Jeg løper i regnet

Det er friskt og en like stor opplevelse hver gang. Man føler seg våt en stund, men etter å ha løpt en rundt femten minutter merker man ikke regnet som noe annet enn en herlig nedkjølende dusj mens kroppen koker av anstrengelsen. Turen blir også helt klart hardere. Man kjemper seg gjennom våte myrer og gleder seg over å kunne bruke kroppen til fulle. Så lenge man holder seg i bevegelse blir man ikke kald, bare mindre varm. Å løpe i regnet denne sommeren har vært spesielt stort. Temperaturen har vært akkurat passe. Jeg trenger heller ikke noen særlig høy temperatur for å bade eller svømme, for å boltre meg i vannet. Å svømme i regn, å ligge midt ute på vannet og flyte ved midnatt er utrolig stemningsfullt.

Jeg liker regn, også fordi naboen ikke får hele den gigantiske familien sin på sommerbesøk så lenge det regner. I det hele tatt, regn er store greier.

Det er så stemningsfullt, både utendørs når man strekker ut armene og bader i vannet fra himmelen, og også når man sitter innendørs og skriver og blir inspirert i tåken og stillheten skapt av regndråpene som hamrer mot bakken. Før var regnet kaldt om sommeren, men det er det ikke nå lenger. Nå er det nærmest for en varm dusj å regne. Det er også stort å gå naken i regnet, å kjenne den naturlige strømmen av vann omslutte kroppen, og etterpå, når en sitter ved leirbålet, å kjenne en hete sterkere enn noen sol tørke en, å danse rundt ilden i den evige, fabelaktige natten.

Jeg løper i regnet og jeg elsker det.