Piratprosjektet - forvandling og forandring

  Første utkast, før noen partipolitisk påvirkning.

  Dagens samfunn er for stort og uhåndterlig. Det umenneskeliggjør mennesket og ødelegger naturen, ødelegger selve menneskenes livsgrunnlag, våre muligheter til overlevelse. Det krever store og fundamentale endringer. Det må blant annet skaleres kraftig ned. Dette er dog ikke negativt. Det kan og bør bli en enorm berikelse for oss hvis det gjøres skikkelig, med en grundig plan.

  Det følgende kan gjøres i ethvert samfunn, og har også blitt gjort mange ganger før. Men nyvinninger innen teknologi har også gjort det lettere for dagens mennesker å gjøre det, å tilpasse seg en ny virkelighet.

  1.  Sentraliseringen må snus. Folk må oppmuntres til i sterkest mulig grad å gjøre mest mulig lokalt. Nedleggelsen av lokale sykehus må stanses. Utviklingen må snus fullstendig i forhold til dagens praksis. Piratpartiet vil satse på lokalt selvstyre og levevei. Effektivitetshysteriet må vekk. Folk må bli viktigere enn profitt. Helse, transport og andre essensielle behov i menneskenes liv må ikke være drevet av profitt. Alle viktige ting bør være en offentlig oppgave.

  2. Urbant jordbruk har et enormt potensial, både for matforsyning, energiforsyning og enkeltmenneskers og gruppers sanne uavhengighet fra alle maktkonsentrasjoner. En hel by kan dekkes av planter. Kineserne har allerede planlagt en slik by og hensikten er å gjøre det alle steder. Tak og vegger utvendig kan dekkes. I tillegg til å produsere enorme mengder mat vil plantene også isolere bygningene. Innvendig dyrking kan også brukes til å dyrke mat og også produsere energi. Individer og grupper kan dyrke sin egen mat og ikke lenger være avhengig av butikkvarer. Fordelene med nulltransport er også åpenbare.

  Langtransport bør tilhøre fortiden.

  3. Solpaneler som tak på boliger og bygninger er allerede noenlunde samme pris som vanlig takstein og er faktisk en bedre, mer solid løsning. Et hus eller en bygning som bruker solpaneler og andre tiltak kan også til og med produsere mer energi enn det bruker. En dobbeltseier.

  På sikt vil kraftselskaper bli overflødig. Ethvert individ og eller gruppe kan produsere nøyaktig så mye kraft som de til enhver tid trenger. Da kan man også faktisk snakke om å gi fossefallene tilbake til naturen. En demning har alltid vært direkte ødeleggende for et gitt lokalt økosystem.

  4. Det må virkelig satses på kollektivtransport, i langt større grad enn hva som blir gjort i dag. Jo mer lokal og langtrekkende jernbane tar over transporten av folk og varer, jo bedre. Fly blir overflødig utenom mellom kontinenter. All privat bilbruk i byer bør opphøre. Først må kollektivtransport bygges ut slik at den kan brukes til alt, for eksempel også til enkel og rask kjøring mellom hjem og barnehager. Så bør bilens tid i tettbygde strøk være fordi. Å bygge nye veier i dag er fullstendig sinnssykt. Det bør ikke bygges en eneste ny vei noen steder.

  5. Et utvidet, altomfattende, utvetydig «grønt skifte» bør ikke motkjempes, men omfavnes. Det landet som er først ute her vil ikke få en masse ulemper, men få et enormt forsprang på alle andre.

  5a. All oljeproduksjon må avvikles så snart som praktisk mulig. Å ikke gjøre det er kollektivt selvmord. All plastproduksjon bør også stanses. Oljen blir enda en overflødig ressurs.

  6. Alle innbyggere må oppmuntres til sann uavhengighet og kritisk tenkning fra fødselen av. Halvparten av timene i skolen bør brukes til dette. Undersøkelser har vist at det fører til at barn lærer fag bedre, ikke dårligere under slike forhold.

  7. En Borgerlønn man kan leve godt av, gitt uten betingelser bør være en integrert del av et større, fleksibelt opplegg som også takler noen av de potensielle farene ved ordningen.

  Ved siden av å frigjøre menneskenes liv, gi oss tid til å leve vil dette også frigjøre enorme resurser som i dag blir sløst vekk i byråkrati. At NAV blir borte er knapt noen tragedie. Det bør dog beholdes et ørlite kontor som kan brukes til eventuelle nødutbetalinger.

  Målet må være mennesker og grupper av mennesker som ikke lar seg styre av verken private eller offentlige maktsentra og som kan overleve på egen hånd. Det er sant at jo lenger avstand det er fra beslutningstaker til de som blir berørt av beslutningen, jo dårligere blir resultatet.

  Norges innbyggere, som nesten alle i hele verden er altfor avhengig av hendelser utenfor deres kontroll. Norsk selvforsyningsgrad er elendig. Nordmannens selvstendighet og kritisk tenkning er elendig. Vi må ta fatt i alt det som beskrevet her med en fleksibel tilnærming der man er forberedt på mulige hinder og skjær i sjøen.

  Lokalstyre med sann makt kontra sentralt er helt klart veien å gå. Det som trengs er et robust, men fleksibelt system som er i stand til å takle til dels kraftige humper i veien, ett som vektlegger samarbeid, ikke konkurranse, vennlighet, ikke grusomhet.

