkurat nå. Og det kvelende teppet som har hersket i alle år fordamper mer og mer som dugg for solen.

Et stort slag er vunnet. Krigen fortsetter.