(Norske) medier sensurerer innlegg som kritiserer dem

Dette er veldig, veldig tydelig for de av oss som har levd på kanten av (og på kant med) samfunnet noen år: Den fjerde statsmakt sensurerer alt, men særlig det og de som svært så legitimt angriper den, for den fjerde statsmakt, i Norge og alle andre steder, er slett ikke den djerve sannhetssøkende korrigeringen til de andre maktene som dets tjenere liker å fremstille den (og seg selv) som. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, designet til å støtte oppunder de andre maktene, til å gi lesere, seere og lyttere inntrykket av at verden og virkeligheten er totalt annerledes sammenlignet med hva den egentlig er. Den Fjerde Statsmakt er tyranniets redskap.

Igjen: for oss som har sett alt utenfra i noen år, er dette krystallklart.

Det som skjedde den ellevte september 2001 (og etterpå) i New York og Washington DC er i så måte bare enda et eksempel på dette, på en endeløs rekke bedrag som media kritikkløst bekrefter. Fra første stund ble myndighetenes versjon gjenfortalt og grundig «utdypet», slik at ingen skulle være i tvil om hva som hendte. Eller rettere sagt: at alle skulle være i tåka om det. Den Store Krigen, Alle Krigers Mor, hadde startet, og alle som kritiserte den ble raskt og utvetydig utpekt som «forrædere», «konspirasjonstilhengere», paranoide og rent ut skrudd i hodet, farlige mennesker som slett ikke måtte få utrykke seg i etablerte fora… Og slik er det fortsatt.

Dette begrenset seg ikke bare til USA. Slett ikke. Mange av USAs allierte, kreftene alliert med kreftene bak makten i USA, gikk til verket med en iver og målbevissthet som på noen områder gikk «Sjefen» en høy grad. Til og med i land som uttrykte seg kritisk og til dels sterkt kritisk, til invasjonene av Irak og Afghanistan, som Frankrike og Tyskland grodde/gror «antiterrorlover» opp som paddehatter. Nær sagt samtlige land på kloden har benyttet sjansen til å stramme grepet, til å effektivisere et tyranni som har vært med oss lenge, veldig lenge. Danmark og Storbritannia har vært særdeles ivrige.

Også i Norge griper hysteriet om seg. Politiet har fått anledning til å foreta mer enn en «virkelighetstro» øvelse de siste fem årene. Media presenterer med ujevne mellomrom saker som forteller oss hvor mye farligere verden har blitt, hvor mye farligere våre fiender er enn de var før. Frykten er et våpen over alle våpen. Det får oss til å kaste på båten den siste rest av dømmekraft og selvstendig tankegang, nær sagt alt som kan få oss til å stille dyptgripende spørsmål ved den offisielle, retusjerte versjonen av virkeligheten vi får hamret inn i oss fra fødselen av.

Så, hva skjer med den kritiske tanke og handling? Hva skjer med vår evne til å se bortenfor illusjonen som blir brukt til å slavebinde oss? Jo, den lever videre i beste velgående i undergrunnsmiljøer over hele vår fabelaktige klode, i miljøer som ikke ser på sannhetssøkere som skrudde og paranoide rabulister, men som tvert om lytter og som så stiller sine egne, uavhengige spørsmål. Her foregår det ekte debatt, ikke det skinnet av den vi ser «utfolde» seg i etablerte fora rundt omkring i verden. De etablerte fora, der falskheten og ikke sannheten blomstrer.

Det var det som skjedde også etter 9/11. Folk som ikke passivt og uten videre godtar alt de blir servert, som tvert om på en veldig naturlig måte søker bak løgnen, bak illusjonen til det som har substans og tyngde, finner i det minste en flik av virkeligheten. Bedraget har fungert ganske så meget dårligere denne gang for en større del av befolkningen enn ved tidligere «false ops», uten at det er godt å si hva det skyldtes. Kanskje er det utviklingen av Internett der absolutt alle som ikke er fysisk sperret inne og utestengt fra resten av samfunnet kan uttrykke seg. Kanskje er bevisene for foul play så overveldende at de er umulig å skjule. Kanskje er selv mange ivrige tjenere omsider i ferd med å få nok. Eller det er en kombinasjon. George W. Bush, Tony Blair, og kretsen rundt dem har blitt tatt i så mange løgner at de for lengst har mistet all troverdighet.