  Forsvarspolitikk

  1. Norge må jobbe for at NATO skal forlate sin globale aggressive agenda og vende tilbake til ordningen som eksisterte før «Nye Nato» ble etablert. Hvis ikke NATO gjør det må Norge trekke seg helt ut av NATO. Det må utarbeides alternativer til NATO-medlemskap, hvis det skulle bli nødvendig.

  2. Det må ikke stasjoneres noen fremmede styrker i Norge.

  3. Norge må støtte, uten forbehold det verdensomspennende forbudet mot atomvåpen. Atomvåpen skal aldri bli brukt av Norge eller av land Norge allierer seg med. Hvis et land har atomvåpen skal ikke Norge alliere seg med det.

  4. Man må slutte å snakke om sikkerhetspolitikk og begynne å snakke om fredspolitikk, og om fredstrening, istedenfor krigstrening. Stater som omfavner krigen, som USA har gjort lenge må reageres mot. USAs innflytelse i verden må bekjempes.

 5. Den antirussiske propagandaen må opphøre. Russland er ingen trussel mot vestlige land. Vestlige land må slutte å være en trussel mot Russland.

 6. Norge skal utelukkende delta i militære fredsoperasjoner godkjent av FN og si nei til dem også på selvstendig grunnlag hvis de er tvilsomme eller det på noen måte er sådd tvil om deres integritet.

  Overvåkning

 1. All overvåkning må bli ulovlig ved lov, med strenge straffer for brudd. Private selskaper, grupper eller enkeltpersoner skal ikke drive med overvåkning. Stater og deres hemmelige tjenester og politi skal ikke bedrive overvåkning, verken direkte eller indirekte.

 1a. Ett eneste unntak er overvåkning av sengeposter med dødssyke pasienter på sykehus.

 2. Innsamling av informasjon uten en persons uttrykkelig enighet må bli forbudt. Bruk av digitale informasjonskapsler må bli forbudt. En person skal ikke kunne tvinges til å godta det når vedkommende underskriver en kontrakt eller på noen måte tvinges. Hvis så skjer er kontrakten og avgjørelsen ugyldig.

 3. Opplysninger innsamlet på ulovlig vis skal aldri brukes til noe, verken i offentlige eller private tvister eller i noen sammenheng som kan skade eller tenkes å skade en gitt person.

  Farvel til forsiktighetslinjen

  Stanley Kubrick sa at hvis man kan snakke om et problem på en elegant måte gir man inntrykk av at det er løst. Jeg er helt enig.

  Enda en ting galt blant mange i dagens samfunn er at et budskap må bli presentert i en pen innpakning.

Om nina karin monsen og prisen

Hun avslører seg selv, som enhver intolerant tyrannspire. Hvordan dette kan ha noe med fritt ord å gjøre forstår jeg ikke.

Jeg synes det er bra at skvipet hennes kommer ut i full offentlighet, så man kan konfrontere det, men å belønne henne for hennes intoleranse er noe helt annet. Styret i Intolerant Ord fortjener nesten mer pepper enn søte nina i sakens anledning. Man kan trygt si at de lever i et elfenbenstårn.

Hun snakker om sjenerøsitet. Den er god. Hun har havnet på feil hylle i livet. Hun burde ha vært komiker.

Jeg er dog enig med henne om en ting: Vi bør alle tåle langt mer, langt mer uenighet. Uenighet er bra. Det er altfor lite sann uenighet i verden (ingen ironi her). Jeg synes vi alle, i ninas ånd bør begynne å rakke ned på kjernefamilien og dens syke forsvarere øyeblikkelig. Vi bør også skrive bok om det, bruke 100 000 ord på å si det som kunne ha blitt sagt med tiendedelen, og slevsagt bør alle forlagene utgi våre geniale mesterverk.

Nå kan hvem som helst få prisen, til og med jeg. Jeg tror jeg skal sette meg selv opp på listen over neste års kandidater øyeblikkelig.

En liten blåhvals korte eventyr

Et lite uskyldig dikt delvis i forbindelse med min inntreden på Twitter.

Fløy en liten blåhval
gjennom vinduet
Gjennom vinduet, gjennom vinduet
Fløy en liten blåhval gjennom vinduet
Og krasjet i klasserommet
Og mange små barn ble kvestet
Og klemt under den lille blåhvalen
Som fortsatt var stor som et hus

Huset kollapset på grunn av
Den søte blåhvalens vekt
Hele bygningen raste sammen
Og kropper ble klemt istykker
De sprakk som ballonger
Og blodet sprutet fra
Sammenklemte kropper
Og hvalen utåndet der og da
Av mangel på luft og vann
Den kunne ikke leve på rått kjøtt
Og varmt blod
Og den lille blåhvalen
fløy ei mere

Amos Keppler
2009-04-06

Harald Å. Sonja

Det skal skrives biografi om dronning sonja (igjen). Den skal skrives av ingar sletten kolloen, som har skapt seg et navn på å skrive møkkakjedelige biografier, og etter planen utgis på gyldendal i 2011.

Nå er jeg skeptisk til biografier generelt, uansett hvem personen måtte være, selv de mer positive personene, men dette blir bare for jævlig.

