Piratprosjektet - forvandling og forandring

  Første utkast, før noen partipolitisk påvirkning.

  Dagens samfunn er for stort og uhåndterlig. Det umenneskeliggjør mennesket og ødelegger naturen, ødelegger selve menneskenes livsgrunnlag, våre muligheter til overlevelse. Det krever store og fundamentale endringer. Det må blant annet skaleres kraftig ned. Dette er dog ikke negativt. Det kan og bør bli en enorm berikelse for oss hvis det gjøres skikkelig, med en grundig plan.

  Det følgende kan gjøres i ethvert samfunn, og har også blitt gjort mange ganger før. Men nyvinninger innen teknologi har også gjort det lettere for dagens mennesker å gjøre det, å tilpasse seg en ny virkelighet.

  1.  Sentraliseringen må snus. Folk må oppmuntres til i sterkest mulig grad å gjøre mest mulig lokalt. Nedleggelsen av lokale sykehus må stanses. Utviklingen må snus fullstendig i forhold til dagens praksis. Piratpartiet vil satse på lokalt selvstyre og levevei. Effektivitetshysteriet må vekk. Folk må bli viktigere enn profitt. Helse, transport og andre essensielle behov i menneskenes liv må ikke være drevet av profitt. Alle viktige ting bør være en offentlig oppgave.

  2. Urbant jordbruk har et enormt potensial, både for matforsyning, energiforsyning og enkeltmenneskers og gruppers sanne uavhengighet fra alle maktkonsentrasjoner. En hel by kan dekkes av planter. Kineserne har allerede planlagt en slik by og hensikten er å gjøre det alle steder. Tak og vegger utvendig kan dekkes. I tillegg til å produsere enorme mengder mat vil plantene også isolere bygningene. Innvendig dyrking kan også brukes til å dyrke mat og også produsere energi. Individer og grupper kan dyrke sin egen mat og ikke lenger være avhengig av butikkvarer. Fordelene med nulltransport er også åpenbare.

  Langtransport bør tilhøre fortiden.

  3. Solpaneler som tak på boliger og bygninger er allerede noenlunde samme pris som vanlig takstein og er faktisk en bedre, mer solid løsning. Et hus eller en bygning som bruker solpaneler og andre tiltak kan også til og med produsere mer energi enn det bruker. En dobbeltseier.

  På sikt vil kraftselskaper bli overflødig. Ethvert individ og eller gruppe kan produsere nøyaktig så mye kraft som de til enhver tid trenger. Da kan man også faktisk snakke om å gi fossefallene tilbake til naturen. En demning har alltid vært direkte ødeleggende for et gitt lokalt økosystem.

  4. Det må virkelig satses på kollektivtransport, i langt større grad enn hva som blir gjort i dag. Jo mer lokal og langtrekkende jernbane tar over transporten av folk og varer, jo bedre. Fly blir overflødig utenom mellom kontinenter. All privat bilbruk i byer bør opphøre. Først må kollektivtransport bygges ut slik at den kan brukes til alt, for eksempel også til enkel og rask kjøring mellom hjem og barnehager. Så bør bilens tid i tettbygde strøk være fordi. Å bygge nye veier i dag er fullstendig sinnssykt. Det bør ikke bygges en eneste ny vei noen steder.

  5. Et utvidet, altomfattende, utvetydig «grønt skifte» bør ikke motkjempes, men omfavnes. Det landet som er først ute her vil ikke få en masse ulemper, men få et enormt forsprang på alle andre.

  5a. All oljeproduksjon må avvikles så snart som praktisk mulig. Å ikke gjøre det er kollektivt selvmord. All plastproduksjon bør også stanses. Oljen blir enda en overflødig ressurs.

  6. Alle innbyggere må oppmuntres til sann uavhengighet og kritisk tenkning fra fødselen av. Halvparten av timene i skolen bør brukes til dette. Undersøkelser har vist at det fører til at barn lærer fag bedre, ikke dårligere under slike forhold.

  7. En Borgerlønn man kan leve godt av, gitt uten betingelser bør være en integrert del av et større, fleksibelt opplegg som også takler noen av de potensielle farene ved ordningen.

  Ved siden av å frigjøre menneskenes liv, gi oss tid til å leve vil dette også frigjøre enorme resurser som i dag blir sløst vekk i byråkrati. At NAV blir borte er knapt noen tragedie. Det bør dog beholdes et ørlite kontor som kan brukes til eventuelle nødutbetalinger.

