søndag, april 19, 2009

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg


En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

3 kommentarer:

  1. Du er en meget viktig blogger i dagens fordummende samfunn. Det er min oppriktige mening.

    mongofjes()

    SvarSlett
  2. Fint innlegg!!!! En må nok være temmelig sta og tøff i tryne ja.

    SvarSlett
  3. Først må man slite seg løs fra tusen seige dogmer og så ha styrke til å stå fast på sin beslutning. Det er ikke lett, men også veldig tilfredstillende.

    Takk begge to.

    SvarSlett