Men likevel fortsetter den etablerte media, den fjerde, støttende statsmakt å forfekte Løgnen, Illusjonen av et rettferdig og stort sett friskmeldt samfunn. Alt er ved det gamle. Intet nytt under solen. Gourmetavisene, de såkalte seriøse avisene, de såkalte radikale avisene, det er alt det samme. Alt fra Nordland (som den vel heter nå) til Klassekampen, VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergensavisen, Bergens Tidende, Memo, Ny Tid, Morgenbladet, NRK, TV2, TVNorge og samtlige andre deltar villig og uvillig villig i den daglige dekkoperasjonen. 9/11, 7/7 osv blir bare de siste tilskudd av hendelser, sanne forbrytelser på en lang, råtten stamme.

Så, hva skjer med alle de velfunderte innleggene som blir sendt inn til avisenes redaksjoner? Hva skjer etter at de har blitt lest! av avisenes ansatte? Jo, de går rett i papirkurven, slevsagt. Dette blir så ledsaget av de mest ustyrtelig morsomme bortforklaringer. «Vi får så mange gode innlegg i løpet av en dag at vi må prioritere hardt mellom dem». Og hvilke innlegg, kronikker, leserbrev blir trykket, blir lest? Jo, de som emulerer og ikke minst best emulerer medias, gjennomsnittets linje… slevsagt. Løgnen står seg så veldig godt nær sagt alle steder og sannheten eller selv noe som ligner, er bare unntaksvis med oss, uansett hvor vi drar. Vi har for lengst beveget oss inn i et samfunn som er verre enn det beskrevet i «1984» og Vidunderlige Nye Verden kombinert, og det blir bare verre.

Og veldig få sier fra, og enda færre kommer til orde.

Et av mange, av et endeløst antall problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.

Amos Keppler
Forteller, variant, primitivist og sannsiger
(blant tusen andre ting)

«Sannheten er så tilslørt i vår tid
og løgnen står seg så godt,
at man kan ikke kjenne igjen sannheten...
med mindre man elsker den».

Pascal

Torstein Viddal har etablert seg som den lokale eksperten på 9/11 og opplegg. Gjennom bloggene norvegia og Fehodeode har han gitt folk et innblikk i en verden de knapt ante eksisterte. Han er en av de mange som har fått meningløse avslag på velfunderte og enormt viktige innlegg , som har blitt kattet til fordel for enda flere hjernedøde betraktninger. Det er meg en glede å gjengi i sin helhet to – 2 – versjoner av hans artikkel J’accuse, den ene (det i rødt ble sensurert vekk) sensurert i Dagbladets slappe magasin Memo og den seneste avvist av Håkon Kolmanskog i Klassekampen.

Nyt dem, både med god og dårlig helse.


J’accuse...

Det som utløste det USAs president George W. Bush nå kaller Tredje verdenskrig – altså terroroperasjonene den 11. september 2001 og anthrax-brevbombene mot journalister og demokrater i oktober samme år – har aldri vært gjenstand for kritisk eller åpen debatt i norske massemedier. Det ligger et tungt medialt lokk over saken, men i massene murrer det, og snart koker det over selv i norske aviser. Denne kommentaren retter skarpe, men velfunderte anklager mot de norske meningsbærende avisene, som har gjort 11. september til et ukrenkelig tabu.


Stadig vekk beskyldes man altså for å være enslags «ekstremist» fordi man er tilhenger av åstedsgranskninger, av å etterforske terrorhandlinger og av å finne de skyldige terroristene og bakmennene. Jeg trodde dette var konservative, demokratiske kjerneverdier, men her er det åpenbart sterkere prinsipper inne i bildet, som overtrumfer de vanlige rettsmedisinske.

Videre må noen snarest forklare meg hvorfor det å lete etter de personene som drepte nesten 3000 amerikanere 11. september liksom er «antiamerikansk». En vanlig tolkning av ordet ville vel være at de som dreper amerikanere og agiterer for drap på amerikanere er antiamerikanske, og ikke de som henger seg på drapsmennene som et kobbel med blodhunder.

Det er nå på det rene at store deler av verdens befolkning – også her i Vesten – regner deler av USAs egen administrasjon for å være hovedmistenkte for terroroperasjonene i september og oktober 2001. Det er også en kjent sak for alle som har fordypet seg i problematikken, at denne administrasjonens egen «uavhengige» granskning av operasjonene er så full av hull og reiser så mange spørsmål, at den mer må betraktes som et skjønnlitterært verk.

