Det er noe med byen Pluckley, sørøst for London i Storbritannia som skiller den ut fra andre større og mindre byer og steder:
Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.
Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.
Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se
verden og virkeligheten slik den er.
Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.
Veien opp mot Maltman's Hill en mørk natt
En av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt
Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.
Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.
Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.
Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.
Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.
Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.
Rose Court
