Et glass sprakk i kveld, bare et glass. Det ble sannsynligvis opprinnelig brukt som et ølglass, og kan ta opptil en pint med væske. Jeg fant det på gaten da jeg gikk ned fra Brann Stadion etter en kamp i 1975. Det stod tomt og mutters alene på et gatehjørne på Danmarksplass. Jeg kan ikke si hvorfor jeg bøyde meg ned og plukket det opp. Glasset skrek ikke akkurat til meg i sin ensomhet (tror jeg). Det var ikke sånn at vi manglet glass hjemme, snarere tvert om. Sannsynligvis var det bare en innskytelse, men jeg bar det i hvert fall med meg hele veien til sentrum, til bussen og hjem.
Glasset ble vasket, vasket grundig og vi, eller rettere sagt jeg tok det i bruk. Det ble mitt glass. Andre som har drukket av det kan telles på en hånd. Merkelig nok har jeg alltid brukt det til å drikke saft av, og aldri øl.
Spør meg ikke hvorfor.
Solbærsaft, blåbærsaft, alle kjente og ukjente typer saft, men aller mest de to.
I kveld sprakk det altså, mitt favorittglass av seg selv, uten noen dramatisk eller påviselig ytre påvirkning. Jeg antar det ble et offer for sin egen forgjengelighet.
Glass, som alle ting og levende vesener er forgjengelig.
Siden 1975 har dette vært en del av nesten enhver middag jeg har spist, enhver hjemmemiddag i det minste.
Det er ganske utrolig.
Jeg, som alltid passer på å variere alt mulig har i dette tilfellet syndet ganske ettertrykkelig mot det.
Mitt favorittglass har avgått ved døden. Jeg kaster det på havets bunn og på evighetens alter. Måtte det engang på livets elv finne andre lepper å bli kysset av og andre tørste struper å væte.
torsdag, april 30, 2009
onsdag, april 29, 2009
Plateselskapene og deres lakeier igjen
En typisk virkelighetsfjern plateselskap-propaganda fra «musikkglede og utbrudd» her:
Hvorpå han og andre setter i gang med en orgie av etablerte, totalt feilslåtte oppfatninger der de gjentar plateselskapenes propaganda og misforhold.
Nå var det korte svaret mitt litt enkelt, akkurat som hans innlegg var... enkelt. Utdypning finnes blant annet i mine innlegg Piracy saves music og Sann kunstnerisk frihet.
I tillegg er det dette jeg vil nevne: Hvis man vil ha glattpolert og gjennomkommersialisert produksjon, og hvis man vil selge seg selv til høystbydende går man til plateselskapene. Hvis ikke prøver man å få til ting selv. Og hvis man virkelig ønsker så klarer man det. Man får laget musikk, reklamert for den og spilt den live. Det blir ikke store, flashy produksjoner og store stadionkonserter, men bedre musikk, bedre liveopptredener og man markedsfører seg selv på en måte man er komfortabel med. Det er masse dyktighet i uavhengige miljøer, mye mer faktisk enn i etablerte miljøer. Men som sagt: ikke så flashy.
Jeg lurer på hvor lenge enkelte vil henge igjen i fortidens elendige løsninger, jeg.
Og for å gjenta til det kjedsommelige: Dette dreier seg ikke om opphavsrett, men hvorvidt gigantiske selskaper skal eie artister og deres arbeid eller ikke.
Eie, som i slaver, som de får til å hoppe gjennom ringen sin.
Og så dreier det seg også om storkapitalen og dens lojale støttespillere som ser på eiendomsretten som en hellig ku, uansett hvor store eiendommer og verdier et gitt konglemorat eller en gitt enkeltperson har.
«Til alle TPB disiplene...
Vi får snu litt på dette, om plateselskapene må vekk, hvordan skal dagens artister få tatt opp musikken sin, hvordan skal de få promotert den og hvem skal arrangere og betale for turneene/konsertene?»
Og mitt svar til han:
Jeg kan spille inn musikk på min PC. Det kan nær sagt enhver som driver med musikk i dag, og hvis ikke kan de lære det. De kan og promotere musikken selv, på Nettet, og de får betalt for å spille på mindre steder, der det er langt koseligere å lytte til dem.
Igjen lurer jeg på om du mener dette alvorlig.
Hvorpå han og andre setter i gang med en orgie av etablerte, totalt feilslåtte oppfatninger der de gjentar plateselskapenes propaganda og misforhold.
Nå var det korte svaret mitt litt enkelt, akkurat som hans innlegg var... enkelt. Utdypning finnes blant annet i mine innlegg Piracy saves music og Sann kunstnerisk frihet.
I tillegg er det dette jeg vil nevne: Hvis man vil ha glattpolert og gjennomkommersialisert produksjon, og hvis man vil selge seg selv til høystbydende går man til plateselskapene. Hvis ikke prøver man å få til ting selv. Og hvis man virkelig ønsker så klarer man det. Man får laget musikk, reklamert for den og spilt den live. Det blir ikke store, flashy produksjoner og store stadionkonserter, men bedre musikk, bedre liveopptredener og man markedsfører seg selv på en måte man er komfortabel med. Det er masse dyktighet i uavhengige miljøer, mye mer faktisk enn i etablerte miljøer. Men som sagt: ikke så flashy.
Jeg lurer på hvor lenge enkelte vil henge igjen i fortidens elendige løsninger, jeg.
Og for å gjenta til det kjedsommelige: Dette dreier seg ikke om opphavsrett, men hvorvidt gigantiske selskaper skal eie artister og deres arbeid eller ikke.
Eie, som i slaver, som de får til å hoppe gjennom ringen sin.
Og så dreier det seg også om storkapitalen og dens lojale støttespillere som ser på eiendomsretten som en hellig ku, uansett hvor store eiendommer og verdier et gitt konglemorat eller en gitt enkeltperson har.
«Å toe sine hender i kampen
mellom de mektige og de maktesløse
er ikke å være nøytral,
men å stille seg på de mektiges side.»
Freire
mellom de mektige og de maktesløse
er ikke å være nøytral,
men å stille seg på de mektiges side.»
Freire
Noen andre innlegg om samme og lignende tema på Uten Grenser.
Kommersialisering
Apropos Warner...
På høy tid
Friheten angripes fra alle kanter
Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
tirsdag, april 28, 2009
Kommersialisering
Å høre og se på at en rekke klassiske rockelåter har blitt brukt som musikk på en reklameserie for en kjent klesbutikkjede i det siste har krystallisert en del tanker hos meg, tanker som slett ikke er nye, men som nok en gang kommer til overflaten. Selve opplevelsen gjør meg dårlig.
Kommersialisering forvandler det som i utgangspunktet er eller kan være noe stort og verdifullt til noe billig og lite. Jeg har tidligere skrevet om det å selge seg, prostituere seg. Kommersialisering er en del av det og nært forbundet. Å selge seg er i kunsten, som i livet ellers å gå på akkord med sine verdier for å oppnå fordeler, enten økonomiske eller andre. De fleste av de gamle «heltene» gjorde det, til tross for at de ofte begynte med musikk med en svært kritisk holdning til både musikkselskapene og reklameindustrien. Når de hadde solgt noen millioner plater ble plutselig ikke deres opprinnelige kritiske verdier så viktig lenger. Vi ser resultatet av det i dag. De gamle melodiene er for lengst solgt til bruk i reklamebransjen. Den før ikke-nevnte butikkjeden trenger bare kontakte reklamefirmaet som sitter på reklamerettighetene, ikke den opprinnelige komponisten. Disse låtene har forlengst blitt gjennomkommersialisert og er i bruk på utallige reklamevideoer.
Men det oppleves like fælt hver gang man ser dem bli forbundet med alskens dritt.
Den andre tankerekken jeg gjør meg om temaet kommer til meg nesten hele tiden. Det gjelder de kommersielle bloggerne. De er om mulig enda verre… siden det de gjør ikke har noen verdi i utgangspunktet engang, men tvert om har bidratt til den allmenne forflatningen og fordummingen av samfunnet fra første stund.
De er vandrende reklameskilter. Det er det jeg ser når jeg leser bloggene deres eller til og meg bare ved å lese utdrag fra det de skriver. Jeg ser ikke mennesker i det hele tatt.
Reklame er en generell uting og finner stadig nye måter å dra oss inn i deres verden på. Det er ikke det at reklamen vil lure oss til å kjøpe noe vi slett ikke trenger som er aller verst, selv om det også er svært ille.
Det aller verste er livssynet reklamen formidler. Det snakker til sauen i oss alle, den lille stemmen i oss som ønsker å passe inn for enhver pris, som ønsker å være vellykket i samfunnets øyne, til flokkmentaliteten som hvisker til oss at vi bør være lik alle andre, den delen som ønsker å bli likt uansett hva vi må gjøre for å oppnå det.
Hvilket direkte menneskefiendtlig opplegg.
Dette har omgitt oss lenge, men de gamle måtene å lure folk opp i stry på gjennom reklame fungerer ikke like godt som før på Web 3.0, på Bleed, om du vil. I en verden der Internett blir en stadig større del av folks hverdag og eksistens er det den personlige reklame, reklameplakaten av kjøtt og blod (til forveksling) som funker best.
Fy søren for en verden vi lever i.
Kommersialisering forvandler det som i utgangspunktet er eller kan være noe stort og verdifullt til noe billig og lite. Jeg har tidligere skrevet om det å selge seg, prostituere seg. Kommersialisering er en del av det og nært forbundet. Å selge seg er i kunsten, som i livet ellers å gå på akkord med sine verdier for å oppnå fordeler, enten økonomiske eller andre. De fleste av de gamle «heltene» gjorde det, til tross for at de ofte begynte med musikk med en svært kritisk holdning til både musikkselskapene og reklameindustrien. Når de hadde solgt noen millioner plater ble plutselig ikke deres opprinnelige kritiske verdier så viktig lenger. Vi ser resultatet av det i dag. De gamle melodiene er for lengst solgt til bruk i reklamebransjen. Den før ikke-nevnte butikkjeden trenger bare kontakte reklamefirmaet som sitter på reklamerettighetene, ikke den opprinnelige komponisten. Disse låtene har forlengst blitt gjennomkommersialisert og er i bruk på utallige reklamevideoer.
Men det oppleves like fælt hver gang man ser dem bli forbundet med alskens dritt.
Den andre tankerekken jeg gjør meg om temaet kommer til meg nesten hele tiden. Det gjelder de kommersielle bloggerne. De er om mulig enda verre… siden det de gjør ikke har noen verdi i utgangspunktet engang, men tvert om har bidratt til den allmenne forflatningen og fordummingen av samfunnet fra første stund.
De er vandrende reklameskilter. Det er det jeg ser når jeg leser bloggene deres eller til og meg bare ved å lese utdrag fra det de skriver. Jeg ser ikke mennesker i det hele tatt.
Reklame er en generell uting og finner stadig nye måter å dra oss inn i deres verden på. Det er ikke det at reklamen vil lure oss til å kjøpe noe vi slett ikke trenger som er aller verst, selv om det også er svært ille.
Det aller verste er livssynet reklamen formidler. Det snakker til sauen i oss alle, den lille stemmen i oss som ønsker å passe inn for enhver pris, som ønsker å være vellykket i samfunnets øyne, til flokkmentaliteten som hvisker til oss at vi bør være lik alle andre, den delen som ønsker å bli likt uansett hva vi må gjøre for å oppnå det.
Hvilket direkte menneskefiendtlig opplegg.
