Quo Vadis?

Så er regjeringen for eller imot den nye blasfemiparagrafen eller rettere sagt «utvidelsen av rasismeparagrafen»?

Partipolitikk har blitt kalt det absurdes teater, med god grunn, men dette slår faktisk det meste. Alt som sies om regjeringen nå må sies å være korrekt. Uansett hvor mange skjellsord som kommer og hvor det enn måtte komme fra må sies å være på sin plass. Er statsministeren bare helt uten ryggrad, slik man får inntrykk av eller er han bare totalt udugelig eller er det en god gammeldags maktkamp vi ser? Ingen av alternativene er særlig hyggelig. Regjeringer generelt, uansett partipolitisk tilknytning er gjerne udugelig, maktgal og uten visjoner, men denne regjeringen tar faktisk kaka.

Det åpenbare her er at det skulle aldri ha kommet så langt som dette. Den gamle blasfemiparagrafen skulle ha vært fjernet, punktum. Halleluja. Alt er bra med verden. I stedet starter en forvirret smørje man knapt forstår noen ting av, uansett intelligensnivå. Bare forsøket i seg selv på å få igjennom denne loven er ikke bare et angrep på ytringsfrihet, men et angrep på menneskelig verdighet. Mange eksisterende lover er også det. Vi trenger ikke flere, men langt færre. Hele opplegget stinker, Man får et inntrykk av handlingslammelse, av hva man enn kan nevne av negative forhold egentlig.

Man bare sitter her og rister på hodet. Vår skjebne er i hendene på disse folkene? Gru og skrekk. Det er nesten for uhyggelig bare å tenke tanken, å innrømme fakta ovenfor seg selv. Jeg har alltid synes dagens samfunn og dets makthavere, på alle sider av det politiske spektrum er ille, men som vi så veldig ofte får bekreftet: det er atskillig verre enn man tror. Man har faktisk problemer med å finne ord.

Big Brother arbeidsgiver kan lese din private epost

Fra 1. mars får ytringsfriheten enda dårligere forhold her i landet. Da vil folks arbeidsgivere ha lov til å gå inn på datamaskiner og mobiltelefoner som arbeidsgiver har betalt for og sjekke hva de enn måtte ønske. Loven er på arbeidsgiverens side og kontrolltiltak som skal hindre (u)vedkommende i å «misbruke» ordningen er bevisst uklare. Kapitalkreftene har i årevis presset på for en slik lov og dette er slevsagt et knefall, enda et knefall for dem. De er fortsatt ikke fornøyd og kaller dette «et første skritt på veien». SV blir et enda mer latterlig parti fordi de også i denne saken har gitt etter så lett.

Også i Finnland blir en lignende lov behandlet. Der har mobilgiganten Nokia truet med å trekke seg helt ut av landet med mindre loven blir vedtatt. 1300 arbeidsplasser og 10 milliarder i skatteinntekter vil bli borte. Noen som vil vedde imot at loven går igjennom?

Disse lovene vil gjøre det vanskeligere for folk å bli varslere, enda vanskeligere. Det vil heve den generelle overvåkningen i samfunnet. Hvem som helst som arbeidsgiver godkjenner vil i praksis kunne lese dine private tanker. Og denne loven er allerede vedtatt, med Datatilsynets velsignelse, uten offentlig debatt eller folkelig motstand.

Man snakker mye om staten som Big Brother og den frykten er i høyeste grad reell, men industriens overvåkningskåthet er minst like stor, på mange områder, og minst like farlig. Det er store penger eller rettere sagt enda større penger å tjene på å ha full kontroll over sine ansatte.

Og de blir enda farligere i tospann enn hver for seg, slik de alltid har vært. Og begge er sannelig ille nok hver for seg.

John Lennon har stått opp fra de døde

John Lennon har blitt brukt i en reklamesnutt for en påstått veldelig organisasjon kalt the One Laptop Per Child initiative. Han sier ikke ordene som blir sagt, har aldri sagt dem akkurat slik de kommer til uttrykk i reklamen, men har blitt digitalt vekket til live.

Dette er helt klart en del av den vidunderlige nye digitale verden der man kan få folk til å tro at folk har sagt hva som helst, hvor som helst. Det høres veldig naturlig ut, spesielt hvis man ikke vet at det har blitt manipulert. Ville Lennon ha godtatt at han ble brukt i en slik reklame, hvis han hadde fått anledning til å uttale seg? Kanskje, kanskje ikke. Min mening er at han ikke ville ha sagt ja, uansett hvor mye hans tidligere kone har gitt tillatelse til dette. Han hadde liten tålmodigheten for sånt tullprat, faktisk.

Men poenget her er at han blir brukt, og kan, som alle andre i utgangspunktet bli brukt til hva som helst lenge etter sin død. Nå er jo ikke dette noe helt nytt. Historiske personer har ingen «rettigheter» og har blitt brukt i mange sammenhenger, også før den digitale tidsalder, men dette er likevel et skritt videre i denne sammenheng. Snart kan vi se den gode John lese værmeldingen. Han kan være en general som beordrer styrkene sine til kamp osv. Du skjønner. Lenge etter at man har råtnet kan man i, og ikke lenger bare i teorien bli brukt til hva som helst, i hvilken som sammenheng, på en stadig mer overbevisende måte. Man tar opptak av en person, med stadig mer forbedret utstyr og lenge etter kan man få den personen til å si hva som helst. Man kan til og med få den personens oppførsel til å ligne seg selv. Dette blir garantert fremtidens drømmeredskap for autoriserte historikere. De er og har lenge vært flinke til å pynte på historien, til å gi seierherrens versjon av gitte hendelser, men her blir det stadig vanskeligere for sannhetssøkende personer å skille fleip fra fakta.

Og man behøver som nevnt ikke begrense det til døde personer, men også bruke det i utstrakt grad mot de levende, spesielt de som ikke så lett kan forsvare seg.

Kombiner dette med andre vitenskapelige «fremkritt» og vi får en verden som er enda mer undertrykkende enn i dag.