Hva har egentlig denne kvinnen bidratt med i sitt liv? Hva har hun gjort som er så interessant at det bør skrives bok om det? Hvis noen hadde skrevet om hennes negative innflytelse så hadde det enda vært noe, men dette snobberiet her blir bare for dumt.

Boken har helt klart kommersiell appell, dessverre. Det er alltid de som vil være interessert i sånt, enten lojalistene i alle samfunnslag eller Le av Rør kontingenten. Dette er en «sikker» satsing for ethvert forlag, og både det og forfatteren vil garantert tjene en god del penger, og kunne sole seg i stråleglansen, både fram mot, under og etter utgivelsen.

Jeg ser fram til den dagen slike prosjekter slett ikke bærer seg og også blir møtt med den hånlatter de fortjener.

Julenissen på rov

Julenissen har hatt en dårlig dag. Han har kranglet med kona, kranglet med kona igjen. Faktisk så har dette pågått i lang tid og kona er veldig sur på han. Det ene reinsdyret har en vond tå og må bli hjemme. Doningen får færre reinsdyrskrefter. Det går dog fortsatt raskt i svingene, da Santa tråkker gassen i bånn. Kona har gått ut i kveld og etterlatt han med de stinkende reinsdyrene, og julenissen er i et veldig slett lune.

Han har kjørt en stund da han innser at huset der kona feirer jul bare er noen få kvartaler unna. Reinsdyrene hviner i det han kaster doningen rundt neste sving. Det store, opplyste huset ligger ved enden av veien. Han stopper så hurtig at det får dyrene til å grynte og drite varm møkk. Lyden av julesanger når ørene hans og han får et lykksalig uttrykk i trynet. Han bøyer seg bakover mot baksetet og griper flammekasteren og de to halvautomatiske våpnene sine. Forberedelsene tar ikke lang tid. Han har allerede ladet våpnene. Flammekasteren er også klar. Han slenger utstyret over skuldrene og setter avgårde mot det opplyste huset på toppen av bakken. En tanke andpusten kan han endelig stoppe foran hovedinngangen og ringe på. En eldre mann kommer ut.

- Santa til unnsetning, roper Julenissen.

- Du er tidlig, sier den eldre mannen blidt. – Kom inn, kom inn.

- Jada, sier Santa smørblidt han også. – Det gikk mye fortere å levere gavene i det andre huset enn det jeg trodde, så jeg…

Men den eldre mannen har allerede gått inn igjen og latt døren stå åpen. Santa knegger og hopper innenfor. Han drar fram begge våpnene. En liten jente kommer løpende.

- Santa, roper hun. – SANTA ER HER

Han fyrer av og treffer henne midt i det smørblide gliset. Det høye smellet får huset til å riste. En eldre jente snur seg for å flykte og han skyter henne i ryggen. Kona står midt inne på gulvet med et lamslått uttrykk i ansiktet. Santa knegger og skyter henne midt i den åpne munnen. Han fyrer av i en konstant strøm, fra begge våpnene. Det går som en drøm. Den gamle mannen og kona hans, selskapets eminente verter går ned i en skur av kuler. Santa gliser i skjegget og går avslappet omkring mens folk og fe faller som kjegler, og hylende og skrikende rømmer åstedet. Det ene våpenet går tomt for kuler. Han finner fram flammekasteren og begynner å spraye vegger og rykende flesk. Flammene slår oppover veggene og juleselskapet er overtent på et øyeblikk. Santa sklir i all blodet og gørra på gulvet. Han faller og får våpenet mellom seg og gulvet. Den siste salven går av og han blåser skallen av seg selv. Til det siste har Santa et merkelig, tåpelig uttrykk limt fast i trynet. Kulehullene får det stivnede smilet til å bli enda mer uttrykksfullt, nesten kunstnerisk.

Julen og nissen går opp i røyk og etterlater bare ruiner og aske.

Forfatterens etterord: Denne historien er helt sann, selv om det dog må innrømmes at forfatteren har tatt seg noen få, kunstneriske friheter.

Tullpratets fremtid

Rundt 1990 ble det utgitt en bok som knapt noen la merke til og som ingen husker, tullpratets fremtid (the future of nonsense). Men selv om ingen husker boken eller forfatteren i dag så kan denne kloke mannen søke trøst i at ikke bare hadde han helt rett, men også at han tok altfor svakt i.

Eller kanskje lar han personlig prestisje fare og fortviler fordi han tok alt slik på kornet.

Han skisserte nåtiden, hvordan tullpratet og sludderet tok mer og mer over og hvordan dette bare var starten på tullpratets tidsalder. Tullprat har alltid hatt en fremtredende plass på sivilisasjonens bord, men maken til hva vi ser i disse dager har vi vel sjelden bevitnet noen gang tidligere i historien.

Det finnes overalt, i etablert media, blant bloggere og blant folk flest. De mest idiotiske tv-programmene er de suverent mest populære. Jo mer svada politikerne spyr ut jo mer populære blir de.

Når en viss blogger arrangerer enda en tåpelig bloggkonkurranse er det da uskyldig moro eller et tegn i tiden på noe svært så alvorlig? Jeg er ikke i tvil om svaret. Hver enkelt får svare for seg selv, antar jeg.

Sludder, tullprat, avledende underholdning og brød og sirkus dominerer. Fordummingen blir bare mer og mer fremtredende og verden går til helvete. Er det noen som kan SE sammenhengen her?

