Krisemaksimering?

Flere, bloggere og andre synes saken om svineinfluensaen er oppblåst. De bagatelliserer den ved å sammenligne med antall dødsfall på andre områder.

Jeg synes ikke saken er oppblåst i det hele tatt, selv om fokuset blir litt galt. Det ser ut til at vi er heldig denne gangen, blant annet fordi dette viruset ikke ser ut til å være så veldig smittsomt og at Tamiflu virker på det, men det betyr ikke at det ikke snart vil komme ett som er uendelig mye verre.

Hvis pressen hadde fokusert på det elendige smittevernet og den slappe holdningen hos folk flest hadde det vært bedre. Folk som kommer fra smitteområder i Mexico blir for eksempel ikke isolert, verken i områdene eller når de vender tilbake til sitt hjemland. Det er helt vanvittig.

Hvis viruset hadde vært veldig smittsomt, som et vanlig influensavirus gjerne er, og det er bare en tilfeldighet at det ikke er det, og medisinen Tamiflu (ubrukelig mot fugleinfluensaen) ikke kunne ha dempet de sterke symptomene ville vi allerede hatt en verdensomspennende pandemi verre enn den i 1918. Før «krisetiltakene» hadde vært satt i gang overhodet ville Pandemien allerede vært et faktum. Små variasjoner i arvematerialet og det ville ha vært tilfelle. Som sagt: dette er ikke «skremselspropaganda» eller «krisemaksimering», men kalde, isende kalde fakta. Verden vil bedras og lulles inn i en falsk følelse av trygghet, som vanlig.

WTO, Verdens Helseorganisasjon sier forøvrig at svineinfluensaen «er ute av kontroll», og har hevet trusselnivået fra 3 til 4.

Dette i all korthet

Jungelens skråplan oppi bakken

Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt

Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.

Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.

Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.

Jungelens skråplan oppi bakken

I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet

I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde

I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske

Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny

Amos Keppler
2009-04-19

Borte med vinden

Den menneskeskapte Globale oppvarmingen går fortere og fortere. Utviklingen skyter fart på en måte som svært få forutså for bare få år siden.

Enda en liten detalj, enda en faktor i det enorme dramaet som utspiller seg, som menneskeheten gjennomlever har nettopp skjedd i Antarktis.

En isbro som forbandt isflaket Wilkins med fastlandet vest i Antarktis har brukket i to. Dette er enda en urovekkende utvikling i et område som blir beskrevet som et sted der «temperaturen stiger hurtigere enn noe annet sted på Jorden».

Et isflak på størrelse med Jamaica bryter seg løs fra sitt bur, og innlandsisen i Antarktis blir enda mer sårbar for den varme vinden. Isflaket flyter på havet og vil ikke føre til havstigning idet det nå smelter. Men Vestisen har alltid beskyttet de enorme ismassene på land mot de stadig varmere vindene.

Innlandsisen ser uberørt ut, men synet bedrar. Enorme sjøer skjuler seg dypt under overflaten og viser at alt smelter uendelig fortere enn det de fleste trodde. Kunnskapen om dynamikken når is smelter er generelt sett dårlig, og er ett av områdene der forskerne ved blant annet IPCC har grovt undervurdert hastigheten i nedsmeltingen. Det ble for eksempel ikke inkludert når de fremla sin siste rapport om fremtidig havstigning.

Det er fortsatt mye man ikke er sikker på. Det man vet er at havstigningen vil gå langt fortere enn det man trodde og enn det de fleste i høyere posisjoner er villig til å innrømme.

En humle, to humler, tre humler

Jeg så en humle i dag, så en til og så enda en.

Slike syn pleide man først å se i mai og knapt nok det. Dette var den første varme vårdagen, da man blir overrasket fordi man har kledd seg for godt. Det var som oftest i mai det også… før.

En person som falt i koma for tjue år siden og våknet opp i forrige uke ville ha sett brå og store nok forandringer til å bli fristet til å tro at han eller hun hadde våknet opp i en annen verden, og det ville ha vært sant. For oss som har opplevd, levd igjennom disse tjue årene og fulgt med, luktet kaffen har forandringen kommet saktere, men tydelig.

Det som var sant for tjue år siden er ikke sant nå lenger. Været er ikke bare forandret, men kastet om kull. Skoggrensen flyr oppover fjellsidene. Isbjørner kommer krypende ut av hiet lenge før tiden. Vinteren er kortere de stedene det fortsatt er vinter. Andre steder er vinteren bare et fjernt minne for de voksne. For barn er den som en ren eventyrfortelling å regne, noe de aldri har opplevd og som for dem fremstår som ren fantasi.

Og vi ser fortsatt bare de første spede tegnene på det som kommer. Vi lever midt i Forandringens Tid, en som vil omskape verden enda mer enn den så langt har gjort.

Alt liv vil dø ut

Slik det ofte er så er det verre enn man tror.

Verdenshavene blir stadig surere og man pumper stadig ut mer forurensning, både CO2 og miljøgifter som gjør det enda surere og fylt opp med gift. Dette har man visst en stund, en god stund, men nå kommer det meldinger fra forskerne som de selv kaller dommedagsberetninger. Det er ikke snakk om at de roper ulv, men at de føler at de ikke kan rope høyt nok og kraftig nok fordi de føler at de da ikke blir trodd, ikke da heller. Forurensningen er «totalt ute av kontroll». Havet forsures ti ganger raskere enn man tidligere trodde, og i løpet av kort tid blir det så surt at mesteparten av livet der vil dø ut. Fra nederst til øverst i det økologiske systemet vil arter bli rammet. Noen vil bli rammet direkte, ved at det sure havet rett og slett vil stoppe deres muligheter til å eksistere der. Andre vil bli rammet indirekte, ved at maten deres ikke finnes lenger. Alle økologiske systemer er delikate, avhengig av en hårfin balanse for å kunne eksistere og trives, og nå har situasjonen gått fra galt til verre, fra truende til kritisk. Svart hav var et uttrykk som før ble brukt om deler av havet, en relativt isolert hendelse grunnet overfiske eller i hvert fall tilsynelatende midlertidige forhold. Nå er det en betegnelse som passer for hele Jorden. Det skjer først og blir verst i kalde områder, for så å spre seg sakte til de varme, inntil havet blir nærmest totalt livløst. Til og med oppdrettsfisk vil ikke kunne eksistere der.

Forhåpentligvis setter dette den endelige spikeren i likkisten for de som har ønsket å lagre CO2 i havdypet. Det var alltid et idiotisk, ubehjelpelig forslag. Nå blir det sinnssykt.

