En magisk natt

Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.


Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.

I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.

Vår menneskelighet.

Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.

I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.

Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)

Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.

Rose Court

Damen i Rose Court og hennes munk

Safter er røde, som blod.

Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.

Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.

Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.

Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.

Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.

J. Allen Hynek: UFO - en dokumentasjon (I)

Josef Allen Hynek (1910-1986) var professor i astronomi og jobbet med det amerikanske flyvåpenets Blue Book prosjekt og dets forløpere i tjue år. Han begynte, for å si det mildt som UFO - skeptiker og endte opp med å være hellig overbevist om at ikke bare besøker fremmede intelligenser oss på jevnlig basis, men at det også eksisterer uomtvistelig bevis for dette faktum.

Begynnelsen:

«Mange ganger før jeg hadde begynt å jobbe med flyvåpenet, hadde jeg stemt i kollegaenes hjertelige latter over «den psykologiske etterkrigsgalskapen» når det gjaldt flygende tallerkener. Den formelig feide inn over landet. Vi var forbløffet over våre medmennesker, over at de kunne være så godtroende og naive at de bet på den slags vrøvl. Jeg tok det derfor nærmest som en sport da jeg aksepterte tilbudet om å se nærmere på rapportene om flygende tallerkener. Jeg mente at jeg dessuten kunne gjøre noe positivt ved å bidra til å avsløre u-vitenskap (nonscience). Dette var nettopp en glimrende anledning til å vise folk hvordan vitenskapelige metoder fungerer, hvordan upersonlig og fordomsfri logikk (i øyeblikket hoppet jeg behendig over mine egne fordommer) kunne benyttes til å bevise at de flygende tallerkene var fantasifostre. Mange av mine kollegaer rynket på nesen over at jeg ville ha noe å gjøre med en slik «uvitenskapelig virksomhet», men jeg følte meg trygg. Arkivet kunne bevise at jeg hadde blitt anmodet om å undersøke saken som astronom.»

Fra UFO - en dokumentasjon. Norsk utgave Ernst G. Mortensens forlag 1981 ISBN-10: 82-527-0634-7. Opprinnelig utgave The UFO experience. Contemporary Books 1972 ISBN-10: 0809291304.

Andre beslektede artikler på Uten Grenser:

Et univers fylt med liv

De har alltid vært her

Det paranormale

Skepsis til skeptikerne

Teknologiforherligelsen

Et Univers fylt med liv

Duncan Forgan, ved universitet i Edinburgh har ved hjelp av computermodeller og gjettverk forsøkt å regne seg fram til antall planeter i galaksen med intelligent liv. Hans arbeid er publisert i International Journal of Astrobiology.

Det han kom fram til var at det er mellom 361 og rundt 38 000 planeter der intelligent liv har utviklet seg. Hans utgangspunkt var en Galakse som ligner på Melkeveien, en med rundt 400 milliarder stjerner.

Ved hjelp av Hubbleteleskopet har man funnet at det er opp til 125 milliarder galakser i Universet, et langt større tall enn man før trodde. Med andre ord: hvis resultatene for melkeveien er typisk eller et gjennomsnitt for resten av Universet er antall planeter med intelligent liv i Universet… astronomisk.


Forgan vedgår villig at dette er gjettverk, men det er en av de mer grundige studiene som har blitt gjort, og ikke usannsynlig.

Han tror ikke de har besøkt oss eller at det er særlig stor sjanse for at de vil besøke oss, på grunn av de enorme avstandene, noe som slett ikke er overraskende for meg siden det er nærmest tabu for vitenskapsmenn å hevde at de har besøkt eller besøker oss.

Men som jeg har påpekt med styrke tidligere, så finnes det tonnevis med beviser på at vi blir besøkt og har blitt det lenge.

Dagens vitenskap opererer med et begrep som kalles Fermis paradoks: «hvis det eksisterer intelligent liv andre steder i Universet, hvorfor har de ikke da forlengst besøkt oss?»

Denne forutsetningen, begrensningen av fri tanke har, sammen med andre tilsvarende dogmer forlengst kvalt all sann debatt i vitenskapelige kretser.

Jeg mener slevsagt at det er et tvers igjennom tullete begrep… siden de påviselig er her, og har vært det lenge.

Grenseløs leser verdens beste bøker (I)

Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:

Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.

The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…

Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.

Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.

Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.

Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.

Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.

Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Solfesten

Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne

Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991

Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.

Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.

Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.

Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.

I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.

Skepsis til «Skeptikerne»

Jeg er generelt sett skeptisk, veldig skeptisk til mange som kaller seg skeptikere. De misrepresenterer seg veldig når de fremstiller seg som sanne søkere etter sannheten. Folk som kaller seg skeptikere er gjerne ikke skeptikere i det hele tatt, men bare forsvarere for sitt eget, snevre virkelighetssyn.

