Paul Rodgers

Jeg sitter her og hører på Paul Rodgers, blant annet fra Free og Bad Company, enda en jeg har gått glipp av i mange år. Han spiller piano, gitar og synger som en gud.

En utrolig personlig artist, når han vil være det. Mye er elendig møl, men når han er stor, når han spiller og synger sine ballader og skriker ut mot verden i glede og sorg med sin poesi så er han stor.

Utrolig inspirerende.

Livet er merkelig og rart og stort.

Jeg hørte først Wishing Well med Free, og derfra kom jeg over Rodgers og Bad Company, og enda litt mer av verden åpnet seg for meg.

Mine favorittsanger der Rodgers er involvert er:

Child
Wishing Well
Bad company
Fade Away
Seagull
Live in peace
I lost it all

Amos
Som nettopp har stått opp i kveld (klokken 23.00) og føler seg stor og full av ild og skygge

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Jeg tok henne bakfra

- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk

Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill

I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett

Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg

Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav

Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om

I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.

Amos Keppler 2009-04-17

En liten blåhvals korte eventyr

Et lite uskyldig dikt delvis i forbindelse med min inntreden på Twitter.

Fløy en liten blåhval
gjennom vinduet
Gjennom vinduet, gjennom vinduet
Fløy en liten blåhval gjennom vinduet
Og krasjet i klasserommet
Og mange små barn ble kvestet
Og klemt under den lille blåhvalen
Som fortsatt var stor som et hus

Huset kollapset på grunn av
Den søte blåhvalens vekt
Hele bygningen raste sammen
Og kropper ble klemt istykker
De sprakk som ballonger
Og blodet sprutet fra
Sammenklemte kropper
Og hvalen utåndet der og da
Av mangel på luft og vann
Den kunne ikke leve på rått kjøtt
Og varmt blod
Og den lille blåhvalen
fløy ei mere

Amos Keppler
2009-04-06

En Guiness kveld

Da har man hatt seg en ny Guiness kveld.

En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.

Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.

Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.

Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.

Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.

Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.

Fordelen med å være en flerspråklig forfatter

Mange mener det er en ufordel å kunne flere språk, da man kan bli språkforvirret, men jeg har aldri sett det slik, i hvert fall ikke siden jeg for alvor ble flerspråklig forfatter. Når man oversetter, enten i hodet eller på papiret blir man tvunget, oppmuntret til å tenke gjennom vendinger og ordstillinger på en helt annen måte. Man får kort og godt en dypere forståelser av språket og også av innholdet, av det man skriver.

Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.

Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…

Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.

Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.

Det er en fantastisk opplevelse.

Tyfus leser torsdagslogikk - Knut Johannesen

Jeg glir på de tusen skøyteskjær,
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt

Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står

Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra


Tyfus 2009-01-23

Den mystiske Forteller

Edgar Allan Poe, Henri le Rennet, Edgar S. Perry med flere… hvem var den egentlige personen og hvem var speilbildet? Var det, når alt kommer til alt et vesen uten navn, som aldri så dagens lys?

I dag er det 200 år siden Edgar Allan Poe ble født. Det er utrolig hvor fort tiden flyr. Poe skrev historier og dikt som trollbandt og hjemsøkte både han selv og mange andre, and det viktigste av alt: livet hans var minst like merkelig og mystisk og dramatisk som de historiene han skrev.

Hans liv og kunst var banebrytende på mang en måte. Han var blant de første som skrev det som senere skulle bli kjent som mystiske historier, inkludert krim og de først forsøkene på science fiction. 200 år senere er det klart at han har hatt en enorm innflytelse på både skriving og kunst generelt, og inspirerte, inspirerer talløse mennesker til å søke en uvanlig livsbane. Han er veldig til stede i dagens samfunn og dets kunst. Romaner ville ha vært helt annerledes i dag uten hans innflytelse. Selve skriveprosessen i seg selv ville ha vært annerledes.

Han var den første noenlunde kjente forfatteren som prøvde å leve av å skrive, noe som helt klart medvirket til at han døde ganske ung og at han var fattig mesteparten av livet. Utgivere lot gjerne være å gi han betaling for det han gjorde eller de gjorde det altfor sent, og selv om han oppnådde en berømmelse for sine dikt og historier så måtte han slite til sin dødsdag, også fordi han som antydet og av forståelige grunner ikke var på godfot med utgivere generelt og ønsket å publisere på egenhånd så mye som han hans mangel på penger tillot.

Jeg har alltid vært interessert i Poe, av mer enn en grunn, der den viktigste grunnen er den jeg nevnte: at hans liv og død var like interessant som de historiene han skrev, og enhver kunstner bør kjempe for å komme opp mot den kunsten de skaper. Han levde et variert liv, levde mange forskjellige liv, og slo seg aldri til ro noe sted eller med noen form for kreativitet, alltid søkende, alltid jaget.

Til tross for at livet hans er tilsynelatende godt dokumentert så er både hans liv og død hyllet inn i mystikk, uansett hvor mange som er ivrig etter å avmystifisere det. Folk hadde sterke, ofte selvmotsigende meninger om han, mens han levde og etterpå, og det er like sant i dag som det var da.

En fyr ved navn Rufus Griswold hadde en feide gående med han, om litteratur og annet. Etter Poes død klarte Griswold på mustisk vis å bli eksekutør av hans litterære testamente, og brukte den sjansen for alt den var verdt til å sverte Poe mest mulig. Han tok fatt på oppgaven med en misunnelsesverdig dedikasjon og fremstilte sin fiende som en spillegal dranker og vandrer. I prosessen fant han opp en masse ting som senere ble avslørt som åpenbare og ondskapsfulle løgner, men det ble likevel stående i ettertidens bevissthet. Det har aldri blitt lagt fram noen skikkelig forklaring på hvorfor han startet sitt langvarige korstog mot Poe. Mange teorier har blitt lagt fram, men ingen tilfredsstillende.

Poe forsvant flere ganger i løpet av de siste årene av sitt liv, uten engang å gjøre noe forsøk på å forklare sitt fravær. En del av hans arbeid blir sagt å være selvbiografisk eller nær nok til å ikke kunne bli kalt fiksjon. Tragedie fulgte han gjennom livet. Faren hans forsvant og hans mor døde tidlig i hans barndom, og han kom egentlig aldri overens med paret som tok han til seg (de adopterte han aldri). Han giftet seg med sin trettenår gamle kusine Victoria Clemm, og ettersigende sa han at de var sjelefrender, at hun var hans evige elskede, enda ett av hans mange utrolige uttalelser. Hun døde etter å være syk i lang tid elleve år etter.

