Kjemisk krigføring (I) - vår stjålne fremtid

«Uavhengig av hvor du bor i dag, om det er i New York City eller på en øde øy i arktiske farvann så vil alle som betaler $2000 for å bli testet finne ut at de har mer enn 250 syntetiske industrielle kjemikalier i kroppen».

Rachel Environmental Health News

Dødens Hånd, vår hånd strekker seg mot oss alle

Klassisk Science Fiction litteratur, spesielt i den siste halvdelen av det tjuende århundre har i økende grad blitt Science Fact. For mer enn tretti år siden presenterte engelskmannen Bryan Aldiss «Gråskjegg», en roman om en verden uten forplantningsdyktige mennesker. For ti år siden eller så publiserte krimforfatteren P.D. James en langt viktigere bok enn de dønn kjedelige hun vanligvis skrev, Menneskenes Barn, en skremmende historie som advarte oss mot følgene av å ignorere farene ved teknologiske «fremskritt». Handlingen hadde blitt lagt til 2021. Hovedpersonen lurte på hvorfor ingen i tiårene før dette hadde sett at menneskenes forplantningsevne hadde forandret seg til det verre. «Når Omega kom, så kom det som lyn fra klar himmel og alle stod og måpte til hverandre. Det virket som om menneskene over natten hadde mistet evnen til å forplante seg».

Så gjenfortalte en dokumentarisk bok historien. Theo Colborn, en dyreforsker tilknyttet World Wildlife Fund (WWF) presenterte, sammen med to andre i boken Vår Stjålne Fremtid bevis for at menneskeskapte kjemikalier truer menneskenes forplantningsevne, intelligens og overlevelse. Hun insisterer på at menn vil miste sin forplantningsevne i midten av dette århundret, om ikke før, hvis ikke det blir et forbud mot det som kalles endokrine kjemikalier, som rett og slett avbryter vår hormonproduksjon. Hennes vurdering (i 1997) er at det finnes rundt 500 kjemikalier i kroppen vår. De er i oss alle, overalt, uansett hvor vi bor på kloden, også i eskimoer i arktiske strøk hvor det ikke finnes noen industri å snakke om. Dog, til tross for bokens dommedagstema tror Colborn at alt vil bli ok. «Jeg tror ikke dette vil skje fordi industriherrene der ute har samvittighet, og de vil ta de riktige beslutningene».

Hun er nok ganske sikkert en glimrende vitenskapsmann og veldig kunnskapsrik på sitt felt, men politisk sett er hun håpløst naiv.


Trusler mot vår helse


Menneskekroppen er an samling av rundt 50 millioner celler som jobber sammen i en helhet. Å jobbe sammen krever koordinasjon, som igjen krever kommunikasjon. Nervebanene er bare en måte å gjøre det på - den for raske, diskré beskjeder, instruksjoner til en hånd om å trekke seg tilbake fra en varm ovn eller plate. Stoffer som Dioksin kødder med kroppens naturlige signalhormoner. Dette får mange ødeleggende helseeffekter som muskelsvinn og dårligere immunforsvar. Dioksin stopper også aktiviteten i bukspyttkjertelen, noe som fører til at hormonproduksjonen i oppveksten bremser opp, som igjen fører til abnormale tilstander i hjernen og atferdsutvikling. De mulig, nærmest uunngåelige resultatene av selv moderate forandringer i bukspyttkjertelens hormonproduksjon, spesielt på fosterstadiet er motoriske skader av varierende grad, inkludert Cerebral Parese, mental tilbakeståendehet og redusert intelligens, problemer med å lære, oppmerksomhetsproblemer, hyperaktivitet og diverse neurologiske abnormale tilstander.