Alt dette er ikke en «bekymringsmelding», som diverse ledere både for nasjoner og private næringsliv elsker å kalle det, men et kamprop i en krig på liv og død, en krig som må kjempes mot hele den menneskelige sivilisasjon.

Dette er sivilisasjonen i et nøtteskall, selve dens essens: ødeleggelse, utryddelse av alt liv. For dette er ikke, for de som tror det et enkeltstående tilfelle, men det uunngåelige resultatet av sivilisasjonens eksistens. Det verste er slevsagt at vi allerede vet alt dette, at vi har visst det veldig lenge. Det har ikke manglet på advarsler. De er simpelthen bare enda klarere nå, og man kan lure på hvor mye klarere de kan bli før alle innser den uhyggelige sannheten: at alt liv på Jorden er truet, inkludert menneskene og drastiske, bortenfor drastiske tiltak blir igangsatt.

Et lite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Blandete følelser

Ødeleggerne (III)

De verst tenkelige scenarioene

Oljeindustrien

En logisk konskevens

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Kjemisk krigføring - vår stjålne fremtid

Kystbyer og dagens kyster en saga blott

Teknologiforherligelsen

Verdenskvernen

Kreftsvulst

Ikke egnet til å opprettholde liv

Femti prosent av Jorden omskapt av menneskene

Blandete følelser

Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.

Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.

Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.

Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.

Knowing

I fjor betalte jeg bare for å se en eneste film, The Day the Earth Stood Still, og det viste seg også at den faktisk var den suverent beste filmen i løpet av året.

I år er det Knowing. «Hvis du bare skal se en film i år...» så er det den man bør få med seg. Den er, som få filmer og historier i dag er utenfor formelen, en historie man faktisk kan få noe ut av, som ikke bare fungerer som en tidtrøyte i kinoslaen eller i stuen, men som faktisk oppmuntrer folk til å tenke. Man forklarer dens relative popularitet med at folk har sans for eskapisme (virkelighetsflukt) nå under den såkalte finanskrisen, men jeg liker å tro at folk i dette tilfellet faktisk setter pris på en dose virkelighet. Virkeligheten ligger langt bortenfor det som i dag blir regnet som virkelighet.

Og denne historien tilnærmer seg det som faktisk skjer i dag på en utmerket måte. Katastrofen er i gang og den eskalerer, til et punkt der den blir verdensomspennende. Det bygger både på en metafysisk og faktisk erkjennelse. Tidligere tiders spåmenn var enig om at katastrofen ville komme. De var ikke enig om hvordan, men alle så inn i en fjern fremtid, tolket det de så og ga så sin ganske så feilbare vurdering. Nå bør alle være i stand til å se at de hadde rett, at tydelige, faktiske tegn i tiden, de rent faktiske, eskalerende hendelsene vi ser skje rundt oss gjør all overdreven skepsis til skamme.

Det ser også ut til å være en veldig god historie, og det er også noe sjeldent. Så får man håpe på, som man alltid gjør at den ikke har en Hollywood ending.

De verst tenkelige scenarioene

I følge 1000 klimaforskere samlet på kongress i København er de verst tenkelige scenarioene som FNs klimapanel IPCC har skissert i ferd med å bli virkelige allerede, mange tiår før de mente det ville skje. Utslippene av klimagasser fortsetter å øke. Selv økningen minker ikke. Ingenting vesentlig blir gjort.

Man har fått en bedre forståelse for utviklingen i det siste, hvordan den går i rykk og napp, hvordan den kan tilsynelatende bremse opp et år, for så å til de grader skyte fart året etter. Det er en viss treghet i systemet. Havets evne til å ta opp CO2 er fortsatt ikke mettet, men det punktet nærmer seg og da vil utviklingen skyte ytterligere fart, for så, i løpet av kort tid passere en irreversibel terskel.

Imens jobber industrien og dets støttespillere hardt for å lyve og bedra oss alle ytterligere. De kaller den menneskeskapte global oppvarmingen en svindel, men den sanne svindelen er det de som bedriver. De fortsetter å selge tvil som produkt, slik både tobakksselskapene og de selv har hatt slik suksess med tidligere.

Dog gjennomskuer folk dem stadig bedre, selv om mange fortsatt lar seg lure opp i stry.

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.

I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.

Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.


Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?

Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Så riktig

Primitivisme

Leve i villmarken

Stamme

Villmannens kirke


Naturlig fødsel

Kjemisk krigføring

Mennesker forbudt

Kreftsvulst

Verdenskvernen

Nedbrytning

Ikke egnet til å opprettholde liv

Dødens Samfunn

Spøk

Det blir ingen vinter

Den første egentlige høstdagen var på torsdag, den første dagen under ti grader. Selv om det i dag har vært godt over ti grader og varm vind over store deler av landet så er det en rimelig konklusjon. Så langt i år har det knapt vært kuldegrader, knapt i nærheten av det engang, selv høyt til fjells.

Så sent som på syttitallet og tidlig i åttiårene kom den første snøen tidlig i oktober, og ikke mange dagene etter det lå det tykt med snø overalt. Den lå ikke nødvendigvis lenge her vest ved kysten, men den kunne gjøre det. Den kom og forsvant, kom og forsvant hele vinteren. Vinteren var fra oktober til april, hvert eneste år. Alle månedene var kalde. Noen var litt mindre kald, men snøen var et vedvarende nærvær. Veien fram til hovedveien måtte brøytes nærmest konstant. Det var stålis på det store vannet nedenfor huset vårt i april, ved sen påske. Det var vinter. Det fantes ingen varme måneder. At for eksempel november eller desember skulle få vedvarende vårtemperaturer var helt utenkelig og ville ha fått mange til å tro at verdens ende var nær.

Den siste noenlunde skikkelige vinteren var i 1987/88. Da lå snøen som silkeskiføre i fjorten dager. Etter det har vi rett og slett ikke hatt vinter. Det har vært noen få, isolerte kalde perioder i det som tidligere var vintermånedene, men ikke vinter slik den tidligere ble definert. Moren min var en skikkelig nidkjær statistiker. Hun holdt orden på både temperatur og snø og vær hele året. Sekstitallet var iskaldt. Syttitallet kald. På åttitallet begynte vi alle å oppleve en markant forskjell. Det som vi tidligere hadde tatt for etablerte sannheter måtte bare kastes ut av vinduet. Det som før var syv måneder med isende kulde er nå bare et minne. Vi opplever ikke engang noe særlig med slaps lenger, fordi det så sjelden er snø, og når den kommer så forsvinner den gjerne igjen på en dag eller to.

