Sarte sjeler

Vi er alle sarte sjeler, i hvert fall i følge NRK og BBC som ikke vil sende henholdsvis første og andre sesong av TV-serien «Survivors» i høst, av frykt for at det vil forårsake panikk i forhold til Svineinfluensa-pandemien.

Serien skildrer et scenario der nitti prosent av verdens befolkning dør som følge av en ekstremt virulent pandemi, noe som slett ikke er usannsynlig. Svineinfluensaen vil ikke gjøre det i sin nåværende form, men den kan når som helst mutere til noe langt verre, eller det vil komme en annen pandemi. Før eller senere vil en ekstremt dødelig pandemi som vil drepe millioner, til og med milliarder av mennesker bryte ut.

Jeg har for lengst sett serien. Den er veldig god, og selv om første episode, som skildrer selve undergangen godt kunne vært noe mer detaljert så er det en utmerket og lærerik skildring av hva som vil skje, en god forberedelse til det som kommer. Faktisk så er det at vi nå har en verdensomspennende pandemi som svineinfluensaen godt i gang et veldig godt argument for å sende serien, ikke for å utsette den eller ikke sende den.

Folk blir behandlet som porselen av myndighetene, også fordi myndighetene, tyranniet, eliten er livredd for at folk faktisk skal begynne å tenke og handle på grunnlag av den forferdelige situasjonen menneskeheten er i, i vår moderne tid, der en mulig pandemi bare er ett av utallige uhyggelige forhold som truer oss. Både den altomfattende, ekstremt giftige forurensningen som finnes overalt og den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er gode ledsagere til den kommende, fremtidige pandemien.

Slevsagt vil ikke dagens myndigheter at folk skal få vite sannheten eller noen grunnleggende sannheter om det som truer oss, fordi de ønsker å bevare den relative kontrollen de har i dag. En serie som «Survivors» passer utmerket som en teoretisk skisse om en obskur fremtid, som underholdning, men når den begynner å komme for nær virkeligheten så angrer man plutselig på at den ble laget.

Behold panikken, det er ingen grunn til ro.

Borte med vinden

Den menneskeskapte Globale oppvarmingen går fortere og fortere. Utviklingen skyter fart på en måte som svært få forutså for bare få år siden.

Enda en liten detalj, enda en faktor i det enorme dramaet som utspiller seg, som menneskeheten gjennomlever har nettopp skjedd i Antarktis.

En isbro som forbandt isflaket Wilkins med fastlandet vest i Antarktis har brukket i to. Dette er enda en urovekkende utvikling i et område som blir beskrevet som et sted der «temperaturen stiger hurtigere enn noe annet sted på Jorden».

Et isflak på størrelse med Jamaica bryter seg løs fra sitt bur, og innlandsisen i Antarktis blir enda mer sårbar for den varme vinden. Isflaket flyter på havet og vil ikke føre til havstigning idet det nå smelter. Men Vestisen har alltid beskyttet de enorme ismassene på land mot de stadig varmere vindene.

Innlandsisen ser uberørt ut, men synet bedrar. Enorme sjøer skjuler seg dypt under overflaten og viser at alt smelter uendelig fortere enn det de fleste trodde. Kunnskapen om dynamikken når is smelter er generelt sett dårlig, og er ett av områdene der forskerne ved blant annet IPCC har grovt undervurdert hastigheten i nedsmeltingen. Det ble for eksempel ikke inkludert når de fremla sin siste rapport om fremtidig havstigning.

Det er fortsatt mye man ikke er sikker på. Det man vet er at havstigningen vil gå langt fortere enn det man trodde og enn det de fleste i høyere posisjoner er villig til å innrømme.

En humle, to humler, tre humler

Jeg så en humle i dag, så en til og så enda en.

Slike syn pleide man først å se i mai og knapt nok det. Dette var den første varme vårdagen, da man blir overrasket fordi man har kledd seg for godt. Det var som oftest i mai det også… før.

En person som falt i koma for tjue år siden og våknet opp i forrige uke ville ha sett brå og store nok forandringer til å bli fristet til å tro at han eller hun hadde våknet opp i en annen verden, og det ville ha vært sant. For oss som har opplevd, levd igjennom disse tjue årene og fulgt med, luktet kaffen har forandringen kommet saktere, men tydelig.

Det som var sant for tjue år siden er ikke sant nå lenger. Været er ikke bare forandret, men kastet om kull. Skoggrensen flyr oppover fjellsidene. Isbjørner kommer krypende ut av hiet lenge før tiden. Vinteren er kortere de stedene det fortsatt er vinter. Andre steder er vinteren bare et fjernt minne for de voksne. For barn er den som en ren eventyrfortelling å regne, noe de aldri har opplevd og som for dem fremstår som ren fantasi.

Og vi ser fortsatt bare de første spede tegnene på det som kommer. Vi lever midt i Forandringens Tid, en som vil omskape verden enda mer enn den så langt har gjort.

Alt liv vil dø ut

Slik det ofte er så er det verre enn man tror.

Verdenshavene blir stadig surere og man pumper stadig ut mer forurensning, både CO2 og miljøgifter som gjør det enda surere og fylt opp med gift. Dette har man visst en stund, en god stund, men nå kommer det meldinger fra forskerne som de selv kaller dommedagsberetninger. Det er ikke snakk om at de roper ulv, men at de føler at de ikke kan rope høyt nok og kraftig nok fordi de føler at de da ikke blir trodd, ikke da heller. Forurensningen er «totalt ute av kontroll». Havet forsures ti ganger raskere enn man tidligere trodde, og i løpet av kort tid blir det så surt at mesteparten av livet der vil dø ut. Fra nederst til øverst i det økologiske systemet vil arter bli rammet. Noen vil bli rammet direkte, ved at det sure havet rett og slett vil stoppe deres muligheter til å eksistere der. Andre vil bli rammet indirekte, ved at maten deres ikke finnes lenger. Alle økologiske systemer er delikate, avhengig av en hårfin balanse for å kunne eksistere og trives, og nå har situasjonen gått fra galt til verre, fra truende til kritisk. Svart hav var et uttrykk som før ble brukt om deler av havet, en relativt isolert hendelse grunnet overfiske eller i hvert fall tilsynelatende midlertidige forhold. Nå er det en betegnelse som passer for hele Jorden. Det skjer først og blir verst i kalde områder, for så å spre seg sakte til de varme, inntil havet blir nærmest totalt livløst. Til og med oppdrettsfisk vil ikke kunne eksistere der.

Forhåpentligvis setter dette den endelige spikeren i likkisten for de som har ønsket å lagre CO2 i havdypet. Det var alltid et idiotisk, ubehjelpelig forslag. Nå blir det sinnssykt.

Alt dette er ikke en «bekymringsmelding», som diverse ledere både for nasjoner og private næringsliv elsker å kalle det, men et kamprop i en krig på liv og død, en krig som må kjempes mot hele den menneskelige sivilisasjon.

Dette er sivilisasjonen i et nøtteskall, selve dens essens: ødeleggelse, utryddelse av alt liv. For dette er ikke, for de som tror det et enkeltstående tilfelle, men det uunngåelige resultatet av sivilisasjonens eksistens. Det verste er slevsagt at vi allerede vet alt dette, at vi har visst det veldig lenge. Det har ikke manglet på advarsler. De er simpelthen bare enda klarere nå, og man kan lure på hvor mye klarere de kan bli før alle innser den uhyggelige sannheten: at alt liv på Jorden er truet, inkludert menneskene og drastiske, bortenfor drastiske tiltak blir igangsatt.