  Målet må være mennesker og grupper av mennesker som ikke lar seg styre av verken private eller offentlige maktsentra og som kan overleve på egen hånd. Det er sant at jo lenger avstand det er fra beslutningstaker til de som blir berørt av beslutningen, jo dårligere blir resultatet.

  Norges innbyggere, som nesten alle i hele verden er altfor avhengig av hendelser utenfor deres kontroll. Norsk selvforsyningsgrad er elendig. Nordmannens selvstendighet og kritisk tenkning er elendig. Vi må ta fatt i alt det som beskrevet her med en fleksibel tilnærming der man er forberedt på mulige hinder og skjær i sjøen.

  Lokalstyre med sann makt kontra sentralt er helt klart veien å gå. Det som trengs er et robust, men fleksibelt system som er i stand til å takle til dels kraftige humper i veien, ett som vektlegger samarbeid, ikke konkurranse, vennlighet, ikke grusomhet.

  Forsvarspolitikk

  1. Norge må jobbe for at NATO skal forlate sin globale aggressive agenda og vende tilbake til ordningen som eksisterte før «Nye Nato» ble etablert. Hvis ikke NATO gjør det må Norge trekke seg helt ut av NATO. Det må utarbeides alternativer til NATO-medlemskap, hvis det skulle bli nødvendig.

  2. Det må ikke stasjoneres noen fremmede styrker i Norge.

  3. Norge må støtte, uten forbehold det verdensomspennende forbudet mot atomvåpen. Atomvåpen skal aldri bli brukt av Norge eller av land Norge allierer seg med. Hvis et land har atomvåpen skal ikke Norge alliere seg med det.

  4. Man må slutte å snakke om sikkerhetspolitikk og begynne å snakke om fredspolitikk, og om fredstrening, istedenfor krigstrening. Stater som omfavner krigen, som USA har gjort lenge må reageres mot. USAs innflytelse i verden må bekjempes.

 5. Den antirussiske propagandaen må opphøre. Russland er ingen trussel mot vestlige land. Vestlige land må slutte å være en trussel mot Russland.

 6. Norge skal utelukkende delta i militære fredsoperasjoner godkjent av FN og si nei til dem også på selvstendig grunnlag hvis de er tvilsomme eller det på noen måte er sådd tvil om deres integritet.

  Overvåkning

 1. All overvåkning må bli ulovlig ved lov, med strenge straffer for brudd. Private selskaper, grupper eller enkeltpersoner skal ikke drive med overvåkning. Stater og deres hemmelige tjenester og politi skal ikke bedrive overvåkning, verken direkte eller indirekte.

 1a. Ett eneste unntak er overvåkning av sengeposter med dødssyke pasienter på sykehus.

 2. Innsamling av informasjon uten en persons uttrykkelig enighet må bli forbudt. Bruk av digitale informasjonskapsler må bli forbudt. En person skal ikke kunne tvinges til å godta det når vedkommende underskriver en kontrakt eller på noen måte tvinges. Hvis så skjer er kontrakten og avgjørelsen ugyldig.

 3. Opplysninger innsamlet på ulovlig vis skal aldri brukes til noe, verken i offentlige eller private tvister eller i noen sammenheng som kan skade eller tenkes å skade en gitt person.

  Farvel til forsiktighetslinjen

  Stanley Kubrick sa at hvis man kan snakke om et problem på en elegant måte gir man inntrykk av at det er løst. Jeg er helt enig.

  Enda en ting galt blant mange i dagens samfunn er at et budskap må bli presentert i en pen innpakning.

Bondepartiet

De som nå kaller seg Senterpartiet er fortsatt Bondepartiet. Et navneskifte og noen få, kosmetiske endringer endrer ikke det. Senterpartiet vil utrydde ulven, utrydde naturen, villmarken, det er deres mål.

I en verden der mange politikere og politiske partier og andre later som om de er opptatt av sant miljøvern ligger SP høyt på listen over naturødeleggerne, over de som vil ødelegge livet på Jorden enda mer enn det allerede er ødelagt. Bonden skryter over sin tilhørighet til naturen og det gjør SP også, men de og bonden vil fjerne alt som ikke passer inn i deres versjon av naturen. Dette er veldig kjente og avholdte toner blant de som hevder, i ord og handling at menneskene står over naturen, og er den aller viktigste grunnen til at menneskene har satt seg selv i en posisjon som utmerket godt kan beskrives som å være på selvmordets rand.