Fordummingen går igjen fra øverst til nederst i samfunnet, i pyramiden og er like dum hvor man enn treffer på den.

Når sitcoms dominerer sendetiden på tv er det ikke et uttrykk for at serien er god eller at publikum har sans for humor. Nei, det er bare enda et utrykk for forflatningen som bare blir mer og mer dominerende for hver dag som går.

Latter er en god ting, etter min mening og hestelatter er enda bedre, men det er langt mellom hver gang man hører hestelatter i våre dager. Galgenhumor er enda sjeldnere og når alt kommer til alt er disse to formene for humor de eneste som er verd hestelorten man sitter i.

Og det er ikke mangel på hestelort noen steder i dag.

Latter i dag er stort sett like falsk som alt annet. Hvis folk flest finner substans noen steder i dag så gjør de helst sitt beste for å unngå det. Substans er farlig. Substans er kjedelig. Man gjør sitt beste for å unngå det, for å gå i sikksakk rundt det på de få stedene man kommer over slik en utidig dings.

Folk bruker nærmest hele livet sitt på å skrike seg i fistel over et fotballag og kaller det engasjement.

Alt dette som bare noen få eksempler fra den lange smørbrødslisten av tomme tanker og handlinger.

Tyranniets menn og kvinner vil alltid ha som mål å passivisere mest mulig av en gitt befolkning, og i dag har de lykkes over all forventning.

Sko, sko, sko

Nydelige trappetrinnsko fra Kvalme i Drammen. Røde sko, blå sko, svarte sko og skitne sko, alle de nydelige skoene i hakkebakkeskogen.

Tresko, metallsko, svette sko, tropeskog, slettebakken, trynefaktoren, espen skjønberg og Leif roar Langseth.

Sexy sko, usexo sko. Hundre sko, tusen sko.

Elleve sko.

Et SKAP med sko (og Imelda Marcos)?

Nydelig, nydelig, NYDELIG

Travhester, skavleboere, skravlebøtter, eskesko, travsko.

Rimelig dårlige sko.

Sotete sko. For mye klatring i pipen (og i skorsteinen). Tullete sko. Tullete skokjøpere. Tullinger og fnisete jenter som skriver om sko (og siste nytt fra damm & co). Helvete heller. Skogsko, tur i skogen, kjempefin tur i skogen uten å bli våt på skoene, helskrudde tørre sko, over en lav sko.

Jabadabbadu.

Den gylne ku - skuddpremie

Ostepølse står der med sin gylne ku i bånd og et fåret utrykk i ansiktet. Det er slak vind fra venstre, en ørliten trekk alle de oppstilte skytterne må ta hensyn til. De står der og stiller inn siktene sine grundig og tålmodig. Det er fortsatt noen minutter igjen til konkurransen starter og alle deltagerne bruker tiden de har igjen godt.

Trompeten lyder. De blir kalt fram til den tydelige streken i sanden. Den siste sjekken av geværløp og sikte blir foretatt.

Tyfus tjuvstarter. Han fyrer av før signalet blir gitt. Han bommer på den gylne ku og treffer nesten Ostepølse i stedet. En sjokkert stillhet senker seg over stadion idet det begynner å stinke av krutt. Tyfus banner stygt og fyrer av igjen. På ny bommer han på den dumme kua og denne gangen treffer han Ostepølse i øreflippen og det skvetter litt blod (ganske så mye faktisk).

Kollegaer kaster seg over Tyfus og holder han nede til han har roet seg. Det annonseres en kort utsettelse. Geværløp og sikte blir sjekket enda en gang. En utålmodig stank sprer seg på stadion. Alle kan se kommentatoren og konferansieren tørke seg i pannen.

- Velkommen, roper han dramatisk ut, - til dagens konkurranse. Den er enkel nok: Den som kan gjennomhulle den dumme kua flest ganger vinner og mottar det forgylte oksepølseskinn. Måtte den mest blodtørstige vinne.

Flagget blir senket og rabalderet starter. Ostepølses dumme ku dør i et regn av bly og stank av krutt. Den blir kort og godt gjennomhullet og blod og innvoller spretter i alle retninger. Den utånder med et eneste langt raut og det blir dødstille på skytebanen.

Det viser seg (ved fintelling) at Lakserolje har truffet med alle sine femti skudd og han blir utropt som vinner. Klappsalvene runger. Han mottar jubelen fra et forelsket publikum og løfter pølseskinnet over hodet med begge armene. Fettet drypper ned i ansiktet hans og gliset blir til et skikkelig blodtørstig grin. Han hopper og danser resten av dagen og natten til ende.

- LENGE LEVE BLOGGING, skriker publikum. – BLOGGING LENGE LEVE

Jeg synes Virvarr var snill jeg

Virvarr, med sin blogg Revolusjonært Roteloft har virvlet opp møkk i det siste, og fått mange harde ord mot seg, blant annet etter at hun angrep den såkalte Fristerinnens innlegg. Jeg for min del synes ikke Virvarr tok hardt nok i.