Et lite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Blandete følelser

Ødeleggerne (III)

De verst tenkelige scenarioene

Oljeindustrien

En logisk konskevens

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Kjemisk krigføring - vår stjålne fremtid

Kystbyer og dagens kyster en saga blott

Teknologiforherligelsen

Verdenskvernen

Kreftsvulst

Ikke egnet til å opprettholde liv

Femti prosent av Jorden omskapt av menneskene

Ødeleggerne (III)

I dag er det på dagen tjue år siden oljetankeren Exxon Valdez gikk på grunn i Valdez-sundet i Alaska. Både under og etter hendelsen har det kommet fram ting vi som mennesker burde ha vært foruten.

Når vi først fikk høre nyheten virket det dramatisk. Selv bevisstløse nyhetsreportere skjønte at noe viktig hadde skjedd. Jo mer vi fikk vite i timene, dagene og ukene og årene som fulgte jo verre ble det.

Hvaler, millioner av fisker og fugler og andre dyr døde under og etter grunnstøtingen.

Oljeselskapet Exxon Mobil, et selskap som for lengst hadde et slett rykte fikk med rette et enda slettere.

Her presenteres, til glede for alle sannhetssøkende lesere en mengde av verdens fremste grupper av ødeleggere, av industriselskap.

Den lokale eskimostammen kaller det «dagen da sjøen døde». Det er en treffende beskrivelse, en som slår ned i støvlene ethvert forsøk fra Exxon Mobil og industrivennlige personer på å bortforklare hendelsen.

Folk har flyttet fra stedet i bøtter og spann. Det er simpelthen ikke mulig å leve skikkelig der lenger. De som fortsatt bor der sliter med selvmord, depresjoner og en bunnløs aggresjon daglig.

Det ser slevsagt bedre ut nå enn det gjorde like etter forliset, men giften forblir i systemet. Det ligger fortsatt olje på strendene og det ansvarlige selskapet unndrar seg fortsatt ansvar. Fagfolk sier at det kan ta mange tiår og til og med århundrer før naturen i området har brakt seg selv tilbake i en viss balanse. Katastrofen foregår fortsatt, også fordi Exxon fortsetter å terrorisere tidligere og nåværende innbyggere med sine advokater og sin pengemakt og sin allmektige innflytelse i det moderne samfunnet.

Man snakker om en ulykke når det gjelder denne katastrofen, men det var egentlig ingen ulykke, men som The Alaskan Oil Spill Commission sier det:

«The grounding of the Exxon Valdez was not an isolated, freak occurrence. It was simply one result of policies, habits and practices that for nearly two decades have infused the nation's maritime oil transportation system with increasing levels of risk. The Exxon Valdez was an accident waiting to happen.»

Tre minutter over midnatt feilet mannskapet i forsøket på å rette opp skipet etter å ha seilt rundt et isfjell og gikk på grunn, og de enorme mengdene med olje, hele 40 000 tonn begynte å renne ut. Det har vært større katastrofer hvis man bare regner mengden olje, men ikke hvis man regner i ren naturødeleggelse og også tar i betraktning hva Exxon Mobil har foretatt seg eller ikke foretatt seg i katastrofens kjølevann.

Flere filmdokumentarer, inkludert en som vil bli sendt på BBC2 den 26. mars klokken 21.00 lokal tid tar skritt for skritt for seg den omfattende listen av feilgrep og feilaktig politikk som ledet til katastrofen. Dette er enda en veldokumentert vedvarende «ulykke». Ingenting har forandret seg. Om mulig så har selskap som Exxon Mobil fått enda større makt til å ødelegge livet på jorden de siste tjue årene.

Ulykkene fortsetter. Utslippene fortsetter. Det har, i større og mindre ulykker blitt sluppet ut olje som tilsvarer mer enn tre Exxon Valdez katastrofer bare i Valdez-området siden 1989.



Erstatningsoppgjøret etter katastrofen er et kapittel for seg. Det Exxon til slutt ble dømt til å betale, etter tjue år med rettstvister er for småpenger å regne.


Exxon har også vært aktiv i sine bestrebelser på å motvirke tiltak for å motvirke den menneskeskapte Globale Oppvarmingen og undergrave klimaforskningen. Forskerorganisasjonen Union of Concerned Scientists har i en rapport som ble offentliggjort for to år siden dokumentert at selskapet har brukt 16 millioner dollar, hundre millioner kroner på å skape forvirring og spre desinformasjon om forskning på den menneskeskapte Global Oppvarmingen. De har fabrikkert usikkerhet om oppvarmingen og årsakene til den, på samme måte som tobakksselskapene i sin tid gjorde med røyking. De har finansiert talløse organisasjoner og også bygget noen opp fra grunnen av for å skape et inntrykk av en uenighet som ikke finnes.

«Tvil er vårt produkt».

Og de har brukt sin enorme politiske innflytelse til å blokkere alle omfattende lovforslag som minsker deres makt og pengestrøm, og som kan bremse den Globale Oppvarming.

På tundraen i Alaska lekker det stadig ut olje fra deres operasjoner, flere hundre tusen liter bare de siste årene. Selskapets skip fortsetter å forurense de syv hav.

I det hele tatt. Exxon Mobil fortjener en plass blant de aller fremste når det gjelder å kåre de aller mest negative innflytelser i dagens verden.

Stort

Og så varmer det godt rundt hjerterøttene at Paul Watson og Sea Shepard Society fortsatt holder det gående. De gjør en jobb nesten ingen andre finner det verdt bryet å gjøre.

Det siste er at de kjørte sin flotte konfrontasjonslinje mot et japansk hvalfangstskip i Sørishavet. Japanerne kjører på det samme sleipe argumentet, den samme kvalmende løgnen som norge gjør, om at det hele er forskningsfangst. For å holde liv i en gammel, korrupt tradisjon på bare noen få gjenstående fiskevær og på grunn av pur, kvalmende nasjonalisme fortsetter begge landene med hvalfangst, en fangs som er tvers igjennom umoralsk og umenneskelig og en trussel mot de få gjenværende hvalene i havet. Menneskeheten står bak Den Sjette Store Utryddelse, en utryddelse som allerede omfatter 95 prosent av livet på planeten. Vi har gjort like stor skade på livet på Jorden som kosmiske katastrofer, og vi gir oss ikke, men tvert om øker tempoet i vår gigantiske uforstand.

Både Japan og Norge gir seg selv en kvote på nærmere tusen vågehvaler i året. Bare en hval er en for mye. La oss håpe at Sea Shepard og andre blir minst like aktiv når norges «forskningsfangst» starter til sommeren.

Ingen fred uten rettferdighet

Det er et gammelt ordtak, men mer aktuelt enn noensinne. Oslos gater eksploderte i ufred i kveld, og man fikk det vanlige sludderet om voldelige demonstrasjoner osv. TV2 hadde til og med sin «krimekspert» Johnny Brenna på plass, en mann med bakgrunn i det voldelige norske politiet. Mer fordomsfull reportasje enn TV2 sendte i kveld skal man lete lenge etter. Det ble stadig snakket om at man hadde ikke opplevd maken siden «de voldelige opptøyene på åttitallet, utført av de der Blitz-folka». Det at politiet brukte pepperspray mot demonstrantene som demonstrerte mot israel ble ikke nevnt med et ord. Det blir aldri nevnt.

Såkalte israelvenner holdt en demonstrasjon til støtte for sine venner barnemorderne og folkemorderne i kveld, og motdemonstranter, som endelig fikk nok av å lytte til løgnene som får kvalmen til å stige langt opp i halsen på en, begynte å reagere mot de som støtter barnemordere og folkemordere. Maktens bøller svarte som de alltid gjør, med køller og brutalitet og tåregass og pepperspray.

