Jeg har hatt toårs jubileum som blogger nylig.
Jeg skulle egentlig ha skrevet dette etter ett år, men gadd ikke.
Så jeg gjør det et år senere i stedet. Hva betyr et år?
Så dette er mitt bloggjubileum med sitron (eller sjokolade).
Jeg avskyr jubileum.
Ved en ren, ren tilfeldighet publiserte jeg mitt første bloggnotat den femte januar 2005. Men den egentlig debuten kom noe senere, med en forsinket reaksjon på Tsunamien i Asia. Mitt første innlegg på norsk kom i april.
Jeg mente da, og hadde ment lenge at det ikke er noe spesielt med blogging, og det mener jeg fortsatt. Det er bare enda et verktøy en oppågående person kan velge å bruke, intet mer, intet mindre. De fleste som bruker det er nøyaktig like hjernedøde som flertallet av befolkningen. Man ser nyhetene på nrk og på tv2, og leser avisene, man leser 99 prosent av alle blogger og det er den samme latterlige, uhyggelige svadaen, gjennomsnittsnordmannen som later som om han eller hun har noe fornuftig å si. Som det går fram av bloglisten min så er det ikke mange som har funnet nåde i mine øyne. Det finnes veldig få som burde ha blitt godtatt for noe som engang ligner et kritisk blikk, slik jeg ser det. Jeg leter og leter, men jeg finner ikke. Er mine blogger bedre enn nittini prosent av alt som finnes der ute? Slevsagt er de bedre. Det skal fint lite til. Jeg ville ha følt dyp skam over å ha vært enda dårligere enn det store flertallet. Det jeg skriver om er simpelthen så uendelig mye viktigere enn den skitne overflaten majoriteten graver i. Blåbloggerne er helt borte. Rødbloggerne bare marginalt bedre (selv om de i forhold til blåbloggerne har skjønt elementære ting), og det finnes knapt grønnbloggere. Bloggerne nevner knapt miljø- og naturvern eller alternativ tankegang overhodet, og når de nevner det så bagatelliserer de fullstendig den trusselen mot alt liv på kloden som bare blir mer og mer åpenbar for hver natt som går.
Man kan bli kvalm av mindre (og man blir det).
Det er tåpelige konkurranser, utfordringer, «memer», Le av Rør stoff og søppelhauger av andre likegyldigheter. Alle de ordene, og de sier praktisk talt ingenting. Hvordan er det mulig? Jeg antar det er ganske så enkelt, når man vokser opp i et tyranni og knapt utvikler en eneste original og selvstendig tanke. De er bare enda en gjeng med museumsvoktere hele bunten. Og de aller verste er de som blir mest lest. Skitt flyter.
Man later som om samfunnet er grunnleggende fornuftig, som om det finnes det absolutte minimum av rettferdighet i dagens verden, og klarer knapt å se et lynglimt engang, av verden slik den virkelig er. Sinnssykt.
Jubileumstale vel overstått.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Flott jubileumstale. Men med depressiv grunntone.:-)
SvarSlettEr det trist&ensomt å være den eneste i hele verden som har fatta hvordan alt henger sammen?
SvarSlettVel, jeg er langt fra den eneste, men det er mer enn en tanke frustrerende...
SvarSlettJa, en tanke depressiv. :-)
Koz & Klemz.
SvarSlettDette innlegget vekket noe i meg, uten at jeg helt klarer å gripe tak i det.
SvarSlettJeg tror rett og slett jeg ble litt kvalm. Jeg blir ofte det av pretensiøst svada. Jeg blir uvel når Vebjørn Sand og broren setter igang også. Det er antagelig måten de kommuniserer på som er problemet mitt, ikke (nødvendigvis) budskapet.
Jeg vil gjerne lese om viktige ting, altså, for eksempel miljøvern, bare det ikke er nedsnødd av arroganse og overbærenhet.
Ellers lykke til videre med å drive (for deg) god blogging!
Men dette er ikke pretensiøst svada, men sannheten. Ganske enkelt. At du reagerer som du gjør er vel ikke overraskende. At det er mange som føler seg truffet her, er heller ikke overraskende. He he. For å være enda mer ærlig her, så driver jeg vel dessverre ikke og opphøyer meg selv her, men rakker vel heller ned på andre, noe som de fleste andre vel fortjener, også du allikin. Hadde flere kalt en spade en spade, våget det, så hadde kanskje ting forandret seg. Skal man la være å si sannheten, den åpenbare sannheten fordi det kan støte folk? Absolutt ikke. Jeg synes det er flott at du er kvalm. Du burde vært langt mer kvalm om amnge ting... men det er du ikke.
SvarSlettHehe, jeg blir kvalm av veldig mye.
SvarSlettÅ rakke ned på andre er å heve seg over dem, samme hva du mener. Det er ikke alltid galt å heve seg over noen, men noen ganger er det svært arrogant. I dette tilfellet heller jeg til det siste.
Håper du ser din sannhet ikke nødvendigvis er alle andres sannhet. :-)
Depressivitet er uten tvil et tegn på at en har forstått noe. Ihvertfall slik verden er idag!
SvarSlettSom du vet er vi ikke enige på alle punkter. Overhodet ikke. Men det viktigste er uansett å tørre å si det en mener. Det er ikke mange som gjør det. Det er uansett flere som tror de gjør det enn de som virkelig gjør det.
Respect.
Jeg er helt enig med deg her, Helge.
SvarSlettTil både Helge og allikin:
Min holdning, mitt fanatiske ønske er faktisk først og fremst at alle mennesker begynner å tenke selv, å søke sin egen sannhet, istedenfor å leve sitt liv som en lydbåndopptaker som utelukkende og passivt gjentar andres ord og gjerninger. Hvis alle hadde gjort det ville dagens bedritne samfunn garantert falt sammen som det korthuset det er, noe som ville vært en veldig bra ting.
Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De slappfiskene har sluppet unna med det altfor lenge.
Jeg kan underskrive på det du sier der.
SvarSlettProblemet ligger ofte i at samfunnet kort og brutalt straffer alle som tenker annerledes. Og folk flest vil nok se det viktigste som å være å få en utdannelse, en jobb, og unngå "problemer".
Mitt inntrykk er at de fleste faktisk ser problemstillingene, og også sier det, hvis de vet de ikke risikerer noe! Det er kanskje derfor vi sliter med udugelige ledere? De er altfor opptatt av å tjene systemet som gir dem makt.
Hm. Synes det er litt arrogant at det du skriver skal kreve sannheten, for det er jo jeg som har sant!
SvarSlettDessuten er alt av politiske ytringer ikke annet enn overflatiske, jeg skal være den første til å innrømme det, selv om jeg har stor interesse av å følge med på de.