Dette har omgitt oss lenge, men de gamle måtene å lure folk opp i stry på gjennom reklame fungerer ikke like godt som før på Web 3.0, på Bleed, om du vil. I en verden der Internett blir en stadig større del av folks hverdag og eksistens er det den personlige reklame, reklameplakaten av kjøtt og blod (til forveksling) som funker best.
Fy søren for en verden vi lever i.
Noen relaterte artikler på Uten Grenser:
Superkonsumenter
Prostitusjon
Alt koster noe
Nøkkelen til sjelen
Sann kunstnerisk frihet
Krisemaksimering?
Flere, bloggere og andre synes saken om svineinfluensaen er oppblåst. De bagatelliserer den ved å sammenligne med antall dødsfall på andre områder.
Jeg synes ikke saken er oppblåst i det hele tatt, selv om fokuset blir litt galt. Det ser ut til at vi er heldig denne gangen, blant annet fordi dette viruset ikke ser ut til å være så veldig smittsomt og at Tamiflu virker på det, men det betyr ikke at det ikke snart vil komme ett som er uendelig mye verre.
Hvis pressen hadde fokusert på det elendige smittevernet og den slappe holdningen hos folk flest hadde det vært bedre. Folk som kommer fra smitteområder i Mexico blir for eksempel ikke isolert, verken i områdene eller når de vender tilbake til sitt hjemland. Det er helt vanvittig.
Hvis viruset hadde vært veldig smittsomt, som et vanlig influensavirus gjerne er, og det er bare en tilfeldighet at det ikke er det, og medisinen Tamiflu (ubrukelig mot fugleinfluensaen) ikke kunne ha dempet de sterke symptomene ville vi allerede hatt en verdensomspennende pandemi verre enn den i 1918. Før «krisetiltakene» hadde vært satt i gang overhodet ville Pandemien allerede vært et faktum. Små variasjoner i arvematerialet og det ville ha vært tilfelle. Som sagt: dette er ikke «skremselspropaganda» eller «krisemaksimering», men kalde, isende kalde fakta. Verden vil bedras og lulles inn i en falsk følelse av trygghet, som vanlig.
WTO, Verdens Helseorganisasjon sier forøvrig at svineinfluensaen «er ute av kontroll», og har hevet trusselnivået fra 3 til 4.
Dette i all korthet
Jeg synes ikke saken er oppblåst i det hele tatt, selv om fokuset blir litt galt. Det ser ut til at vi er heldig denne gangen, blant annet fordi dette viruset ikke ser ut til å være så veldig smittsomt og at Tamiflu virker på det, men det betyr ikke at det ikke snart vil komme ett som er uendelig mye verre.
Hvis pressen hadde fokusert på det elendige smittevernet og den slappe holdningen hos folk flest hadde det vært bedre. Folk som kommer fra smitteområder i Mexico blir for eksempel ikke isolert, verken i områdene eller når de vender tilbake til sitt hjemland. Det er helt vanvittig.
Hvis viruset hadde vært veldig smittsomt, som et vanlig influensavirus gjerne er, og det er bare en tilfeldighet at det ikke er det, og medisinen Tamiflu (ubrukelig mot fugleinfluensaen) ikke kunne ha dempet de sterke symptomene ville vi allerede hatt en verdensomspennende pandemi verre enn den i 1918. Før «krisetiltakene» hadde vært satt i gang overhodet ville Pandemien allerede vært et faktum. Små variasjoner i arvematerialet og det ville ha vært tilfelle. Som sagt: dette er ikke «skremselspropaganda» eller «krisemaksimering», men kalde, isende kalde fakta. Verden vil bedras og lulles inn i en falsk følelse av trygghet, som vanlig.
WTO, Verdens Helseorganisasjon sier forøvrig at svineinfluensaen «er ute av kontroll», og har hevet trusselnivået fra 3 til 4.
Dette i all korthet
mandag, april 27, 2009
Kristendommen (og religion) kort oppsummert
Det startet med noen egyptiske og indiske osv skapelsesmyter, som igjen var et oppkok av enda eldre tidlige «hedenske» fortellinger. Dette ble så plukket opp av perserne og jødene, og spredte seg derfra til kristendommen og islam.
De kristne fikset litt på det her og der. Blant annet kirkefedrene i Nikea pusset opp ryktet til en fyr ved navn jesus, enda en oppdiktet figur uten noen rot i virkeligheten, men med plenty av låneord og «inspirasjon» fra de før nevnte hedenske mytene.
Kristendommen startet sitt korstog med en gang de fikk den minste makt i Romerriket og skapte troende av alle de ikke slaktet på det grusomste, også i norge. Olav Den Grusomme kuttet av hodene på alle de som ikke ville la seg døpe og satte dem på påler til skrekk og advarsel. Det funket over all forventning. Den suksessfylte kampanjen var avsluttet i løpet av noen tiår. Noen nordmenn klarte å flykte til Island, men de ble også omvendt til slutt.
De kristne og muslimene kranglet godt i århundrene som fulgte, selv om de faktisk var og er nokså enig. I den mørke middelalder tok de hånd om heksene, den siste rest av den gamle naturtroen, og torturerte dets tilhengere på det grusomste før de brente dem på bålet.
Dette i all korthet.
Slik slutter en typisk noenlunde fornuftig beretning om religion.
De kristne fikset litt på det her og der. Blant annet kirkefedrene i Nikea pusset opp ryktet til en fyr ved navn jesus, enda en oppdiktet figur uten noen rot i virkeligheten, men med plenty av låneord og «inspirasjon» fra de før nevnte hedenske mytene.
Kristendommen startet sitt korstog med en gang de fikk den minste makt i Romerriket og skapte troende av alle de ikke slaktet på det grusomste, også i norge. Olav Den Grusomme kuttet av hodene på alle de som ikke ville la seg døpe og satte dem på påler til skrekk og advarsel. Det funket over all forventning. Den suksessfylte kampanjen var avsluttet i løpet av noen tiår. Noen nordmenn klarte å flykte til Island, men de ble også omvendt til slutt.
De kristne og muslimene kranglet godt i århundrene som fulgte, selv om de faktisk var og er nokså enig. I den mørke middelalder tok de hånd om heksene, den siste rest av den gamle naturtroen, og torturerte dets tilhengere på det grusomste før de brente dem på bålet.Dette i all korthet.
Slik slutter en typisk noenlunde fornuftig beretning om religion.
søndag, april 26, 2009
En magisk natt
Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
lørdag, april 25, 2009
Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)
Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.
Rose Court
Damen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
Rose CourtDamen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
fredag, april 24, 2009
Pandemi
En ny, verdensomspennende pandemi, en sykdom som vil drepe mange millioner mennesker vil komme før eller senere. Dette er fakta og slett ikke «skremselspropaganda» (idiotisk uttrykk). I 1918 drepte en slik pandemi 40 millioner mennesker over hele verden. I 1968 drepte det som blir beskrevet som en mindre pandemi «bare» en million.
Virus forekommer naturlig i naturen, men forhold i det moderne menneskelige (eller umenneskelige) samfunn gjør potensielt sett resultatet langt mer fatalt, langt mer omfattende. Moderne storbyer og nær sagt all nåværende menneskelig aktivitet er en enorm fødestue for nye virus, og på grunn av det globale samfunnet kan det ramme alle i løpet av noen dager. En smittet person som når en internasjonal flyplass og det er gjort. En sykdom som før utslettet en stamme i en fjelldal, og så døde ut på grunn av mangel på næring, av mangel på nye offer vil nå true hele kloden.
Pandemien i 1918 spredte seg på grunn av Første Verdenskrig. Soldatene ble smittet på slagmarken i Frankrike, og når de reiste hjem brakte de sykdommen med seg, og det var før passasjerflyet kom på «banen», før moderne passasjertrafikk tok helt av.
Det tok hundrevis av år fra Svartedauden, en byllepest «la ut» fra Sem i Egypt med et skip av smittede og til den spredte seg til Nord Europa. Nå tar det noen timer.
Virusene (det ser ut til å være to) nylig oppdaget i Mexico og USA er sannsynligvis ikke starten på en gigantpandemi, av den gode grunn at den ikke har brutt ut her ennå. Det finnes ganske sikkert folk i norge som allerede bærer smitten i seg, og som er naturlig immun. Et dødelig virus som det i 1918 eller en byllepest som Svartedauden eller noe annet vil spre seg langt fortere og være langt mer dødelig, selv om dette viruset er uvanlig virksom i aldersgruppen 25 til 44 år, de som vanligvis er ved best helse og best beskyttet mot sykdom.
Det ene viruset er helt nytt, en blanding av virus funnet i mennesker, gris og fugler, og er ganske så sikkert et resultat av moderne husdyrhold. Mennesker lever tett på dyrene hele tiden. Det er slett ikke rart at sykdommer sprer seg fra dyr til mennesker og også til slutt smitter mellom mennesker.
Immunsystemet vårt er smadret på grunn av kjemiske gifter og generell nedbrytende forurensning. Det krever stadig mer medisin for å holde oss friske, og «medisinen» bidrar også i stadig sterkere grad til den generelle nedbrytningen av vår helse. Vi er langt dårligere rustet enn den stammen i den fjelldalen til å stå imot sykdom.
Fugleviruset, Ebola, dette siste og andre er bare et forvarsel, en ørliten krusning på havet mot den stormen som vil komme, vil komme snart.
torsdag, april 23, 2009
Apropos Warner…
Enda en helt utrolig historie om Internett og forbrukere har nylig sett dagens slitne lys i USA. I forrige uke så suspenderte Time Warner Media sitt direkte upopulære «pay per byte tilbud». De gjorde det etter talløse klager fra kunder og forbrukergrupper.
Men for oss som etter hvert kjenner godt til disse grådige, manipulative selskapene så slo Time Warner seg slevsagt ikke til ro med dette.
Ba de om unnskyldning for sitt elendige tilbud, fordi de har prøvd å lure kundene til å kjøpe en dårlig løsning?
Øh, nei.
Det de gjorde var å ta i bruk en falsk forbrukergruppe, American Consumer Institute. Grupper sendte brev til senator John Kerry og andre kongressmedlemmer der de støttet prisstrukturer som avgrenser nettilbudet. ACI er allerede beryktet, fordi de for en stund siden stod fram og påsto at Nettnøytralitet er negativt for forbrukere.
Slike falske grupper blir brukt av alle de store selskapene, både fra underholdningsindustrien og ellers. Exxon Mobil og andre oljeselskap har brukt dem aktivt for å diskreditere sannheten om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen for eksempel.
Den kjemiske industrien har brukt dem for å overbevise oss om at industrigifter er bra for oss osv.
De viser alle sitt sanne ansikt. Dette er profittjaget avslørt i all sin gru. Krigen om kontrollen av informasjonen tilspisser seg.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Men for oss som etter hvert kjenner godt til disse grådige, manipulative selskapene så slo Time Warner seg slevsagt ikke til ro med dette.
Ba de om unnskyldning for sitt elendige tilbud, fordi de har prøvd å lure kundene til å kjøpe en dårlig løsning?
Øh, nei.
Det de gjorde var å ta i bruk en falsk forbrukergruppe, American Consumer Institute. Grupper sendte brev til senator John Kerry og andre kongressmedlemmer der de støttet prisstrukturer som avgrenser nettilbudet. ACI er allerede beryktet, fordi de for en stund siden stod fram og påsto at Nettnøytralitet er negativt for forbrukere.
Slike falske grupper blir brukt av alle de store selskapene, både fra underholdningsindustrien og ellers. Exxon Mobil og andre oljeselskap har brukt dem aktivt for å diskreditere sannheten om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen for eksempel.
Den kjemiske industrien har brukt dem for å overbevise oss om at industrigifter er bra for oss osv.
