De Blafrende Lys

Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.

Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.

I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.

Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.

De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.

Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.

Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.

Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.

Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.

Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.

Livet, det er nå.

Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

En Reise

En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.

Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.

Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.

Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.

Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.

Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.

Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.

Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.

Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.

Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.

Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:

Et variert og godt liv

Mennesker forbudt

Det multikulturelle

Drømmer hos en tjueåring

Midtsommernatt - slik den bør feires

En reisendes dagbok - London 2007

Vandrerens bok

En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Pandemi

En ny, verdensomspennende pandemi, en sykdom som vil drepe mange millioner mennesker vil komme før eller senere. Dette er fakta og slett ikke «skremselspropaganda» (idiotisk uttrykk). I 1918 drepte en slik pandemi 40 millioner mennesker over hele verden. I 1968 drepte det som blir beskrevet som en mindre pandemi «bare» en million.

Virus forekommer naturlig i naturen, men forhold i det moderne menneskelige (eller umenneskelige) samfunn gjør potensielt sett resultatet langt mer fatalt, langt mer omfattende. Moderne storbyer og nær sagt all nåværende menneskelig aktivitet er en enorm fødestue for nye virus, og på grunn av det globale samfunnet kan det ramme alle i løpet av noen dager. En smittet person som når en internasjonal flyplass og det er gjort. En sykdom som før utslettet en stamme i en fjelldal, og så døde ut på grunn av mangel på næring, av mangel på nye offer vil nå true hele kloden.

Pandemien i 1918 spredte seg på grunn av Første Verdenskrig. Soldatene ble smittet på slagmarken i Frankrike, og når de reiste hjem brakte de sykdommen med seg, og det var før passasjerflyet kom på «banen», før moderne passasjertrafikk tok helt av.

Det tok hundrevis av år fra Svartedauden, en byllepest «la ut» fra Sem i Egypt med et skip av smittede og til den spredte seg til Nord Europa. Nå tar det noen timer.

Virusene (det ser ut til å være to) nylig oppdaget i Mexico og USA er sannsynligvis ikke starten på en gigantpandemi, av den gode grunn at den ikke har brutt ut her ennå. Det finnes ganske sikkert folk i norge som allerede bærer smitten i seg, og som er naturlig immun. Et dødelig virus som det i 1918 eller en byllepest som Svartedauden eller noe annet vil spre seg langt fortere og være langt mer dødelig, selv om dette viruset er uvanlig virksom i aldersgruppen 25 til 44 år, de som vanligvis er ved best helse og best beskyttet mot sykdom.

Det ene viruset er helt nytt, en blanding av virus funnet i mennesker, gris og fugler, og er ganske så sikkert et resultat av moderne husdyrhold. Mennesker lever tett på dyrene hele tiden. Det er slett ikke rart at sykdommer sprer seg fra dyr til mennesker og også til slutt smitter mellom mennesker.

Immunsystemet vårt er smadret på grunn av kjemiske gifter og generell nedbrytende forurensning. Det krever stadig mer medisin for å holde oss friske, og «medisinen» bidrar også i stadig sterkere grad til den generelle nedbrytningen av vår helse. Vi er langt dårligere rustet enn den stammen i den fjelldalen til å stå imot sykdom.

Fugleviruset, Ebola, dette siste og andre er bare et forvarsel, en ørliten krusning på havet mot den stormen som vil komme, vil komme snart.

Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg

En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.

Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.

Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.

En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.

Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.

Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.

Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.

Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.

Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.

Flott

Ellers synes jeg det er flott å lese om mannen som lever med to kvinner, og snart vil ha barn med begge. Som nevnt tidligere så mener jeg at dagens tradisjonelle, mer eller mindre fastlåste ordning med en kvinne og en mann er en tvangstrøye som vi har blitt tvunget til å ikle oss altfor lenge.

Det er også bra at de tre nevnte er helt åpne om forholdet sitt, og samtidig helt greit at de ikke ønsker å gjøre sitt forhold til et moment som bidrar til offentlig forlystelse.

Verden og menneskeheten er inne i store forandringer, og jo mer som blir forandret, generelt sett, i form av oppløsning av tidligere samfunnsstrukturer jo bedre er det.

En logisk konsekvens

Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.

Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.

Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.

Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.

En livslang vandring

Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.

Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.

De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.

Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.

Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…

Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.

Men det gjør jeg.

Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.

Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.

Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.

I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.

Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.


Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?

Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Så riktig

Primitivisme

Leve i villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Naturlig fødsel

Kjemisk krigføring

Mennesker forbudt

Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

Nyheter fra fjerne land - Hellas

Før hadde folk gjerne bare en nyhetskilde. Når de hørte om uroligheter i nyhetene fantes få eller ingen alternativer til etablert medias versjon. Når man for eksempel hørte at Soho i London var et belastet strøk med masse ran av turister så trodde man på det… helt til man reiste bort dit og opplevde med selvsyn at det var bare sludder, at man så at gamle damer gikk med åpne håndvesker midt på natten uten å bli ranet.

Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.

Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.

Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.

Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.


Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.