Glem å stille klokken i natt folkens

Enda bedre: kast klokken til blokksberg og helst enda lenger. Klokker ble innført av fabrikkeiere på 1700-tallet for å få arbeiderne til å passe tiden, og er med andre ord bare enda et slaveredskap. Tiden eller rettere sagt den moderne oppfatningen av den er fundamentalt forkvaklet.

Jeg husker den første sommeren jeg la klokken i skuffen. Det ble en av de første bevisste følelsene av sann frihet jeg hadde. Det kom mange flere senere. Jeg må jo innrømme at jeg tar klokken opp av skuffen igjen innimellom, når jeg skal ut på lengre transportetapper i sivilisasjonens grå ødemark, men jeg bruker enhver anledning til å bryte mønsteret.

Klokkene, eller rettere sagt klokkens proponenter er tyver, tidstyver. Tiden er ikke noe som kan og bør måles, men noe som bør nytes. Det påstås at man kan se og fange biter av tiden ved å ha en klokke, men det er bare mer sivilisert sludder og bedrageri.

Man skal ikke passe tiden. Man skal slippe den løs og la den fly vilt, noe den gjør uansett, uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Sommertid, vintertid, hva betyr det, annet enn enda mer hjelpeløse forsøk på å fange naturen, kvele den i det moderne menneskets favntak?

Tilfreds

Til tross for at det ikke engasjerte eller engasjerer meg noe særlig må jeg uttrykke en viss tilfredshet over at det ikke ble noe av den såkalte blogcamp 2008. Det gleder meg også at den ble avlyst på grunn av for få påmeldte. Jeg mislikte, misliker arrangøren, «foredragsholderne» (blondinbella) og selve utgangspunktet for det hele, som helt klart var kommersielt til fingerspissene.

Det var ikke noen blogcamp, men et utstillingsvindu for mye av det som er galt med blogging. Så derfor er det en god ting at de fleste norske bloggere rett og slett ikke var interessert. Noen ganger blir man behagelig overrasket.

Det var vel det hele egentlig. Jeg har lyst å skrive mer, legge til en hel masse, men jeg og andre har sagt det meste allerede, og trenger ikke utdype det her.

Det er rett og slett så veldig hyggelig å se at griskhet og sleiphet og fordummende oppførsel ikke alltid fungerer, rett og slett.

Den gylne ku - skuddpremie

Ostepølse står der med sin gylne ku i bånd og et fåret utrykk i ansiktet. Det er slak vind fra venstre, en ørliten trekk alle de oppstilte skytterne må ta hensyn til. De står der og stiller inn siktene sine grundig og tålmodig. Det er fortsatt noen minutter igjen til konkurransen starter og alle deltagerne bruker tiden de har igjen godt.

Trompeten lyder. De blir kalt fram til den tydelige streken i sanden. Den siste sjekken av geværløp og sikte blir foretatt.

Tyfus tjuvstarter. Han fyrer av før signalet blir gitt. Han bommer på den gylne ku og treffer nesten Ostepølse i stedet. En sjokkert stillhet senker seg over stadion idet det begynner å stinke av krutt. Tyfus banner stygt og fyrer av igjen. På ny bommer han på den dumme kua og denne gangen treffer han Ostepølse i øreflippen og det skvetter litt blod (ganske så mye faktisk).

Kollegaer kaster seg over Tyfus og holder han nede til han har roet seg. Det annonseres en kort utsettelse. Geværløp og sikte blir sjekket enda en gang. En utålmodig stank sprer seg på stadion. Alle kan se kommentatoren og konferansieren tørke seg i pannen.

- Velkommen, roper han dramatisk ut, - til dagens konkurranse. Den er enkel nok: Den som kan gjennomhulle den dumme kua flest ganger vinner og mottar det forgylte oksepølseskinn. Måtte den mest blodtørstige vinne.

Flagget blir senket og rabalderet starter. Ostepølses dumme ku dør i et regn av bly og stank av krutt. Den blir kort og godt gjennomhullet og blod og innvoller spretter i alle retninger. Den utånder med et eneste langt raut og det blir dødstille på skytebanen.

Det viser seg (ved fintelling) at Lakserolje har truffet med alle sine femti skudd og han blir utropt som vinner. Klappsalvene runger. Han mottar jubelen fra et forelsket publikum og løfter pølseskinnet over hodet med begge armene. Fettet drypper ned i ansiktet hans og gliset blir til et skikkelig blodtørstig grin. Han hopper og danser resten av dagen og natten til ende.

- LENGE LEVE BLOGGING, skriker publikum. – BLOGGING LENGE LEVE

Personvern en illusjon

Det vi har visst lenge blir nå ettertrykkelig slått fast i 2007-rapporten fra The Privacy and Human Rights: Norge har et elendig personvern som grenser til ikke-eksisterende og «preges av en systematisk mangel på sikring av personvernet».

På område etter området blir det påpekt hvordan ting har gått fra galt til verre over store deler av verden de siste årene og hvor ivrig de forskjellige regjeringene, inklusiv den norske har vært i å implementere de negative forandringene.

Det blir vist hvordan Norge er verre enn Brasil, Latvia, Tsjekkia, Polen og Estland, i en rapport som omfatter 47 land. Synlig overvåkning, avlytting, lagring av teknisk informasjon og detaljer om passering av grenser.

Landene med best personvern i Europa: Romania, Ungarn og Slovakia. Og det sier ganske mye og bør, som alt annet i denne forbindelse være en vekker.

Vil disse opplysningene forårsake ville protester slik de burde? Slevsagt ikke. Saueflokken vil forbli en saueflokk og grepet vil bare strammes, stadig strammere år for år.

Bukken og havresekken i mentes mente

Det har vært mange såkalte justismord i Norge de siste femti årene, mange tilfeller der ordet rettferdighet har blitt en enda større vits enn det generelt sett er i rettssalen. Blant de aller verste er at Arne Treholt ble dømt til tjue års fengsel for spionasje. Mens det i andre straffesaker bare står et enkelt politikammer eller by eller bygdesamfunn bak den brutale overkjøringen av et menneskeliv stod her bortimot hele det nasjonale maktapparatet bak.

Arne Haugestad, Treholts forsvarer skriver i sin bok, Kappefall fra 2004 om at han hadde ett bilde av saken fra starten, ett som forandret seg totalt da han innså at saken var rigget, at det hele var avgjort på forhånd.