For de som ikke har hatt den glede av å bli gasset med tåregass og dusjet med pepperspray og blitt slått og sparket av politiet så kan jeg opplyse om det slett ikke er noen hyggelig opplevelse (tung sarkasme her). Det virker som om folk flest tror det er som å ta seg en tur i parken, virker som om folk flest er helt sløve. De tror det de vil tro, de løgnene de får servert på TV og i etablert media generelt, de mest utrolig løgner og bedrag. Fem svære politifolk banker opp en spinkel jente. Det blir filmet i all sin gru. Mange som står rundt er vitne til udåden, også tilfeldig forbispaserende og andre nøytrale. Ikke noe problem. Jenten var en voldelig blitzer. Hun fortjente det (tung ironi her).

Men Oslo sentrum var som et vepsebol i kveld, og folk som var forbannet på forhånd, både på israel og den slappe norske reaksjonen på israels handlinger fant seg for en gangs skyld ikke i å bli brukt som punchingballer og tok igjen, og dermed brøt «de voldelige demonstrasjonene» løs. Ufred hersket og den såkalte fredsdemonstrasjonen etterpå fikk et enda mer latterlig preg. Den minnet ettersigende alle ofrene for krigen. Morsomt. Man må omtrent lete med mikroskop for å finne israelske ofre. Tre av de israelske soldatene som ble drept ble til og med drept av andre israelske styrker, ofre for såkalt «feilbombing» (hva er rett bombing?).

I det siste har de av oss som kjemper for en rettferdig verden kalt for en verdensomspennende «Intifada», en generell oppstand mot hele det gjennomkorrupte og dypt urettferdige og umenneskelige systemet som dominerer dagens menneskehet. Det er på høy tid. Altfor lenge har Makten og dens bøller fått lov til å ødelegge verden og menneskeheten nærmest uhindret. Det som skjer i Palestina er bare enda et symptom på et hinsides sykt samfunn, men et veldig godt eksempel på det, fordi det får lov til å fortsette med verdenssamfunnet og norges stilltiende godkjennelse. Hva skal til for at folk blir rykket brutalt ut av sløvheten som dominerer hele deres tilværelse?

Er det ønsket om fred for enhver pris? Er man så hjernevasket i løpet av dagens gjennomregulerte oppvekst at man godtar nærmest enhver umenneskelig handling, ethvert åpenbart bedrag uten vesentlig opposisjon? Stikker man hodet i sanden selv om det står en fyr med motorsag der klar til å kappe det av?

Svaret må bli et rungende ja.

Vel, de kan glemme fred. Det vil aldri bli fred uten rettferdighet, uten grunnleggende, udiskutabel, rungende rettferdighet. Vi er i krig alle sammen, noe som ligner en evig krig, fordi alt i dag er fullstendig skakkjørt og det blir ikke bedre, men verre og verre og verre. Uten rettferdighet er det bare en ting som for alltid vil dominere menneskenes tilværelse:

Krig.

Og da snakker jeg ikke om de helgeturene, de jaktlagene som verdens ledere arrangerer i fellesskap nå og da, der de lurer en mengde uniformerte idioter til å drepe hverandre og sprenge hverandre i filler, og enda flere ikke-stridende blør, lider og dør, og ingenting forandres, men noe langt dypere, fundamentalt.

Krigsguden Mars eksisterte ikke før sivilisasjonens begynnelse. Han vil ikke forsvinne før ved dens ende.

Den sultne verden

Det er ikke noe nytt. Folk i Afrika, med masse jordbruksland overalt rundt seg har sultet i årevis, på grunn av internasjonal handel. Importert mat utkonkurrerer lokal matproduksjon. Landene i lommen på internasjonal storkapital har ingen beskyttende tollbarrierer. Så, når det blir mangel på mat, når prisen på mat stiger sulter de.

Island er tilnærmet konkurs på grunn av den nyeste internasjonale såkalte finanskrisen. Det blir sagt at de har reservelagre av mat til noe over to måneder. Noen sier at Island er Norge uten oljen, en påstand jeg i hvert fall delvis kan slutte meg til.

Norge, i likhet med mange land i verden importerer stadig mer mat fra utlandet, en handel over landegrensene liberalistiske krefter oppmuntrer og tiljubler. Maten er for dyr her i landet, sier de. Det er jeg enig i, et stykke på vei. Deres løsning er import og stadig færre, mer effektive gårdsbruk her i landet. Jeg har ikke akkurat noe særlig til overs for bøndene, men det at stadig mer dyrkbar jord blir lagt brakk er et åpenbart problem, ikke bare for bøndene, men for oss alle.

Min holdning, min bestemte mening er dette: Alle mennesker, både enkeltpersoner og grupper bør være mest mulig selvforsynt med mest mulig. Alt et menneske trenger bør produseres på så lokalt nivå som vel mulig. Handel, spesielt handel som krever langtransport står bak enormt mye av naturødeleggelsene. Istedenfor å spise mat som «produseres» i vår egen hage eller i nabodalen henter vi stadig mer av maten stadig lenger unna, til og med fra motsatt side av kloden. Det hele blir stadig mer sinnssykt, bortenfor all fornuft. Og, som vi har fått demonstrert så ofte, det blir stadig mer et spørsmål om ren overlevelse. Med en tilnærmet kollaps av verdensmarkedet, noe som ikke bare er mulig, men som blir stadig mer sannsynlig vil det bli hungerkatastrofer overalt, ene og alene fordi vi, i vår verden av overflod har glemt våre mest grunnleggende behov. Vår tankegang har vokst seg så fjern fra en naturlig tilnærming at å kalle det kollektiv sinnssykdom slett ikke er å ta for hardt i. Når man ser hvilke prioriteringer som gjelder i dagens verden, hvor virkelighetsfjern offentlig debatt er, så sitter man bare og rister på hodet.

I et samfunn der vi har stadig større grad til å bli bekymret er folk flest ubekymret, i hvert fall når det gjelder de store linjene som dreier seg om overlevelse, mens det er det vi virkelig burde ha bekymret oss om.

Ekstremt lokalt selvstyre, i diverse varianter er veien å gå, av mange grunner, der det å være selvforsynt er den aller viktigste. I områder der mennesker ikke kan overleve på egenhånd bør det rett og slett ikke bo folk.

Det blir ingen vinter

Den første egentlige høstdagen var på torsdag, den første dagen under ti grader. Selv om det i dag har vært godt over ti grader og varm vind over store deler av landet så er det en rimelig konklusjon. Så langt i år har det knapt vært kuldegrader, knapt i nærheten av det engang, selv høyt til fjells.

Så sent som på syttitallet og tidlig i åttiårene kom den første snøen tidlig i oktober, og ikke mange dagene etter det lå det tykt med snø overalt. Den lå ikke nødvendigvis lenge her vest ved kysten, men den kunne gjøre det. Den kom og forsvant, kom og forsvant hele vinteren. Vinteren var fra oktober til april, hvert eneste år. Alle månedene var kalde. Noen var litt mindre kald, men snøen var et vedvarende nærvær. Veien fram til hovedveien måtte brøytes nærmest konstant. Det var stålis på det store vannet nedenfor huset vårt i april, ved sen påske. Det var vinter. Det fantes ingen varme måneder. At for eksempel november eller desember skulle få vedvarende vårtemperaturer var helt utenkelig og ville ha fått mange til å tro at verdens ende var nær.