De viser alle sitt sanne ansikt. Dette er profittjaget avslørt i all sin gru. Krigen om kontrollen av informasjonen tilspisser seg.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Dette var innlegg nummer 700 på Uten Grenser.
onsdag, april 22, 2009
På høy tid
Det er på høy tid å stoppe å kjøpe musikk, filmer og bøker osv. De etablerte utgiverne må stoppes. Salget må ned, ganske enkelt. Etablerte utgivere må tape så mye penger at de ikke har råd til sine dyre advokater, enda dyrere pressgrupper og betydelige bestikkelser av politikere. Ikke kjøp flere filmer, ikke mer musikk eller bøker, eller gå på kino eller gjør noe som støtter bransjen.
Dette er en krig. Det har vært det lenge, men det har kanskje ikke vært like klart for alle før nylig, men nå, med de massive angrepene på fildelere, pirater og fri bevegelse på nettet og nær sagt overalt er det på høy tid å handle.
De etablerte utgiverne gir stort bare ut dritt uansett, slapp listepop som får folk til å falle i søvn enda mer. Noen ganger lurer de enkelte til å tro at de gir ut musikk, lager filmer, gir ut bøker osv, men det er bare enda et bedrag.
Nå er jo dette bare ett av mange områder i det moderne samfunnet der tyranniet råder, men det er slett ikke en uviktig arena, fordi det går så mye prestisje. så et eventuelt totalt og uomtvistelig nederlag for makthaverne, og det er det vi snakker om her, vil slett ikke gå upåaktet hen.
Man vet hvordan de ser på «kundene» sine, på musikk, bøker og film osv generelt. Det de gjør og det de ønsker er å bidra til en forflatning og fordumming av menneskeheten, slik at de kan herje enda mer med dumme forbrukere. dette gjelder jo åpenbar kommersiell virksomhet, men underholdningsbransjen er så arrogant at de prøver ikke engang å skjule sine nedlatende holdninger.
La dem dø.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Det kommer vel ikke noe særlig av den, men man vet aldri i disse dager. I disse dager skjer det mye.
Dette er en krig. Det har vært det lenge, men det har kanskje ikke vært like klart for alle før nylig, men nå, med de massive angrepene på fildelere, pirater og fri bevegelse på nettet og nær sagt overalt er det på høy tid å handle.
De etablerte utgiverne gir stort bare ut dritt uansett, slapp listepop som får folk til å falle i søvn enda mer. Noen ganger lurer de enkelte til å tro at de gir ut musikk, lager filmer, gir ut bøker osv, men det er bare enda et bedrag.
Nå er jo dette bare ett av mange områder i det moderne samfunnet der tyranniet råder, men det er slett ikke en uviktig arena, fordi det går så mye prestisje. så et eventuelt totalt og uomtvistelig nederlag for makthaverne, og det er det vi snakker om her, vil slett ikke gå upåaktet hen.
Man vet hvordan de ser på «kundene» sine, på musikk, bøker og film osv generelt. Det de gjør og det de ønsker er å bidra til en forflatning og fordumming av menneskeheten, slik at de kan herje enda mer med dumme forbrukere. dette gjelder jo åpenbar kommersiell virksomhet, men underholdningsbransjen er så arrogant at de prøver ikke engang å skjule sine nedlatende holdninger.
La dem dø.
Aksjon på Twitter #stoppogkjøp
Det kommer vel ikke noe særlig av den, men man vet aldri i disse dager. I disse dager skjer det mye.
tirsdag, april 21, 2009
Friheten angripes fra alle kanter
Jeg har lenge vært bevisst det de fleste ser ut til å fortrenge eller lyve om: Friheten angripes fra alle kanter. Den angripes via offentlige lover, regler og forordninger, og også, i minst like stor grad fra kapitalismens og liberalismens våpendragere. Motivet er stort sett det samme; å få størst mulig kontroll over menneskenes liv og levnet.
Dagens verdensomspennende system må sees på som en helhet, der alle delene arbeider sammen for å undertrykke menneskene og menneskeligheten mest mulig.
Verdens maktsentra går som vanlig sammen for å hindre den relative friheten og herlige kaoset som hersker på Internett.
Friheten angripes på samtlige områder i dagens verden, i en altomfattende, total krig, men det er på Internett man merker det mest, fordi motstanden mot undertrykkelsen av en eller annen grunn er størst der, kanskje på grunn av at det er bortimot det eneste stedet man kan utfolde seg bortenfor et gitt punkt. På Internett er det vanskeligere å fange en, å fange forbryteren, opprøreren, mennesket.
Kanskje.
På Internet har man tilnærmet fri flyt av informasjon eller så nær fri flyt man kan komme i et undertrykkende samfunn, og bak det hele er det det makthaverne angriper.
Informasjon er makt.
Nye lover og forberedelsene til innføring av nye lover, av næringsvennlige tiltak mot den relative friheten på Internett står formelig i kø, i kø overalt.
Lovgiverne har alltid vært hengivne ovenfor industrien og storkapitalen. Dette er slett ikke noe nytt. Det nye er at det er en smule større oppmerksomhet om det i disse dager.
Det er en herlig suppe, med vilje, antar jeg som ikke er lett å få oversikt over. Kampen har blitt ført fram og tilbake i EU-systemet i ganske lang tid nå, og EU og USA er vel de to eneste virkelig viktige statlige aktørene. President Clinton prøvde på nittitallet å få sparket i gang det såkalte Internett 2, som i bunn og grunn var et nytt system, der USA skulle få større oversikt og makt, og han mislyktes fullstendig. Kampen i EU nå går mellom det frie Nettet, såkalt Nettnøytralitet, slik det mer eller mindre er i dag, eller ett der tilgangen kan begrenses av en gitt nettleverandør, der bare et fåtall sider kan finnes og leses av en kunde. De nye reglene kan for eksempel brukes til å stenge ute de som laster ned «ulovlig materiale».
I kveld stemte et stort flertall i EU-parlamentets industrikomite for det såkalte «tilleggsforslag 46», som gjør det ulovlig å stenge en person ute fra nettet uten en rettslig prosess, altså et fornuftig forslag som tilhengerne har kjempet hardt for å få inkludert i den såkalte Telekompakken (som underholdningsindustrien ganske så sannsynlig står bak). Hele styret rundt Telekompakken eller selve dens eksistens er en farse, da det slett ikke er nødvendig med lover på dette området, ikke på dette området heller.
Angrepet på Internett, på den frie ytring går fra høyre til venstre i det politiske system. Forskjellene går mellom individer, ikke partigrenser, slik det ofte er tilfelle. Venstresiden ønsker kontroll for sine grunner. Høyresiden har sine grunner. Resultatet blir det sedvanlige. Makthaverne i offentlig og privat forvaltning går sammen om å utvikle det moderne tyranniet ytterligere.
John Perry Barlow, republikaneren Barlow… grunnleggeren av Electronic Frontier Foundation på nittitallet mener som sant er at nettet i økende grad blir dominert av politikere og næringsinteresser, av begge i like stort monn. Han argumenterer med at folks hverdag har blitt digital og at inngrep der er et like stort inngrep på folks personlige frihet som å for eksempel sette dem fysisk i fengsel, og det er åpenbart riktig.
Han er svært lite på bølgelengde med sine kollegaer blant konservative og liberalister.
Til slutt: lovgivere og næringslivsfolk kommer som sagt med en rekke vikarierende argumenter for de nye lovene. Alt er fundamentalt sett bullshit. Det er bare mer lureri, og bør forkastes av alle som er opptatt av sann frihet og rettferdighet.
Og man bør protestere på alle mulige og umulige måter mot hele suppen. Å komme seg på Internett bør være like lett som å åpne døren til soverommet om morgenen. Det bør ikke være noen begrensninger, ikke mot fildeling, ikke mot noen form for kontroversielt materiale. All slik begrensning er en forbrytelse mot menneskeheten og menneskeligheten. Det er politikerne og pengemakten som innfører og ønsker å innføre de nye lovene som bør straffes, ikke de som politikerne og pengemakten ønsker å ramme.
Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.
Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
Eksterne artikler og ressurser:
Blackout Europe
Electronic Frontier Foundation
Internett kan bli «kabel-TV» i Europa
Hvem skal forsvare det frie nettet?
EU-avstemning om Nettets fremtid
Internetanvändarens guide till EU:s telekompaket
Hård slutstrid om internets framtid
mandag, april 20, 2009
Irans president Mahmoud Ahmadinejad har rett
Når Irans president Mahmoud Ahmadinejad kaller den israelske regjeringen «en rasistisk regjering» i sin tale på rasismekonferansen har han utvilsomt rett. Mye av det han også sier burde ha vært sagt av de som marsjerte ut, sagt for lenge siden. Situasjonen i Palestina forbedres ikke, men forverres og vil forverres dag for dag så lenge vestlige ledere kysser israels ræv, istedenfor å behandle landet og dets skiftende regjeringer som de krigsforbryterne, folkemorderne og forbryterne de er.
At israel er et rasistisk land bør definitivt med i slutterklæringen og det er helt idiotisk og uhyrlig at land boikotter konferansen på grunn av at de ikke ønsker å støtte det.
Nå må det sies at president Mahmoud Ahmadinejad og Iran's maktaaparat ikke er mors beste barn selv, men de blekner i forhold til israel og israels maktapparat.
Den norske utenriksministerens «bidrag» er bare patetisk, som vanlig.
At israel er et rasistisk land bør definitivt med i slutterklæringen og det er helt idiotisk og uhyrlig at land boikotter konferansen på grunn av at de ikke ønsker å støtte det.
Nå må det sies at president Mahmoud Ahmadinejad og Iran's maktaaparat ikke er mors beste barn selv, men de blekner i forhold til israel og israels maktapparat.
Den norske utenriksministerens «bidrag» er bare patetisk, som vanlig.
Et utvalg av tidligere innlegg på Uten Grenser om folkemordet i Palestina:
Hitling
En tvers igjennom riktig beskrivelse
Definisjonen på folkemord
En gledens dag (VI)
Ingen fred uten rettferdighet
Medløpere
500 fakler lyste opp Bergen
Israels sanne ansikt på ny og på ny
En ekstremt bløt spiss
Har staten israel noen eksistensberettigelse?
Støre slår til igjen
Terror i mente
Medskyldig
Israel ønsker å bombe norge
NATOs sanne ansikt
Blodige hender
Mordechai Vanunu uønsket i norge
søndag, april 19, 2009
Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg
En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.
Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.
Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.
En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.
Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.
Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.
Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.
Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.
Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.
Jungelens skråplan oppi bakken
Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
lørdag, april 18, 2009
Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen
Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.
På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.
Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.
Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.
For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.
Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.
Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.
Jeg foretrekker det.
Mange flere får sjansen.
Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.
I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.
Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.
Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.
På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.
Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.
Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.
For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.
Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.
Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.
Jeg foretrekker det.
Mange flere får sjansen.
Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.
I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.
Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.
Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.
Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
Himmelropende protest
Piracy saves music
Fortelleren - et grenseløst uttrykk
Forbryterske avgjørelser
Sann kunstnerisk frihet
Kriminell
Himmelropende protest
Tusen mennesker samlet i dag seg på Medborgarplatsen i Stockholm for en berettiget protest mot Pirate Bay dommen. Igjen burde folk ha fylt gatene. Dommen er, akkurat som nye lover innført de siste årene et fullstendig knefall for den mektige underholdningsindustrien.
