torsdag, januar 18, 2007

Verdenskvernen

Se for deg en gigantisk kjøttkvern som svever i verdensrommet mens den kverner, kverner, kverner. Planeten Jorden blir suget inn i dens sultne gap, og ut på motsatt side kommer ikke kjøtt, men metall, betong, plast og glass, en eneste gigantisk Megaby, stor som en planet, svart, grå og død.

Vi kjenner svært så godt denne Maskinen. Vi er meget intime med den. Det er, når alt kommer til alt en større versjon av den kjøttkvernen vi møter daglig, kvernen som fortærer oss og spytter oss ut gang på gang under oppveksten, ettersom vi blir gamle og ubetydelige i denne verden.

Dette er sivilisasjonen, dens uunngåelige resultat.

Dette er enda en konsekvens av vår nåværende livsstil som folk flest ikke har skjenket en tanke. Hva tenker de på? Tenker de? Menneskeheten har allerede omformet femti prosent av Jorden, omformet den fra uberørt natur, vill, fri og fylt med liv, til noe ugjenkjennelig, dødt, fullstendig ute av stand til å opprettholde liv. Kan en by opprettholde liv? Kan noen spise betong? Spise plast, glass eller metall? Jordens økologiske system og systemer brytes ned fortere og fortere, ettersom mer og mer av Jorden blir forvandlet til en kirkegård, et sted som skapt for de døde, ikke for de levende.

Kanskje øde områder som Mount Everest (dets nedre deler er allerede fylt opp av søppel), Antarktis og de fjerneste delene av ørkenene vil forbli uberørt litt lenger, forbli «naturlige reservoarer», knøttsmå parker i Megabyen. Kanskje vil det være igjen små dammer av sjøvann i det som nå er Stillehavet?

Kanskje ikke. Før eller senere vil alt bli borte. Dette er den retningen menneskeheten, planeten går i, og bare totale idioter lar være å se sannheten i øynene.

Så, hva vil skje når dyrene og plantene er borte? Hva vil vi spise? Hvor vil vi leve? Noen sier Verdensrommet. Det finnes mer enn nok planeter for Verdenskvernen å fortære… ikke sant? Noen hevder vi ikke lenger vil ha behov for å spise, at vi vil kunne laste ned våre tanker til robothjerner. Og det er andre scenarioer, den ene enda mer uhyggelig enn den andre. Vitenskap og teknologi har skapt denne verdenen, denne uhyggen. Og Løsningen som betydningsfulle tenkere og herskere preker er mer av det samme, mer av det samme tankegodset og de samme handlingene som har ført oss der vi er i dag, til dette punktet, dette Ødelandet de kaller sivilisasjonen, en kreftsvulst som etterligner liv, men som i virkeligheten fortærer det.

Jeg spør deg, er ikke det sinnssykt? Er det ikke egentlig langt forbi sinnssykdom, til et punkt der selve ordet blir direkte meningløst?

Så…

Har vi mistet all innflytelse over våre egne liv, all selvstendighet og uavhengighet?

Jeg mener, jeg vet at kontroll er en illusjon, vet hva Jordens nåværende selverklærte Herskere ikke vil innrømme, selv for seg selv.

Men har vi mistet selv den aller minste form for kontroll? Er vi intet annet enn dukker som danser i tråder, til sivilisasjonen og dens ivrige profeters sinnssyke tone? Er vi helt ute av stand til å ta tak i våre liv og skrike fra takene… at nok er nok? Er vi ute av stand til å gjøre det, selv ansikt til ansikt med den verste uhygge?

Hva er vi mennesker?

En gammel mann jeg møtte som gutt pleide alltid å stille det spørsmålet, hver gang han var dritings (og han var dritings ofte), uten egentlig å tenke noe særlig over det, og det har alltid ligget i min bevissthet, hvilt der, til jeg endelig begynte å tenke seriøst over det.

Jeg vet hva vi ikke er. Jeg har visst det lenge. Vi er ikke dukker som danser i tråder. Vi er ikke mat for Kjøttkvernen, for Sjelekvernen dagens verden har blitt. Vi er ikke døde sjeler som later som vi er mennesker.

Jeg vet hva vi er. Jeg har visst det en stund nå. Vi er frie vesener som brenner i skapelse og liv, inkarnasjonen av verdens, tilværelsens ild.

Jeg vet at vi kaster vrak på det hver eneste sekund på dagen. Jeg vet hvor dette bedritne faktum vil lede oss, hvor og hvordan vi vil ende opp, hvis vi ikke vekker til live vår stolthet, vår menneskelighet, hvis vi ikke snart begynner å oppføre oss som den skapelsens ild vi er, og totalt og bortenfor all tvil avviser illusjonen, Verdenskvernens falske og gjennområtne håp.

