Jeg var tilstede da Hanne Heszlein-Lossius berettet fra fyktningeleierene i Hellas på Bergen
Offentlige Bibliotek i går. Det var sterkt. Jeg kjente til alt fra før.
men å høre det sammenfattet gjorde vondt langt inn i hjerterøttene. Vi
trenger å omfavne "Godhetstyranniet" og si et rungende NEI til det
rådende grusomhetstyranniet. Vi må innføre grunnleggende anstendighet i
norsk asylpolitikk som et et høyst nødvendig første skritt. Regjeringen
og opposisjonen på Stortinget har begge feilet grusomt. Den norske
befolkningens holdning til det er også forferdelig. Som Hanne sier, så
er det noe det norske folk har valgt, og det er en av flere ting vi må
ta tak i.
Viser innlegg med etiketten de reisende. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten de reisende. Vis alle innlegg
torsdag, januar 24, 2019
onsdag, juni 03, 2009
Det multikulturelle - London
Mer om det vidunderlige, inspirerende multikulturelle samfunn.
Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.
Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.
London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.
Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.
Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.
PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.
Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.
Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.
Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.
London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.
Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.
Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.
PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.
Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.
søndag, mai 17, 2009
Oppvakning
Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
fredag, mai 15, 2009
De Blafrende Lys
Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.
Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.
I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.
Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.
De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.
Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.
Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.
Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.
Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.
Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.
Livet, det er nå.
Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.
I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.
Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.
De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.
Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.
Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.
Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.
Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.
Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.
Livet, det er nå.
Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:
Sexmagi
Magi
Vandrerne i mørket
Ravnens sirkel
Skyggebok
Heksenatt
mandag, mai 11, 2009
En Reise
En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.
Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.
Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.
Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.
Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.
Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.
Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.
Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.
Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.
Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.
Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.
Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.
Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.
Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.
Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.
Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.
Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.
Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.
Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.
Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:
Et variert og godt liv
Mennesker forbudt
Det multikulturelle
Drømmer hos en tjueåring
Midtsommernatt - slik den bør feires
En reisendes dagbok - London 2007
Vandrerens bok
søndag, april 26, 2009
En magisk natt
Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
lørdag, april 25, 2009
Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)
Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.
Rose Court
Damen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
Rose CourtDamen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
søndag, april 19, 2009
Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg
En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.
Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.
Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.
En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.
Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.
Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.
Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.
Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.
Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.
Jungelens skråplan oppi bakken
Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
torsdag, april 16, 2009
Skjebnens bok
Fra SKJEBNENS BOK:
I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.
Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?
onsdag, april 15, 2009
En giftig vind blåser over landet
Rasisme er ikke verst når noen få praktiserer den, men når den blir legitim.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
«Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt».
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Enda en rasist åpenbarer seg
Steinar Lem sier at han ikke kunne ha skrevet sin rasistiske dritt hvis han ikke hadde vært dødssyk, men det er jo bare sludder. Slikt blir gjentatt i norsk offentlighet daglig, også på «human rights service», som spyr ut rasisme på daglig basis.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Andre innlegg om dette og lignende tema på Uten Grenser:
En fremmed i ditt øre
Hva får folk til å bli gode nordmenn?
Norsk rasisme - et historisk perspektiv
Rasistpartiet
Det multikulturelle
Fryktens politikk
mandag, april 13, 2009
En fremmed lyd i ditt øre
Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?
Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.
Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.
Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.
Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.
Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.
Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.
Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.
Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.
Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.
Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.
Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.
Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.
Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.
Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.
torsdag, april 09, 2009
2300
Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.
Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.
Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.
Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.
Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.
Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.
Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.
Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.
Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.
torsdag, april 02, 2009
Pentagrammet
Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.
Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.
Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.
Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.
Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.
Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.
Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.
Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.
Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.
tirsdag, mars 31, 2009
En Guiness kveld
Da har man hatt seg en ny Guiness kveld.
En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.
Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.
Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.
Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.
Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.
Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.
En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.
Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.
Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.
Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.
Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.
Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.
søndag, mars 29, 2009
Egenverdi
Mange mennesker i dag kjenner ikke sin egenverdi, det vil si det de er eller kan bli i kraft av seg selv, mer eller mindre uavhengig av andre mennesker.
Uten den tryggheten, den indre harmonien og troen på egne krefter blir man naturlig nok usikker og lettere utsatt for andres ofte ødeleggende innflytelse. Det kan gi seg mange utslag, men først og fremst gjør det folk engstelig for å bli fordømt, enten av samfunnet familien eller venner. De våger ikke ta sjanser, av frykt for å bli utstøtt av det gode selskap. Jeg har god kjennskap til det, da flere jeg kjenner har det problemet, og det er heller ikke vanskelig å observere i samfunnet som helhet.