Ulven og andre rovdyr og menneskene har levd side ved side i tusener av år. Bondepartiet vil bare beskytte sauen, og de insisterer på at det er en konflikt mellom den og ulven, men hvis den eksisterer så er jeg ikke i tvil om at det er ulven som bør ha rangen. Sauer ikke ålreite dyr. Jeg har også store problemer med bønder, i hvert fall SPs versjon av dyret.

SPs politikk ellers er heller ikke særlig mye å skrive hjem om. Det aller meste er negativt, noe som ikke er så vanskelig å forstå, siden partiets grunnsyn er så overordentlig negativt, så veldig, veldig galt. De favoriserer ikke bare sauen (og bonden), men også industrien og livsødeleggere generelt. Det er ingenting positivt som peker seg ut egentlig.

En bondegård er ikke natur, men kultivert (ødelagt) natur. Et kulturlandskap er ikke verdt å bevare og det er heller ikke Senterpartiet.

Strandsex med barn

Enda en gang ser man hvor hysterisk trangsynt folk er når det gjelder sex og nakenhet i norge.

Folk i Tønsberg-området reagerer på at folk har sex på stranden, «fullstendig nakne», og reagerer også på at barn ser på.

Reaksjonene deres får meg til å riste på hodet. Det de får seg til å si til avisene gjør meg enda sintere.

Det er slevsagt bare sunt at barn får se sex i full utfoldelse. Folk bør også få ha sex hvor de måtte ønske, spesielt ute i fri og vill natur.

- Det var helt forferdelig. Det spilte tydeligvis ingen rolle hvor de gjorde det, hvordan, eller hvem som så på, sier en lettere sjokkert Kjell Arne Myhre.

Han sier en masse annet sprøyt og sjokkerende vås også. Jeg finner hans og andres uttalelser i denne saken ekstremt støtende.

Jeg synes synd på barna hans.

Bakvendt Hanne og hennes søstere og brødre

Jeg har lenge irritert meg over uttalelsene til Hanne Nabintu Herland uten å egentlig gjøre noe med det, men nå kjenner jeg omsider inspirasjonen flomme. Hvorfor den kommer akkurat nå vet jeg ikke, men slik er det med inspirasjon, og noen ganger inspirerer folk som Hanne, på en bakvendt måte, på tross av seg selv. Min vinkling er som vanlig litt annerledes enn andres.

Først tillater jeg meg å gjenta det andre har sagt, at hennes uttalelser er nedlatende ovenfor kvinner. Men min mening er at de faktisk er enda mer nedlatende ovenfor menn. Det hun sier, mer eller mindre rett ut er at noen stakkars menn ikke tåler og er redd for frigjorte, selvstendige og tenkende kvinner. Hun skryter også over at menn har henvendt seg til henne og takket henne fordi hun har sagt at menn ikke liker frigjorte, selvstendige kvinner som tenker selv.

For noen ynkelige, stakkarslige folk, sier jeg, både kvinner som Herland og de mennene som takker henne på sine knær.

Jeg for min del foretrekker faktisk kvinner som kan tenke selv, som er frigjort fra sin undertrykkende oppdragelse og som har vokst til å bli selvstendig, til å følge sin egen, indre stemme, uavhengig av hva samfunnet eller omgangskretsen eller slekten måtte mene. Jeg synes det er for få av dem, ikke for mange, akkurat som det er for få menn som har frigjort seg fra de dogmene de har blitt matet siden fødselen. Det de mennene og kvinnene som heier fram Herland gjør er å feire sin egen dyptgripende usikkerhet og frykt for å stå på egne ben.

Hanne sier at hun ikke ønsker at kvinner skal underkaste seg menn, og jeg tror faktisk hun mener det også. Men for meg er det åpenbart at det er det hun likevel mener. Hun sier ikke at de skal knele for «menn», men hun sier at de skal underordne seg deres ønsker, at de skal være «søte», skal være noen riktige kosedyr og tilpasse seg mannens urimelige ønsker.

Det er tragikomisk.