Når det gjelder alt våset som blir blogget om så er det vanskelig å ta hardt nok i, egentlig. Jeg prøver egentlig å holde meg utenfor slike feider, men siden dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive og publisere i lang tid så passer anledningen utmerket. Virvarr er også langt fra den eneste som har fått sterke reaksjoner etter å ha angrepet sløvheten på nettet og i samfunnet forøvrig. Da Glødende Glo gikk til angrep på Klisjebarnet (Ulrikke Lund Larsen) fikk hun både dødstrusler og beskjed om at hun ville bli anmeldt til Bloggrevyen (hva nå det enn måtte bety. De sa de skulle klage på henne. Nå bryr hun seg nok helt sikkert ikke om det, eller om hva tanketomme blondiner osv måtte mene om henne, men det som kom i form av email til henne var atskillig verre. Jeg regner med at hun vil komme nærmere tilbake til det selv.

Det er utrolig hva folk som våger å snakke rett fra leveren må tåle av skittkasting.

De som generelt sett blogger om klær, moter, sminke og kommer med (moderne) kjerringråd osv, spesielt i profesjonell sammenheng forsøpler samfunnet, og så visst bloggmiljøet, etter min mening. Og det er så hårreisende dumt det hele, så til de grader prostitusjon at man blir dårlig. Det hjelper ikke at man unngår å lese alt som kommer. Det er like umulig å unngå som sport, julaften og syttende mai. Jeg personlig føler meg skitten bare ved tanken. Man ser nok mangel på hjernevirksomhet i samfunnet for øvrig om vi ikke skal plages med det her også.


Jeg kunne ha nevnt mange andre navn her, men det er egentlig unødvendig. Alle som kommer med «siste nytt», som legger ut om hvor fantastisk den siste eyelineren fra ditt og datt selskap er osv bør føle seg truffet av dette innlegget.

Tyfus rangerer bloggere

Tyfus følger opp suksessen fra i går og lager sin egen liste over hvem som er gode og dårlige bloggere og hva som er god og dårlig blogging.

Som nummer SYV har vi folk som Ostepølse. Han er virkelig bunnsopet av bunnsopet. Ostepølse er alltid enig med siste taler og sier aldri noe kontroversielt. Han er venner med alle og ingen, og har et nokså begivenhetsfattig liv.

Nummer SEKS er PC-kongen. Han er teknisk perfekt og vet alt om datamaskiner. PC-kongen har studert blogging ned til minste detalj og gjort det til en vitenskap. Han vet nøyaktig hva og hvem som er en god blogger. Her er bullshitfaktoren spesielt stor og man bør definitivt ikke lytte til en slik tulling, verken når det gjelder blogging eller andre ting.

På posisjon FEM finner vi typer som Trubaduren. Trubaduren bare traller i vei og bryr seg fint lite om annet enn sine skillingsviser. Trubaduren linker litt til aviser og sånt, men finner det egentlig ikke bryet verdt. Favoritten hans er Evert Taube, and that’s it.

Nivå FIRE inneholder partipolitiske bloggere og lignende. Her er det Partiet for alle pengene og lite annet teller. Dette er en gjeng som er veldig glad i å komme med vikarierende argumenter for å hindre at folk ser den store, store tomheten de har i stedet for en hjerne.

Kategori TRE er den store majoritetens nivå, gjennomsnittsbloggeren med stor B. Minst nitti prosent av alle bloggere hører hjemme her. Dette er koselige folk som heller vil sitte hjemme og strikke fremfor å si noe, si noe som helst som engang illustrerer en aktiv hjerne. De er opptatt av kjendiser, jobben, kjæresten, hverdagslivet og den nærmeste omgangskretsen. Memer og tagging er også svært populært hos denne gruppen. De på dette nivået linker veldig mye til etablerte media, og bryr seg lite med å undersøke saken på egen hånd før de skriver noe om noe.


På nest øverste hylle finner vi den kritiske bloggeren. Han eller hun er, som Tyfus sier kritisk, men anstrenger seg for å være høflig og å ikke heve stemmen, selv om det går på bekostning av det han eller hun skriver om. På dette nivået finnes det folk som skriver kritisk om samfunnet, men helst bare om små deler av det, på bekostning av helheten. De aller fleste her også er faktisk nokså bortreist, da vanetenkingskvotienten er ganske så stor, selv om et ørlite mindretall av dem begynner å nærme seg noe som ligner noe. Close, but no cigar (ikke at en sigar er noe å trakte etter, men du skjønner hva jeg mener).

På toppen troner TYFUS og tilsvarende hedersfolk (slevsagt). Han kan være ufordragelig (selv om han egentlig er en snill og koselig klovn), og bryr seg lite om hva folk (eller bloggere) mener om han. Bloggere er ikke noen stor familie der alle er enig og kommer godt overens og greier (som skriker: kan vi ikke alle komme overens?), og slik bør det heller ikke være. Han sier nøyaktig hva han mener og skjeller folk ut etter noter hvis han mener det er grunn for det (og det er det veldig ofte). Blogging er egentlig ikke noe spesielt, etter Tyfus mening. Det er bare enda en av mange måter å uttrykke seg på. Han ser slett ikke på andre blogger som kollegaer eller lignende, og slett ikke før de har gjort seg fortjent til det, og i alle de hundre årene Tyfus har blogget er det bare et uhyre lite mindretall som har det. I det hele tatt, han synes VG-listen og hele ideen om å rangere bloggere eller noe eller noen som helst er nokså, nokså idiotisk…

En gledens dag (I)

Kulturminister Amos Keppler har i dag fullført enda flere av løftene han ga når han tiltrådte for snart tre år siden. Han stod på orkesterplass da den nye operaen i Bjørvika ble revet til grunnen. Ved tiltredelsen etterlyste Keppler alternativer til riving «som ikke inkluderer snobbekultur og sløsing med fellesskapets få og dyrebare resurser», men til dags dato så har ingen kommet inn. I de siste tre årene har det vært en hard kamp mot noen titalls musikere og millionærer, som har drevet punktdemonstrasjoner utenfor bygget, og har publisert pamfletter i avisene de eier, men i dag kan altså Keppler endelig høste fruktene av sin kamp.