I dagens samfunn blir den indre tryggheten slitt i stykker fra ung alder. Hele prosessen fra vugge til grav dreier seg om å få folk til å innordne seg, til å ikke gjøre ting som kan føre skuten på utrygg grunn. De som ikke vil innordne seg blir hundset og forfulgt både av enkeltindivider og grupper. Det kan være ganske så vanskelig å få øye på for de som aldri gjør noe vågalt, sosialt sett, men heksejakten starter nokså hurtig for de som trår utenfor, enten med vilje eller tilfeldig.
Så, det viktige også i denne sammenhengen blir å bry seg minst mulig om hva andre mener om en, om å gjøre det en selv mener er best, og å ikke underordne seg andres undertrykkende regime. Man kan og bør slevsagt høre på råd som folk en stoler på kommer med, men til syvende og sist må man ta avgjørelsene alene. Mange har problemer med det. De trenger en hel komité for å ta en avgjørelse, selv om den bare angår dem, og ikke alle de som holder dem tilbake i gjennomsnittsmenneskets fengsel.
Så, når noen forteller deg at «slikt gjør man ikke», «folk vil ikke like det», «det er ikke hva som er forventet av deg» eller for eksempel «det vil bli masse bråk av dette» så smiler du og ler og sier: «Det gir jeg blaffen i. Jeg liker det, jeg har lyst til å gjøre det og ønsker ikke å være som alle andre, men tvert om leve mitt liv som et originalt, tenkende og ekte menneske. Man kan sove når man er død».
Uten den tryggheten, den indre harmonien og troen på egne krefter blir man naturlig nok usikker og lettere utsatt for andres ofte ødeleggende innflytelse. Det kan gi seg mange utslag, men først og fremst gjør det folk engstelig for å bli fordømt, enten av samfunnet familien eller venner. De våger ikke ta sjanser, av frykt for å bli utstøtt av det gode selskap. Jeg har god kjennskap til det, da flere jeg kjenner har det problemet, og det er heller ikke vanskelig å observere i samfunnet som helhet.
I dagens samfunn blir den indre tryggheten slitt i stykker fra ung alder. Hele prosessen fra vugge til grav dreier seg om å få folk til å innordne seg, til å ikke gjøre ting som kan føre skuten på utrygg grunn. De som ikke vil innordne seg blir hundset og forfulgt både av enkeltindivider og grupper. Det kan være ganske så vanskelig å få øye på for de som aldri gjør noe vågalt, sosialt sett, men heksejakten starter nokså hurtig for de som trår utenfor, enten med vilje eller tilfeldig.
Så, det viktige også i denne sammenhengen blir å bry seg minst mulig om hva andre mener om en, om å gjøre det en selv mener er best, og å ikke underordne seg andres undertrykkende regime. Man kan og bør slevsagt høre på råd som folk en stoler på kommer med, men til syvende og sist må man ta avgjørelsene alene. Mange har problemer med det. De trenger en hel komité for å ta en avgjørelse, selv om den bare angår dem, og ikke alle de som holder dem tilbake i gjennomsnittsmenneskets fengsel.
Så, når noen forteller deg at «slikt gjør man ikke», «folk vil ikke like det», «det er ikke hva som er forventet av deg» eller for eksempel «det vil bli masse bråk av dette» så smiler du og ler og sier: «Det gir jeg blaffen i. Jeg liker det, jeg har lyst til å gjøre det og ønsker ikke å være som alle andre, men tvert om leve mitt liv som et originalt, tenkende og ekte menneske. Man kan sove når man er død».
«Jeg gikk ut i skogen for å leve bevisst, for å leve dypt og suge margen ut av livet. For å drive ut alt som ikke er liv, slik at jeg ikke i dødstimen våkner opp og opplever at jeg aldri har levd».
Henry David Thoreau
onsdag, mars 25, 2009
Norsk rasisme - et historisk perspektiv
Den rasismen som er så utbredt i norge i dag er en del av en lang tradisjon, der fremmede, spesielt mørkhudete blir sett på som undermennesker.
Torgeir Skorgen forsker på mentalitetshistorie og har skrevet boken «Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie». Rasismen har en lang og vond historie i norge, sier han, og den er fortsatt tilstede, men blir til tross for det svært sjelden debattert i norsk offentlighet.
Hilde Kvalvaag tar i Magasinet Hubru, i artikkelen «Norges skitne rulleblad» systematisk for seg rasismens utvikling i det moderne norske samfunnet, og viser sammenhengen mellom tidligere «rasehygieniske» teorier.