Copyright bør ikke holdes av selskaper, bare av individer, og mektige kapitalkrefter bør definitivt ikke diktere dagsordenen. Copyright har blitt en vits, ett verktøy i de mektiges hender. Det som fra starten av var et våpen for den lille kunstner mot å bli utnyttet har nå blitt et våpen for de store selskaper for å utnytte den lille kunstner. At noen lar seg villig utnytte er dog ikke nytt.
Alle lovene og reglene som brukes mot piratene er ulovlig eller burde ha vært det, og bør fjernes på dagen.
Copyright bør bestå, men i en veldig endret form.
Dette dreier seg ikke bare om Pirate Bay, heller ikke bare om fildeling, men har langt større ramifikasjoner enn som så.
Copyright bør ikke holdes av selskaper, bare av individer, og mektige kapitalkrefter bør definitivt ikke diktere dagsordenen. Copyright har blitt en vits, ett verktøy i de mektiges hender. Det som fra starten av var et våpen for den lille kunstner mot å bli utnyttet har nå blitt et våpen for de store selskaper for å utnytte den lille kunstner. At noen lar seg villig utnytte er dog ikke nytt.
Alle lovene og reglene som brukes mot piratene er ulovlig eller burde ha vært det, og bør fjernes på dagen.
Copyright bør bestå, men i en veldig endret form.
Dette dreier seg ikke bare om Pirate Bay, heller ikke bare om fildeling, men har langt større ramifikasjoner enn som så.
fredag, april 17, 2009
Jeg tok henne bakfra
- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk
Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill
I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett
Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg
Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav
Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om
I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.
Amos Keppler 2009-04-17
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk
Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill
I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett
Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg
Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav
Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om
I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.
Amos Keppler 2009-04-17
torsdag, april 16, 2009
Skjebnens bok
Fra SKJEBNENS BOK:
I skjebnens bok finnes alt, alle hendelser, alle tider, alt som har vært, som er, som vil komme, alt som kan bli, alt som kunne ha vært.
Men hvem skriver den? Hvem fører pennen? Hvem vender hver enkelt av sidene, så mange at de ikke kan telles, mens de blåser i vinden? Skriver den kanskje seg selv, med en penn som beveger seg av seg selv over de gulnete arkene? Eller er det en hånd som beveger pennen, en som ikke kan sees, en som strekker seg tilbake i fortiden, tilbake til tiden før alt ble til, før tiden selv ble til, og som skaper seg selv av intet?
onsdag, april 15, 2009
En giftig vind blåser over landet
Rasisme er ikke verst når noen få praktiserer den, men når den blir legitim.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:
«Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt».
Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.
Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.
Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.
Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.
Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.
Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.
Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.
Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.
Enda en rasist åpenbarer seg
Steinar Lem sier at han ikke kunne ha skrevet sin rasistiske dritt hvis han ikke hadde vært dødssyk, men det er jo bare sludder. Slikt blir gjentatt i norsk offentlighet daglig, også på «human rights service», som spyr ut rasisme på daglig basis.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.
«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.
Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.
Andre innlegg om dette og lignende tema på Uten Grenser:
En fremmed i ditt øre
Hva får folk til å bli gode nordmenn?
Norsk rasisme - et historisk perspektiv
Rasistpartiet
Det multikulturelle
Fryktens politikk
tirsdag, april 14, 2009
Støtte
Ellers vil jeg uttrykke min støtte til kunstneren Bjarne Melgaard og hans kunst. Som jeg har påpekt tidligere så er det dette kunst bør dreie seg om, å utfordre etablerte og hellige sannheter og tabuer.
At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.
Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.
At det generelt sett er ulovlig og medfører streng straff å oppbevare bilder av nakne barn er helt forkastelig. Selve utnyttelsen, misbruken av barna bør angripes, ikke det å ta vare på bilder av dem. Nå er det grenseoppganger her man godt kan diskutere, men det går jo ikke i dagens hysteriske klima, der overgrepshysteriet når sinnssyke høyder.
Så vil jeg i sakens anledning uttrykke min negative holdning til Ada Sofie Austegard. Det at datteren hennes ble drept gir henne ikke rett til å trykke sitt forkvaklede syn på verden nedover alle andre. Dessverre får hun og mange andre av hennes type lov til å gjøre det. De har bidratt mer til offentlig og privat sensur enn noen andre. Slike folk er svært farlig i et samfunn som beveger seg stadig lenger i undertrykkende retning. De er langt skadeligere for barna enn mange av de personene de angriper, på grunn av det samfunnet de ønsker å skape.
Historier og andre innlegg om temaet på Uten Grenser:
Provokasjon
Kåte damer til salgs
Størknet blod
Fortelleren - et grenseløst utrykk
Enda et justismord
Overgrepshysteriet slår til igjen
Enda en oppblåst ballong stukket hull på
En farlig mann
1984
mandag, april 13, 2009
En fremmed lyd i ditt øre
Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?
Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.
Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.
Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.
Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.
Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.
Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.
Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.
Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.
Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.
Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.
Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.
Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.
Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.
Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.
Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.
Sensuren fikk et spark i ræven og det gjorde vondt
Twitteraksjonen mot sensur hos Amazon ble fabelaktig vellykket. De av oss som avskyr sensur i alle dens former fikk skikkelig grunn til å sveve noen timer i går.
Amazon satte et «adult»-stempel på alt de så på som kontroversielt, i dette tilfellet gjaldt det mest bøker om homoseksuelle, eller rettere sagt der homoseksuelle deltok i noen form, også barnebøker der foreldrene var av samme kjønn. Disse bøkene ble fjernet fra de allmenne søkerlistene og ble dermed mye vanskeligere å få tak i og til og med å finne. En aksjon på Twitter fikk ledelsen i Amazon til å krype til korset, til nærmest å snu i døren, med en dårlig unnskyldning om «teknisk feil».
Internett må igjen gis æren for at motaksjonen mot sensuren var så effektiv. Slikt kunne ta måneder og år før. Internett må også gis mye av æren for at sensur generelt er så lite effektiv i disse dager. Det finnes fortsatt mye upløyd mark, mye sensur som gjenstår. Et gitt samfunn har alltid gitt kunsten, i alle dens former skylden når noe går galt i et gitt samfunn, og de trenger å gjøre det ofte, nærmest konstant. De mest utrolige forklaringer og unnskyldninger blir gitt, men den offisielle forklaringen er aldri den riktig eller ærlig. For eksempel så har kampen mot utnyttelse av barn blitt brukt for å innføre og holde fast ved mye av den sensuren som i dag finnes på Nettet. Den unnskyldningen er ikke bedre enn alle de andre.
Tyranniets propaganda prøver konstant å ta oppmerksomheten bort fra hva en sak egentlig dreier seg om, fordi tyranniet ikke ønsker at sannheten skal komme fram, at den skal lyse i alles øyne, slik den ville ha gjort i ethvert fritt samfunn eller i ethvert samfunn som engang nærmer seg fritt.
Det er masse å ta tak i når det gjelder sensur. I dagens undertrykkende samfunn har den frie tanke og handling dårlige kår. Bare unntaksvis, som med #amazonfall opplever folk som avskyr sensur en glimmer av glede. «Uanstendige» bøker og filmer og musikk osv burde ha blitt feiret og opphøyet. I stedet blir de henvist til mørke bakgater og søkende sinn. Heldigvis er det forbudte farlig. Heldigvis er det tiltrekkende. Det viser den verden tyranniet ikke ønsker.
Derfor finnes sensur, og derfor må alle sterke og uavhengige mennesker kjempe imot enhver form for sensur med alt de er.
Amazon satte et «adult»-stempel på alt de så på som kontroversielt, i dette tilfellet gjaldt det mest bøker om homoseksuelle, eller rettere sagt der homoseksuelle deltok i noen form, også barnebøker der foreldrene var av samme kjønn. Disse bøkene ble fjernet fra de allmenne søkerlistene og ble dermed mye vanskeligere å få tak i og til og med å finne. En aksjon på Twitter fikk ledelsen i Amazon til å krype til korset, til nærmest å snu i døren, med en dårlig unnskyldning om «teknisk feil».
Internett må igjen gis æren for at motaksjonen mot sensuren var så effektiv. Slikt kunne ta måneder og år før. Internett må også gis mye av æren for at sensur generelt er så lite effektiv i disse dager. Det finnes fortsatt mye upløyd mark, mye sensur som gjenstår. Et gitt samfunn har alltid gitt kunsten, i alle dens former skylden når noe går galt i et gitt samfunn, og de trenger å gjøre det ofte, nærmest konstant. De mest utrolige forklaringer og unnskyldninger blir gitt, men den offisielle forklaringen er aldri den riktig eller ærlig. For eksempel så har kampen mot utnyttelse av barn blitt brukt for å innføre og holde fast ved mye av den sensuren som i dag finnes på Nettet. Den unnskyldningen er ikke bedre enn alle de andre.
Tyranniets propaganda prøver konstant å ta oppmerksomheten bort fra hva en sak egentlig dreier seg om, fordi tyranniet ikke ønsker at sannheten skal komme fram, at den skal lyse i alles øyne, slik den ville ha gjort i ethvert fritt samfunn eller i ethvert samfunn som engang nærmer seg fritt.
Det er masse å ta tak i når det gjelder sensur. I dagens undertrykkende samfunn har den frie tanke og handling dårlige kår. Bare unntaksvis, som med #amazonfall opplever folk som avskyr sensur en glimmer av glede. «Uanstendige» bøker og filmer og musikk osv burde ha blitt feiret og opphøyet. I stedet blir de henvist til mørke bakgater og søkende sinn. Heldigvis er det forbudte farlig. Heldigvis er det tiltrekkende. Det viser den verden tyranniet ikke ønsker.
Derfor finnes sensur, og derfor må alle sterke og uavhengige mennesker kjempe imot enhver form for sensur med alt de er.
søndag, april 12, 2009
Hva får folk til å bli gode nordmenn?
Noen spør hele tiden, til det kjedsommelige og skammelige hva som får folk til å bli radikale islamister og lignende, så jeg tenkte jeg skulle snu på det litt.
Hvilke mekanismer ligger til grunn når en gitt person i godt voksen alder er en god nordmann? Jo, det skal jeg si dere.
Han må, for det første være veldig godtroende, ha lett for å underordne seg autoriteter og generelt sett være en som følger, ikke en som tenker selv. Han må kjøpe, nærmest ukritisk at nasjonalisme og patriotisme er positive verdier, at det landet man tilfeldigvis har blitt født i og vokst opp i er mye bedre enn ethvert annet land på kloden, og ignorere mange momenter som motsier denne konklusjonen. I følge noen må vedkommende også være kritisk ovenfor innvandrere og aller helst ønske alle disse mørkhudete og fremmedkulturelle svina dit pepperen gror. Hvis ikke er han en forræder.
Et menneske blir uvilkårlig formet av sine omgivelser, av sin oppvekst og tidlige innflytelse. Man blir veldig mye et produkt av det samfunnet man har vokst opp i. En god nordmann stiller sjelden eller aldri spørsmål ved denne ofte ødeleggende prosessen, og blir en ivrig forsvarer av den, til et punkt der enhver som i sannhet stiller kritiske spørsmål ved både prosessen og dens uunngåelige resultat blir en Forræder. Denne nordmannen hilser korsfarernes flagg og ser på det med tårer i øyene og en klump i halsen, og skriker stille inni seg: død over norges fiender. Vedkommendes definisjon av hva som er norsk og hvem som er norsk er veldig snever. Det at han ser et menneske på gaten som er kledd litt annerledes enn folk flest er nok til at han skriker opp om «fremmed innflytelse». Han har gjerne en lang liste i hodet eller spikret opp på veggen over hva som utgjør disse elementene.
Dette og mange andre tilsvarende store og små ting er hva som får folk til å bli gode nordmenn.