Treholt har, helt siden han etter et massivt folkelig press ble løslatt tidlig kjempet for å renvaske seg, en kamp som så langt har vært forgjeves, slevsagt. Det siste forsøket så langt er å legge saken fram for den såkalte gjenopptagelseskommisjonen. I den forbindelse har en mengde «merkelig» ting skjedd, ting som viser at makten ikke har glemt Treholt og helst skulle ha sett at han også hadde forblitt bak murene resten av livet. En av tingene er at NRK i mars 2006 ønsket å få adgang til lydbåndene fra rettssaken i 1985. De fikk nei fra politiets sikkerhetstjeneste (PST), men anket, og de to som skal avgjøre ankesaken er to av aktorene fra saken i 1985, Lasse Qvigstad og Tor-Aksel Busch, de som skapte sin karriere på å ødelegge en manns liv.

NRK så på de to som inhabile, naturlig nok, som alle med litt fornuft i skallen gjør, og ønsket at ankesaken om lydbåndene skulle avgjøres av andre, noe regjeringen nylig, mer enn ett og et halvt år senere sa nei til. Regjeringen sier at riksadvokat Busch er habil til å avgjøre om førstestatsadvokat Qvigstad er habil til å bestemme hvorvidt NRK skal få tilgang på lydbåndene. De som førte saken vil nå være sterkt delaktige i å avgjøre om saken gikk riktig for seg.

Ja, det hele virker som nok en dårlig tragikomedie, men det er realiteter vi snakker om, essensielle realiteter i en persons liv.

Sendrektighet, bevisst trenering, bukken og havresekken, et mer enn tydelig forsøk på å hindre at sannheten kommer for en dag. Det er tydelig at her, her også er det mange som har noe å skjule, mye å forsvare. Vi har sett det så mange ganger før, hvordan et pill råttent system forsvarer seg selv, og det blir ikke noe bedre. Og folk flest bare trekker på skuldrene og ignorerer det hele, som vanlig.

Ja, Victoria er en lat subbe

Hun oppfører seg i hvert fall som en. Nå må det jo sies at jeg kjøper ikke det etablerte samfunnets bruk av ordet «lat». Ofte er det slett ikke noe galt med å være det, i mine øyne. Men i denne saken ble jeg fristet over evne til å bruke ordet (jeg lar meg villig lede inn i fristelse).

Det var ikke måte på hvor «irritert» hun var over mitt innlegg, over hvordan jeg «ikke fulgte med i timen», mens det ble nokså øyeblikkelig klart at det var hun som ikke fulgte med. Hun innrømte det også, at hun rett og slett hadde misforstått meg grovt. Det virket rett og slett som om hun ikke hadde lest det jeg faktisk hadde skrevet, og hun innrømte det også, tennerskjærende. Men var det noen «ydmykhet» (jeg liker ikke det ordet) å spore av den grunn? Å nei, hun fortsatte kjøret, på begge innleggene, og da jeg omsider ble lei hennes uetterrettelighet og latskap (på min bekostning) fortalte jeg henne i meget direkte ordlag hvor skapet stod. Hun kom, på sin høye hest som en typisk representant, vaktbikkje for det etablerte samfunn, i klassisk bevisstløs stil, uten å være forberedt og når jeg påpekte det, blant annet ved å henvise til den lille gule skriften oppe til høyre på siden ble hun veldig sår, slevsagt. Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning, sin vaskede hjerne utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge. Men ikke på mine sider. Jeg «skjeller ikke ut» (Victoria har tydeligvis aldri opplevd utskjelling) folk som er uenig med meg, men kaller simpelthen bare en spade for en spade, spesielt hvis de til de grader viser hvor lite de faktisk tenker selv, og avslører seg så nådeløst, ved å faktisk ikke lese en alternativ tekst (eller noen tekst) med en noenlunde oppegående tankegang, som Victoria. Hvis det kvekker som en and, osv.

Hun hevder, slevsagt på sin side at grunnen til min sterke reaksjon er at hun var kritisk til mine påstander, men det er helt feil. Jeg liker kritisk tankegang. Grunnen til at jeg kalte henne en lat subbe og mer er at hun er totalt ukritisk til det systemet hun forsvarer, og at hun villig bruker dets herskerteknikker i sin «argumentasjon». De som prøver på å diskutere med meg, også de som er uenig med meg, som gjør et ærlig forsøk på kommunikasjon kan skrive under på at det ikke er noe problem. Men jeg tåler simpelthen ikke vaktbikkjer og lignende, og det gjør jeg også helt klart, både i den gule teksten og andre steder. Folk som overhodet hevder å heve seg over samfunnets vellykkede hjernevask bør i det minste anstrenge seg for å vise det. Da nytter det ikke med noen få liberale og politisk korrekte synspunkter.

Når det gjelder hennes «spørsmål» om hvilket samfunn jeg ønsker… noen få tastetrykk og/eller et søk ville ha ledet henne til ett eller flere av de utallige stedene jeg beskriver det.

Men hun gadd ikke.

Villmannens kirke

Det er ingen kirke, ikke på noen måte, men heller en slags ironisk tilnærmingsmåte.

Den første av mange logoer

Vill, utemmet, hemningsløs, primitiv…

Det er snodig hvordan disse ordene forårsaker slik uro blant folk i dag. De har alle en negativ klang i dagens etablerte, undertrykkende samfunn. Vi blir temmet. Vi er temmet. Og alt som peker andre steder er ikke bra for oss… tilsynelatende.

Dette er ikke noen kirke som springer ut av noen form for religion, men snarere dens totale motstykke. Vi avviser Bygget, alteret, stedet der man kneler og tilber og underkaster seg og konfirmerer seg, alle former for presteskap og hierarki. Vi avviser pyramiden, avviser sivilisasjonen, og all dets virke. Vi omfavner den tøyleløse lidenskapen inni oss alle. Vi har kommet til et punkt i det nåværende, livsfiendtlige samfunn der selv det å vise den minste form for lidenskap blir sett på som en aggressiv handling. Aldri mer! Menneskehetens store mysterier er kledd i rustning og gift. Magien sover, og har blitt et skittent, latterlig ord, ett brukt av svindlere og spydige rasjonalister. Aldri mer!