- Dette stygge bygget har vært enda en hyllest i en lang rekke til selve ufornuften og sløsingens vesen, uttalte Keppler i en kort tale. – Det er en enorm glede for meg å endelig erklære bygget for revet. Halleluja!

Kulturministeren har i de tre årene han har vært i jobben gitt hele den såkalte kulturstøtten til små, uavhengige og kontroversielle kunst- og kulturklubber helt uten forhåndsbetingelser (og når han ofte besøker disse tåke- og skyggefylte stedene så betaler han billetten sin av egen lomme).

Hva alt bør være

Hva blogging bør være. Hva skriving og all kunst bør være. Hva livet bør være.

Det er en Storm, en uforferdet reise gjennom evigheten. Det er å utfordre, selv fornærme etablerte sannheter. Blogging er en utmerket anledning i så måte. Man snakker om etikette, om nettikette og alt det sludderet. Det snakkes om at vi har et felles ansvar for «sivilisert debatt», hva nå enn det er. Nei, vi, hver enkelt av oss har et ansvar, et personlig ansvar for å si vår mening, for å hevde den uforferdet, også i det offentlige rom, uten å bli holdt tilbake av et gitt samfunns innarbeidede sensur, etikette og sosiale lenker.

I dagens døde samfunn blir det gjennomsnittlige og trivielle opphøyd til Den Ytterste Sannhet, mens det burde vært spyttet på, burde vært behandlet som den Døden det er, i ethvert samfunn. Vi får sensuren inn med morsmelken i dagens samfunn. Den er så overveldende at nær sagt enhver bramfri ytring blir en åpenbaring. Det er virkelig typisk at personangrep blir sett på som et problem i dag, når det alltid, uten unntak er en gitt person som er problemet. Å si ting indirekte, derimot, å baksnakke en person, kritisere en person uten å gjøre det i det åpne er visstnok helt ok. Hykleri er praktisk talt institusjonalisert i dag. Å uttale seg støtende er noe av verste man kan gjøre, åpenbart, og man blir rutinemessig og uanstrengt sensurert. Man trenger slett ikke putte folk i fengsel for å hindre dem i å ytre seg i det offentlige rom. Hvis bruk av pseudonymer kan hjelpe folk til å si sin mening så er det verdifullt, ikke negativt. Bruken av «fiktive» navn har en lang og stolt tradisjon i opprørets historie, blant annet i den amerikanske «frigjøringskrigen». Det betyr ikke at man støtter alle som uttaler seg sterkt, bare at man støtter, ubetinget deres evne og lov til å gjøre det.

Vi lever i et veldig snevert samfunn, der grensen for hva som er akseptabelt og sosialt akseptabelt ikke strekker seg særlig langt. Det er ethvert tenkende og levende menneskes oppgave å utvide grensen for det akseptable dramatisk. Vi er ikke engang i nærheten av et slikt nødvendig nivå i dag.

Jeg ser vel egentlig ikke dette som et angrep på Sissels innlegg, men det er så visst et korrektiv til det…

Kongelig varieté

Med nok en svulstig tale, under nok en uhyggelig og kvalmende markering åpnet den såkalte kong Harald det nye operabygget i oslo i går. Nok et bautabygg, nok en hyllest til verdens urettferdighet ble erklært for åpnet.

Den vanlige pompen og prakten, gjestelisten og alt det andre som foregikk der og foregår der, alt avslører nådeløst hvilke prioriteringer som gjelder, i denne saken, som i andre. Det viser bortenfor all tvil hva som teller i dagens verden. Opera har alltid, alltid vært adelens forlystelse, og det er den i dag også.

Så få protesterer, så få stiller spørsmål om hvorfor, hvordan noe slikt som dette overhodet kan planlegges, langt mer bygges. Det er så livsfjernt, så fjernt fra alt som burde vært viktig at man blir syk bare ved tanken. Her dreier det seg ikke bare om det vanvittige høye pengebeløpet, men viser hva som vektlegges, som er viktig, hva De Som Bestemmer ser på som viktig.

Dette er ikke kunst, er ikke artisteri, men prestisje, snobberi og finkultur, og man forteller verdens fattige og sultne og tenkende personer: Dere teller ikke. Vi spytter på dere. Gå og gjem dere i dritten, i rennesteinen, og forstyrr ikke oss pene mennesker her oppe i skyene.

Bygget bør rives så fort som overhodet mulig. Det er et skammens bygg, og det bør ikke være stein tilbake på stein.

Bautaprosjektenes endelikt

Det er snakk om boikott av de såkalte olympiske leker i Vesten igjen, slik det ofte er når lekene går i et lite appetittvekkende land, i dette tilfellet Kina. Filmregissøren Steven Spielberg har trukket seg som delaktig i prosjektet på grunn av kinesernes unnfallenhet mot det brutale regimet i Sudan. Det er utrolig mye jeg kan si i denne forbindelse. Jeg vil prøve å sammenfatte det i noenlunde korthet.