Fire dager før han døde ble han funnet i forkommen tilstand i Baltimore, i klær som ikke passet, som åpenbart ikke tilhørte han. Han hadde reist fra Richmond, Virginia på vei til sitt hjem i New York seks dager tidligere, men nådde aldri fram. Mange har påstått at de visste hvor han befant seg i løpet av dette tidsrommet, men ingen av dem har lagt fram fnugg av bevis. Folk han møtte etter at han ble funnet, som doktorene Snodgress og Poes lege Joseph John Moran ble senere avslørt som løgnere når det gjelder hva som skjedde i løpet av Poes siste dager. Poe ropte på en mann ved navn Reynolds, en ingen kjente eller ante hvem var, og som aldri ble oppsporet, selv om det ikke manglet på forsøk. Liket ble fjernet fra det opprinnelige gravstedet og begravd på ny. Folk påstod at det ikke var hans lik og at selv ikke det første liket hadde vært Poe. Hadde han dødd der de sa han hadde dødd? Hadde han dødd på den måten det ble påstått? Hadde han dødd overhodet? Enda en gang ser vi at det er alvorlig tvil når det gjelder den offisielle forklaringen.

Noen påstår at en hel vitenskap har blitt skapt for å forklare Edgar Allan Poes liv og død. Hvis man sammenligner med alt annet som har blitt sagt om han så kan man trygt fastslå at det slett ikke er noen stor overdrivelse.

A dream within a dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?

En livslang vandring

Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.

Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.

De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.

Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.

Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…

Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.

Men det gjør jeg.

Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.

Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.

Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.

Orgasme

Orgasme, Virrvarr, Vampus, kuk, fitte, kjendis, Ida Wulff, BlondinBella, sex, nakenhet, knulling, NRKbeta, Ulrikke Lund, blogging, penger, dollar, Kjell Inge Røkke, Le av Rør, fake orgasme, puling, massepuling, masse puling, orgier, jeg tok henne så spruten stod, Linsey Lohan, Paris Hilton, Ida Wulff does Dagbladet, sexkjøp, horer, innvandrere, muslimer, drap, voldtekt, knulling, tungekyss, driting på åpen gate, blotting, sjuke, pedofile, kristne puler, kristne driter og pisser, finanskrisen, Michael Jackson, Hollywood, filmstjerner, orgasme, et vått knull, paven, rasisme, homofile, homoerotisk, nakne barn, nakne gutter, nakne jenter, nakne pensjonister, ståpikk, svulmende fitte, bli rik i en fei, bli rik på ti dager, massemord, selvmord, trojansk hest, hestekuk, hengebryster, svulmende bryster, brystblogging, kukblogging, leppeblogging, fitteblogging, Amy Winehouse, fotografert på stranden, fotografert naken, prinsesse mette marit, Kong Olav, Majestuten, majesteten, Jens Stoltenberg, Siv Jensen, giftmorder, massemorder, orgasme, steinhardt, oksepenis, penis, baller, dritt, satan, støtende, piss, problogging, harryblogging, euro, suge pikk, svelge gørr, svelge dritt, svelge sæd, tjene penger på blogging, julen, julekvelden, jesus knuller, jesushore, elskov, Brittney Spears, Max Manus, nazisme, kvalm, bedritne patrioter, snørr, badekar, kreativ bruk av dusj, å trykke dusjhodet mot fitten, å stikke kuken inn i støvsugeren, SM, BDSM, pisking, lenker og halsbånd, kompisknulling, Amy Winehouse drikker vin i huset, komme, utroskap, dumme bloggere, griske bloggere, griske Giske, etterlatenskaper, stivnet sæd, helvete, bomber, terrorisme, tordenbloggen, lynbloggen, masseslagsmål, innvandrere raner bank, innvandrere voldtar og røver, drosjesjåfører, siv jensen suger pikk, store ting, eggehvite, kristen bymisjon, John Arne Rise, ny landslagssjef i fotball, åge hareide, norske kroner, gul og blå, elskovsnatt, dirty dancing, tungekyss, Dronning Sonja, å løpe nakne gjennom skogen, hud, brennhet hud, sprutende pikk, velsmakende kalkuner, velsmakende fitte, serieorgasme, varm sprut, så blodspruten stod, nyttårsløfte, velsmakende kuk, krydder, morgenknull, ettermiddagsknull, nattknull, kveldsknull, driteknull, pisseknull, babybilder, nettsensur, sensur, ekkelt, danse i måneskinn, månelyst, hoppe stokken, sleike fitte, en dag i morges, linux, windows, wordpress, nissen, prostitusjon, onanering, suging, støvsuger, ulykke, bilkrasj, fotball, håndballjentene, Liverpool, rævkjøring, gulljentene, nakne, fandens oldemor, Petter Solberg, Britt Carin Jonassen, Tom André Tveitan, Tone Damli Aaberge, bloggelite, bloggrevyen, sonitus, kudos, twinglyhore, sykle uten truse, sykle uten bukse (og fryse i hjel), dødens pølse

og alt det der.

Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.

Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.

Skjermbilde

Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig offentliggjøre et skjermbilde av mine romanfiler. Dette er de romanene jeg jobber med for tiden. I tillegg kommer filmmanus og diktsamlinger, noveller, artikler osv.

Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)

Klikk for stort bilde

Birds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.

Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.

Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.

300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.

Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.

Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.

Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.

Dette er min verden eller en stor del av min verden.

Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.

Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.

Vi er født vill.

Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.

Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.

Flådd og ødelagt liv

En ting er klart: pelsdyrindustrien kan gjøre nøyaktig hva den måtte ønske, uten fare for represalier eller for å bli stoppet. Nylig ble enda en film som dokumenterer dens virke sluppet og faktisk vist på TV2. De vanlige forsikringene kommer fra tilsynelatende sjokkerte politikere. Noe må gjøres. Noe skal gjøres. Snart. En film ble vist offentlig i 2005, en annen 2000 og mange før det. De samme flosklene, for eksempel fra representanter for mattilsynet (som merkelig nok er tilsyn og øverste myndighet i slike saker) kom fra de samme folkene eller fra folk i samme posisjoner, men ingenting ble gjort. Pelsdyrfarmene mottar millioner i statsstøtte. Det er ca 500 av dem her i landet. De sees på som en alternativ støtte til landbruket og har blitt, til en viss grad som lakseoppdretterne en «viktig» næring. Myndighetene vil ikke stenge dem før de blir tvunget til det. Det er bra at disse filmene blir vist offentlig. De burde ha vært vist langt oftere og det burde ha blitt laget langt flere av dem. Men de er ikke nok i seg selv. Næringen har propagandaen på sin side. All debatt skjer på dens premisser. Når aktivister slipper ut dyr fra fangenskap for eksempel er det de som blir stemplet som dyreplagere, mens mennesker som aler opp dyr i knøttsmå bur og lar dem ligge i sin egen skitt blir fremstilt som heltene i media. Aktivisme er flott. Det bør være langt mer av det, men det må ledsages av en like tung og kompromissløs alternativ mediakampanje etterpå. Å slippe ut dyr fra bur er en stor handling. Jeg har selv deltatt på slike aksjoner og man kan se dyrene våkne fra et mareritt, sakte men sikkert. Som alle dyr, inkludert mennesket, oppvokst i bur er de dårlig skikket til å overleve i villmarken, men noen klarer det likevel, og de som dør, dør fri, noe vi alle bør streve etter.