Hvilke mekanismer ligger til grunn når en gitt person i godt voksen alder er en god nordmann? Jo, det skal jeg si dere.
Han må, for det første være veldig godtroende, ha lett for å underordne seg autoriteter og generelt sett være en som følger, ikke en som tenker selv. Han må kjøpe, nærmest ukritisk at nasjonalisme og patriotisme er positive verdier, at det landet man tilfeldigvis har blitt født i og vokst opp i er mye bedre enn ethvert annet land på kloden, og ignorere mange momenter som motsier denne konklusjonen. I følge noen må vedkommende også være kritisk ovenfor innvandrere og aller helst ønske alle disse mørkhudete og fremmedkulturelle svina dit pepperen gror. Hvis ikke er han en forræder.
Et menneske blir uvilkårlig formet av sine omgivelser, av sin oppvekst og tidlige innflytelse. Man blir veldig mye et produkt av det samfunnet man har vokst opp i. En god nordmann stiller sjelden eller aldri spørsmål ved denne ofte ødeleggende prosessen, og blir en ivrig forsvarer av den, til et punkt der enhver som i sannhet stiller kritiske spørsmål ved både prosessen og dens uunngåelige resultat blir en Forræder. Denne nordmannen hilser korsfarernes flagg og ser på det med tårer i øyene og en klump i halsen, og skriker stille inni seg: død over norges fiender. Vedkommendes definisjon av hva som er norsk og hvem som er norsk er veldig snever. Det at han ser et menneske på gaten som er kledd litt annerledes enn folk flest er nok til at han skriker opp om «fremmed innflytelse». Han har gjerne en lang liste i hodet eller spikret opp på veggen over hva som utgjør disse elementene.
Dette og mange andre tilsvarende store og små ting er hva som får folk til å bli gode nordmenn.
Strålende
Jeg synes det er flott, at det er strålende at tamilene først prøvde og så lykkes i å ta seg inn på Sri Lankas ambassade i norge. Det er lenge siden jeg begynte å irritere meg over at representanter for et tyranni har et fristed i andre land. Hele ideen er misforstått. Tyranniet og dets representanter bør tvert om forfølges hvor de enn drar. I stedet blir de oppvartet på statsmiddager og diverse andre arrangementer.
Dette skal visstnok forestille diplomati.
Sri Lankas maktapparat oppfyller så visst kravet til å bli kalt et tyranni. Det er også blant de verre tyranniene i dagens verden, spesielt med tanke på hvordan de behandler minoritetsgrupper.
Som sagt: hele ideen om å behandle slike folk med respekt er misforstått. Enten det er representanter for israel som undertrykker og massakrerer palestinerne, for marokko som har undertrykket Vest Sahara i førti år omtrent uten at noen har skreket opp eller mange av de andre åpenbart brutale regimene på kloden så bør de behandles som dritt under skoene hvor de enn drar.
Folk i norge og andre land, der ambassader blir stormet av folk som har måttet flykte fra slike land bør støtte disse demonstrantene, ikke demonisere dem eller se på dem med uro i blikket eller ønske å få dem ut av det landet de nå bor i. Man bør tvert om være stolt av folk som reiser seg og kjemper mot tyranniet. Det er ellers fint lite, altfor lite av det i norge og tilsvarende land generelt. Nordmenn. svensker osv bør engasjere seg langt mer mot tyranniet, også det som finnes mer enn nok av i eget land.
Nå er tamilene også nasjonalister, akkurat som for eksempel IRA og baskerne er det, som av for meg generelt sett uforståelige grunner ønsker sin egen stat, noe jeg egentlig ikke støtter, men når man gjennomlever den typen undertrykkelsene de og tilsvarende har gjort blir det ofte den eneste brukbare løsningen.
Dette skal visstnok forestille diplomati.
Sri Lankas maktapparat oppfyller så visst kravet til å bli kalt et tyranni. Det er også blant de verre tyranniene i dagens verden, spesielt med tanke på hvordan de behandler minoritetsgrupper.
Som sagt: hele ideen om å behandle slike folk med respekt er misforstått. Enten det er representanter for israel som undertrykker og massakrerer palestinerne, for marokko som har undertrykket Vest Sahara i førti år omtrent uten at noen har skreket opp eller mange av de andre åpenbart brutale regimene på kloden så bør de behandles som dritt under skoene hvor de enn drar.
Folk i norge og andre land, der ambassader blir stormet av folk som har måttet flykte fra slike land bør støtte disse demonstrantene, ikke demonisere dem eller se på dem med uro i blikket eller ønske å få dem ut av det landet de nå bor i. Man bør tvert om være stolt av folk som reiser seg og kjemper mot tyranniet. Det er ellers fint lite, altfor lite av det i norge og tilsvarende land generelt. Nordmenn. svensker osv bør engasjere seg langt mer mot tyranniet, også det som finnes mer enn nok av i eget land.
Nå er tamilene også nasjonalister, akkurat som for eksempel IRA og baskerne er det, som av for meg generelt sett uforståelige grunner ønsker sin egen stat, noe jeg egentlig ikke støtter, men når man gjennomlever den typen undertrykkelsene de og tilsvarende har gjort blir det ofte den eneste brukbare løsningen.
lørdag, april 11, 2009
Å le seg fordervet
Jeg prøver å holde meg unna såkalt kjendisstoff og fikk dermed ikke sett det allerede famøse intervjuet med skuespilleren (og musikeren) Billy Bob Thornton før nå. Det er en opplevelse for guder og anbefales på det varmeste.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.
Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.
Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.
Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.
Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.
Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.
Det regner
Det er virkelig en god ting at det regner så mye nå, at jordsmonnet er gjennomvått, før våren og vårtørken kommer for alvor. Et godt voksent tre tilpasset et skandinavisk klima drikker vel rundt hundre liter for dagen i løpet av de kommende månedene, og samtlige andre planter som hører hjemme her nord er også nokså tørste på den årstiden. Naturen gjennomgår en total forandring, en transformasjon som generelt sett savner sidestykke lenger sør.
Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.
Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.
Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.
Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.
Papiravisenes død - det beste som kan skje
Flere bekymrer seg over papiravisenes kommende død. Jeg deler ikke den bekymringen, slett ikke.
For meg blir debatten mellom papirnyheter og nettnyheter ganske så kunstig. Slik jeg ser det er den egentlig kampen, krigen, om du vil mellom etablert presse som støtter det etablerte samfunn nærmest blindt og den nye langt mer uavhengige nyhetsformidlingen på nettet. De som savner papiravisenes monopol på nyhetsformidling kommer med de vanlige flosklene. Blant annet journalister som jobber i etablert media generelt er veldig sår over at de ikke lenger kan lyve så effektivt for folk lenger.
Jeg har faktisk aldri sett på de retusjerte beskrivelsene av begivenheter vi har sett, hørt og lest på tv, i radio og aviser som nyheter. Det vi opplever daglig i etablert media er slett ikke det, men rendyrket propaganda for et undertrykkende samfunn.
Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt og det er en stor ting når deres meningsmonopol nå blir brutt i stumper og stykker.
Tidligere har jeg og andre skrevet om hvor lettvint og lemfeldig etablerte journalister og redaksjoner behandler nyheter, til et punkt der de ikke engang gidder å rette åpenbare skrivefeil som blir pekt ut for dem, og som ikke deres svært så oppskrytte såkalte «kvalitetskontroll» fant på forhånd. Det at etablert media har en aktiv sensurinstans (redaktører, rike eiere osv) og med vilje innskrenker tale- og trykkefriheten blir til og med fremstilt som noe positivt.
Disse folkene har alltid hatt frekkhetens nådegave.
Nei, etablert media har lite å være stolt over og mye å skamme seg over. Slevsagt (min bevisste, velbrukte trykkleif i tilfelle du lurer) legger de seg i skyttergravene, fordi de mister den uinnskrenkete makten de har hatt over folks bevissthet og oppmerksomhet.
Maktapparatets tjenere er til stede på nettet også, selvsagt, men akkurat som med musikkindustrien, filmindustrien, bokforlagene osv blir deres makt svekket der, fordi det finnes en vrimmel av både individer og grupperinger som med sin blotte eksistens og langt høyere respekt for sannheten og mindre respekt for det etablerte generelt forringer deres makt.
Krigen er over og fri nyhetsformidling har vunnet, ikke engang for alle siden frihet alltid må kjempes for, men akkurat nå. Og det kvelende teppet som har hersket i alle år fordamper mer og mer som dugg for solen.
Et stort slag er vunnet. Krigen fortsetter.
For meg blir debatten mellom papirnyheter og nettnyheter ganske så kunstig. Slik jeg ser det er den egentlig kampen, krigen, om du vil mellom etablert presse som støtter det etablerte samfunn nærmest blindt og den nye langt mer uavhengige nyhetsformidlingen på nettet. De som savner papiravisenes monopol på nyhetsformidling kommer med de vanlige flosklene. Blant annet journalister som jobber i etablert media generelt er veldig sår over at de ikke lenger kan lyve så effektivt for folk lenger.
Jeg har faktisk aldri sett på de retusjerte beskrivelsene av begivenheter vi har sett, hørt og lest på tv, i radio og aviser som nyheter. Det vi opplever daglig i etablert media er slett ikke det, men rendyrket propaganda for et undertrykkende samfunn.
Etablert media er den fjerde, støttende statsmakt og det er en stor ting når deres meningsmonopol nå blir brutt i stumper og stykker.
Tidligere har jeg og andre skrevet om hvor lettvint og lemfeldig etablerte journalister og redaksjoner behandler nyheter, til et punkt der de ikke engang gidder å rette åpenbare skrivefeil som blir pekt ut for dem, og som ikke deres svært så oppskrytte såkalte «kvalitetskontroll» fant på forhånd. Det at etablert media har en aktiv sensurinstans (redaktører, rike eiere osv) og med vilje innskrenker tale- og trykkefriheten blir til og med fremstilt som noe positivt.
Disse folkene har alltid hatt frekkhetens nådegave.
Nei, etablert media har lite å være stolt over og mye å skamme seg over. Slevsagt (min bevisste, velbrukte trykkleif i tilfelle du lurer) legger de seg i skyttergravene, fordi de mister den uinnskrenkete makten de har hatt over folks bevissthet og oppmerksomhet.
Maktapparatets tjenere er til stede på nettet også, selvsagt, men akkurat som med musikkindustrien, filmindustrien, bokforlagene osv blir deres makt svekket der, fordi det finnes en vrimmel av både individer og grupperinger som med sin blotte eksistens og langt høyere respekt for sannheten og mindre respekt for det etablerte generelt forringer deres makt.
Krigen er over og fri nyhetsformidling har vunnet, ikke engang for alle siden frihet alltid må kjempes for, men akkurat nå. Og det kvelende teppet som har hersket i alle år fordamper mer og mer som dugg for solen.
Et stort slag er vunnet. Krigen fortsetter.
fredag, april 10, 2009
Sjeldne grenseløse blogganbefalinger (I)
Gråfelder og Glødende Glo har skrevet om feilstaving og generelt dårlige gjennomarbeidete artikler i Dassbladet og tar for seg en som ennå ikke har blitt rettet. Dette, som ett eksempel blant mange er viktig på flere måter, fordi dette sier ganske mye om hvor mye journalister og folk der jobber med artiklene. Jeg kan lett slutte meg til det de skriver om det, og bruker gjerne sterkere ord selv.
Lise skriver om de nye, stadig sleipere metodene som brukes til å lure hennes aldersgruppe i reklamefellen. Det er godt å se hver gang noen skjønner det, selv om det er bare en og en person om gangen. Som jeg har beskrevet ganske så mange ganger etter hvert så er det moderne forbrukersamfunnet skikkelig på trynet. Jeg kan underskrive på bortimot alt hun sier i sitt innlegg også.