Selve planeten, vårt hjem har blitt et fiendtlig sted for oss, til et punkt ikke engang drømt om i det mest horrible mareritt i tidligere tider. Men nå har det blitt vår virkelighet og vi kan bare skylde på oss selv.

Aldri mer!

Villmannen som bryter ut av sin innestengte tilværelse blir latterliggjort, blir forfulgt, blir angrepet og ydmyket. Sivilisasjonen, det verste tyranniet som har eksistert vinner ikke sine slag ved å slåss, men ved å korrumpere, forgifte, kvele.

Så ville mann, ville kvinne, bli ikke korrumpert, forgiftet eller kvalt. Trekk ut den rustne kniven fra ditt hjerte. Fjern hendene som tar kvelertak rundt halsen din. Det er alt som trengs. Du er fri, fri til å løpe med ulvene, til å spre dine vinger med ørnene, med Phoenix, Skyggen inni oss alle.

Dagens samfunn binder oss alle, setter bissel på oss og sier Hypp, smir oss i lenker myke som røyk, usynlig røyk så lett at du knapt merker at den er der. Men den hindrer deg i å løpe med ulvene, og fra å spre dine vinger, føle blodet bruse i årene dine. Du blir en maskin, i stedet for det mennesket du er født til å være.

Så, noen få av oss samles i natten, i skyggene, de ultimative opprørere, som kjemper den ultimative kampen, mot en fiende som folk flest ikke engang kan se, bare svakt sanse, der deres hjerter pleide å være eller kunne ha vært.

Så dette er villmannens kirke, mektige hekser, rasende bortenfor rasende opprørere, fylt med glede, lidenskap og natt, som står i Ildens Sirkel og skåler for den blodige undergangen til det som garantert er menneskehetens aller verste toskeskap.

Det finnes talløse stier til skogen, til villmarken, til Livet vi engang kjente som vårt eget hjerte.

Lev, og dermed få andre til å leve.

Hvis en lever så gjør alle det.

Du er fri. Du kan gjøre hva du vil. Gjør det!

Gjør din sanne vilje…

Velkommen til villmannens kirke.

Ryddefolket

Japan har lenge vært idealet til mange i vesten på grunn av sin relative økonomiske fremgang (hva nå det enn betyr), dette til tross for at det japanske samfunnet er et steinhardt, iskaldt klatresamfunn med ett av de høyeste selvmordsrater i verden.

Jeg antar at de i blant oss som ser på det som sitt idealsamfunn ikke bryr seg om slike små detaljer, at det viktigste er den enorme rikdommen som genereres, som overklassen slevsagt soper til seg, slik de gjør overalt i verden.

En annen detalj i denne sammenhengen er hvordan japanske myndigheter behandler folk som blir syke og arbeidsuføre, de som er for syke til å arbeide og ikke er formuende eller tjener penger på annen måte. Reglene for å få sosialtrygd eller syketrygd i Japan er å innviklede og så steinharde at mange som egentlig har krav på penger etter loven havner på gaten som tiggere eller rett og slett blir sittende i leiligheten sin og sulter i hjel. Mange vet ikke at de har krav på penger og søker ikke engang. Resultatet blir det samme. De som havner i rennesteinen der, uansett hvor rennesteinen befinner seg… blir der.

Japan og trygdesystemet der er helt åpenbart idealet til de som i mange år har arbeidet for å innskrenke folks rettigheter i Norge. Dog er det egentlig galt å si at vi er på vei mot japanske tilstander. Det har vært mange nok eksempler på tilsvarende hendelser her i landet, både lenge før og etter dannelsen av den nye Arbeids og Velfredsetaten (NAV), som skal samle arbeidsløse og diverse typer trygdemottakere under ett tak. NAV spytter faktisk slike saker ut på samlebånd, som om det var biler de produserte.

Betong Bjarne (Hei, Bjarne) & co slår til igjen i disse dager, med sine lovforslag til dramatiske endringer, innstramminger i loven om sosialstøtte og flere andre beslektede lover og regler. Den offisielle, svært så tilsynelatende velmenende begrunnelsen er at «folk skal få sjansen til å lettere komme seg tilbake i arbeid» og at «man skal ta svindlerne». Virkeligheten er en ganske annen. Du skal jobbe, uansett hvor syk du er. Det er den brutale realiteten bak regjeringens «satsing». En ting blant mange som viser hvordan de som står bak forslaget egentlig ser på de trygdede er at ingen av NAVs brukere har fått tilsendt høringsutkastet, det som har gått på rundgang (eller runddans) siden juli. Ja, her illustreres på en glimrende måte hvordan Betong Bjarne og hans like ser på de trygdede.

Bjarne Håkon Hansen har helt siden han overtok som Arbeids- og inkluderingsminister kjørt en tøff linje ovenfor de arbeidsledige og trygdede: «De skal jaggu måtte stå opp om morran». De som håpet på at den Rødgrønne regjeringen skulle ta ett oppgjør med det kyniske spillet de borgerlige (som er enda verre) kjørte ble hurtig skuffet.

I lovforslagene, som helt sikkert blir vedtatt i en eller annen form, med de borgeliges støtte heter det at den syke må underkaste seg undersøkelse av NAVs egen lege eller en som NAV oppnevner. Arbeidsgiverforeningen elsker dette forslaget. De har jobbet for det i tiår. Fastlegen er ikke å stole på, blir det hevdet. Dette sies ikke rett ut, utrolig nok, men det er helt åpenbart for alle med et minimum av intelligens.

NAV kan også, når som helst, hvis de bestemmer seg for det innhente opplysninger om en persons finansielle status, av sykejournaler og alt som kan krype og gå av private opplysninger. Det behøver ikke være noen begrunnet mistanke. NAV blir anklager, jury og dommer, i enda større grad enn i dag.

