Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Pentagrammet

Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.

Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.

Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.

Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.

Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.

Egenverdi

Mange mennesker i dag kjenner ikke sin egenverdi, det vil si det de er eller kan bli i kraft av seg selv, mer eller mindre uavhengig av andre mennesker.

Uten den tryggheten, den indre harmonien og troen på egne krefter blir man naturlig nok usikker og lettere utsatt for andres ofte ødeleggende innflytelse. Det kan gi seg mange utslag, men først og fremst gjør det folk engstelig for å bli fordømt, enten av samfunnet familien eller venner. De våger ikke ta sjanser, av frykt for å bli utstøtt av det gode selskap. Jeg har god kjennskap til det, da flere jeg kjenner har det problemet, og det er heller ikke vanskelig å observere i samfunnet som helhet.

I dagens samfunn blir den indre tryggheten slitt i stykker fra ung alder. Hele prosessen fra vugge til grav dreier seg om å få folk til å innordne seg, til å ikke gjøre ting som kan føre skuten på utrygg grunn. De som ikke vil innordne seg blir hundset og forfulgt både av enkeltindivider og grupper. Det kan være ganske så vanskelig å få øye på for de som aldri gjør noe vågalt, sosialt sett, men heksejakten starter nokså hurtig for de som trår utenfor, enten med vilje eller tilfeldig.

Så, det viktige også i denne sammenhengen blir å bry seg minst mulig om hva andre mener om en, om å gjøre det en selv mener er best, og å ikke underordne seg andres undertrykkende regime. Man kan og bør slevsagt høre på råd som folk en stoler på kommer med, men til syvende og sist må man ta avgjørelsene alene. Mange har problemer med det. De trenger en hel komité for å ta en avgjørelse, selv om den bare angår dem, og ikke alle de som holder dem tilbake i gjennomsnittsmenneskets fengsel.

Så, når noen forteller deg at «slikt gjør man ikke», «folk vil ikke like det», «det er ikke hva som er forventet av deg» eller for eksempel «det vil bli masse bråk av dette» så smiler du og ler og sier: «Det gir jeg blaffen i. Jeg liker det, jeg har lyst til å gjøre det og ønsker ikke å være som alle andre, men tvert om leve mitt liv som et originalt, tenkende og ekte menneske. Man kan sove når man er død».

«Jeg gikk ut i skogen for å leve bevisst, for å leve dypt og suge margen ut av livet. For å drive ut alt som ikke er liv, slik at jeg ikke i dødstimen våkner opp og opplever at jeg aldri har levd».

Henry David Thoreau

Et øyeblikk i evigheten

Jeg føler at alt er på plass, at alt er klart, liksom. Jeg har forberedt meg en stund og er nå forberedt på å ta fatt, på mange ting, på alt under månen og i den dype, dype Skyggen.

Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.

Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.

Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.

En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.

I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.

For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.

Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.

Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.

Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.

Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.

Tenn en ild du ikke kan slukke

Gjenta gjerne bedriften. Gjør det mange ganger.

Den er der, som en herlig tilstedeværelse i menneskenes liv. Mange ville ha foretrukket at den ikke fantes, men det gjør den, kompromissløs, herlig. Ilden innvendig driver oss, selv på kalde og våte dager.

Jeg danser på grisens grav i natt, på alle tobente grisers graver, og søker dypt inn i villmarken og ødelandet, fjernt fra sivilisasjonen og dens hykleri. Det føles riktig, det føles godt. Jeg spytter på slappe, umenneskelige tanker om moral og etikk, og gjennomsnittsmenneskets vanvittige mangel på et liv.

Når demonstranter er opprørt over en gitt hendelse, engasjert i engasjerende saker, så skal de være opprørt, skal de være engasjert og vise det, ikke stå der som høflige, veloppdragne barn som venter på at deres «foresatte», deres «kloke» autoritetsfigur skal gi dem tillatelse til å røre på seg.

Å anerkjenne ilden er å vedkjenne seg sin egen verdi som menneske. Den flammen som brenner i oss er den flammen som driver oss, som gjør oss til mennesker, som gjør at alt blir verdt det.