Mangelen på oppegående mennesker i dagens samfunn blir bare mer og mer alarmerende. Det er knapt mulig å utrykke seg sterkt nok i disse og talløse andre saker.
Lise skriver om de nye, stadig sleipere metodene som brukes til å lure hennes aldersgruppe i reklamefellen. Det er godt å se hver gang noen skjønner det, selv om det er bare en og en person om gangen. Som jeg har beskrevet ganske så mange ganger etter hvert så er det moderne forbrukersamfunnet skikkelig på trynet. Jeg kan underskrive på bortimot alt hun sier i sitt innlegg også.
Mangelen på oppegående mennesker i dagens samfunn blir bare mer og mer alarmerende. Det er knapt mulig å utrykke seg sterkt nok i disse og talløse andre saker.
torsdag, april 09, 2009
2300
Når jeg googler på Amos Keppler i hermetegn, som jeg gjør med ujevne mellomrom, slik at begge navnene må forekomme i teksten får jeg opp 2300 mer eller mindre relevante treff. Det er det samme om jeg googler på deres engelske eller norske hovedside, selv om linkenes rekkefølge vil variere mellom dem. Noen ganger kommer det opp rundt tre tusen, men 2300 er nok mer riktig.
Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.
Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.
Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.
Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.
Dette er et resultat av tretten år på nettet, alt fra diskusjonsgrupper, hjemmesider, intervjuer, artikler, innlegg, mine fortellinger og blogging. Jeg har møtt mange og mange har møtt meg. Det er en del som ikke er der også, men mye kan finnes hvis man er tålmodig nok i sin søken. Man finner mine innlegg, slevsagt, men også alle som skriver om meg, både positivt og negativt. Noen av de mest giftige angrepene på meg kan beskues i all sin storhet, og er kostelig lesning.
Jeg er ikke den eneste Amos Keppler, men den som har etterlatt suverent flest fotavtrykk og dype eksplosjonskrater.
Internett startet godt før jeg kom med, men det var fortsatt i pioneralderen da jeg begynte der. Bare få emner ble dekket og det fantes lite om hvert emne. Nå finner man alt mulig der. Det har allerede, for lengst blitt det største biblioteket menneskene noensinne har sett.
Amos Keppler vil finnes der så lenge Internett finnes.
Offentlig sex
Offentlig sak er en helt annen ting, en samling frimerker som ble brukt på offentlige brev i forrige århundre, faktisk.
Det er i dag førti år siden det første programmet om sex og samliv ble sendt på NRK. Bråket i den anledning startet allerede før programmet ble sendt, med diskusjon i Stortinget og offentlig fordømmelse. Stortinget diskuterte jo også om man skulle innføre fargefjernsyn i norge, uten sammenligning for øvrig.
Programlederen, Mette Janson ble på folkemunne kalt «rikshoren på Marienlyst» og måtte få hemmelig telefonnummer. Nøktern folkeopplysning ble den gang, i enda større grad enn i dag sett på som dristig og kontroversielt. Dette er enda en sak som viser at de såkalte gode gamle dager slett ikke var det.
Jeg husker alt sammen ganske godt faktisk, selv om jeg bare var åtte år gammel, og opplevde det hele som totalt latterlig. Mine foreldre og jeg lo godt av hele oppstyret, og jeg må si at jeg er takknemlig fordi jeg hadde foreldre som, til tross for sine feil innimellom kunne le godt av slikt tull. En gang en nabo var på besøk og ønsket at de skulle skrive under på et opprop mot programmet måtte de høflig si fra om at de likte sendingene, og etter at hun fnysende forlot huset holdt de på å krepere i krampelatter.
Bare tanken får et stort smil til å bryte fram i ansiktet mitt.
Det er i dag førti år siden det første programmet om sex og samliv ble sendt på NRK. Bråket i den anledning startet allerede før programmet ble sendt, med diskusjon i Stortinget og offentlig fordømmelse. Stortinget diskuterte jo også om man skulle innføre fargefjernsyn i norge, uten sammenligning for øvrig.
Programlederen, Mette Janson ble på folkemunne kalt «rikshoren på Marienlyst» og måtte få hemmelig telefonnummer. Nøktern folkeopplysning ble den gang, i enda større grad enn i dag sett på som dristig og kontroversielt. Dette er enda en sak som viser at de såkalte gode gamle dager slett ikke var det.
Jeg husker alt sammen ganske godt faktisk, selv om jeg bare var åtte år gammel, og opplevde det hele som totalt latterlig. Mine foreldre og jeg lo godt av hele oppstyret, og jeg må si at jeg er takknemlig fordi jeg hadde foreldre som, til tross for sine feil innimellom kunne le godt av slikt tull. En gang en nabo var på besøk og ønsket at de skulle skrive under på et opprop mot programmet måtte de høflig si fra om at de likte sendingene, og etter at hun fnysende forlot huset holdt de på å krepere i krampelatter.
Bare tanken får et stort smil til å bryte fram i ansiktet mitt.
onsdag, april 08, 2009
Hvorfor ikke kommentere?
Besøkstallene går oppover, og antall kommentarer med det. I hvert fall i mars ble det mange kommentarer. Men i april, hele april har det, av en eller annen grunn vært dårlig med kommentarer, og det uten at besøkstallet har gått ned, og jeg må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvorfor. Jeg har jo mine anelser slevsagt, og humrer godt på grunn av det, men jeg lurer likevel, som jeg alltid gjør, over alt mulig. Min nysgjerrighet er også grenseløs.
Før nyttår ga jeg faktisk mine mange lesere et slags nyttårsløfte, om at jeg skulle bli enda mer vågal i mine innlegg og i valg av tema, og det har jeg holdt, og det føles godt, men da blir jo slevsagt enda flere skremt fra å kommentere.
En annen grunn kan være at noen har problemer med bloggers kommentarbegrensninger, men de er lett å overkomme, hvis man virkelig ønsker, og det er slike kommentarer som jeg setter aller mest pris på, de som er gjennomtenkt, fra de som generelt sett er villig til å gå litt lenger. Å vise uenighet er helt greit faktisk, så lenge man holder seg til sak, og ikke tar frem maskingeværet.
Vel, ok, det er gøy å høre lyden av maskingeværet (og kanonen) også innimellom. De som tar det i bruk skyter så veldig ofte seg selv i foten, og til og med i hodet. Da behøver ikke jeg gjøre det.
For å oppsummere: folk bør ikke være engstelig for å kommentere. Jeg biter ikke, ikke særlig hardt, og bare mot de som avslører at de ikke har en eneste selvstendig tanke i hodet.
Hermed oppfordrer jeg folk til å kommentere alle innlegg i april som har få eller ingen kommentarer, eller hvilket som helst innlegg den enkelte måtte ønske å kommentere.
Dere skal til og med få en usynlig blomst som ikke kan berøres, hvis dere gjør det. Vel, I hvert fall min grenseløse takknemlighet.
Altså, mitt spørsmål her er: hva får dere til å kommentere et gitt innlegg. Hvis to innlegg er helt identisk spiller det da noen rolle hvor dere leser det? Spiller det noen rolle om dere kan være anonyme eller har dere ikke noe problem med å avsløre deres egentlige identitet, med å stå fram? Å skjule seg bak anonymitet er lett på nettet, men bør man egentlig gjøre det? Bør man ikke selv ha interesse av å stå fram med fullt navn og identitet? Tillegger ikke det ens meninger automatisk større tyngde?
Slike ting, i tillegg til det innleggene handler om, slevsagt.
Før nyttår ga jeg faktisk mine mange lesere et slags nyttårsløfte, om at jeg skulle bli enda mer vågal i mine innlegg og i valg av tema, og det har jeg holdt, og det føles godt, men da blir jo slevsagt enda flere skremt fra å kommentere.
En annen grunn kan være at noen har problemer med bloggers kommentarbegrensninger, men de er lett å overkomme, hvis man virkelig ønsker, og det er slike kommentarer som jeg setter aller mest pris på, de som er gjennomtenkt, fra de som generelt sett er villig til å gå litt lenger. Å vise uenighet er helt greit faktisk, så lenge man holder seg til sak, og ikke tar frem maskingeværet.
Vel, ok, det er gøy å høre lyden av maskingeværet (og kanonen) også innimellom. De som tar det i bruk skyter så veldig ofte seg selv i foten, og til og med i hodet. Da behøver ikke jeg gjøre det.
For å oppsummere: folk bør ikke være engstelig for å kommentere. Jeg biter ikke, ikke særlig hardt, og bare mot de som avslører at de ikke har en eneste selvstendig tanke i hodet.
Hermed oppfordrer jeg folk til å kommentere alle innlegg i april som har få eller ingen kommentarer, eller hvilket som helst innlegg den enkelte måtte ønske å kommentere.
Dere skal til og med få en usynlig blomst som ikke kan berøres, hvis dere gjør det. Vel, I hvert fall min grenseløse takknemlighet.
Altså, mitt spørsmål her er: hva får dere til å kommentere et gitt innlegg. Hvis to innlegg er helt identisk spiller det da noen rolle hvor dere leser det? Spiller det noen rolle om dere kan være anonyme eller har dere ikke noe problem med å avsløre deres egentlige identitet, med å stå fram? Å skjule seg bak anonymitet er lett på nettet, men bør man egentlig gjøre det? Bør man ikke selv ha interesse av å stå fram med fullt navn og identitet? Tillegger ikke det ens meninger automatisk større tyngde?
Slike ting, i tillegg til det innleggene handler om, slevsagt.
Jeg har hatt min beskjedne inntreden på Twitter. Så har jeg også sluttet meg til det som blir beskrevet som årets mest hurtigvoksende sosiale nettverk, og bygger sakte men sikkert min samling av gamle og nye venner. Jeg tror jeg aldri vil få tusenvis av følgesvenner, slik noen, blant annet Jens (hei, Jens) har, men det plager meg heller ikke…
Egentlig avskyr jeg mikrokommunikasjon, og 140 tegn er skikkelig lite, men hvis man ser det som en oppslagstavle eller noe blir det straks mer interessant. Tålbart, i det minste. I en verden der det fordummende har en dominerende plass er det helt klart en risiko for at dette vil bli enda mer av det, men det behøver ikke være slik hvis man tenker igjennom det man skriver. Det blir som med en sms for meg, og jeg er en hund etter å sende sms-meldinger. Jeg ser det som et supplement til det andre jeg gjør og til det er det utmerket. Det har også en mengde bruksområder, både personlige og som massekommunikasjon, hvis man begynner å tenke over det.
Jeg foretrekker definitivt og vil alltid foretrekke den tunge blåhvalen fremfor blåfuglen, men begge kan godt fly side om side.
Egentlig avskyr jeg mikrokommunikasjon, og 140 tegn er skikkelig lite, men hvis man ser det som en oppslagstavle eller noe blir det straks mer interessant. Tålbart, i det minste. I en verden der det fordummende har en dominerende plass er det helt klart en risiko for at dette vil bli enda mer av det, men det behøver ikke være slik hvis man tenker igjennom det man skriver. Det blir som med en sms for meg, og jeg er en hund etter å sende sms-meldinger. Jeg ser det som et supplement til det andre jeg gjør og til det er det utmerket. Det har også en mengde bruksområder, både personlige og som massekommunikasjon, hvis man begynner å tenke over det.