Vitenskapen har for lengst blitt en ny religion og som fanatiske forsvarere for sitt livssyn angriper de gjerne alternative betraktningsmåter med en iver som kan konkurrere med den verste svovelpredikant. Dette kommer til uttrykk over en lav sko, på mange forskjellige områder, men er veldig fremtredende når det gjelder hendelser som ikke enkelt lar seg reprodusere i et laboratorium, som det paranormale, dette til tross for at det forlengst har blitt bevist bortenfor all tvil. Det finnes ikke tvil om dets blotte, objektive eksistens i menneskenes tilværelse, punktum.

Det er flere beslektede forhold som spiller inn her.

Først bør jeg nok påpeke en del slevsagte ting:

Det er ingenting galt, snarere tvert om i å være en sann skeptiker. Jeg ser på meg selv som det, på alle områder. Når jeg adopterer et syn gjør jeg det etter en lang overveielse og grundig bevisst og ubevisst prosess. Jeg ser på hva jeg selv har opplevd, men også hva andre sier om det samme. Begge deler tillegges samme vekt.

Det er for eksempel liten tvil om at det er veldig mye ren svindel innenfor de mange områdene som dekker paranormale hendelser. Den åpenbare tilstedeværelsen av svindel er definitivt med på å ødelegge for alle de som har ekte paranormale opplevelser. Det er ofte vanskelig å skille mellom det som er falskt og det som er ekte. En god rettesnor her er, i følge mine erfaringer hvis en gitt person tar penger for sine tjenester eller ikke. Det er masse penger i svindel, på alle områder og generelt sett så er den såkalte New Age bevegelsen, som dog slett ikke er et enhetlig begrep dominert av tanken på suksess og vellykkethet.

Et annet tegn for meg er hvis en som kaller seg heks eller sjaman eller lignende presenterer en såkalt grand unified teori, en teori der alt passer inn, kort og godt hvis de har et religiøst syn på Universet, (må ikke forveksles med holisme eller helhetstenkning). Da blir de øyeblikkelig tvilsomme i mine øyne.

Hvis de hevder at de kommuniserer med romvesener fra planeten Asurius som ønsker å redde menneskeheten fra utslettelse så hjelper det heller ikke til å oppnå særlig troverdighet hos meg.

Og vitenskapen, som selger bruken av avansert teknologi som sin frelser er mye av det samme.

Det finnes de, selv om de er få, som kaller seg vitenskapsfolk som har en genuin interesse for det paranormale, som tilnærmer seg de forskjellige hendelsene med et åpent sinn. De er dog stort sett uglesett i etablerte vitenskapelige kretser. Hvis du for eksempel støtter tanken om at en Flygende Tallerken har landet i nabolaget betyr det utvilsomt slutten på din karriere. Det spiller ingen rolle at dette medfører riktighet. Du blir fortsatt uglesett og utstøtt, fordi vitenskapens oppgave er ikke å finne sannheten og avdekke virkeligheten, men å tilsløre den. Religion er opium for folket. Vitenskapen gjør, som alle religioner krav på absolutt sannhet. Virkeligheten er dog en ganske annen.

For å ta relativt kjente eksempler i bloggverdenen så er for eksempel Are Ethica og Glabladet like tvilsom, på hver sin måte sett fra mitt synspunkt. Begge er ganske så virkelighetsfjern, ut fra sitt ståsted. Selve deres grunnide om Universet blir snever. I korthet så setter de alt i den båsen som passer deres syn, snevrer inn tilværelsen istedenfor å omfavne dens endeløse variasjon.

Glabladet har, som sine kollegaer et fullstendig urealistisk syn (for å si det mildt) på verdien av positiv tankegang, og Are Ethica, som sine kollegaer et minst like urealistisk syn på verdien av å katalogisere alt, av å få alt til å passe. Begges «skrifter» fremstår som så hårreisende unaturlig at de bare får meg til å reise bust og riste på hodet i ulyst.

Tilværelsen er, i det hele tatt og heldigvis så enormt mye større enn vårt begrensede syn på den, og selv om vi ofte får demonstrert det faktum så tviholder vi alle på de små båsene vi kaller virkelighet.

Tilslutt noen udødelige ord:

«If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite. For man has closed himself up, till he sees all things through narrow chinks of his cavern.»

William Blake – The marriage between heaven and hell

Dette enkle faktum burde ha vært pensum på ethvert studium. Dessverre blir det ignorert, istedenfor omfavnet.