Det er ikke rart egentlig, at mennesker sperrer inne dyr og mennesker, og torturerer dyr og mennesker på det groveste. Vi vokser opp i bur selv. For å virkelig frigjøre dyrene må vi frigjøre oss selv, og det betyr å kaste vrak på hele dagens gjennområtne og ufrie samfunn.

Lille rev

Lille rev løper milevis hver dag
Løper så mye på bunnen av nettingburet
At potene blir såre og blodige
Damer har lyst på pels
De tror i hvert fall det
Lille rev betaler en høy pris
For damenes lyst til å se bra ut
Det gjør også deres avstumpete fangevoktere
Selv om de for lengst har passert det punktet
Der de bryr seg
De later som om de bryr seg
Når de er på tv og klapper fangen sin
Som andre klapper en fri og uavhengig katt
Men lille rev skjelver i skinnet
Sitt skitne og slappe skinn

Lille rev forstår så lite
Men likevel så mye
Den løper milevis hver dag
Potene blir såre og blodige
Mens den forsøker å rømme
Og ikke kommer en meter
Glem det, gutten min, jenten min
Du har ikke en sjanse
Helvete vil fryse over
Solen vil slukne
Før du slipper fri
De tar sæden din
De torturerer deg
De flår og dreper deg
Og du føler knapt annet
Enn en enorm lettelse
I døden får du din frihet

Buret er åpent
Du rømmer
Frisk luft strømmer ned
I lungene dine
Du løper mange mil gjennom skogen
Og hyler i fryd
Potene dine blir såre
Men det føles godt
Lungene dine brenner
Men det føles godt
Mors melk og varme omfavner deg
Du kjenner den skarpe duften av
Trær, nåler og skog
Overalt rundt deg
Og du glemmer duften av død, av metall
Av fengselet du rømte fra
Klørne og tennene dine blir skarpe
Smaken av rått kjøtt og varmt blod
Frihet og vill glede
Strømmer igjennom deg
Og marerittet du rømte fra
Selv om det alltid vil hjemsøke deg
Er nå bare aske i ditt minne

Amos Keppler
2008-11-14
Oversettelse og gjendiktning av dikt skrevet i 1993

Tillegg: Kompromissløse meningers glimrende vinkling.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (II)

En reise er en seier i seg selv, og en sann reisende er en som ikke egentlig har et mål, men lar seg dra dit reisen måtte føre en og vet at den aldri vil ende.

Loreena McKennitt er en Reisende, både kunstnerisk og fysisk. Hun ble født i Canada og er av skotsk og irsk avstamning, og musikken hennes vokste også ut av hennes keltiske bakgrunn.

Hun finansierte sin første plateutgivelse ved gateopptredener, uvillig til å gå runden med etablerte plateselskaper, og fortsatte å være uavhengig, både kunstnerisk og i livet ellers. Når hun starter forberedelsene til en ny plate reiser hun til det stedet og det miljøet platen skal handle om. Tekstene hennes og de temaene hun velger springer alltid ut fra de inntrykkene et gitt sted eller kultur gir henne. For en plate reiste hun til Irland, i det som var starten på hennes livslange Reise, blant annet for å spore sine keltiske røtter, som er helt tydelig på alle utgivelsene hennes. Det førte henne også til Spania og til Kaukasus og mange andre steder. For henne er helt klart kunsten og livet ett. Musikken, som først var prominent keltisk fikk etter hvert også arabiske og østlige innslag. Man kan følge livet og reisene hennes gjennom hennes musikk og tekster.

Det er vanskelig å plukke ut enkelte melodier hos henne, fordi platene hennes i så stor grad er en helhet, er temaplater, noe som dessverre alltid har vært en sjeldenhet, og som blir stadig sjeldnere. Vi får i langt større grad ta del i en Reise på slike utgivelser og Loreena McKennitt suger oss inn i sine, mykt og fast. Natten kommer ofte midt på lyse dagen for meg, og gjør det i enda større grad når jeg lytter til hennes mystiske klanger og ord, hennes poesi, lyriske uttrykksmåte. Det er så lett å bli svulstig når man skal beskrive slike ting, men Loreena er ekte. Hos henne finnes få eller ingen kompromisser, verken i livet eller kunsten. Kanskje hun kunne ha fortalt om slike mindre hyggelige øyeblikk selv, men jeg, som ser på henne utenfra ser ingenting av det, av det som er så altfor vanlig i dag, både blant folk flest og artister.

I sitt program fra Alhambra i Spania hyller hun Arabisk innflytelse i europeisk kultur og arkitektur, noe som i dag nærmest er uhørt, som det knapt snakkes høyt om i dagens undertrykkende miljø. Hun hyller også gjerne det multikulturelle. Vi finner henne i krysningen mellom utallige retninger og kulturer.

Hun har tolket en del tradisjonelle sanger, men selv om jeg liker mange av dem også foretrekker jeg hennes egne komposisjoner, som blant annet The Mystic’s Dream og Prologue. Det er to «verk» (svulstig) som virkelig får meg til å oppleve hennes verden. Hun gir oss eldgammel historie, som nærmest er tapt i nåtidens grunne virkelighet. The Mystic’s Dream fra The Mask and Mirror (1994) er keltisk, urtiden i ethvert menneske, og kontakten, lidenskapen som forbinder oss, heksen som søker beslektede sjeler, og den virker på mange plan. Jeg får stadig noe nytt ut av den, for hver ny gjennomspilling. Den er et dikt, er poesi, både dens tekst og melodi, og dens helhet. All verdens glede og sorg og dets vell av følelser brenner i meg når jeg lytter til mystikerens drøm, og jeg lærer mer om meg selv og hva jeg er.

Prologue er utelukkende instrumental og fra The Book of Secrets (1997), fra hennes reise i Tyrkia, Kaukasus og Østen. Jeg har reist der, og når jeg hører melodien så gjenopplever jeg Bosporos-stredet, Istanbuls bakgater og togene som snegler seg av sted i fremmede fjell. Det er ganske utrolig.

