Nok et ivrig ekko

 Jens Stoltenberg, lydhør for Amerikanske presidenter som alle generalsekretærer i NATO var kjapt ute med å si seg enig med Trump etter at Trump ble valgt til president. Trump har sagt at NATO-land bør bidra mer til organisasjonen og bruke en større del av statsbudsjettet på militær oppbygging.
  Kritiske røster, som Stopp NATO er en del av mener tvert om at militærutgiftene allerede er skyhøye i alle land og snarere bør reduseres kraftig istedenfor at de skal økes ytterligere.
 Hvis Europeiske NATO land nekter plent kan faktisk Trumps holdning her lede til en "krise" i organisajonen, hvilket er en ubetinget fordel.
 Generalsekretærer i NATO er ofte folk som blir sett på som moderate eller som propagandaen fremstiller som moderate, men med en gang de tiltrer blir de fort USAs lydige talerør. NATO har alltid vært USAs forlengede arm, noe som har blitt stadig tydeligere de siste tiårene.
 USA/NATO er blant de mest aggressive militære allianser noensinne og burde aldri sett dagens lys, og bør oppløses så fort som overhodet mulig.
 Norge var en gang et land som var tildels kritisk til blant annet lagring av utenlandsk krigsmateriell på norsk jord og også NATOs atomvåpenpolitikk, men de dager tilhører fortiden. Nå er Norge blant de ivrigste i klassen og er totalt ukritisk i sin støtte til USAs aggressjon.

Hvorfor skole?

SV ønsker å fjerne leksene i skolen.

Endelig, etter mange år med fjas kommer et godt forslag, et godt første skritt i «skolepolitikken».

Det er ille nok å måtte bruke en så stor del av livet sitt på skolen, om man ikke skal måtte bruke det som måtte være av fritiden også. Sannheten er at skolen ødelegger barna, at selve eksistensen av skolen ødelegger dem, tilpasser dem til et voksent liv uten selvstendighet og frihet.

For min egen del kan jeg si at ved å avvise skolen og alt dens vesen lærte jeg å bli et selvstendig og oppegående menneske. Som George Bernard Shaw sa det:

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt».

Elevene skal liksom tilegne seg ferdigheter der, men hvilke ferdigheter snakker vi om her? For alle som vil være ærlig når det gjelder dette åpenbare faktum, så dreier disse ferdighetene seg først og fremst om å tekkes læreren, å tekkes han eller henne, å pisse vedkommende mest mulig oppover ryggen. Det er de lydige og oppmerksomme som lykkes, Intelligens og kreativitet og selvstendig tankegang og oppførsel tillegges liten vekt, og fremstilles helst som et problem. Man lærer en masse unyttig og også en masse direkte ødeleggende informasjon.

Man lærer den falske historien, seierherrens historie, om hvor viktig og riktig religionen er, om hvor essensielt det er å adlyde autoriteter, om Orden Muss Sein, kort og godt. Man lærer å bli en God Borger, et nyttig tannhjul i det store tannhjulet.

Man blir tvangsforet samfunnet kunstige syn på naturen, som noe som skal brukes og kastes. Det direkte ukritiske synet på vitenskapen og den avanserte teknologien som noe godt og riktig gjør den oppvoksende generasjon enda verre enn dem før den når det gjelder likegyldighet til naturødeleggelse.

I det hele tatt: jeg kan ikke finne noe som er riktig med skolen…

Når det gjelder lekser så var det bare ryggpisserne som gjorde dem. Vi andre prioriterte å leve istedenfor. Det er ille nok å tilbringe store deler av dagen på skolen om ikke fritiden skal ødelegges også.

Det man burde ha gjort med barn, med de som vokser opp er å lære dem å tenke selv. Ethvert samfunn med en berettiget grunn til å være stolt av seg selv bør ikke bare godta annerledes tankegang og vill skapertrang, men oppmuntre det.

Og dette burde slevsagt vært en selvfølge!

Robert Lindner, som skrev «Rebel without a cause» sa at skolen er et utmerket sted for å produsere roboter. Etter min mening er det en veldig forsiktig måte å si det på.