Og det er mer. Men disse detaljene er egentlig ikke det viktigste. Det er allerede forferdelig vanskelig å bli uføretrygdet i dag. Man må igjennom en lang, årelang prosess med mistenkeliggjøring og hundsing. De som får det innvilget uten sverdslag kan vel egentlig telles på en hånd. De som allerede er syke og nedtrykte og dårlige må kjempe mot et umenneskelig vesen uten hode, hender og føtter, men med en slags hjerne, en munn, som med noen få, iskalde ord kan ødelegge og ødelegger et liv. Det sies av mer enn en person (langt mer): «de som har kjennskap til NAV vet at dette er intet menneskevennlig organ». De er kjøtt og blod, disse vesenene som sitter bak sine kontorpulter, men de opptrer mer som maskiner enn mennesker. Med paragrafrytteri og en kyniskhet som savner sidestykke utøver de sin gudegitte makt. «Det står i reglene», sier de, og det er alt som betyr noe.

Og nå skal det bli enda verre. Istedenfor en dramatisk oppmykning av regelverket som vil være det riktige å gjøre, det menneskelige og rettferdige å gjøre, skal det strammes ytterligere til. Folk skal tas enda hardere. Under påskudd av at man skal ta de forsvinnende få, med store ressurser som svindler dagens tyranniske regelverk og at de skal «hjelpe» mennesker som er for syke til å jobbe tilbake i arbeid, innfører de et enda hardere regime.

Betong Bjarne & co er ryddefolket. Man kan ikke ha uvirksomme mennesker som sitter i sin stue og tar imot penger. Det er mye som må ryddes opp i og det er en tøff jobb, men noen må gjøre den, og Betong Bjarne og hans folk, og likesinnede skrider til verket med stor glede og entusiasme.

Da jeg i fjor skrev om hvordan det tidligere sosialkontoret, en av flere forløpere til NAV behandlet folk så trakk de som kommenterte innlegget på skuldrene og bagatelliserte det hele. «… dette er en overdramatisering». Folk flest skjønner ikke bæret, før de kommer i en tilsvarende situasjon selv, og selv da skjønner mange det ikke.


Til slutt: Noen skriker utrolig nok opp om FrP som reddende engler her, her også, og mener det vil bli bedre under deres styre. Det beviser vel, på en aldeles glimrende måte hvor fraværende folk flest er i hodet, også i denne saken. Hvis noen tror at et parti som vil bygge ned offentlig virksomhet og bortimot fjerne dets inntektsgrunnlag (skattetilgang) kommer til å sørge for en mer rettferdig fordeling i samfunnet så bør de i sannhet få hjernen undersøkt.

Det er ingen politiske partier (som vanlig) som i dag er i nærheten av å gjøre der riktige her heller. De har simpelthen helt andre prioriteringer.

Faren ved lydighet (I)

Flere mennesker står ved et lyskryss. Det er rødt lys for fotgjengere, men ikke en bil å se. Veien er oversiktlig både opp og ned. Selv en skilpadde ville klart å krysse veien før en bil kunne ha kommet. Men folkene blir stående. Jeg går over nesten med en gang, og noen få andre følger mitt eksempel.

Men de fleste blir stående og vente, og vente, og vente. Ingenting skjer. Jeg har sett det skje før og blir nysgjerrig. Så jeg går og spør dem hvorfor de blir stående. De kikker rart på meg, kikker urolig på hverandre.

- Man krysser da ikke veien når det er rødt lys? Sier en mann.

- Men det er ikke ulovlig å gå på rødt lys, opplyser jeg. – Man blir bare oppfordret til å se seg for, det er det hele.

- Man krysser ikke veien når det er rødt lys, fastholder mannen. – Man bør følge lover og regler.

De andre ser på hverandre og nikker, og de ser på meg som om jeg er spedalsk. Jeg innbiller meg at jeg ser tråder som går fra føttene og hendene deres til et uspesifisert sted et sted over dem.


Dette er en situasjon, ett scenario som er så veldig typisk, slik en glimrende illustrasjon på dagens samfunn og mennesker som eksisterer der. Overfør det til nær sagt hvilken som helst situasjon, og du vil se det samme der. Folk flest er lydige som sauer, maur… eller hunder. Lydighet blir innprentet i oss fra tidlig alder. Å bryte lover og regler blir, utrolig nok rynket på nesen av, uansett hvor idiotiske og undertrykkende de er, selve ideen om lover og regler er. Det er det vi har blitt fortalt vi skal tro på og derfor tror på det. Vi lever i tyrannenes drømmeverden. Selv om den eneveldige tyranns tid er omme, så finnes det nok av rom for de sleipere, de som er flink til å utnytte at demokratiet er det sleipeste tyranniet i historien.

Et slikt samfunn blir statisk, blir farlig og i bunn og grunn uforanderlig, umulig å angripe med annet enn ekstremt drastiske virkemidler. Faren ved lydighet kan knapt nok understrekes sterkt nok. Vi ser resultatet av folks underdanighet ovenfor autoriteter hver eneste gang vi kikker ut av vinduet. Ekte frihet er noe som hvert enkelt menneske må søke og finne på egenhånd, men de aller fleste i dagens ødeleggende samfunn prøver ikke engang.

Og det verste av alt: de skuler og gjør atskillig verre ting mot sanne søkere. I de små ting avslører de store seg. En person som aldri går på rødt lys vil nær ved ukritisk støtte enhver forordning som kommer fra toppen, vil lojalt følge opp ethvert horribelt påbud, uansett hvor vanvittig det er, fordi det er slik personen er opplært. Han eller hun ser ikke virkeligheten med sine egne øyne, men med andres briller.

Likegyldighet i nittiandre potens

Dagens verden, og menneskene i samtlige av dens nasjoner er ikke likegyldig. Det er atskillig verre enn som så. Prioriteringene er i sannhet hårreisende på skjeve. Folk flest bryr seg om en hel haug med ting og saker som er totalt uten betydning, mens de gir omtrent blaffen i det som virkelig betyr noe. Det går igjen på område etter område. Snakk med en tilfeldig valgt person, ta nyhetene en gitt dag og man ser det mer enn tydelig. I den grad noe av betydning blir nevnt er det på en ganske så grunn måte. Verden er ikke snudd på hodet, men snudd opp/ned så mange ganger at det nesten er umulig å vite sikkert hvordan noe fremstod opprinnelig. Samtaler er knapt samtaler overhodet, men vel regisserte opptredener og de som står for regien er ikke engang til stede. Folk blir fortalt hva de skal bry seg om, hva de skal mene og dermed mener de ingenting om noe, om noe som helst. Vi lever i et samfunn av lydbåndopptakere, en tid der det å ha sin egen mening om noe i beste fall blir uglesett og i verste fall der et menneske med sine meiningers mot blir regelrett forfulgt. Dette er den verdenen vi har skapt, en som skaper lite bortsett fra ødeleggelse og nedbrytning. All kreativitet og aktivitet er styrt inn i et smalt belte, og de som vandrer utenfor det er få og sjeldne.