Samtaler i Natten og mørket - innledning

Det er bemerkelsesverdig hvor klarttenkende man blir i nattemørket. Tankene vokser seg så uendelig skarpere enn i dagens grå lys. Dette gjelder hvis er ute og går. Ofte flommer inspirasjonen etter bare noen sekunder, noen få ånderett etter at ytterdøren er lukket, og etter noen minutters gange er den for rene fossen å regne. Og det gjelder også hvis man oppholder seg innendørs. Man føler mørket, uansett hvor mye lys man slår på, eller ved høylys dag, uansett hvor mye solen skinner.

Natten er også og vil alltid være en utfordring. I tillegg til at natten er natten, så er den også en metafor, om du vil for menneskenes dypere vesen.

I tenårene pleide jeg og gjengen å gå ned i kjelleren, til det lune kjellerrommet. Vi slo av lyset og satt der i stummende mørket, og vi samtalet om alt som måtte falle oss inn. Jeg gjorde det med flere forskjellige personer og grupper, og samtalene forandret seg etter hvem som var til stede og også med humøret vårt og utallige andre faktorer. Vi kunne snakke om politikk, om filosofi eller om helt ordinære ting, men det ble alltid til, i hvert fall på de mest vellykkede nettene, at vi snakket om de dypeste delene av tilværelsen, om menneskene og Universet. Det var veldig spontant det hele. Vi lot tankene føre oss dit tankene førte oss. I en periode på flere år kom vi sammen ganske så ofte og satt fra skumring til daggry. Skolen hindret oss litt i vår utfoldelse, slevsagt, slik skolen gjerne gjør, men selv om dette begrenset oss litt til helger og ferier så lot vi det ikke stoppe oss hvis vi følte for det en gitt natt. Vi uteble simpelthen fra skolen neste dag og det føltes godt, også fordi vi hadde lært langt mer den ene natten enn alle de årene vi gikk på skolen.

Samtalene var som oftest samtaler, selv om det hendte at vi kranglet også. Begge deler skjerpet oss, fikk oss til å yte vårt beste. Mest av alt var det kameratskap, en tid ingen av oss glemmer. Det var samtale og også handling, mange ting, alt mulig vi følte passet inn og vi følte for der og da. Vi utførte seanser, åndemaning, esoteriske seremonier og dykket dypt ned i det okkulte, og etter et riktig vellykket eksperiment der vi lett motbeviste fundamentet for vitenskapen kunne vi holde oss våkne flere døgn i strekk.

Vi utviklet oss enormt i den tiden. Veldig mye av det vi gjorde senere kom som et direkte og indirekte resultat av det vi snakket om og det som skjedde disse nettene. Mest av alt var det forandring i holdning, i selve vår bevissthet. Vi berørte emner som få andre tenåringer og enda færre voksne vil ta i med en ildtang. Det var et første og viktig skritt på den Lange Vandringen gjennom den Evighetens Labyrint vi alle vandrer, og det var stort bortenfor all beskrivelse.

«Montgomery fortalte meg at Loven…
på en underlig måte ble svekket ved mørkets frembrudd;
at dyret da var på sitt sterkeste;
eventyrlysten brøt fram i dem i skumringen;
de våget ting de aldri så ut til å drømme om om dagens».

Dr. Moreaus Øy - H. G. Wells

Unødig tungvint

I dag tenkte jeg at jeg skulle lamslå verden med å skrive om noe helt ufarlig og ukontroversielt, at jeg skulle drive litt fårbrukervilledning her på bloggen.

Du har sikkert sett dem, alle de som strever med barnevogner rundt omkring og overalt, spesielt på bussen og andre vanskelig fremkommelige steder. Eller du har opplevd det selv, trengt hjelp til å komme fram på alle mulige vanskelige steder. Det ser virkelig fælt ut og jeg tenkte jeg skulle dele av min betydelige livskunnskap også på dette området.

Mitt forslag er at de prøver å bære ungene i forskjellige anretninger enten på ryggen eller på brystet. Jeg har stort sett valgt den løsningen hver gang det har vært aktuelt og det har fungert utmerket. Ungene er faktisk mye mer avslappet også, sammenlignet med å ligge i vognen. For meg er det tydelig at de liker å være nær en varm kropp fremfor å ligge i en steril og unaturlig anretning. Dette passer ikke nødvendigvis for alle, av forskjellige grunner, men jeg syntes alle burde prøve det og tror de vil bli behagelig overrasket. Det kan føles nytt og skremmende for mange, men så føles det aller meste nytt som skremmende for mange i dag.

En barnevogn koster også ofte skjorta og skoene, minst, mens alternativene er tilnærmet gratis i forhold.

Man kan bruke stropper eller en form for ryggsekk eller eksperimentere seg frem til en form som passer for hver enkelt. En ting er sikkert: ungen trives ikke i barnevogn, en innretning som er like unaturlig som mye annet som møter den stakkars oppvoksende slekt i dag.

Livet kan være mye enklere, ofte med enkle midler.

Primitivisme

Det er en politisk retning, et alternativ som stort sett blir holdt borte fra diskusjoner i dag når man diskuterer hvilken retning menneskeheten skal ta. Den kalles primitivisme og handler om å søke vår tapte fortid, vår lenge forsømte kontakt med naturen, med selve det livet vi har fornektet under hele den uendelig lange katastrofen kalt sivilisasjonen.

