onsdag, juli 27, 2005

Alternative nyheter - feberhet Jord

Mens bomber og granater dominerer nyhetsbildet foregår langt mer dramatiske ting i det «skjulte». I vår serie av alternative nyheter er vi nå kommet til den globale oppvarmingen og ikke minst hva den fører til.

Orkanen Franklin ble nylig dannet nord for Jamaica - den sjette Atlantiske/Karibiske orkan på tre uker. De forgående, Arlene, Bret, Cindy, Dennis og Emily har alle forårsaket mer eller mindre enorme ødeleggelser i den Meksikanske golfen, og på østkysten av Mexico og USA. The National Hurricane Center i Miami går igjennom mesteparten av alfabetet (tjueen navn) hvert år i sin betegnelse av orkaner (orkansesongen begynner om sommeren og slutter i desember). Hvis det fortsetter med denne farten vil de måtte begynne opp igjen på «A» for første gang i historien.

På Grønnland krymper isbreen Kangerdlugssuaq med 14 kilometer i året, en hendelse fullstendig uten presedens. Hele snøkappen på Grønnland er i ferd med å forsvinne. Det vil føre til at verdenshavene stiger med åtte meter. Smeltingen som foregår i Antarktis vil føre til enda større stigning. Et moderat anslag ligger på sytti meter. Et annet sier tre hundre. Hvis det finnes karttegnere igjen om tretti år vil de få litt av en jobb med å tegne om verdens kyster, det er sikkert.

I sommer har det vært hetebølger, tørke og flom av en annen verden i USA, Europa (Italia, Romania) og Australia. I Kina er det som vanlig alt samtidig. I India blir folk drept som fluer i det verste regnet i manns minne, «the worst in recorded history». Vi har blitt vant til slikt nå. Det førte til store avisoppslag for femten år siden, men ikke nå lenger. Det har gått for langt, blitt for farlig stoff til å rapportere på en omfattende og nødvendig måte.

Den menneskeskapte, globale oppvarmingen har startet forlengst. Nå får den ben å gå på, vinger å fly med. Ørkenene dekker stadig større deler av kloden. Sahara har for lengst strukket sine fangarmer til det sørlige Europa. Stormene øker i styrke og hyppighet. Allerede i 1995 fastslo en FN-rapport at antall naturkatastrofer, som jordskjelv, flom, orkaner osv øker med 6 prosent i året og med klare advarsler om at det er en progressiv økning, det vil si at økningen er større for hvert år som går, noe som har vist seg å stemme bortenfor all tvil.

Livet på Jorden, allerede kraftig belastet gjennom andre menneskelige aktiviteter som omfattende forgiftning av vesener og miljø, og generell ødeleggelse av og tukling med natur, blir ytterligere strukket til bristepunktet.

En annen virkning av en varmere jord, av mer karbondioksid i atmosfæren er at plantene vokser fortere og vokser seg større. Dette har industrien brukt i sin propaganda for å slippe å foreta de dramatiske grep som trengs. Blant annet har Robert Balling, en mann kjøpt og betalt av industrien stilt seg i spissen for denne hallelujastemningen. Men det viser seg (som vanlig) at dette er en tvilsom velsignelse. Det er sant at plantene vokser fortere og de blir større og at det blir mer av dem, i hvert fall i det som blir igjen av grønne områder. Men næringsinnholdet i disse plantene synker til et slikt lavt nivå at menneskeheten og dyr som lever av plantene rent faktisk over tid vil sulte i hjel av mangel på tilstrekkelig næringsstoffer, den såkalte «skjulte sult», som forøvrig også har blitt skapt av moderne matproduksjon. I alt korthet går det ut på at vi spiser oss til døde. Ikke bare på grunn av all giften som dagens mat inneholder, men fordi den er ekstremt næringsfattig sammenlignet med naturlig mat, den jegere og samlere spiste i førsiviliserte samfunn.

Så, hva blir gjort for å stoppe denne utviklingen, alt dette som truer alt liv på kloden? Ingenting eller så godt som ingenting.

Som vanlig.

Det blir pøst stadig mer drivhusgasser ut i atmosfæren. Industrien og deres betalte tjenere i politikken holder igjen alt som minner om nødvendige drastiske tiltak.