I en verden praktisk talt uten ekte livsutfoldelse har det å leve blitt viktigere enn noensinne.

Fengselskultur

Jeg var i fengsel i forrige måned. Nei, jeg ble ikke arrestert (som vanlig). «Folkenettverket» utstedte en tirsdag i september en åpen invitasjons for interesserte til å besøke Bergens nye, kommende kulturverksted, det tidligere Bergen Kretsfengsel. Det har stått tomt helt siden det nye fengselet i Åsane ble innviet og har forfalt hele tiden siden. Høye trær har vokst i luftegården. Folkenettverket har jobbet en god stund med å få tillatelse til å ta i bruk bygget og så vidt jeg skjønner vil den offisielle overrekkelsen skje på nyåret.

Det var verre enn jeg trodde, langt mer uhyggelig enn ventet å trå innefor de mugne veggene. Stemningen slo mot oss fra første stund og inspirasjonen flommet. Jeg skrev faktisk en ny bok i hodet i løpet av fem minutter der inne (skrivebordsprosjekt nummer 85 eller noe). Det er mye å ordne i bygningen før det engang kan ligne et forsamlingssted av betydning. Men akkurat det var bare noe som surret i bakhodet mitt. Det som dominerte var dette, gamle tanker som på ny blomstret:

Det som først og fremst slo meg var hvilket glimrende sted det er for å protestere mot hele ideen med fengsler, med bruken av fengsler overhodet. Jeg har vært imot det lenge og vil alltid være imot det. Den offisielle forklaringen på hvorfor fengsler finnes er bare mer maktpropaganda, slevsagt. Grunnen til at fengsler finnes er veldig enkel: Fordi maktapparatet trenger å sperre inne brysomme personer, de som bryter skrevne og uskrevne regler, og maktapparatet bestemmer slevsagt hva som er galt, og som alltid så kjøper sauene deres åpenbart falske forklaring.

Jeg mener at de som ønsker å sperre inne mennesker og dyr selv bør oppleve hvordan det er først. Hvis noen ønsker å dømme et vesen, ethvert vesen til fengselsstraff eller til å leve i bur i ett år bør den som dømmer også dømmes til ett år. Ti år for den siktede bør gi ti år for dommeren, statsadvokaten, politifolkene, dyrepasseren i dyrehagen, pelsdyrfarmeren osv. Det er det minste man bør forlange. Da blir det i det minste en slags rettferdighet ut av det.

Ah, inspirasjonen flommer igjen…

Forholdene i det gamle fengselet var forferdelige, men ethvert fengsel er på grunnleggende vis det samme. Fengsel er fengsel og det blir like galt uansett hvor mye fløyel som brukes i cellene. Et menneske blir temmet også i det større fengselet som det moderne samfunnet er, men i det som kalles fengsel (eller forbedringsanstalt) blir man leiet rundt som en hund i bånd.

Stemmene hvisker til oss fra de mange mørke hjørnene. Alle de tusener, alle de levende, alle de døde som har sittet innesperret i slikt et uhyggelig bygg skriker etter rettferdighet. Millioner av mennesker sitter innesperret i dag, ofre for en metodisk og brutal prosess, i en verden der tyranniet og den dyptgripende urettferdigheten hersker.

Jeg stemte ikke

Jeg vurderte faktisk å stemme enten FrP eller Venstre i protest mot det norske forbudet mot poker, men helhetssynet mitt vant fram, og jeg holdt meg vekk, også fordi jeg ble mer og mer frastøtt av Venstre og Venstres folk, inkludert deres bloggere i dagene før valget. Og å stemme FrP var vel aldri noe alternativ.

Jeg har skrevet masse om dette, også om valget tidligere. Essensen av min holdning er dette: Demokratiet er det snedigste tyranniet i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse, illusjonen, ikke noen form for ekte medbestemmelse.

Venstres lille fremgang er dog interessant. Jeg vet med absolutt sikkerhet at de var alternativet for utallige pokerspillere som er direkte frastøtt av FrP, og også vel så frastøtt av de resterende partienes støtte til pokerforbudet. Ingen kommentatorer eller partifolk nevner dette med et ord, slevsagt, men jeg mener at det er mulig, i det minste. Det er jo den absolutt eneste grunnen til å stemme Venstre.

7/7 overlevende forbereder sak mot regjeringen

Overlevende fra bombene i London i juli 2005 forbereder sak mot den britiske regjeringen fordi den samme regjering nekter å godta en uavhengig granskningskommisjon i saken.

Etter to år med utsettelser, tildragelser og uthaling av tid har en gruppe sinte og rystede mennesker endelig fått nok.

Mange grunner verserer hvorfor regjeringen ikke ønsker en slik kommisjon, alt fra såret stolthet til frykt for at de vil bli utpekt som ansvarlig enten direkte eller indirekte på grunn av invasjonen i Irak.

Jeg og mange andre «konspirasjonsteoretikere» mener dog grunnen er den mest åpenbare: at de har noe å skjule, og ikke småtterier heller, at de faktisk stod bak alt sammen, akkurat som den etablerte Makten stod bak 9/11 i USA.

Tony Blair er ikke lenger statsminister, men kreftene bak han forsvinner ikke av seg selv. De er minst like godt plassert på toppen av det engelske samfunnet som de har vært i århundrer. Regjeringer kommer og går, men de blir værende.

Og ønsker slett ikke noe som engang ligner en uavhengig granskning av 7/7 eller noe annet som smaker av Falskt Flagg operasjoner. De overlevende ofrene, i hvert fall de mest oppegående av dem har blitt en mulig trussel mot det bestående, og blir behandlet deretter.