En katastrofe eller uhyggelig tilstand som dog bare har vart i skarve titusen år, en brøkdel av den tiden det har vært mennesker på Jorden.

Sivilisasjonen blir sett på som alt som er godt i menneskehetens tilværelse, men den er snarere det motsatte. Den forsterker alle våre dårlige sider, og oppmuntrer alt ved oss som er så fremtredende i dag, som naturødeleggelse, ruineringen av alt liv på kloden og alt det uhyggelige alle mennesker på Jorden blir konfrontert med daglig. Den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Noen hevder at det finnes flere sivilisasjoner, at det er flere måter å organisere en sivilisasjon på, men det er en veldig misforstått og nedbrytende holdning.

Det finnes bare en, og den er Døden, både den åndelige, den som bryter oss ned til maskiner, til tannhjul i et stort, oljet maskineri og den fysiske døden, enden for menneskeheten og alt liv på denne lille prikken i evigheten.

Å omfavne primitivismen er å søke vår opprinnelse, den som fungerte for oss i millioner av år, til på ny bygge oss et liv som nomadiske stammefolk. Vi er naturlige nomader. Det er en tilstand vi trives i, og vokser i. Jegere og samlere i naturen, der vi lever og ikke bare eksisterer. Å søke denne tilstanden, denne ilden innvendig er å si farvel til sivilisasjonen og alt ved den. Sivilisasjonen og villmarken kan aldri eksistere side ved side, fordi sivilisasjonen ved sin blotte eksistens sluker all villmark, all natur, alt liv rått. Sivilisasjonen er ensretting personifisert mens villmarken er variasjon inkarnert.

Så sivilisasjonen, som ikke er liv laga og som både vil kollapse av seg selv og som vi vil begrave i en storm av fryd forsvinner, som det marerittet den er, og vi lærer på ny å overleve og leve i villmarken. Vi lærer å bevege oss i stillhet, lærer å jakte, og å gjenkjenne de livets rytmer som våkner i oss etter vår lange søvn.

Dette vil ikke føre oss til et perfekt samfunn eller noe paradis. Noe slikt eksisterer ikke og vil aldri eksistere noen steder, heldigvis ikke. Men mot et samfunn som må jobbes med, som alle andre, et samfunn der barn blir oppmuntret til å tenke fritt og uavhengig, istedenfor å bli knust til støv, til intet som de blir i dag. Ett der de vokser opp som frie mennesker, som kreative og levende individer uten at dogmer og tvang blir hamret inn i dem fra fødselen, uten andre begrensninger enn det naturen selv setter.

Hvert enkelt individ og gruppe av individer vil kunne overleve i kraft av seg selv, uten å måtte stole på det som skjer eller ikke skjer langt borte, bortenfor enhver kontroll. Ingen vil lenger påstå at de eier jorden eller selv en bit av den, fordi selve tanken vil redusere muligheten for å overleve. Sann sunn fornuft vil nok en gang bli satt i høysetet. Det vil bli slutt på å skite i eget rede. Ingen gjør det, ingen som ikke er grepet av den kollektive sinnssykdommen vi alle lider av i dag.

Mange av dagens halvdøde mennesker vil peke på alt vi mister når sivilisasjonen styrter i det bunnløse, stinkende hullet den hører hjemme, men det er bare mer sivilisert tullprat, propaganda. Vi mister ikke noe som ikke finnes i betydelige bedre versjoner i villmarken. Vårt «liv» i dag er bare en blek skygge av det vi er født til å leve.

Punkt for punkt er villmarken og villskapen bedre. Vi vil være ved bedre helse, dramatisk bedre. Medisinen vil helbrede, ikke forgifte som i dag. Vi vil blomstre, vokse, istedenfor for å dø stykke for stykke. Vi vil leve i et variert samfunn, der ordet hierarki vil være et fremmedord, vil bli sett på som den sinnssykdommen det er. Mellom to og tre timer i gjennomsnitt hver dag vil bli brukt til å opprettholde livet. Resten av tiden kan bli brukt til å tenke, skape og leve. Hver ny dag, hva som ligger bak hver nye ås vil være en opplevelse. Dette er ikke ønsketenkning, men gjennomtenkte realiteter som millioner av dagens mennesker har prøvd ut og lengter etter å oppleve til fulle, uten at Dødens Samfunn finnes der som en kreftsvulst i våre liv. Verden vil bli stor igjen, vil bli endeløs på ny, og veldig mye mer vil bli riktig i verden.


Mennesket er grovt sett møtt med to sannsynlige alternativer i dag. Ett som bryter oss ned fysisk og psykisk og som vil føre til at jordekloden vil ende opp som en livløs, utbrent klump i verdensrommet eller ett der vi ikke bare vil overleve, men leve, trives og vokse.

Fortsatt sivilisasjon er ikke særlig sannsynlig, da den alltid vil bære i seg kimen til sin egen undergang, men hvis menneskehetens destruktive tendenser skulle makte å kvele planeten, til å betvinge den, under vår hæl, og dermed opprettholde dødens samfunn på bekostning av den siste rest av vår menneskelighet, så er den livløse klumpen det «naturlige» og uunngåelige sluttproduktet.