Man må helle bensin på ilden som brenner i en, og i andre, og fortsette å gjøre det så lenge det er pust i en. Tenn en ild som aldri kan slukkes.

Husk alltid på det gledelige i at en liten gnist kan bli et inferno, at forandringens vinder vil blåse vilt.

Skikkelig sleipt

Man tager en blasfemilov som ikke har fungert etter hensikten på mange tiår, som har vært sovende og ubrukelig. Man fjerner den, slik den burde ha vært fjernet (eller aldri blitt innført) for lenge siden. Et klokt første skritt.

Det er da de kristne ser sin sjanse. Folk som lenge har sett med mismot på blasfemiparagrafens manglende effektivitet kommer inn fra kulissene og slår seg sammen med folk som alltid vil ønske å vedta enda en undertrykkende lov. Bingo, man får den nye, mye mer kvelende og fungerende blasfemiparagrafen, kamuflert i sin nye, «moderne» klesdrakt. Plutselig må folk tenke seg om fire ganger før de sier noe, istedenfor bare tre ganger, slik som i dag. Kristendommen og søndagstukten kommer til heder og verdighet igjen. Bøddelen kan på ny slipe øksen sin. Heksejegerne kan puste på heksebålet sitt.

Genialt.

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Jeg stjeler og brenner bibler

Det har blitt en lang tradisjon etter hvert. Jeg stjal min første Gideons bibel fra et hotellrom i London allerede i 1986, på min fjerde tur dit. De legger den ut gratis på hotellrommene, til alle som måtte være interessert. Å stjele dem tjener minst to hensikter: i tillegg til at det er veldig tilfredsstillende så sørger jeg også for at andre slipper å bli utsatt for dritten.

Jeg brant den senere samme høst.

Siden har jeg med ujevne mellomrom gjentatt suksessen. Jeg har stjålet bibler overalt, til tross for at Gideonbiblene på hotellrom i London forblir en favoritt. Spør meg ikke hvorfor. Det har vel nærmest blitt en vane etter hvert, antar jeg, en ekstra spiss på et allerede stort Londonbesøk.

Dette tok skikkelig av etter min oppvåkning som heks. Da ble det noe mer struktur over tingene.

Det er bare så mange bruksområder for en bibel. Papiret er så tynt og brenner så lett. Den kan brukes, brennes ved så mange anledninger, også til å tørke seg i ræven med. Hele prosessen er, fra ende til annen en seremoniell avvisning av kristendommen og alt den står, av hele dens vesen. Først stjeles den, slik kristendommen har stjålet frihet fra alle deler av menneskenes liv. Så forbannes den rundt bålet, slik kristne forbanner og ødelegger alt liv. Så følger en kort, men enkel seremoni, der vi bruker det fabelaktige tynne papiret til å tørke oss i ræven med. Tislutt brennes den og etterlater bare aske, slik kristendommen fortærer alt som er godt ved menneskeheten,

Det gjør godt langt inn i hjerterøttene, akkurat som synet av juletreet som brenner i Aten.

Kristendommen forsvinner opp i røyk, i forhekselsens røyk, fordufter i den klare og friske natteluften, og heksene danser og knuller vetteløst til den lyse morgen så veldig fjern, så veldig langt unna i tid og rom.

Drømmer tilhører natten.

Solfesten

Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne

Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991

Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.

Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.

Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.

Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.

I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.

Skepsis til «Skeptikerne»

Jeg er generelt sett skeptisk, veldig skeptisk til mange som kaller seg skeptikere. De misrepresenterer seg veldig når de fremstiller seg som sanne søkere etter sannheten. Folk som kaller seg skeptikere er gjerne ikke skeptikere i det hele tatt, men bare forsvarere for sitt eget, snevre virkelighetssyn.

Vitenskapen har for lengst blitt en ny religion og som fanatiske forsvarere for sitt livssyn angriper de gjerne alternative betraktningsmåter med en iver som kan konkurrere med den verste svovelpredikant. Dette kommer til uttrykk over en lav sko, på mange forskjellige områder, men er veldig fremtredende når det gjelder hendelser som ikke enkelt lar seg reprodusere i et laboratorium, som det paranormale, dette til tross for at det forlengst har blitt bevist bortenfor all tvil. Det finnes ikke tvil om dets blotte, objektive eksistens i menneskenes tilværelse, punktum.