Human wrongs service

Det er på høy tid å ta fra «human rights service» statsstøtten. Det er en skandale at de har fått den overhodet. Hrs og hege storhaug har siden starten i 2002 gjort alt for å sverte mørkhudede og innvandrere, forfalsket historier, overtalt og nærmest tvunget folk til å lyve osv. Det er en skikkelig kvalmende gjeng vi her står ovenfor, en ren propagandamaskin for renspikket rasisme, den giftige vinden som har bredt seg stadig mer i det norske samfunnet i de siste årene.

Hvordan noen kan holde på slik som dem er bare helt utrolig. Man kan knapt forestille seg hvilke forkvaklede tanker som rører seg oppe i hodene deres.

Den siste i en lang rekke anklagere mot hrs er forfatteren Amal Aden. Hrs avfeier anklagene med at Aden dikter og lyver, noe som er helt usannsynlig fra en tilnærmet nøytralt synsvinkel. For meg er det slevsagt folkene i hrs som ikke har noen troverdighet. De er avskum, rett og slett.

Alle de velbegrunnede anklagene som har kommet mot storhaug og hrs i årenes løp og så har ingenting blitt gjort for å slå tilbake mot disse folkene. At vi lever i en sinnssyk virkelighet i dag blir stadig oftere og sterkere illustrert. Tilfellet hege storhaug og hennes hird er bare enda en illustrasjon blant mange.

Helt på sin plass

Når SV-politiker Haitham El-Noush nekter å ta FrP’ere i hånda er det helt på sin plass, og noe langt flere burde ta etter. Rasistpartiet står for rasisme og menneskeforakt og bør slett ikke behandles høflig, ikke en gang i nærheten av det. Vi har funnet oss i den avskyelige oppførselen deres altfor lenge.

Kenneth Svendsen snakker om folkeskikk, noe som nok en gang beviser hvilket virkelighetsnivå Rasistpartiets medlemmer befinner seg på.

Folk har også begynt å sette skapet på plass når det gjelder den avskyelige statsstøttede organisasjonen «Human Rights Service», noe mange flere burde ha begynt med for lengst. Hvorfor snakker vi med slike drittsekker? La dem uttale seg alt de måtte ønske, men de fortjener ikke å bli behandlet med noe som engang ligner respekt.

Det multikulturelle - London

Mer om det vidunderlige, inspirerende multikulturelle samfunn.

Jeg har skrevet om det multikulturelle i London og andre byer tidligere, men jeg mangler egentlig ord når jeg skal beskrive det, fordi det er så ubeskrivelig positivt, slik en gedigen oppmuntring for den menneskelige psyke.

Etter å ha bodd i London, mer eller mindre sammenhengende i fem år på åtti og nittitallet, og også besøkt byen og dets mange og varierte steder og bydeler ofte og grundig har jeg etter hvert fått et skikkelig innblikk i byen, ikke bare de mer trafikkerte stedene, men også mange andre. Jeg oppholdt meg blant annet en del i Southall, der det bor seksti prosent av indisk avstamning. Southall er London så god som noe. De hvite som bor der har få eller ingen problemer med dette. Steder som Southall skal liksom være skrekkeksempelet til rasistene. Man får lyst til å smile og smile hånlig bare ved tanken.

London har de samme problemene som enhver annen storby, med fattigdom, sosial urettferdighet, fremmedgjøring og forurensning. Byen og landets styrende myndigheter har gjort og gjør nøyaktig de samme feilene i sammenheng med integrering og sameksistens som alle land i vesten. Politikorps er generelt sett rasister, slik de er alle steder. Det den derimot ikke har, er noe som engang ligner problemer med byens multikulturelle sammensetning. Tvert om er den helt tydelig en berikelse, og du finner få, veldig få som sier noe annet, også i private samtaler og under inntak av mye alkohol. Selv i Brixton, som fortsatt blir beskrevet som en rasemessig kruttønne kommer folk av alle folkeslag godt overens. De gangene det oppstår trøbbel er det generelt sett mellom myndighetene og befolkningen, ikke folkegruppene imellom og slett ikke mellom individer av de enkelte gruppene. Det er egentlig galt, slevsagt, slik det er alle steder å skille ut folkegruppene overhodet. De største forskjellene er, som alltid mellom individer, ikke mellom kjønn, rase og grupper generelt sett.