Ellers vil den simpelthen bryte sammen av seg selv. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, de stadig forverrede sosiale forholdene og det kommende pandemoniet vil komme nokså oppå hverandre og haste ganske så kraftig på det uunngåelige sammenbruddet.

Men det beste alternativet er simpelthen at vi velger å forlate dødens samfunn og alt dets forkvaklede tankegods jo før jo heller, ikke fordi vi må, men fordi det er det riktige å gjøre, og returnere til det livet vi så åpenbart er født til å leve.

Midtsommernatt - slik den bør feires og leves

Da jeg fylte tjue sverget jeg dypt og hellig at jeg skulle forandre livet mitt. Jeg innså at jeg stort sett prøvde å leve opp til andres forventninger av meg, at jeg som en båndopptaker bare gjentok andres ord og gjerninger.

Det tok tid, tok år, slik jeg visste det ville gjøre. Jeg forvandlet meg selv stein for stein, bit for bit. Det var en nesten umerkelig prosess den første tiden, men jeg som tjueåring ville knapt ha gjenkjent meg selv bare noen få år senere. Prosessen fra en ganske så undertrykket person til et fritt menneske hadde startet, på utallige synlige og mindre synlige måter.

Da, 21. juni, Midtsommernatt 1988 forandret livet mitt seg på en drastisk og ugjenkallelig måte.

Jeg hadde vært i London, Byenes By noen dager. Som alltid var det en enorm opplevelse, en kaskade av opplevelser og inntrykk. Mine tidligere opphold i byen hadde vært av kortere varighet, men denne gangen hadde jeg mer penger og hadde bestemt meg for å bruke av midler jeg hadde hatt i banken en tre års tid, og hadde planlagt å bli der en stund, og jeg hadde bedre tid til å utforske og gå i dybden, gjøre ting der jeg ikke hadde tatt meg tid og anledning til tidligere.

Min første Londontur sommeren 1983, min aller første tur utenfor Skandinavia bidro i betydelig grad til min utvikling. Jeg innså at livet i sannhet var totalt forskjellig fra det jeg hadde blitt fortalt at det var.

Men det var ingenting mot det som skjedde denne gangen.

Man kan undres, virkelig undres mange ganger, over tilfeldigheter og skjebne. Hva får en til å gå til høyre eller venstre eller rett fram i et gitt veikryss? Hva skyldtes at man en dag eller natt går til et sted man har vurdert å gå til mange ganger før, men ikke handlet ut fra den stadig økende trangen en har til å søke, til å finne det ukjente og skjulte? Aleister Crowley, en av de aller mest beryktede trollmenn i det tjuende århundre skriver i sin selvbiografi, Magick in Theory and Practice at man kan gå et sted en natt, passere en dør på en øde vei eller gate, og hvis man ikke går inn den døren, den natten og angrer seg og dagen etter kommer tilbake så er den ikke lenger der, og det stemmer så visst i mitt tilfelle. En unik mulighet åpenbarte seg, en som kanskje aldri ville ha kommet igjen, og den hadde enorme konsekvenser for mitt videre liv. Kanskje ville jeg ha funnet en lignende mulighet på et senere tidspunkt eller kanskje ikke, og jeg ville så visst ha gått glipp av alt som fulgte i dens umiddelbare kjølevann.

Jeg hadde hørt rykter om at en heksefest skulle arrangeres et sted i byen. Bare tanken frembrakte alt fra spenning til frykt og lattermildhet i meg. Jeg hadde jo lest om hekser, også moderne hekser, men aldri møtt noen. Betegnelsen paganisme var, for eksempel praktisk talt ukjent for meg. Men et ord som nysgjerrighet vil alltid være håpløst utilstrekkelig når det gjelder å beskrive det jeg føler i slike tilfeller. Det var den driven, den ilden som jeg ville lære å gjenkjenne så lett i alle de fantastiske årene som fulgte. Min lidenskapelige nysgjerrighet (også utilstrekkelig til å beskrive det ubeskrivelige) ble vekket og jeg begynte, allerede flere dager tidligere å gå rundt på de stedene jeg kjente til som man snakket om slike ting, om radikale konsepter og handlinger. Men selv på slike steder ble det vanskelig å finne ut noe konkret, fakta som ikke var spøkelser og skygger. Men jeg fulgte spøkelsene og skyggene og på den tredje eller fjerde dagen snakket jeg med og drakk skummende Guinness med to skummelt kledde personer.

- Det er i Hyde Park den 21. sa damen.

- Men det sies at det bare er hundre meter fra politistasjonen der inne, sa mannen.

Det var bare to dager til.

Jeg fikk inntrykk av at de ikke kom til å dukke opp og på tidspunktet følte jeg meg ikke noe særlig ivrig selv heller. Det føltes rett og slett for tullete og vilt. To dager senere, da jeg i skumringstimen spaserte inn i Hyde Park, like før parken ble stengt for natten red fortsatt usikkerheten og nervøsiteten meg som en mare, og jeg hadde heller labre forventninger. Jeg husker at jeg bestemte meg for å gå, for å bare gjøre det, for å bare ha gjort det. Dette var London, et sted som alltid hadde hatt positive vibber for meg, et sted der all min lengsel, all min indre styrke ble forsterket tusenfold.