Kyotoavtalen er ikke tilnærmelsesvis tilstrekkelig i denne sammenhengen. Den minsker ikke engang økningen og ville ikke ha gjort det selv om samtlige land hadde ratifisert den. De som tror den er mer enn en fjert, mer enn et musepiss i havet bør snarest mulig revurdere sine holdninger.

For å virkelig gjøre vei i vellinga må nivået av drivhusgasser tilbake på førindustrielt nivå, som et nødvendig første skritt. Og selv om det, mot formodning (dream on) skulle bli gjennomført må vi, på grunn av tregheten i systemet fortsatt slite med dagens nivå i hundreogfemti år til, før det begynner å synke.

Jorden har feber og vi føler alle dens kramper, enten vi innrømmer det eller ikke.

Eiendomsprisene på verdens fjell og vidder kommer garantert til å stige kraftig i årene framover.

søndag, juli 24, 2005

Alle Krigers Mor

Storbritannias vaktmester Tony Blair kan sin bibel, kan sin «1984». Han sitter med den i fanget og får daglig inspirasjon av den. Det viktigste poenget romanen trakk fram som den mest effektive måten å holde styr på en befolkning på «er å holde en verden i permanent krigstilstand». Det har blitt skolelærdom etter hvert.

Storbritannia er et land som fører an i kampen mot selvstendig uttrykk og uavhengighet. Videoovervåkningen av våre gater startet, tok av for alvor der. ASBO, «loven mot asosial oppførsel» har vært i virksomhet der en stund nå, med innføring av portforbud og annet i «urolige områder». Mange har hevdet at USA er spydspissen, er nasjonen som er best i klassen, som er i første rekke når det gjelder ødeleggelsen av våre siste, endelige menneskeretter, men kanskje Storbritannia fortjener den betegnelsen mer. Uansett, det er ingen tilfeldighet at den lille øystaten er USAs fremste juniorpartner av en mengde mindre partnere i denne utviklingen.

Det er misvisende å holde fram enkeltpersoner, tilfeldige vaktmestere i maktens korridorer eller enkeltstater når skyld for at et tyranni blir verre skal fordeles. Skift ut en person eller en gruppe personer og ingenting forandres. Systemet består.

Men når det er sagt, så har Tony Blair, «Teflon Tony» og hans tjenere tjent systemet på en utmerket måte, på en måte «far beyond the call of duty». Det begynte lenge før 11/9, lenge før 7/7 (eller 21/7), lenge før til og med videoovervåkningen og datalagringen. Men det ble kraftig intensivert da. Araberne har et uttrykk som heter «Alle Krigers Mor», om den endelige krigen, den som skal ende alle kriger, den som skal overvinne hedningene og alle fiender. De allierte vestmaktene har også lenge brukt dette («the war to end all wars») som sitt yndlingsuttrykk, blant annet i de to «verdenskrigene».

Trykk folk ned i sølen. Hold dem i permanent tilstand av lamslåtthet og frykt, og de slutter å drømme, slutter å bry seg, og alt de hører er Big Brother eller Big Sisters stemme, og de blir veldig lett å styre. Hit og dit, dit og hit, til de ikke vet Nord fra Sør eller inn fra ut, og de ikke lytter til noen andre, til alternative forklaringer på det som skjer. Og slik er det i dag.

Nei, den endelige krigen, hvis noe slikt finnes, er ikke soldater som kjemper, maskiner av kjøtt og blod som bomber små barn og gravide og fredelige folk på markedsplasser med fly og store geværer. Den utkjempes ikke med fysiske våpen. Det hender at blod renner og ben brekker, men det er ikke hovedhensikten. Det har aldri vært det. Det handler om vår menneskelighet, om vår evne til å tenke og handle selvstendig, til å bevare ilden innvendig som hindrer oss i å knele for tyranniet, for dets tjenere, slike dukker i strenger som Blair og Bush og alle de andre. Ilden innvendig hindrer oss i å slutte oss til mengden av ivrige tjenere, hindrer oss i å bli som dem.

Og det er dette Makten mer enn noe annet vil ta fra oss.

Alle Krigers Mor foregår i våre hjerter og tanker.

onsdag, juli 20, 2005

Maktens Vei

"Et parti er som en kjøttkvern.
Det maler alle hjerner sammen til en grøt".
Henrik Ibsen

Den norske valgkampen nærmer seg med stormskritt (som det heter), og i den forbindelse er det viktig å komme med en del høyst nødvendige faktaopplysninger.