Man vandrer rundt i gatene og ser det praktfulle resultatet etter to hundre år med raseblanding og smiler, smiler bredt.

Slik det er alle steder så er de eneste som har problemer med sameksistensen nasjonalister og rasister, og de fryktsomme, de som strever etter å leve i sitt eget lille elfenbenstårn. I London, enda mer enn andre steder blir rasistidiotenes hjernedøde propaganda knust til pinneved.


PS: Dette gjelder også steder med sterke innslag av muslimsk befolkning. Det blir stort sett bare trøbbel hver gang White Power og andre snauskaller dukker opp for å trøble.

Når det gjelder hijab… Jeg så noen jenter med hijab. De hadde bare armer og legger og lår og var generelt sett veldig lettkledde utenom hijaben. Det var varmt i byen sist jeg var der.

En giftig vind blåser over landet

Rasisme er ikke verst når noen få praktiserer den, men når den blir legitim.

Dette skriver Steinar Lem. Teksten gir ikke rom for tolkning:

«Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt».

Når en person går inn for begrensning i innvandring på grunnlag av rase, religion og kultur så er det, per definisjon rasisme, enten det er steinar lem eller andre som kommer med uttalelsene. Som andre rasister synes han innvandring fra sverige, danmark, usa osv er helt greit.

Hans innlegg er også full av de sedvanlige generaliseringene og fordommene.

Dette dreier seg ikke om religionskritikk, som er både legitimt og tvingende nødvendig. Overhodet ikke. Det er fullt mulig å komme med religionskritikk uten å være rasistisk. Som alle som kjenner meg eller kjenner til meg vet kommer det jevnlig massiv religionskritikk fra meg, enten det dreier seg om kristendom, islam eller en hvilken som helst annen religion. Men jeg går ikke inn for å stenge ute folk jeg ikke liker fra kongeriket norge.

Men igjen: det verste i denne saken er faktisk ikke steinar lems uttalelser, men alle de som er enig med han. Rasisme har blitt stuerent. Åpenbar rasisme blir ikke engang kalt rasisme. Det blir kalt religionskritikk, blant mange andre unnvikende og ulne typer uttalelser.

Lem publiserer sin artikkel hos «human rights service», en mer enn ullen front for den nye norske rasismen, et sted som benytter enhver anledning til å rakke ned på de fremmede, til å konstant presentere dem i et mest mulig dårlig lys.

Å kalle dette ved sitt rette navn er slett ikke noen utvanning av rasismebegrepet. Dette er rasisme, stygg og vond og ondskapsfull.

Dagens norske offentlighet flyter over av rasisme. Jeg har aldri vært noe imponert over norsk offentlighet og folkedyp, men de siste årene har den tatt dramatiske steg i enda verre retning.

Det norske samfunnet er i ferd med å ødelegge seg selv, bli et land fundert på frykt og hat.

Enda en rasist åpenbarer seg

Steinar Lem sier at han ikke kunne ha skrevet sin rasistiske dritt hvis han ikke hadde vært dødssyk, men det er jo bare sludder. Slikt blir gjentatt i norsk offentlighet daglig, også på «human rights service», som spyr ut rasisme på daglig basis.

Jeg pleide å ha en viss respekt for Lem, men den er nå tilnærmet borte. I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg skrevet flere nekrologer som jeg kaller «døde drittsekker». Se på dette som en slik, en smule på forskudd.

«Norsk kultur er truet». For noe kvalmende sprøyt, for noen syke fantasier. Slik snakker en sann rasist og nasjonalist og fryktens mann.

Mange døende blir et offer for religiøse grublerier, men dette er atskillig verre enn selv det.