Hyde Park er stor. Hvis man står midt inne i den er det langt til byen utenfor, på alle sider. Det er sletter, vann og samlinger av trær som til nød kan gå for å være en liten skog.

Stedet var ikke vanskelig å finne. Folk hadde samlet seg ved bredden av The Serpentine. De stod der som små grupper og som enkeltmennesker. Jeg gjenkjente lett usikkerheten og engstelsen og den iboende fandenivoldskheten i alles øyne. Vi kikket stjålent og usikkert på hverandre, ikke trygg på hverandre, på oss selv. Jeg husker det ennå, hvordan det føltes, ikke bare da, men i årene før og i tenårene generelt. Tidligere på dagen hadde jeg sett en tigger ved en søppelkasse, og en ung gutt som skrek i fortvilelse og bunnløs desperasjon. En annen ung gutt som sparket tiggeren, både han og tiggeren og menneskeheten som helhet redusert til en blek, nedbrutt figur på vei inn i skumringen, fratatt alt, alt som gjør livet verdifullt. Vannet, dypt og mørkt er forlagt over alle verden. Vi hadde alle, alle det dype vannet og mørkets mennesker søkt hit, på jakt etter det vi savnet så uendelig sterkt.

Hva som så fulgte er umulig å beskrive med ord, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. Det blir aldri, aldri helt riktig.

Natten… falt på. Vi som så etter kunne fortsatt se en strime av grått lys i horisonten. Natten falt på og vi kjente forventningens stemme kalle. Jeg hørte en tromme et sted fra, men ikke tale om at jeg kunne se noen slå på den. Andre snakket om lyden også, og uttrykte engstelse over at samfunnets uniformerte bøller skulle høre den og komme etter oss. En mann og en kvinne kom gående, i spissen for en større gruppe. Jeg husker fortsatt hvordan de virket på meg, på oss alle, så selvsikre og avslappet og intense. Kvinnen ønsket oss velkommen. Hun roste oss for vårt mot, for vår evne til å søke, til å komme til dette stedet, bortenfor alle odds. Dette er Midtsommernatt, sa hun, den ekte, opprinnelige, slik den ble feiret i eldgamle tider. Vi kikket rundt oss og plutselig virket det som om trærne som omringet oss hadde blitt… flere, hadde økt antall, som om vi befant oss i en skog, ved et vann i midten av en skog. Den verden vi hadde kjent til, som vi hadde kommet fra for slik en kort tid siden virket plutselig uendelig langt unna. Kvinnen stod der med en fakkel i hånden, og dets lys blafret og badet oss alle, og alt utenfor det blafrende lyset virket som en mørk vegg, og vi innbilte oss at det ikke var noe der, var noe der overhodet, at dette var hele verden. Velkommen, hilste hun. Velkommen til den foreheksede skogen, til Sherwoodskogen, som ikke er noe sted men en sinnstilstand, et fristed for alle som søker sann og utilslørt Frihet. Kjenn ilden innvendig, ta på den og dra den ut i det åpne. Føl deg selv, uavhengig av verden. Føl deg selv i verden. Den er i deg. Den er deg, ikke noe separat og fremmed. Menneskeheten er en del av naturen, den gavmilde og nådeløse naturen, en del både liten og uendelig stor, ikke mer, ikke mindre enn noen andre skapninger. Føl storheten. Ta på den, Aksepter den, aksepter deg selv, bortenfor all den usikkerhet og utrygghet som har blitt banket inn i deg fra tidlig alder.

Vi tok ingenting, ble ikke servert noe, ingenting som kunne ha ledet oss til å tro at noe var der som ikke var der, og det føles fortsatt utrolig på meg. Vi var oss selv og det var nok. Vi så oss selv og verden, slik vi og verden virkelig var.

De sist ankomne begynte å danse og vi også. Vi svaiet og badet i lyden av trommene. Jeg vet at trommer kan være eggende, kan føre en inn i en transelignende tilstand, men dette var noe mer, så mye mer.

Søk hverandre, kalte mannen. Søk verden. Føl jorden åpne seg under deg. Føl dens grenseløse omfavnelse, dens dirrende hete.

Så sa han et ord, Hulheten eller Hollow. La deg synke ned, la deg falle. Kom med oss til Den Andre Verden, omfavn verden og alt i den.

Og vi befant oss i skogen ved vannet og vannet brant, og vi badet i det og svømmingen startet. Noen spilte en fløyte, en eller annen ingen kunne se i det flakkende lyset, i den dansende skyggen. Jeg så en jente rekke ut en hånd til en gutt og trekke han ned på bakken. En mann omfavnet en kvinne bakfra og hun sukket i velbehag, i vill, avslappet forventning. Klær svant som dugg for solen (det var ingen sol), lik hemningene til alle de tilstedværende som omfavnet hverandre, som kjærtegnet hverandre vilt, i den skyggefylte skogen, i det brennende vannet.

Se deres Skygge, kalte sjamanen, kalte heksen. Møt deres sjel. Aksepter den og dra styrke fra den.