Hvis alle artister og kunstnere, uansett kunstform hadde tilnærmet seg stoffet på en måte som engang ligner Loreenas besettende metode ville etablerte produksjonsselskaper ha brutt sammen, og musikken, filmen, boken blitt reddet fra grådighet og forflatning lenge før den moderne, herlige piratvirksomheten startet opp.

Hun er langt mindre kommersiell enn den mest gryntende og hylende Black Metal musiker. Jeg liker Black Metal og jeg liker også kontroversielle uttrykk og nivåer av oppførsel, og transgresjon i både kunsten og livet ellers, men i en verden der man ofte kan få følelsen av at alt har blitt gjort tidligere, og at det ikke er mulig å sjokkere noen lenger… så er Loreena McKennitt uforfalsket og original til fingerspissene. Det er mulig å Leve i en verden av likegyldighet og livløshet, til tross for alt det, ikke på grunn av det. Hun minner meg på det enkle faktum, på det, blant et uendelig antall andre inntrykk og følelser og variasjoner av livets dybde man ofte tror og frykter man har mistet.

«I looked back and forth through the window of 15th century Spain, through the hues of Judaism, Islam, and Christianity, and was drawn into a fascinating world: history, religion, cross-cultural fertilization... For some medieval minds the mirror "was the door through which the soul frees itself by passing"... for others the pursuit of personal refinement was likened to "polishing the mirror of the soul." From the more familiar turf of the west coast of Ireland, through the troubadours of France, crossing over the Pyrenees and then to the west through Galicia, down through Andalusia and past Gibraltar to Morocco... The Crusades, the pilgrimage to Santiago, Cathars, the Knights Templar, the Sufis from Egypt, One Thousand and One Nights in Arabia, the Celtic imagery of trees, the Gnostic Gospels... who was God? and what is religion, what spirituality? What was revealed and what was concealed... and what was the mask and what the mirror?»

- Loreena McKennitt i forordet til The Mask and Mirror

The Mystic's Dream :

A clouded dream on an earthly night
Hangs upon the crescent moon
A voiceless song in an ageless light
Sings at the coming dawn
Birds in flight are calling there
Where the heart moves the stones
It's there that my heart is calling
All for the love of you

A painting hangs on an ivy
Nestled in the emerald moss
The eyes declare a truce of trust
And then it draws me far away
Where deep in the desert twilight
Sand melts in pools of the sky
When darkness lays her crimson cloak
Your lamps will call me home

And so it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
And now I feel you move
Every breath is full
So it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
Even the distance feels so near
All for the love of you.

Hvorfor blogge?

Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg liker å skrive, har alltid likt det og jeg bruker, som jeg alltid har gjort de media som er tilgjengelig for meg. Blogging er bare enda en måte jeg kan uttrykke meg på.

Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.

Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.

All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.

Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.

Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.

Det er ofte slik.

Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.

Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.

Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.

Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.

Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.

Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»

- George Bernard Shaw


«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».

- Albert Einstein


«I have never let my schooling interfere with my education.»

- Mark Twain


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

En magikers livlige liv og levnet

ALEISTER CROWLEYS LIV OG MAGI

«I am the great beast that rise from the sea»

Hva skal man si om Aleister Crowley som ikke allerede er sagt? Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Mange gjør sitt beste for å analysere personer og hendelser til døde. Det er både ufruktbart og dumt. Og det forteller også veldig lite om personen og hendelsen man hevder å vite så veldig mye om. Faktisk forteller det ofte mye mer om skribenten. Om hvor tørr og kjedelig vedkommende er. Vel, Crowley er en person som stiller utenfor enhver analyse, enhver fornuftig forståelse, og kanskje nettopp derfor fortsetter hans liv og magi å være omstridt. Mange har forsøkt å analysere Aleister Crowley. Noen har geniforklart han. De aller fleste har fordømt mannen, mennesket. Dette er ingen av delene. Det er simpelthen min personlige oppfatning av han, over seksti år etter hans død, og 133 år etter hans fødsel. Det er også en beskrivelse av samfunnet han vokste opp og det «moderne» samfunnet han fortsetter å leve i.

Hva skal man for eksempel si om hans livsmotto «Do what thou wilt shall be the whole of the law»? Man kan tilstrebe å tolke det fordervet, slik mange har gjort i sin fortvilelse. Mente han det ironisk? (Han var dyktig i ironiens kunst). Gjorde han det for å provosere? (Han kunne provosere en stein). Men hvorfor skal vi på død og liv gå omveier hele tiden? Kanskje mente han rett og slett det han sa? Som han selv skal ha sagt. Ethvert menneske bør følge sin sanne vilje uansett omgivelser og betingelser. I et fritt samfunn er ikke dette noe problem. I det tjueførste århundres sneverhet og ufrihet blir det viktigere enn noensinne. Og til helvete med konsekvensene. Det var nemlig ett av Crowleys mest utpregede (og sympatiske) trekk: Han ga fullstendig blaffen i hva andre mente om han. I hele sitt liv, helt fra guttedagene, fulgte han denne lederstjerne.

Det har vært noen feiringer av Crowleys fødselsdager siden han døde. Dette er svært vanlig når betydningsfulle personer har vært død en stund, vanligvis når det er en null bak nummeret. Statsmenn og ledere står fram på rekke og rad og forteller verden hvilket prektig menneske jubilanten var. Hvor «positivt» han eller hun påvirket sine omgivelser. Det tjener til Crowleys ære at dette ikke kommer til å skje i hans tilfelle... For det er lett (heldigvis) å slå fast en (eller to) ting om «The Great Beast». Han var verken prektig eller en som blir hyllet med store ord i festtaler.

Siden jeg først skrev og publiserte dette og diktsamlingen om hans liv og «virke», også på Internett har jeg innimellom blitt kontaktet av folk fra Thelema-religionen, folk som gjør sitt beste for å redigere hans liv og skrifter, og som generelt sett nedvurderer begge deler, og prøver å fremstille han som noe han ikke var, og som prøver å forandre hans lære til noe ganske annet enn det han ønsket. Ett eksempel er en kvinne som skjelte meg ut fordi jeg viste et bilde fra innsiden av Lovens Bok i full offentlighet. Så jeg antar at Aleister, den redigerte versjonen fortsatt kan bli beskrevet som en massenes frelser i en gitt fremtid.

Her følger en kort, ufullstendig biografi. En uten en agenda eller glorifisering/fordømmelse. Ja, det virker som en god ide. En biografi som ikke er forutinntatt er alltid en god ide.