Det er flere beslektede forhold som spiller inn her.

Først bør jeg nok påpeke en del slevsagte ting:

Det er ingenting galt, snarere tvert om i å være en sann skeptiker. Jeg ser på meg selv som det, på alle områder. Når jeg adopterer et syn gjør jeg det etter en lang overveielse og grundig bevisst og ubevisst prosess. Jeg ser på hva jeg selv har opplevd, men også hva andre sier om det samme. Begge deler tillegges samme vekt.

Det er for eksempel liten tvil om at det er veldig mye ren svindel innenfor de mange områdene som dekker paranormale hendelser. Den åpenbare tilstedeværelsen av svindel er definitivt med på å ødelegge for alle de som har ekte paranormale opplevelser. Det er ofte vanskelig å skille mellom det som er falskt og det som er ekte. En god rettesnor her er, i følge mine erfaringer hvis en gitt person tar penger for sine tjenester eller ikke. Det er masse penger i svindel, på alle områder og generelt sett så er den såkalte New Age bevegelsen, som dog slett ikke er et enhetlig begrep dominert av tanken på suksess og vellykkethet.

Et annet tegn for meg er hvis en som kaller seg heks eller sjaman eller lignende presenterer en såkalt grand unified teori, en teori der alt passer inn, kort og godt hvis de har et religiøst syn på Universet, (må ikke forveksles med holisme eller helhetstenkning). Da blir de øyeblikkelig tvilsomme i mine øyne.

Hvis de hevder at de kommuniserer med romvesener fra planeten Asurius som ønsker å redde menneskeheten fra utslettelse så hjelper det heller ikke til å oppnå særlig troverdighet hos meg.

Og vitenskapen, som selger bruken av avansert teknologi som sin frelser er mye av det samme.

Det finnes de, selv om de er få, som kaller seg vitenskapsfolk som har en genuin interesse for det paranormale, som tilnærmer seg de forskjellige hendelsene med et åpent sinn. De er dog stort sett uglesett i etablerte vitenskapelige kretser. Hvis du for eksempel støtter tanken om at en Flygende Tallerken har landet i nabolaget betyr det utvilsomt slutten på din karriere. Det spiller ingen rolle at dette medfører riktighet. Du blir fortsatt uglesett og utstøtt, fordi vitenskapens oppgave er ikke å finne sannheten og avdekke virkeligheten, men å tilsløre den. Religion er opium for folket. Vitenskapen gjør, som alle religioner krav på absolutt sannhet. Virkeligheten er dog en ganske annen.

For å ta relativt kjente eksempler i bloggverdenen så er for eksempel Are Ethica og Glabladet like tvilsom, på hver sin måte sett fra mitt synspunkt. Begge er ganske så virkelighetsfjern, ut fra sitt ståsted. Selve deres grunnide om Universet blir snever. I korthet så setter de alt i den båsen som passer deres syn, snevrer inn tilværelsen istedenfor å omfavne dens endeløse variasjon.

Glabladet har, som sine kollegaer et fullstendig urealistisk syn (for å si det mildt) på verdien av positiv tankegang, og Are Ethica, som sine kollegaer et minst like urealistisk syn på verdien av å katalogisere alt, av å få alt til å passe. Begges «skrifter» fremstår som så hårreisende unaturlig at de bare får meg til å reise bust og riste på hodet i ulyst.

Tilværelsen er, i det hele tatt og heldigvis så enormt mye større enn vårt begrensede syn på den, og selv om vi ofte får demonstrert det faktum så tviholder vi alle på de små båsene vi kaller virkelighet.

Tilslutt noen udødelige ord:

«If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite. For man has closed himself up, till he sees all things through narrow chinks of his cavern.»

William Blake – The marriage between heaven and hell

Dette enkle faktum burde ha vært pensum på ethvert studium. Dessverre blir det ignorert, istedenfor omfavnet.