Nasjonale minoriteter som samer og tatere har alltid vært diskriminert og sett på som undermennesker. Begrepet «undermennesker» kommer forøvrig veldig ofte opp i denne sammenheng. Den såkalte rasehygienen og annet rasistisk tankegods ble brukt som unnskyldning for blant annet steriliseringsprosjekter, også av de «sosialt dårlig stilte» helt opp til nitten-syttiårene.
På 1700-tallet kom de hvite europeerne i kontakt med nye folkeslag og det de så på som nye, skremmende ideer, og slevsagt så de på seg selv som overlegne. Den feirede svenske botaniker og biolog Carl von Linné kan sees på som den klassiske rasismens far. Han delte mennesker inn i et system der han, etter eget forgodtbefinnende og på påfunn plasserte hvite, vellykkede europeere høyt og de som ikke passet inn i hans syn på et vellykket menneske lavt.
Et livssyn lett å kjenne igjen fra dagens «debatt».
Den gode Carl var bare enda en rasist som prøvde å pakke sitt syn inn i vitenskapelige og aksepterte termer.
Rasehygienikerne på starten av 1900-tallet begynte på snakke om at man stod ovenfor en farlig svekkelse av arvematerialet. De med dårlig arvemateriale formerte seg fortere enn de med godt. Igjen kjenner vi igjen elementer fra dagens debatt.
Dårlig stilte «ariere» slapp dog heller ikke unna. Hele familier av «blonde germanere» med «dårlig arvemateriale» ble tvangssterilisert, en holdning man også finner igjen i dagens samfunn, jamfør Carl Ivar Hagen & cos uttalelser om enslige mødre osv.
I følge militærlegen Halfdan Bryn kunne forbrytere identifiseres ved å måle folks skaller. Folk med lang skalle (som fantes mest av på Østlandet) var smarte og gode mennesker, mens kortskaller var late og udugelige.
I en Knut Gribb roman skrevet og utgitt så sent som på syttitallet ble en forbryter beskrevet som en fæl fyr med lav skalle og hårfeste. Da han barberte seg på hodet og fikk høyere hårfeste ble han plutselig langt mer intelligent. Gribb har alltid blitt beskrevet med høy panne.
Jeg blir dårlig bare ved å lese og skrive om dette. En følelse som bare blir forsterket når man vet at rasehygienen fant svært god grobunn hos Adolf Hitler og nazistene.
I den norske grunnloven stod det lenge at jøder ikke hadde adgang til kongeriket norge.
I USA ble det utført mer enn 60 000 steriliseringer i løpet av det tjuende århundre.
Torgeir Skorgen forsker på mentalitetshistorie og har skrevet boken «Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie». Rasismen har en lang og vond historie i norge, sier han, og den er fortsatt tilstede, men blir til tross for det svært sjelden debattert i norsk offentlighet.
Hilde Kvalvaag tar i Magasinet Hubru, i artikkelen «Norges skitne rulleblad» systematisk for seg rasismens utvikling i det moderne norske samfunnet, og viser sammenhengen mellom tidligere «rasehygieniske» teorier.
Nasjonale minoriteter som samer og tatere har alltid vært diskriminert og sett på som undermennesker. Begrepet «undermennesker» kommer forøvrig veldig ofte opp i denne sammenheng. Den såkalte rasehygienen og annet rasistisk tankegods ble brukt som unnskyldning for blant annet steriliseringsprosjekter, også av de «sosialt dårlig stilte» helt opp til nitten-syttiårene.
På 1700-tallet kom de hvite europeerne i kontakt med nye folkeslag og det de så på som nye, skremmende ideer, og slevsagt så de på seg selv som overlegne. Den feirede svenske botaniker og biolog Carl von Linné kan sees på som den klassiske rasismens far. Han delte mennesker inn i et system der han, etter eget forgodtbefinnende og på påfunn plasserte hvite, vellykkede europeere høyt og de som ikke passet inn i hans syn på et vellykket menneske lavt.
«Europeerne ble beskrevet som oppfinnsomme, hvite og sangvinske, mens for eksempel afrikanere var slue, late og upålitelige, og ”trengte en fast hvit hånd”».
Et livssyn lett å kjenne igjen fra dagens «debatt».
Den gode Carl var bare enda en rasist som prøvde å pakke sitt syn inn i vitenskapelige og aksepterte termer.
Rasehygienikerne på starten av 1900-tallet begynte på snakke om at man stod ovenfor en farlig svekkelse av arvematerialet. De med dårlig arvemateriale formerte seg fortere enn de med godt. Igjen kjenner vi igjen elementer fra dagens debatt.