Den siste noenlunde skikkelige vinteren var i 1987/88. Da lå snøen som silkeskiføre i fjorten dager. Etter det har vi rett og slett ikke hatt vinter. Det har vært noen få, isolerte kalde perioder i det som tidligere var vintermånedene, men ikke vinter slik den tidligere ble definert. Moren min var en skikkelig nidkjær statistiker. Hun holdt orden på både temperatur og snø og vær hele året. Sekstitallet var iskaldt. Syttitallet kald. På åttitallet begynte vi alle å oppleve en markant forskjell. Det som vi tidligere hadde tatt for etablerte sannheter måtte bare kastes ut av vinduet. Det som før var syv måneder med isende kulde er nå bare et minne. Vi opplever ikke engang noe særlig med slaps lenger, fordi det så sjelden er snø, og når den kommer så forsvinner den gjerne igjen på en dag eller to.

Faren min trodde ikke på det. Han bare blåste av det, som så mange andre. Men da han så påskeliljer i hagen i desember i 1995 ga han opp og ble «troende». Selv den staeste person i verden (og han var sta) vil, med få unntak til slutt gi opp ovenfor endelige, overveldende bevis.

Med andre ord, mine observasjoner, både lokalt og i resten av verden stemmer fullstendig med det vi nå alle kan lese om den menneskeskapte Globale Oppvarming. Og den har gått og går langt hurtigere enn selv den mest ihuga pessimist trodde på forhånd. Isen på nordpolen var nesten borte i år. Den vil være borte om sommeren innen få år. All is på kloden smelter hurtig, også innlandsisen på Grønnland og i Antarktis.

Liker du at vinteren blir borte, sier du? Vel, jeg liker ikke vinter selv, eller noe som engang ligner, jeg, men jeg vil påpeke at de som blåser vekk forandringene med en sånn likegyldig uttalelse knapt har tenkt igjennom saken. Dette er bare en av mange virkninger av den menneskeskapte, Globale Oppvarmingen, og bare starten på en altomfattende serie av hendelser som vil spinne mer og mer ut av kontroll. Huset mitt blåste nesten ned i dag. Det som før ble kalt høststormer var knapt annet enn en flau bris sammenlignet med det vi har i dag, og det vi har i dag er kinaputter sammenlignet med de atombombene som kommer. Oppvarmingen som allerede er i systemet vil føre til det som før ble kalt hundreogfemtiårsvinden, som nå blir kalt tusenårsvinden, uansett om vi hadde stoppet all forurensning i morgen. Siden vi ikke vil gjøre det vil tusenårsvinden bli enda verre. Havet vil stige med rundt sytti meter og legge alle kystbyer under vann. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten i dag. I løpet av få år vil starte en folkevandring verden aldri før har sett maken til.

Dette er slett ikke apokalyptiske forestillinger basert på religiøse feberfantasier, men lett etterprøvde sannheter som enhver bør innse. De som så fanatisk og skråsikkert avviser denne overveldende sannheten fremstår som skikkelig virkelighetsfjerne og uansvarlige på meg, enten de er betalt av oljeindustrien (som de aller fleste er, mer eller mindre) eller bare stenger seg inne i sin egen lille boble.

Virkningene av den menneskeskapte Globale Oppvarmingen vil bli langt mer uoversiktlig og langt mer omfattende enn selv den mest klartenkende av oss kan forestille seg. Det vi har sett så langt er bare ørsmå krusninger på det opprørte havet som nærmer seg med stormskritt.

Tillegg:

Fra metrolygisk institutt i dag klokken 14.00:

Oslo 12
Lillehammer 11
Gardermoen 11
RØROS 9
Bergen 12
Kjevik 12
Stavanger 12
Molde 14
Værnes 13
Bodø 8
Tromsø 6
København 12
Stockholm 12

Krise, hvilken krise?

Dette dreier seg ikke om folk som lever over evne, men går atskillig dypere enn som så.

Jeg har en mengde poenger å dele med folk i denne saken.

De av oss som ikke har lån blir ikke rammet av dette, i hvert fall ikke direkte, selv om det nok kan ramme oss som individer på et senere tidspunkt.

Mange kjøper en masse de ikke har bruk for, og de gjør det attpåtil for penger de ikke har. Jeg har alltid hatt det synet at man må ha råd til noe, at man må ha tilstrekkelig kontanter før man kjøper noe, enten det er en vare eller tjeneste. Spesielt såkalte forbrukslån burde ha vært fullstendig fraværende. Men folk flest i dagens samfunn er så opptatt av ting, og å skaffe seg det siste nye som de slett ikke har bruk for at de legger all fornuft igjen i garderoben. De lar seg oppmuntre og lure av et forbrukerorientert styresett til å fylle opp huset med ting, med overfladiskhet.

Dette er viktig, for det er ikke bare deres sak. De bidrar til å segmentere det moderne samfunnet ytterligere, bidrar til ytterligere naturødeleggelser og en lang liste med mildt sagt uheldige utslag.

Er denne siste «krisen» egentlig så uheldig? Det den gjør er egentlig bare å sette ned tempoet i det før nevnte moderne samfunnet, sette ned tempoet på naturødeleggelsene og rovdriften på resurser, og dessverre bare i mindre grad.

Et positivt utslag er at det blir satt søkelyset på den generelle grådigheten, men folk ser likevel ikke til å skjønne stort, til å egentlig ta det til seg, blant annet fordi media som vanlig har en vinkling som ikke engang er i nærheten av en noenlunde brukbar en.

Nei, dette er ikke noen krise. Man kan dog si at det er et symptom på den større krisen som forlengst er godt i gang, og som vil slå ut i full blomst om få år, den som dreier seg om rovdriften på resurser, på resursknapphet, på menneskenes forhold til naturen, til våre omgivelser, hvordan vi foretar en vedvarende ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag, hvordan vi foretar et sakte, kollektivt selvmord, og våre håpløse prioriteringer i så måte.

Det er å sette saken i perspektiv, det nyhetene burde ha handlet om, ikke en ørliten forstoppelse i den syke pengestrømmen som i dag til de grader dominerer og kveler vår bevissthet, og som dreper oss like sikkert som en kule i hodet.

Kystbyer og dagens kyster er en saga blott

Når vi ser på nåtidens brutale bilder og sannheter fra Galveston, New Orleans, ødeleggelsene forårsaket av de stadig sterkere tornadoene i det amerikanske midtvesten, fra Karibia, fra India, Bangla Desh, Kina, Taiwan (for fjerde gang i år), Storbritannia og talløse andre steder så ser vi et bilde på fremtiden.


Grunnen til at jeg fokuserer på USA istedenfor katastrofene i India osv, som ofte er langt verre, er at USA er et rikere land og har større ressurser til å motstå uvær og til gjenoppbygning. Med andre ord: de åpenbare poengene kommer bedre fram.

Orkanen Ike traff kysten som en relativt svak orkan, styrke to av fem. Likevel ligger rundt hundre tusen husstander under vann og slik vil det fortsette lenge. Havnebyen Galveston har blitt havbunn og millionbyen Houston blir rammet av «vegger av vann». Redningsmannskaper rykket ut til de første, desperate ropene på hjelp, men måtte hurtig innstille hjelpen, både fordi de ikke hadde kapasitet til å fortsette og fordi været var for dårlig.

Noen norske bloggere basert i USA mente i forbindelse med årets tidligere orkaners gjerninger som stod i kø i området at saken ble overrapportert i norsk presse. Jeg tror ikke de vil si det høyt nå lenger. Bare noen dager etter at steder blir knust av vind og vann kommer neste storm. Bare tre år etter at New Orleans druknet og store deler av byen ble lagt i ruiner, skjedde det nesten igjen. Større deler av byen er fortsatt fylt med vrakrester.