BARNDOM

Edward Alexander Crowley ble født 12. oktober 1875 (etter vestlig, kristelig tidsregning). Den velstående familien tilhørte den pietistiske bevegelsen «the plymouth brethren». Samtidig tjente faren store penger på ølbryggerier og ølutsalg. Uten å ty til idiotisk psykologi er det meget sannsynlig at dette bidro til Edwards sterke avsky for alt som smakte av hykleri og utenomsnakk. Og hykleri og utenomsnakk har alltid gått godt i spann med religion. På samme måte som hans praktfullt katastrofale skolegang forsterket en naturlig og allerede godt utviklet forakt for autoriteter.

Han så faren død i et syn elleve år gammel. Senere samme år døde faren. Edward og moren flyttet til London, til hans onkel Tom. I følge Crowley selv var moren og Tom begge to «hjernedøde rasister». I hjemmet fikk han ingen fred for diktatoren Tom. På skolen drevet av the plymouth brethren, ble han hurtig «sent to Coventry», en beskrivelse av en type straff der den uheldige ble en ikke-person i form av at vedkommende ikke skulle bli snakket til hverken av lærere eller elever over en viss periode. I et miljø som oppmuntret til sladring fortalte en medelev at Crowley hadde ligget full på gulvet hjemme. I en og enhalv termin ble gutten dømt til ensomhet. Skolen bød ellers på pisking og andre delikatesser for de som brøt de gudegitte reglene. Men i motsetning til de aller fleste andre kuede sauer, fant ikke Edward seg i det. Ved hjelp av skolen og Onkel Toms faste hånd utviklet han seg de siste skritt mot en fullblods opprører.

Han ble så nedkjørt av den økende terroriseringen at det ble nødvendig å ta han ut av skolen for å redde livet hans. Løsningen, foreslått av en lege, var en masse frisk luft og en mengde private lærere som han hurtig slet ut og som ble skiftet ut i stadig raskere intervaller. En løsning som ble en blandet suksess sett fra onkel Toms synspunkt. Han lærte fjellklatring på noen av disse turene. En Reverend Fothergill prøvde å drukne han etter at Crowley hadde hevet han ut av en båt. Den natten, som ung tenåring, fullførte han sin første akt av sex og magi, de to driftene han skulle forene som sin store besettelse senere i livet. Han ventet ikke lenge med å gjenta suksessen.

Archibald Douglas, en bibelselger, en av privatlærerne utpekt av Onkel Tom, førte Edward fra de skrå bredder til godt ute på dypt vann. Douglas oppførte seg som et ganske normalt sunt menneske. Han introduserte Crowley skikkelig for sterke drikker, gambling og kvinner. Crowley skriver:

«The nightmare world of Christianity vanished at the dawn. I fell in with a girl of the theatre in the first ten days at Torquay, and at that touch of human love the detestable mysteries of sex were transformed into joy and beauty. The obsession of sin fell from my shoulders... I found that the world was, after all, full of delightful damned souls...»

Så snart ryktet nådde Onkel Tom kvittet han seg med den fyrige bibelselgeren. Men det var for sent. Den unge Edward hadde fått en smak på himmelen og helvete, en tørst som aldri skulle bli slukket, en hunger som aldri skulle bli stillet...

Now we’re cooking... Og det er ikke suppe på spiker heller.

På Malvern Public School begynner han å skrive dikt. Et av dem til forsvar for Florence Maybrick, som ble dømt til døden for å ha forgiftet sin mann.

På dette tidspunkt er han forlengst blitt en alvorlig belastning for familien. Alle forsøk på å holde han i tømme mislykkes. Da han fylte tjueen mottok han sin del av familieformuen. Uavhengigheten og friheten ventet på han.

Ingen og ingenting kunne lenger holde han tilbake.

NO GOLDEN DAWN

Aleister Crowley, som han nå kalte seg, ble tatt opp i The Hermetic Order of The Golden Dawn 18. november 1898. Han ble gitt det magiske navnet Perdurabo (I will endure). Det representerte ytterligere et skritt videre for han. Han fikk en videre innføring i Kabbala (det jødiske magiske systemet som da ble sett på som en hjørnestein i vestlig okkultisme) og andre teknikker. Men det ble på flere måter like frustrerende for han som hans siste skoleår ved universitetet i Cambridge. Medlemmene var enten rike fra gamle, trøtte familier eller kjedelige diktere og kunstnere(Blant annet var William Butler Yeats medlem). Eller kanskje skyldtes det at ritualene for en stor del krevde at en innviet måtte forberede seg til ritualene i totalt sølibat. Det skapte en konflikt i han dette; å måtte fjerne seg fra livet istedenfor å omfavne det.

Året etter kjøpte han Boleskine House på den sydlige stranden av Loch Ness. Han tok tittelen Laird of Boleskine og Abertarff og begynte øyeblikkelig forberedelsene til ritualet til trollmannen Abra-Melin, som han hadde lært av Samuel Liddel Mathers, lederen av Golden Dawn. Og kaos og voldsomme hendelse brøt løs nesten øyeblikkelig. Det er utallige vitner og vitnebeskrivelser av det som skjedde. Skygger fylte huset og gjorde at en måtte bruke sterke lykter ved høylys dag. En venn forlot huset i panikk. Crowleys kusk ble ganske snart en alkoholiker. Hushjelpen forsvant i løse luften, for aldri noensinne å bli sett igjen. En arbeider ble splitter pine gal og prøvde å drepe Crowley. Vind raste mellom husets fire vegger, mens demonene og deres tjenere herjet eiendommen og landsbyen i nærheten. (Jeg tar ikke sjansen på å nevne demonenes navn, jeg er dristig, men ikke dumdristig). Crowley misfornøyd med kjøttet han fikk levert, skrev to demonnavn på regningen. Slakteren kuttet en arterie kort tid etterpå og døde på stedet. Lorden (Crowley) fortsatte uforstyrret med sine påkallinger og hadde ettersigende visjoner av ildengler, jordånder og andre elementærånder.

Bråket fortsatte da Crowley gikk lei av konstant faste, bønn, meditasjon og avholdenhet. Han lykkes i å bli innviet til ordenens andre grad, men London-losjen nektet å utlevere papirene han mente han hadde krav på. De som helt siden innvielsen hadde sett på Frater Perdurabo som en ubehøvlet oppkomling fikk nå sjansen til å dukke han. Gnisninger slo ut i åpen uenighet og krangel. Blant annet prøvde den gode Lord Boleskine å storme ordenens lokaler iført kilt og svart maske og med sverd i hånd. En politimann overtalte han med uvanlig spakhet til å oppgi angrepet. Det ble til slutt rettssak av det, som Crowley tapte. Men hans motstandere oppførte seg så rart og forvirret etterpå at kampen fikk et preg av Remis, snarere enn seier for noen av partene.