Det blir sagt at vi alle blir mer konservative med årene, mer stivnet i tankegangen, mer villig til å godta konformitet. Dette er helt åpenbart ikke sant med alle. Det finnes unntak, heldigvis, som viser at det er mulig å motstå gruppepresset.

Det blir sagt at makt korrumperer. Dette er helt åpenbart sant - uten unntak. Et Serbokroatisk ordtak sier: «Gi en mann makt og du ser hvem han er». Enten det gjelder politiske verv eller i næringslivet ser man det demonstrert gang på gang. De som startet ut noenlunde idealistiske og med et sterkt ønske om å forandre ting, forandre selve samfunnet på drastisk vis finner ut at det er ikke samfunnet, men de som blir forandret. Ti, femten år etter at de begynte sin ensrettede reise på Maktens Vei er de ikke noe bedre enn de folkene de opprinnelig foraktet, og de forsvarer de samme tingene som de gjør og er en del av det samme, undertrykkende apparatet.

Når demonstranter og opprørere stormer maktens porter, så er de like ivrig som sine forgjengere etter å sende sine uniformerte bøller (politifolk, militære og sikkerhetstjenester) mot de som går imot samfunnets rette lære. Det virker som om de helt har glemt at de en gang var på andre siden av gjerdet. Når de blir konfrontert med «sin klanderverdige fortid» unnskylder de seg gjerne med at «jeg var ung og dum», nå, når de er dummere enn noensinne, nå, når de har kastet vrak på sin menneskelighet, på alt det de engang så som uvurderlig i livet.

Listen over tidligere idealister, opprørere og revolusjonære som har gått inn i systemet for å forandre det er lang som et vondt år. De har alle feilet. Systemet er fortsatt her, farligere enn noensinne. I bunn og grunn forblir det uforandret. De forandringene som skjer er kosmetiske og til det verre. Skift ut personer. Skift ut ideologier. Makten vedvarer. Makten forblir den samme. De blir alle mer eller mindre villige ofre på Maktens Vei.

Et veldig grelt og illustrativt eksempel er det som skjedde med de grønne miljøpartiene. I takt med den økende økologiske krisen og sammenbruddet av kommunismen sluttet majoriteten av alternativt orienterte mennesker seg til dem, spesielt etter «suksessen» til det tyske partiet.

«Die Grunen» startet opp som en alternativ bevegelse med sterk vekt på økologi og anti-autoritære og anti-krig holdninger. Praktisk talt fra starten delte de seg opp i to fraksjoner. Den ene ble «Fundis», de som ville forandre samfunnet dramatisk og ikke inngå kompromisser. Den andre ble «Realis», de som ville samarbeide med andre partier og inngå kompromisser. Det gikk som det ofte går i dag. Fundis ble skjøvet ut i mørket. Menneskene bak det ble enten presset ut eller de sluttet i frustrasjon. I dag er realistene med i den tyske regjeringen, og de har kastet vrak på alt de engang trodde på. De har ikke forandret samfunnet. Samfunnet har forandret dem. De støtter opp under alle viktige samfunnsfunksjoner. De støtter Krigen. De støtter kjernekraften. De støtter Agenda 2010, Sosialdemokratenes rasering av den Tyske «velfredsstaten». De har ikke gjort noe vesentlig forsøk på å engang redusere forurensingen. Er dette De Grønne, eller er det i sannhet bare enda en ny gjeng av Samfunnets Ivrige Tjenere.

Andrea Fischer, tidligere helseminister i den «rød/grønne» regjeringen, nå lobbyist, illustrerer dette glimrende, med denne avslørende uttalelsen (til Der Spiegel English Site):

«I think politics without power is not politics. If you say you are not interested in power, you should write for the papers, not be a politician. What distinguishes us from other European (Green – forfatters innrykk) parties is our relationship to power. Others think power is nasty and muddy, but if you look back, the changes of the Green party put them on the way to power».

Og det beste av alt: mye av det hun sier er RIKTIG…

Tung ironi her.

Ikke det at andre lands grønne partier er så mye bedre. De har også stort sett kvittet seg med fundisene. Men De Grønne i Tyskland har kommet lengst, som Andrea så stolt påpeker.