Justismord på samlebånd

Ellers er enda et justismord på gang og har vært det en stund nå. Slikt blir en vane i dagens verden, men heldigvis finnes de blant oss som aldri vil bli vant til det.

Thomas Thendrup ble frikjent tidligere for Nokasranet, men fagdommerne satte kjennelsen til side, og rettssaken har nå kommet opp på ny i Gulating Lagmannsrett.

Jeg har fulgt denne saken en tid og blir bare mer og mer overbevist om at Makten på ny ønsker å statuere et eksempel, uansett om personen de dømmer er «skyldig» eller ikke. Min tro på rettssystemet generelt har alltid vært og vil alltid være sviktende, og man trenger egentlig ikke saker som dette for å bekrefte det.

Men det hjelper.

Under vitneforklaringen i dag sa David Toska, som forlengst har tilstått og blitt kjent skyldig at Thendrup IKKE deltok i ranet. Han viser til og med tydelig anger fordi han ikke har sagt noe tidligere. Aktor var med en gang ute og bagatelliserte forklaringen hans, «fordi han ikke vil navngi den siste medskyldige som deltok i ranet», men hvilken grunn har Toska til å lyve her? Dette føyer seg godt inn i rekken av den tråden av momenter som fikk Thendrup frikjent tidligere. Og nå kommer en mann som har tilstått, ikke bare Nokasranet, men en mengde andre lovbrudd de siste årene, og frikjenner en mann som også allerede har blitt frikjent, og rettssaken fortsetter. Hva er GALT med dette bildet? Det henger ikke på greip. Ikke dette heller.

Vil også Thendrup få sin oppreisning som gammel mann, eller i graven og vil det da, slik det gjerne gjør komme fram hvor ivrig politifolk og påtalemyndighetene var etter å få dømt han, kjøre over han, inntil det ikke gjenstår mer enn en våt flekk og et ruinert liv?

Sann artistisk frihet

Den finnes, bare ikke gjennom etablerte og aksepterte kanaler i et samfunn fylt med undertrykkelse.

Jeg publiserte min roman Drømmer Tilhører Natten på eget forlag i april 2002 og Shadowwalk (på engelsk) i mars 2003 etter en ørkenvandring mellom de etablerte forlagene som strakte seg over to tiår.

Ingen etablerte forleggere eller utgivere vil noensinne utgi eller en gang ta i mine ting med en ildtang, i hvert fall ikke uten dramatiske forandringer, sensur, så jeg bestemte meg for å gjøre det selv. Jeg tok i bruk fordelene den nye teknologien tilbyr, og gjorde alt, absolutt alt, utenom den faktiske trykkingen selv. I ettertid føler jeg meg nesten takknemlig ovenfor alle de grådige og hovne utgiverne…

Det er, fundamentalt sett to store ting som er galt med dem. De utgir enten bare ting som bare de, personlig ser på som av kunstnerisk verdi eller så dreier det seg om kontanter, kontanter og atter kontanter. Begge tilnærmingsmåter er like avskyelige i mine øyne.

Jeg husker at jeg satt der, med boken i hendene, og senere begge bøkene i timevis, og følte noe veldig nær ærefrykt. Jeg satt der med ekte bøker i hendene, romaner som jeg hadde skrevet, flere hundre tusen ord med blod svette og tårer.

Mange rynker på nesen over selvpubliserte romaner. Mange bokhandlere vil ikke engang kjøpe dem inn eller ha dem i sine butikker overhodet, og de til og med skryter av det. Det er til og med et uttrykk de bruker, i nasjonale og internasjonale miljøer, «Vanity projects», der de mer enn antyder at det er bare er folk med et oppblåst ego og masse penger som gjør sånt. Slik jeg ser det så er det mer enn klart at dette bare er enda en taktikk som blir brukt for å kvele uavhengig tanke og handling, både av det etablerte samfunn og deres tjenere, lakeier de etablerte utgiverne.

Det finnes både fordeler og ulemper med både selvpublisering og å utgi gjennom etablerte forlag. En betydelig ulempe med å gjøre det selv er at du åpenbart mangler de betydelige ressursene et stort opplegg har. En ting er at du må «kaste bort» en masse tid og krefter på å gjøre alt de store pengemaskinene betaler andre for å gjøre. Så dreide det seg også om distribusjon, noe som er lettere for enhver i dag. Hvis du ikke får bøkene dine ut til leserne så vil de ikke kjøpe dem. Men for meg er det dette alt koker ned til:

Når du gjør det selv, på egenhånd gjør du alt og kan gjøre alt akkurat slik du måtte ønske. Du står inne for hvert minste ord eller bokstav i dine historier, og hvordan de blir presentert (omslag, «reklame» osv). Du trenger ikke å gjøre noe du ikke ønsker å gjøre. Du tar imot hjelp, slevsagt og råd fra folk du stoler på, men du tar beslutningene. Jeg har (i korte perioder) opplevd prosessen forfatterne lider seg igjennom hos de etablerte forlagene, kjøttkvernen de forlanger at alle må akseptere. De ønsket at jeg, som alle andre skulle forandre tre-fjerdedeler av (eller egentlig hele) boken. Og vi snakker ikke om grammatikk eller engang ord her, men om fortellingen. De ønsket at boken, at alle bøker skal bli deres historie, deres bysbarn, ikke forfatterens frie og ville vesen. De tilhører en verdensomspennende sensurprosess, som mange som selvpubliserer ikke gjør. Jeg blir veldig sint når jeg ser gliset de store kanonene fremviser når de snakker om hvor stolt de er over å kunne publisere tidligere sensurert materiale. De både gjør det og ikke gjør det, hvis du skjønner…

Så jeg vil våge følgende hårreisende påstand: Generelt sett (det finnes unntak for enhver regel) så vil selvpubliserte bøker og kunst generelt sett slå de og det utgitt gjennom etablerte kanaler ned i støvlene. Det vil være langt mer interessant, originalt og bedre på alle måter.