Senere ville han gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre Abra-Melins rituale, men avgjorde at han ikke var klar for seks måneder med renselse og bønn. Han ombestemte seg og dro istedet på sin første reise verden rundt. I Mexico leide en indiansk pike som hushjelp og til annet bruk. Etter noen bortimot resultatløse «seanser» med en Don, klatret han opp fjellet Popacatapetl med sin venn Eckenstein, «in a stride». Etter en mislykket tur på det nordamerikanske kontinent og en mindre mislykket tur på Hawaii (han møtte en gift kvinne og hadde et forhold til henne og han skrev flere dikt), dro han til Hong Kong. I India møtte han Eckenstein igjen og de gjorde et mislykket forsøk på å klatre opp K2 (Chogo-Ri).

Hvis en nå har fått inntrykk av at Crowleys liv minner om en berg og dalbanetur, så er nok det en mer enn korrekt observasjon. Med den forskjell at det gikk nedoverbakke mesteparten av turen.

Det virket som ting skulle roe seg ned litt da han ankom Paris om vinteren, men det tok ikke lang tid før han gjorde seg til uvenn med sin gamle venn fra Golden Dawn, Samuel Mathers. Det hjalp ikke. Han sank ned i hva han selv kalte «total boredom». Han reiste til sitt sted Boleskine i Skottland og oppdaget at det hadde fått et dårlig rykte i hans fravær. Folk nektet å gå nær huset i mørket og gikk store omveier for å unngå det. Til og med dette feilet i å få han i godt humør.

Da møtte han sin første kone og «Scarlet Woman», Rose Kelly. Etter en natt der han vurderte selvmord, giftet de seg og reiste på bryllupsreise til Egypt, magiens land. Der kalte han seg for første gang Chioi Khan, hebraisk for The Beast. Og han skrev The Book of The Law. En tekst som mer enn noen annen i det tjuende århundre forandret hvordan man så på Magi.

De neste årene blir ikke mindre hektisk for han.

22. august 1905 deltar han i en ekspedisjon som har til hensikt å bestige Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. Litt over en uke senere bryter det hele sammen i fullstendig kaos og uenighet.

I 1906, etter en lengre Reise i Asia dør datteren Nuit av tyfoidfeber i Rangoon.

I tiden etter det er det at han bryter med The Golden Dawn. Om han bryter av egen vilje eller blir sparket ut er forsåvidt uinteressant. Sannsynligvis er det som det nesten alltid er tilfelle, også i denne saken, en blanding av begge deler. Siden han noen år tidligere hadde utkjempet sin magiske krig med Samuel Mathers, sin siste allierte i ordenen, tok han nok ikke det endelige bruddet så tungt.

Ikke lenge etter starter han sin egen orden, Argentum Astrum, Sølvstjernen.

Under et demonisk rituale innså han til fulle det som skal dominere resten av livet hans; at sex gjør det enklere å fokusere «magisk energi». Alt han hadde lært til da slo fast det motsatte. Da han i 1912 møtte Theodore Reuss, lederen av OTO - Ordo Templi Orientis - Order of The Temple of The East, som hadde samme oppfatning, løsnet opplagt noe i han. Crowleys to besettelser, sex og magi, smeltet sammen til en. Livet så plutselig lyst ut.

SEX OG MAGI

Årelange frustrasjoner ble nå redusert til mindre irritasjonsmomenter. Selv ikke hans minkende formue syntes å ha noen innvirkning på pågangsmotet og livslysten hans. Snarere virket det som om det bare ansporet han ytterligere. Under en orgie i Paris(som varte i ukevis)åpenbarte guder og ånder og demoner seg i skjønn (eller uskjønn) forening. Master Therion og hans disipler hadde en vill tid. En av dem, Victor Neuburg, påstod at han var besatt av guden Merkur. En av gudens kommandoer var at de skulle voldta og myrde en ung pike og kutte henne opp i ni forskjellige ofringer til de gamle greske gudene. Dette ble for mye selv for Crowley og han nektet plent. Gamle Merkur ble fornærmet og forlot selskapet. Crowley fortsatte ufortrødent på sin Reise. Han lot seg ikke pille på nesen hverken av guder eller mennesker.

Fra 1914 til 1919 levde han i USA og skrev for det tysk-amerikanske The Fatherland, der han fordømte britenes krigføring. Han hadde sexmagi med talløse kvinner.

Sommeren 1918 trakk han seg tilbake til Oesopus Island på Hudson River for å kunne praktisere sin magi i fred og ro. Venner ga han penger til turen, men da de skulle se han vel avgårde oppdaget de at han hadde brukt alle pengene på rødmaling og koster og tau. Han forkynte at han lik Elijah skulle bli foret av ravner. I løpet av sommeren brukte han det innkjøpte til å male likelydende budskap, som ingen kunne unngå å legge merke til, på klipper på begge sider av elven:

EVERY MAN AND WOMAN IS A STAR

OG

DO WHAT THOU WILT SHALL BE

THE WHOLE OF THE LAW

Han vendte pengelens tilbake til London i desember 1919. Men lot seg selvsagt ikke stoppe av slike bagateller. En arv fra en tante og andre mer utradisjonelle måter å skaffe penger på, gjorde at han snart var ovenpå igjen. Etter flere visjoner og andre spesielle hendelser, begynte han å søke etter sitt Thelemas tempel. Han fant det på Sicilia, utenfor byen Cefalu, tidlig i 1920. Like i nærheten befant Cefalus karakteristiske mektige klippe seg. Der besøkte han templer dedikert til Jupiter og Diana og bestemte seg for at huset med de to nøttetrærne, var hans hjem. Han flyttet inn sammen med sine to koner og tre barn. Det skulle ikke gå lang tid før de fikk godt med selskap.

Master Therion tilkalte Pan og bød han å vokte den midtre, store hallen. Innvielsen bestod ellers i å henge opp de mest provokative, «pornografiske» malerier. Han forklarte det muntert for sin åndeløse menighet. Bildene var alle vakre og stilfulle, men som alltid var det hans mål at de - og verden for øvrig - simpelthen skulle begynne å se på sex slik det var... En selvfølgelig ting. Som skulle nytes, uten den minste skam. Skammen var (og er) hvordan dagens samfunn tabubelegger noe så naturlig og også kriger mot den gavmilde naturen. I tre herlige, skamløse år levde Chioi Khan og hans disipler i sitt paradis ved Cefalu.