Vi så den, den dansende skyggen foran oss, rundt oss alle, og jeg så mitt eget ansikt i den Skyggen, så inn i meg selv og visste at jeg så visst så på mitt eget speilbilde og møtte mitt eget blikk, og det rommet så uendelig mye mer enn jeg hadde trodd at det gjorde.

Noen skrek høyt og løp derfra, vekk fra seg selv i panikk, men det føltes så uviktig, så veldig, veldig galt, og vi ristet på hodet av deres uvitenhet og visste at det kunne ha vært oss, bare noen få timer, minutter tidligere.

Jeg aksepterer deg, sa jeg, sa vi samstemt, alle vi som ble igjen, ved Ildsjøen. Du er en del av meg. Jeg er en del av deg. Vi er ett.

Noen trekker ned buksene mine og jeg føler den grenseløse friheten rase gjennom meg. Presset mot buksen, som hadde smertet noe så aldeles jævlig forsvant og alt ble så godt, så uendelig godt. Jeg ser rundt meg og vi er alle nakne. Jeg kysser noen og blir kysset av noen. Vi svømmer i en sjø av omfavnelser, fra en person til den neste og det føles så godt, så ubeskrivelig godt, i den livets sjø vi har blitt. Jeg tømmer meg en gang, mange ganger og har for lengst mistet all begrep om tall og tid og sted.

Vi er innendørs, i en røykfylt hytte ett eller annet «sted», og vi er nok en gang mennesker, nok en gang de vesener vi er født til å være, uten skam og tilbakeholdenhet. Jeg kikker over vannet, mot skogen og det er ingenting der lenger, utenom skogen. De fjerne, høye bygningene er forsvunnet, inn i den marerittaktige tilstanden de hører hjemme i. Jeg ser ravner, ser dem lette fra tretoppene, ser Ravnen, hører den skrike. Og så…

Og så, da vi alle ligger der og gisper og stønner og lever, og svømmer i Ildsjøen, svømmer i evige omfavnelser… ser vi opp. Og i det fjerne månelyset, i gløden fra mange bål ser vi en kvinne sveve i det gylne og sølvaktige lyset. Vi ser henne, gjennom tåke, gjennom ild. En kvinne med klør og lange huggtenner som smiler til oss og som bader i skyggene og ilden som omringer henne. Synet av henne brenner seg inn i oss. Selv lenge etter at hun er borte er hun fortsatt der, uten at hun blir sett, uten at hun blir hørt, blant oss, i hver eneste lyd vi gir fra oss, hvert eneste inntrykk av smerte og glede som stiger opp i oss alle.

Det føles så godt å ligge der etterpå, og bare nyte nærheten av de andre, på alle sider av en, så fredfylt, så fullt av liv og ild.

Så ofte, både før og etter har morgengryet kommet som et antiklimaks, men ikke denne gangen. Denne gangen ble ilden og skyggene og natten med oss inn i den bleke dagen. Vi finner klærne våre, i hvert fall noen av klærne våre eller andres klær, finner nok av dem til at vi ikke blir helt nakne, og vi drar av gårde til et hus ikke langt unna. Vi må gå gjennom noen gater, krysse noen veier, men det er lyst tidlig nå, og vi møter bare noen få mennesker, og selv om vi skremmer dem, så skremmer ikke de oss. Den lille leiligheten blir fort fylt opp. Vi bare slenger oss ned på gulvet eller hvor enn det er plass og vi sovner, og sover til langt ut på dagen, til natten og ilden nok en gang bare er en armlengde unna og begge deler er der, så stort og så flott når vi strekker ut hånden.


Tjue år og det føles som om det var i går.


Vi oppdaget at vi hadde blitt sett, hadde blitt observert, og at politiet posterte ut en tung vaktstyrke kvelden etter, og også sverget å gjøre det samme den påfølgende Midtsommernatten (noe de gjorde), uten at det spilte noen som helst rolle. Vi svevde og de ble igjen, der deres type alltid vil være, i dritten og giften av det moderne, tyranniske samfunnet. De innrømmet heller aldri offentlig at en «hedensk orgie» hadde blitt feiret i deres bakgård. Ordensmaktens tvetydighet slutter aldri å forbause meg.

Avbrutt av noen norgesturer og norgesopphold her og der, og også noen Reiser i Europa forøvrig så bodde jeg i Byenes By nærmest sammenhengende de neste fem årene. Midtsommernatten ble på nytt feiret i Hyde Park tre år senere, da politiet ikke lenger holdt vakt der, og jeg møtte enda flere venner og likesinnede.

Noe uendelig stort ble startet den natten, og det har vært en integrert del av vårt liv hele tiden siden. Vi har gjort visse forsøk på å eksportere det, noe som har vært både vellykket og «mislykket».

Bare forsøkene har gitt oss mange flotte stunder, mange eksplosive netter.

Livet er i sannhet en fantastisk Reise, og ikke en eneste del av dagens omfattende bedritne samfunn kan endre på det, fordi dette samfunnet, i sitt fundament bare er en blek skygge av Livet, slik det virkelig er.

En heksegryte, gudenes blod og to hekser

Vi satt på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst.