Andre innlegg om dette og lignende tema på Uten Grenser:

En fremmed i ditt øre

Hva får folk til å bli gode nordmenn?

Norsk rasisme - et historisk perspektiv

Rasistpartiet

Det multikulturelle

Fryktens politikk

En fremmed lyd i ditt øre

Hva er det innvandrerne IKKE har skylden for?

Man kan lure, når man hører det rasistiske mølet gjentatt gang på gang på gang, både offentlig og i private samtaler. Innvandrerne, spesifikt de mørkhudede og «fremmedkulturelle» har skylden og ansvaret for alt fra den ikke-eksisterende økningen i kriminalstatistikken til at salget av norskproduserte klær går til helvete. Noen ganger kan man bli fristet til å tro at en viss mennesketype mener at de er ansvarlig for alt vondt i verden. Det er ikke måte på. Folk hører en fremmed lyd i sitt øre og assosierer det med frykt, med trusler og undergang.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

For en gjeng med tvers igjennom usikre, skjelvende drittsekker nordmenn er, som tenåringer før sitt første knull.

Da jeg begynte å blogge følte jeg at det ikke var min oppgave å angripe rasismen, fordi så mange andre gjorde det, og jeg foretrekker å konsentrere meg om saker som få andre konsentrerer seg om. Jeg følte at behovet ble ivaretatt, men jeg tok feil. Det som fantes av kritikk mot rasismen var både kortvarig og gikk ikke på langt nær langt nok.

Rasistene som sokner til Rasistpartiet og lignende er de aller verste, men det er verre enn som så. Fremmedfrykten, fryktens tjenere, slaver finnes i alle samfunnslag, alle miljøer.

Istedenfor å omfavne og tiljuble forandring, den fremmede lyden i øret setter man opp en stor vegg, en enorm demning mot den, og glemmer at lyd kan ikke demmes opp, kan ikke stanses av en vegg. Veggen kan være ti meter tykk, og det vil ikke nytte. Vann vil alltid passere demningen.

Og det er så veldig, veldig koselig, at forandringens flom ikke kan stanses. Så kan de som frykter å gå ut av huset om morgenen sitte der å skjelve i buksene, uten å innse at det er seg selv de først og fremst rammer med sin menneskeforakt, og ikke nødvendigvis de som de forfølger.

Jeg sitter og lytter til de nye lydene, det brusende vannet og føler oppstemthet, og ønsker veldig mye å være i live i norge om hundre år og se det fabelaktige generasjoner av raseblanding og kulturutveksling har ført med seg. Det vil bli en unik, herlig miks, som man ikke vil se nøyaktig maken til noen steder, en regnbue av farger og filosofier.

Norvegir - veien mot nord er åpen for alle. Man kan sette opp stengsler i veien, men det nytter ikke, heldigvis ikke. Jeg koser meg vilt over at fryktens mennesker ikke har noen reell makt. De er bare som knusktørt gress som brekker i vinden og som går opp i flammer ved første tegn til ild.

Jeg forakter dem, forakter dem dypt og hellig, og omfavner den åpne, uberørte villmarken vi alle lever i.

Hva får folk til å bli gode nordmenn?

Noen spør hele tiden, til det kjedsommelige og skammelige hva som får folk til å bli radikale islamister og lignende, så jeg tenkte jeg skulle snu på det litt.

Hvilke mekanismer ligger til grunn når en gitt person i godt voksen alder er en god nordmann? Jo, det skal jeg si dere.

Han må, for det første være veldig godtroende, ha lett for å underordne seg autoriteter og generelt sett være en som følger, ikke en som tenker selv. Han må kjøpe, nærmest ukritisk at nasjonalisme og patriotisme er positive verdier, at det landet man tilfeldigvis har blitt født i og vokst opp i er mye bedre enn ethvert annet land på kloden, og ignorere mange momenter som motsier denne konklusjonen. I følge noen må vedkommende også være kritisk ovenfor innvandrere og aller helst ønske alle disse mørkhudete og fremmedkulturelle svina dit pepperen gror. Hvis ikke er han en forræder.