PS: Ikke alle som kaller seg skeptikere bør føle seg truffet av dette.

Men de fleste bør...

De er, generelt sett en gjeng religiøse fanatikere som, som sagt kan måle seg med den verste svovelpredikant, og de oppfører seg deretter, uansett hvor mye de pakker sin «argumentasjon» inn i «rasjonelle» vendinger.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (II)

En reise er en seier i seg selv, og en sann reisende er en som ikke egentlig har et mål, men lar seg dra dit reisen måtte føre en og vet at den aldri vil ende.

Loreena McKennitt er en Reisende, både kunstnerisk og fysisk. Hun ble født i Canada og er av skotsk og irsk avstamning, og musikken hennes vokste også ut av hennes keltiske bakgrunn.

Hun finansierte sin første plateutgivelse ved gateopptredener, uvillig til å gå runden med etablerte plateselskaper, og fortsatte å være uavhengig, både kunstnerisk og i livet ellers. Når hun starter forberedelsene til en ny plate reiser hun til det stedet og det miljøet platen skal handle om. Tekstene hennes og de temaene hun velger springer alltid ut fra de inntrykkene et gitt sted eller kultur gir henne. For en plate reiste hun til Irland, i det som var starten på hennes livslange Reise, blant annet for å spore sine keltiske røtter, som er helt tydelig på alle utgivelsene hennes. Det førte henne også til Spania og til Kaukasus og mange andre steder. For henne er helt klart kunsten og livet ett. Musikken, som først var prominent keltisk fikk etter hvert også arabiske og østlige innslag. Man kan følge livet og reisene hennes gjennom hennes musikk og tekster.

Det er vanskelig å plukke ut enkelte melodier hos henne, fordi platene hennes i så stor grad er en helhet, er temaplater, noe som dessverre alltid har vært en sjeldenhet, og som blir stadig sjeldnere. Vi får i langt større grad ta del i en Reise på slike utgivelser og Loreena McKennitt suger oss inn i sine, mykt og fast. Natten kommer ofte midt på lyse dagen for meg, og gjør det i enda større grad når jeg lytter til hennes mystiske klanger og ord, hennes poesi, lyriske uttrykksmåte. Det er så lett å bli svulstig når man skal beskrive slike ting, men Loreena er ekte. Hos henne finnes få eller ingen kompromisser, verken i livet eller kunsten. Kanskje hun kunne ha fortalt om slike mindre hyggelige øyeblikk selv, men jeg, som ser på henne utenfra ser ingenting av det, av det som er så altfor vanlig i dag, både blant folk flest og artister.

I sitt program fra Alhambra i Spania hyller hun Arabisk innflytelse i europeisk kultur og arkitektur, noe som i dag nærmest er uhørt, som det knapt snakkes høyt om i dagens undertrykkende miljø. Hun hyller også gjerne det multikulturelle. Vi finner henne i krysningen mellom utallige retninger og kulturer.

Hun har tolket en del tradisjonelle sanger, men selv om jeg liker mange av dem også foretrekker jeg hennes egne komposisjoner, som blant annet The Mystic’s Dream og Prologue. Det er to «verk» (svulstig) som virkelig får meg til å oppleve hennes verden. Hun gir oss eldgammel historie, som nærmest er tapt i nåtidens grunne virkelighet. The Mystic’s Dream fra The Mask and Mirror (1994) er keltisk, urtiden i ethvert menneske, og kontakten, lidenskapen som forbinder oss, heksen som søker beslektede sjeler, og den virker på mange plan. Jeg får stadig noe nytt ut av den, for hver ny gjennomspilling. Den er et dikt, er poesi, både dens tekst og melodi, og dens helhet. All verdens glede og sorg og dets vell av følelser brenner i meg når jeg lytter til mystikerens drøm, og jeg lærer mer om meg selv og hva jeg er.

Prologue er utelukkende instrumental og fra The Book of Secrets (1997), fra hennes reise i Tyrkia, Kaukasus og Østen. Jeg har reist der, og når jeg hører melodien så gjenopplever jeg Bosporos-stredet, Istanbuls bakgater og togene som snegler seg av sted i fremmede fjell. Det er ganske utrolig.