Det finnes mange reproduktivitetsproblemer forbundet med Dioksin. Tallet på sædceller og nedgangen i sædceller er en uomtvistelig faktor. Studier har vist at tallet på sædceller har sunket med omtrent 50 prosent de siste 50 årene. Å bli eksponert for Dioksin øker sjansen for testikkelkreft, som utgjør 29.8 prosent av alle kreftformer blant menn i alderen 15 til 34 i Skottland. Giften forårsaker også abnormale tilstander som at testiklene ikke synker ned og blir værende under huden, og såkalt Hypospadi, at hullet for urinlating (og sæduttømming) dukker opp på undersiden av penis, og disse nyfødte guttene trenger en omfattende operasjon for å fungere normalt som voksne. Hva vi snakker om her er faktisk en feminisering av hannkjønn, en mindre alvorlig grad av det vi ser hos blant annet hannkrokodiller i elver nedenfor kjemiske fabrikker, som blir født helt uten penis. Dagens gjennomsnittsmann produserer bare mellom to av ti og fire av ti friske sædceller. Man regner med at 2 av 10 er det absolutt minimum som er nødvendig for å reprodusere. Det amerikanske Nation Magazine slo fast:

«Hvis nedgangen i friske sædceller fortsetter vil mennesker i industrialiserte land få store vanskeligheter med å formere seg innen 2020».

Dette vil ganske sikkert løse vårt enorme overbefolkningsproblem, men vil bli erstattet med et motsatt problem innen en generasjon. Man kan se for seg en desperat jakt på friske sædceller i øde områder av Afrika og Latin-Amerika for å kunne befrukte egg. Kanskje har «den hvite rase» allerede begått kjemisk selvmord. Etter minst fem hundre år med arrogant erobring av ikke-hvite og naturen så kunne det bli sett på som poetisk rettferdighet, som naturens måte å gjenopprette balansen.

Men, nei, forurensningen når som sagt alle områder på kloden og rammer alle folkeslag slikt.

Hvis det virker som om kvinner slipper delvis unna her så gjør de ikke det. Dioksin øker sjansen for at de får en smertefull utvekst på celler som utgjør livmoren. Det var tidligere en sjelden lidelse. I 1997 led 5 millioner amerikanske kvinner av den. I 1960 ble en av tjue kvinner rammet av brystkreft. I 1997 var forholdet en av åtte.

Og det aller mest alvorlige aspektet av dioksin er som sagt hva det gjør med oss i de tidlige stadiene av livet. Fosteret er i livmoren beskyttet mot mange andre gifter, men ikke mot Dioksin. Det trenger igjennom alle beskyttelsestiltak som kroppen måtte ha. Giften blir værende i kroppen, akkumulerer innvendig, mens et menneske vokser til og fortsetter å gjøre skade, gjennom et menneskets liv, mer og mer for hver generasjon. Ralph Ryder, koordinatoren i Communities Against Toxins (CATS) hadde dette å si:

«Det er som å sprenge en håndgranat i sentrum av den menneskelige biologi».

Studier av dyreliv i villmarken har i mange tiår vist at livet blir påvirket av denne usynlige, smakløse, luktfrie dødstrusselen, men opphopingen av bevis ble ikke tatt til følge, men tvert om ignorert av de som stod bak: industrien og myndigheter.

Allerede i 1950 ble unge haner eksponert for DDT av forskere ved Syracause University i USA. Prøvene viste at testiklene deres bare vokste til 18 - atten prosent av naturlig størrelse. Forskerne innså det åpenbare, at DDT virket på samme måte som østrogen, det kvinnelige kjønnshormonet. I 1963 viste en studie at mus utviklet svulster og kreft hvis de ble utsatt for unaturlige mengder av østrogen. Thelma Dunn, som foretok studien skrev at unge dyr som ble utsatt for slikt var i stor fare for å utvikle skader eller dø tidlig.

Andre studier som viste nedgang i naturlige populasjoner av dyr på grunn av at de ble utsatt for sprøytemidler begynte i stadig større grad å dukke opp i vitenskapelige journaler. Dyrene begynte også å oppføre seg på måter som aldri hadde blitt observert tidligere. Hunnfugler sluttet å ruge på egg, sluttet å forsvare redet mot rovdyr. Alligatorer fikk så små peniser at de ikke kunne forplante seg osv. Ettersom tiden gikk dukket det opp hundrevis av slike studier overalt på kloden.