10 kommentarer:

  1. Ikke gjør meg så desillusjonert. La oss ha litt tro på menneskets iboende kraft og verdighet. :-)

    SvarSlett
  2. Du tar nok et litt automatisk standpunkt her. Jeg er ikke desillusjonert. Jeg beskriver et uunngåelig faktum.

    Jeg har nemlig tro på det du nevner, men det vil alltid ha elendige betingelser i sivilisasjonen. Det blir og vil alltid bli malt i stykker, ødelagt som alt liv blir i dagens verden.

    SvarSlett
  3. Min spådom for fremtiden er en ganske annen: Befolkningen vår øker noen milliarder til inntil den flater ut. Forbruket vårt fortsetter å øke en del til, men etterhvert går vi tom for fisk og får knapphet på en del andre resurser. Vi går på en smell, men det blir på ingen måte noen "menneskehetens undergang" der vi går tom for alt. Ved hjelp av å redusere forbruket vårt til et anstendig nivå og ved hjelp av ny tektnologi (veldig utstrakt gentektnologi i jordbruket, fusjonsbasertBefolkningen vår øker noen milliarder til inntil den flater ut. Forbruket vårt fortsetter å øke en del til, men etterhvert går vi tom for fisk og får knapphet på en del andre resurser. Vi går på en smell, men det blir på ingen måte noen "menneskehetens undergang" der vi går tom for alt. Ved hjelp av å redusere forbruket vårt til et anstendig nivå og ved hjelp av ny tektnologi (veldig utstrakt gentektnologi i jordbruket, fusjonsbasert atomkraft, og mye, mye, mye mer) og skape et samfunn som forsørger alle verdens innbyggere, men likevel er noe lunde bærekraftig og behandler naturen ganske anstendig.

    SvarSlett
  4. Det er en naiv og sinnssyk spådom.

    SvarSlett
  5. Uff av meg, ser vist ut til at jeg har markert tekst, slik at innlegget mitt ble litt tullete. Det skulle vært:

    "Min spådom for fremtiden er en ganske annen: Befolkningen vår øker noen milliarder til inntil den flater ut. Forbruket vårt fortsetter å øke en del til, men etterhvert går vi tom for fisk og får knapphet på en del andre resurser. Vi går på en smell, men det blir på ingen måte noen "menneskehetens undergang" der vi går tom for alt. Ved hjelp av å redusere forbruket vårt til et anstendig nivå og ved hjelp av tektnologi (veldig utstrakt gentektnologi i jordbruket, fusjonsbasert atomkraft, og mye, mye mer) å skape et samfunn som forsørger alle verdens innbyggere, men likevel er noe lunde bærekraftig og behandler naturen ganske anstendig."

    Når det kommer til svaret ditt:

    "Det er en naiv og sinnssyk spådom."

    Synes jeg ikke den er naiv eller sinnsyk. Men det kan jo så klart hende ting slår mer negativt ut. Men jeg tror nok den faktisk fremtiden kommer til å være mye nærmere min spådom enn en stor megaby som "tilintetgjør jorda".

    SvarSlett
  6. Verdenskvernen er en uunngåelig konsekvens av sivlisasjonen. Den er allerede godt i gang. Menneskene har forandret over femti prosent av planeten og de siste krinkene og krokene går nok fort unna. Tempoet øker kraftig på, akselrerer og minker slett ikke. Verdenskvernen får en stadig større appetitt jo større den blir, og den blir stadig større. Den er enorm «allerede».

    SvarSlett
  7. Jorda blir ubeboelig? Jo, for alle dyrene som bodde der før oss. Før denne megabyen oppstår, vil mangelen på billig olje allerede ha begrenset den.

    Så vil naturen ta over alle åkrene vi ikke har råd til å dyrke lengre.

    SvarSlett
  8. Åkrene er borte lenge før det. Bare insekter vil være igjen omtrent. Maurene feks kan overleve praktisk talt alt.

    SvarSlett
  9. Ja, hvis åkrene er borte da, da regner du vel med at teknologien har løst det problemet også? Dyrkning av svinekjøtt med C-vitaminer, ikke sant.

    Det er forresten veldig hyggelig at du svarer på kommentarer til gamle innlegg, noen ganger lurer man på om det er vits å kommentere noe som sannsynligvis ikke blir lest.

    SvarSlett
  10. Jeg ser alle kommentarer, uansett hvor gamle innleggene er.

    Ja, kunstig mat alt mulig og like sunn og næringsrik som pcb.

    SvarSlett