Faren min trodde ikke på det. Han bare blåste av det, som så mange andre. Men da han så påskeliljer i hagen i desember i 1995 ga han opp og ble «troende». Selv den staeste person i verden (og han var sta) vil, med få unntak til slutt gi opp ovenfor endelige, overveldende bevis.

Med andre ord, mine observasjoner, både lokalt og i resten av verden stemmer fullstendig med det vi nå alle kan lese om den menneskeskapte Globale Oppvarming. Og den har gått og går langt hurtigere enn selv den mest ihuga pessimist trodde på forhånd. Isen på nordpolen var nesten borte i år. Den vil være borte om sommeren innen få år. All is på kloden smelter hurtig, også innlandsisen på Grønnland og i Antarktis.

Liker du at vinteren blir borte, sier du? Vel, jeg liker ikke vinter selv, eller noe som engang ligner, jeg, men jeg vil påpeke at de som blåser vekk forandringene med en sånn likegyldig uttalelse knapt har tenkt igjennom saken. Dette er bare en av mange virkninger av den menneskeskapte, Globale Oppvarmingen, og bare starten på en altomfattende serie av hendelser som vil spinne mer og mer ut av kontroll. Huset mitt blåste nesten ned i dag. Det som før ble kalt høststormer var knapt annet enn en flau bris sammenlignet med det vi har i dag, og det vi har i dag er kinaputter sammenlignet med de atombombene som kommer. Oppvarmingen som allerede er i systemet vil føre til det som før ble kalt hundreogfemtiårsvinden, som nå blir kalt tusenårsvinden, uansett om vi hadde stoppet all forurensning i morgen. Siden vi ikke vil gjøre det vil tusenårsvinden bli enda verre. Havet vil stige med rundt sytti meter og legge alle kystbyer under vann. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten i dag. I løpet av få år vil starte en folkevandring verden aldri før har sett maken til.

Dette er slett ikke apokalyptiske forestillinger basert på religiøse feberfantasier, men lett etterprøvde sannheter som enhver bør innse. De som så fanatisk og skråsikkert avviser denne overveldende sannheten fremstår som skikkelig virkelighetsfjerne og uansvarlige på meg, enten de er betalt av oljeindustrien (som de aller fleste er, mer eller mindre) eller bare stenger seg inne i sin egen lille boble.

Virkningene av den menneskeskapte Globale Oppvarmingen vil bli langt mer uoversiktlig og langt mer omfattende enn selv den mest klartenkende av oss kan forestille seg. Det vi har sett så langt er bare ørsmå krusninger på det opprørte havet som nærmer seg med stormskritt.

Tillegg:

Fra metrolygisk institutt i dag klokken 14.00:

Oslo 12
Lillehammer 11
Gardermoen 11
RØROS 9
Bergen 12
Kjevik 12
Stavanger 12
Molde 14
Værnes 13
Bodø 8
Tromsø 6
København 12
Stockholm 12

Ugress

Man får en skikkelig god følelse innvendig når man ser grønne vekster trenge opp gjennom tjukk asfalt. Representanter for sivilisasjonen legger tykke lag som dekker jorden og sprøyter veksten som kommer opp gjennom alle de tykke lagene av asfalt og betong som skal kvele jorden, hindre den i å puste, men det nytter ikke. Livet er mektig og trenger ikke mye næring for å spire.

Jeg hater betong og asfalt, og velpleide hager, og det gjør virkelig godt å se livet spire der, se ugress gi ødeleggerne grå hår, se kaos vokse fra det kunstige kosmos av betong, asfalt, plastikk og glass (og store, trimmete plener) vi ser så altfor mye av i dag. Kort gress får ikke lov til å vokse seg langt og stort. Domestiserte blomster vokser bare i bed. Veldig pent, veldig… ordnet.

Man har såkalte grønne lunger, parker i byene, grønt i alt det grå, men ikke egentlig. Det er bare rekreasjon, et ørlite glimt av villmarken som fortsatt finnes utenfor kreftcellenes grå intethet. Men livet spirer fortsatt, midt i alt det grå og dødelige og ødeleggende, fra sprekker i betong og asfalten. En forlatt by blir dekket av vekster på bare noen tiår. Hundre år etter sivilisasjonens ende vil den knapt være synlig som annet enn bleke ruiner, falleferdige bygninger og falmende mareritt for de menneskene, nomadene som passerer dem på sin vei gjennom den evige villmarken.

En ruin er et fabelaktig syn.

Sivilisasjonen kveler, ødelegger og dreper alt liv på kloden. Talløse arter har forsvunnet, blitt utryddet på dens alter. Men den kraver konstant overvåkning og vedlikehold. Entropi får bygninger til å forfalle. Alt konstruert bryter sammen før det er bygget. Gartnere må slå plener, luke ugresset og arbeidere må plukke og dusje med gift det livet som spirer i alt det grå. Man utvikler stadig kraftigere gifter. Mennesket forgifter seg selv, i forsøket på å vedlikeholde den Døden vi kaller vårt hjem. Steinørkenen, dødscellen er ikke og vil aldri være vårt hjem. Vårt hjem er den grønne planten som spirer, langt der ute der lite fortsatt er endret, der «ugresset» vokser fritt og uhemmet.

Ugresset, enhver gartners mareritt er selve livet, og det er selve livet menneskeheten og dens verktøy fører krig mot. I all korthet så fører vi krig mot oss selv. Hvis ordet schizofreni har noen gyldighet overhodet så er det blant de beste beskrivelsene av den moderne tilstand som noensinne har blitt brukt.

En heksegryte, gudenes blod og to hekser

Vi satt på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst.

Jeg har kjent Ruby lenge. Vi møttes i London for en evighet siden. Hun har bodd i Thailand noen år. Vi besøkte henne der i 2003 og det ble absolutt ville og uforglemmelige tilstander på en eller annen forlatt, navnløs strand der nede. Nå reiser hun verden rundt for å treffe gamle kjente. I disse lyse sommernettene er hun her, med meg.

Vi laget middag sammen, gjorde alt sammen. En heksegryte kan være hva som helst egentlig, alt fra relativt vanlig, sterk mat som brenner i magen, til det gjennomført eksotiske. De beste er dog veldig krydret og Ruby hadde tatt med seg sitt eget krydder, både til å ha i maten og til å servere ved siden av. Jeg fikk inspirasjon lenge før vi faktisk spiste maten og all tilsetningen. Det bare blomstret, slik jeg visste det ville gjøre, slik det ville gjøre enda mer etter hvert som alt sammen spredte seg fra den brennende magen til det brusende blodet som fosset gjennom årene våre.