USA var forberedt da New Orleans på ny var truet. De var forberedt nå, selv om de kanskje slappet litt av da New Orleans unnslapp det verste denne gangen. Men det nytter ikke. Redningsmannskapene er hjelpeløse. De kan ikke settes inn før været blir bedre. USA var ikke forberedt. Ingen andre nasjoner har noensinne brakt verdens eneste Hypermakt i kne. Naturen gjør det med et skuldertrekk.

Orkaner blir styrket i sin ferd over havet, svekket når de når land. Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen har ført til at havet blir varmere og orkaner blir kraftigere jo varmere vann de ferdes over. Det som for tjue år siden kanskje bare ble en flau bris blir nå en orkan.

I Storbritannia har kystland og det umiddelbare innland blitt nærmest rutinemessig oversvømt de siste årene. Stormene kommer og vannet flommer fra himmelen. Alle rekorder brytes og brytes på ny og på ny. Dette er ingenting mot det som vil komme. Storbritannia ligger allerede nær nok tropiske varme hav til at stormer og rester av stormer når øyene lett, men det ingenting mot hva som vil skje, også lenger nord.

Og slik jeg føler trang til å påpeke hver gang jeg skriver om ting folk flest helst ikke ønsker å tenke på: Hvis du tror dette er det som gjerne kalles urealistiske dommedagsscenarioer så bør du snarest komme på andre tanker.

Havet stiger, og stiger mye fortere enn alle projeksjoner, enn selv de mest pessimistiske projeksjoner. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten, en smal, smal kyststripe tett på havet. Houston ligger ikke like ved havet, men den slapp ikke unna. I fremtiden vil stormer bli enda kraftigere og komme enda hyppigere. En gitt nasjon eller et gitt område innenfor en nasjon vil ha mer enn nok med å takle sine egne vedvarende naturkatastrofer til å kunne bry seg med hva som skjer med naboen. Tidlige tiders folkevandringer blir knøttsmå i sammenheng når den menneskeskapte Globale Oppvarmingens herjinger starter for alvor, over hele verden. Innlandet vil ikke være sikkert, ingen steder vil være det, og vinden vil blåse sterkt i fjellene også, men ingen mennesker vil kunne leve ved kysten lenger.

Andre arikler om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen på Uten Grenser:

Den glemte by

Feberhet Jord - verden drukner (I)

Feberhet Jord - verden drukner (II)

Fremtidens fabelaktige ruiner

2013

Falskhet i nittitredje potens

Den varme vinden

Gnist --> inferno

Den sanne svindelen avslørt

En ubehaglig sannhet

Forandringens Tid

Feberhet Jord - på kanten av stupet

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (IV): En vedvarende trussel

Jeg valgte med vilje å vente med å kommentere CERN-«eksperimentet» her på siden til etter at det har startet i et sannsynligvis forgjeves håp om at det skal være lettere for folk å forstå min bastante motstand mot det.

I følge forskerne selv er det «et forsøk på å gjenskape tiden like etter The Big Bang».

Med andre ord: man leker med Universets fundamentale krefter og innrømmer det, utbasunerer det fylt til randen av stolthet og selvtilfredshet.

Det er så mye galt, så mye fundamentalt galt med dette og hele tankegangen bak det at jeg kunne ha skrevet en bok om det. Her følger noen av de viktigste momentene i sinnssykdommen:


Dette er ikke noe nytt. Slett ikke. Det er en fortsettelse av all den tuklingen med naturen og naturens krefter menneskene har drevet med lenge nå. Naturen er ikke bra nok i seg selv. Den skal tukles med, «forbedres» og uten tanke for konsekvensene. Et faktum står nemlig overordentlig klart for de av oss som ser på den teknologiske utvikling med et kritisk blikk: jo mer «avansert» den blir jo farligere blir den, jo høyere blir oddsen for at noe skal gå skikkelig galt. Dagens teknologiske nivå er ikke bare en trussel mot vår helse, men også mot selve vår eksistens.

Madame Curie oppdaget radioaktivitet i Bekblende. Hun fant Døden i en haug med støv. Det er ikke noe beundringsverdig ved det. Hun døde, men de da uoverskuelige konsekvensene av hennes uoverlagte handlinger for hennes ettertid ble langt mer dramatiske. Hun er en av mange vitenskapsmenn man bør holde direkte og indirekte ansvarlig for alle dødsfallene som fulgte, for bombene som til dags dato holder verden som gisler, for den livsfarlige og generelt skadelige kjernekraftteknologien.

Før den første atombomben ble sprengt i New Mexico, USA mente flere at dens ild aldri ville slukke, at den ville tenne på atmosfæren i en ild som ville omspenne hele planeten. Det skjedde ikke, men det har skjedd mye annet som så visst er mer enn ille nok. Menneskehetens utslettelse, suksessen for vår kollektive selvmordstrang ble utsatt, ikke stoppet.

I dag er det mange selvpåførte trusler som truer oss. CERN er så visst en av dem. Testingen har bare så vidt startet. Jeg fryktet, men trodde egentlig aldri, kanskje fordi jeg også er dum eller helst vil tro det beste på at noe ville skje med en gang. Men testene fortsetter og blir stadig mer avanserte. Hvordan vil de arte seg et år, ti, femti år fra nå?

Man gjenkjenner lett «argumentene» vitenskapen og dens forsvarere kommer med. Kosmisk stråling bombarderer Jorden hele tiden og kolliderer hele tiden. Hvorfor skaper ikke de for eksempel farlige sorte hull? Som vanlig oser deres argumentasjon av arroganse, av hybris. De klarer aldri å gjenskape naturlige prosesser, bare etterligne dem, og veldig ofte med katastrofalt og/eller tvers igjennom skadelig resultat som på sikt blir vel så katastrofalt. En katastrofe kommer ikke nødvendigvis hurtig, men er som CERN en vedvarende trussel, en vandrende katastrofe, en som venter på oss, et sted i fremtiden. Det er ikke en usikker spådom, men en uavvendelig garanti. Så lenge CERN og dens like eksisterer vil den være en uhyggelig trussel mot alt som lever.

Så kommer jeg igjen tilbake til det med prioriteringer. De ENORME ressursene som brukes til dette er slevsagt et argument til å ikke gjøre det. Det burde vært en selvfølge at man burde ha prioritert helt annerledes. Men det pøses generelt sett inn enorme summer i å tukle med naturen i dag, og på å ødelegge den. Det man bruker på å bevare livet på Jorden, på å forsvare det og dets integritet er bare småmynt i forhold. Menneskene har allerede så godt som gjennomført Den Sjette Store Utryddelsen. En kuriositet her er at SEKSTEN arter har blitt utryddet i norge bare siden dagens regjering ble dannet. Det naturen og Universet trenger millioner av år på oppnår menneskeheten på noen få år. Der Universet bruker en komet eller en kosmisk katastrofe klarer menneskene ved hjelp av sine små maskiner og sin utholdenhet og talent for ødeleggelse.

Ja, det er så visst sinnssykdom satt i system. Det er slett ikke det som nedlatende kalles «dommedagsscenarioer», men uomtvistelige fakta.

Vitenskapen har for lengst blitt den nye, ufeilbare religionen og dens yppersteprester jobber konstant og utrettelig med menneskenes utslettelse som uunngåelig mål. Bill Joy, en av IT-pionerene skrev for en del år siden en kritisk artikkel om utviklingen av genteknologi, nanoteknologi og robotteknologi (GNR), om deres altomfattende farer, både hver for seg og sammen. Hans og andres marerittversjon har ikke blitt noe mindre sannsynlig siden det. Hans og andres advarsler har knapt nok blitt realitetsbehandlet overhodet.

Som vanlig!

Målet til fremtredende forskere som Hans Moravec og kumpaner er blant annet å downloade menneskenes bevissthet til robothjerner.

