Skuespillere/modeller til film/fotografering søkes

  Modeller, skuespillere interesserte og interessante folk av begge kjønn og alle fargeklatter mellom tjue og førti i Bergensområdet søkes til forskjellige typer ulønnet utradisjonelt film/modellarbeid. Vi er interessert i å samle en gjeng modeller/skuespillere til forskjellige typer vågal kunstnerisk virksomhet. Send ansikts og fullfigur bilde eller forespørsler/spørsmål til manofhood@yahoo.com eller kontakt HoodedMan på Twitter

  Den første tiden blir det mest fotografering og kortfilmer, men vi satser på å utvide etterhvert. Vi har flere manus til rådighet. De første kortfilmene vi skal lage er 3minutes+ og A priest and his congregation.

 All dialog i filmene blir på engelsk. 3minutes+ har dog ingen dialog.

En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation

Jeg har nettopp sett Terminator Salvation, en film Dagbladets kritiker Vegard Larsen kaller «tidvis latterlig dårlig», et syn han deler med de fleste profesjonelle kritikere.

Filmen er et mesterverk fra første til siste bilde. I tillegg til å være utrolig godt laget og ha en fantastisk historie sier den, i likhet med alle Terminator-filmene utrolig mye om skjebne og hva det betyr å være menneske. Den er noe så sjelden som en dyp, intens actionfilm.

For hver oppfølger i denne serien har jeg gått til kinoen med små forventninger. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg har kanskje fryktet at det er ikke mulig å gjøre det like bra som før. Hver gang har jeg blitt enormt og positivt overrasket. Det er ett eller annet med selve temaet og historien som åpenbart bringer frem det aller beste i de vidt forskjellige filmteamene som har laget filmene. Man kan se og føle hvor gjennomarbeidet alt er.

Vi følger endelig John Connor, menneskenes leder i kampen mot maskinene i fremtiden. Vi vet en del om hva som skjer der, en del om hva som må skje, men spenningen er på topp likevel og til tross for det. John Connor er ikke lenger hundre prosent nødvendig for at kampen mot maskinene skal fortsette. Kyle Reese er det, men ikke John Connor. Og vi holdes på pinebenken til siste bilde. Historien er om menneskene mot Maskinen, i ytterste forstand. I en tid der menneskene blir stadig mer omgjort til organiske maskiner, til roboter, dukker som knapt gjør annet enn å danse etter tråder så er en film som dette enda mer verdifull. John Connor sier at mennesker ikke kan programmeres. Jeg vet ikke om jeg deler hans syn, men det er helt klart at ikke alle mennesker kan programmeres. Ilden som brenner inni hvert enkelt menneske kan ikke slukkes.

Jeg anbefaler filmen på det varmeste, ikke bare som et must, men essensiell, som noe man ikke må gå glipp av.

Kritikerne er som sagt kulturverdenens parasitter. De har ingen funksjon. De har ikke peiling på film, hva som er god film, eller rettere sagt: har ikke bedre peiling enn folk flest og langt dårligere enn andre blant oss som brenner for en god historie, for en opplevelse i og utenfor kinosalen. De fremmer sitt syn og presenterer det som en bibel på hva film eller kunst generelt bør være.

Jeg har alltid sørget for å få sett filmer som har blitt slaktet av kritikerne og de har vist seg å være, nærmest uten unntak utrolig bra filmer.

At disse folkene får betaling for å skrive pisset sitt er bare helt utrolig.

Vegard Larsen & co får terningkast 1

Du har nettopp lest en manns mening.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (III)

Jeg er sterkt begeistret for filmmusikk, og for selve stilen filmmusikk, som noe jeg liker å komponere og spille selv. Ikke alt av det er bra slevsagt, siden mye av det er kjedelig og uinspirerende, akkurat som popmusikk og rock generelt, men det jeg ser på som kremen av det. Da snakker jeg slevsagt om den instrumentale filmmusikken. De sangene som følger med mange hippe filmer er stort sett bare nitriste greier og like originale som pudler.

Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.

God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.

For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.


Noen perler:


Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)


Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.

Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.


Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.

Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.

Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.


Andre store scores:

Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).


Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.


Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.


Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.

Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.

Utfordret

Ett av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge. Man ser i det i all debatt, diskusjon, både offentlig og privat, spesielt om kontroversielle emner, men det går igjen over hele linjen. Folk flest har et stivnet syn på tilværelsen. Alt og alle som utfordrer deres gjennomsnittlige og fasttømrete syn på tilværelsen blir fordømt og avvist, allerede i utgangspunktet. Det skjer ingen eller liten realitetsbehandling i folks bevissthet. Avvisningen og fordømmelsen er automatisk.