Hun virker faktisk stolt som en hane. Hva hun har å være stolt av er det vel ingen som vet, annet enn at hun og Partiet har kommet i maktposisjon.

Av de tre innledende grunnprinspippene/holdningene og alt annet de har solgt seg på, finnes nå intet tilbake.

Og nå kopierer grønne partier over hele verden de tyske Realis. Både i Storbritannia og USA snakker man om «representativ representasjon» som om det er den hellige gralen. De nekter å lytte når sanne radikalere fra «representative demokratier», som er født og oppvokst i sånne land, som forteller dem at det er ingen løsning, at det er bare enda en avledning, en enda sleipere måte å organisere diktaturet på. Det er, for å si det veldig ironisk, en frihetselskers siste fristelse…

Og det må gjentas og gjentas ofte: Dette er bare noen få eksempler på hva som skjer når folk og grupper prøver å forandre systemet, istedenfor å bruke all sin energi på å smadre det.

Demokratiet er helt åpenbart et bedrag, ett designet for å lettere lure folk til å tro at de deltar når avgjørelsene tas. I beste fall er det flertallets diktatur. I verste fall er det både flertallets og mindretallets diktatur. Du blir fortalt at du mister innflytelse ved å ikke stemme, ved «å ikke bruke stemmeretten din», men det er løgn; det er da du tar den tilbake, fra de og det som har stjålet den.

Du tar ett skritt, i det minste, tilbake mot en viss selvstendighet, en viss uavhengighet. Du tar et beskjedent, men ikke uviktig skritt, for å ta tilbake ditt eget liv.

lørdag, juli 16, 2005

Alternative nyheter - Atomtoget

Her er mer nyheter fra den store verden, som sjelden eller aldri blir fortalt gjennom etablerte nyhetskanaler.

Vi kunne også kalt det atomkonvoien eller atomskipet. Radioaktivt brensel og avfall går i skytteltrafikk over hele kloden.

Atomtoget går om natten, i mulm og mørke, i skjul fra folks blinde øyne. Det har gjort det i mange år nå, mens folk flest stort sett har sett motsatt vei. Galskapen har stort sett fått fortsette uten avbrytelser.

Det ble en midlertidig stopp i det da den «rød/grønne» regjeringen overtok i Tyskland for noen år tilbake, men begge koalisjonspartnerne har forlengst avslørt sitt sanne ansikt. Die Grünens flørting med makten har spilt fullstendig fallitt og de flørter ikke lenger. Det ble giftemål uten mulighet for skillsmisse, slik skeptikerne til den parlamentariske vei hevdet det ville gå hele tiden. Atomkraft er bare ett felt av mange der de har sviktet fundamentalt.



Toget går innen Tyskland. Mellom Tyskland og Frankrike. Og det skaper endeløse protester, demonstranter som klarer å forsinke transporten voldsomt, som i hvert fall makter å skade de som bedriver transporten økonomisk. Det er ikke tilstrekkelig. Virkeligheten krever langt mer enn det av dem og av oss. Men de gjør likevel en fantastisk jobb. Og norske media rapporterer sjelden eller aldri eller håpløst utilstrekkelig om alt dette, denne voldsomme kampen mot ett av de farligste av de farlige virksomheter på kloden.

Atomtogene går dag og natt, på veiene, på skinner og med skip, og det blir stort sett tidd i hjel av feige journalister og mediafolk. Vi kommer stadig tilbake til denne fjerde, støttende statsmakt. Alt viktig blir tidd i hjel eller latterliggjort eller forvrengt til ugjenkjennelighet.

Så atomtogene fortsetter å gå. Fra havnebyen Valognes i Frankrike til Gorleben i Tyskland. Protester, blokade og regelrett sabotasje har i perioder stoppet transporten helt eller delvis. Castor-transportene kan bare gjennomføres ved hjelp av omfattende politibeskyttelse. Tysklands «rød/grønne» og Frankrikes blå regjering sparer ikke på noe, verken penger eller innsats, for å gjennomføre flyttingen av atomavfallet, av den verste giften mennesket noensinne har hatt i sin besittelse. Dette sprer seg sakte over hele kloden, fra atomkraftverk, fra avfallslagre, fra sykehus, fra militærdepoter og andre steder. Dette er enda mer
sinnssykdom satt i system. Og det avføder voldsomme protester, prostester vi sjelden eller aldri hører om. Folk dør for sine idealer, sanne idealer i protesttogene og vi hører ikke om det. Vi hører om masse svada, men ikke ting vi aller mest trenger å høre, beviset på at folk er i ferd med å få nok. Det er folk der ute som kjemper, som har innsett hvilket sinnsykt system vi lever i. Men når de blir omtalt i mediene blir de gjerne beskrevet som «yrkesdemonstranter», «terrorister» og «det som verre er». Hva i helvete er galt med verden?

