Ravnens sirkel (II)

Ravnens sirkel (I)

Ti. Det er ti av oss i sirkelen. Noen ganger er det ni eller elleve. Men mesteparten av tiden er det ti. En er valgt som Guide for kvelden. Han står oppreist. Vi andre ligger utstrakt på teppet. Vi slapper sakte av, tømmer oss selv, fyller oss selv. Det finnes ingen lys, kunstige eller naturlige, bortsett fra de fjerne gatelysene utenfor.

- Lukk øynene, sier Guiden. – Åpne øynene. La Selvet svinne. Omfavn Selvet. Finn stedet inni dere selv som flyter. Synk mot gulvet, stig mot taket.

Og vi gjør det, med gulvet langt under oss, taket høyt over oss. Alt åpner seg, her i den gamle steinbygningen. Det finnes ingen vinduer, ingen dører. Alle kan enkelt nok komme overalt fra. Vi er ikke alene her. Vi kan høre bevegelse fra alle mulige og umulige sider. Vi ser ingen, men vi vet at de er der.

- Nå ber jeg deg gå ned trappen, sier stemmen som kommer overalt fra. – Det er mørkt overalt, men du har ingen problemer med å se trappetrinnene foran deg. Du slapper av og du flyyyter nedover trappen, ned i kjelleren, den mørke, mørke kjelleren.

Jeg har vandret veldig lenge, nå, ordene og stemmen som ledet oss er et fjernt minne. Jeg hører musikk, hører musikken. En dør dukker opp foran meg. Dette er også en slags konsentrasjonsøvelse. Jeg har deltatt på lignende ting mange ganger. Døren åpner seg uten at jeg må tenke bevisst på det. Den åpner seg egentlig ikke, men løser seg opp foran øynene på meg. Og så åpnet vi plutselig øynene. Plutselig var alt vidåpent. Former danset rundt Guiden. Han ville alltid være sårbar, fordi han var Vokteren, fordi han var alene. Vi satt der på bakken og kikket på hverandre. Vi rørte ikke på hodet, men likevel så vi det som var bak oss, hva som var over oss og på alle mulige sider. Det var som om vi ikke var der lenger… som om omgivelsene ikke fantes lenger. Vi fryser konstant nedover ryggen. Gulvet rørte ikke på seg under oss, men teppemønsteret forandret seg mens vi stirret på det, forandret seg selv. Vi ser et mønster, en sirkel, en steinsirkel på en eng.

- SLUSENE ER ÅPNE, skriker en eller annen. Jeg aner fortsatt ikke hvem det var.

Vi strekker ut på gulvet, med kroppene våre dekket av tepper. Etter noe som virker som en evighet hører vi Guidens stemme kalle oss tilbake til kassen, til kjelleren, og vi hører den si til oss at vi må begynne å gå opp trappen igjen. Og vi gjør som han sier. Han er vår Guide. Uten han kan vi lett fare vill her ute, i villmarken i Den Andre Verden. Jeg husker at jeg var kald, veldig kald, husker at noen kjørte meg tilbake til hotellet, uten at jeg egentlig våknet skikkelig. Hva som enn hendte den natten så vendte vi ikke skikkelig tilbake fra vår Reise. Uansett hva som er utenfor, innenfor som besøkte oss er vi fortsatt her. Jeg har opplevd noe lignende før. Det kan være farlig, men også utrolig spennende. Jeg sovner. Jeg sovner lenge før jeg går til køys… og så våkner jeg skrikende, og det virker som om jeg har dobbeltsyn. Men det ligner ikke noen form for dobbeltsyn jeg har opplevd tidligere. Jeg ser hotellrommet. Jeg ser kirken innvendig. Jeg ser det forandre seg til noe ugjenkjennelig. Jeg sovner igjen ganske så lett, før hodet mitt treffer puten. Noen ganger undres jeg, lurer på om jeg overhodet har vært våken, og så blir det spørsmålet irrelevant, da jeg innser at jeg naturligvis er våken. Plutselig så befinner vi oss utendørs. Jeg husker dagen, hvordan den bare svant hen i en dis. Jeg husker samtalen med de andre, kjøreturen ut av London, vestover, men det er ikke viktig. Vi sitter utendørs på en eng, inni en av verdens eldste heksesirkler, den i Avebury. Noen hevder at den representerer en av de første tegn på sivilisasjon. Andre at den tvert om stammer fra en tid lenge før noen sivilisasjon var påtenkt.

Ravnens sirkel (III)