Jeg er enig i at de olympiske leker aldri burde ha gått i Kina, av langt flere grunner enn Spielberg og andre anfører, blant annet fordi Kina er et brutalt diktatur. Faktisk så burde ikke lekene gått noen steder. Det finnes ingen land eller nasjoner i verden i dag som ikke er et brutalt diktatur, som ikke systematisk undertrykker all sann opposisjon, ikke Kina, ikke Norge, USA eller Russland eller Costa Rica (for eksempel).

Faktisk burde ikke de olympiske leker bli arrangert overhodet, uansett om man mot formodning skulle, i nålen i høystakken ha funnet et land eller en nasjon der sann Frihet hersker. Det er et fryktelig bautaprosjekt som ødelegger utrolig mye av naturen og også gir en helt feil fokus på hva som er viktig i livet. Sport, generelt sett burde ha vært en forsvinnende liten av menneskenes liv. Det er en moderne vri på de gamle romerske gladiatorkampene og har ingen annen funksjon enn å styrke diktaturets makt. Idrettsfolk har slevsagt et spesielt ansvar her, i den forstand at de bør slutte å være idrettsfolk, slutte å konkurrere og dermed slutte å tjene propagandamaskineriet.

Alle bautaprosjekter bør skrinlegges, blant annet alle operabygg, alle kirker, katedraler, moskeer og gudshus generelt, idrettsanlegg, kjøpesentre, industribygg og råflotte kommunebygg eller regjeringsbygg. Slike ting. Alt som er bygget for å understreke maktens rolle i samfunnet, alt som er designet for å styrke lederes forfengelighet, for å gjøre folk flest mindre og dem større.

Regjeringsmedlemmer, folkevalgte generelt, prester, arkitekter osv har alle et ansvar for å slutte i yrket sitt, og resten av oss har ett gedigent ansvar for å slutte å tro på dem, på den illusjonen de skaper.

Dere skjønner tegningen, i det minste som et glimmer på den andre siden av tåkeheimen.


PS: Tilslutt, til Spielberg og de andre idiotene som begrenser seg til å boikotte de olympiske lekene bare på grunn av Kinas unnfallenhet i Sudan, når det gjelder Darfur: Fortsett som dere stevner. Om en tusen års tid (eller så), med deres nåværende fart av åndelig oppvåkning har dere kanskje kommet fram et standpunkt som begynner å ligne noe.

Staff har rett og Radiohode har feil (som vanlig)

Det den såkalte Lommemannen gjorde er, hendelse for hendelse, sak for sak helt bagatellmessig. Det er mengden av saker som gjør det alvorlig (for den patetiske Lommemannen). Advokaten Tor Erling Staff har nok en gang stukket hull på en betent boble i dagens samfunn og mye gift har kommet ut.

Med en mulig sak (der ubetinget tvang kan være et element) som unntak har hysteriet som gjerne herjer i samfunnet ved slike saker skadet barna langt mer enn noen mulig skade av det Lomme har gjort. Magne Raundalen & co har nok en gang kommet på banen med sine hysteriske og totalt vanvittige og abstrakte holdninger og overdrivelser. Som jeg har skrevet tidligere så er disse folkene langt farligere, både for barn og for alle oss andre enn hundre lommemenn.

Og Radiohode kaster seg på bølgen igjen, og kjøper med hud og hår det dominerende synet i dette spillet, slik han har for vane. Jeg tror min kvalme over deg og dine uttalelser og holdninger suverent overgår dine, min gode mann.

En fyr som lurer smågutter til å stikke hendene i lommen sin, slik at de, om mulig berører eller dulter bort i pikken hans? Kom igjen, folkens, vis litt edruelighet. Dette står mest i «stil» med blottere, som heller ikke burde ha blitt viet mye oppmerksomhet.

Til slutt bør jeg vel nok en gang påpeke at jeg ikke blir tent av småjenter og smågutter, for slik har dagens verden blitt. Når man hjelper til med å stikke hull på en giftig boble så er det vanskelig å unngå å få en del av dritten slengt i trynet. Istedenfor å bli opprørt av skikkelig opprørende saker blir den kvalmende offentlige opinion og heksejegere opprørt av det som opprører ens snevre og hysteriske «moralsyn».

Gul marmor

Og den dyrebare marmoren i bruk på det nye operahuset skal ettersigende ha gulnet, både innvendig og utvendig kort tid etter at den er installert.

De må vel erstatte den da, antar jeg, og gjøre bygget til et enda større bauta og -snobbeprosjekt enn det allerede er. Det er jo klart de ikke kan ha gul marmor. Den må være skinnende hvit og ren som alt annet i forbindelse med denne utrolige hyllesten til sinnssykdommen og hierarkiet og åndssnobberiet.

Bergen Kino - eller hvordan vise flest mulig elendige filmer i løpet av et gitt tidsrom

I typisk Bergen Kino ånd har nå Inland Empire av David Lynch hatt premiere i Oslo, og er ikke engang i sikte her vest. Dette er en av mange handlinger vi har blitt vant til fra Bergen Kino i årenes løp.