Hvis alle artister og kunstnere, uansett kunstform hadde tilnærmet seg stoffet på en måte som engang ligner Loreenas besettende metode ville etablerte produksjonsselskaper ha brutt sammen, og musikken, filmen, boken blitt reddet fra grådighet og forflatning lenge før den moderne, herlige piratvirksomheten startet opp.

Hun er langt mindre kommersiell enn den mest gryntende og hylende Black Metal musiker. Jeg liker Black Metal og jeg liker også kontroversielle uttrykk og nivåer av oppførsel, og transgresjon i både kunsten og livet ellers, men i en verden der man ofte kan få følelsen av at alt har blitt gjort tidligere, og at det ikke er mulig å sjokkere noen lenger… så er Loreena McKennitt uforfalsket og original til fingerspissene. Det er mulig å Leve i en verden av likegyldighet og livløshet, til tross for alt det, ikke på grunn av det. Hun minner meg på det enkle faktum, på det, blant et uendelig antall andre inntrykk og følelser og variasjoner av livets dybde man ofte tror og frykter man har mistet.

«I looked back and forth through the window of 15th century Spain, through the hues of Judaism, Islam, and Christianity, and was drawn into a fascinating world: history, religion, cross-cultural fertilization... For some medieval minds the mirror "was the door through which the soul frees itself by passing"... for others the pursuit of personal refinement was likened to "polishing the mirror of the soul." From the more familiar turf of the west coast of Ireland, through the troubadours of France, crossing over the Pyrenees and then to the west through Galicia, down through Andalusia and past Gibraltar to Morocco... The Crusades, the pilgrimage to Santiago, Cathars, the Knights Templar, the Sufis from Egypt, One Thousand and One Nights in Arabia, the Celtic imagery of trees, the Gnostic Gospels... who was God? and what is religion, what spirituality? What was revealed and what was concealed... and what was the mask and what the mirror?»

- Loreena McKennitt i forordet til The Mask and Mirror

The Mystic's Dream :

A clouded dream on an earthly night
Hangs upon the crescent moon
A voiceless song in an ageless light
Sings at the coming dawn
Birds in flight are calling there
Where the heart moves the stones
It's there that my heart is calling
All for the love of you

A painting hangs on an ivy
Nestled in the emerald moss
The eyes declare a truce of trust
And then it draws me far away
Where deep in the desert twilight
Sand melts in pools of the sky
When darkness lays her crimson cloak
Your lamps will call me home

And so it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
And now I feel you move
Every breath is full
So it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
Even the distance feels so near
All for the love of you.

Hvorfor blogge?

Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg liker å skrive, har alltid likt det og jeg bruker, som jeg alltid har gjort de media som er tilgjengelig for meg. Blogging er bare enda en måte jeg kan uttrykke meg på.

Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.

Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.

All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.

Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.

Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.

Det er ofte slik.

Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.

Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.

Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.

Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.

Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.

Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»

- George Bernard Shaw


«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».

- Albert Einstein


«I have never let my schooling interfere with my education.»

- Mark Twain


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

En by fylt med spøkelser

Det er noe med byen Pluckley, sørøst for London i Storbritannia som skiller den ut fra andre større og mindre byer og steder:

Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.

Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.

Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se verden og virkeligheten slik den er.

Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.

Veien opp mot Maltman's Hill en mørk natt
En av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt

Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.

Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.

Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.

Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.

Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

Det paranormale

Det paranormale, som i betydningen «bortenfor det normale», ikke det overnaturlige, som i betydningen «over eller bortenfor naturen». Ingenting som eksisterer i naturen kan være over eller bortenfor den.


Faktum er at det som nå for tiden er klassifisert som paranormalt er like vanlig som gress. Det skjer hvert eneste sekund på dagen og natten, med alle typer personer, over hele planeten (og utenfor den).

På en side har vi altså det offisielle sprøytet, som påstår at tilstedeværelsen av spøkelser, ånder, paranormale krefter, romvesener og lignende er overtro og/eller innbilning.

