onsdag, januar 21, 2009

En logisk konsekvens

Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.

Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.

Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.

Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.

2 kommentarer:

  1. Jorden og universet er et system som har eksistert lenge. Å gå rundt og mene at menneskeheten har noen som helts spesiell posisjon i det hele er selvfølgelig bare tosken. "For hva er livet? Et sus i sivet." og alt det der. De forekommer meg navlebeskuende intel det komiske, de som tillegger prosjektet menneskeheten noen slags metafysisk overherredømme. Ja, vi kommer til å dø ut, men når at kommer til alt ser jeg ikke at det skal være noe problem. Det dreier seg jo bare om sykluser i et mye større system :)
    "I wanna have my kicks before the whole shithouse goes up in flames."...

    SvarSlett
  2. Jeg, for min del skulle ønske vi i det minste ikke skyndte oss så mye.

    SvarSlett