Hvis man ser på det som har blitt vist i år og som kommer så er det ikke rare greiene. De filmene som ledelsen i BK presenterer som filmperler er spesielt bedritne og skulle aldri vært vist.

De viser samtlige elendige tegnefilmer fra USA og (virker det som) samtlige møkkafilmer fra Iran eller der omkring. Det er ganske utrolig at det er mulig, og enda mer utrolig at de får holde på som de gjør, helt uten høylytte protester. De har helt klart og har hatt det lenge, veldig lenge, lånt øret til kommunale politikere. Uansett hvilke partier som har styrt Bergen så har BK bestått. Ordførere og ørkensanden kommer og går, men Bergen Kino består.

Som jeg har påpekt før så er det to ting som er fundamentalt galt med BK. Enten viser de bare tvers igjennom hyperkommersielle filmer (inntjeningsunnskyldningen) eller så viser de filmer der skuespillerne knapt beveger seg foran kameraet (det «kunstneriske» alibiet), begge deler like uakseptabelt.

De bør i langt større grad vise kontroversielle filmer som engasjerer folk, en type historier som er bortimot totalt fraværende på BK. Dybde er fraværende. Jeg er skikkelig glad for at man ikke behøver å gå på kino lenger for å se film, eller oppleve film med skikkelig lyd og bilde.

Det sosiale, som det blir hevdet (fra kinoene) at man får i kinosalen (jeg for min del har aldri skjønt hvordan en kinosal kan være sosial) kan en kreativ person lett finne andre steder.

To bautaer i Oslo

To bautaer, en enorm sløsing med tid og resurser er i full gang i Oslo i disse dager. Det er det nesten fullførte operabygget og den nye Holmenkollbakken. I en by full av det prangende og det heslige står dette i stil med resten.

Begge deler er skandaler av verste sort. I en verden som skriker etter jernharde prioriteringer og alternative løsninger får vi dette, denne hyllesten til idiotien.

Opera er finkultur, snobbekultur på sitt aller verste. All idrett er brød og sirkus, der dagens gladiatorer fungerer som et vindfang mot det raseriet alle føler for den verden vi har i dag. Ingen av delene har noe med det virkelige liv å gjøre, men likevel blir det presentert som så uendelig viktig. Sløsing med prioriteringer og midler og resurser blir presentert med all den pomp og prakt som gjerne ledsager bautaer, all hyllest til menneskenes hubris.

Og de som skriker opp mot den, mot den tankegangen som dominerer i dag blir som vanlig tidd i hjel. Media, den fjerde, støttende statsmakt presenterer sin virkelighet, virkeligheten en annen.

Bautaene er en god ting for samfunnet, en god sak, en fin måte å smøre maskineriet på, både når det gjelder rent økonomisk og når det gjelder å bestikke menneskenes hjerter.

Operaen bør rives, gjerne på den dagen den er planlagt å åpne. Det vil sette i relieff all den sinnssykdommen som sørget for at den ble bygget overhodet. Spreng den i filler og la ruinen stå der, som et eksempel til etterfølgelse.

All planlegging av den nye bakken bør stanses. Den gamle bør dog rives etter planen. To eksempler er bedre enn ett.

Legende

Den såkalte filmlegenden Ingmar Bergman har endelig krepert og man får servert en masse sprøyt om hans storhet som kunstner og menneske, en masse hykleri, slik det gjerne skjer når profilerte personer dør. Det at han var bortimot umulig å samarbeide med og at mange sluttet fordi de ikke holdt ut lenger blir forbigått bortimot i stillhet.

Jeg likte ikke filmene hans, ikke en eneste en. Han var først og fremst kritikernes mann, og kritikerne har som kjent ikke greie på film. Om mannen har jeg egentlig ikke så mye å si, siden jeg ikke kjente fyren. Det jeg vet om han fikk jeg stort sett vite gjennom filmene hans, og de synes jeg var riktig så elendig, som de til Woody Allan og en rekke kvasiintellektuelle filmskapere.

Oppskrytt, er vel et mer enn riktig ord her.

Festspillene i Bergen: målgruppe

Så er det tid for en tanke grenseløst skadefryd. En meningsmåling som Sentio Research Norge har utført for Bergens Tidende bekrefter alle mine herlige fordommer mot «de folkekjære festspillene»: Festivalens suverent beste kunder er høyredamer over 66 år. Dette som nå er slått fast som et ugjenkallelig faktum er rett og slett knakende morsomt. Dette slår bena under ethvert forsøk på å folkeliggjøre dette årlige sludderet. Sannheten er at dette er fisefin kultur av verste merke og alle bør skjønne det, eldgammel, dønn kjedelig musikk som generelt sett blir spilt på samme måte som for flere århundrer siden, som er like spennende som en gråstein og like bevegelig.

Ja, jeg er en lavkulturell slyngel. Klyng meg opp.

Denne søvndyssende valen drar nøyaktig det samme publikum som det nye operahuset i oslo vil dra. Faren min sa alltid at opera hørtes ut som om noen hadde tråkket på tærne til de stakkars barmfagre damene og det må jeg bare si meg helt enig i. Det er slik all opera og klassisk musikk generelt sett lyder.

Og dette bruker dagens samfunn enorme resurser på. Igjen: Fy faen!


Ja, høyredamer over 66 er og bør være blant de minst beundrete og etterlignete gruppene i verden.