Så har vi fakta, den overveldende samlingen av bevis for at det virkelig eksisterer. Mange, deriblant jeg ser på det som så vanlig at man nærmest tar det for gitt. Det burde ha blitt kalt noe slikt som: «bortenfor nåtidens bevisste og anerkjente opplevelser» eller noe…

For århundrer siden, i det som teknologiens tilbedere elsker å kalle den primitive tidsalder ble en heks, en sjaman med sterke paranormale evner oppdaget hurtig og grunnlaget for hans eller hennes utvikling ble lagt tidlig i livet. Han eller hun, som alle andre ble gitt alle muligheter til å lære så mye som mulig, om seg selv, om sitt potensial, så de lettere kunne takle den vidunderlige ilden som finnes i oss alle.

I dag finnes det svært liten sann oppmuntring til å lære, og til å lære seg selv og naturen, virkeligheten å kjenne, og vi lider voldsomt på grunn av det. Hvis vi ikke passer inn i pene, små esker blir vi plaget, bøllet med og forfulgt. Minner fra tidligere liv, for eksempel, som er så viktig for vår nåværende tilværelse blir hevdet å være et resultat av en overaktiv fantasi. Hvis vi insisterer på at slikt tull er virkelig, hvis vi fortetter å påstå det gjennom tenårene risikerer vi å bli sperret inne på «sykehus» og det som verre er.

Fra vuggen, gjennom tenårene og til vi er gammel og grå blir vi kjørt gjennom kjøttkvernen, kjørt gjennom den utallige ganger. Samfunnets intoleranse og trangsynthet blir banket inn i oss, intoleransens regiment forsterket ved enhver anledning, i en prosess veldig lik hjernevask. Det er et vedvarende mirakel at selv en eneste en av oss når voksen alder med den minste rest av kreativitet og uavhengighet tilbake.

Men det gjør vi og vi ser gjennom illusjonen som veves foran øynene våre, og vi ser verden som den virkelig er.

Og den er så uendelig mye større og mer interessant enn det vi blir fortalt at den er, og når vi innser det så gleder vi oss vilt i våre ikke lenger kalde hjerter.

Tidligere liv

I slutten av tenårene fikk jeg kraftige, bortenfor intense og uhyggelige mareritt. De var åpenbart det, selv om jeg ikke husket noe av det da jeg våknet, da jeg våknet skrikende og i full panikk. Den første gangen det skjedde var jeg hes i en uke etterpå. Det var et stort hull i meg der minnet skulle ha vært. Alle drømmer og mareritt falmer i sekundene og minuttene etter at en har våknet, men her var det ingenting, uansett hvor mye jeg anstrengte meg for å huske. Jeg hadde revet ned bokhyllene over sengen og bøker var strødd over hele rommet.

Det skjedde ikke ofte, toppen to ganger i året og ofte med års mellomrom, ettersom jeg ble eldre, så det var egentlig ikke noe problem. Det plaget meg faktisk aldri, selv om det, for å si det mildt slett ikke var behagelig hver gang det skjedde. Det plaget meg ikke, bortsett fra et enkelt faktum: at jeg aldri husket noe, og at det føltes så utrolig, utrolig viktig å huske.

Noen påstod at det var det at bøkene hadde falt ned på meg som hadde utløst panikken, men de hadde ikke gjort det de to første gangene, og heller ikke andre steder, som på hotellrom og andre steder. Alle forklaringene jeg fikk føltes veldig utilfredsstillende. Jeg gikk aldri til psykolog, da jeg allerede da hadde sluttet å tro på det tullpratet de preker, men jeg hadde en uformell samtale med en på en fest en gang, en skikkelig morsom opplevelse. Samtalen endte med at han ble redd og utilpass og trakk seg vekk fra meg, som om han ønsket å si «vik fra meg, Satan».

Da, plutselig en natt, nesten ti år etter første gang våknet jeg opp badet i kaldsvette og med hamrende hjerte… og jeg husket alt, hver eneste lille detalj fra det jeg hadde gjennomlevd i drømme. Jeg hadde blitt brent som heks flere århundrer tidligere, og husket livet mitt da, prosessen fram mot «avsløringen» og brenningen i pinefull og gledelig detalj. Jeg ble fylt med en enorm glede, spenning og visste at selv om jeg hadde blitt rystet til mitt innerste, så visste jeg, i mitt innerste vesen at dette var sannheten, at dette hadde jeg virkelig opplevd.