Alle verdens «atomtog» fortsetter å gå, mens livet på Jorden dør sakte mellom fingrene våre.

Jeg blir ærlig talt kvalm hver gang norske media slår seg på brystet som sannhetssøkende og oppegående. Det er en vits, rett og slett, men den er ikke særlig morsom. Jeg blir også kvalm over den svake, latterlige kritikken mot pressen som nå og da blir sluppet ut i luftegården, for å ikke råtne helt på rot. Jeg mener, det må virke noenlunde overbevisende, selv for folk som har avlivet sin kritiske sans for mange herrens år siden.

Du har nettopp hørt en ørliten del av alle de viktige nyhetene som strømmer på fra den store verden.

I en tid med stadig mer tåkelegging som formørker våre sinn blir det stadig mer essensielt å si sannheten.

Sannheten vil frigjøre oss, ikke bare fra løgnene, men fra en fullstendig skakkjørt verden.

Atomtoget fortsetter sin ferd gjennom natten…



På dette stedet skrives det om hva som foregår i det skjulte, i nattens mulm og mørke mens folk sover.

Ett av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste ikke er vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.

lørdag, juli 09, 2005

Postcards from London

Politivold ved G8-møtet i Gleneagles, Skottland

Det tok ikke lang tid.

Home secretary (innenriksminister i Storbritannia) Charles Clarke: «Future civil liberties may have to be curtailed». Videre sier han at ID-kortene vil hjelpe myndighetene å opprettholde ro og orden, og som Teflon Tony: «Our way of life».

Dette er kjernen i hva som har foregått i lang tid, og som nå blir intensivert. Etter bombene i London torsdag, enda et angrep på egne innbyggere iscenesatt av vestlige myndigheter, ligger veien enda åpnere for en ytterligere utvikling av det moderne tyranniet.

Norvegia skrev om denne saken på torsdag og folk har skrevet om den i årevis, både før og etter 11/9.

Dette er sakens kjerne: Vi lever i et tyranni. Svært moderne og meget sofistikert, men fortsatt et tyranni. Den åpenbare tyranns tid er omme. Folk som Saddam Hussein og lignende er «gammeldags». Goethe skrev at ingen er mer slavebundet enn den som feilaktig tror han eller hun er fri. Og slik er dagens verden. Dette er dagens verden i et nøtteskall. Tyranniet regjerer ved hjelp av illusjoner, ikke så ofte som før med direkte maktmidler (selv om de er tilstede i fullt monn når de trengs).

Media, som alle statsmakter, hjelper godt til med å opprettholde illusjonen. Lull folk inn i en falsk følelse av medbestemmelse (demokrati, «valg» osv), og de slutter å tenke og handle selvstendig. Selvstendig tankegang blir en sjeldenhet, og når den forekommer, kommer også den offentlige fordømmelsen.

Verden har allerede beveget seg inn i 1984/Vidunderlige nye verden. Nå forandres den til noe som er enda verre.

Det som kjennetegner de som angrep Norvegia i kommentarene på torsdag er at de ikke kommer med motargumenter, men umiddelbart, tankeløst støtter oppunder den offentlige fordømmelsesprosess som automatisk settes i gang ved slike hendelser mot folk som tar til motmæle mot den offisielle versjon.

En er spesielt morsom. Siden han ikke oppgir navn kan vi ikke annet enn å kalle han #23. Han beklager seg over at vi blir lest av så mange. Dette er jo typisk den tyranniske holdning vi påpeker, og ikke overraskende når det kommer fra en som støtter det rådende styresett.

Utrolig mye grums er virvlet opp.

Stort…

BELØNNING
for de som kan skaffe opplysninger
så disse morderne kan få sin rettferdige dom