PS: Ikke alle som kaller seg skeptikere bør føle seg truffet av dette.

Men de fleste bør...

De er, generelt sett en gjeng religiøse fanatikere som, som sagt kan måle seg med den verste svovelpredikant, og de oppfører seg deretter, uansett hvor mye de pakker sin «argumentasjon» inn i «rasjonelle» vendinger.

«De» har alltid vært her

Finnes det liv, til og med såkalt intelligent liv andre steder i Universet? Mitt svar er et enkelt, rungende ja. Det er simpelthen en altfor stor tilfeldighet at det bare har oppstått her. I all korthet finnes det billiarder av galakser i bare i vårt univers, og billiarder stjerner i hver galakse. Å i det hele tatt tvile på det er utrolig arrogant på menneskehetens og Jordens vegne.

Har de «besøkt» oss? Den samme arrogansen hos de som benekter det er til stede her. En av de mest brukte argumentene mot det er de enorme avstandene, at det lar seg ikke gjøre å reise effektivt i verdensrommet med dagens teknologi. Legg merke til den setningen: med den teknologien som vi i dag har til rådighet. Noen benektere går enda lenger og hevder at det vil aldri finnes en teknologi som vil kunne hjelpe oss å reise effektivt til steder som ligger lysår unna. Som vanlig beveger ikke vitenskapen og dens menn og kvinner seg ut av laboratoriet og de begrensede forsøkene som blir utført der.

Det finnes uendelig med indisier (det endelige bevis finnes ikke for noe) for at de alltid har vært her, i hvert fall så lenge det har vært mennesker, at de fortsatt er her: nåtidens vitneforklaringer, historiske kilder og religiøse tekster er «bevis» nok i seg selv. Det finnes utallige andre måter de har gjort sitt nærvær kjent på.

Jeg støtter generelt sett Erich Von Däniken og andres observasjoner, det de påpeker om tidligere tiders besøk av utenomjordisk intelligens, om gudenes himmelvogner, fysiske tegn på bakken og høyt oppe på bratte fjellvegger osv. Fortiden har alene en overveldende mengde materiale som burde ha overbevist selv den verste «skeptiker».

I det som kalles moderne tid har det som kalles ufo-observasjoner og andre beslektede hendelser nærmest eksplodert. Under andre verdenskrig meldte flygere fra alle land fra om en mengde flygemaskiner fullstendig overlegen deres egne. Det skapte til dels panikk i alle leire, fordi alle fryktet at disse maskinene tilhørte fienden. De fant jo lett ut at det ikke var tilfelle, slevsagt siden denne avanserte teknologien aldri ble brukt mot dem.

Et utenomjordisk romskip styrtet ved Roswell i 1947. Nær sagt alle de beretningene man hører om det er nokså entydige. De som snakker ut, som ikke har blitt kneblet av de amerikanske myndighetene er helt klart troverdig. Fra første stund er det mange personer som uavhengig av hverandre forteller biter av den samme historien, noe vi ser gang på gang når det gjelder observasjoner av utenomjordiske intelligens.

Dette er en av de gangene vi vet, bortenfor rimelig tvil at saken ble dysset ned og vitner ble truet til taushet. Det finnes mange andre.

Såkalte Flygende Tallerkener eller såkalte Ufoer (Uidentifiserte Flygende Objekter) har blitt observert over mange byer, mange ganger, av mange personer, uavhengig av hverandre, lenge før folk fikk anledning til å snakke med hverandre og sammenholde forklaringer. Vitneforklaringene til de fleste av dem er langt mer troverdig enn i mange rettssaker.

Folk har blitt bortført av utenomjordiske intelligenser. Mange av dem som ikke husker noe den første tiden, som gjerne lider av hukommelsestap etterpå har husket senere av seg selv eller det har kommet fram gjennom hypnose. Flere psykologer som har behandlet folk for åpenbare traumer har (igjen) uavhengig av hverandre fått fram lignende, men dog langt fra identiske historier. Folk har blitt bortført, eksperimentert med og så sluppet løs igjen.

Bortforklaringene på dette, som igjen kommer fra såkalte skeptikere er forøvrig en av de mest hysterisk morsomme og idiotiske man kan tenke seg. De påstår at det er fordi folk sover, under såkalt søvnparalyse. Dog «glemmer» de, typisk nok at mange bortføringer skjer mens folk er lys våkne…

En hårreisende logisk brist som av en eller annen grunn går folk hus forbi.

Akkurat som med det generelt paranormale er det etablerte samfunnets reaksjoner minst like interessant som selve hendelsene i seg selv.