Det hadde vært andre ting også, små ting og hint som jeg i ettertid lett kunne gjenkjenne, som at jeg gjenkjente steder jeg aldri hadde vært, beskrivelser av hendelser som jeg aldri kunne ha kjent til osv. Drømmene, visjonene kom som en flodbølge etter det. Liv etter liv etter liv åpenbarte seg for meg. Jeg hadde blitt brent som heks flere ganger, og jeg hadde sett venner av meg bli brent. En biskop brente min elskede, og jeg drepte han, gjennomboret han med mitt sverd, uten tanke for min egen sikkerhet. Vaktene hans stakk meg med sine sverd, sine lanser og jeg og biskopen døde der, utåndet der i regnet og stanken fra brennende kjøtt, side om side. Alle disse visjonene bar fram en eneste, uunngåelig konklusjon:

Jeg har levd tidligere, ikke bare ett liv, men mange, som perler på en snor gjennom menneskehetens historie.

Det er ikke lenger skremmende å ha disse drømmene, ofte i våken tilstand. De er skremmende minner, men føles også som å se en film, en opplysende og forklarende film. Jeg bør også påpeke at det ikke er noe religiøst med dem. Jeg får ingen følelse av noen Gud eller guder eller følelsen av ekstase som preger de østlige religionene, ikke noe løfte om noe fremtidig Nirvana eller himmel i slutten av tunnelen. Vi er evige, uten begynnelse eller slutt eller noen tilstand av fred eller endestopp.

Jeg har gått gjennom tunnelen utallige ganger, og hver gang man går fra en kropp til en annen er en like intens opplevelse. Man husker alt man noensinne har glemt. Det finnes et Skyggeland, ved siden av den fysiske verden, som man også drar til når man drømmer og/eller Søker. Denne verdenen er egentlig ikke utenfor den fysiske (tåpelig uttrykk), men er en integral del av den eller så er det motsatt. Det finnes ingen Annen Verden, men bare en, en udelelig, uendelig og mektig.

Jeg opplever hendelsene, alle mine inkarnasjoner som minner, akkurat som tidligere i dette livet, fjerne, men ikke mindre sanne.

Så hvorfor husker jeg, når så mange ikke gjør det? Det er lett å svare på. Fordi jeg, selv om jeg fornektet det lenge, i flere år etter at minnene begynte å presse på, så begynte jeg å gå i meg selv, å søke stadig dypere ettersom min hunger for sann viten åpenbarte seg, og da, etter hvert som hemninger og fornektelser svant hen i den intetheten de hører hjemme så ble jeg klar for å lytte til meg selv, til mitt indre, til både det indre og ytre «Kosmos» (eller Kaos).

Den vitenskapelige og religiøse forklaringsmodellen, som egentlig er den samme, blir bare mer og mer utilstrekkelig ettersom årene går, bare mer og mer den løgnen og bedraget de er, for å holde folk i trelldom, fra å hindre dem i å gjøre sin sanne vilje.

Jeg lever, jeg Amos Keppler, som selv om han bare er en ørliten del av det udødelig åndevesenet som Reiser igjennom Tid og Rom og bortenfor, er like stor som Universet selv. Tid og Rom er bare knagger som man henger klærne sine på. Man henger ikke seg selv på dem, ikke uten at knaggene kutter skinnet og det gjør vondt, og vondt gjør det, når vi alle eksisterer i et fengsel vi selv har skapt.

Vår tilværelse, en dynamisk vekselvirkning mellom kroppen og uendeligheten er en utrolig mektig kombinasjon og begge deler er like viktig. Vitenskapen sier at bare det som kan måles med perfekte konstruksjoner, maskiner er virkelig. Religionen sier at det egentlige livet ikke er på Jorden, men et sted langt unna, som vi må være tobente sauer for å komme til. Det er derfor jeg avviser dem begge.