Når det gjelder ryktene om alle de usømmelige og uanstendige handlingene som skal ha blitt utført der... Slik jeg ser det er sannsynligvis 99 % av dem sanne. I tillegg skjedde det ganske sikkert mye som aldri har kommet offentligheten for øret. Det finnes utallige beretninger selvsagt, og åstedsskildringer. De er like herlig usammenhengende og selvmotsigende som resten av Crowleys liv. Her kommer vi også innom noe interessant som jeg skal komme tilbake til senere. «Nøytrale» biografiskribenter trang til å bagatellisere alt det opprørende, sjokkerende, skjendige... Det er nesten komisk når for eksempel Colin Wilson beskriver Crowley som en mann som ønsket å bli akseptert av sin samtid. Crowley selv brydde seg sannelig ikke om å skjule noe.

En utrangert, nedslitt amerikansk skuespillerinne, Jane Wolfe, ble plassert i et telt og holdt der mer eller mindre, mot sin vilje. Ettersigende på grunn av at hennes «høye moral» forstyrret ulikevekten i klosteret og «fordi hun var en livstrett hurpe». Han fortalte henne på sitt mest elskverdige at «Hun hadde solen, stjernene, månen, himmelen, sjøen og universet å leke seg med».

Hun strålte av styrke og mot da hun trådte ut av teltet nitten dager senere. Hun hadde blitt tvunget til å søke innover i meditasjon og tanke og gjenfunnet sine tapte instinkter. De hastverket og stresset i et moderne samfunn får oss alle til å glemme.

Folk går på kino eller på et sportsarrangement eller lignende for å bli underholdt, for å føle et øyeblikk at livet har et formål, for å føle at blodet bruser i årene, for å føle at de lever. En sjelden følelse, i et samfunn som dreper alt som gjør livet verd å leve. Dette er en viktig forskjell på Crowley og folk flest. Med unntak av sin deprimerende ungdom hadde han ikke behov for noe surrogat for sanne opplevelser og livsutfoldelse. Bare ved å besøke en pub så omskapte han kvelden til en opplevelse for alle som var tilstede. Ingenting holdt han tilbake. Han tillot ikke noe å gjøre det. Han fant seg ikke i å bli holdt nede.

Paradiset, «The Convent of Rabelais», ble som en kunne vente snart beleiret av slimete, tobente slanger. Hvis det eksisterer et sted i verden der Frihet og Glede hersker, vet vi hekser og mutanter at verden gjør sitt beste for å ødelegge for oss. Etter en mengde «skandaler» og rykende avisartikler beordret Italias diktator Benito Mussolini Crowley til å forlate landet.

En problemfylt periode (overraskelse) fulgte etter det, men Master Therion lyktes i å bli utpekt som den nye lederen av OTO. Noe som førte til at ordenen ble splittet i tre. Ingen kan hevde at den gode Aleister styrte unna kontroverser. Nok en gang landet Menneskedyret på bena.

En ting bør nevnes fra denne perioden, ett åpenlyst eksempel på at mannen overdrev minst en gang i sitt liv. Han fullførte det som mange ser på hans hovedverk, Magick in Theory and Practice. Det ble utgitt i Paris. Ingen engelske utgivere våget å røre manuskriptet. En av de mest utpregede anbefalingene i boken var at et hannbarn burde ofres for å oppnå best mulig resultat og så påstår trollmannen at han selv hadde gjort dette omtrent hundreogfemti ganger i året mellom 1912 og 1928. Kanskje ikke så underlig at dette og lignende morsomheter førte til overskifter som dette:

NEW SINISTER REVELATIONS OF ALEISTER CROWLEY

Forøvrig ble hans tredje kone Maria, i likhet med de to forrige, alkoholikere og deretter innlagt på sinnssykehus. De taklet tydeligvis ikke oppstyret så godt som ektemannen.

Alle i hans omgangskrets var selvfølgelig også ekstra utsatt for represalier og forfølgelser fra offentlige og private myndigheter.

Alt forgjeves. Han forble vill og opprørsk til det siste. Selv i sine siste år der alderen tvang han til å holde en noe lavere profil. En kan forstå det. Han døde 1. desember 1947, syttito år gammel. At han ble så gammel må betraktes som et mirakel i seg selv.

MANNEN - MYTEN

Har du hørt noe lignende før? Jeg kan forsikre om at dette stykket, vilt og utrolig som det framstår, bare er en liten smakebit av livet til The Great Beast. For å dekke en større del av mangfoldet og omfanget av hans magi trenges mange tykke bøker.

Han var mange ting for mange mennesker, også for seg selv. Han innså tidlig at hver person er potensielt mange og gjorde sitt aller beste for å leve ut samtlige av dem. En barndom i lenker var for lenge. Han lot seg aldri mer begrense til bare ett liv, en synsvinkel.

Noen har hevdet at han trengte en pressetalsmann, at han på den måten ville blitt bedre «forstått» av de som reagerte med hysteri på hans ugudelige oppførsel. Jeg er ikke enig. Noe som bør være åpenbart for alle som har studert han nærmere, er det faktum at han slett ikke brydde seg om slike uvesentlige detaljer som offentlighetens rettferdige harme. De fleste av de mange som har prøvd seg på en biografi om hans liv og magi (som Colin Wilson og John Symonds) lider av den oppfatningen at måten han levde på var gal og umoralsk. De innser ikke at han med vitende og vilje frigjorde seg fra slike snevre begreper. De av oss som bare har fått et glimt inn på Frihetens Vei har forlengst forstått at ingenting er galt, umoralsk, galt eller riktig. Alt kommer an på synsvinkel. Disse skribentene gjør samme tabben som det teknologisk/religiøse samfunnet som helhet og setter begrensninger på livsutfoldelse og skaperkraft. Andre prøver å skille mannen og filosofien. Det er selvfølgelig også noe tull. Mannen er filosofien. Mennesket og kunstneren er ett.

Crowleys livslange filosofi, hans budskap, om du vil, er sentral i alt han foretok seg. Han mente at hvert eneste menneske er fri og at idet en innser dette, slutter man å være en middelmådighet. Men også at man må handle ut fra denne erkjennelsen, ellers blir friheten noe hult og meningsløst. Viljen til å bryte ut av en verden fylt av illusjoner og utstillingsvinduer er menneskenes mest verdifulle egenskap.

Hva så med alle de utrolige, usedvanlige hendelsene han og andre har beskrevet? Hva med Magi? Hans og andres - og den som finnes overalt i verden? Min påstand er at det er noe i det. Det eksisterer varulver, vampyrer, åndevesener og en skjult verden, like utenfor vår umiddelbare rekkevidde. Hva magien består av? Frigjør deg fra den blinde lydigheten du har fått innpodet fra fødselen av og finn det ut selv.