Det er veldig spesiell følelse og lage mat sammen, og en enda mer spesiell å forberede en heksenatt sammen. Det kan egentlig ikke beskrives og beskrivelsen vil alltid bli en blek skygge av virkeligheten. Vi står der på kjøkkenet og vår Reise har allerede begynt, før vi har tatt et skritt. Hun kysser meg og ler ertende. Hun liker og erte. Vi bærer alt opp trappen til loftet. Det vi ser når vi kikker på bordet ikke lenge etter på er det vi så før vi startet, noe kjent og familiært, men samtidig like nytt og spennende hver gang. Bordet er svart. Veggene er svarte. De hvite tallerkene og bestikket i ibenholt glimter i Skygge. Vi sitter på loftet, inni pentagrammet vi har tegnet på gulvet. Heksegryten damper i kjelen. Duften av rødvin river i nesen da jeg heller i glassene. Bare stearinlys kaster skygge i det mørklagte rommet. Alle elektriske lys er slukket over hele huset. Urtiden er her med oss, i oss.

Vi setter oss ned på de lave stolene tvers over hverandre. Blikk møter blikk og vi nikker.

- Blodet er Livet, sier hun med hes og sløret stemme. – Livet er Blodet.

Jeg gjentar det, og vi sier det samtidig, og det er et ekko i det plutselig så store Rommet som omgir oss. Hun plukker opp barberbladet på bordet og kutter seg i den kjøttfulle delen av hånden. Blodet drypper ned i vinglasset, sprer seg der som løpeild. Jeg plukker opp mitt blad og kutter meg, og blodet renner fra min hånd og ned i glasset. Det gjør vondt, på en fjern og kjent og kjær måte, og jeg glemmer praktisk talt smerten i det øyeblikket den oppstår. Vi putter plaster på hverandres sår. Det er en ekstremt intim handling.

- GUDENES BLOD, roper vi i kor og løfter glasset og skåler.

Vi fører det kalde glasset mot leppene og drikker, og vinen og blodet brenner på leppene. Måltidet starter. Heten og krydderet svir i munnen, og alt sammen eksploderer i magen. Ilden brenner med lav flamme på bordet, men inni oss flammer den opp. En gnist blir til et inferno. Vi samtaler om fortiden. Den blir levende i flammen som danser mellom sammenfiltrete blikk. Fremtiden kommer til oss, som et utall potensielle muligheter. Jeg rabler, hun rabler noe ned på papir på bordet foran oss. Vi kan ikke se bokstavene, men det spiller ingen rolle. Vi vet hva vi skriver.

Jeg merker det og jeg merker at hun merker det, føler det når livets krydder når den delen av hjernen som var målet for dets reise. Våre visjoner har startet lenge før det. Den kjemiske påvirkningen blir, som alltid bare en forlengelse av det som allerede er der. Skyggene og ilden danser i tospann i rommet, i luften, på de fjerne veggene, det høye taket og det ikke-eksisterende gulvet. Vi er der ved bordet og ingenting annet. Alt som er danser bak lukkede åpne øyne. Den fjerne stranden blir levende igjen, der vi og våre venner feirer livet i alle dets avskygninger. Den fjerne stranden, den store parken i hjertet av storbyen, langt ute i villmarken. Vi stiger opp i universets senter, og hele tilværelsen er der ved våre utstrakte fingertupper.

Det er flere timer senere eller kanskje bare noen minutter eller sekunder senere, det er vanskelig å si sikkert. Dager og uker flyr som korte øyeblikk i vår bevissthet.

- Dette er min nummer åtte, sier jeg.

- Din nummer åtte i en evig rekke, roper hun ut over juvet, avgrunnen foran oss.

Åttende gang jeg gjør LSD eller en cocktail av det og andre ting.

Vi går opp på fjellet, inn i skogen. Nøkternt sett vil jeg si det tar rundt en halvtime, men jeg bryr meg ikke. Verken tid eller rom bryr meg, som noe annet enn knagger hvor vi henger fra oss alt det uvesentlige i tilværelsen. Villmarken blir levende, blir ekte for oss. Skogens lyder når oss på et nesten plagsomt påtrengende vis, noen få sekunder, før det på ny blir stille, noe helt naturlig, som å puste, som å elske. Vi tegner et pentagram på den flate, tørre bakken, på den lille åpningen i skogbrynet. Det er enkelt, da vi har gjort det tusenvis av ganger tidligere, en million ganger i lyset av en døende stjerne. Vi kler av oss og setter oss ned i senteret av pentagrammet, jeg vendt mot spissen og hun mot setet. Jorden trykker mot huden, der vi sitter og føler hverandre, hud mot hud, øyne mot øyne, tanke vevd i tanke. Vi sitter på bakken med bar bak, ansikt til ansikt bryst mot bryst, lepper mot lepper og hud glinser i skumringssommerens lys.

- La Jorden åpne seg, roper jeg ut.

- La den sluke oss og omfavne oss fortsetter hun.

Noe er kjent, mens noe er nytt, tilfeldig. Vi kjenner Magien stige enda kraftigere opp i oss, velte fram som en flodbølge. Det er ingen ild her, unntatt den som danser i øynene, den som alltid brenner med lav flamme innvendig. Kjente og ukjente ord blir spyttet ut mellom hovne, sammenfiltrete lepper. Magi kan være ord, kan være «logos», men er intet uten energien, lidenskapen som driver oss fra vi trekker pusten for aller første gang og kanskje til og med før det, på mørke sletter, en stjerneløs himmel før tiden er.

Alt er berøring, en total overgivelse til sansing. Hun er overalt på meg, jeg er overalt på henne, også der ingen finger eller tå noensinne kan nå. Hun skriker eller jeg skriker, stille i natten. Jeg ser pentagrammet bli tent, ser det ovenfra, ser nattens skygger og ild omringe de to svettevåte skikkelsene. Det finnes ingen tanke. Tanken eksploderer i feberhete hjerner. Ideer og en bunnløs inspirasjon reiser seg fra avgrunnen og smerten og gleden innvendig. Alt blir meningsløst og mer verdifullt enn noensinne. Jeg faller ned på henne og tett omslynget blir vi liggende på bakken og puste mens svetten som dekker våt hud sakte blir kald og den tørre og innbydende bakken sluker oss hel, og Jorden tar oss i sin favn og hvisker små, uendelig viktige og uviktige hemmeligheter i våre bortenfor følsomme ører.


Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:

Sexmagi

Magi

Vandrerne i mørket

Ravnens sirkel

Skyggebok

Heksenatt

Tolv år

Jeg har blogget i godt over tre år nå og vært på internett med Midnight Fire Arena i tolv år. I løpet av den tiden har jeg publisert dikt, noveller, flere tusen artikler og mange flere innlegg hos andre og på andre websider og diskusjonsfora. Det som følger er bare et ørlite utsnitt av det, slevsagt, selv om det ble veldig mye likevel.

Linkene er stort sett til Uten Grenser, min norske blogg, fordi en del her er oversatt fra engelsk, fra MFA og fra de engelskspråklige bloggene, så alle tolv årene er representert.

Tiden flyr som vinden og vi med den. Det er ganske så utrolig…

A record speaking for itself

Avsky

Teknologiforherligelsen

Sort Messe

Maktens Vei

Folk i norge sulter

Vaktbikkjer

Flyter

Forandringens Tid

Verdenskvernen

Illegale substanser

De Ti Bud

Den Fjerde Statsmakt

Kreftsvulst

1984

Ravnens Sirkel

Verdens beste slankemiddel - hvordan bli et bevegelig menneske

Det blodrøde regnet

Sann artistisk frihet

Den største sannhet

Nattevandrerens historie

Vandrerens bok

Spøk

Biter i et grenseløst puslespill uten ende

Militarismen og politi - den uniformerte trussel

Heksenatt

Kriminell

Stamme

Historien så langt...

Anarkismens dag

Dagen i dag begynte som en heksenatt for mange tusen år siden, som det som i dag gjerne kalles Beltane blant hekser og hedninger og paganister, som en vill og uhemmet feiring av livet.

I dagens verden, i sivilisasjonen ble dagen etter, i moderne tid, i industrialderen, maskinalderens nådeløse grå lys først kjent som anarkismens dag, som en reaksjon mot arbeidets tyranni, ikke som en feiring av det.

Arbeiderurolighetene i Haymarket i Chicago, USA i 1886 blir gjerne sett på som begynnelsen på den moderne Arbeidets Dag, men et klart mindretall, både i USA og internasjonalt, blant annet før og under borgerkrigene i Spania i 1936 fortsatte å bruke dagen som en protest mot arbeid og myndigheter og rettssamfunnet og organisering generelt.

Da de som ble uskyldig dømt for Haymarket-bomben stod på skafottet og ventet på å bli hengt ropte «hoch die anarki» hyllet de anarkismen, ikke sosialismen.

Det er ikke for ingenting at anarkistene i Spania ble vist spesiell oppmerksomhet av General Franco og hans kommende brutale diktatur. Det eksisterte flere velfungerende anarkistiske kommuner, bestående av folk som tok avstand fra all organisert styresett, både det kapitalistiske og det som nå blir sett på som det tradisjonelt kommunistiske.

Anarko-primitivismen og dets lidenskapelige tilhengere, som ønsker å fjerne selve sivilisasjonen fra menneskenes liv blir i dag hundset fra alle kanter og forfulgt mer enn noen annen gruppe blant innenlands grupper av opprørske elementer. Ikke så rart, kanskje, siden vi er tyranniets fremste fiender, fordi vi angriper det på et fundamentalt, grunnleggende vis, og ikke prøver å føre en samtale med det, godsnakke med det. Vi vet at ethvert forsøk på å forbedre tyranniet, som flertallet av dagens mennesker snakker så mye om, bare vil konsolidere dets posisjon. Hvilket er akkurat det som har skjedd en stund nå, som skjer og vil fortsette å skje så lenge folk flest ikke vil ta tyren ved hornene og faktisk gjøre noe med de uhorvelige problemene dagens verden sliter med.


PS: Jeg misliker egentlig alle slike «dager». Akkurat som Heksenatt kan og bør feires på alle årets dager og netter bør også Anarkiet og Kaoset og Livet bli det.

Heksenatt

Ilden tennes, og sprer seg langs bakken som løpeild og danner et tydelig mønster. Pentagrammet er stort, fem meter i diameter. Det kan sees fra fly høyt over bakken.

Jeg står i midten av pentagrammet, mens flammene omringer meg. Det er en helt fantastisk følelse. Alt er så tydelig. Jeg føler energien og ser flammene danse. De rører meg ikke, selv om jeg kjenner varmen. Det er som om de er langt borte, men jeg hører dem hviske. Jeg ser menneskene utenfor sirkelen, ser dem også uforklarlig tydelig, ser deres skygger, ikke bare huden og delene der ilden danser. Jeg hører dem også. De beveger ikke munnen, men jeg hører likevel hva de sier.


Beltane, Heksenatt, natten til første mai, etter vestlig, kristelig tidsregning:


Dette er en farlig natt, en tid med uforfalsket glede, en som speiler våre drømmer og mareritt på den samme uhemmede måten. Eldre enn kirken, eldre enn kristendommen og noen tilbedelse av guder. Dette er en feiring av menneskelighet, av selve Livet. I følge eldgamle legender er det en natt der grensene mellom den synlige og skjulte verden blir tynnere og noen ganger forsvinner helt. Det finnes en skyggeverden veldig nær den dagens verden vi kjenner, et speilbilde - mystisk, vidunderlig, spennende og fryktinngytende bortenfor all forestillingsevne. Ja, vi kjenner denne verdenen godt.

Ikke i den siviliserte delen av oss, den delen som alltid sover og dør. Den moderne verden, den som de som innbiller seg at de styrer verden kaller den fysiske virkelighet er den falske, illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning. Heldigvis så er livet atskilling mer enn denne bleke versjonen av det, det vedvarende marerittet som feiler på alle mulige måter når det gjelder å glede oss.

Vi er så spesialisert i dag at vi ikke kan se det store bildet, se helheten. Man kan aldri trekke ut, fornekte en del av livet, uten å forminske det, gjøre det mindre enn det det er. Det finnes ingen Skyggeverden, ingen «Ekte» Verden. Alt er en helhet. Menneskene som bekjenner seg til dagens innsnevrete virkelighet velger seg bare en ørliten del av helheten og påstår at det er alt som finnes. Som en del av en eiendom, en som gjerdes inne og voktes av både firbente og tobente hunder. Som om Jorden, eller en del av den, eller virkeligheten kan eies.

Ja, en del av oss har alltid kjent til verden. Den delen dypere enn noen sivilisasjon, noen teknologi, uforstyrret av et liv som bonde eller bymenneske, den vi kan sanse uten sanser. Vi er der når vi drømmer og ikke drømmer, både når vi sover og ikke sover. En verden av ild og skygger, hvor menneske og dyr, liv og død er ett. Det er selve livet, i sin uforminskete form.