Alle som trekker på skuldrene og/eller er begeistret (ja, de finnes, og de skåler og brøler) for CERN og alt det andre som foregår bør virkelig begynne å skru hodet fast på kroppen.

The Day the Earth Stood Still (2008)

Det er mange kommende filmer som blir omtalt, både i det vide og det brede, i mange forskjellige fora, den ene mer likegyldig og tullete enn den andre. Den potensielt beste og aller, aller viktigste av dem blir bare i liten grad nevnt.

Filmen er en nyinnspilling av Dagen Da Jorden Stod Stille fra 1951, men den er så radikalt forskjellig fra originalen at den fortjener å bli vurdert ut fra egne kriterier. Alternativt kan man si at endelig kommer en god nyinnspilling. Den stiller det aller viktigste spørsmålet i dag: hva vår hubris gjør med planeten, oss selv og alt liv på Jorden.

Klaatu kommer til Jorden for a redde den fra menneskene, fra menneskehetens rovdrift og ødeleggelser og han har tilgang til en totalt overlegen teknologi, en som gjør han i stand til å ødelegge all avansert jordisk teknologi. Han kommer som gjest, men finner fort ut hvordan vi behandler gjester, og undergangen starter. Byggverk, motorveier, biler, alt formet av menneskehender blir til støv i samme øyeblikk som det kommer i kontakt med de fremmedes overlegne verktøy.

Det er lenge siden Keanu Reeves, som spiller Klaatu har hatt gode roller, men her ser det ut til at han endelig er tilbake. Filmen er åpenbart godt laget. Hele traileren oser av kvalitet, av god historiefortelling og godt skuespill. Alt jeg har fått vite om filmen så langt gjør det. Handlingen blir bygget opp sakte, men sikkert, uten det hastverket som preger de fleste filmer. Jeg har store forventninger. Filmen blir kanskje ikke noen kassasuksess, siden gode filmer med et «negativt» budskap sjelden blir det, men dette er utvilsomt slike historier som bør bli filmet langt oftere.

Regissøren Scott Derrickson skriver for tiden på The Birds, en kommende nyinnspilling av Alfred Hitchcocks klassiker, på enda en sterkt forbedret dommedagsvision…

Klaatu til Helen, (om menneskeheten):

«If the Earth dies, you die.
If you die, the Earth survives».

Ugress

Man får en skikkelig god følelse innvendig når man ser grønne vekster trenge opp gjennom tjukk asfalt. Representanter for sivilisasjonen legger tykke lag som dekker jorden og sprøyter veksten som kommer opp gjennom alle de tykke lagene av asfalt og betong som skal kvele jorden, hindre den i å puste, men det nytter ikke. Livet er mektig og trenger ikke mye næring for å spire.

Jeg hater betong og asfalt, og velpleide hager, og det gjør virkelig godt å se livet spire der, se ugress gi ødeleggerne grå hår, se kaos vokse fra det kunstige kosmos av betong, asfalt, plastikk og glass (og store, trimmete plener) vi ser så altfor mye av i dag. Kort gress får ikke lov til å vokse seg langt og stort. Domestiserte blomster vokser bare i bed. Veldig pent, veldig… ordnet.

Man har såkalte grønne lunger, parker i byene, grønt i alt det grå, men ikke egentlig. Det er bare rekreasjon, et ørlite glimt av villmarken som fortsatt finnes utenfor kreftcellenes grå intethet. Men livet spirer fortsatt, midt i alt det grå og dødelige og ødeleggende, fra sprekker i betong og asfalten. En forlatt by blir dekket av vekster på bare noen tiår. Hundre år etter sivilisasjonens ende vil den knapt være synlig som annet enn bleke ruiner, falleferdige bygninger og falmende mareritt for de menneskene, nomadene som passerer dem på sin vei gjennom den evige villmarken.

En ruin er et fabelaktig syn.

Sivilisasjonen kveler, ødelegger og dreper alt liv på kloden. Talløse arter har forsvunnet, blitt utryddet på dens alter. Men den kraver konstant overvåkning og vedlikehold. Entropi får bygninger til å forfalle. Alt konstruert bryter sammen før det er bygget. Gartnere må slå plener, luke ugresset og arbeidere må plukke og dusje med gift det livet som spirer i alt det grå. Man utvikler stadig kraftigere gifter. Mennesket forgifter seg selv, i forsøket på å vedlikeholde den Døden vi kaller vårt hjem. Steinørkenen, dødscellen er ikke og vil aldri være vårt hjem. Vårt hjem er den grønne planten som spirer, langt der ute der lite fortsatt er endret, der «ugresset» vokser fritt og uhemmet.

Ugresset, enhver gartners mareritt er selve livet, og det er selve livet menneskeheten og dens verktøy fører krig mot. I all korthet så fører vi krig mot oss selv. Hvis ordet schizofreni har noen gyldighet overhodet så er det blant de beste beskrivelsene av den moderne tilstand som noensinne har blitt brukt.

Primitivisme

Det er en politisk retning, et alternativ som stort sett blir holdt borte fra diskusjoner i dag når man diskuterer hvilken retning menneskeheten skal ta. Den kalles primitivisme og handler om å søke vår tapte fortid, vår lenge forsømte kontakt med naturen, med selve det livet vi har fornektet under hele den uendelig lange katastrofen kalt sivilisasjonen.

En katastrofe eller uhyggelig tilstand som dog bare har vart i skarve titusen år, en brøkdel av den tiden det har vært mennesker på Jorden.

Sivilisasjonen blir sett på som alt som er godt i menneskehetens tilværelse, men den er snarere det motsatte. Den forsterker alle våre dårlige sider, og oppmuntrer alt ved oss som er så fremtredende i dag, som naturødeleggelse, ruineringen av alt liv på kloden og alt det uhyggelige alle mennesker på Jorden blir konfrontert med daglig. Den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Noen hevder at det finnes flere sivilisasjoner, at det er flere måter å organisere en sivilisasjon på, men det er en veldig misforstått og nedbrytende holdning.

Det finnes bare en, og den er Døden, både den åndelige, den som bryter oss ned til maskiner, til tannhjul i et stort, oljet maskineri og den fysiske døden, enden for menneskeheten og alt liv på denne lille prikken i evigheten.

Å omfavne primitivismen er å søke vår opprinnelse, den som fungerte for oss i millioner av år, til på ny bygge oss et liv som nomadiske stammefolk. Vi er naturlige nomader. Det er en tilstand vi trives i, og vokser i. Jegere og samlere i naturen, der vi lever og ikke bare eksisterer. Å søke denne tilstanden, denne ilden innvendig er å si farvel til sivilisasjonen og alt ved den. Sivilisasjonen og villmarken kan aldri eksistere side ved side, fordi sivilisasjonen ved sin blotte eksistens sluker all villmark, all natur, alt liv rått. Sivilisasjonen er ensretting personifisert mens villmarken er variasjon inkarnert.

Så sivilisasjonen, som ikke er liv laga og som både vil kollapse av seg selv og som vi vil begrave i en storm av fryd forsvinner, som det marerittet den er, og vi lærer på ny å overleve og leve i villmarken. Vi lærer å bevege oss i stillhet, lærer å jakte, og å gjenkjenne de livets rytmer som våkner i oss etter vår lange søvn.

Dette vil ikke føre oss til et perfekt samfunn eller noe paradis. Noe slikt eksisterer ikke og vil aldri eksistere noen steder, heldigvis ikke. Men mot et samfunn som må jobbes med, som alle andre, et samfunn der barn blir oppmuntret til å tenke fritt og uavhengig, istedenfor å bli knust til støv, til intet som de blir i dag. Ett der de vokser opp som frie mennesker, som kreative og levende individer uten at dogmer og tvang blir hamret inn i dem fra fødselen, uten andre begrensninger enn det naturen selv setter.

