Death Proof

Jeg har sett Death Proof av Quentin Tarantino, den klart beste filmen han har laget. Den er så gjennomført på så mange måter, fra dialogen til billedbruken og den brutale sannheten den viser. Det er langt fra å være den beste filmen jeg har sett, men jeg likte den og koste meg.

Death Proof er en Grindhouse film, brutale filmer vist på bakgatekinoer i USA på syttitallet som vi aldri har fått sett i Norge på grunn av sensuren. De ble laget med et knøttlite budsjett og ofte med et ganske så slett resultat, men de som var gode av dem var skikkelig gode. Som så mange andre filmer laget utenfor etablerte kanaler våget de ofte så mye, mye mer. Noen av dem var kort og kort langt mer realistiske enn aksepterte filmer, slik såkalte b-filmer gjerne er.

Tarantino vokste opp med dem og elsket dem, og han og kameraten Robert Rodriques har nå laget sine egne Grindhouse filmer.

Den første halvparten er en nytelse, laget med en helt annen grundighet enn hans noe oppskrytte tidligere filmer. Lerretet er også fylt med kvinnelige skuespillere, noe som skjer altfor sjeldent. Og de er kvinner av kjøtt og blod, istedenfor de karikaturene vi vanligvis opplever på film.

En filmfreak som meg har det også veldig moro med å identifisere alle henvisningene til andre filmer.

En gjeng unge jenter skal på hyttetur. Det dukker opp en del distraksjoner i form av kåte, veldig kåte mannfolk etter hvert, men det forhindrer dem ikke i å fortsette på sin skjebnetunge reise. De drikker, røyker, danser (veldig erotisk dans) og har heldigvis ganske så få helgenaktige trekk. De har det gøy og alt ser bra ut, men terroren sniker seg sakte inn. De siste få minuttene av første del er ganske så annerledes enn den første halvtimen.

Jentene i første del er ganske så uskyldige, til tross for sin åpenbare seksuelle erfaring. De i den andre delen blir nærmest fremstilt som livsfarlige dødsmaskiner i forhold. Kurt Russell er dødelig i første del og tilnærmet roadkill i andre. Merkelig, men ganske så effektivt.

Annen del er mer actionpreget, men fortsatt er det bra saker. Helheten er stor. Det er en veldig annerledes film, noe helt annet den ordinære billige underholdningen eller dødskjedelige «kunsten» vi vanligvis blir presentert for på Bergen Kino. Den er herlig støtende.


En fotnote til slutt: Pål Balangsen, NRKs udødelige (dessverre) filmmedarbeider, en av de verste blant de verste kritikerne som finnes har uttalt at han føler seg tvunget til å se Grindhousefilmene og Tarantinos filmer: «jeg liker han ikke, men jeg må jo følge med i tiden».

Ustyrtelig morsomt.