Jeg foretrekker definitivt og vil alltid foretrekke den tunge blåhvalen fremfor blåfuglen, men begge kan godt fly side om side.
tirsdag, april 07, 2009
Vil systemet sørge for rettferdighet denne gangen?
Denne saken fra Storbritannia under G20-protestene er en glimrende illustrasjon på hva som foregår overalt.
En mann, Ian Tomlinson døde av hjerteslag under demonstrasjonene. Politiet prøvde, med sin propaganda, sitt velsmurte propagandaapparat som de alltid gjør å legge skylden på demonstrantene. De påstod at folk prøvde å hindre at Tomlinson fikk hjelp, og sa ingenting om at Tomlinson hadde vært i kontrakt med politifolk før han døde. Nå viser det seg, bortenfor all tvil at ikke bare hadde den døde kontakt, men han ble også brutalisert av politifolk, nådeløst forfulgt i flere minutter, og alt er fotografert og filmet.
Politiet lyver. De lyver hele tiden, og rettsapparatet og systemet er på deres side. Hvor mange mordere går i dag rundt i politiuniform? Altfor mange til at de kan telles. Det er mange saker i norge, og utallige i verden for øvrig.
Tomlinson aner fred og ingen fare da politifolkene angriper han. Man kan lure på hvorfor de angrep han, selvsagt. Kanskje likte de bare ikke trynet på han eller de var sint på noen og lot det gå ut over hvem som helst. Eller den mest sannsynlige forklaringen i lys av dette og tusenvis av tilsvarende og verre tilfeller: de liker å skade folk. Det vi ser på filmen kan ikke misforstås. I tillegg til det finnes andre fotografier og andre vitner som fastslår at han også ble angrepet tidligere. Han hadde blitt slått av batonger og dyttet i bakken. Anna Brantwaite, en fotograf sier: «so it wasn’t just that the officer had pushed him - it became an assault». Ingen vitner sier at Tomlinson, på noe tidspunkt angrep eller engang oppførte seg aggressivt ovenfor noen politifolk.
IPCC, det såkalte uavhengige byrået som etterforsker det britiske politiet under slike omstendigheter ser på saken, men ha ikke noe håp om at rettferdigheten vil skje fyllest av den grunn. De er veldig lik de som etterforsker slike saker både i norge og resten av verden: på politiets side.
Se filmen og den detaljerte beskrivelsen i den ganske så brukbare The Guardian-artikkelen.
Rigmor har også skrevet om denne saken.
En mann, Ian Tomlinson døde av hjerteslag under demonstrasjonene. Politiet prøvde, med sin propaganda, sitt velsmurte propagandaapparat som de alltid gjør å legge skylden på demonstrantene. De påstod at folk prøvde å hindre at Tomlinson fikk hjelp, og sa ingenting om at Tomlinson hadde vært i kontrakt med politifolk før han døde. Nå viser det seg, bortenfor all tvil at ikke bare hadde den døde kontakt, men han ble også brutalisert av politifolk, nådeløst forfulgt i flere minutter, og alt er fotografert og filmet.
Douglas Campbell treffer spikeren på hodet i denne kommentaren:Nå har slike overfall blitt filmet før, uten at det har fått noen følger for politifolkene. Det har vært mange eksempler på at de har stått og løyet i rettssalen, hvis saken mot formodning har kommet så langt, og til tross for filming og drøssevis av vitner så har retten trodd politifolkene og frikjent dem.
«Although the Guardian reported the death on its front page, almost all the coverage elsewhere ignored it completely or concentrated on a version of events that suggested that the police's only connection with Tomlinson had been to try to rescue him from a baying mob of anarchists. The police were "pelted with bottles by a screaming mob" (the Mirror) or "pelted with bottles as a medical team tried to revive a demonstrator" (Mail). Tomlinson had died "after being 'caught among the mob'" (Telegraph). The BBC TV night-time news the following day made no mention of the death in its main bulletin.»
Norsk media gjentok slevsagt viljeløst og automatisk sine britiske kollegaers blinde aksept av politiets sterkt fordreide versjon.
Politiet lyver. De lyver hele tiden, og rettsapparatet og systemet er på deres side. Hvor mange mordere går i dag rundt i politiuniform? Altfor mange til at de kan telles. Det er mange saker i norge, og utallige i verden for øvrig.
Tomlinson aner fred og ingen fare da politifolkene angriper han. Man kan lure på hvorfor de angrep han, selvsagt. Kanskje likte de bare ikke trynet på han eller de var sint på noen og lot det gå ut over hvem som helst. Eller den mest sannsynlige forklaringen i lys av dette og tusenvis av tilsvarende og verre tilfeller: de liker å skade folk. Det vi ser på filmen kan ikke misforstås. I tillegg til det finnes andre fotografier og andre vitner som fastslår at han også ble angrepet tidligere. Han hadde blitt slått av batonger og dyttet i bakken. Anna Brantwaite, en fotograf sier: «so it wasn’t just that the officer had pushed him - it became an assault». Ingen vitner sier at Tomlinson, på noe tidspunkt angrep eller engang oppførte seg aggressivt ovenfor noen politifolk.
IPCC, det såkalte uavhengige byrået som etterforsker det britiske politiet under slike omstendigheter ser på saken, men ha ikke noe håp om at rettferdigheten vil skje fyllest av den grunn. De er veldig lik de som etterforsker slike saker både i norge og resten av verden: på politiets side.
SAKEN HENLAGT.
Se filmen og den detaljerte beskrivelsen i den ganske så brukbare The Guardian-artikkelen.
Rigmor har også skrevet om denne saken.
«Britisk politi er verdens beste politikorps. Politifolk kommer fra hele verden for å lære av oss».
Jeg tror jeg hørte det første gangen etter Brixtonmassakren i Thatchers første periode som diktator eller så. Det har blitt mange ganger siden.
Bloggere som får meg til å spy
Jeg tar opp tråden fra Trond her. Jeg og Trond er slett ikke enig om alt (for å si det mildt), men når det gjelder rasisme er vi veldig på linje.
Hver gang jeg ser noe fra Hans Rustad, documentdotno, rightsdotno, Jan Simonsen, frieytringerdotno, usladdet osv kjenner jeg hvordan det svartner for meg. Det finnes andre, som de Trond nevner, men disse folkene får meg virkelig kvalmefornemmelse til å stige langt opp i halsen på meg. Noe av det aller verste er at de gir seg ut for å bære ytringsfrihetens faner. Det er så gjennomført falskt at jeg blir fly forbannet bare ved tanken. Disse folkene er rasister, rett og slett og bør ikke få den minste respekt.
At Borgeravisen er baktung med deres innlegg og at de attpåtil fronter Simonsens «frie ytringer» avslører også den såkalte borgeravisen. Jeg har lenge hatt blandede følelser for den, men nå, med støtten til den nevnte Simonsen tipper det over i negativ retning. Det at borgeravisen også innimellom poster radikale innlegg, deriblant mine blir ikke lenger relevant.
En ting er å la disse folkene få uttrykke seg (som de bør få uansett hvor kvalmende det er). Noe helt annet er å fremheve dem og deres rasisme og deres blendende menneskeforakt.
Hver gang jeg ser noe fra Hans Rustad, documentdotno, rightsdotno, Jan Simonsen, frieytringerdotno, usladdet osv kjenner jeg hvordan det svartner for meg. Det finnes andre, som de Trond nevner, men disse folkene får meg virkelig kvalmefornemmelse til å stige langt opp i halsen på meg. Noe av det aller verste er at de gir seg ut for å bære ytringsfrihetens faner. Det er så gjennomført falskt at jeg blir fly forbannet bare ved tanken. Disse folkene er rasister, rett og slett og bør ikke få den minste respekt.
At Borgeravisen er baktung med deres innlegg og at de attpåtil fronter Simonsens «frie ytringer» avslører også den såkalte borgeravisen. Jeg har lenge hatt blandede følelser for den, men nå, med støtten til den nevnte Simonsen tipper det over i negativ retning. Det at borgeravisen også innimellom poster radikale innlegg, deriblant mine blir ikke lenger relevant.
En ting er å la disse folkene få uttrykke seg (som de bør få uansett hvor kvalmende det er). Noe helt annet er å fremheve dem og deres rasisme og deres blendende menneskeforakt.
Fortelleren - et grenseløst utrykk
Det er hovedsakelig to momenter jeg tar hensyn til når jeg skriver fortellinger, og de er tett forbundet med hverandre. Det ene er den gode historien, som kommer foran alt egentlig. Hvis ikke det er en god historie så legger jeg historien til side, i håp om at det kan bli en god historie siden. Det andre er det å utfordre og sprenge grenser.
Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.
Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.
Noe som de har behov for nærmest konstant.
Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.
Et kunstbegrep, uansett kunstart er et opprinnelig fransk begrep, transgresjon, der en gitt kunstner ser på som sin oppgave å bryte alle sosiale og kunstneriske konvensjoner. Som påpekt tidligere så er hensikten, ved siden av skape noe å utfordre folks syn på verden og seg selv, og ikke å provosere. At noen blir provosert er noe annet, og sier generelt sett mer om dem enn om det som provoserer.
Et gitt maktapparat har alltid gitt kunsten og det frie uttrykk skylden om de skulle føle at de har behov for å gi noen skylden for dårlige tider eller distrahere folk, skyve deres oppmerksomheten bort fra de mange klanderverdige forholdene i et gitt samfunn.
Noe som de har behov for nærmest konstant.
Så sett fra frihetens og det frie uttrykks synsvinkel så er det i dag et større behov enn noensinne for å gi folk en solid dose grenseløse inntrykk.
mandag, april 06, 2009
Størknet blod
Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
Kåte damer til salgs
Mannen står utenfor byfogdens kontor med en plakat i hendene. På plakaten står det med svære, svarte bokstaver:
Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.
- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.
Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.
Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.
Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.
Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.
Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.
Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.
En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:
Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.
- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!
De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.
- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.
Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.
- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.
Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.
Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.
- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.
De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.
- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.
Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.
Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.
Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.
Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:
Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.
KÅTE DAMER TIL SALGS
Folk glor på han idet de går forbi, idet de trår inn på byfogdens kontor iført brudekjole og sin beste stas. De stirrer på han med sitt mest fordømmende blikk, men han ignorerer dem og stirrer likegyldig ut i luften.
- Hva er PROBLEMET ditt? Skriker en dresskledd mann.
Mannen reagerer ikke. Bruden griper tak i mannen og hvisker beroligende ord i øret hans. De går videre. Folk flest bare skynder seg videre med et skyndsomt blikk.
Den kommende søndagen er det bryllup i kirken. Mannen står utenfor inngangen med den samme opplysende plakaten i hendene. Bokstavene og også selve plakaten bærer preg av en noe røff behandling. Mannens ansikt er heller ikke uberørt.
Kirkeklokkene slår. Mannen vifter med plakaten. En av de sene bryllupsgjestene, en svær gusse av en mann tramper bort til mannen med plakaten og gyver løs på han. Blod og tenner skvetter overalt mens mannen blir banket helseløs. Plakaten blir brukket i flere biter.
Brudefølget kommer ut i god stemning. Mannen står der på ustø ben, med den sammenlimte plakaten i skjelvende hender. De store svarte bokstavene er fortsatt godt synlig. Bruden stirrer på han med et nakent blikk, før hun kaster fra seg buketten i hendene sine og hun og brudgommen setter seg inn i bilen og kjører av gårde i en sky av røyk og til lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet starter en halv time senere. Mannen med plakaten står der fortsatt. Han har en svær bandasje rundt hodet. Det er blod på den. Folk glor olmt på han, med mord i blikket. Han står der og smiler og ler, som om han fører en samtale med en eller annen. To menn ser på hverandre, nikker og går mot mannen med en svært så bestemt mine. De griper tak i han, løfter han opp, og bærer han av gårde, helt til kirkeporten nedi veien. Der kaster de han fra seg og børster av seg etterpå, før de går tilbake og slutter seg til den glade begivenhet.