Dårlig stilte «ariere» slapp dog heller ikke unna. Hele familier av «blonde germanere» med «dårlig arvemateriale» ble tvangssterilisert, en holdning man også finner igjen i dagens samfunn, jamfør Carl Ivar Hagen & cos uttalelser om enslige mødre osv.
I følge militærlegen Halfdan Bryn kunne forbrytere identifiseres ved å måle folks skaller. Folk med lang skalle (som fantes mest av på Østlandet) var smarte og gode mennesker, mens kortskaller var late og udugelige.
I en Knut Gribb roman skrevet og utgitt så sent som på syttitallet ble en forbryter beskrevet som en fæl fyr med lav skalle og hårfeste. Da han barberte seg på hodet og fikk høyere hårfeste ble han plutselig langt mer intelligent. Gribb har alltid blitt beskrevet med høy panne.
Jeg blir dårlig bare ved å lese og skrive om dette. En følelse som bare blir forsterket når man vet at rasehygienen fant svært god grobunn hos Adolf Hitler og nazistene.
I den norske grunnloven stod det lenge at jøder ikke hadde adgang til kongeriket norge.
I USA ble det utført mer enn 60 000 steriliseringer i løpet av det tjuende århundre.
søndag, mars 22, 2009
Et variert og godt liv
Tidligere trodde forskere at det ikke dannet seg nye hjerneceller etter at menneskene hadde passert et visst punkt i livet. Nå har de funnet ut at det var feil, fullstendig feil. Det blir dannet nye hjerneceller og nervebaner hele livet.
Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.
Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.
Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.
Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.
Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.
Hva venter vi på?
Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.
Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.
Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.
Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.
Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.
Hva venter vi på?
onsdag, mars 11, 2009
Et øyeblikk i evigheten
Jeg føler at alt er på plass, at alt er klart, liksom. Jeg har forberedt meg en stund og er nå forberedt på å ta fatt, på mange ting, på alt under månen og i den dype, dype Skyggen.
Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.
Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.
Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.
En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.
I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.
For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.
Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.
Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.
Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.
Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.
Inspirasjonen grep tak i meg i natt, på mer enn en måte, på en fundamental måte. Ting jeg har jobbet med en stund, en god stund tok en større og mektigere form. Det er ikke lett å forklare, å sette ord på, men det har med at ingenting er umulig å gjøre, at ingenting er utenfor ens rekkevidde, at alt man noensinne ønsker å gjøre ikke bare er mulig, men sannsynlig.
Vi satt der og snakket sammen, og plutselig kom følelsen over meg, umerkelig, uomtvistelig. Det har skjedd meg før, men sjelden med en slik tyngde, slik en enorm overbevisning. Følelsen har ingen basis i fakta, unntatt i det uangripelige faktum at jeg har alltid klart å få til det jeg ønsket å få til. Det har tatt tid, men jeg har klart det.
Jeg satt der og plutselig var det som om jeg fikk et glimt inn i fremtiden, en mektig visjon der jeg hadde oppnådd svært mange av de tingene jeg nå sliter med. Det fortalte meg ikke noe jeg ikke allerede visste og har visst en god stund, men det gjenoppvekket følelsen av min viten, om du skjønner.
En klok mann sa en gang noe om at vi mennesker kan gjøre alt vi måtte ønske å gjøre, at ingenting er umulig, at det umulig simpelthen bare tar litt lenger tid. Jeg tror på det, har alltid trodd på det. Men av og til har man behov for å bli minnet på det man vet.
I kveld er jeg ikke i tvil om at jeg vil bli en pokerspiller på høyt, internasjonalt nivå igjen, at jeg vil utgi alle de bøkene jeg måtte ønske å utgi, at jeg kommer til å lage mange av de filmene jeg ønsker å lage, at jeg på nytt vil bli i stand til å reise verden rundt i min søken etter all den hungeren som måtte oppstå i mitt kokende indre.
For å nevne noen få av mange ting som for gjennom hodet mitt og ble værende, som den sterkest tenkelige Storm, den som blåser alt og alle med seg.
Alt dette virker langt mer sannsynlig enn de ønskene og målene jeg som tjueåring formelerte for meg selv, og som alle var oppfylt noe over tjue år senere.
Ting tar tid. Tiden gjør det umulige mulig, og av og til føler man at man må skynde seg.
Jeg vet at alt som brenner i meg vil flamme opp som den heteste stjerne og gjøre det enda sterkere enn noen gang tidligere. En korsvei venter foran meg, med mange mulige veier og jeg velger ikke bare en eller to, men alle.
Det finnes øyeblikk i evigheten, der det ikke finnes tvil eller nølen eller noe som engang ligner skepsis, og man føler at man lever og alt åpner seg og vi skjønner hvorfor vi er her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