De siste to tiårene har kornsirkler, enda en metode for blant annet kommunikasjon dukket opp. Kornsirklene kan enkelt nok deles i to typer. Der aksene er bøyd står utenomjordisk intelligens bak. Der de er brukket står mennesker bak. Menneskenes, svindlernes spede forsøk er gjerne også av langt ringere kvalitet. Forskjellen skriker mot en, mot alle som studerer det med åpne øyne.

I det hele tatt: som all annen paranormal aktivitet så er utenomjordisk intelligens et overveldende og utvilsomt nærvær i menneskenes liv, like mye som alt annet vi ser rundt oss til daglig og er egentlig ikke paranormalt i det hele tatt. Grunnen til at det blir oppfattet som det er at mange fullstendig naturlig fenomener og prosesser blir fornektet i dagens livsfiendtlige og naturfiendtlige samfunn. Noe som forsterker den virkningen er at offentlige og private myndigheter, de gruppene som har makten i dagens verden bevisst og ærgjerrig skjuler og diskrediterer alt som dreier seg om utenomjordisk intelligens og det paranormale generelt. De frykter, ganske riktig at hvis disse livets fakta hadde blitt generelt akseptert ville de ha mistet den makten de har over en kuet befolkning.

Så enkelt er det.


Se gjerne på dette som en første, beskjeden gjennomgang. Jeg vil komme tilbake med langt mer detaljerte beskrivelser senere, blant annet av min egen bortførelse.


Med dette har jeg, så vidt jeg kan se dekket samtlige tema og områder som interesserer meg her på bloggen.

Halleluja!

En by fylt med spøkelser

Det er noe med byen Pluckley, sørøst for London i Storbritannia som skiller den ut fra andre større og mindre byer og steder:

Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.

Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.

Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se verden og virkeligheten slik den er.

Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.

Veien opp mot Maltman's Hill en mørk natt
En av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt

Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.

Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.

Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.

Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.

Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.

Det paranormale

Det paranormale, som i betydningen «bortenfor det normale», ikke det overnaturlige, som i betydningen «over eller bortenfor naturen». Ingenting som eksisterer i naturen kan være over eller bortenfor den.


Faktum er at det som nå for tiden er klassifisert som paranormalt er like vanlig som gress. Det skjer hvert eneste sekund på dagen og natten, med alle typer personer, over hele planeten (og utenfor den).

På en side har vi altså det offisielle sprøytet, som påstår at tilstedeværelsen av spøkelser, ånder, paranormale krefter, romvesener og lignende er overtro og/eller innbilning.

Så har vi fakta, den overveldende samlingen av bevis for at det virkelig eksisterer. Mange, deriblant jeg ser på det som så vanlig at man nærmest tar det for gitt. Det burde ha blitt kalt noe slikt som: «bortenfor nåtidens bevisste og anerkjente opplevelser» eller noe…

For århundrer siden, i det som teknologiens tilbedere elsker å kalle den primitive tidsalder ble en heks, en sjaman med sterke paranormale evner oppdaget hurtig og grunnlaget for hans eller hennes utvikling ble lagt tidlig i livet. Han eller hun, som alle andre ble gitt alle muligheter til å lære så mye som mulig, om seg selv, om sitt potensial, så de lettere kunne takle den vidunderlige ilden som finnes i oss alle.

I dag finnes det svært liten sann oppmuntring til å lære, og til å lære seg selv og naturen, virkeligheten å kjenne, og vi lider voldsomt på grunn av det. Hvis vi ikke passer inn i pene, små esker blir vi plaget, bøllet med og forfulgt. Minner fra tidligere liv, for eksempel, som er så viktig for vår nåværende tilværelse blir hevdet å være et resultat av en overaktiv fantasi. Hvis vi insisterer på at slikt tull er virkelig, hvis vi fortetter å påstå det gjennom tenårene risikerer vi å bli sperret inne på «sykehus» og det som verre er.

Fra vuggen, gjennom tenårene og til vi er gammel og grå blir vi kjørt gjennom kjøttkvernen, kjørt gjennom den utallige ganger. Samfunnets intoleranse og trangsynthet blir banket inn i oss, intoleransens regiment forsterket ved enhver anledning, i en prosess veldig lik hjernevask. Det er et vedvarende mirakel at selv en eneste en av oss når voksen alder med den minste rest av kreativitet og uavhengighet tilbake.

Men det gjør vi og vi ser gjennom illusjonen som veves foran øynene våre, og vi ser verden som den virkelig er.

Og den er så uendelig mye større og mer interessant enn det vi blir fortalt at den er, og når vi innser det så gleder vi oss vilt i våre ikke lenger kalde hjerter.