Det er unødvendig å komme med eksempler her. Alt som trår utenfor folks oppfatning av virkeligheten kommer innunder nevnte kategori.

Måten å bøte på dette er i første omgang å ikke ta hensyn til folks pysete holdninger, men tvert om skjære i dem mest mulig, på flest mulige områder. På lengre sikt må man skape et samfunn som ikke bare vil godta annerledes tenkende, godta variasjon og uhemmet skaperevne, men fremelske det. Barn må helt fra tidlig barndom få en innføring i alle sider av livet, og ikke bli holdt utenfor, som de blir i dag. I dag blir barn behandlet som porselen. Når du ser et barn i refleksvesten så er ikke det bare et symptom på at man blir overbeskyttet fysisk, men også at man blir det mentalt. Man skal «snakke» med barna når det skjer noe fælt, som om de ikke skjønner at livet kan ha sine uheldige sider. Jeg har en nyhet til folk flest: Barn og folk flest er faktisk langt mer robust enn mange ser ut til å tro.

Maktapparatet som sivilisasjonen har blitt bygget opp rundt har slevsagt en hensikt med å holde viktige deler av virkeligheten skjult for folk flest, med å holde dem i uvitenheten: De blir lettere å styre på den måten, og det er maktapparatets hensikt ved alt den gjør. De ønsker kontroll for enhver pris.

Slik blir menneskeheten temmet og brutt ned, stykke for stykke.

Så tenk deg om neste gang du får en impuls til å fordømme det og de som er annerledes, neste gang du opplever noe som ikke passer inn i ditt snevre bilde av tilværelsen. Kanskje din første innskytelse er gal? Kanskje den ikke er din en gang, men har blitt tatt på grunnlag av holdninger som har blitt spilt inn på bløtdisken din siden fødselen, uten at du engang har prøvd å utvikle dine egne meninger? De fleste mennesker fungerer i dag knapt bedre enn lydbåndopptakere. De gjengir bare passivt andres ord og handlinger og har få eller ingen egne tanker og holdninger.

Et annet ord for slike vesener er dukker eller roboter. Det er hva mennesker i det store og det hele har blitt i den moderne verden. Trykk på en knapp, rykk i et tau, og du kan få dem til å gjøre hva som helst. Hvis du spiller på de før nevnte inngrodde reaksjoner er suksess praktisk talt garantert.

Så neste gang du blir sjokkert eller «moralsk forarget» eller føler trang til å angripe en fremmed eller en som ikke passer inn i ditt mønster, tenk deg om, en, to og tre ganger, og kanskje, kanskje vil du innse at du ikke lever det livet du egentlig ønsker, at det deg det er noe i veien med, ikke den du fordømmer og kaster stein på. Etter at denne prosessen har stått på en stund vil du kanskje også merke andre forandringer, at du forandrer deg, til det bedre. Kanskje vil du da til og med like den personen, det frie mennesket du etter hvert vil bli.

Utdypning på Uten Grenser:

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Slevsagt

Et variert og godt liv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Konfrontasjon, aggresjon, uenighet og andre vederstyggeligheter

Provokasjon

Vaktbikkjer

Slevsagt

Jeg skal slevsagt se filmen Antichrist av Lars von Trier. At det blir sagt at regissøren tipper over er bare enda en grunn til at jeg vil se filmen. Filmen virker som en interessant og god film, og i tillegg til det lages det altfor få skikkelig kontroversielle filmer. Frykten er slevsagt at jeg vil bli skuffet igjen, at filmen ikke vil være verken god eller særlig vågal, men den sjansen tar jeg gjerne. Man får så altfor sjelden filmer med 18 års aldergrense på kino i disse dager, da nesten samtlige filmer som når et større market er utvannet og helt uten skarpe kanter. Det burde ha blitt laget og vist langt sterkere filmer enn Antichrist for et større publikum.

At Dagbladets utsendte besvimte på filmen er bare latterlig, og er nok et skrekkeksempel på at folk er altfor pysete i våre dager, for å si det mildt. Det hadde dog vært strålende hvis Gjermund Jappe hadde hatt en god begrunnelse for å besvime. Jeg har ingen tro på det, men man kan alltids håpe.

Jeg ser fram til kjempestemning i kinosalen…

Lords of Chaos

To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.

Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.

I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.

Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.

Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.

Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.