Et menneske blir uvilkårlig formet av sine omgivelser, av sin oppvekst og tidlige innflytelse. Man blir veldig mye et produkt av det samfunnet man har vokst opp i. En god nordmann stiller sjelden eller aldri spørsmål ved denne ofte ødeleggende prosessen, og blir en ivrig forsvarer av den, til et punkt der enhver som i sannhet stiller kritiske spørsmål ved både prosessen og dens uunngåelige resultat blir en Forræder. Denne nordmannen hilser korsfarernes flagg og ser på det med tårer i øyene og en klump i halsen, og skriker stille inni seg: død over norges fiender. Vedkommendes definisjon av hva som er norsk og hvem som er norsk er veldig snever. Det at han ser et menneske på gaten som er kledd litt annerledes enn folk flest er nok til at han skriker opp om «fremmed innflytelse». Han har gjerne en lang liste i hodet eller spikret opp på veggen over hva som utgjør disse elementene.

Dette og mange andre tilsvarende store og små ting er hva som får folk til å bli gode nordmenn.

Norsk rasisme - et historisk perspektiv

Den rasismen som er så utbredt i norge i dag er en del av en lang tradisjon, der fremmede, spesielt mørkhudete blir sett på som undermennesker.

Torgeir Skorgen forsker på mentalitetshistorie og har skrevet boken «Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie». Rasismen har en lang og vond historie i norge, sier han, og den er fortsatt tilstede, men blir til tross for det svært sjelden debattert i norsk offentlighet.

Hilde Kvalvaag tar i Magasinet Hubru, i artikkelen «Norges skitne rulleblad» systematisk for seg rasismens utvikling i det moderne norske samfunnet, og viser sammenhengen mellom tidligere «rasehygieniske» teorier.

Nasjonale minoriteter som samer og tatere har alltid vært diskriminert og sett på som undermennesker. Begrepet «undermennesker» kommer forøvrig veldig ofte opp i denne sammenheng. Den såkalte rasehygienen og annet rasistisk tankegods ble brukt som unnskyldning for blant annet steriliseringsprosjekter, også av de «sosialt dårlig stilte» helt opp til nitten-syttiårene.

På 1700-tallet kom de hvite europeerne i kontakt med nye folkeslag og det de så på som nye, skremmende ideer, og slevsagt så de på seg selv som overlegne. Den feirede svenske botaniker og biolog Carl von Linné kan sees på som den klassiske rasismens far. Han delte mennesker inn i et system der han, etter eget forgodtbefinnende og på påfunn plasserte hvite, vellykkede europeere høyt og de som ikke passet inn i hans syn på et vellykket menneske lavt.

«Europeerne ble beskrevet som oppfinnsomme, hvite og sangvinske, mens for eksempel afrikanere var slue, late og upålitelige, og ”trengte en fast hvit hånd”».

Et livssyn lett å kjenne igjen fra dagens «debatt».

Den gode Carl var bare enda en rasist som prøvde å pakke sitt syn inn i vitenskapelige og aksepterte termer.


Rasehygienikerne på starten av 1900-tallet begynte på snakke om at man stod ovenfor en farlig svekkelse av arvematerialet. De med dårlig arvemateriale formerte seg fortere enn de med godt. Igjen kjenner vi igjen elementer fra dagens debatt.

Dårlig stilte «ariere» slapp dog heller ikke unna. Hele familier av «blonde germanere» med «dårlig arvemateriale» ble tvangssterilisert, en holdning man også finner igjen i dagens samfunn, jamfør Carl Ivar Hagen & cos uttalelser om enslige mødre osv.

I følge militærlegen Halfdan Bryn kunne forbrytere identifiseres ved å måle folks skaller. Folk med lang skalle (som fantes mest av på Østlandet) var smarte og gode mennesker, mens kortskaller var late og udugelige.

I en Knut Gribb roman skrevet og utgitt så sent som på syttitallet ble en forbryter beskrevet som en fæl fyr med lav skalle og hårfeste. Da han barberte seg på hodet og fikk høyere hårfeste ble han plutselig langt mer intelligent. Gribb har alltid blitt beskrevet med høy panne.

