Hvor har all den gode musikken blitt av?

Jeg trodde musikken på åttitallet var dårlig, men det var før jeg opplevde nittiårene og nullårene det. Alt er jo ikke helsvart, men bortsett fra noe Black Metal og en del retromusikk er det ganske skralt. Jeg hører ikke til dem som snur meg både til høyre og venstre og hevder at alt var bedre før. Det var det nemlig ikke, men når det gjelder musikk så stemmer det utsagnet definitivt. I dag fremstår tregrepslåtene til Status Quo og AcDc fra åttitallet (jeg liker dem fortsatt ikke) som mesterverk i forhold til det meste som er tilgjengelig.

Den beste musikken i historien ble generelt sett laget på seksti og syttitallet, med en variasjon som savner sidestykke. De fleste som hører på musikk i dag har knapt hørt om bandene som slo igjennom den gang. Beatles er fortsatt ganske godt kjent, antar jeg, og også Rolling Stones (aldri mine favoritter), men ellers er de fleste borte fra det offentlige rom. Har folk flest i dag engang hørt om Bob Dylan, Manfred Mann’s Earth Band, Fleetwood Mac, David Bowie, The Doors, Deep Purple, Jefferson Airplane og alle de andre? I dag ville de færreste av dem fått platekontrakt overhodet. De er ikke tiltalende nok, ikke glatte nok, i et samfunn der det overfladiske teller foran alt annet, der det overfladiske har blitt det viktige.

Alt var slevsagt ikke fryd og gammen den gang heller. Jeg ble født en generasjon for sent til å oppleve sekstiårene personlig, men den omfattende litteraturen og materialet tilgjengelig fra den tiden gir oss et ganske godt bilde av hva som skjedde: Det var en revolusjon, men en revolusjon som feilet. Men den tiden lunten brant var en eksplosiv tid der alt var mulig.

Kreativiteten ble sluppet løs på slutten av sekstitallet og begynnelsen på syttitallet. Nær sagt alle som kunne spille fikk anledning til å utgi plate, og det er åpenbart en god ting. Musikken betydde noe i de dager. Både musikerne og de som lyttet til dem brukte hodet til å tenke med, og rettet et kritisk, veldig kritisk blikk mot samfunnet. De kunne lage den musikken de ønsket, ikke den produsenten ønsket, uten at plateselskapene kunne gjøre annet enn å skjære tenner. Men pengemakten hadde i realiteten for lengst overtatt. I det øyeblikket musikken ble til musikkindustri var det hele over.

Grace Slick fikk beskjed, tidlig på åttitallet om at hvis hun (og Jefferson Starship) ønsket å lage en vanskeligere tilgjengelig plate (ikke rett i øret pop) så måtte hun gjøre det for egne penger.

Så åttitallet var skralt (med unntak), nittitallet var fælt, og nullårene er helt null. Du vil sikkert peke på nye band du liker i dag, og det kan jeg også. Jeg følger fortsatt med, til tross for alt, på alt nytt som kommer. Jeg snakker om helhetsinntrykket, det som presenteres for oss i det offentlige rom.

Det er dog visse tegn på at pendelen kan svinge igjen. I dag er plateindustrien på gyngende grunn. På grunn av piratomsetningen av musikk og filmer er produksjonsselskapene på vei ut eller i hvert fall er forhåpentligvis deres dominerende innflytelse en saga blott. Og alle kan lage sin egen musikk i stuen eller i kjelleren, og gi den ut uten å gå veien om de som ønsker å forflate og ruinere selvstendige musikere eller kunstnere generelt, og Internett har skapt mange alternative kanaler for utgivelse. Men det er en langsom prosess. Mye av det skyldtes de potensielle lytterne slevsagt. De fleste vil fortsatt ha den hjernedøde musikken eller filmen fordi det er den typen opplegg de foretrekker av alt mulig som de omgir seg med. Og de etablerte selskapene har fortsatt et enormt reklamebudsjett og en enorm innflytelse, og det vil henge igjen en lang stund, helt til folk på nytt begynner å verdsette det sanne verdifulle utrykk, uansett uttrykksmetode.

Rockekonserter er ikke begivenheter lenger. Det er bare et sted folk går for å ha en kveld med «moro», som å gå på kino eller fotballkamp. Det er lite lidenskap tilbake, og i hvert fall ikke lidenskap med tanke bak, det som en gang var en selvfølge. Rocken er død. I hvert fall sover den eller ligger i koma. Det trengs et skikkelig kraftig smell for å vekke den opp igjen, for å vekke oss alle.

Og det er håp. Lunten har begynt å brenne på ny. Jeg kan lukte røyken.