Hvert enkelt individ og gruppe av individer vil kunne overleve i kraft av seg selv, uten å måtte stole på det som skjer eller ikke skjer langt borte, bortenfor enhver kontroll. Ingen vil lenger påstå at de eier jorden eller selv en bit av den, fordi selve tanken vil redusere muligheten for å overleve. Sann sunn fornuft vil nok en gang bli satt i høysetet. Det vil bli slutt på å skite i eget rede. Ingen gjør det, ingen som ikke er grepet av den kollektive sinnssykdommen vi alle lider av i dag.

Mange av dagens halvdøde mennesker vil peke på alt vi mister når sivilisasjonen styrter i det bunnløse, stinkende hullet den hører hjemme, men det er bare mer sivilisert tullprat, propaganda. Vi mister ikke noe som ikke finnes i betydelige bedre versjoner i villmarken. Vårt «liv» i dag er bare en blek skygge av det vi er født til å leve.

Punkt for punkt er villmarken og villskapen bedre. Vi vil være ved bedre helse, dramatisk bedre. Medisinen vil helbrede, ikke forgifte som i dag. Vi vil blomstre, vokse, istedenfor for å dø stykke for stykke. Vi vil leve i et variert samfunn, der ordet hierarki vil være et fremmedord, vil bli sett på som den sinnssykdommen det er. Mellom to og tre timer i gjennomsnitt hver dag vil bli brukt til å opprettholde livet. Resten av tiden kan bli brukt til å tenke, skape og leve. Hver ny dag, hva som ligger bak hver nye ås vil være en opplevelse. Dette er ikke ønsketenkning, men gjennomtenkte realiteter som millioner av dagens mennesker har prøvd ut og lengter etter å oppleve til fulle, uten at Dødens Samfunn finnes der som en kreftsvulst i våre liv. Verden vil bli stor igjen, vil bli endeløs på ny, og veldig mye mer vil bli riktig i verden.


Mennesket er grovt sett møtt med to sannsynlige alternativer i dag. Ett som bryter oss ned fysisk og psykisk og som vil føre til at jordekloden vil ende opp som en livløs, utbrent klump i verdensrommet eller ett der vi ikke bare vil overleve, men leve, trives og vokse.

Fortsatt sivilisasjon er ikke særlig sannsynlig, da den alltid vil bære i seg kimen til sin egen undergang, men hvis menneskehetens destruktive tendenser skulle makte å kvele planeten, til å betvinge den, under vår hæl, og dermed opprettholde dødens samfunn på bekostning av den siste rest av vår menneskelighet, så er den livløse klumpen det «naturlige» og uunngåelige sluttproduktet.

Ellers vil den simpelthen bryte sammen av seg selv. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, de stadig forverrede sosiale forholdene og det kommende pandemoniet vil komme nokså oppå hverandre og haste ganske så kraftig på det uunngåelige sammenbruddet.

Men det beste alternativet er simpelthen at vi velger å forlate dødens samfunn og alt dets forkvaklede tankegods jo før jo heller, ikke fordi vi må, men fordi det er det riktige å gjøre, og returnere til det livet vi så åpenbart er født til å leve.

Hva jeg savner i (blogg)verden(en)

Det jeg først og fremst savner er en sann radikal, kritisk og original bloggsamling, en som har nittini prosent innslag som virkelig betyr noe og en prosent svada, ikke motsatt, slik det er i dag. Jeg snakker ikke om en spesiell partipolitisk retning. Sann radikalisme i dag går ofte fullstendig på tvers av tidligere partipolitiske skillelinjer. Konservative dominerer i alle større leire. Sann radikalisme kaster alt gammelt tankegods på den søppelhaugen det hører hjemme.

De som lener seg mot sosialismen favoriserer en form for sensur. De som lener seg mot høyre favoriserer en annen form for det. Diktaturet har gode vekstmuligheter i begge leire. Den gamle høyre/venstre-aksen er for lengst død. Det er også den såkalte Treenighetsskalaen det såkalte sentrum har forsøkt seg med. Selv mener jeg at man må søke utenfor enhver skala, enhver båstenkning uansett hva man foretar seg.

Så, en samling bloggere der de ikke nødvendigvis er enig om alt, unntatt i sin klare avvisning av etablerte sannheter, der de gjerne kan uttrykke uenighet seg imellom, og ikke stopper hverandre fra å publisere noe, et sted, et miljø der det er «regelen», ikke unntaket å se på verden fra et unikt ståsted.

De Sanne Radikaleres Rønne (istedenfor Hus).

Grunn jord

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette diktet et dikt uten tittel, men jeg ombestemte meg.


Fjernt torden ruller mot deg
Under den grunne jorden
Trærne skjelver i forventning
Løv danser i den stille luften

Skygger danser i veggen av skyer
Som smiler til deg
Som griner mot deg
Under den bredbremmete hatten

Lyn mørklegger veien foran deg
De blunker og hilser deg
De spretter og svaier
Og knuser deg til støv

Støv dirrer i den stille luften
Over den grunne jorden
De synger med sine røde lepper
De skratter med sin hese røst

Dine føtter smiler
Ditt såre hode tramper
På den myke bakken
Og sliter ut slitte såler

Som dirrer den grunne jorden

Amos Keppler 2008-04-08

Fremtidens fabelaktige ruiner

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er reell, den er ekte og den er her, allerede godt i gang rundt oss, et faktum som går opp for stadig flere, unntatt de blinde og de grådige, de som tar imot penger fra storkapitalen for å lyve. Jeg har kjempet for at sannheten skal komme for en dag i snart tjue år, lenge før påstandene ble allmenn kjent, og nå, omsider er det veldig få som tviler lenger. Jeg og et fåtall andre hadde rett, og alle andre tok feil eller løy.

Det er jo hyggelig å få rett, slevsagt, men det er jo slett ikke det viktigste. Viktige deler av det etablerte samfunnet, ute av stand til å holde sannheten skjult lenger, har innrømmet det åpenbare. Vi kan alle se det, observere det, nær sagt med våre egne øyne. Vinteren er allerede så godt som borte, dens siste krampetrakninger kommer nå, istedenfor i slutten av april eller i begynnelsen av mai slik den pleide å gjøre. Her på vestlandet har vi hatt grønne knopper på trærne siden februar. De vitenskapelige funnene samsvarer med det folk med åpne øyne ser rundt seg. Isen smelter overalt, i fjerne og nære strøk.

Isen på nordpolen kan være borte allerede i 2013, men også før det. Smeltingen i år gikk langt lenger enn noen hadde forutsatt. Feilinformasjonen om Sydpolen ble lenge opprettholdt. Det ble påstått at innlandsisen rett og slett var for tykk til å smelte. Ja, denne utrolige påstanden ble lenge holdt i hevd. Men nå, blant annet etter at det kom fram at regjeringen i USA sørget for at viktige opplysninger (blant annet om mulig havstigning hvis isen på Sydpolen smeltet) ble holdt borte fra den siste offisielle rapporten fra IPCC har snøballen begynt å rulle, bokstavelig talt. Isen, også den tykke, tykke innlandsisen vil smelte ikke lenge etter den på Nordpolen. Rundt 2020 virker som et fornuftig tall. Det kan være 2015 eller 2025, siden man det er umulig å forutsi presist, men det blir snart.