Relaterte poster på Uten Grenser osv:

Sort Messe

Den fjerde statsmakt

De ti bud

Avsky

Jesus har aldri eksistert

Kristne sprenger abortklinikker osv

Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere

Eksterne linker:

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Oppmuntrende nytt fra gamlelandet

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

Der ingen før har vært

Mitt første møte med Star Trek var «The Motion Picure» på syttitallet, den første filmen bygget på TV-serien fra sekstitallet, og den som nok lå nærmest tematisk til serien, med dens utforskning av det ukjente. Jeg var, og er vilt begeistret for den. Den er, med sine langsomme, dvelende bilder og filmspråk fjernt fra en actionfilm. Bare tiden det tar romskipet Enterprise å dokke til romstasjonen i begynnelsen av filmen ville ha utgjort en tredjedel av en vanlig films lengde.

Jeg har sett samtlige filmer som kom senere, til tross for at de fleste av dem aldri har vært vist på norske kinoer og serien fra sekstitallet og Next Generation, pluss en del episoder av de andre, elendige spin-off seriene som Deep Space Nine og Voyager, så jeg har et ganske godt grunnlag for å uttale meg.

Alle filmene er gode. Noen av dem er knallgode, i hvert fall veldig godt laget og fortalt, selv om de aldri kom opp mot The Motion Picture. De er mer actionfilmer og bryter med det som egentlig er historiens grunntema: søken etter det ukjente.

TV-seriene, både den opprinnelige fra sekstitallet og Next Generation er generelt sett oppskrytt, og i ettertid er det vanskelig å se hva som gjorde dem så populære, selv om den første serien helt klart var nyskapende, men det skulle ikke mye til på den tiden. Nå er den bare umoderne, veldig umoderne. Next Generation var et eneste langt gjesp egentlig, med noen få våkne øyeblikk, veldig repeterende. Hver episode var generelt sett lik den forrige, med bortimot null variasjon. Den ble nådeløst avslørt når Babylon 5 kom bare noen år senere. Babylon 5 fortalte en sammenhengende og godt fortalt historie, i noe over hundre kapitler, en som utviklet seg og vokste hele tiden. Next Generation brukte flere hundre episoder på å fortelle nøyaktig den samme historien om og om igjen. Bare noen navn og scener ble forandret.

Dog må jeg gjenta at jeg liker Star Trek, at den i det minste fanger min interesse, men jeg blir aldri fra meg av begeistring.

En annen grunn til det, i tillegg til den generelt sett dårlige fortellerstilen er det faktum at Star Trek mangler mye på å være troverdig. Dens svært så optimistiske fremtidssyn er i beste fall direkte tåpelig. Mange «Trekkies», seriens legionærer av lidenskapelige (og fanatiske) tilhengere hevder i fullt alvor at det fremtidssamfunnet som blir beskrevet ikke bare er mulig, men også sannsynlig, og om menneskenes «fremtid» ligger i verdensrommet, så blir det fjernt fra Star Trek, fra dens kriminelt naive menneskesyn, langt mer dystopisk og tyrannisk.

Hvis Star Trek hadde måttet konkurrere med en rekke gode og varierte Science Fiction filmer og serier så ville jeg ha valgt den vekk med god samvittighet, og det samme ville garantert mange andre ha gjort.

Det som dog først og fremst er galt med den nye filmen er at den først og fremst kan oppsummeres med at «Star Trek goes Star Wars». Igjen: Jeg liker filmen, men blir ikke overbegeistret, og jeg burde egentlig ha blitt det, for grunntemaet bak seriene og filmene (eller det som burde ha vært det): søken etter det ukjente, det å søke fremmede strender har alltid appellert til meg. Men Star Trek, uansett hvilken nyvinning den virket som i sin tid har alltid vært om å hylle status quo, ikke bare det amerikanske marerittet, men også sivilisasjonens gjennomgripende og vedvarende mareritt.

Sivilisasjonen er avslørt. Star Treks tid er omme. Den nye filmen bare understreker det.

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.

På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.

Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.

Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.

For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.

Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.

Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.

Jeg foretrekker det.

Mange flere får sjansen.

Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.

I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.

Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.

Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Skjebnens bok

Fra SKJEBNENS BOK:

I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.

Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?

Støtte

Ellers vil jeg uttrykke min støtte til kunstneren Bjarne Melgaard og hans kunst. Som jeg har påpekt tidligere så er det dette kunst bør dreie seg om, å utfordre etablerte og hellige sannheter og tabuer.

At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.

Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.

Historier og andre innlegg om temaet på Uten Grenser:

Provokasjon

Kåte damer til salgs

Størknet blod

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Enda et justismord

Overgrepshysteriet slår til igjen

Enda en oppblåst ballong stukket hull på

En farlig mann

1984

Papiravisenes død - det beste som kan skje

Flere bekymrer seg over papiravisenes kommende død. Jeg deler ikke den bekymringen, slett ikke.