Jeg blir dårlig bare ved å lese og skrive om dette. En følelse som bare blir forsterket når man vet at rasehygienen fant svært god grobunn hos Adolf Hitler og nazistene.

I den norske grunnloven stod det lenge at jøder ikke hadde adgang til kongeriket norge.

I USA ble det utført mer enn 60 000 steriliseringer i løpet av det tjuende århundre.

En fornuftig politiker?

I hvert fall i denne ene saken er Torbjørn Jagland det. Han tar et fabelaktig oppgjør med det brune og skitne i sitt eget parti. AP har lenge nå vært ettergivende ovenfor Rasistpartiets rasisme, i et desperat forsøk på å stoppe dets fremgang og dets «stjeling» av «arbeidernes» stemmer. Helt siden Carl Ivar hagen begynte å etterligne Adolf Hitler tidlig i sin karriere og vant stemmer på det i et rasistisk norge har AP vært ettergivende og svak. Kanskje var det fordi de innerst inne var enig med han, jeg vet ikke helt, men noe som er helt klart er at rasismen i norge strekker seg langt utenfor Rasistpartiets rekker.

Så nå, når Jagland, en av de få tenkende toppolitikerne i AP og i politiske partier generelt endelig setter skapet på plass så er det på høy tid. Han sier ganske riktig at islam ikke er et problem i norge, at det ikke finnes noen trussel, at hagen, Jensen, Rustad, Kolberg & co utelukkende koker suppe på fryktens spiker, og går imot strømmen på en fabelaktig måte. Jeg tviler på at dette vil føre til slutten på den offentlige rasismen i norge, eller selv begynnelsen på dens slutt, men det er alltid forfriskende når et enkelt menneske står fram.

Jagland ser virkeligheten, der mange av hans kollegaer, i alle partier ikke ser den, eller ikke ønsker å se den.

«Vår tids viktigste kamp» - en utfordring og oppfordring

Fører Jensen i Rasistpartiet spyr ut sin eder og galle igjen.

En av de viktigste sakene i vår tid er å si nei til fremmedfrykten, til den fryktens politikk hun og andre står for. Rasistpartiet er et av de største rasistpartiene i Europa og det er absolutt grunn til å rope varsku her. Rasismen er ikke ny i verden, men de har blitt smartere siden Adolph mislyktes så totalt for sekstifem år siden. Nå pakker de inn budskapet litt mer, men det har egentlig ikke forandret seg så mye, siden den forrige føreren også gjorde det. Selv retorikken har egentlig ikke forandret seg. Og når nå Fører Jensen og hennes støttespillere både i og utenfor Rasistpartiet fremstiller seg selv som frihetens og ytringsfrihetens forkjempere så blir det rett og slett for mye.

Den friheten vi måtte ha er truet, av Fører Jensen og hennes avskum av lakeier.

Sett i gang din egen, private kampanje mot dette. Snakk med de vennene dine som stemmer Rasistpartiet eller vurderer å gjøre det. Si til dem at nok er nok, og at det er på høy tid at de begynner å bruke hjernen til å tenke med, ikke vandre som levende døde inn i den tåkeheimen som Fører Jensen, med frekkhetens nådegave vel i behold står for.

Sett i gang og blogg om denne store faren. Jeg utfordrer Gråfelder, Virvarr, Filter, Glødende Glo og Vidd til å gjøre det også. De har gjort det før, men gjør det gjerne igjen.

Dette er første gang jeg gjør noe slikt, «tagger» folk, gjør en «oppfordring» via bloggen. Det har vært mange grunner til å gjøre det tidligere også, men dette, dette er en av de skikkelig store.

Jeg har fått nok av å bli kvalm bare jeg leser avisenes førstesider, eller ser eller hører på andre media. Føreren er overalt. La henne og avskummet hennes få skikkelig svar på tiltale.

Send oppfordringen og utfordringen videre.