Jeg har kjent Ruby lenge. Vi møttes i London for en evighet siden. Hun har bodd i Thailand noen år. Vi besøkte henne der i 2003 og det ble absolutt ville og uforglemmelige tilstander på en eller annen forlatt, navnløs strand der nede. Nå reiser hun verden rundt for å treffe gamle kjente. I disse lyse sommernettene er hun her, med meg.

Vi laget middag sammen, gjorde alt sammen. En heksegryte kan være hva som helst egentlig, alt fra relativt vanlig, sterk mat som brenner i magen, til det gjennomført eksotiske. De beste er dog veldig krydret og Ruby hadde tatt med seg sitt eget krydder, både til å ha i maten og til å servere ved siden av. Jeg fikk inspirasjon lenge før vi faktisk spiste maten og all tilsetningen. Det bare blomstret, slik jeg visste det ville gjøre, slik det ville gjøre enda mer etter hvert som alt sammen spredte seg fra den brennende magen til det brusende blodet som fosset gjennom årene våre.

Det er veldig spesiell følelse og lage mat sammen, og en enda mer spesiell å forberede en heksenatt sammen. Det kan egentlig ikke beskrives og beskrivelsen vil alltid bli en blek skygge av virkeligheten. Vi står der på kjøkkenet og vår Reise har allerede begynt, før vi har tatt et skritt. Hun kysser meg og ler ertende. Hun liker og erte. Vi bærer alt opp trappen til loftet. Det vi ser når vi kikker på bordet ikke lenge etter på er det vi så før vi startet, noe kjent og familiært, men samtidig like nytt og spennende hver gang. Bordet er svart. Veggene er svarte. De hvite tallerkene og bestikket i ibenholt glimter i Skygge. Vi sitter på loftet, inni pentagrammet vi har tegnet på gulvet. Heksegryten damper i kjelen. Duften av rødvin river i nesen da jeg heller i glassene. Bare stearinlys kaster skygge i det mørklagte rommet. Alle elektriske lys er slukket over hele huset. Urtiden er her med oss, i oss.

Vi setter oss ned på de lave stolene tvers over hverandre. Blikk møter blikk og vi nikker.

- Blodet er Livet, sier hun med hes og sløret stemme. – Livet er Blodet.

Jeg gjentar det, og vi sier det samtidig, og det er et ekko i det plutselig så store Rommet som omgir oss. Hun plukker opp barberbladet på bordet og kutter seg i den kjøttfulle delen av hånden. Blodet drypper ned i vinglasset, sprer seg der som løpeild. Jeg plukker opp mitt blad og kutter meg, og blodet renner fra min hånd og ned i glasset. Det gjør vondt, på en fjern og kjent og kjær måte, og jeg glemmer praktisk talt smerten i det øyeblikket den oppstår. Vi putter plaster på hverandres sår. Det er en ekstremt intim handling.

- GUDENES BLOD, roper vi i kor og løfter glasset og skåler.

Vi fører det kalde glasset mot leppene og drikker, og vinen og blodet brenner på leppene. Måltidet starter. Heten og krydderet svir i munnen, og alt sammen eksploderer i magen. Ilden brenner med lav flamme på bordet, men inni oss flammer den opp. En gnist blir til et inferno. Vi samtaler om fortiden. Den blir levende i flammen som danser mellom sammenfiltrete blikk. Fremtiden kommer til oss, som et utall potensielle muligheter. Jeg rabler, hun rabler noe ned på papir på bordet foran oss. Vi kan ikke se bokstavene, men det spiller ingen rolle. Vi vet hva vi skriver.

Jeg merker det og jeg merker at hun merker det, føler det når livets krydder når den delen av hjernen som var målet for dets reise. Våre visjoner har startet lenge før det. Den kjemiske påvirkningen blir, som alltid bare en forlengelse av det som allerede er der. Skyggene og ilden danser i tospann i rommet, i luften, på de fjerne veggene, det høye taket og det ikke-eksisterende gulvet. Vi er der ved bordet og ingenting annet. Alt som er danser bak lukkede åpne øyne. Den fjerne stranden blir levende igjen, der vi og våre venner feirer livet i alle dets avskygninger. Den fjerne stranden, den store parken i hjertet av storbyen, langt ute i villmarken. Vi stiger opp i universets senter, og hele tilværelsen er der ved våre utstrakte fingertupper.

Det er flere timer senere eller kanskje bare noen minutter eller sekunder senere, det er vanskelig å si sikkert. Dager og uker flyr som korte øyeblikk i vår bevissthet.

- Dette er min nummer åtte, sier jeg.

- Din nummer åtte i en evig rekke, roper hun ut over juvet, avgrunnen foran oss.

Åttende gang jeg gjør LSD eller en cocktail av det og andre ting.

Vi går opp på fjellet, inn i skogen. Nøkternt sett vil jeg si det tar rundt en halvtime, men jeg bryr meg ikke. Verken tid eller rom bryr meg, som noe annet enn knagger hvor vi henger fra oss alt det uvesentlige i tilværelsen. Villmarken blir levende, blir ekte for oss. Skogens lyder når oss på et nesten plagsomt påtrengende vis, noen få sekunder, før det på ny blir stille, noe helt naturlig, som å puste, som å elske. Vi tegner et pentagram på den flate, tørre bakken, på den lille åpningen i skogbrynet. Det er enkelt, da vi har gjort det tusenvis av ganger tidligere, en million ganger i lyset av en døende stjerne. Vi kler av oss og setter oss ned i senteret av pentagrammet, jeg vendt mot spissen og hun mot setet. Jorden trykker mot huden, der vi sitter og føler hverandre, hud mot hud, øyne mot øyne, tanke vevd i tanke. Vi sitter på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst, lepper mot lepper og hud glinser i skumringssommerens lys.