Grunn jord

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette diktet et dikt uten tittel, men jeg ombestemte meg.


Fjernt torden ruller mot deg
Under den grunne jorden
Trærne skjelver i forventning
Løv danser i den stille luften

Skygger danser i veggen av skyer
Som smiler til deg
Som griner mot deg
Under den bredbremmete hatten

Lyn mørklegger veien foran deg
De blunker og hilser deg
De spretter og svaier
Og knuser deg til støv

Støv dirrer i den stille luften
Over den grunne jorden
De synger med sine røde lepper
De skratter med sin hese røst

Dine føtter smiler
Ditt såre hode tramper
På den myke bakken
Og sliter ut slitte såler

Som dirrer den grunne jorden

Amos Keppler 2008-04-08

Fremtidens fabelaktige ruiner

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er reell, den er ekte og den er her, allerede godt i gang rundt oss, et faktum som går opp for stadig flere, unntatt de blinde og de grådige, de som tar imot penger fra storkapitalen for å lyve. Jeg har kjempet for at sannheten skal komme for en dag i snart tjue år, lenge før påstandene ble allmenn kjent, og nå, omsider er det veldig få som tviler lenger. Jeg og et fåtall andre hadde rett, og alle andre tok feil eller løy.

Det er jo hyggelig å få rett, slevsagt, men det er jo slett ikke det viktigste. Viktige deler av det etablerte samfunnet, ute av stand til å holde sannheten skjult lenger, har innrømmet det åpenbare. Vi kan alle se det, observere det, nær sagt med våre egne øyne. Vinteren er allerede så godt som borte, dens siste krampetrakninger kommer nå, istedenfor i slutten av april eller i begynnelsen av mai slik den pleide å gjøre. Her på vestlandet har vi hatt grønne knopper på trærne siden februar. De vitenskapelige funnene samsvarer med det folk med åpne øyne ser rundt seg. Isen smelter overalt, i fjerne og nære strøk.

Isen på nordpolen kan være borte allerede i 2013, men også før det. Smeltingen i år gikk langt lenger enn noen hadde forutsatt. Feilinformasjonen om Sydpolen ble lenge opprettholdt. Det ble påstått at innlandsisen rett og slett var for tykk til å smelte. Ja, denne utrolige påstanden ble lenge holdt i hevd. Men nå, blant annet etter at det kom fram at regjeringen i USA sørget for at viktige opplysninger (blant annet om mulig havstigning hvis isen på Sydpolen smeltet) ble holdt borte fra den siste offisielle rapporten fra IPCC har snøballen begynt å rulle, bokstavelig talt. Isen, også den tykke, tykke innlandsisen vil smelte ikke lenge etter den på Nordpolen. Rundt 2020 virker som et fornuftig tall. Det kan være 2015 eller 2025, siden man det er umulig å forutsi presist, men det blir snart.

Tregheten i naturen har til nå, til en viss grad bremset utviklingen. Havets evne til opptak av CO2 er en faktor der, men nå er det i ferd med å bli mettet. Taigaen i Sibir smelter og slipper ut enorme mengder CO2. Salget av allergimedisiner vinterstid slår nye rekorder. I det hele tatt, stadig flere rekorder blir slått på grunn av den økte varmen og den utvidete sommeren. Utviklingen skjer i et stadig raskere og akselererende tempo. Det som virket helt usannsynlig i går er sannsynlig i dag og allmenn sannhet i morgen.

Så, en viss erkjennelse har festet seg. Et ørlite skritt fremover har blitt tatt. Men det er nå arbeidet begynner eller burde begynne. I stedet skjer det ingenting eller bortimot ingenting av betydning eller reell verdi. Samfunnet fortsetter i samme spor, mens det eneste som øker er varmen og antall bortforklaringer og oppfinnsomheten til de som kommer opp med dem. Spør du meg burde de ha brukt denne utrolige oppfinnsomheten til menneskehetens beste, men det er meg.

Første skritt vil være å kartlegge alt som må vekk, og også alt som må gjøres for å forandre verden sakte men sikkert fra dagens ødeleggende samfunn til et liv i pakt med naturen, slik vi levde for veldig lenge siden. Det er ikke nok å bare pusse litt her og der på de ødeleggende prosessene som dominerer i dag. De må vekk, alle som en.

En klar plan, en skritt for skritt fremgangsmåte er nødvendig for å foreta en noenlunde styrt avvikling av sivilisasjonen, eller i det minste at vi forebereder oss grundig på den avviklingen Jorden selv for lengst har startet. Jorden har feber, fordi menneskene fungerer som en sykdom, slik vi lever i dag. Temperaturen stiger voldsomt, en reaksjon på sykdommen vi har introdusert. Den globale oppvarmingen er menneskeskapt, men reaksjonene på den er naturens antistoffer som angriper det som truer den, i alle dens former. Sivilisasjonen kommer, i løpet de neste tiårene til å drukne og bli smadret til pinneved, enten vi liker det eller ikke, og det er en veldig positiv utvikling. Tidligere har vi innbilt oss at vi står over naturen. Det kan vi ikke gjøre nå lenger. Det er en annen positiv erkjennelse som har kommet i det siste, at uansett hva vi gjør eller ikke gjør så vil Skumringsstormen komme. Det er ikke et resultat av en fantasi i fritt utløp, ikke en religiøs forestillelse, men målbare realiteter vi alle kan observere rundt oss daglig og i økende grad.

Så, vi må forberede oss på sammenbruddet, på kollapsen. Den uhyggelige Maskinen som har dominert vår tilværelse for så lenge er i ferd med å bli innhentet av skjebnen. Dens tid er omme, og for at vi ikke skal gå ned med den må vi foreberede oss, ikke for å redde Maskinen, men for å redde oss selv. Det finnes ikke flere sivilisasjoner, men bare en, og dens tid er omme, og det er en god ting, noe veldig, veldig positivt. Det beste hvert enkelt menneske kan gjøre er å forberede seg, enten alene eller sammen med andre. Tyrannene, ødeleggerne vil aldri gjøre det som trengs. Tyranniets ledere og ivrigste tilhengere vil som alltid gå ned sammen med det samfunnet de styrte med jernhånd.

For de av oss som alltid har bidratt så lite som mulig til dagens samfunn må målet være å bidra enda mindre, og gjøre seg minst mulig avhengig av det, og trene seg opp til leve ute i naturen så mye som mulig, inntil den dagen kommer at vi må gjøre det.