Aleister Crowley var et menneske, full av «feil» og «mangler» og livsmot. Om livet hans var en hyllest til noe, utenom livet, så må det være ufullkommenheten. På den måten var han ikke noe annerledes enn andre. Han var et menneske. Alt annet er bare røyk og speil.

Dette er fjernt fra å være hans fulle og hele historie. For å ha fått med seg det hele (det aller meste) må man ha levd den.

Alternativt: For å få med seg det hele (det aller meste) må man leve den.

«Magic is able to fathom and experience things that cannot be grasped by the human reason. Because magic is a large secret wisdom - like reason is a large, common folly»

Paracelsus 1493 - 1541

Dette er en delvis redigert versjon av en artikkel som ble først trykket i kulturmagasinet Nemesis i 1995.

Tolv år

Jeg har blogget i godt over tre år nå og vært på internett med Midnight Fire Arena i tolv år. I løpet av den tiden har jeg publisert dikt, noveller, flere tusen artikler og mange flere innlegg hos andre og på andre websider og diskusjonsfora. Det som følger er bare et ørlite utsnitt av det, slevsagt, selv om det ble veldig mye likevel.

Linkene er stort sett til Uten Grenser, min norske blogg, fordi en del her er oversatt fra engelsk, fra MFA og fra de engelskspråklige bloggene, så alle tolv årene er representert.

Tiden flyr som vinden og vi med den. Det er ganske så utrolig…

A record speaking for itself

Avsky

Teknologiforherligelsen

Sort Messe

Maktens Vei

Folk i norge sulter

Vaktbikkjer

Flyter

Forandringens Tid

Verdenskvernen

Illegale substanser

De Ti Bud

Den Fjerde Statsmakt

Kreftsvulst

1984

Ravnens Sirkel

Verdens beste slankemiddel - hvordan bli et bevegelig menneske

Det blodrøde regnet

Sann artistisk frihet

Den største sannhet

Nattevandrerens historie

Vandrerens bok

Spøk

Biter i et grenseløst puslespill uten ende

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Heksenatt

Kriminell

Stamme

Historien så langt...

Grunn jord

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette diktet et dikt uten tittel, men jeg ombestemte meg.


Fjernt torden ruller mot deg
Under den grunne jorden
Trærne skjelver i forventning
Løv danser i den stille luften

Skygger danser i veggen av skyer
Som smiler til deg
Som griner mot deg
Under den bredbremmete hatten

Lyn mørklegger veien foran deg
De blunker og hilser deg
De spretter og svaier
Og knuser deg til støv

Støv dirrer i den stille luften
Over den grunne jorden
De synger med sine røde lepper
De skratter med sin hese røst

Dine føtter smiler
Ditt såre hode tramper
På den myke bakken
Og sliter ut slitte såler

Som dirrer den grunne jorden

Amos Keppler 2008-04-08

En tid med entusiasme og engasjement og levende mennesker

Todd Haynes, filmregissøren som laget I’m Not There, den antologilignende filmen om Bob Dylan sier som sant er at sekstitallet var en utrolig interessant tid, at det skjedde utrolig mye da.

Det var en tid da man knapt behøvde å gjøre annet enn å stå opp av sengen for å finne sant engasjement og sann opprørskhet. Ja, selv i sengen fant man det…

Filmen er ikke det helt store, men den klarer likevel å formidle inspirasjonen, gløden, den helt spesielle stemningen som hersket da. Man får en følelse, mer enn en følelse av en svunnen, gjenglemt tid. Den handler ikke bare om Dylan egentlig, men har også klare henvisninger til Jim Morrison og andre som satte sitt preg på en den gang så sydende verden. Vi får de store høydepunktene i hans liv, som de forskjellige pressekonferansene, der han forvirret de fremmøtte journalistene storlig, og da han begynte å spille rock på en visesangfestival, og en visesanger prøvde å hugge over den elektriske ledningen til scenen. Syv skuespillere spiller syv utgaver av en poet og multikunstner, en mangefasert personlighet som egentlig aldri kan forstås eller tolkes, i likhet med den tiden han levde i, men som må leves, oppleves.

Stort.

I sydende gater og bygninger og hjem fant man glede, inspirasjon, engasjement og skaperevne over all evne, ting som det i dag bare er spede ekko igjen av og som glimter med sitt fravær nær sagt overalt, der unntakene er få og svake. Man blir inspirert hver gang man kommer over slikt, fordi det skjer så sjelden. Ja, selv det at folk forteller om det og gjenforteller det blir viktig, blir essensielt i en gråtkvalt verden.

Vi lever i et dødens samfunn. I et lite glimt, et blaff i historien skimter man en annen verden, en som alltid vil være der, uansett hvor håpløst alt virker i øyeblikket.

Falling

I saw her falling
Bright as day
On the blackest night
I watched as her form
Hit the wet ground
Cracking open like an eggshell
The shadow, her shadow
Dark and potent
Revealed itself to me

She, she walked
Down the street
The shadowy street
With me
Flashing har fangs
The hellish creature
The beyond lovely
Beast of flesh and fire
Looked at me
And revealed her fangs

I saw her rising
Black as night
On the brightest day
I beheld her Shadow
The Sun in the sky
And the darkest
Most delicious thoughts
Filled my mind

We are falling
Through intricate space
Forever falling
Until damning words
Have meaning no longer
We flow through
The black velvet sky
Born in that
Eternal living sea
With murder and mayhem
On our mind

Amos Keppler
2008-03-06

Hva er hva

Jeg vet hva som er hva
Selv om det kan være vanskelig
Noen ganger
Jeg vet hva livet er
Selv om det kan være hardt
Å skjønne innimellom
Når vi ser på det
Gjennom lag på lag
Av giftig tåke

Vi lever alle i et horehus
Blant prostituerte og straffedømte
Og det finnes ingen vei ut
Det kan virke koselig nok
Med de myke sengene og silkelakenene
Det er mulig vi ikke har gitter
Foran vinduene våre
Men vi lever likevel i en celle

De sier at vi skal se lyst på livet
Vi bør ikke riste gitteret
Og vi bør smile
Til mennene og kvinnene i uniform
Som patruljerer fengselsgården
Smile når vi blir tatt ut
For vår daglige luftetur
Når de rykker i lenken festet
Til halsbåndet vårt

Våre herrer er de snilleste
Vi kan få
De sørger for at vi får
En Masse frisk luft og morsjon
Hva det enn måtte være verdt
De ønsker det beste for oss
Hva det enn måtte være verdt

Jeg vet hva som er hva
Selv om det kan være forvirrende
Innimellom
Det må det bli
I en verden av den friskeste, klareste luft
Når all dens tåke
Fyller opp vår hjerne

Amos Keppler 2007-12-02