Men disse tidlige varselsignalene ble i det store og hele fullstendig ignorert. Fra og med rundt 1940 har rundt 1000 nye kjemikalier kommet i bruk hvert eneste år, en uhyggelig statistikk som fortsetter i dag. Ingen protesterte i 1940. Veldig få har protestert siden, uansett hvor mange og sterke bevis som hoper seg opp om hvor livsfarlig disse stoffene er. Det er på høy tid at vi får tatt oss sammen og satt en stopper for dette sinnssyke opplegget. Vi forandrer Jordens atmosfære, dens jordsmonn, dens drikkevann, og alle nyfødte barn blir i stadig sterkere grad offer for vår hybris. Ingenting av betydning blir gjort. I stedet blir det om mulig stadig verre.


Krisehåndtering?


Så, når vi nå kan se resultatene av våre tankeløse handlinger, hva blir gjort for å sette en stopper for sinnssykdommen, for denne enorme trusselen mot vårt liv og vår helse og selve overlevelse som art? Hvordan reagerer industrien?

Det også er lett å slå fast. Det typiske er måten den reagerte på i USA, mot alle krefter som prøver å forandre noe, noe som helst. I 1993 organiserte Chemical Manufactorers Assosiation sitt nye forsvarsverk, det famøse Chlorine Chemistry Council (CCC), med et budsjett på rundt $100 millioner i året. CCC hyrte raskt inn MBD, et reklamefirma som skryter av sin evne til å spionere på aktivister og til å gjøre notater, som så blir gjort om til (ekstremt unøyaktige) rapporter, som de så selger til klienter som CCC, som villig sluker rått alt som står der. De gir selskapene månedlige oppdateringer, blant annet om grupper som jobber for å stanse bruken av klor og hjelper også de samme selskapene med å utforme strategier egnet til å takle alle offentlige tiltak som kan skade salget av klor. Aktivister i Communities Against Toxics i Storbritannia har mange lignende historier å fortelle om industrien og reklameselskapene der. Man finner lignende historier i alle land.

Hva gjør myndighetene? Stenger de forbrenningsanlegg? Stanser de bruken av PVC? Fører de krig mot de kjemiske selskapene? Nei, de støtter i stedet helhjertet den kjemiske og generelle krigføringen mot alt liv på Jorden. En rapport publisert av Instituttet for Miljø og Helse ved universitet i Leicester, på oppdrag fra den britiske regjeringen slo fast, i sin rapport «Naturlige Østrogener: Konsekvenser for menneskers og ville dyrs helse» at årsak og virkning når det gjaldt mulige skader av naturlige østrogener «ikke kunne påvises», og også at det nærmest er umulig å identifisere de forskjellige årsakene til kjemiske helsefarer folk blir utsatt for i et moderne samfunn. Anbefalinger: Ingen, null og niks, ikke det fnugg. Forskjellige deler av forvaltning og myndigheter fortsatte å gjøre det de er best til: å enten bevisst eller ubevisst ignorere den økende faren.

I løpet av de siste femti årene har det kommet tonnevis av fakta på bordet fra uavhengige forskere og miljøgrupper, men det har ført til veldig lite konkret handling. Enda et av mange aspekter ved dagens menneskefiendtlige samfunn har blitt bortimot ignorert, og i en verden av bevisst uvitenhet er dette en av de mest fremtredende og farligste. Det har vært en masse babling, men ingen betydelig handling. Tiden for babling, selv for snakk er for lengst overstått. Det er ikke bare vår fremtid som blir stjålet, men også vår fortid og nåtiden fortsetter å kødde med oss, å trykke vår menneskelighet ned i dritten. Vi har alle en mengde grunner til å sparke de kjemikalieprodusentene der det gjør skikkelig vondt, nemlig i pungen, der de fortsetter å skade oss. Jeg forstår ikke hva vi venter på.

Alt på Jorden, luften, vannet, plantene, hvert eneste dyr, også menneskedyret blir fornedret og forgiftet av den Kjemiske Cocktailen.

«Det vi ser er at mindre enn ti megakorporasjoner kontrollerer all form for massemedia, informasjon og underholdning».

Jesse Drew

«Halvparten av alle arter på Jorden vil være borte i løpet av det neste tiåret»

Norman Myers

I de ti årene som har gått siden dette først ble skrevet har ting bare gått fra galt til verre. Den Sjette Store Utryddelsen er allerede her og den er menneskeskapt. Det verste gjenstår.


Andre del av denne artikkelen.