Jeg presenterer nok en gang bildet over. Den viser de britiske øyer når all is på kloden er smeltet, om førti, tretti, tjue eller ti år fra nå, når havet har steget sekstifire meter. Ikke to hundre år fra nå, ikke hundre, ikke femti, men snart. Kan du forestille deg hvordan verden vil være da? Jeg kan. Sivilisasjonen, den som ødelegger livet på Jorden, ødelegger alt som gjør livet verdt å leve er borte. De fleste av byene ligger under havets overflate. Resten er forlatt. De som ikke havet tok, tok stormen eller pandemoniet eller sammenbruddet i det moderne samfunnet. Menneskene, langt færre enn i dag strever etter å overleve i ruinene av dagens herskende galskap og har returnert til et jeger/samlersamfunn, det livet vi er født til å leve. Det er ikke automatisk et rettferdig samfunn. Rettferdighet og frihet må, som alltid jobbes for. Men forutsetningen for det er langt bedre enn i dag. I dag blir fokuset lagt på menneskenes heller dårlige sider, mens et naturlig liv fremhever våre aller beste egenskaper.

Ja, i fremtidens fabelaktige ruiner vil vi gjenfinne oss selv.

Nedbrytning

Nedbrytningen av Jordens naturlige miljø har en katastrofal virkning både på vår livskvalitet og vår helse, i følge FNs miljøvernprogram (UNEP). Det er godt å høre noen si det. De sier bare det slevsagte, men det slevsagte blir så altfor sjelden uttalt i dagens samfunn.

Område etter område blir listet opp på en lang, lang liste over ting som går fra galt til verre. Stadig mer land blir stadig mer livløst, i alle verdensdeler. Forørkning, enormt høye giftkonsentrasjoner, tap av skoger, villmark og land lagt under asfalt og betong, det som med et moteord kalles byutvikling ødelegger livet på planeten bit for bit. Det blir stadig flere og større døde områder i verdenshavene, der det rett og slett ikke finnes oksygen, selve forutsetningen for mesteparten av livet på Jorden. For noen måneder siden presenterte UNEP den nyeste Global Environment Outlook (GEO-4). Den ble knapt omtalt i media og vakte liten oppmerksomhet. UNEPs direktør Achim Steiner sier rett ut at en påtrengende likegyldighet og mangel på hastverk dominerer verdens reaksjoner eller rettere sagt mangel på sådanne.

UNEP har kommet med en mengde kritiske og viktige rapporter i årenes løp. De blir gjerne ignorert og samler støv på ett eller kontor i FN-systemet, slik alle uttalelser og skrifter som i det minste er noenlunde i nærheten av å beskrive alvoret i situasjonen vi befinner oss i. Det er nærmest umulig å beskrive innholdet i slike rapporter uten samtidig å beskrive hvordan de blir mottatt av et stadig mer bevisstløst verdenssamfunn. Fornektelsen, selve mangelen på våkenhet har for lengst blitt en integrert del av ethvert diktatur, ethvert ødeleggelsesprogram, enhver maskin.

Selv FNs generalsekretær kaller det som foregår i dag et angrep på det globale miljøet og de som virkelig bryr seg, blant annet om menneskehetens overlevelse bruker langt sterkere ord og utrykk enn det.

Alle delene, store som små av menneskenes moderne samfunn deltar i krigen mot livet på Jorden. Samfunnet, selve sivilisasjonen fører krigen, ikke den enkelte general eller hærfører.

1. Naturlige habitater krymper overalt. Sivilisasjonens verktøy som gravemaskinen og bulldoseren brøyter seg fram i villmarken og all uberørt og berørt jord. Stadig større deler av kloden blir transformert, dekket av plastikk, betong, glass og «foredlet» metall.


2. Såkalte reservater, isolerte nasjonalparker osv er i beste fall håpløst utilstrekkelige, fordi de gjerne er for små, både i utstrekning og ambisjoner. Veier, både i og utenfor disse begrensede områder hindrer dyrene og også plantene å bevege seg fritt, og de dør, både som art og enkeltindivider, sakte men sikkert og uunngåelig.


3. Den stadig sterkere og mer utbredte forurensningen når fra pol til pol. Tidligere var forurensningen, i hvert fall tilsynelatende et lokalt fenomen. Nå kan knapt den mest ihuga industrifanatiker hevde det lenger. Isbjørnen dør ut, også fordi kunstige, hormonlignende stoffer og gifter setter seg i kjøttet og bokstavelig talt i pikken dens (i hvert der eggceller og sædceller produseres). Antall misdannelser hos både mennesker og dyr har forlengst eksplodert. Hunner blir født med pikk, hanner uten, og det er bare ett utslag av uendelig mange vi kan bevitne over hele kloden. Også selve den menneskelig atferd blir forandret av alle de kjemikaliene vi bader i.


4. Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen setter ytterligere press på de lokale og det globale økosystemet. Et godt bilde på dette er krillen i Antarktis som forsvinner fordi isen forsvinner, og dermed forsvinner pingvinene som spiser krillen.

Osv.

Havet stiger og oversvømmer våtmarkene. Dyr som er tilpasset en gitt temperatur må flytte på seg, til et annet område med fullstendig andre betingelser. Det blir slevsagt umulig for de som holder til i de kalde områdene, da det snart ikke vil finnes kalde områder igjen, noen steder på planeten Jorden. Ørkenene sprer seg, over stadig større, dramatisk større områder. Sahara var for to tusen år siden bare en prikk inn i Sudan eller Tsjad et sted. Nord-Afrika var et idyllisk sted med skoger og marker.

Osv.


5. Det som før skjedde relativt langsomt har akselerert bare de siste tiårene, bare det siste tiåret. Man kunne hevde (de uvitende og bevisst uvitende kunne) at Jordens ville dyr og planter kunne reddes. Det kan man ikke gjøre lenger. I en verden der Den Sjette Store Utryddelseshendelse allerede er en realitet er det å hevde at noen del av naturen, av villmarken kan reddes så lenge sivilisasjonen, Maskinen får fortsette sin sinnssyke ferd mot Intet i beste fall totalt urealistisk. I verste fall (noe som er langt mer sannsynlig her) er det et rent bedrag.


