Primitivisme

Det er en politisk retning, et alternativ som stort sett blir holdt borte fra diskusjoner i dag når man diskuterer hvilken retning menneskeheten skal ta. Den kalles primitivisme og handler om å søke vår tapte fortid, vår lenge forsømte kontakt med naturen, med selve det livet vi har fornektet under hele den uendelig lange katastrofen kalt sivilisasjonen.

En katastrofe eller uhyggelig tilstand som dog bare har vart i skarve titusen år, en brøkdel av den tiden det har vært mennesker på Jorden.

Sivilisasjonen blir sett på som alt som er godt i menneskehetens tilværelse, men den er snarere det motsatte. Den forsterker alle våre dårlige sider, og oppmuntrer alt ved oss som er så fremtredende i dag, som naturødeleggelse, ruineringen av alt liv på kloden og alt det uhyggelige alle mennesker på Jorden blir konfrontert med daglig. Den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Noen hevder at det finnes flere sivilisasjoner, at det er flere måter å organisere en sivilisasjon på, men det er en veldig misforstått og nedbrytende holdning.

Det finnes bare en, og den er Døden, både den åndelige, den som bryter oss ned til maskiner, til tannhjul i et stort, oljet maskineri og den fysiske døden, enden for menneskeheten og alt liv på denne lille prikken i evigheten.

Å omfavne primitivismen er å søke vår opprinnelse, den som fungerte for oss i millioner av år, til på ny bygge oss et liv som nomadiske stammefolk. Vi er naturlige nomader. Det er en tilstand vi trives i, og vokser i. Jegere og samlere i naturen, der vi lever og ikke bare eksisterer. Å søke denne tilstanden, denne ilden innvendig er å si farvel til sivilisasjonen og alt ved den. Sivilisasjonen og villmarken kan aldri eksistere side ved side, fordi sivilisasjonen ved sin blotte eksistens sluker all villmark, all natur, alt liv rått. Sivilisasjonen er ensretting personifisert mens villmarken er variasjon inkarnert.

Så sivilisasjonen, som ikke er liv laga og som både vil kollapse av seg selv og som vi vil begrave i en storm av fryd forsvinner, som det marerittet den er, og vi lærer på ny å overleve og leve i villmarken. Vi lærer å bevege oss i stillhet, lærer å jakte, og å gjenkjenne de livets rytmer som våkner i oss etter vår lange søvn.

Dette vil ikke føre oss til et perfekt samfunn eller noe paradis. Noe slikt eksisterer ikke og vil aldri eksistere noen steder, heldigvis ikke. Men mot et samfunn som må jobbes med, som alle andre, et samfunn der barn blir oppmuntret til å tenke fritt og uavhengig, istedenfor å bli knust til støv, til intet som de blir i dag. Ett der de vokser opp som frie mennesker, som kreative og levende individer uten at dogmer og tvang blir hamret inn i dem fra fødselen, uten andre begrensninger enn det naturen selv setter.

Hvert enkelt individ og gruppe av individer vil kunne overleve i kraft av seg selv, uten å måtte stole på det som skjer eller ikke skjer langt borte, bortenfor enhver kontroll. Ingen vil lenger påstå at de eier jorden eller selv en bit av den, fordi selve tanken vil redusere muligheten for å overleve. Sann sunn fornuft vil nok en gang bli satt i høysetet. Det vil bli slutt på å skite i eget rede. Ingen gjør det, ingen som ikke er grepet av den kollektive sinnssykdommen vi alle lider av i dag.

Mange av dagens halvdøde mennesker vil peke på alt vi mister når sivilisasjonen styrter i det bunnløse, stinkende hullet den hører hjemme, men det er bare mer sivilisert tullprat, propaganda. Vi mister ikke noe som ikke finnes i betydelige bedre versjoner i villmarken. Vårt «liv» i dag er bare en blek skygge av det vi er født til å leve.

Punkt for punkt er villmarken og villskapen bedre. Vi vil være ved bedre helse, dramatisk bedre. Medisinen vil helbrede, ikke forgifte som i dag. Vi vil blomstre, vokse, istedenfor for å dø stykke for stykke. Vi vil leve i et variert samfunn, der ordet hierarki vil være et fremmedord, vil bli sett på som den sinnssykdommen det er. Mellom to og tre timer i gjennomsnitt hver dag vil bli brukt til å opprettholde livet. Resten av tiden kan bli brukt til å tenke, skape og leve. Hver ny dag, hva som ligger bak hver nye ås vil være en opplevelse. Dette er ikke ønsketenkning, men gjennomtenkte realiteter som millioner av dagens mennesker har prøvd ut og lengter etter å oppleve til fulle, uten at Dødens Samfunn finnes der som en kreftsvulst i våre liv. Verden vil bli stor igjen, vil bli endeløs på ny, og veldig mye mer vil bli riktig i verden.


Mennesket er grovt sett møtt med to sannsynlige alternativer i dag. Ett som bryter oss ned fysisk og psykisk og som vil føre til at jordekloden vil ende opp som en livløs, utbrent klump i verdensrommet eller ett der vi ikke bare vil overleve, men leve, trives og vokse.

Fortsatt sivilisasjon er ikke særlig sannsynlig, da den alltid vil bære i seg kimen til sin egen undergang, men hvis menneskehetens destruktive tendenser skulle makte å kvele planeten, til å betvinge den, under vår hæl, og dermed opprettholde dødens samfunn på bekostning av den siste rest av vår menneskelighet, så er den livløse klumpen det «naturlige» og uunngåelige sluttproduktet.

Ellers vil den simpelthen bryte sammen av seg selv. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, de stadig forverrede sosiale forholdene og det kommende pandemoniet vil komme nokså oppå hverandre og haste ganske så kraftig på det uunngåelige sammenbruddet.

Men det beste alternativet er simpelthen at vi velger å forlate dødens samfunn og alt dets forkvaklede tankegods jo før jo heller, ikke fordi vi må, men fordi det er det riktige å gjøre, og returnere til det livet vi så åpenbart er født til å leve.