Kvinnekamp har aldri vært kvinnekamp for meg. Jeg mener at samfunnet er menneskeundertrykkende, ikke bare kvinneundertrykkende. Dette bekrefter det… på en bakvendt måte.

Jeg antar jeg har brent inne med dette en stund. Fy faen.

For å ta i bruk klassisk herskerteknikk til slutt: Jeg ville ikke ha tatt i Hanne med en ildtang. Jo mer hun gjorde seg til for meg jo sterkere ville min avsky bli og mer enn ti minutter i hennes selskap ville sannsynligvis fått meg til å spy.

Lenge leve avkristningen. Lenge leve frie og levende menn og kvinner. Lenge leve orgien, nakne kropper og tanker som svømmer og gløder i hverandres selskap og nærhet.

Noen få blant mange andre artikler om samme emne på Uten Grenser:

Avsky

De ti bud

Kristne sprenger abortklinikker osv

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

Midtsommernatt - slik den bør feires

Positivt

Det er veldig positivt at en bok fra en skikkelig vampyrserie, med sex, blod og vold nå topper bestselgerlistene i USA for tiden, istedenfor den bokstavelig talt blodfattige og elendige Twilight-serien.

The Southern Vampire serien hører ikke akkurat til mine favorittbøker, til tross for at alle de riktige ingrediensene er der, men i forhold til Twilight rager den høyt, veldig høyt.

Jeg elsker vampyrhistorier, men aller mest deres potensial til å fortelle mer om villskapen i ethvert menneske, noe som svært sjelden blir realisert. Southern Vampire og tv-serien True Blood skygger ikke unna verken livets hyggelige eller uhyggelige sider. Mens Twilight er en vits, en godnattfortelling for små barn og knapt nok det tar Southern Vampire og True Blood oss mange skritt videre inn i den virkelige verden, noe enhver historie bør gjøre.

Jeg gleder meg til 14. juni, da serien starter på Sesong 2. Jeg håper også at kabelselskapet HBO tar skikkelig av i årene som kommer, og at de og andre endelig begynner å sende tv som virkelig river og sliter i et latterlig og tvers igjennom hyklerisk verdenssamfunn.

På Internett ligger mange muligheter til å sende vågale og ekte serier og filmer totalt uavhengig av sensur og folks gjennomførte hykleri, og jeg og andre har så smått begynt å se på det. Vi regner med å starte opp noe i løpet av de nærmeste månedene. Det er herlig mye upløyd mark der.

Oppvakning

Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.

Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.

For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.

London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.

Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.

De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

Født i bur

I tenårene hadde jeg blandete følelser ovenfor dyrehager og lignende. På en side mente jeg det var galt å stille dem ut slik. På den andre synes jeg det var bra, på en bakvendt måte at folk fikk komme nær dem, nær naturen og det nærmeste man kunne komme ville dyr.

Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.

Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.

Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.

Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.

Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.

Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.

Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Døden i havet og på land

Ødeleggerne (III)

Flådd og ødelagt liv

Laksenæringen og andre næringer

En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)

Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.

Rose Court

Damen i Rose Court og hennes munk

Safter er røde, som blod.

Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.

Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.

Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.

Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.

Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Jeg tok henne bakfra

- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk

Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill

I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett

Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg

Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav

Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om

I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.

Amos Keppler 2009-04-17

En fremmed lyd i ditt øre

Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?

Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.

Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.

Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.

Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.

Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.

Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.

Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.

Det regner

Det er virkelig en god ting at det regner så mye nå, at jordsmonnet er gjennomvått, før våren og vårtørken kommer for alvor. Et godt voksent tre tilpasset et skandinavisk klima drikker vel rundt hundre liter for dagen i løpet av de kommende månedene, og samtlige andre planter som hører hjemme her nord er også nokså tørste på den årstiden. Naturen gjennomgår en total forandring, en transformasjon som generelt sett savner sidestykke lenger sør.

Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.

Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.

Fortelleren - et grenseløst utrykk

Det er hovedsakelig to momenter jeg tar hensyn til når jeg skriver fortellinger, og de er tett forbundet med hverandre. Det ene er den gode historien, som kommer foran alt egentlig. Hvis ikke det er en god historie så legger jeg historien til side, i håp om at det kan bli en god historie siden. Det andre er det å utfordre og sprenge grenser.

Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.

Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.

Noe som de har behov for nærmest konstant.

Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.

Pentagrammet

Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.

Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.

Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.

Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.

Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.