- La Jorden åpne seg, roper jeg ut.

- La den sluke oss og omfavne oss fortsetter hun.

Noe er kjent, mens noe er nytt, tilfeldig. Vi kjenner Magien stige enda kraftigere opp i oss, velte fram som en flodbølge. Det er ingen ild her, unntatt den som danser i øynene, den som alltid brenner med lav flamme innvendig. Kjente og ukjente ord blir spyttet ut mellom hovne, sammenfiltrete lepper. Magi kan være ord, kan være «logos», men er intet uten energien, lidenskapen som driver oss fra vi trekker pusten for aller første gang og kanskje til og med før det, på mørke sletter, en stjerneløs himmel før tiden er.

Alt er berøring, en total overgivelse til sansing. Hun er overalt på meg, jeg er overalt på henne, også der ingen finger eller tå noensinne kan nå. Hun skriker eller jeg skriker, stille i natten. Jeg ser pentagrammet bli tent, ser det ovenfra, ser nattens skygger og ild omringe de to svettevåte skikkelsene. Det finnes ingen tanke. Tanken eksploderer i feberhete hjerner. Ideer og en bunnløs inspirasjon reiser seg fra avgrunnen og smerten og gleden innvendig. Alt blir meningsløst og mer verdifullt enn noensinne. Jeg faller ned på henne og tett omslynget blir vi liggende på bakken og puste mens svetten som dekker våt hud sakte blir kald og den tørre og innbydende bakken sluker oss hel, og Jorden tar oss i sin favn og hvisker små, uendelig viktige og uviktige hemmeligheter i våre bortenfor følsomme ører.


Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

De såkalte familieverdiene

Mange uttrykker i dag bekymring for «den økende mangelen» på såkalte tradisjonelle familieverdier. Jeg hører definitivt ikke til dem.

Tvert om, jeg hører til dem som ønsker tradisjonelle familieverdier dit pepperen gror (hvor nå enn det er).

Folk bør få lov til å leve sammen på hvilken som helst måte de måtte ønske. Menn bør kunne leve sammen. Kvinner bør kunne leve sammen. Tre kvinner bør kunne leve sammen med elleve menn eller motsatt og alle mulige kombinasjoner av dette. Polygami (og seriemonogami) bør bli like åpent som monogami osv.

Og alt sammen bør ha samme aksept i samfunnet. Ingen skikk bør favoriseres foran noen annen. Og ingen av de utallige og mulige samlivsformene bør ha behov for et papir for å uttrykke følelser.

Et av de mest kvalmende «argumentene» (blant mange) forsvarerne av den etablerte ordningen fremhever er hensynet til barna. Disse folkene er flinke, veldig flinke til å skyve barna foran seg i mange saker. Den største faren, etter de dogmatiskes mening er nok at barn som vokser opp i et fritt eller friere samfunn faktisk kan vokse opp til å bli frie mennesker. Et slikt scenario får virkelig frosten til å løpe nedover ryggen på dem.

Man snakker så mye om utroskap i disse dager, men det er bare i konteksten av dagens livsfiendtlige samfunn. «Troskap» mot en person blir sett på som idealet, noe det slett ikke er. Det er, tvert om en tvangstrøye tvunget nedover hodene våre av religionens klamme hånd.

Så på en bakvendt måte kan man si at jeg også er imot den nye ekteskapsloven…

Det var en fleip. Den nye loven er en forbedring (på en bakvendt måte), men bare som et første skritt av tusen.

Tolv år

Jeg har blogget i godt over tre år nå og vært på internett med Midnight Fire Arena i tolv år. I løpet av den tiden har jeg publisert dikt, noveller, flere tusen artikler og mange flere innlegg hos andre og på andre websider og diskusjonsfora. Det som følger er bare et ørlite utsnitt av det, slevsagt, selv om det ble veldig mye likevel.

Linkene er stort sett til Uten Grenser, min norske blogg, fordi en del her er oversatt fra engelsk, fra MFA og fra de engelskspråklige bloggene, så alle tolv årene er representert.

Tiden flyr som vinden og vi med den. Det er ganske så utrolig…

A record speaking for itself

Avsky

Teknologiforherligelsen

Sort Messe

Maktens Vei

Folk i norge sulter

Vaktbikkjer

Flyter

Forandringens Tid

Verdenskvernen

Illegale substanser

De Ti Bud

Den Fjerde Statsmakt

Kreftsvulst

1984

Ravnens Sirkel

Verdens beste slankemiddel - hvordan bli et bevegelig menneske

Det blodrøde regnet

Sann artistisk frihet

Den største sannhet

Nattevandrerens historie

Vandrerens bok

Spøk

Biter i et grenseløst puslespill uten ende

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Heksenatt

Kriminell

Stamme

Historien så langt...