Alle går inn og slenger igjen døren etter seg. Bryllupet starter og bryllupsmarsjen blir spilt. Alle smiler og ler. Stemningen stiger.
Musikken stilner av. Bruden og brudgommen står foran presten og presten skal til å begynne sin gjerning.
En høy klapping lyder fra galleriet. Alle snur seg og stirrer vantro. Der står jaggu mannen og vifter med plakaten sin. Han skriker utover forsamlingen med høy, kraftfull stemme:
KÅTE DAMER TIL SALGS
Forsamlingen beveger seg som ett vesen. Med presten i spissen stormer de opp trappen til galleriet og går løs på den uregjerlige kirkegjengeren. De drar han ned trappen og videre ut på gårdsplassen.
- Finn et tau, skriker en kvinne. – FINN ET SKIKKELIG SOLID TAU!
De drar mannen til et gammelt tre, slenger tauet over en tykk gren, og fester en løkke rundt mannens hals.
- Gud se nåde i deg, sier presten salvelsesfullt. – Jeg kan det ikke.
Mannens ansikt er så forslått at det bare en eneste masse, uten tydelige trekk. Presten nikker og alle tilstedeværende drar i tauet. Mannen blir heist høyt opp. Han spreller vilt lenge, lenge. Folk begynner å se urolig på presten.
- Hold fast, formaner han dem. – Vær sterk i troen.
Folk får pusteproblemer og blir blå i trynet, men de tviholder på tauet.
Det høres et knekk, og bena slutter endelig å bevege seg. Den gjenstridige kirkegjengeren henger stille. Hans svære fiolette tunge henger ut. Et jubelbrus stiger opp fra forsamlingen.
- Vi har et bryllup å feire, gliser presten. – La verken Gud eller Satan forstyrre vår hellige plikt.
De vender tilbake til kirken. Seremonien fortsetter. Bryllupsmarsjen blir spilt på ny og presten forkynner at mannen og kvinnen er forent i den hellige ånds navn.
- Du kan kysse bruden, sier han til den nølende mannen.
Mannen og kvinnen kaster seg om halsen på hverandre og kysser vilt og uhemmet. Han river av henne brudekjolen og når hun står der naken foran han legger han henne ned på alteret og knuller henne vetteløst. Hun hyler av fryd og i vetteløs kåthet.
Etter å ha tatt henne minst fem ganger bærer han henne ut i bilen og de kjører av gårde på hvinende dekk, akkompagnert av lyden av skranglende suppebokser.
Det neste bryllupet foregår hos byfogden dagen etter. Det er en lettet stemning i byen. Folk smiler og ler. Humøret har vendt tilbake etter en lang og hard tid. Bryllupsfølget beveger seg oppover trappene i en lett døs, smilende og leende.
Lyden av trekkspillet får dem til å rynke pannen. Flere av de som var til stede på gårdagens bryllup får en mye dypere rynke.
Der, på toppen av trappen står mannen med plakaten, en stor og fin ny plakat. Han synger og ler med et bredt og sykt glis og en høy og klar stemme:
KÅTE DAMER TIL SALGS
Selskapet ser på hverandre med gustne blikk. Gram i hu ser de fremtiden mørkt i møte.
En liten blåhvals korte eventyr
Et lite uskyldig dikt delvis i forbindelse med min inntreden på Twitter.
Fløy en liten blåhval
gjennom vinduet
Gjennom vinduet, gjennom vinduet
Fløy en liten blåhval gjennom vinduet
Og krasjet i klasserommet
Og mange små barn ble kvestet
Og klemt under den lille blåhvalen
Som fortsatt var stor som et hus
Huset kollapset på grunn av
Den søte blåhvalens vekt
Hele bygningen raste sammen
Og kropper ble klemt istykker
De sprakk som ballonger
Og blodet sprutet fra
Sammenklemte kropper
Og hvalen utåndet der og da
Av mangel på luft og vann
Den kunne ikke leve på rått kjøtt
Og varmt blod
Og den lille blåhvalen
fløy ei mere
Amos Keppler
2009-04-06
søndag, april 05, 2009
Borte med vinden
Den menneskeskapte Globale oppvarmingen går fortere og fortere. Utviklingen skyter fart på en måte som svært få forutså for bare få år siden.
Enda en liten detalj, enda en faktor i det enorme dramaet som utspiller seg, som menneskeheten gjennomlever har nettopp skjedd i Antarktis.
En isbro som forbandt isflaket Wilkins med fastlandet vest i Antarktis har brukket i to. Dette er enda en urovekkende utvikling i et område som blir beskrevet som et sted der «temperaturen stiger hurtigere enn noe annet sted på Jorden».
Et isflak på størrelse med Jamaica bryter seg løs fra sitt bur, og innlandsisen i Antarktis blir enda mer sårbar for den varme vinden. Isflaket flyter på havet og vil ikke føre til havstigning idet det nå smelter. Men Vestisen har alltid beskyttet de enorme ismassene på land mot de stadig varmere vindene.
Innlandsisen ser uberørt ut, men synet bedrar. Enorme sjøer skjuler seg dypt under overflaten og viser at alt smelter uendelig fortere enn det de fleste trodde. Kunnskapen om dynamikken når is smelter er generelt sett dårlig, og er ett av områdene der forskerne ved blant annet IPCC har grovt undervurdert hastigheten i nedsmeltingen. Det ble for eksempel ikke inkludert når de fremla sin siste rapport om fremtidig havstigning.
Det er fortsatt mye man ikke er sikker på. Det man vet er at havstigningen vil gå langt fortere enn det man trodde og enn det de fleste i høyere posisjoner er villig til å innrømme.
Enda en liten detalj, enda en faktor i det enorme dramaet som utspiller seg, som menneskeheten gjennomlever har nettopp skjedd i Antarktis.
En isbro som forbandt isflaket Wilkins med fastlandet vest i Antarktis har brukket i to. Dette er enda en urovekkende utvikling i et område som blir beskrevet som et sted der «temperaturen stiger hurtigere enn noe annet sted på Jorden».
Et isflak på størrelse med Jamaica bryter seg løs fra sitt bur, og innlandsisen i Antarktis blir enda mer sårbar for den varme vinden. Isflaket flyter på havet og vil ikke føre til havstigning idet det nå smelter. Men Vestisen har alltid beskyttet de enorme ismassene på land mot de stadig varmere vindene.
Innlandsisen ser uberørt ut, men synet bedrar. Enorme sjøer skjuler seg dypt under overflaten og viser at alt smelter uendelig fortere enn det de fleste trodde. Kunnskapen om dynamikken når is smelter er generelt sett dårlig, og er ett av områdene der forskerne ved blant annet IPCC har grovt undervurdert hastigheten i nedsmeltingen. Det ble for eksempel ikke inkludert når de fremla sin siste rapport om fremtidig havstigning.
Det er fortsatt mye man ikke er sikker på. Det man vet er at havstigningen vil gå langt fortere enn det man trodde og enn det de fleste i høyere posisjoner er villig til å innrømme.
lørdag, april 04, 2009
Vold?
Nok en gang, i forbindelse med opprørkampen i Strasbourg står tyranniets nyttige idioter, de snille, passive, «ikke-voldelige» demonstrantene fram og kritiserer demonstrantene som tar igjen mot politiet, mot maktens bøller.
De hevder at vold ikke nytter. Hvilket sprøyt er dette? Slevsagt nytter vold. Maktapparatet bruker vold med suksess i dag, som de har gjort i tusener av år til å slå ned opprør og holde frihetselskende mennesker nede. De slår dem helseløs og i sin sleipe og dyktige propaganda klarer de å gi demonstrantene skylden for at uniformerte bøller slår dem helseløs. Demonstrantene blir kalt «voldsromantikere», mens politiet blir kalt ordensmakten og de som støtter dem og en langt sterkere voldsbruk, både nasjonalt og internasjonalt kaller seg selv frihetselskere.
Forstå det den som kan. Jeg forstår det ikke. Tvert om finner jeg folks bevisstløse forhold til dette og de fleste andre viktige forhold i dagens samfunn temmelig uforståelig.
Man skal altså gi et tyrannisk maktapparat enerett på utøvelse av vold. Ja, her ser man den ytterste fornuft i full utøvelse…
I ræven på Karl den tolvte.
Som faren min så treffende pleide å si.
Og media tar slevsagt på alvor sin oppgave som den fjerde, støttende statsmakt, og gir sin sedvanlige blinde støtte til undertrykkerne, til de brutale makthaverne i dagens samfunn.
Som sedvanlig så vil jeg bare oppfordre folk til å våkne opp fra dvalen og begynne å bruke hjernen til å tenke med, istedenfor som lydbåndopptakere å passivt gjenta andres ord og gjerninger, maktapparatets velbrukte propaganda, uten å vise den minste antydning til selvstendig tankegang.
Her har vi altså, på en side en aggressiv angrepsallianse som forårsaker død og lidelse og undertrykkelse over store deler av verden, en av flere krefter som forsvarer et brutalt, undertrykkende samfunn, som feirer seg selv og sin dominerende posisjon i en totalt skakkjørt verden, og på en annen side noen få tusen demonstranter som er blant de få og stolte som faktisk gjør noe mot en ødeleggelsesmaskin som menneskeheten aldri har sett maken til. For meg er det nokså klart hvor folks sympati bør ligge.
De hevder at vold ikke nytter. Hvilket sprøyt er dette? Slevsagt nytter vold. Maktapparatet bruker vold med suksess i dag, som de har gjort i tusener av år til å slå ned opprør og holde frihetselskende mennesker nede. De slår dem helseløs og i sin sleipe og dyktige propaganda klarer de å gi demonstrantene skylden for at uniformerte bøller slår dem helseløs. Demonstrantene blir kalt «voldsromantikere», mens politiet blir kalt ordensmakten og de som støtter dem og en langt sterkere voldsbruk, både nasjonalt og internasjonalt kaller seg selv frihetselskere.
Forstå det den som kan. Jeg forstår det ikke. Tvert om finner jeg folks bevisstløse forhold til dette og de fleste andre viktige forhold i dagens samfunn temmelig uforståelig.
Man skal altså gi et tyrannisk maktapparat enerett på utøvelse av vold. Ja, her ser man den ytterste fornuft i full utøvelse…
I ræven på Karl den tolvte.
Som faren min så treffende pleide å si.
Og media tar slevsagt på alvor sin oppgave som den fjerde, støttende statsmakt, og gir sin sedvanlige blinde støtte til undertrykkerne, til de brutale makthaverne i dagens samfunn.
Som sedvanlig så vil jeg bare oppfordre folk til å våkne opp fra dvalen og begynne å bruke hjernen til å tenke med, istedenfor som lydbåndopptakere å passivt gjenta andres ord og gjerninger, maktapparatets velbrukte propaganda, uten å vise den minste antydning til selvstendig tankegang.
Her har vi altså, på en side en aggressiv angrepsallianse som forårsaker død og lidelse og undertrykkelse over store deler av verden, en av flere krefter som forsvarer et brutalt, undertrykkende samfunn, som feirer seg selv og sin dominerende posisjon i en totalt skakkjørt verden, og på en annen side noen få tusen demonstranter som er blant de få og stolte som faktisk gjør noe mot en ødeleggelsesmaskin som menneskeheten aldri har sett maken til. For meg er det nokså klart hvor folks sympati bør ligge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