Tilbake står vi da med en erkjennelse av at disse terroroperasjonene enda ikke er gransket systematisk av noe uavhengig offentlig organ. Og samtidig må det vel nærmest være en selvfølge at en slik granskning ikke kan legges i hendene til noen av de hovedmistenkte, dersom målet er å nå frem til sannheten om operasjonene i USA høsten 2001.

Det nærmeste vi kommer en systematisk, vitenskapelig granskning utført av uavhengige og ikke-mistenkte, må være arbeidet til Scholars for 9/11 Truth – se www.st911.org – samt kollektive anstrengelser fra bl.a bloggere og Wikipedia-redaktører. Og det kan faktisk vise seg å være gode grunner til at granskningene ikke vil bli mer offisielle enn dette, og at sannheten om 11/9-operasjonene vil forbli en «offentlig hemmelighet».

En viktig grunn til dette er at 11/9 har vært et maktgrep, og et grep som har gjort en på forhånd supermektig elite enda mektigere og mer truende og uforutsigbar. Et forsøk på granskning i offentlig regi fx på Island vil følgelig kunne få særdeles leie konsekvenser for islendingene, som forøvrig har en relativt sterk og oppegående Sannhetsbevegelse.

Men om man ikke kan klandre statlige myndigheter og diplomater for å gå stille i dørene, av hensyn til egen og folkets sikkerhet, kan man i det minste svinge pisken over mediene. Den såkalte Fjerde statsmakt skulle jo presumptivt ha som sin fremste oppgave å følge de tre andre statsmaktene med argusøyne, og fx rope varsku når Bush og Blair erklærer at angrepene på deres jord er så alvorlige at de ikke engang kan etterforskes.

Mediene har videre en plikt til å lage et stort nummer av at våre borgerrettigheter kastes ut med badevannet – etter sigende for å sikre demokratiet. Folkestyret kan ikke fungere uten frie borgere som får lov å ytre seg fritt og samle seg fritt i det offentlige rom. Og det kan sist men ikke minst heller ikke fungere på noen meningsfull måte uten årvåkne og demokratisk innstilte massemedier. Så medienes rolle her er helt avgjørende.

Vi må vel bare akseptere at profittorienterte massemedier som Dagbladet og VG ikke tar det demokratiske ansvaret eller bærer de byrdene det innebærer å drive med gravende journalistikk i saker som faktisk har en betydning for samfunnet og folkestyret. Å kritisere denne boulevardpressen blir som å spyle gjess med høyttrykksspyler: Det meste man kan oppnå ved dette er en flokk med døde og maltrakterte gjess.

Vi må derfor rette blikket mot den selverklært «seriøse» delen av MSM. Her finner vi fx lisenskanalen NRK, som har forpliktet seg til å drive med såkalt «public service», og for folkets penger. Hvor mange tusen timer skal NRK få lov til å jabbe ivei om terrorister og «Krigen mot terror» uten å sende en eneste kritisk dokumentar om begivenhetene som utløste hele det nye verdensbildet og de nye trusselvurderingene? Hvor mange tusenlapper skal NRK få lov å kreve inn fra seerne og lytterne uten å la en eneste av sine ansatte komme på lufta med litt graving i den sprekkeferdige byllen 11. september?

Går vi til den trykte delen av de «seriøse» mediene, finner vi foruten tidsskriftene i første rekke Le Monde diplomatique, Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen. Mitt spørsmål til disse blir hva de egentlig driver med, og hva de er så skrekkelig redde for. Videre lurer jeg på hvorfor vi som lesere skal finne oss i at disse avisene hopper bukk over den politisk sett viktigste begivenheten de siste 50 år: Det globale kuppet i 2001.

Hvorfor skal vi lese eller stole på det de skriver om Afghanistan, Irak, Iran, Sudan, fuglesnuen, intrigene i NATO, EU, FN etc, når redaktørene deres viser så dårlig dømmekraft at de ikke retter full flombelysning mot de suspekte fly- og anthrax-operasjonene høsten 2001, og mot innføringen av politistat-lignende lover over hele Vesten?

Inntil disse spørsmålene er besvart, vil jeg anklage alle de nevnte «seriøse» mediene for de-facto medløperi med massemorderne og brevbomberne, samt for å arbeide dag og natt med å gi ut journalistiske produkter som holder liv i illusjonen om at de forteller deg alt som er viktig og vesentlig å få med seg om verden idag og den tiden vi lever i.

Ingenting kan være fjernere fra sannheten så lenge den største skandalen av dem alle fremdeles er et jomfruelig og ubeskrevet blad for våre «seriøse» massemedier.

Torstein Viddal
blogger og penneknekt
Oslo