For meg blir debatten mellom papirnyheter og nettnyheter ganske så kunstig. Slik jeg ser det er den egentlig kampen, krigen, om du vil mellom etablert presse som støtter det etablerte samfunn nærmest blindt og den nye langt mer uavhengige nyhetsformidlingen på nettet. De som savner papiravisenes monopol på nyhetsformidling kommer med de vanlige flosklene. Blant annet journalister som jobber i etablert media generelt er veldig sår over at de ikke lenger kan lyve så effektivt for folk lenger.

Jeg har faktisk aldri sett på de retusjerte beskrivelsene av begivenheter vi har sett, hørt og lest på tv, i radio og aviser som nyheter. Det vi opplever daglig i etablert media er slett ikke det, men rendyrket propaganda for et undertrykkende samfunn.

Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt og det er en stor ting når deres meningsmonopol nå blir brutt i stumper og stykker.

Tidligere har jeg og andre skrevet om hvor lettvint og lemfeldig etablerte journalister og redaksjoner behandler nyheter, til et punkt der de ikke engang gidder å rette åpenbare skrivefeil som blir pekt ut for dem, og som ikke deres svært så oppskrytte såkalte «kvalitetskontroll» fant på forhånd. Det at etablert media har en aktiv sensurinstans (redaktører, rike eiere osv) og med vilje innskrenker tale- og trykkefriheten blir til og med fremstilt som noe positivt.

Disse folkene har alltid hatt frekkhetens nådegave.

Nei, etablert media har lite å være stolt over og mye å skamme seg over. Slevsagt (min bevisste, velbrukte trykkleif i tilfelle du lurer) legger de seg i skyttergravene, fordi de mister den uinnskrenkete makten de har hatt over folks bevissthet og oppmerksomhet.

Maktapparatets tjenere er til stede på nettet også, selvsagt, men akkurat som med musikkindustrien, filmindustrien, bokforlagene osv blir deres makt svekket der, fordi det finnes en vrimmel av både individer og grupperinger som med sin blotte eksistens og langt høyere respekt for sannheten og mindre respekt for det etablerte generelt forringer deres makt.

Krigen er over og fri nyhetsformidling har vunnet, ikke engang for alle siden frihet alltid må kjempes for, men akkurat nå. Og det kvelende teppet som har hersket i alle år fordamper mer og mer som dugg for solen.

Et stort slag er vunnet. Krigen fortsetter.

2300

Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.

Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.

Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.

Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.

Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.

Twitter

Jeg har hatt min beskjedne inntreden på Twitter. Så har jeg også sluttet meg til det som blir beskrevet som årets mest hurtigvoksende sosiale nettverk, og bygger sakte men sikkert min samling av gamle og nye venner. Jeg tror jeg aldri vil få tusenvis av følgesvenner, slik noen, blant annet Jens (hei, Jens) har, men det plager meg heller ikke…

Egentlig avskyr jeg mikrokommunikasjon, og 140 tegn er skikkelig lite, men hvis man ser det som en oppslagstavle eller noe blir det straks mer interessant. Tålbart, i det minste. I en verden der det fordummende har en dominerende plass er det helt klart en risiko for at dette vil bli enda mer av det, men det behøver ikke være slik hvis man tenker igjennom det man skriver. Det blir som med en sms for meg, og jeg er en hund etter å sende sms-meldinger. Jeg ser det som et supplement til det andre jeg gjør og til det er det utmerket. Det har også en mengde bruksområder, både personlige og som massekommunikasjon, hvis man begynner å tenke over det.

Jeg foretrekker definitivt og vil alltid foretrekke den tunge blåhvalen fremfor blåfuglen, men begge kan godt fly side om side.

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Det er hovedsakelig to momenter jeg tar hensyn til når jeg skriver fortellinger, og de er tett forbundet med hverandre. Det ene er den gode historien, som kommer foran alt egentlig. Hvis ikke det er en god historie så legger jeg historien til side, i håp om at det kan bli en god historie siden. Det andre er det å utfordre og sprenge grenser.

Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.

Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.

Noe som de har behov for nærmest konstant.

Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.

Størknet blod

Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.

Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.

Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.

Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.

Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.

Kåte damer til salgs

Mannen står utenfor byfogdens kontor med en plakat i hendene. På plakaten står det med svære, svarte bokstaver:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.

- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.

Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.

Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.

Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.

Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.


Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.

Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.

Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.

En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.

- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!

De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.

- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.

Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.

- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.

Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.

Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.

- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.

De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.

- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.

Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.

Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.


Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.

Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.

Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:

KÅTE DAMER TIL SALGS

Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.