Størknet blod

Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.

Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.

Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.

Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.

Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.