6. Menneskeheten er allerede rammet her, som kjent, som sagt. Mange vil hevde at vi er kongen på haugen i dag, men den haugen krymper dramatisk under oss. Vi slår beina under vårt eget livsgrunnlag, begår kollektivt selvmord på en måte som er helt unik i Jordens historie. Og ikke bare fortsetter vi som vi stevner, men stevner fortere og kraftigere enn noen gang før. Det er en kollektiv sinnssykdom som virker fullstendig umulig å helbrede, uten en dramatisk, ufrivillig kur. Ingen av alternativene som blir prøvd ut i dag fungerer, eller er i nærheten av å fungere, det er sikkert.

De er alle bare skuebrød, et spill for galleriet, igangsatt for å berolige en urolig befolkning, ikke for å løse det som er galt, ikke engang for å prøve.


7. Moderne storbyliv og sivilisert liv generelt fører med seg stadig større og mer uhyggelige lidelser, som var ukjente, ikke-eksisterende i tidligere tider. Løsningen her er typisk: Man sørger for å dope ned en stadig større del av befolkningen så de lettere kan holdes i tømme. Lidelsene eksploderer i et verdenssamfunn der menneskelighet og all utøvelse av menneskelighet blir voldelig undertrykket, og all form for ekte opprør blir slått brutalt ned på.

Naturen, i all sin nådeløshet var aldri så nådeløs, så gjennomført brutal.


8. Vi blir passivisert, temmet, i stadig større grad ute av stand til å ta ansvar for vårt eget liv, og til å gjøre blodig og endelig opprør mot et samfunn som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Atferdsforskningen utvikler seg stadig. Man snakker om «å sette inn tiltak» mot «asosiale individer» i stadig tidligere alder, både medisinering og økende grad av kontroll og overvåkning. Dagens unge blir kalt echo-boomers, fordi de, som aldri før er et ekko av sine foreldre. Undertrykkelsen blir stadig mer effektiv

Det haster!

Falling

I saw her falling
Bright as day
On the blackest night
I watched as her form
Hit the wet ground
Cracking open like an eggshell
The shadow, her shadow
Dark and potent
Revealed itself to me

She, she walked
Down the street
The shadowy street
With me
Flashing har fangs
The hellish creature
The beyond lovely
Beast of flesh and fire
Looked at me
And revealed her fangs

I saw her rising
Black as night
On the brightest day
I beheld her Shadow
The Sun in the sky
And the darkest
Most delicious thoughts
Filled my mind

We are falling
Through intricate space
Forever falling
Until damning words
Have meaning no longer
We flow through
The black velvet sky
Born in that
Eternal living sea
With murder and mayhem
On our mind

Amos Keppler
2008-03-06

Hvordan bli et bevegelig menneske (IV) – Dødens bakke

Jeg hadde en bakke jeg kalte Døden, fordi jeg var/ følte meg tre kvart død før jeg var halvveis oppe, selv ved normal gange. Den gikk omtrent fra havnivå til over to hundre meter opp. De få og korte flatene var ikke nok til å bringe meg noe i nærheten av tilstrekkelig pause, til noe særlig bedre å takle den bratte, vedvarende stigningen. Det tok meg vel en time, med diverse pauser å nå toppen, og endelig være i stand til å stirre utover noe som sannsynligvis ville ha vært et landskap med en fantasisk utsikt hvis jeg hadde vært i stand til å se noe gjennom all svetten som svidde i såre øyne.

Da jeg begynte med armhevinger klarte jeg tre stykker, hvis jeg skal være snill. Egentlig klarte jeg vel ingen, klarte ikke å dytte kroppen min opp og senke den ned igjen på noe i nærheten av riktig teknisk måte.

Og det var nok av andre, tilsvarende mangel på incentiver for meg til å bli et bevegelig menneske. Blant annet svetter jeg enormt mye og vil alltid gjøre det, uansett hvor god form jeg er i. Turen gjennom skogen, med masse fluer, mygg og hoggormer osv ble ikke noe mer behagelig av at jeg måtte tørke meg i øynene og pannen osv hvert tiende sekund. Så jeg gjorde det eneste fornuftige: jeg laget meg en amatørs pannebånd av gammelt sengetøy (i disse dager kjøper jeg pannebåndene mine, bånd som er laget av materiale for å suge til seg fuktighet). Den lille tingen var faktisk en ganske så viktig faktor som drev meg videre, som fikk meg til å snuble gjennom skogen med sår hals og såre lunger i måneder og år… før jeg som sagt endelig fikk opp dampen og hvilepulsen ned, og fikk ganske så utvidete muskler i ben og armer.

Jeg skaffet meg skikkelige joggesko, noe jeg måtte gjøre for å ikke bli ganske så lett skadet, ettersom aktivitetsnivået tok seg opp, og jeg oppdaget gleden av å sprette rundt på landeveien istedenfor å slepe meg bortover den på alle fire.

Og Døden ble en utfordring istedenfor en hindring. De små plagene jeg har nevnt ble ikke borte, men de ble uvesentlige. Livet selv ble en utfordring og ikke en plage. Jeg kunne gjøre det jeg gjorde på grunn av en styrke/viljestyrke jeg ikke hadde ant jeg hadde. Som nevnt så gjaldt det ikke bare fysisk trening, men praktisk talt alt. Jeg begynte å løpe deler av Døden, på flatene først, før jeg kom på bedre tanker og fokuserte på stigningene, den nådeløse stigningen. Det ble til at jeg maktet å bestige den uten å bli særlig andpusten i det hele tatt, med mindre jeg presset meg der på samme måten som jeg gjorde overalt, at jeg tok meg ut så mye jeg følte jeg kunne, slik at jeg da også omtrent krabbet meg opp de siste meterne. Men nå tok det ikke mange skrittene før jeg gjenvant pusten, tok meg inn igjen, og kunne haste på videre. Etter hvert tok jeg Døden på femten minutter eller mindre, med mer eller mindre kontinuerlig løping. Og da hadde jeg for lengst innsett at det er sunt å svette, at et menneske skal svette, skal føle det svi i halsen, i lunger og ben og armer.

Jeg var vel oppe i tre ganger 150 armhevinger på det meste uten annen pause enn at jeg tok situps og annen variert trening innimellom. Til slutt kunne jeg sitte på gulvet og skyve hele kroppen opp med hendene som en turner. Akkurat det var vel noe av det som føltes aller mest fantastisk.

Og nærmest utenkelig tidlig i prosessen.

Så til slutt gjenstår vel bare dette: Når jeg kunne klare det kan nær sagt alle klare det. De første tjue årene av mitt liv, bortsett fra mye svømming om sommeren de få, korte somrene det var mulig å bade i bergensområdet på den tiden satt jeg omtrent stille i en stol de første tjue årene av mitt liv, før jeg oppdaget (ta da) gleden av å være et bevegelig menneske.