Så jeg utga dem på egenhånd, ved å bruke mine hardt inntjente penger, og jeg tapte ganske mye ved å gjøre det, men jeg ville ha gjort det på ny uten å tenke meg om. Jeg solgte flere hundre bøker verden over, det meste over internett og i London, (og selger fortsatt trutt av lageret mitt), og som en ekstra bonus ved å selge lite så ble jeg kontaktet av og kunne personlig svare mine lesere, noe jeg lærte og lærer en masse av. Forfattere med store leseskarer kan aldri ha en slik personlig kontakt med sine lesere som det jeg har.

Og nå, med print-on-demand (POD), de fattiges publiseringsmetode ganske så utviklet planlegger jeg nye utgivelser. Jeg kikker på de forskjellige alternativene, tar meg god tid, og jeg er klar for å utgi resten av mine ferdigskrevne verk, noe som for tiden er sju bøker, seks på engelsk og en på norsk.

Jeg skriver utelukkende på engelsk i disse dager, både fordi jeg trives med å gjøre det, og på grunn av det langt større markedet av fruktbare tanker.

Endetiden for de store etablerte utgiverne av bøker, musikk, film og kunst generelt sett har kommet. I det minste har deres kvalmende dominerende stilling kommet til en ende. Lykke på reisen.

Den første boken ut i denne omgang er The Defenseless eller De Vergeløse, enten på slutten av året eller tidlig neste år. Det finnes ikke lenger noen tekniske eller økonomiske hinder for dette. Men de, herrene som styrer dagens verden og deres ivrige tjenere, lakeier vil alltid, direkte eller indirekte gjøre sitt aller beste for å sensurere, stikke kjepper i hjulene for ethvert forsøk på fritt uttrykk, og historiene mine er, uten å overdrive blant de mest kontroversielle og frie uttrykk som noensinne er skrevet.

Det tar omtrent ti år for meg å fullføre en bok, fra historiens spede begynnelse til den er klar for trykking. Men med De Vergeløse, som etter hvert ble The Defenseless, den første boken jeg skrev har det tatt meg tre versjoner, omskrivinger, oversettelser og tretti år.

Noen vil hevde at man må lese bøker eller gå på kurs eller skole for å kunne skrive bøker. Det er bare enda mer sludder, slevsagt. Ikke tro på dem som sier det. Den eneste måten man kan lære å skrive på… er ved å skrive. Det som er selvlært er best, uansett hva man driver med. Man kan få impulser av andre, men å underkaste seg nitidige teknikker, regler og opplæringsmetoder gjør bare det en gjør sterilt og dødt. Hvis man ikke kan gjøre noe originalt så bør man ikke gjøre det. Det finnes ingen regler man bør følge, ingen korrekte forhåndstolkninger av hva som er bra og dårlig. Faktisk så dømmer de som hevder at det er det seg selv, slik jeg bestemt ser det.

Jeg skriver mine egne ting, gjør mine egne ting, bøker, musikk, filmer og masse mer, og eventuelt så selger jeg det selv, slik det bør gjøres. En kunstner som tilstreber sann kunstnerisk frihet har ikke lenger noen unnskyldning for å gå veien om Sensuren.

Lediggang

Det er flere metoder som blir brukt for å forlede folk. Man har den økonomiske metoden, som henger nøye sammen med det at det er viktig å holde dem så opptatt at de ikke får tid og anledning til å tenke. Så er det den massive propagandaen som bare blir bedre og bedre utviklet for å fjerne alle sanne kritiske røster fra samfunnsdebatten. Når det gjelder akkurat dette tema så kommer det står stadig folk fram i media som «vil jobbe», som ønsker «å gjøre en innsats for samfunnet». Hvilken innsats, for hva spør jeg, da dagens samfunn ikke akkurat bør inspirere til innsats for det. Men de som mener at man bør stå på, «arbeide i sitt ansikts sved» og også stå på for dagens gjennomkorrupte samfunn blir sluppet til. Mens de hevder alternative synspunkter som vanlig ikke blir det.

Det gamle uttrykket om at lediggang er roten til alt ondt er slevsagt bare mer sludder. Det er myten skapt av de som residerer på toppen av pyramiden, slik at de lettere kan fortsette å residere der. Lediggang, eller rettere sagt friheten til å gjøre hva du enn måtte ønske med din tid er kilden til en enorm kreativitet og selve nøkkelen til et rikt liv.

Opposisjon

Hvor har sann opposisjon blitt av i dagens samfunn? Hvor har det blitt av de som ikke bare kritiserer enkelte mindre deler av samfunnet, men hele smørja?

De finnes fortsatt, er der ute, men blir stadig mer marginalisert og isolert. Tidligere radikalere og mer eller mindre radikale bevegelser har stort sett blitt oppslukt av det samfunnet de en gang foraktet og kjempet imot.

I dag puttes folk i fengsel for å si sin mening, og det skjer overalt. Oppviglerparagrafer er pusset opp og fremstår i ny og elegant og effektiv form. Men de fleste blir stoppet lenge før de kommer så langt, blir suget inn i et samfunn stadig mer fri for sann opposisjon. Man trenger ikke putte folk i fengsel for å begrense ytringsfriheten, tale og trykkefriheten, og enhvers rett til å handle etter sin overbevisning.

Den enkle og åpenbare sannheten er at folk flest sjelden eller aldri får presentert sanne alternativer, så hvordan kan de da ta stilling til dem? De er ikke vant til å få sine synspunkter utfordret, og når det en sjelden gang skjer reagerer de med all den avsky og avstandtagen som har blitt programmert inn i dem. Den sørafrikanske aktivisten Steve Biko sa at de undertrykte og deres undertrykte tanker er tyrannenes beste våpen i den vedvarende krigen de fører mot enhver sann opposisjon. Det oppleves konstant av oss som lever på siden av samfunnet, et samfunn der det viktige har blitt uviktig og det uviktige har blitt det viktige, og alt det verdifulle i et menneskes liv mer eller mindre har gått i dass.

Den lidenskapelige, dedikerte opposisjonen er fortsatt der, i mørke kroker og i nattens hete. Den forsvinner ikke, uansett hvor mye den blir tvunget under jorden. Den kan ta nye former og vinklinger, men den forsvinner ikke. Sannhetens eller rettere sagt de sannhetssøkende kan bli slått til jorden hundretusen ganger, men de vil alltid reise seg igjen.

Ja, jeg er optimist.