Tregheten i naturen har til nå, til en viss grad bremset utviklingen. Havets evne til opptak av CO2 er en faktor der, men nå er det i ferd med å bli mettet. Taigaen i Sibir smelter og slipper ut enorme mengder CO2. Salget av allergimedisiner vinterstid slår nye rekorder. I det hele tatt, stadig flere rekorder blir slått på grunn av den økte varmen og den utvidete sommeren. Utviklingen skjer i et stadig raskere og akselererende tempo. Det som virket helt usannsynlig i går er sannsynlig i dag og allmenn sannhet i morgen.

Så, en viss erkjennelse har festet seg. Et ørlite skritt fremover har blitt tatt. Men det er nå arbeidet begynner eller burde begynne. I stedet skjer det ingenting eller bortimot ingenting av betydning eller reell verdi. Samfunnet fortsetter i samme spor, mens det eneste som øker er varmen og antall bortforklaringer og oppfinnsomheten til de som kommer opp med dem. Spør du meg burde de ha brukt denne utrolige oppfinnsomheten til menneskehetens beste, men det er meg.

Første skritt vil være å kartlegge alt som må vekk, og også alt som må gjøres for å forandre verden sakte men sikkert fra dagens ødeleggende samfunn til et liv i pakt med naturen, slik vi levde for veldig lenge siden. Det er ikke nok å bare pusse litt her og der på de ødeleggende prosessene som dominerer i dag. De må vekk, alle som en.

En klar plan, en skritt for skritt fremgangsmåte er nødvendig for å foreta en noenlunde styrt avvikling av sivilisasjonen, eller i det minste at vi forebereder oss grundig på den avviklingen Jorden selv for lengst har startet. Jorden har feber, fordi menneskene fungerer som en sykdom, slik vi lever i dag. Temperaturen stiger voldsomt, en reaksjon på sykdommen vi har introdusert. Den globale oppvarmingen er menneskeskapt, men reaksjonene på den er naturens antistoffer som angriper det som truer den, i alle dens former. Sivilisasjonen kommer, i løpet de neste tiårene til å drukne og bli smadret til pinneved, enten vi liker det eller ikke, og det er en veldig positiv utvikling. Tidligere har vi innbilt oss at vi står over naturen. Det kan vi ikke gjøre nå lenger. Det er en annen positiv erkjennelse som har kommet i det siste, at uansett hva vi gjør eller ikke gjør så vil Skumringsstormen komme. Det er ikke et resultat av en fantasi i fritt utløp, ikke en religiøs forestillelse, men målbare realiteter vi alle kan observere rundt oss daglig og i økende grad.

Så, vi må forberede oss på sammenbruddet, på kollapsen. Den uhyggelige Maskinen som har dominert vår tilværelse for så lenge er i ferd med å bli innhentet av skjebnen. Dens tid er omme, og for at vi ikke skal gå ned med den må vi foreberede oss, ikke for å redde Maskinen, men for å redde oss selv. Det finnes ikke flere sivilisasjoner, men bare en, og dens tid er omme, og det er en god ting, noe veldig, veldig positivt. Det beste hvert enkelt menneske kan gjøre er å forberede seg, enten alene eller sammen med andre. Tyrannene, ødeleggerne vil aldri gjøre det som trengs. Tyranniets ledere og ivrigste tilhengere vil som alltid gå ned sammen med det samfunnet de styrte med jernhånd.

For de av oss som alltid har bidratt så lite som mulig til dagens samfunn må målet være å bidra enda mindre, og gjøre seg minst mulig avhengig av det, og trene seg opp til leve ute i naturen så mye som mulig, inntil den dagen kommer at vi må gjøre det.


Jeg presenterer nok en gang bildet over. Den viser de britiske øyer når all is på kloden er smeltet, om førti, tretti, tjue eller ti år fra nå, når havet har steget sekstifire meter. Ikke to hundre år fra nå, ikke hundre, ikke femti, men snart. Kan du forestille deg hvordan verden vil være da? Jeg kan. Sivilisasjonen, den som ødelegger livet på Jorden, ødelegger alt som gjør livet verdt å leve er borte. De fleste av byene ligger under havets overflate. Resten er forlatt. De som ikke havet tok, tok stormen eller pandemoniet eller sammenbruddet i det moderne samfunnet. Menneskene, langt færre enn i dag strever etter å overleve i ruinene av dagens herskende galskap og har returnert til et jeger/samlersamfunn, det livet vi er født til å leve. Det er ikke automatisk et rettferdig samfunn. Rettferdighet og frihet må, som alltid jobbes for. Men forutsetningen for det er langt bedre enn i dag. I dag blir fokuset lagt på menneskenes heller dårlige sider, mens et naturlig liv fremhever våre aller beste egenskaper.

Ja, i fremtidens fabelaktige ruiner vil vi gjenfinne oss selv.

2013!!!

Først sa de at isen ikke ville smelte. Så sa de i løpet av dette århundret. Dernest 2050. Deretter 2030. Nå sier Wieslaw Maslowski og ett team av forskere fra NASA og Institute av Oceanology og andre steder at isen rundt Nordpolen vil være borte sommeren i 2013.

De sier at tidligere beregninger har vært altfor forsiktige og konservative. En rekke faktorer, som det at man har undervurdert temperaturstigningen, at isen tynnes fortere enn den krymper vil føre til at den forsvinner langt fortere enn selv de største offisielle og halvoffisielle pessimistene har uttalt.

Og når man legger til at Maslowski og kollegaene ikke engang inkorporerte utviklingen de tre siste årene så blir det hele enda mer dramatisk. Maslowski sier rett ut at smeltingen kan skje enda hurtigere enn de har beregnet.

Diverse bremseklosser i klimadebatten har, for å bruke deres egne ord «etterlyst mer nøkternhet i beregningene», men det blir bare mer og mer tydelig at det de kaller nøkternhet simpelthen er bedrag eller villedning eller skylapper så store som hus.

Disse nyeste resultatene er også relevant når det gjelder smeltingen av Jordens innlandsis, som i Antarktis, på Grønnland og i Himalaya, implikasjoner som er enda mer dramatiske for oss alle. Det er en stadig raskere, selvforsterkende prosess som er i ferd med å ta helt av.

Vi ser at det skjer, stadig tydeligere år for år. Folks observasjoner bekrefter vitenskapsmennenes funn. Naturen og omgivelsene forandres bortenfor all tvil. Menneskeheten får sin egen hubris midt i fleisen, og det er på høy tid å innse dette faktum.

Enda noen elfenbenstårn

«Ny bydel i Bergen heves en meter», heter det så fint i vaskeseddelen, i reklamen, i hvitvaskingen. Utbyggerne av den «nye bydelen» i Solheimsviken og på Damsgård er ettersigende svært så fremsynt og tar varslene om den menneskeskapte globale oppvarmingen på alvor.

En meter…

G. C. Rieber Eiendom og boligbyggelaget BOB har søkt hjelp hos Nansensenteret til å beregne vannstanden de neste hundre årene og kommet til at de nye bygningen vil stå trygt med «forholdsregelen».

Anslagene for havstigningen blir omtrent oppjustert daglig i disse dager, og et konservativt, uoffisielt anslag ligger i dag på rundt 16 meter inntil 2030. Nansensenteret har alltid vært tilbakeholden og tatt aktivt del i den offentlige berolighetspolitikken satt i scene av både offentlige og private myndigheter, både av regjeringer og industrien, så det er ikke overraskende at de hjelper G. C. Rieber Eiendom og BOB med salget av disse bygningene og leilighetene.

Jeg har for lengst begynt å se meg etter et hus høyt til fjells og langt inne i de norske fjelldalene, og det bør også alle andre gjøre.

Det eneste de oppnår ved å flytte inn på disse kontorene eller i disse leilighetene er at alternativt vil få svømmebasseng eller undervannsrom overalt og at de vil trenge dykkerdrakt for å kunne bo der.